Venezuela widens decision making powers

Venezuelan Supreme Court Extends Economic Emergency State of Exception

Posta under Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society, Socialism | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Kontra-offensiv frå høgrekreftene i Latin-Amerika – (oppdatert versjon)

Venezuelanarar i Caracas’ gater til forsvar av den Bolivarianske Revolusjon. Venezuelanarar som støttar President Maduro-administrasjonen har også mobilisert i gatene nyleg. Foto: (Twitter/Min_InCo) venezuelanalysis.com

Rullar “kontra-offensiven” i Latin-Amerika framover att for alvor?

“Mainstream media” har ikkje for vane å ha søkeljos på alternative økonomiske modellar. Heller ikkje i dei økonomiske krisetider me er inne i og har vore i sidan 2008 (og lenge før i ulike krisesyklusar). I dette globale kapitalistiske biletet er slike økonomiske og politiske alternativ i Latin-Amerika som Ecuador, Bolivia og Venezuela, og det etterkvart kjende omgrepet “den bolivarianske revolusjon” viktige. Alle desse landa (også Nicaragua, Uruguay) styrer økonomien nasjonalt og regulerar marknaden. Når propagandaen i vest går mot dette, heiter det ofte at no går det mot det glade vanvit og diktatur. Ein vil då gjerne gløyme at dette er valte potensielle sosialistiske demokrati som vil ha eit alternativ til kapitalismen. Etter mandat frå folket!

Når det gjeld økonomisk styring er det akkurat det som hendte i vesten etter “bobla” sprakk i 2008. Då ropte finansfolk og utspekulerte spekulantar om seg på statleg hjelp. Men ikkje før det byrja å ga gale med dei sjølve. Det er den store skilnaden på våre liberale og konservative land i høve til dei venstreretta i Latin-Amerika. Mens dei har valt ein alternativ kurs til nyliberalismen, håpar ein i “vest” at denne krisa berre var eit symptom og vil ga over, slik at “business as usual” kan ga føre seg på nytt. Men, det har det altså ikkje gjort! Millionar på millionar av europearar har mista hus og arbeid, ny-fattigdomen råkar hundretusenvis (der sør-europearar er absolutt hardast råka, men nord merkar det også). Makta og finanseliten strammar sine hender og fortel folket at dette må ein tåle. “Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”, sa ein norsk diktar.

Kvifor lukkast så nokon land i Latin-Amerika andre ikkje? Ville Salvador Allende fått halde makta om han vart valt i dag? Og det me ser i Sør-Amerika i dag av venstreorienterte demokrati og vegen mot sosialisme, er det noko me kunne ha sett i Chile på byrjinga av 1970-talet, om Allende sine prosessar fekk halde fram? Truleg JA! Men USA og militærdiktaturet sette ein tragisk stoppar for det.

Det er over 40 år sidan statskuppet i 1973 mot Allende i Chile som sjokkerte og engasjerte ei hel verd. MEN, det er ikkje dei siste døma på brutale overgrep på demokratisk valte system og leiarar. Også gjennom dei siste tre tiåra har me sett mange kupp (t.d. Grenada i 1983, påskekuppet mot Hugo Chavez i 2002, som mislukkast), dei siste er avsettingane av dei folkevalte presidentane i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya) og Paraguay i 2012 (Fernando Lugo vart ukonstitusjonelt avsett, venstrestyret kom i 2008). Det er framleis tydelege krefter som motarbeidar demokratiet og endringsprosessar. No er det valet i Argentina som fortel om at “motoffensiven” kan ha teke ein ny vending. I andre valomgang i november 2015, etter at Daniel Scioli fra sentrum-venstrepartiet Frenta para la Victoria (FpV) og Mauricio Macri frå sentrum-høgrepartiet Propuesta Republicana (PRO), ikkje fekk over 45 prosent av stemmene i første valomgang som er påkrevja, vann Macri med omlag 52 prosent mot Scioli sine omlag 48. Dermed måtte førre president Cristina Fernández de Kirchner sin “etterføljar” erkjenne valnederlaget. 12 år med avtroppande president Fernández de Kirchner og før det hennar ektemann Néstor Kirchner, er over for denne gong. Macri har alt byrja sine angrep på Venezuela ved å krevje landet utestengt frå handelsorganisasjonen MERCOSUR (som han no har trekt attende, symptomatisk nok, sidan ifølge han demokratiet har kome attande til Venezuela no etter valet, sjå nedanfor). I tida før valet vart førre president Fernández de Kirchner utsett for omfattande kampanjar mot seg, mykje av desse kreftene var styrt frå ein økonomisk-politisk elite saman med t.d. utanlandsk kapital.

Demokratiet ser ut til å verte svekka allereie etter få månader med ny-liberalaren Macri. Med liberalisering av økonomien, svekking av velferdsgoder og press på ytringsfridomen ved t.d. stenging av kritiske radiosendingar, set Macri tonen for eit annleis Argentina. Alt dette har resultert i store demonstrasjonar i den korte tida Macri har vor president. Også i høve gjeld gjer han endringar. Argentina var blant landa som hadde ei finanskrise ved tusenårsskifte (landet var om lag «konkurs» i 2001) som resultat av finansliberalisering og gjeld hjå utanlandske kreditorar. Dåverande president Nestor Kirchner nekta å betale gjelda på kostnad av folket sine grunnleggande rettar og etter omfattande gjeldsforhandlingar gjekk fleirtalet av kreditorane med på å rekonstruera gjelda. Argentina stod imot Verdsbanken, IMF og andre bankar sine vilkår og kravde at kreditorane tok ansvar for sine investeringar. Kreditorane aksepterte 2/3 tap på sine gjeldsobligasjonar, noko som var avgjerande for at Argentina klarte å overhalde sine betalingsplikter. Rekonstrueringa av gjelda gjorde det mogleg for Argentina å fokusera på auka sysselsetting og fattigdomsreduksjon, i staden for betaling av renter og avdrag.

Gjeldshaldarane som nekta rekonstruering i 2002 var i all hovudsak såkalla gribbefond. Gribbefonda som har ressursar til å føre harde rettssaker mot fattige land for å tvinge dei til å betale attende gamle lån, kjøpte statsgjelda til dei andre kreditorane til ein brøkdel av prisen for sidan å krevje full attendebetaling. Inntil den nye høgreregjeringa kom til makta har Argentina nekta å gje etter for gribbefonda, men det har Macri no endra. I mars gjorde regjeringa ein avtale med 4 usanske «hedge funds» ofte kalla gribbefond, om å betale 4, 65 milliardar dollar. Men før desse allereie ultra-rike fonda kan få «gribbepengane» sine lyt Macri få til fleirtal og nokre lovendringar i nasjonalforsamlinga.

I Brasil er president Dilma Rousseff utsett for sterkt press frå opposisjonen i parlamentet etter at fleire av støttespelerane i hennar næraste krets har vore til politiavhøyr eller er fengsla i den store korrupsjonssaka i statsoljeselskapet Petrobras som rammar stadig fleire i den brasilianske samfunnseliten. «Operasjon bilvask». Det er namnet på den stadig større etterforskinga av korrupsjonsskandalane i oljeselskapet. Denne politiske orkanen  starta for alvor då opposisjonen starta ei prosess for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Men, det er forsøkt grunnlagt i noko anna. At presidenten skal ha “pynta på” statsbudsjettet for nokre år sidan, for å gøyme underskot. Noko mange meiner er grunnlause påstandar og politisk motivert. Det er leiaren i kongressen sitt underhus, Eduardo Cunha, som er hovudmannen bak. Dette til tross for at Cunha fleire gonger tidligare i år har gove uttrykk for at dette ikkje ville hende. Det er gode grunnar til at han endra standpunkt: Han er sjølv alvorleg ute og køyre. Korrupsjonspåstandane mot han er mykje større og meir konkrete enn dei mot Rousseff! Høgsterett har nyleg avgjort at også Cunha kan tiltalast for korrupsjon.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum-høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No “dolkast” ho av denne “gjengen utan ideologi”! (PMDB har no trekt seg frå koalisjonsregjeringa til president Rousseff. Det aukar moglegheita for at ho vert stilt for riksrett.) Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje anti-demokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioda i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Han er under etterforsking i korrupsjonsskandala, men er enno ikkje tiltala. Brasil sin eks-president har også vorte utnevnt til stabssjef i regjeringen til Rousseff. Lula kan då ved å kome inn i regjeringa få auka vern frå rettsforfølgjing, men kanskje viktigast er det eit forsøk på å styrke Brasil sin president Dilma Roussef. Det må her leggast til at anklagane mot Lula er veldig overdrevne både i storleik og omfang.

Omlag 40 prosent av Brasils 200 millionar innbyggarar lever i hushaldningar med ei inntekt på mindre enn 4.600 kroner per månad (NTB), og det var mest deira støtte som sikra Rousseff og Arbeidarpartiet (PT) sigeren i oktober 2014. Rousseff fekk 51,45 prosent av stemmene, opplyser den statlege valkommisjonen. Den høgreorienterte kandidaten Aécio Neves frå dei såkalla Sosialdemokratane (PSDB) enda opp med 48,55 av stemmene. Endå eit døme på eit latinamerikansk land som er om lag delt på midten i politiske val.

Venezuela opplever no også ei økonomisk krise, mykje grunna ei meir enn halvering av oljeprisen frå 2014 til omlag 46 dollar per fat (november 2015). I tillegg er den øvre vareproduksjonen dårleg, med mykje import som resultat, svært høg inflasjon. og altfor mange valutaproblem med “bolivaren”, m.a. mange parallelle vekslingskursar og svartebørs. Kriminalstatestikken er også høg og eit stort samfunnsproblem. Mange destabiliseringstaktikkar gjer seg også gjeldande i motoffensiven mot Maduro-regjeringa. Her spelar økonomisk og organisatorisk støtte til ulike deler av den høgre-orienterte opposisjonen frå først og fremst USA ei stor rolle (mykje av dette kan samanliknast med dei destabiliseringsmetodane CIA og Pentagon gjorde ovanfor Allende-regjeringa i framkant av militærkuppet i Chile i 1973). Det er mange store sosiale samfunnsprosjekt (missiones) som har vore svært vellukka under tida til Hugo Chávez og som held fram under tida til Nicolas Maduro. Eit av dei mest omfattande er “husbyggingsmisjonane”. Frå starten i 2011 og til i dag er det bygt omlag 850 000 bustader og er rekna å nå millionen ut 2015. Det gjev rimelege bustader til omlag 5 millionar venezuelanarar av totalt 30 millionar innbyggarar. Også innan helse, skule og høgare utdanning har millionar av folk fenge gratis eller rimelege tenester og tilbod. Dette kostar pengar og når mykje av dette kjem frå oljeøkonomien som no er redusert kraftig vert det store utfordringar. Noko som går utover andre deler av samfunnsøkonomien også. Mykje kan seiast om dette og handteringa av den høge inflasjonen, korrupsjon og mangel på nasjonal vareproduksjon. Maduro og hans folk har i for liten grad klart å finne gode løysingar på desse utfordringane. I tillegg er Maduro ein tildels svak president og langt frå den store folketalaren Chávez. Dette gjer at det er ei forsterka politisk krise, der landet er endå meir polarisert enn før. Dette må president Maduro også ta ein del av ansvaret for. Fram mot parlamentsvalet 6. desember 2015 låg opposisjonen (MUD) framfor regjeringspartiet PSUV på fleire meiningsmålingar. Valet vart endå dårlegare for PSUV og Maduro enn tenkt. Opposisjonen sentrum-høgre vann eit sokalla “supermajoritetsfleirtal”, med 112 plassar av 167 i parlamentet ( 55 til PSUV). Dei kan no, om dei vil, kalle attende mange av dei sosiale- og økonomiske programma, avsette ministrar og vise-presidenten (ikkje presidenten, men kan i 2016 få til eit tilbakekallingsval ved ei folkerøysting), og har eit 2/3 fleirtal til grunnlovsforsamling for grunnlovsendring. Om dei vil dette beinveges, veit ingen enno. Det merkelege er at av dei 112 plassar til MUD (som elles har 40 ulike “kranglande” parti i seg) så har urfolk 3, difor er dei også eit fenomen, til fullt fleirtal for MUD, eller ikkje. Tida framover i Venezuela vert med alt dette på ingen måte udramatisk!

Venezuela er polarisert politisk og mange hadde sterke meiningar om Chávez, som hadde makta 1999-2013. Skiljelinjene går langs sosiale klassar, og mens dei rike heile tida har åtvara mot kommunisme og eit nytt Cuba har arbeidarklassen og fattige for stor del slutta opp om Chávez sin “Sosialisme for det 21.århundre”. No er leiaren deira borte (døydde av kreft i 2013) og mange har frykta kva som ville hende etterpå, men revolusjonen og prosessane som deira helt har vore drivkrafta til, er så djupt grunnfeste no at dei truleg ikkje kan reverserast med nokre pennestrøk. I alle fall ikkje til omfattande protestar frå dei millionar som har kome seg opp av fattigdomen og fenge eit betre liv. Dette til opposisjonen og deira allierte i Vesten si store fortviling. Endringsprosessar har gått føre seg over store deler av Latin-Amerika, men ikkje overalt. Situasjonen framover er uklar og me må setje oss godt inn i kva som til ein kvar tid hender på kontinentet for å gjera dei best moglege analyser, som skal vera førande for arbeidet til ein god solidaritet for folket.

Bolivia er eit av Latin-Amerikas fattigaste land, men det har hendt store sosio-økonomiske endringar i  president Evo Morales sine to føregåande periodar (første gong valt i 2005). Morales er den første presidenten av indiansk avstamming i landet, der urfolket utgjer 65 prosent av folket. Frå 1999 har han vore generalsekretær for partiet Movimiento al Socialismo (MAS). Til skilnad frå Brasil er Bolivia i ein prosess mot sosialisme for det 21. århundre som Hugo Chávez i si tid byrja prosessane rundt. Dette inneheld m.a. ei demokratisering på grunnplanet der folk gjennom ulike organisasjonar og politiske rørsler tek del i avgjerdsprosessar frå lokale råd og oppover til nasjonalforsamlinga (Asamblea Legislativa Plurinacional) i hovudstaden La Paz. Den noverande konstitusjonen som vart utarbeidd i 2006–07 og vedteken i 2009, føreskriv ei balansert utøvande, lovgjevande, juridisk og valutførande makt, så vel som ulike nivå av sjølvstyre for regionane. Dette gjev eit godt grunnlag for vidare demokratiske prosessar og folkedeltaking. Eit døme på det er at i 2011 heldt Bolivia sitt første juridiske val for å velje medlemmer til “Dei nasjonale domstolar” ved folkeleg val. Ei reform sett i verk av Evo Morales.

Med Evo Morales sitt attval (oktober 2014), stadfestar det ein kontinuitet av dei sosialistiske prosessar som er i gong, og gjev presidenten og MAS det rom som er naudsynt for å utvikle landet, for og med deltaking av folket sjølv. Morales fekk også eit klårt fleirtal i nasjonalforsamlinga for å fortsetje med sin venstreorienterte politikk, som m.a. omfattar meir nasjonalisering av olje- og gassressursane og utbygging av velferdsprogram. Også fattigdomsreduksjon, utdanning og helse er særs viktige områder med tanke på fordeling av nasjonaløkonomien framover. Ein sosialistisk retta politikk har også redusert ekstrem fattigdom til eit minimum. Til tross for stadig lågare olje- og gassprisar har den bolivianske økonomien klart seg godt dei siste 10 år med ein årleg vekst på om lag 5 prosent. Men det er problem i horisonten også, både sett frå presidenten sjølv og sett frå det politiske klimaet i landet. I februar i år tapte presidenten ei folkerøysting om forlenga mandatperiode for ein fjerde periode. Dette kan nok likevel gå bra for framdrifta i endringsprosessane. Dei bør ikkje vera avhengig av berre ein sterk leiar, sjølv om det i Latin-Amerika ofte har vore tilfelle at sterke og karismatiske leiarar har hatt mykje å seie i i endringsperiodar, både positivt og negativt sett frå fordelings- og demokratiperspektiv. Det som kan vera vanskelegare for presidenten sjølv og dermed også det politiske klimaet, er ulike protestar mot han og partiet, og skuldingar om misbruk av presidentmakta. Dette vart fram provosert av påstandar om favorisering av eit kinesisk selskap for kontraktar med regjeringa.  Ei tidlegare kjæraste av presidenten held ein viktig posisjon i selskapet. Morales nektar for skuldingane og har gove ordre om ei undersøking av kontraktstilhøva. Dette og anna meinar mange i landet er del av ei kampanje mot regjeringa frå høgresida.

Etter at det nyliberalistiske 1990-tallet enda i krise, konkurs og nedgang i fleire land i Latin-Amerika vart kursen lagt om. Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringar har fleire latin-amerikanske land utfordra den nyliberale tankegangen. Gjennom finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale tiltak for å regulera kapitalstraumar, auke nasjonalt eigarskap og statleg styring har arbeidsløyse og fattigdom minka i regionen.

Det er mange land som har lukkast i å drive ein fordelingspolitikk som ville vore utenkeleg for 30-40 år sidan, i militærdiktatura sine “drapsdagar”. Land som Venezuela (no med høgreopposisjon i nasjonalforsamlinga), Ecuador, Argentina (til hausten 2015, då sentrum-høgre overtok), Bolivia, Uruguay og Brasil (frå hausten 2016, då sentrum-høgre overtok) er/har vore styrt av venstre- eller sentrum-venstre regjeringar, og dei har i mindre eller større grad teke eit oppgjer med ei historie av ekstreme skilnadssamfunn der dei rike elitane i siste instans hadde all makt. Alternativa til nyliberalismen i Latin-Amerika er styrka og vevd saman i kvarandre meir enn nokon gong, og USA er “nesten” utanfor det latin-amerikanske gjerdet. Men trugsmålet frå nord er til stades og imperialismen er “innanfor”.

To døme på det: Kuppet mot den folkevalte presidentane i Honduras Manuel Zelaya i juni 2009 hadde full støtte frå Washington. Spesielt var det utanriksminister Hillary Clinton som drog i trådane og som etter kuppet insisterte på nyval, mens omlag resten av verda kravde Zelaya attende. Dette hadde i sin tur den effekt at det legitimerte og la til rette for eit kuppregime og skapte det «marerittlandet» ein har i dag, med omsyn til økonomisk ulikskap og menneskerettar. Honduras er i dag eit av dei mest valdelege landa i verda, med hundrevis av drepne menneskeretts-, miljø- og fagrørsleaktivistar sidan kuppet. Eit siste tragisk døme på det er drapet på urfolks- og miljøaktivisten Berta Cáceres i mars.

Argentina har som nemnt før, under den nye høgreretta president Macri gått med på å betale 4.65 milliardar dollar til fire usanske «gribbefond». Dette inkludert Elliott Management, eigd av milliardæren Paul Singer. Singer har lang tid bak seg som ei pengemaskin for det republikanske partiet og støttar i presidentkandidatvalkampen 2016 eliten i partiet sin favoritt Marco Rubio. Singer sitt fond vil tene 10-15 gonger dei opprinnelege investeringar.

Den globale politiske og økonomiske eliten har alltid vore interessert i Latin-Amerika sine resursar. Men venstreorienterte land har forsøkt å hindre denne utplyndringa av kontinentet, og gje sine folk sjølvråderett og rettferdig fordeling av økonomien. Vil desse endringsprosessar framleis halde fram og styrke seg? I Argentina vann høgrekandidaten Macri, etter ein stygg kampanje mot Cristina Fernández de Kirchner og hennar parti sin kandidat Scioli, i Brasil pågår ein beinhard kampanje mot president Dilma Rousseff med
riksrettstrugsmål og i Venezuela vann høgreopposisjonen MUD eit 2/3 fleirtal i nasjonalforsamlinga mot regjeringspartiet PSUV. Er dette eit klårt teikn på at kontra-offensiven, dei nyliberale krefter, rullar attende endringsprosessane i Latin-Amerika? Eller kjem dei folkelege organisasjonar og progressive regjeringar til å motstå presset frå høgrekreftene og USA sine imperialistiske framstøyt?

Latinamerikanske organisasjonar som Celac (Comunidad de Estados Latinamericanos y Caribeños) starta i 2011 og ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika) er døme på at utviklinga er i regionen sine eigne hender, utan USA. Celac er eit svar på OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), der USA tradisjonelt set dagsorden. USA og Canada er ikkje med blant dei 33 medlemslanda i Celac. Men det er også splitting mellom latinamerikanske land, som opprettinga av Alianza del Pacifico mellom Colombia, Chile, Peru og Mexico er døme på. Til tross for dette er USA sin dominans i regionen kraftig utfordra med tettare samarbeid mellom landa gjennom samarbeidsorganisasjonar som Celac og ALBA. Likevel fiskar imperialismen i rørt vatn. Dårlegare økonomiske tider, folk sin misnøye med korrupsjon og økonomisk rot på heimebane, og kraftige kampanjar mot venstreretta regjeringar med hjelp både innan- og utanfrå, er ein giftig miks for kontra-offensive krefter å bruke. Store multinasjonale kapitalkrefter ventar på endå meir åtsel.

Mot dette må endringsprosessane sine folk og regjeringar styrke seg og læra av sine feil. Korrupsjon og økonomisk vanstyre må takast på alvor. Folkelege organisasjonar er viktige i den sosio-økonomiske kampen, men også som folkeleg demokratisk motkraft mot politisk elitisme og anti-demokratisk vald og kampanjar. To nasjonale val i 2016 og 2017 vil gje noko svar på trenden i utviklinga. Det eine er eit forsøk frå opposisjonen i Venezuela på såkalla «attendekallingsval»  for å eventuelt avsetje president Nicolas Maduro (førebels usikkert om og når referendumet vert). Det andre er i Ecuador, der president og parlament skal veljast. Det vert med andre ord spanande tider i Latin-Amerika framover.

Oppdatering etter mai 2016 – t.o.m. september 2016

Brasil:

Etter at Dilma Vana Rousseff den 12. mai i Senatet vart suspendert frå presidentvervet (55 for og 22 mot) i samband med riksrettsaka vedteke mot henne i landet si nasjonalforsamling, har prosessen førebels enda med at Senatet avsette henne 31. august. Denne gong med 61 stemmer for og 20 mot. Det krevjast to tredels fleirtal for å kunne avsette presidenten endeleg. Rousseff har anka avgjersla til føderal høgsterett der ho krev avsettinga ugyldiggjort. Etter suspenderinga i mai og fram mot dette har visepresident Michel Temer hatt presidentvervet. No er Temer teken i eid som president for den attverande delen av presidentperioden dei to vart valt for i 2014. Denne prosessen mot Roussef kan ein godt kalle ei av fleire oppskrifter på måtar å gjera konstitusjonelle kupp. Sjølv om dette har vorte handsama i parlamentet og gått gjennom i Senatet meiner den tidlegare presidenten og ekspertar på m.a. konstitusjonell juss at prosessen er tvilsam lovmessig sett og at det er tydeleg politisk motivert. Den økonomiske eliten og deira høgre-liberalistiske vener i politikken har gått saman i ei storstilt politisk «hekseprosess» for å få Rousseff på «bålet». Det ser dei ut, om ikkje noko særskilt hender, til å lukkast med.

Temer er av mange sett på som ein «skurk» økonomisk og politisk sett. Wikileaks har nyleg offentleggjort dokument som viser Temer som USA-informant. Han hadde i 2006 møter med USAs ambassadefolk der han «informerte» dei om den politiske situasjonen i Brasil, i førkant av presidentvalet det året, der Lula vann for 2. gong. Dokumenta viser også Temer som ein nyliberal reaksjonær politikar. Hans pro-business nyliberale program har allereie kome tydleg til syne. Også samansettinga av regjeringa viser eit synleg reaksjonært uttrykk med berre middelaldrande eller eldre kvite menn. Eit spesielt sårt punk i Brasil, der majoriteten av folk absolutt IKKJE er kvite menn frå den politiske og økonomiske eliten. Temer er sjølv under etterforsking for å ha motteke muter på rundt 3,5 millionar kroner frå eit byggefirma som har gjort forretningar med det statlege oljeselskapet Petrobras. – Det er ganske utrulig at fleirtalet i Senatet, akkurat som fleirtalet i nasjonalforsamlinga som stilte Rousseff for riksrett, er folk som sjølv er ekstremt korrupte, om ikkje rett ut kriminelle, sa den Rio-baserte journalisten Glenn Greenwald i eit intervju med radiokanalen Democracy Now. Over ein tredel av dei i Senatet som stemte for å felle Rousseff, er under etterforsking for korrupsjon, underslag, forfalskingar og valkriminalitet.

Rousseff har ikkje vorte åtklaga for personleg å ha gjort seg rik på ulovleg vis eller for å vera knyta til landet si utstrakte politiske korrupsjon. Rousseff har planar om å ta avsettinga til den interamerikanske menneskerettskommisjonen.

Venezuela:

Den indre politiske og økonomiske krisa i landet held fram. Sidan det nasjonale valrådet (CNE) i mai byrja si handsaming av dei om lag 3 millionar underskrifter samla inn av opposisjonen for eit «attendekallingsval»  for å eventuelt avsetje president Nicolas Maduro, har CNE utsett datoen for neste trinn i prosessen, tre gonger. Samstundes har matvaremangel, straum- og vassmangel ikkje gjort stemninga betre. Dette har terga opposisjonen til gatene i titusental i protest. Men det som main stream media ikkje nemner i same slengen er at titusental folk som støttar regjeringa også har teke til gatene. Grunnen til utsetjingane frå CNE er det vanskelege arbeidet med verifiseringa av ektheita til underskriftene. Det har vist seg førebels at m.a. hundrevis av døde personar er ført opp på listene i tillegg til at same personar er ført opp fleire gonger. Men valrådet skuldar også opposisjonsprotestane for den siste utsetjinga, då mange av medlemmene i rådet måtte halde seg heime i frykt for angrep på veg til arbeid.

Opposisjonsalliansen MUD har lenge skulda CNE for å “dra føtene etter seg”, for å prøve å utsetje  «valet» lengst mogeleg. Om attendekallingsvalet finn stad før 10 januar kan president Nicolas Maduro måtte trekke seg og eit nyval utlysast. Men om referendumet hender seinare, vil Maduro viss han tapar, automatisk erstattast av visepresidenten for resten av perioden.

I Venezuela held problema fram med mangel på mange basisvarer og avhengigheit av matimport. Styresmaktene har peika på dårleg landutnytting som ein nøkkelfaktor til problemet. Store landeigarar har late vera å dyrke mykje av jorda si og har i staden gått inn på spekulasjon. Desse «latifundistas» (storgodseigarar) frå t.d. produsentorg. Fedeagro let mellom 30-40 prosent stå udyrka. Dei spekulerar heller i valluta veksling og import. Venezuela har importert store kvanta mat frå land som Brasil av t.d. kylling, matolje, smør, and toalett papir. Ei grunnleggande landreform har lenge vore naudsynt i landet.

Dei alliansefrie landa, Non Aligned Movement (NAM), har alle under sitt møte på den venezuelanske øya Margarita i september fordømt dei som tek til orde for internasjonal intervensjon i Venezuela. I eit kommuniké går dei 120 medlemslanda NAM mot USA-planar om sanksjonar mot Caracas, og tek til orde for internasjonal respekt for Venezuelas rett til suverenitet. NAM er verdas andre største internasjonale organisasjon etter dei Foreinte Nasjonar.

Venezuela har i det siste også vorte forsøkt boikotta av den sør-amerikanske handelsorganisasjonen MERCOSUR. Det er først og fremst den nyliberale høgreregjeringa til Temer i Brasil som står bak initiativet. I følge kunngjeringa vil Venezuela møte straffetiltak om landet ikkje rettar seg etter dei rundt 300 lover og reguleringar, innfatta internasjonal lovgjeving og handelsavtalar, innan utgongen av 2016. Dette er støtta av høgreregjeringane i Argentina og Paraguay. Desse skuldingane som ikkje har vore før er tydeleg politisk motiverte. Det symtomatiske her er at organisasjonen IKKJE har klart å svare på førespurnad om sanksjonering av Brasil, etter det latin-amerikanske observatørar kallar det ukonstitusjonelle kuppet til Temer-regjeringa, og etter ei bølge av undertrykking av opposisjonen etter maktovertakinga. 

Dei diplomatiske tilhøva har også endra seg i det siste. Med Venezuela (saman med Bolivia og Ecuador) som trekte sin ambassadør attende frå Brasil i protest mot det ukonstitusjonelle kuppet til Temer og gjengen og avsetjinga av president Dilma Rousseff. Temer svarte med å gjera det same. Situasjonen i deler av Latin-Amerika er komen i nyliberal høgredominert retning, mens kampen mot desse reaksjonære kreftene held fram. Kva som vidare hender i næraste framtid vil mogelegvis gje svar på «vindretninga».

 

Ivar Jørdre

Kjelder: http://slettgjelda.no, http://www.latin-amerikagruppene.no, http://www.telesurtv.net, http://hdr.undp.org, http://www.democracynow.org, https://venezuelanalysis.com

Posta under Imperialisme, Latin-Amerika, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Fuck Zuckerberg and Facebook!

On July 2, 2016, Israeli cabinet minister Gilan Erdan accused Zuckerberg of having some responsibility for deadly attacks by Palestinians against Israelis. According to him, the social network has not doing enough to ban posts to its platform that incite violence against Israelis. Some of the victims’ blood is on Zuckerberg’s hands, he told Channel 2 (Wikipedia).

This, it turns out, is recently followed by an agreement between the Israeli government and Facebook on cooperation to stop what Israel defines as agitation to violence. Facebook has lately received critic for their politic of censorship. Glenn Greenwald in the internet magazine Intercept wrote: “The joint Facebook-Israel censorship efforts, needless to say, will be directed at Arabs, Muslims, and Palestinians who oppose Israeli occupation. The AP article makes that clear: “Israel has argued that a wave of violence with the Palestinians over the past year has been fueled by incitement, much of it spread on social media sites.” As Alex Kane reported in The Intercept in June, Israel has begun actively surveilling Palestinians for the content of their Facebook posts and even arresting some for clear political speech. Israel’s obsession with controlling Palestinians’ use of social media is motivated by the way it has enabled political organizing by occupation opponents; as Kane wrote: “A demonstration against the Israeli occupation can be organized in a matter of hours, while the monitoring of Palestinians is made easier by the large digital footprint they leave on their laptops and mobile phones.”” (The Intercept)

Further on Greenwald wrote: “In 2014, thousands of Israelis used Facebook to post messages “calling for the murder of Palestinians.” When an IDF occupying soldier was arrested for shooting and killing a wounded Palestinian point blank in the head last year, IDF soldiers used Facebook to praise the killing and justify that violence, with online Israeli mobs gathering in support. Indeed, Justice Minister Shaked herself — now part of the government team helping Facebook determine what to censor — has used Facebook to post astonishingly extremist and violence-inducing rhetoric against Palestinians. Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu and his other top ministers have done the same. As Al Jazeera America detailed in 2014:

The hate speech against Arabs that gathered momentum on Facebook and Twitter soon spilled out onto the streets of Jerusalem as extremist Israelis kicked up violence and caused chaos. This violence then made its way back online: YouTube and Facebook videos show hundreds of angry Israeli mobs running around chanting, “Death to Arabs,” and looking for Palestinians to attack. A video of an Israeli Jew attacking a Palestinian on a public bus shouting, “Filthy Arabs, filthy Arab murderers of children,” emerged from Tel Aviv. And more video footage showing Israeli security forces using excessive force on a handcuffed Palestinian-American boy further called into question who was really inciting this chaos.”

If this doesn’t show the world how double standards and how power in wrong hands works, then I don’t know what kind of world this is! Another example on Facebook’s  hypocrisy is a recent censorship of a mobilisation effort in Oslo, Norway, for a demo on the release of the long time imprisoned PKK leader Abdullah Öcalan. Facebook immediately blocked the profile and throw out for at least 24 hours from the site. Here’s the article (unfortunately only in Norwegian):

 

Facebook slettet annonse for kurdisk solidaritetsdemo:

Sinte på sensur

DEMO: Solidaritet med Kurdistan arrangerte demonstrasjon for kurderlederen

Abdullah Öcalan lørdag. Facebook slettet annonsen og kastet ut folk som delte

annonsen.

Av Sissel Henriksen

KURDISTAN

– Vi arrangerte demonstrasjonen i Oslo lørdag for å kreve frihet for Abdullah Öcalan, forteller Seher

Aydar, leder i organisasjonen Solidaritet med Kurdistan.

Demonstrasjonen for løslatelse av den fengslede kurderlederen og for solidaritet med kurdere ble

gjennomført som planlagt. Men da aktivistene forsøkte å reklamere på Facebook på forhånd, ble de

møtt med tøffe tiltak.

 

Blokkert og utestengt

– Det første som skjedde var at alle oppdateringer om demonstrasjonen forsvant, og så ble

arrangementssida fjernet. En oppdatering jeg la ut på min egen vegg, bare synlig for mine venner,

forsvant på under en time, forteller Aydar.

– Dagen etter ble seks personer utestengt fra Facebook. Hele profilen deres ble blokkert, og de fikk

beskjed om at hvis de fortsatte å bryte Facebooks regler, ville de bli permanent utestengt. De fleste ble

kastet ut for 24 timer. En av dem skrev en statusoppdatering om at hun syntes dette var ille og ble så

utestengt for tre dager.

Terrorstemplet

Abdullah Öcalan er leder for det kurdiske arbeiderpartiet PKK. Både Öcalan og PKK og er satt på

terrorlista til både EU og USA, noe svært mange kurdere har protestert skarpt mot.

Öcalan har sittet i tyrkisk fengsel på fangeøya Imrali siden 1999. Det siste året har han blitt satt i

isoleringscelle. Ingen har fått mulighet til å møte han, heller ikke advokatene hans, ifølge Aydar.

– Det kurdiske folket er bekymret for situasjonen til Öcalan, sier Aydar.

– Etter at fredsprosessen mellom Tyrkia og kurderne brøt sammen i fjor sommer har Tyrkia ført en

brutal krig mot kurdere. Alle forespørsler om å få møte Öcalan har blitt avslått, og bekymringene

blant folket har økt etter forsøket på militærkupp i landet, sier Aydar, som mener at frihet for Öcalan

er avgjørende for demokratisering og fredelig løsning på det såkalte kurdiske spørsmålet i Tyrkia.

 

Møter mye sensur

– Öcalan er terrorlistet. Tror du det er derfor oppdateringene slettes?

– Jeg har fått høre at det skal være slik at Facebooks regelverk fastslår at det ikke er lov å skrive om

Öcalan og PKK med mindre det er negativt, men dette er ikke offentlig tilgjengelig informasjon. Og

det er viktig å poengtere at det er ikke bare er når Öcalan eller PKK er nevnt at kurdere sensureres. En

rekke kurdiske aktivister på verdensbasis opplever å bli sensurert, og det virker som om Facebook har

en politikk for å sensurere oppdateringer om kurdisk politikk, sier hun og forteller at det for noen år

siden var slik at folk som la ut kart over Kurdistan fikk innleggene slettet og ble kastet ut av

Facebook.

Dette kartet viser områdene kurderne regner som Kurdistan, som per i dag ikke er en egen stat, men

ligger på territoriet til statene Tyrkia, Iran, Irak og Syria.

 

Rakk ikke svare

Klassekampen forsøkte i hele går formiddag å komme i kontakt med Facebook for å få en kommentar,

men da vi endelig fikk opprettet kontakt, rakk de ikke å svare før avisa gikk i trykken. Det er heller

ikke lett å finne retningslinjer på Facebooks infosider om hva som er tillatt eller ikke.

– Jeg reagerer på at min statusoppdatering ble fjernet uten at jeg en gang ble varslet. Det var en

politisk ytring, og jeg ser Facebooks sletting som begrensing av ytringer som er helt legitime, sier

Aydar.

sissel.henriksen@klassekampen.no
2 av 2
19.08.2016

 

Posta under Our global world, Palestina, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

In Memory of Victor Jara – Chile‘s and the World‘s Political Voice

Ana Tijoux Recreates Victor Jara in Memory of Chile’s 1973 Coup

  • Chilean hip hop artist Ana Tijoux says folk singer Victor Jara is one of the musical influences her songs draw on.

    Chilean hip hop artist Ana Tijoux says folk singer Victor Jara is one of the musical influences her songs draw on. | Photo: AFP

Published 11 September 2016 – telesurtv.net

Chilean hip hop artist Ana Tijoux brings Victor Jara’s classic folk music back into the spotlight 43 years after his assassination.

Iconic Chilean folk singer Victor Jara was killed during the 1973 coup d’etat against Salvador Allende, but his political and musical legacy is far from forgotten. To honor his memory, Chilean rapper Ana Tijoux released a cover of Jara’s “Luchin” to mark the 43rd anniversary of Augusto Pinochet’s coup that left thousands of Socialist President Salvador Allende’s supporters dead.

ANALYSIS:
Chile and the Economic Miracle That Never Was

“A tribute to Victor Jara and the commemorative memory of our country,” wrote Tijoux on her Facebook page, heralding the release of the new track ahead of the anniversary of Allende’s historic U.S.-backed ouster. During the Sept. 11, 1973 coup, dictatorship forces targeted Jara for his political views, along with thousands of other dissidents, and tortured and murdered him in the capital city Santiago, silencing his famous voice once and for all.

In her remake of Jara’s 1972 track “Luchin,” Tijoux sets the original lyrics about a poor boy living in Santiago to a full orchestral score in place of Jara’s classic acoustic folk music. The rapper also emphasizes through repetition a key line in Jara’s powerful song: “If there are children like Luchin, who eat earth and worms; let’s open all the cages, to let them fly like birds.”

“We’re doing this tribute and homage in his memory and legacy with this new version of his classic song,” continued Tijoux. “While recognizing the pain and suffering lived in those years, we continue the constant struggle today without forgetting our past.”

OPINION:
How the US-backed Pinochet’s Henchman Manuel Contreras

Tijoux’s politics and identity have been shaped by the 1973 coup and its social, economic, and political consequences. Born to Chilean parents living in exile in France in 1977, Tijoux was influenced by Chilean artist including Victor Jara and Violeta Parra, both musicians that pioneered the Latin American folk music genre known as “Nueva Cancion,” meaning “New Song,” in Chile in the 1970’s and 1980’s. The hip hop artist often incorporates themes of Chile’s political history into her tracks, such as “Shock,” which criticizes the country’s neoliberal “shock doctrine.” Feminism is another central theme in her music, epitomized perhaps most clearly in her song “Antipatriarca.”

Jara, whose body was found with 44 bullet holes outside the sports stadium in Santiago that was used as a torture center during the dictatorship, has become one of the most prominent symbols of Chile’s U.S.-backed “dirty war” against leftist artists, intellectuals, and activists in the 1970’s and 80’s. His politically-charged music has inspired a generation of political activists and musicians.

It is estimated that anywhere between 3,000 and 10,000 victims were tortured, killed, or forcibly disappeared under Pinochet’s bloody campaign against opponents as part of the regional U.S.-backed Operation Condor aimed at wiping out “insurgents” and stabilizing dictatorships in South America.

Video-link Salvador Allende: http://www.telesurtv.net/english/news/Ana-Tijoux-Recreates-Victor-Jara-in-Memory-of-Chiles-1973-Coup-20160911-0007.html
Posta under Marxism, Our global world, Politic&Society, Socialism | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

CHILE: 11th September 1973

Posta under Marxism, Our global world, Politic&Society, Socialism | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

The other 11th September!

4 Things to Remember About Chile’s 1973 Coup

June 26 marked the birthday of former president Salvador Allende, who died in the coup.

Salvador Allende, the iconic left-wing leader and one of Chile’s best known presidents, was born on this day on June 26, 1908.

The tragic fate of his government, overthrown in a right-wing coup in 1973, changed the history of the country—and region—forever.

ANALYSIS:
10 of the Most Lethal CIA Interventions in Latin America

On September 11, Allende’s socialist was toppled by a U.S.-backed military coup led by Augusto Pinochet, barely three years after being elected.

Allende wasn’t the only casualty of the coup, as thousands of Chileans were subsequently tortured, jailed and killed by the military regime. Democracy in Chile was irreparably altered, and even now the country continues to be scarred by one of the darkest eras of fear and repression on the continent.


Social Progress Under Allende

After winning the 1970s presidential elections in Chile, the left-wing Salvador Allende worked toward social reforms and justice, nationalizing natural resources, building homes for the poor and focusing on better access to health and education.

Allende fought until the last hours of his life to defend the social gains and constitutional order. On his last speech, just minutes before the military bombed the presidential palace, he gave Chileans one last message of hope.

“I will not resign. Placed in a historic transition, I will pay the loyalty of the people with my life. And I tell them I have the certainty that the seed that we have planted in the dignified conscience of thousands and thousands of Chileans will not be shriveled. You have the power, they can destroy us, but social progress cannot be stopped neither by crime nor by force. History is ours, and people make it happen.”


Military Repression

Allende’s own army chief, Augusto Pinochet, led the coup and ordered his forces to march through the streets of Santiago, intimidating the local populace and entering La Moneda Presidential Palace by force.

Pinochet later consolidated power with the support of the United States and ruled the country with an iron fist for 17 years, until 1990. He jailed an estimated 80,000 people, tortured 30,000 and murdered around 3,200. Only 75 of more than a thousand of his former agents are serving prison sentences for human rights violations.


U.S. Intervention

With the success of the 1969 revolution in Cuba, leftist movements in Latin America were emboldened, and Washington’s Manichean Cold War world-view translated into fears—and policies—that affected much of South America.

As declassified CIA documents show, the government of Richard Nixon and Secretary of State Henry Kissinger influenced the military to overthrow Allende, and provided resources to deter any leftist movements in the country through the CIA.

As fears of the “Red Scare” grew, Washington opposed any form of socialist gains on the belief they would affect U.S. economic and political interests in the hemisphere.

Dubbed Operation Condor, a brutal campaign of political repression and state terror took hold of the continent, as the United States sought to obliterate leftist movements opposed to Washington-backed military coups in countries such as Argentina, Bolivia, Brazil, Uruguay, Paraguay — and Chile.

 

 

Modern Democracy

More that 25 years since the end of the dictatorships, social movements in Chile are still demanding that the remnants of the Pinochet regime – including the constitution passed in 1980 – be overturned.

After the coup, Pinochet’s government adopted a constitution that defended repression of basic liberties and rights, and created a convoluted electoral system designed to favor right-wing parties.

Under Michelle Bachelet’s second government, a process to change the constitution has been passed and is currently being undertaken. While popular consultations are underway, many consider the measure to be inadequate, and unlikely to lead to a reform that will include meaningful input by Chileans.

First published 26 June 2016 – telesurtv.net

Posta under Latin-Amerika, Marxism, Our global world, Politic&Society, Socialism | Merkt , , , , , , , , , , , , , | Éin kommentar

Western Media and Venezuela’s economic crisis

Mainstream Media Ignores Venezuelan Pro-Government Supporters

Posta under Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society, Socialism | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget