Er dette framtida allereie i dag?

Burning_rainforest-001a

Dette er eit dikt som på fleire måtar speiglar miljø og framtid, og kva tilstand menneska kan vente seg om me eventuelt ikkje tenkjer oss om i tide. Men gjer me det? Arktis smeltar som aldri før. Det same gjeld i Himalaya. Metan stig opp frå steppene i Sibir og frå havbotnen i nord, snart enormt. Verdas regnskog forsvinn framleis i stort monn. Menneska rømer til konsumisme og dårskap. Er det håp? Ja, det er det! Men då må me vakne opp frå dvala, endre oss og kjempe saman – for noko nytt!
Eg skreiv dette diktet for ein del år sidan, men fann det fram att no og ser at det er meir aktuelt enn nokon gong. OG, som ei helsing til dei unge som no går ut i gatene i klimastreik for ei betre framtid, dei skal vekse opp i. Vakn opp kapital og maktelite!

Ivar Jørdre

Anno 2020

Nokre born sit i skuggen
av eit tre
Dette tre har sorg i sine lauv

Ei gong stod dette tre
i lag med
sine systre og brødre
i ein park

Dei var litt av eit syn
der dei stod
duvande i lett bris
med stolte bladkroner
som krystal

Parken er ikkje meir
eit tre står att
ein fabrikk er bygd
liknar ein sarkofag
med skorstein av død

Men denne generasjon
som sit under
dette tre
frå forige generasjon
veit noko saman

Det er
løyndomen
om ei betre verd

Posta under Politikk, samfunn | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Unge mot makta – Vil ha endring NO!

Norske ungdommer dropper skolen for å demonstrere og krever sterkere innsats mot klimaendringene. Ungdommene inspireres spesielt av svenske Greta Thunberg (16) som startet protestbølgen i fjor.

Foto: Anders Mjaaland / NRK

Klimastreikende unge buet på Erna Solberg

I dag arrangeres mer enn 1.500 skolestreiker fordelt på 118 land. 31 av streikene er i Norge. I Oslo ble statsminister Erna Solberg buet på under sitt innlegg, men hun fikk også applaus.

Klimastreikende barn og unge utenfor Stortinget buet på Solberg.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix 

Foto: Tom Hansen / NTB scanpix

Sjef må gå etter Thunberg-hets

Sjefen for sportskjeden XXL i Sverige, Per Sigvardsson, går av, melder selskapet i en pressemelding. Det skjer en måned etter at Sigvardsson publiserte et upassende innlegg om den 16 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg.

Posta under Klima, Noreg - Norway, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

FY til Vy – men, BRAVO til parodikontoen @VyTravel!

Parodikontoen @VyTravel har blitt mer populær enn nye NSBs egen konto

Kategorier:Det sosiale nettetSamfunn & Transport

Illustrasjon: NRKbeta med skjermbilde fra Twitter og foto fra Vy.

Det kan raskt oppstå misforståelser når Twitter-kontoen @VyTravel har fem ganger så mange følgere som den offisielle kontoen @Vygruppen.

Vy sin generelle anbefaling til reisende er å bruke egen bil. Vår erfaring med tog og buss er at de ofte er fulle og sjelden er på tiden. ByBil kan til nød brukes.” skriver Twitter-kontoen @VyTravel som tilsynelatende ser ut til å tilhøre norges nye transportgigant Vy.

Kontoen er en parodi som ikke tilhører vy, men den surfer videre på en etablert bølge av kritikk og harselas rettet mot det nye selskapet og navnet Vy.

“Vy er på mange måter et utstillingsvindu for alt som er sykt med det norske språk og vår forvaltning”, skriver skaperen av parodikontoen til NRKbeta.

Kontrovers om navn og politikk

Da NSB og Nettbuss slo seg sammen under det nye navnet Vy vakte det reaksjoner hos mange. Opposisjonen på Stortinget var raskt ute, og Arbeiderparti-politiker Sverre Myrli kalte navnebyttet galskap. Navnebyttet ble også kilde til spekulasjoner om dette var et steg på veien til privatiseringav den norske jernbanen.

Audun Lysbakken

@audunlysbakken

But Vy?!? For et fjollete navn. Regjeringens jernbanereform går fra høydepunkt til høydepunkt. Flere direktører, mer direktørlønn og navnesnobberi. Tror passasjerene heller vil ha bedre togtilbud…

Men det er ikke bare i politikken og mediene det har gått hardt for seg. På nett og i ulike sosiale nettverk har det nye navnet møtt en jevn strøm av harselas og kritikk. De mange ordspillene nådde sin foreløpige topp 1 april.

Da vitset aktører som Språkrådet, Statens vegvesen og Oslo sporveier at de skulle få nye navn som lignet Vy eller andre selskap som Bane NOR.

Språkrådet@sprakradet

– Vårt purpose skal være å levere. Språkrådet skal være den foretrukne totalleverandøren av språkopplevelser, sier språkdirektør Åse Wetås med ettertrykk. – Det nye navnet gjør oss mer synlige og attraktive. https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/hva-skjer/Aktuelt/2019/sprakradet-skifter-navn-til-ordnor/ 

Språkrådet skifter navn til OrdNOR

(1.4.19) I forbindelse med sammenslåingen av de tre skandinaviske språkrådene (Dansk sprognævn, det svenske Språkrådet og det norske Språkrådet) er…

sprakradet.no

Kult og omnikanal

Som ikke navnet og logoen har fått nok kritikk, har flere andre aspekt ved kommunikasjonen ut mot publikum vakt reaksjoner. Et eksempel er at knapper i Vys nye app ikke har tradisjonelle valgmuligheter som “OK” eller “godta” – men “Kult!”.

 Vy påpeker selv at en ikke måtte trykke på knappen hvor det står «Kult» for å lukke beskjeden. Skjermbilde fra Vys nye app.

Vy har også valgt å legge ned NSB og nettbuss sine kontoer på sosiale medier, og satser på å bygge opp helt nye kontoer på blant annet Facebook og Twitter.

Konsulentselskapet Bekk skriver at de har jobbet med NSB, Nettbuss og Snøhetta “for å levere det som kanskje er Norges første smidige merkevareendring. Hos Vy er dette teamet kjent som ‘Omnikanal’”.

Til tross for smidighet og omnikanal er det en helt annen aktør enn Vy som har stjålet showet på Twitter.

@VyTravel – i regi av Jonas

Parodikontoen @VyTravel har i skrivende stund 5 141 følgere, i motsetning til @vygruppen sine 794.

Vy har jobbet noe tid med å få verifisert sin konto og kort tid før publisering av denne saken fikk kontoen Twitters offisielle verifisert-symbol og @VyTravel byttet visningsnavn til «Vy Not Travel».

Fram til nå er det likevel @VyTravel sine sleivspark om transformasjon og ledelse i form av kommunikasjonsspråklig newspeak som har dominert på Twitter.

VyNotTravel@VyTravel

Vår kjernevirksomhet er ledelse, derfor vil vi måtte redusere ruteproduksjonen noe fremover for å å finansiere utviklingsprogram for toppledergruppen.

NRKbeta tok til Twitter for å snakke med Jonas Ali Ghanizadeh, som står bak @VyTravel. Ghanizadeh er styremedlem i Vadsø SV.

– Jeg startet kontoen mest av alt fordi jeg var overrasket over at ingen andre gjorde det, skriver Ghanizadeh som mener Vy henger etter og dermed har gjort jobben enklere.

Reaksjonene beskriver Ghanizadeh som stort sett positive, men med enkelte kritiske røster.

– Jeg regnet med at kontoen ville bli sperret eller saksøkt, men det skjedde ikke, skriver Ghanizadeh som mener det kan være fordi han konto framstår som langt mer seriøst enn Vys egen – med mindre man går inn i innholdet.

Jonas Ali Ghanizadeh Foto: Torgrim Halvari

Vy har ifølge Ghanizadeh ikke tatt kontakt.

Vy er ikke begeistret

– Dette er ikke vår konto. Den bruker vår logo blant annet, og det liker vi dårlig, sier pressesjef Åge-Christoffer Lundeby i Vy til NRKbeta.

– Han utgir seg bevisst for å være noen andre enn den han er. Der er det noen regler som man kanskje bør tenke på, sier Lundeby.

Pressesjef i Vy, Åge-Christoffer Lundeby Foto: Vy

– Gjør dere noen grep eller går dere kontoen i møte?

“Det ønsker jeg ikke kommentere”, svarer Lundeby.

Balanserer på grensen

Ghanizadeh sier parodikontoen bevisst balanserer på grensen og at det er akseptabelt om noen går på limpinnen.

– Ingen henvendelser har så langt vært av en slik karakter at jeg har tenkt at de burde faktisk få hjelp av NSB. Skjer det så sender jeg en privat melding og leder dem på rett vei, skriver Ghanizadeh som ikke har konkrete planer for videre drift av kontoen.

– Jeg har ingen planer for kontoen, dette er bare gøy og jeg holder på så lenge det er artig. Mitt problem er at jeg får konstant påfyll av original Vy og generelt ledelsesbabbel. De fleste av mine tweets om ledelse er ting som er sakset direkte fra aviser/uttalelser fra ledelse eller egen erfaring.

Slik ser kontoen @VyTravel ut. Skjermbilde: twitter.com/vytravel

“Det at så mange meningsbærere og sentrale politikere faktisk tror på alt det pisspreiket jeg skriver og tar det for god fisk viser jo veldig tydelig hvor galt det faktisk er.” avslutter Ghanizadeh.

Har du trodd parodikontoen @VyTravel var en offisiell konto?

Oppdatering: Etter publisering har Ghanizadehs tilknytning til SV blitt tilføyd.

Artikkel henta frå nrkbeta.no

Posta under Noreg - Norway, Politikk, samfunn | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

The Biggest and Most Dangerous War Hawk in the World!

John Bolton: the man driving the US towards war … any war

Donald Trump’s national security adviser is stoking tensions with North Korea, Iran and Venezuela, in line with decades of taking the most hawkish position on any given issue

Throughout his career John Bolton has taken Winston Churchill’s maxim that ‘jaw-jaw is better than war-war’ and turned it on its head.
Throughout his career John Bolton has taken Winston Churchill’s maxim that ‘jaw-jaw is better than war-war’ and turned it on its head. Photograph: Brendan Smialowski/AFP/Getty Images

The US is now engaged in three major confrontations around the world that have the potential to degrade into war. And in the driving seat on all three fronts is John Bolton, one of the most fervent believers in American military power ever to work in the White House.

Donald Trump’s 70-year-old national security adviser has been a fixture in US foreign policy over the past four decades, and has spent that time, whether in or out of government, mostly arguing for the most hawkish position on any issue put in front of him.

“He actually believes when America leads, the world is a safer and better place – not just for us but for the world,” said Mark Groombridge, who worked for Bolton for more than 10 years.

In the Obama era, Bolton’s bristling walrus moustache was a near constant presence on television, almost always Fox News, from where he would vent scorn and spleen on the Democratic administration.

These days, Bolton looks considerably more cheerful, having reached the peak of the policymaking establishment that had once seemed out of his reach.

Bolton seems to have played a key role in the collapse of the second Trump summit with Kim Jong-un in February, when he appeared to have drafted a maximalist list of demands for all-or-nothing disarmament that was presented to the North Korean dictator in Hanoi. A year of diplomacy ground to a halt, and Kim, who had been expecting a more gradualist approach, has now started goading the US with a return to missile tests.

In the standoff in Venezuela, Bolton was again centre stage, making himself the lead US voice for a failed effort at regime change in Venezuela in late April, producing a personal video appeal calling – in vain – on Nicolás Maduro’s top aides to defect. Behind the scenes he has urged a reluctant US Southern Command to come up with ever more aggressive solutions to Maduro’s hold on power.

And in the fast-moving escalation of tensions with Iran, it is Bolton who has seized the initiative, spun military deployments in the Gulf that were already in the pipeline as confrontational steps against Tehran, and reportedly irritated some in the Pentagon and intelligence agencies by putting a sensationalist spin on intelligence about Iranian military movements.

Bolton is reported to have convened a deeply unusual meeting on Iran on 29 April, not in the White House, but at CIA headquarters. It was an echo of the buildup to the Iraq war, when Dick Cheney, George W Bush’s vice-president, did the same thing.

It now appears likely that Iranian military preparations that the intelligence appeared to suggest, may have been contingencies in anticipation of a US attack – not an unrealistic expectation in view of Bolton’s record. In 2015, he savaged Obama’s diplomatic efforts and penned a now infamous commentary titled To Stop Iran’s Bomb, Bomb Iran.

John Bolton in typically pugnacious mood, inveighing against Iran while US ambassador to the United Nations in 2006.
John Bolton in typically pugnacious mood, inveighing against Iran while US ambassador to the United Nations in 2006. Photograph: Justin Lane/EPA

Bolton grew up in a working-class Republican family in Baltimore, and his first political experience was as a volunteer in the doomed 1964 campaign of Barry Goldwater, a staunch conservative from Arizona.

Bolton, who saw Goldwater as having been caricatured by the mainstream media, deepened his dislike of liberal eastern elites at Yale University, where he arrived in 1966 on a scholarship. Unlike many of his fellow students, he fiercely supported the war effort in Vietnam, but not to the point of taking part himself. He avoided the draft by joining the Maryland national guard.

He put his law degree to use as a counsel in the Reagan administration, and in 2000 Bolton was one of the Republican lawyers flown into Florida to help tilt the deadlocked election in Bush’s favour.

Bolton ‘played Trump like a Stradivarius’, according to one former aide.
Bolton ‘played Trump like a Stradivarius’, according to one former aide. Photograph: Saul Loeb/AFP/Getty Images

It is that background that has convinced Tehran that Bolton is implacably set on forcible regime change. If there is to be an off-ramp on the road to war, and a return to dialogue it may require Trump to fire Bolton.

Trump has joked with other officials and foreign leaders that Bolton wanted to get him into a war. “I actually temper John, which is pretty amazing,” the president told reporters last Thursday.

But there have been reports that the joke may be wearing thin and that Trump is growing concerned about the direction Bolton is leading him.

“John played Trump like a Stradivarius,” Groombridge, Bolton’s former aide, said. “John understands and knows the president very well … He knows to keep it very simple.

“[But] I think his influence has waned in the last month or so because he was, unfortunately, in my opinion, factually wrong about the strength of opposition in Venezuela. And now you’ve got a number of people squabbling … about what’s going on with respect to Iran.”

Groombridge added: “The problem is that we have a president who is so mercurial that you know he could wake up at four in the morning and just randomly tweet: John is gone.”

Is John Bolton the most dangerous man in the world?

The US is closer to war with Iran than it has been since the Bush years, or perhaps ever. And Bolton is largely to blame

Trump administration officials announce economic sanctions against Venezuela during press briefing at the White House in Washington<br>U.S. National Security Adviser John Bolton arrives to address reporters as the Trump administration announces economic sanctions against Venezuela and the Venezuelan state owned oil company Petroleos de Venezuela (PdVSA) during a press briefing at the White House in Washington, U.S., January 28, 2019. REUTERS/Jim Young

‘But Bolton is on a fast track, seemingly aware that Trump’s time in office may be limited.’ Photograph: Jim Young/Reuters

Donald Trump’s national security adviser John Bolton wants the United States to go to war with Iran.

We know this because he has been saying it for nearly two decades.

And everything that the Trump administration has done over its Iran policy, particularly since Bolton became Trump’s top foreign policy adviser in April of 2018, must be viewed through this lens, including the alarming US military posturing in the Middle East of the past two weeks.

Just after one month on the job, Bolton gave Trump the final push he needed to withdraw from the Iran nuclear agreement, which at the time was (and still is, for now) successfully boxing in Iran’s nuclear program and blocking all pathways for Iran to build a bomb. The Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) – as the Iran deal is formally known – was the biggest obstacle to Bolton’s drive for a regime change war, because it eliminated a helpful pretext that served so useful to sell the war in Iraq 17 years ago.

Since walking away from the deal, the Trump administration has claimed that with a “maximum pressure” campaign against Iran, it can achieve a “better deal” that magically turns Iran into a Jeffersonian democracy bowing to every and any American wish. But this has always been a fantastically bad-faith argument meant to obscure the actual goal (regime change) and provide cover for the incremental steps – the crushing sanctions, bellicose rhetoric, and antagonizing military maneuvers – that have now put the United States closer to war with Iran than it has been since at least the latter half of the Bush administration, or perhaps ever.

And Bolton has no qualms about manipulating or outright ignoring intelligence to advance his agenda, which is exactly what’s happening right now.

In his White House statement 10 days ago announcing (an already pre-planned) carrier and bomber deployment to the Middle East, Bolton cited “a number of troubling and escalatory indications and warnings” from Iran to justify the bolstered US military presence. But multiple sources who have seen the same intelligence have since said that Bolton and the Trump administration blew it “out of proportion, characterizing the threat as more significant than it actually was”. Even a British general operating in the region pushed back this week, saying he has seen no evidence of an increased Iranian threat.

What’s even more worrying is that Bolton knows what he’s doing. He’s “a seasoned bureaucratic infighter who has the skills to press forcefully for his views” – and he has a long history of using those skills to undermine American diplomacy and work toward killing arms control agreements.

As a senior official in the George W Bush administration, he played key role in the collapse of the Agreed Framework, the Clinton-era deal that froze North Korea’s plutonium nuclear program (the North Koreans tested their first bomb four years later).

He said he “felt like a kid on Christmas day” after he orchestrated the US withdrawal from the international criminal court in 2002. And now as a senior official in the Trump administration, he pushed for the US to withdrawal from a crucial nuclear arms treaty with Russia.

While it’s unclear how much of a role he played in scuttling Trump’s negotiations with Kim Jong-un in Hanoi last year, he publicly called for the so-called “Libya model” with the North Koreans (in other words, regime change by force). Just months before joining the administration, he tried to make the legal case for a preventive war against Pyongyang. And if you think he cares about the aftermath of war with North Korea, he doesn’t. Bolton was reportedly “unmoved” by a presentation during his time in the Bush administration of the catastrophic consequences of such a war. “I don’t do war. I do policy,” he said then.

So far, Bolton has been successful in moving the United States toward his desired outcome with Iran – if getting the Pentagon to draw up plans to send 120,000 US troops to the region to confront Iran is any indication. There are hopeful signs that we can avoid war, as US officials and our European allies, seemingly alarmed by what Bolton is up to, are sounding the alarm about the Trump administration skewing intelligence on Iran.

But Bolton is on a fast track, seemingly aware that Trump’s time in office may be limited. The question, ultimately, is whether the president can stick to his instincts of avoiding more military conflict, or acquiesce to a man hellbent on boxing him into a corner with no way out other than war with Iran.

Posta under Asia, Imperialism, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

The Plot to Kill Venezuela

Vijay Prashad looks at the purpose and impact of sanctions against Venezuela.

mural_chavez_vp.jpg

Mural of Chávez in Caracas. (Univision)
Mural of Chávez in Caracas. (Univision)

 

By Vijay Prashad – Common Dreams

 

Hugo Chávez knew that Venezuela was very vulnerable. Its oil revenues account for 98 percent of its export earnings. Chávez was familiar with the thinking of Juan Pablo Pérez Alfonzo, Venezuela’s minister of mines and hydrocarbons in the early 1960s and one of the architects of OPEC (Organization of the Petroleum Exporting Countries). In 1976, Pérez Alfonzo wrote, “Ten years from now, twenty years from now, you will see, oil will bring us ruin.” He called Venezuela’s oil the “devil’s excrement.” If oil prices remained high, as they were when Chávez came to power in 1999, then oil revenue could be used to finance a project for the landless workers. If oil prices collapsed, then the country—laden with debt—would face severe challenges.

Venezuela’s economy had not been diversified by the oligarchy that ruled the country before Chávez took office. By 1929, it had become apparent to the oligarchy that the flood of oil revenues had damaged the agricultural sector—which shrank in the decades to come. There was neither an attempt to enhance agricultural production (and make Venezuela food sovereign) nor was there any attempt to use oil profits for a wider industrialization program. Occasionally, presidents—such as Carlos Andrés Pérez in the 1970s—would pledge to use the influx of oil revenues to diversify the economy, but when oil prices would fall—as they did periodically—Venezuela went into punishing debt.

It would have taken Chávez a generation to pivot the economy away from its reliance upon oil revenues. But Chávez and the Bolivarian Revolution simply did not have the time. In the 2000s, when oil prices remained high, the revenues were used to enhance the social lives of the landless workers, most of whom suffered high rates of malnutrition and illiteracy. Gripped by the need to deal with the social blight amongst the landless workers, Chávez and the Bolivarian Revolution simply did not have the capacity to tackle reliance upon imports of food and of most consumer goods.

In 2009, a U.S. State Department cable from Caracas noted that the decline in oil prices had placed the Venezuelan government in great peril. The government’s oil company—PDVSA—had provided the revenues to fund the social missions, the programs to lift the low standard of social life for the landless workers. “Unless oil prices rise significantly,” wrote John Caulfield from Caracas, “we are increasingly certain that the game will be up, from an economic standpoint, by early to mid 2010, as no one will be willing to continue to finance PDVSA and a vicious cycle will be inevitable.” The June 2008 price was $163.52; by January 2009, it had collapsed to $50.43. Venezuela’s Bolivarian Revolution was in peril.

Sanctions

The United States government and the Venezuelan oligarchy first tried to overthrow the Bolivarian Revolution in 2002. Great hope in Chávez prevented a discredited oligarchy from victory. Oil revenues then allowed Chávez to build up pillars of support for the revolution. But the depletion of the oil prices from 2009 threatened the Bolivarian process. Chávez died in 2013. The combination of low oil prices and the death of Chávez changed the political calculations.

Egged on by the United States, opposition leaders Leopoldo López and María Corina Machado called for demonstrations against the newly elected president Nicolás Maduro in 2014. It was clear that the protests were intended as a provocation, drawing a crackdown from the government forces, which allowed U.S. President Barack Obama to sign the Venezuela Defense of Human Rights and Civil Society Act of 2014. This act allowed Obama to sanction individuals in the Venezuelan government. It was extended in 2016 and will expire—unless extended again—at the end of 2019. The sanctions policy was to be the new lever to pressure a vulnerable Venezuela.

In March 2015, Obama declared Venezuela a “threat” to U.S. “national security,” an extreme step, and sanctioned a handful of Venezuelan government officials. The administration of Donald Trump only sharpened and deepened the policy. Obama sanctioned seven individuals, while Trump has—thus far—sanctioned 75 individuals. Obama forged the spear; Trump has thrown it at the heart of Venezuela.

Sanctioned Economy

These early sanctions went after individuals, offering an inconvenience for some Venezuelan politicians and for sections of the state. The U.S. government would soon move the sanctions from individual inconvenience to social collapse. Trump’s policy, from 2017, was to hit Venezuela’s petroleum industry very hard. The U.S. government prevented Venezuelan government bonds from trading in U.S. financial markets, and then it prevented the state’s energy company—PDVSA—from receiving payments for its export of petroleum products. The U.S. Treasury Department froze $7 billion in PDVSA assets, and it did not allow U.S. firms to export naphtha into Venezuela (a crucial input for the extraction of heavy crude oil).

The country relied on oil revenues to import food and medicines. The theft of the $7 billion in PDVSA assets, the seizure of the $1.2 billion in Venezuelan gold in the Bank of England, the transfer of ownership of the PDVSA subsidiary CITGO in the United States to the opposition and the pressure on oil exports squeezed Venezuela very hard. U.S. National Security Adviser John Bolton estimated that the United States (and Canadian) sanctions had cost Venezuela about $11 billion.

When the United States began to put pressure on transportation firms to stop carrying Venezuelan oil, the schemes to export oil to the Caribbean (PetroCaribe) suffered, as did the fraternal delivery of oil to Cuba. This policy inflamed the situation in Haiti—which is in a long-term political crisis—and it has deepened the crisis in Cuba—which has now had to enforce rationing. The countries in the Caribbean, which relied upon Venezuelan oil, are now suffering deeply.

Impact of the Sanctions

Economists Mark Weisbrot and Jeffrey Sachs calculate that the U.S. sanctions have resulted in the death of 40,000 Venezuelan civilians between 2017 and 2018. In their report—“Economic Sanctions as Collective Punishment: The Case of Venezuela” (April 2019)—they point out that this death toll is merely the start of what is to come. An additional 300,000 Venezuelans are at risk “because of lack of access to medicines or treatment,” including 80,000 “with HIV who have not had antiretroviral treatment since 2017.” There are 4 million people with diabetes and hypertension, most of whom cannot access insulin or cardiovascular medicine. “These numbers,” they write, “by themselves virtually guarantee that the current sanctions, which are much more severe than those implemented before this year, are a death sentence for tens of thousands of Venezuelans.” If oil revenues drop by 67 percent in 2019—as has been projected—the death of tens of thousands of Venezuelans is guaranteed.

Venezuela has imported food goods worth only $2.46 billion in 2018 compared to $11.2 billion in 2013. If food imports remain low and Venezuela is unable to hastily grow enough food, then—as Weisbrot and Sachs argue—the situation will contribute to “malnutrition and stunting in children.”

In 2018, the UN High Commissioner for Human Rights—Michelle Bachelet—made the case that the cause of the deterioration of well-being in Venezuela predates the sanctions (a report from Human Rights Watch and Johns Hopkins University underlined this point). It is certainly true that the fall of oil prices had a marked impact on Venezuela’s external revenues and the reliance upon food imports—a century-old problem—had marked the country before Trump’s very harsh sanctions.

But, the next year, Bachelet told the UN Security Council that “although this pervasive and devastating economic and social crisis began before the imposition of the first economic sanctions in 2017, I am concerned that the recent sanctions on financial transfers related to the sale of Venezuelan oil within the United States may contribute to aggravating the economic crisis, with possible repercussions on people’s basic rights and wellbeing.” A debate over whether it is mismanagement and corruption by the Maduro government or the sanctions that are the author of the crisis is largely irrelevant. The point is that a combination of the reliance on oil revenues and the sanctions policy has crushed the policy space for any stability in the country.

Illegal Sanctions

Weisbrot and Sachs say that these sanctions “would fit the definition of collective punishment,” as laid out in the Hague Convention (1899) and in the Fourth Geneva Convention (1949). The United States is a signatory of both of these frameworks. “Collective penalties,” says the Fourth Geneva Convention, “are prohibited.” Tens of thousands of Venezuelans are dead. Tens of thousands more are under threat of death. Yet, no one has stood up against the grave breach of the convention in terms of collective punishment. There is not a whiff of interest in the UN Secretary General’s office to open a tribunal on the accusations of collective punishment against Venezuela. Allegations of this seriousness are brushed under the rug.

The views expressed in this article are the author’s own and do not necessarily reflect those of the Venezuelanalysis editorial staff.

Posta under Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Oppmoding til alle om å Boikotte Eurovision Song Contest i Israel 2019!

Palestinakomiteen oppfordrer alle til å ha «svart skjerm» under årets Eurovision Song Contest i Tel Aviv.

Eurovision Song Contest (ESC) er verdens største musikkshow, og mange ønsker at det skal være upolitisk. Men i år er dette ikke mulig. Israel utnytter arrangementet skamløst i sin propaganda. Arrangementet skal vise Israels « vakre ansikt », og ta oppmerksomheten bort fra forbrytelsene mot palestinerne.

Palestinakomiteen støtter palestinernes oppfordring om boikott av årets arrangement, og har laget et eget Facebook-banner som vi oppfordrer alle til å bruke mens ESC varer (14.-18.mai).

Klikk HER for å laste ned Facebook-banner: «Svart skjerm»

Klikk HER for å laste ned Instagram-bilde: «Svart skjerm»

– Istedenfor å se på Eurovision-finalen 18.mai, oppfordrer vi folk til å gå på et av de mange alternative arrangementene som finner sted den dagen, sier Kathrine Jensen, leder av Palestinakomiteen i Norge.

Både i Oslo, Fredrikstad og Stavanger arrangeres det konserter den 18. mai.

Klikk her for en oversikt over hva som skjer.

Skyter på ubevæpnede demonstranter

Israels slagord for Eurovision 2019 er Dare to dream. Men denne drømmen gjelder ikke for palestinerne. Scenen finalistene skal stå på i Tel Aviv er bygget over en utslettet palestinsk landsby. Mindre enn ti mil unna, på grensen til Gazastripen, har ubevæpnede demonstranter blitt skutt ned av den israelske hæren gang på gang.

Les også: – Feil av Keiino å delta i Eurovision Song Contest
Les også: Mari Boine støtter boikott av årets Eurovision Song Contest
Les også: Utsettes for svertekampanje fordi de støtter boikott av årets Eurovision Song Contest

Palestinske kringkastingsjournalister og kulturarbeidere har oppfordret NRK og andre medlemmer av Den europeiske kringkastingsunionen, artister og publikum til å boikotte Eurovision 2019 i Israel. Artister verden over – inkludert over 140 framtredende norske artister – støtter palestinernes oppfordring.

– Israel bruker denne typen arrangementer til å promotere seg selv og vise seg frem på en måte som gjør at fokuset vårt går bort fra okkupasjon og undertrykkelse, og går over til glitter og fest. Israel gjorde dette selv høypolitisk da de vant Eurovision i fjor, og sa at vinneren var en fremdragende ambassadør for Israel. Dette handler om hvitvasking av okkupasjon. Boikottoppfordringen er et ledd i et internasjonalt press for at Israel skal endre sin politikk, sier Kathrine Jensen.

Er du artist, og ønsker du å signere oppropet? Klikk HER!

Hvis du ikke er artist, kan du klikke HER for å signere innbyggeroppropet.Klikk HER for å laste ned Facebook-banner: «Svart skjerm: Boikott Eurovision 2019 i Israel»

Posta under Asia, Palestina, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , | Éin kommentar

Raudt held på kommunisme-omgrepet i partiprogrammet

Moxnes tapte kampen på eget landsmøte: Rødt beholder kommunisme i partiprogrammet

Nytt nederlag for Rødt-lederen.

TAPTE KOMMUNISME- STRID: Bjørnar Moxnes tapte voteringen om kommunisme-begrepet i Rødts prinsipprogram. Foto: Frank Kalsen

TAPTE KOMMUNISME- STRID: Bjørnar Moxnes tapte voteringen om kommunisme-begrepet i Rødts prinsipprogram. Foto: Frank Kalsen

 

Rødt-leder Bjørnar Moxnes tapte kampen om kommunismebegrepet i eget parti med klar margin.

Moxnes har tatt til orde for å fjerne referansen til kommunisme i prinsipprogrammet. Landsmøtet, som er partiets øverste, styrende organ, ville derimot beholde det.

Kun 63 av rundt 220 delegater som avga sin stemme, støttet Moxnes. Han går dermed på et nytt nederlag i saken, som han også tapte på landsmøtet i 2014.

– Jeg lever helt fint med det. Jeg tror alle som har hørt debatten om dette på landsmøtet, har fått med seg at vi er enige om visjonen om et klasseløst samfunn. Flertallet ønsket å beholde dette begrepet, men det forandrer ingenting på Rødt som vi kjenner, sier han.

Ikke lenger borgerskapet

På andre punkter har Rødt-lederen fått det som han ønsker.

Ledelsen i LO skal ikke lenger bli omtalt som pamper i programmet, og formueringen om at Ap-ledelsen bruker partiet til å holde arbeiderklassen nede, tas ut.

– Det har vært noen viktige endringer som må gjøres. Det slås nå utvetydelig fast at for Rødt er sosialisme uten demokrat ikke sosialisme. For det andre slås det fast at vi ikke er mot all eiendomsrett for bedrifter. Vi har også rettet opp i noen sleivete formueringer og noen gammelmodige begreper som «borgerskap», sier Moxnes.

Det er motstanderne til sosialismen som fram til nå har blitt omtalt som borgerskapet. Nå skal de hete kapitalistklassen.

I det nye programmet heter det nå også at «privat eie av produksjonsmidler og markeder vil kunne eksistere» og at «sosialisme forutsetter oppslutning fra folkeflertallet»

– Vi har nå et program som er tydeligere, mer forståelig og forklarer prinsippene våre på en bedre måte, mener Rødt-lederen.

Ville fjerne

Det er bare fem år Moxnes forsøkte å få det fjernet, men måtte gi tapt. I har han igjen vært på talerstolen og argumentert for å ta det ut.

-Jeg bryr meg om hva folk flest tenker om programmet, og om det forklarer prinsippene våre på en måte som når fram til vanlige folk. Begreper som gir gjenklang og ikke legger snubletråder for oss selv, sa han.

– Min erfaring med begrepet kommunisme er at det ofte står i veien, sa Moxnes som understreket at partiet var enige i 99 prosent av programmet og at et klasseløst samfunn var målet uansett.

På landsmøtet har ikke Rødt-lederen stemmerett. I motsetning til i andre partier kan ikke partiledelsen, sentral- og landsstyre stemme.

Moxnes får ikke stemme

På spørsmål om han ønsker en endring på dette, etter to tap, svarer han avvisende.

– Vi i ledelsen har mye mer innflytelse enn et vanlig partimedlem gjennom hele året. Landsmøtet er grasrotas samling. Her skal partiet bestemme og at ledelsen ikke har stemmerett en gang hvert andre år mener jeg er et bra demokratisk prinsipp, Det styrker Rødt som et grasrotparti, som ønsker å øke nnflytelsen nedenfra og ikke være så topptungt som en del andre partier kanskje kan bli, sier han.

– Ønsker kommunisme

Ole Marcus Mærøe fra Rødt Tønsberg en av dem som vil beholde begrepet.

– Det handler om hva det begrepet egentlig betyr. Slik vi ser det har ingen av disse undertrykkende regimene inneholdt kriteriene for å kunne kalle seg kommunistiske. Det er mange grunner til at det gikk galt i for eksempel regimene i gamle Øst-Europa, mange av grunnene lå i disse landenes historie. Det logiske når en vil fjerne kapitalisme, er å gå inn for kommunisme i stedet. Vi sier tydelig i programmet hva vi legger i det og det er noe annet enn ettpartistater i Øst-Europa, har han tidligere sagt til Dagbladet.

– Ellers i programmet står det at Rødt ønsker sosialisme, ikke kommunisme?

– Jeg ser ikke at disse to tingene står i motsetning til hverandre, tvert imot mener jeg at kommunismen er målet som sosialismen må utvikle seg mot, sier han.

– Som forventet

FRESER MOT LISTHAUG: Under Rødts landsmøte benyttet partileder Bjørnar Moxnes anledningen til å si hva han mener om den nye eldre- og folkehelseministeren. Video: Ingebjørg Iversen – se video her

Også Rødt-profilen Mímir Kristjánsson, som var nyhetssjef i Klassekampen fram til i januar, ønsket å stryke kommunisme fra programmet. At det ble stående var likevel som forventet, sier han.

– Jeg skjønte hvordan det gikk ut fra debatten i går. Det hadde vært greit å fjerne det, men uavhenigig av det er den demokratiske endringen kontra AKP-ml allerede utvedtydig irreversibel, sier han til Dagbladet.

Posta under Noreg - Norway, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget