Opprop: Venezuela
Nei til krig og sanksjoner mot Venezuela
Vi — en gruppe forskere, akademikere og andre som arbeider med Latin-Amerika og internasjonal politikk — er dypt bekymret.
Krisen i Venezuela eskalerte da nasjonalforsamlingens leder, Juan Guaidó, i januar erklærte seg som president, i koordinasjon med Trump-administrasjonen. Det er grunn til å være dypt bekymret for Trump-administrasjonens krigstrusler og sanksjonspolitikk overfor Venezuela.
Venezuela har en lang og årsaksmessig sammensatt historie med politiske konflikter og økonomiske utfordringer. Under Nicolás Maduros regjeringstid har landet gjennomgått en tiltakende økonomisk, sosial og politisk krise. Landet står overfor enorme utfordringer i forhold til konflikthåndtering, demokrati- og rettsstatsbygging, å stabilisere økonomien og å reversere en negativ sosial og menneskerettslig utvikling.
Venezuelanske myndigheter har et overordnet ansvar for denne situasjonen. Det venezuelanske samfunnet og partene i konflikten må arbeide for en fredelig løsning på krisen. Andre land og aktørers bistand til dette må være basert på folkeretten, herunder suverenitetsprinsippet.
Krisen eskalerte da nasjonalforsamlingens leder, Juan Guaidó, den 23. januar i år erklærte seg som president, i koordinasjon med Trump-administrasjonen. Store deler av Latin-Amerika og Europa har også anerkjent Guaidó, og det er kjent at Trump-administrasjonen har utøvd sterkt press for å få andre lands myndigheter til å gjøre dette (El País, 1. februar 2019).
Likevel anser de fleste land i verden fortsatt Maduro som Venezuelas legitime president, og det samme gjør en stor del av Venezuelas befolkning. Selv om Maduro er upopulær, er det med andre ord uenighet innad i landet over hvorvidt Guaidós selvproklamerte presidentskap har juridisk legitimitet. Dette illustrerer landets politisk komplekse situasjon, og viktigheten av at andre land trår varsomt i sitt engasjement for å ikke forsterke interne konflikter.
USA og Venezuelas konfliktfylte forhold, som går tilbake til nå avdøde Hugo Chávez’ regjeringstid, har eskalert de siste årene. Trump-administrasjonens trusler om militær intervensjon mot landet med verdens største påviste oljereserver har de siste månedene blitt gjentatt stadig oftere. Sanksjonspolitikken skaper større uro og en enda mer kritisk humanitær situasjon i Venezuela, noe som kan tjene som påskudd for en USA-ledet krig under banneret av en «humanitær intervensjon».
Den økonomiske krisen i Venezuela begynte for fullt med det globale oljeprisfallet i 2014. Dette rammet svært hardt, da olje utgjør nesten hele landets eksportsektor og dermed valutatilgang. Myndighetenes feilslåtte politikk er en hovedårsak til oljeprisfallets omfattende konsekvenser. Den vedvarende eskaleringen av den økonomiske krisen er imidlertid også et resultat av USAs sanksjonspolitikk.
José Zapatero, Spanias tidligere statsminister, har uttalt at sanksjonene er en av årsakene til landets migrasjonsbølge (El País, 17. september 2018). FNs spesialrapportør, Alfred de Zayas, sammenliknet sanksjonene med middelalderens beleiring av byer, og sa at de muligens kan regnes som en forbrytelse mot menneskeheten under folkeretten (Independent, 26. januar 2019).
Siden januar 2019 har sanksjonene blitt utvidet til nær en økonomisk blokade. Ifølge Trump-administrasjonens estimat vil de nye sanksjonene bare i tapte oljeinntekter koste Venezuela 11 milliarder USD i løpet av et år — tilsvarende 90 milliarder norske kroner. Dette tilsvarer 94 prosent av det landet brukte på import av varer i 2018 (New York Times, 2. februar 2019). I tillegg kommer andre direkte og indirekte tap. Til sammenlikning utgjorde den norske statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten 264 milliarder kroner i 2018.
USA sier at sanksjonene vil bli trappet opp fram til Maduro gir etter. De utøver også direkte press mot andre land for å hindre handel med Venezuela (BBC Mundo, 13. mars 2019). Den anerkjente amerikanske økonomen Jeffrey Sachs mener at sanksjonene kan være blant de hardeste verden har sett og at de trolig ikke vil føre til et regimeskifte, men derimot skape store sivile lidelser. Hvis Trump likevel klarer å tvinge gjennom et regimeskifte, kan det utløse en storkrig, ifølge Sachs (BBC Mundo, 8. mars 2019).
23. februar forsøkte Juan Guaidó å tvinge nødhjelp inn i landet via Colombia. FN, som allerede har et nødhjelp- og bistandssamarbeid med venezuelanske myndigheter, advarte mot å politisere nødhjelp. Ordinære bistandsorganisasjoner, inkludert Røde Kors, tok også avstand fra aksjonen. Guaidós mål, i tillegg til å høste folkelig støtte, var å presse det venezuelanske militæret over på sin side. Dette skjedde ikke. Aksjonen fikk global mediadekning, og mange rapporterte at Maduros regime hadde tent på nødhjelpscontainere.
Også John Bolton, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, hevdet dette på Twitter (@AmbJohnBolton, 23. februar 2019). 10. mars 2019 kunne New York Times bekrefte motrapportene om at det var Guaidós støttespillere, ikke venezuelanske myndigheter, som satte containerne i fyr da de kastet molotovcocktails mot venezuelansk politi.
Eksempelet illustrerer hvorfor media må vise stor aktsomhet i dekningen av Venezuela. Vi oppfordrer også til å problematisere sanksjonene og konsekvensene av disse; et tema som knapt har vært nevnt i Norge. Media har et særskilt ansvar for å være på vakt for provokasjoner og falske nyheter som kan fungere som påskudd for en amerikansk, eller amerikansk-støttet, militær intervensjon. Vi husker de fabrikkerte historiene om kuwaitiske barn som ble revet ut av kuvøsene av irakiske soldater i 1990, og senere om Iraks masseødeleggelsesvåpen.
Vi berømmer norske myndigheter for å ha lagt seg på en forhandlingslinje i stedet for å anerkjenne Guaidó som president. Fokus må være på å fremme konfliktløsning, forsoningsarbeid og å styre utviklingen i Venezuela inn på et demokratisk spor. Samtidig ber vi våre myndigheter arbeide for å få avviklet USAs sanksjonspolitikk, som undergraver folkeretten og rammer de svakeste i det venezuelanske samfunnet aller hardest.
Mónica Amador-Jimenez, research associate, School of Geographical Sciences, University of Bristol-UK
Einar Braathen, forsker 1, OsloMet – Storbyuniversitetet
Vegard Bye, Dr. Philos
Kjetil Klette Bøhler, forsker II, Velferdsforskningsinstituttet NOVA: OsloMet Universitet.
Liv Eide, førsteamanuensis, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen
Tore Linné Eriksen, professor emeritus i Utviklingsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus
José Alejandro Huidobro Goya, stipendiat, Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen
Tore Kristian Haaland, PhD-kandidat i latinamerikansk politikk, Universitetet i Oslo José Gilvan de Melo Jr., stipendiat, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen María A. Guzmán-Gallegos, postdoktor, sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo
Esben Leifsen, førsteamanuensis, Noragric, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
John Andrew McNeish, professor, Noragric, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Anna Birgitte Milford, forsker, Norsk institutt for bioøkonomi
Anne Natvig, stipendiat, Høgskulen i Volda
Johannes Nymark, professor emeritus i spansk- og latinamerikastudier, Norges Handelshøyskole
Hans Jacob Ohldieck, førsteamanuensis. Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge
Gisle Selnes, professor, Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen
Iselin Åsedotter Strønen, førstelektor, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen
Tomas Salem, stipendiat, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen Even Sandvik Underlid, PhD i Latinamerikansk kulturkunnskap og forfatter
Astrid B. Stensrud, universitetslektor, Institutt for Global Utvikling og Samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder
Eirik Vold, forfatter og Venezuela-kjenner
Margit Ystanes, førsteamanuensis, Institutt for planlegging, administrasjon og samfunnsfag, Høgskulen i Volda
Cecilie Ødegaard, førsteamanuensis, Institutt for Sosialantropologi, Universitetet i Bergen
Hans Geir Aasmundsen, forsker, religionsvitenskap, Universitetet i Bergen
Oppropet stod på trykk i Dagbladet, 28. mars 2019
Ivar Jørdre 