Ahed Tamimi Creates Mental Chaos in Israel

Ahed Tamimi: One story, multiple narratives

A look at the case, the coverage and the incarceration of 17-year-old Palestinian Ahed Tamimi.

Media, Palestine, Israel, Human Rights, War & Conflict

Palestinians in the Occupied Territories are among the most watched people on the planet. They’re under the constant gaze of Israeli soldiers.

But in the Israeli media, Palestinians aren’t as visible as you might think. And when they do attract news coverage, there’s a perception issue. Too often they’re framed as problems – security problems for the most part.

The relative absence of Palestinians in the Israeli media has an effect on Israelis, to the extent that many Israelis refuse to believe that an occupation that has lasted more than half a century even exists.

The story of a young Palestinian girl – and her confrontation with an Israeli soldier two months ago – has got people talking. Ahed Tamimi was filmed slapping a soldier outside her home in Nabi Saleh, in the Occupied West Bank.

The video of that confrontation triggered a media frenzy in Israel.

«The first reaction of the Israeli public, they loved this clip, and everyone shared it, saying look, we are very proud of the Israeli soldier for constraining himself,» says satirist and TV host Assaf Harel. «Then something interesting happened and people started to watch it from a different angle. How do we let a little girl talk like that, threatening and hitting a soldier and we do nothing?»

They [Israelis] imagine Palestinian women are all oppressed, passive, veiled…always in the background. Ahed is the extreme opposite of that. She is young, has supposedly «European» features. She reflects the image Israelis have of themselves – suddenly a Palestinian sabotages that self-image.

Honaida Ghanim, director, The Palestinian Forum of Israeli Studies

In Israel, Tamimi’s confrontation with the soldier is widely viewed as a provocation, a trap, designed to elicit a violent response that could be used to discredit Israel abroad. Which is why so much of the often hysterical media coverage of this case has focused on her appearance and how it plays to an international audience.

Tamimi doesn’t fit the Israeli stereotype of what Palestinians look like and a number of prominent voices in the media argued she was being used in «Pallywood» propaganda.

«They imagine Palestinian women are all oppressed, passive, veiled…always in the background. Ahed is the extreme opposite of that. She is young, has supposedly «European» features. She reflects the image Israelis have of themselves – suddenly a Palestinian sabotages that self-image,» says Honaida Ghanim, director of The Palestinian Forum of Israeli Studies. «So how do they deal with it? They say «look at her hair, look at her eyes, she can’t be Palestinian, she’s just acting Palestinian and all of this is just theatre».»

The one-dimensional coverage of Palestinians in the Israeli media is a problem that extends beyond Ahed Tamimi. News outlets know that Israeli audiences aren’t interested in nuanced representations of Palestinian life under occupation.

«On TV broadcasts, you can track ratings minute by minute. And when a feature about Arabs does not present them in an entirely negative way, and actually even if it does present them in an entirely negative way, the ratings go down» says Oren Persico, a writer with The Seventh Eye.

«Commercial media outlets know that not only will you lose audience interest, you’ll later receive complaints asking «why are you even dealing with them? They’re our enemies».»

The Listening Post«s Tariq Nafi explores the case, the coverage and the incarceration of Ahed Tamimi.

Honaida Ghanim, director, The Palestinian Forum of Israeli Studies
Abir Kopty, media expert
Oren Persico, staff writer, The Seventh Eye
Assaf Harel, satirist and TV personality as well as Contributor, Haaretz
Manal Tamimi, Nabi Saleh activist and Ahed Tamimi’s aunt

Source: Al Jazeera

Posta under Kvinne- og jentekamp, Our global world, Palestina | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Are US Unions on the Rise?


By Benjamin Beckett

On February 22, nearly 20,000 teachers and other school workers in the rural state of West Virginia went on strike. Every single public school shut down for nine days, and the strikers forced a reactionary state government to more than the double the raises it offered to all state workers, not just teachers. The strike is even more remarkable in an American context because in West Virginia, teachers have no legal right to strike, nor does the employer–the state government–have a legal obligation to collectively bargain with them. So called “illegal” strikes have been exceedingly rare in the United States for decades.

Four days into the strike, the US Supreme Court heard arguments in Janus v. AFSCME, which has been winding its way through the courts for years. The case would allow federal, state, and local government workers to refuse to pay union dues, while still receiving the benefits of a union contract. A string of similar cases, funded by wealthy capitalists, have made their way through the court system since 2011. Another such case, Friedrichs v. California Teachers Association failed at the court in 2016, when arch-conservative Justice Antonin Scalia died suddenly just a month before the ruling. Scalia’s replacement on the court, Neil Gorsuch, was appointed by Trump and shows every sign of being at least as reactionary as his predecessor. Almost everyone expects the right to prevail at court.

Unions have been bracing for the blow, with some federations expecting a third or more of members to stop paying dues. Because many unions organize both government and private sector workers, the loss of funding will impact many unions’ ability to organize and represent non-government workers as well. For the capitalists behind these legal cases, that is precisely the point: to weaken the unions by removing their funding. Unions are scrambling to renew members’ loyalty, but many public sector unions have not done significant organizing in decades. Instead, they often relied on lobbying and donations to the Democratic Party to slow the rate of concessions they were ultimately forced to agree to.

Despite the legal risks, the West Virginia workers rejected an initial deal brokered on February 28 by the state’s Republican governor and the leaders of the state teachers’ unions that was in line with this paradigm of slow, managed decline. The proposal would have increased raises, but would have done nothing to address the rising health insurance costs that eat up a larger and larger portion of workers’ wages each year. After the negotiations, both the governor and the union leaders announced the strike had ended; the problem was no one consulted the teachers. Convinced that promises to fix their health insurance costs down the line were empty, the teachers and school workers refused to return to the job.

On Monday, as many as 4,000 people occupied the state capitol and many others picketed across the state to demand a permanent fix to their health insurance before they would return to work. Another remarkable facet of the strike is the cross-industry solidarity: one of the teachers’ key demands is a raise and a health insurance fix not only for themselves, but for every public employee in the state, on equal terms.

West Virginia is a poor state with a complicated political history. It split from its larger neighbor, Virginia, during the American Civil War, when regional leaders refused to join the slavery-supporting Confederacy. Dominated by the coal and later natural gas industries in the nineteenth and twentieth centuries, some of the largest and most violent labor uprisings in the country took place in the state, including the infamous Battle of Blair Mountain. As Jay O’Neal, a West Virginia teacher and strike leader told Democracy Now, “almost every West Virginian knows somebody who’s been on strike—parents, grandparents, friends, aunts, uncles.” But West Virginia is not immune to the forces of white populist reaction that have swept through many parts of the country in recent decades. Historically a home for conservative, even segregationist, Democrats, it went for Trump in 2016 with 68% of the vote–after Bernie Sanders narrowly defeated Clinton in the Democratic primary.

Perhaps nowhere else in the country are the contradictions facing the downwardly-mobile white working class drawn as starkly as they are in West Virginia. As O’Neal told the socialist magazine Jacobin in a separate interview, “People like to dismiss West Virginia as Trumpland. But that’s a simplification. A lot of people here didn’t vote for Trump. And you also have a lot of people who voted for him, but who are involved in the strike.”

Like elsewhere in the country, the liberal managerial order embodied by Clinton and the conflict-averse heads of the public sector unions is suffocating. To one side, forces of capitalist reaction have taken the gloves off, no longer even paying lip service to workers’ dignity or welfare. To the other, a small but energetic left populism: a growing socialist consciousness exemplified by Bernie Sanders and the Democratic Socialists of America, and a broader class consciousness demonstrated most prominently by workers across an entire industry, in an entire state, to win key class demands from a reactionary government.

Tuesday afternoon, the West Virginia government passed a bill that gave all state employees a five percent raise and a freeze on health insurance costs. Teachers sang jubilantly in the capitol building. The strike brought them not only material gains, but has forced the right wing in the state to retreat on a series of neoliberal education bills. Schools across the state reopened Wednesday as teachers and other school employees returned to work.

Already, the strike wave may be spreading. 1,400 telecom workers in West Virginia, represented by the militant Communications Workers of America, went on strike on March 3. Teachers in Oklahoma, another rural state 1,800 kilometers southwest of West Virginia, have set an April 2 strike deadline in their negotiations with the state government. Like West Virginia, it is illegal for Oklahoma government workers to strike. Graduate student instructors at the University of Illinois, a public college serving 32,000 undergraduates, have been on strike for ten work days. As of this writing, educators in Jersey City, a working class suburb of 260,000 people just outside New York City, were preparing for a possible walk out as well.

The Supreme Court, one of the least democratic institutions in American society, is poised to cut the legal and financial basis from a large swath of the American labor movement. In the short term, the results will be catastrophic. But American capital could be about to experience the curse of getting what it wants. If the recent teacher organizing is any indication, we may be in for a period of growing worker militancy. As legal protections for unions and workers are stripped away, the task for American socialists is to seize the moment of chaos and demonstrate to workers what the West Virginia teachers showed so well: that real protections and real advances have to be made the old fashioned way: through organizing, class struggle, and solidarity.

Posta under Fagrørsle og kamp, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

8. mars – den internasjonale kvinnedagen! – And, in memory of the activist Berta Cáceres!

Den internasjonale kvinnedagen vert kvart år feira den 8. mars. Ein nasjonal kvinnedag vart først arrangert i USA i 1909. Ein internasjonal kvinnedag vart vedteke året etter på Sosialistinternasjonalen sin konferanse i København, der over 100 kvinner frå 17 ulike land deltok. Dagen vart etablert for å heidre rørsla for kvinners rettar, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner. Sidan den gong har kampen for likeverd, verdigheit og medbestemming vorte dei fleste områder som omhandlar menneskelivet.

Foto: neitileu.no

Denne dagen handler ikkje berre om situasjonen for kvinner i Norge, som sjølvsagt er viktig, med kamp for likeløn, kamp mot vald, osb., men også om å vise solidaritet med kvinner i andre deler av verda som treng vår støtte. OG, det er nesten ikkje naudsynt å nemne kor sentralt det er å kjempe for endring av den uretten millionar på millionar av kvinner opplever dagleg av vald, diskriminering, ulikskap, verdilausheit, og i krig, osb.

Av overnemde grunnar er det difor avgjerande at t.d. denne kampdagen, 8. mars, vert brukt, feira og halden i hevd, for nettopp dette dyrbare i oss: FRIDOM, LIKSKAP, SØSTER/BROR SKAP! At denne kampen vert endå meir viktig i tida framover lyt både kvinner og menn hugse på. Det er også viktig at unge kvinner og menn kjenner til historia til kvinnedagen, det er dei som skal drive framtida, håpnadsfullt framover til det betre.

Ivar Jørdre

Her ei lita”historielekse” om Den internasjonale kvinnedagen, henta frå nettsida til Høgskolen i Vestfold, år 2000:

Historien om åttende mars
8. mars har vært den faste internasjonale kvinnedagen fra 1922. Det første forslaget om en slik dag kom fra Clara Zetkin på den andre internasjonale kvinnekonferansen i 1910, i forbindelse med den Andre Internasjonalen sin kongress. 130 kvinner fra 16 land var med på kongressen. I flere år varierte datoen for kvinnedagen  ved at man la den til en søndag i mars. I 1914 var det søndag 8. mars som ble feiret som kvinnedagen. Etter dette har man holdt fast på 8. mars.
Det var sosialistiske kvinner som sto bak kvinnedagen. Under første verdenskrig brukte de dagen til pasifistisk agitasjon. Etter den russiske revolusjon og etableringen av den Tredje Internasjonale (Komintern) i 1920, ble det etablert et eget kvinnesekretariat. I Norge var det før krigen særlig Norges kommunistiske Parti og husmorlaga som sto tilknytta NKP, som sto bak 8.mars-feiringer.
Fascismens frammarsj i Europa skjøv 8.mars-feiringa i bakgrunnen. Men allerede 8. mars 1945 (før hele Europa var frigjort) ble det holdt en internasjonal kvinnekonferanse i London hvor et par tusen kvinner fra 20 land deltok.  I den stemningen av optimisme som kom etter krigens slutt, ble Kvinnenes demokratiske Verdensforbund startet. Den norske greina av denne organisasjonen var Norsk Kvinneforbund som hver 8.mars bl.a. la ned krans på statuen av Camilla Collett.
Ny fart på 8. mars-feiringa ble det med oppblomstringa av den nye kvinnebevegelsen på 70-tallet. I Norge var det organisasjoner som Kvinnefronten, Norsk Kvinneforbund, Norsk Kvinnesaksforening og Nyfeministene som sto bak. I kvinneåret 1975 bestemte FN at 8. mars skulle være den internasjonale kvinnedagen.

I 2 artiklar i (nedafor) skriv Sofie Marhaug i “Strippet for kunnskap” og Thomas J. Rosenberg i “Den sunne moralismen – er det farlig?“, respektivt om strippeklubben After Dark Gentemen?s Club og Bergens Tidende sine haldningar til problematikken rundt strippeklubbar og skjenketillating, framsett i ein BT-leiar (24.02.2016), og om moralisme i høve den same problematikken, framsett i eit innlegg i BT (01.03.2016). To viktige svar på liberalistiske og dårleg argumenterte syn på eksistensen av sexistiske “tilbod” i vårt samfunn. Noko som etter mi og mange si meining går rett inn i sjølve innhaldet i 8. mars: Kampen for likeverd og menneskeleggjering – kamp mot sexisme, kvinnediskriminering og nyliberalisme der “alt” er til salgs!

Sidan dette var skreve har ingenting endra seg med strippeklubben i Bergen. Like aktuelt med sterke ord. I dette ligg også den nye store kampanja #metoo, son sida i fjor haust (2017 ) har breia seg ut til stadig fleire deler av verda og sektorar av samfunna.

Ingen av nemde artiklar vart teke inn i debattspaltene i BT.

(Publisert med tillating frå skrivarane)

Strippet for kunnskap

BTs leder «Strippet for prinsipper» (24.2.2015) er strippet for kunnskap,
og styrt av liberalistisk ideologi.

Har BT noensinne lest dagens skjenkereglement? Hvis man setter seg inn i               Bergens skjenkepolitikk- og praksis, må man nemlig lete med lys og lykte
etter de prinsippene BT ønsker å opprettholde.

I forrige uke fikk jeg ? i likhet med de andre gruppelederne ? et anonymt brev                    fra en av Bergens utelivsaktører. Denne personen ønsket å realitetsorientere bergenspolitikerne. BT kan ha godt av den samme orienteringen:

I dag har Bergen åpnet for at utesteder kan holde åpent til kl. 06.00, da
som «nattkafé». Den eneste plassen i Bergen som profitterer på en slik
ordning er After Dark Gentemen?s Club, finansiert av stripping,
inngangsbillett på 250 kr, salg av lettøl til svært stive priser og
alkoholfri vin til 1000 kr.

La meg gi enda et eksempel fra dagens «prinsippfaste» skjenkereglementet:
Reglement forbyr skjenkebevilling til såkalt én-prosents MC-klubber, og med
god grunn, vil nok mange mene. Årsaken er at disse klubbene er tett
forbundet med kriminell virksomhet. BT er i sin leder tydelig på at slike
ytre forhold ikke kan være styrende i skjenkepolitikken. Liberale Venstre
hadde derimot ikke problemer med å støtte dagens forbud mot MC-klubber da        bystyret sist behandlet saken om skjenkebevilling.

Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg er uenig i selve premisset
om at sammenhengen med andre samfunnsforhold ikke skal påvirke
skjenkepolitikken. BT kaller det moralisme; jeg kaller det en politikk.

Dersom vi likevel ser bort ifra denne uenigheten, er det ikke til å komme
unna at de prinsippene BT forsvarer slett ikke eksisterer. BT vil kanskje
ikke kalle sin politikk for moralisme (det verste skjellsordet høyresiden vet om),             men BTs leder er heller ikke fundert på kunnskap eller prinsipper.

Sofie Marhaug, Raudt Bergen


Den sunne moralismen – er det farlig?

Den siste tiden har det som kjent vært en debatt i lokale medier, les Bergens Tidende, angående diskusjonen rundt stripteaseklubben “After Dark”.

Det kanskje overdrevet å kalle det debatt, da det er kun ett innlegg som har ytret motstand mot dette fenomenet. Til min forundring virker som det stort sett er forkjemperene for slike etablissementer som har sluppet til med leserinnlegg. Jeg skal ikke fundere for lenge på motivasjonen bak dette, men det er flere sider av denne saken som fortjener å bli belyst etter mitt syn.

I to av innleggene i denne debatten fremstilles motstandere av stripping som moralister og feminister på kognitiv vidvanke. Dette stiller jeg meg uforstående til. Moral er, i den deskriptive betydningen av uttrykket om et sett verdier, normer og holdninger som praktiseres av individ eller gruppe. Når strømninger i samfunnet gjør at de som ikke vil at kropp og seksualitet skal være noe som konsumeres eller stilles til utstilling for de som kan/vil betale kalles moralister, da mener jeg at samfunnet vårt er på vei i gal retning. Vi ser hvordan pornoindustrien gjennomsyrer media og reklame, og vi opplever at våre unge opplever kroppspresset såpass tøft at man føler, allerede som ung, at man er “stygg” eller ikke tiltrekkende nok.  Etter mitt syn blir det da en meget snever kanossagang å måtte balansere et begrep som moralisme opp mot enkle, menneskelige hensyn, og de menneskelige hensynene i dette tilfellet er lette å ta, etter mitt syn.

Stripping er lovlig, og forsåvidt godtatt, i flere land i Europa. Imidlertid er det et nokså klart faktum at strippingen, i de land det forekommer i stor del, er en bransje (og her bruker jeg uttrykket bransje i sin videste forstand), som hjemsøkes av organisert kriminalitet, prostitusjon, og ikke minst overgrep mot kvinner. Man kan gjerne hevde at undertegnede her trekker det langt, men faktisk finnes det forskning på dette – som så mye annet.
Undersøkelser fra nabolag i Europa og Usa, viser at det skjer en kriminalitetsøkning rundt såkalte “sexually oriented businesses”. To professorer ved University of Louisville, Eric S. McCord og Richard Tewkesbury, viser i en avhandling at kriminaliten øker i stort omfang i nærheten av slike etablissementer, og det er da tale om kriminalitet i hele spekteret, fra ran og vinningskriminalitet til narkotikalovbrudd og seksuelle overgrep. Man må ta forbehold for om dette er direkte overførbart til norske forhold, selvsagt, men hvorfor skulle det være annerledes for dette en for andre fenomen vi opplever i kriminalitet.

Det er ikke meningen å krisemaksimere, men dette er kjensgjerninger, men andre debattanter vil ikke gå så dypt i materien, kanskje fordi de dessverre ikke kjenner til forskningen. Man skal imidlertid være forsiktig med å la liberale ideologier fungere som skylapper mot virkeligheten. Det man heller trekker frem er da “jentenes levebrød” (Safine De Klerk, BT, 01.03.16).
Man kan saktens spørre seg om man mener at stripping er et levebrød? Noe man skal bygge karriere på? Jeg har en liten niese, og jeg håper hun får et annet syn på hva som kan regnes for yrke og levebrød når hun vokser opp.

Jeg har ved mitt innlegg forsøkt å nyansere debatten, uten å moralisere, men ved å vise til enkle hensyn man må ta til sine medmennesker og samfunnet generelt.

Det å forsvare et etablissement av en slik karakter, og skjule sine presumptivt edle motiver bak et slitt moralismebegrep på sine kritikere og motstandere, som enkelte debattanter gjør, faller på sin egen urimelighet. Kropp er ingen handelsvare, ei heller er det noe som skal være på utstilling for dem som er villig til å betale.

Thomas J. Rosenberg, Raudt Bergen

Nesten alt i posten over vart først publisert 8. mars 2016

Post under frå 2017: Deler av ein artikkel i theguardian, om den kjende miljø- og menneskerettsaktivisten Berta Cáceres frå Honduras som vart drept 2. mars 2016. Ho var ei klår røyst mot storselskap og styresmakter sine overgrep og tilraning av naturresursar frå fattige bønder og urfolk. Cáceres som fekk den viktige miljøprisen Goldman i 2015, sa sjølv ho hadde fenge opp mot 33 drapstrugsmål for at ho stod opp mot mektige krefter, spesielt frå damselskap. Det er no, eit år etter mykje som tyder på det som allereie rett etter drapet på Cáceres vart hevda: Mistankane peikar på USA og at lekka dokument frå saka hennar tyder på eit utanomrettsleg drap utført av militæretteretning med band til usansk trena spesialstyrkar i Honduras. Etterforskinga av drapet har gått skandalaust treigt og er truleg årsak av både usanske og honduranske styresmakters trenering. Dei vil ikkje ha sine «blodige hender» opp i dagsljos!

Tidlegare utanriksminister og presidentkandidat Hillary Clinton vart i 2016 på nytt spurt i ei kongresshøyring om handlinga hennar i høve kuppet i 2009 i Honduras, der den demokratisk valde president Manuel Zelaya vart avsett. Sidan kuppet har Honduras vorte ein av dei mest valdelege landa i verda. Berta Cáceres sa sjølv at Clinton spelte ei viktig rolle i å støtte kuppet.

På kvinnedagen kan det vera viktig å hugse på ei sterk kvinne som kjempa sitt folk sine rettar mot urett og storkapital sine overgrep, noko ho sjølv diverre betalte med livet for, og kravet må framleis vera full oppklåring i kven som planla og utførte drapet, der alle steinar skal snuast, og dei skuldige dømmast! Per mars, 2018 er ingen enno dømde i drapet på Berta Cáceres.

Ivar Jørdre

Berta Cáceres speaks to people near the Gualcarque river in 2015 where residents were fighting a dam project.
Berta Cáceres speaks to people near the Gualcarque river in 2015 where residents were fighting a dam project. Photograph: Tim Russo/AP

Leaked court documents raise concerns that the murder of the Honduran environmentalist Berta Cáceres was an extrajudicial killing planned by military intelligence specialists linked to the country’s US–trained special forces, a Guardian investigation can reveal.

Cáceres was shot dead a year ago (two years ago, in 2016) while supposedly under state protection after receiving death threats over her opposition to a hydroelectric dam.

The murder of Cáceres, winner of the prestigious Goldman environmental prize in 2015, prompted international outcry and calls for the US to revoke military aid to Honduras, a key ally in its war on drugs.

Eight men have been arrested in connection with the murder, including one serving and two retired military officers.

Officials have denied state involvement in the activist’s murder, and downplayed the arrest of the serving officer Maj Mariano Díaz, who was hurriedly discharged from the army.

But the detainees’ military records and court documents seen by the Guardian reveal that:

  • Díaz, a decorated special forces veteran, was appointed chief of army intelligence in 2015, and at the time of the murder was on track for promotion to lieutenant colonel.
  • Another suspect, Lt Douglas Giovanny Bustillo joined the military on the same day as Díaz; they served together and prosecutors say they remained in contact after Bustillo retired in 2008.
  • Díaz and Bustillo both received military training in the US.
  • A third suspect, Sgt Henry Javier Hernández, was a former special forces sniper, who had worked under the direct command of Díaz. Prosecutors believe he may also have worked as an informant for military intelligence after leaving the army in 2013.

Court documents also include the records of mobile phone messages which prosecutors believe contain coded references to the murder.

Bustillo and Hernández visited the town of La Esperanza, where Cáceres lived, several times in the weeks before her death, according to phone records and Hernández’s testimony.

A legal source close to the investigation told the Guardian: “The murder of Berta Cáceres has all the characteristics of a well-planned operation designed by military intelligence, where it is absolutely normal to contract civilians as assassins.

“It’s inconceivable that someone with her high profile, whose campaign had made her a problem for the state, could be murdered without at least implicit authorisation of military high command.”

The Honduran defence ministry ignored repeated requests from the Guardian for comment, but the head of the armed forces recently denied that military deaths squads were operating in the country.

Five civilians with no known military record have also been arrested. They include Sergio Rodríguez, a manager for the internationally funded Agua Zarca hydroelectric dam which Cáceres had opposed.

The project is being led by Desarrollos Energéticos SA, (Desa), which has extensive military and government links. The company’s president, Roberto David Castillo Mejía, is a former military intelligence officer, and its secretary, Roberto Pacheco Reyes, is a former justice minister. Desa employed former lieutenant Bustillo as head of security between 2013 and 2015.

Cáceres had reported 33 death threats linked to her campaign against the dam, including several from Desa employees. Desa denies any involvement in the murder.

Cáceres was killed at about 11.30pm on 2 March, when at least four assassins entered the gated community to which she had recently moved on the outskirts of La Esperanza.

A checkpoint at the entrance to the town – normally manned by police officers or soldiers – was left unattended on the night she was killed, witnesses have told the Guardian.

read more at theguardian.com

Posta under Kvinne- og jentekamp, Noreg - Norway, Our global world, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

«Sandra» – nytt kapittel (10)

«Sandra» er forteljinga om ei jente  (Sandra) og foreldra hennar som får greie på at dottera har muskelsvinn. Dette vert naturleg nok eit sjokk for dei, men dei prøver etterkvart å gjera det beste ut av det. Det same gjer vesle Sandra, på sitt forunderlege vis. Me føljer ho framover i livet. I oppveksten med barnehage, skule og seinare på Universitet, reiser, politisk medvit, kjærleik og mangt anna. Dette er kap. 10. Kap. 1 – 9  vart publisert 15. juni – 4. juli 3. august – 27. september6. november – 4. desember  – 19. desember – 16. januar

og 6. februar

Utdrag, kap. 10:

Eit Venezuela i elektrisk stemning framfor valet var det ho kom til. Eit land som hadde 13 demokratiske val bak seg, der endringane til formidabel fordeling av goder hadde funne stad på tolv eller fjorten år ein rekna frå det året Chavez vann første gong. Ingen stad på kloden hadde slike endringar vorte realitet på så kort tid. Kvelden før valet kjende Sandra spenninga i heile seg som millionar av venezuelanarar gjorde det. Det var som det prikka i heile kroppen. Ho vreid seg litt uroleg med tanke på at den nyliberale reaksjonære sida skulle vinne presidentvalet, men tok seg i det og håpte det beste. At den bolivarianske revolusjon ville vinne og dermed kunne halde fram, til det beste for folket og eit verdig liv utan kapitalkreftene sitt undertrykkande åk. Morgondagen gav svaret, ingen tvil om det.

Gå inn på sida «Bok – Sandra» i menyen, eller klikk her

God lesing – Ivar Jørdre

Posta under Bok – Sandra, Kvinne- og jentekamp, Vår globale verd | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Konvensjon mot atomvåpen og Noreg ut av NATO

Raudt Bergen krev at den norske regjeringa sluttar seg til FN-resolusjonen om ein internasjonal konvensjon mot atomvåpen, og at Noreg melder seg ut av NATO.

Atomvåpenproblematikken og NATO er som eit par, tett knyta til kvarandre i avskrekkingsterror, trugsmål i førstegangsbruk og milliardbeløp i vedlikehald og fornying av atomvåpna. Dette gjer også at motpartane Russland og Kina opprettheld og rustar opp sine arsenal. I tillegg er India og Pakistan med sine atomvåpen ein farleg miks som kan smelle av under potensielle eskaleringar.

Noregs medverknad til å eskalera faren for storkrig i Europa, i kjølvatnet av Ukrainakonflikta, er også med i dette biletet. Også Nord-Korea sitt atomvåpenpotensiale må det forhandlast om gjennom FN, og ikkje truge dei med militærøvingar og økonomiske strupetak. Det er då det kan gå riktig gale! Alt dette understrekar viktigheita av at den norske regjeringa sluttar seg til FN-resolusjonen om ein internasjonal konvensjon mot atomvåpen.

For Noregs del tyder det at inntil vi melder oss ut av NATO, må Noreg arbeide for at NATO endrar sin atomdoktrine og avstår frå førstebruk av atomvåpen og frå at NATO sin atomvåpengaranti skal gjelde for Noreg. Noreg må også arbeide for at USAnske atomvåpen ikkje skal vera stasjonert i Europa, heller ikkje i samband med rakettskjoldprosjektet eller dei krigsfremjande tiltaka NATO har iverksett, m.a. i Ukraina.

Den internasjonale kampanjen for forbod mot atomvåpen (ICAN) fekk Nobels fredspris i 2017. I staden for meir krigshissing må den norske regjering skrive under på denne kampanjen. Internasjonal konvensjon mot bruk av og forbod mot atomvåpen, NO!

Noreg er heilt knyta opp til USA. Dette visast tydeleg ved val av F-35 kampfly som ei rekke våpenanalytikarar meiner er dårleg tilpassa forsvaret av Noreg.

I månadsskiftet oktober-november 2018 arrangerer NATO ei stor militærøving i Midt-Noreg. Truleg med så mange som 35 000 soldatar, tusenvis av køyrety og 150 fly og 70 skip. Denne gigantøvinga kalla Trident Juncture 18 vert den største øvinga i Midt-Noreg på minst 15-20 år. Ein mindre del av øvinga skal gå føre seg i Sverige, Finland, på Island, og i Austersjøen. Noreg er altså vertsnasjon.

Militariseringa av Skandinavia og Norden er i full gong og dermed spenningsdrivande!

Det er NATO-tilhengarar i alle parti, unteke partiet Raudt. Eit freds- og mot-NATO-parti som Raudt trengs verkeleg på Stortinget! Noreg ut av NATO!

Uttaling om konvensjonen mot atomvåpen og Noreg ut av NATo, vedteke på årsmøtet i Raudt Bergen, 22. februar 2018.
Posta under Imperialisme, Kapitalisme, Noreg - Norway, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Ulikheit og fattigdom er diverre aldri utdatert!

Fattigdom, rikdom, skattelette, forbruk – kapitalismens diskré lettheit

MONACO TIL SJØS: Superyachten «The Streets of Monaco» er stappfull av rå luksus Foto: Yatch Island DesignSuperyachten «The Streets of Monaco» er stappfull av rå luksus. Dei superrike sin kapitalistiske råheit har ingen grenser. Foto: Yatch Island Design

Me lever i eit kapitalistisk land med nyliberalistiske lover. Marknaden er Guden, menneska er undersåttane og forbrukarane. Framangjeringa frå oss som menneske er til å gni seg i hendene av hjå kremmarane, kapitalistane. Kvart år håpar arbeidsgjevarar (skulle heitt tankeranarar) som organisasjonen Virke på helst dobling av jolehandelen sine milliardar. I år håpar dei på over 50 milliardar i omsetnad. Skrik mange nok av oss opp og hyler: DET ER NOK KONSUM NO! ME MÅ NED I FORBRUK. UTJAMNINGA GÅR GALNE VEGEN. SNU I HALDNINGANE! Gjer mange av oss dette? NEI!

Nyleg har det kome fram at den delen som lever under fattigdomsgrensa i Noreg har auka dei siste åra. Dette er eit symtom på kvart eit kapitalistisk samfunn der frisleppet av økonomien tek makta over utjamninga av økonomien. Dei superrike vert færre i tal og endå meir superrike, den neste rike klassen vert også rikare, avstanden til mesteparten av mellomklassen vert større og dei umidla lågaste vert endå fattigare og dei aukar i tal. Landsgjennomsnittet er høgt, og det er sjølvsagt heilt uakseptabelt. Kvar og ein av dei fattige er ein for mykje, mange av dei er barn utan skuld i det sjølv.

I velståande Noreg, med Høgre sitt slagord «muligheter for alle», vert ein møtt med ei forventning om å vera takksam for å bu i eit land som ivaretek alle. At mange i Noreg vert fødde inn i gode moglegheiter er sant, men at det gjeld alle er ei myte. Ei farleg myte! Dessutan eit ideal som er heilt bakvendt i høve til politikken som vert ført, nasjonalt og lokalt. Berre tenk på den «nytalen» som vert gjort av styresmaktene ved dei blå-svarte, og dei rosa-grøne før dei. Med sleip retorikk som peikar positivt på åtak mot dei med minst, at det skal løne seg å arbeide, vil Høyre og FrP t.d. kutte kraftig i barnetillegget for rørslehemma foreldre og høgne inntektskravet for å få foreldrepengar og sjukepengar. Samstundes kan ein lesa i deira statsbudsjett at dei vil gje 360.366 kroner i skattelette til alle som har ei bruttoinntekt på over 10 millionar kroner.

Eit samfunn som berre ivaretek barn av «friske» og rike er ikkje verdt å forsvara. Her kan ein sjå ting i perspektiv: Den rikaste prosenten i verda kontrollerar 50 prosent av alle ressursar. Dei 10 prosent rikaste i Noreg eig 70 prosent av all finanskapital. Det er ei drastisk auke frå 1980, då eigde dei 49 prosent. På 1980-talet tente dei 400 rikaste i Noreg i snitt 26 årsløner. På 2000-talet tente den same gruppa 178 årsløner. I Noreg har talet barn under fattigdomsgrensa dobla seg dei ti siste åra. Skilnadane har gjennom ein gullalder for dei rikaste auka til same nivå som på 1930-talet.
Likevel syt dei rike som aldri før. Storkapitalisten Stein Erik Hagen, som har verdiar på 13,3 milliardar kroner, synes det var ei god investering å støtte FrP med to millionar kroner i førre valkamp. Å verte kvitt formueskatten, slik at han unngår å bidra med opptil 1,1 prosent (!) til fellesskapet frå verdiar skapt av folk som arbeidar for han, altså sel arbeidskrafta til kapitalisten, var hans store kampsak. I Dagens Næringsliv uttalte han at “nå er det verre her i landet enn noensinne” og at “vi er på vei i en sosialistisk retning, som i gamle Øst-Europa”. Snakk om å vera forvirra i sitt supersmale egoistiske kapitalistunivers. John Fredriksen er ein annan råtamp, han har for lenge sidan stukke av til utlandet med reiarmilliardane sine.

Med snudd absurd retorikk får dei superrike vera i fred med sin sutrementalitet, mens dei som vert ramma av fattigdom vert skambelagt, definert som utnyttarar av systemet. Paradoksalt nok aukar fordomane og den bakvendte retorikken av kva som skapar ulikheiter i samfunnet oppslutninga til lågskattepartia, som gjennom ikkje-progressiv skattegjeving gjev skattelette til dei absolutt rikaste, på bekostning av velferda til dei lågtløna som ikkje får særleg skattelette i det heile.

Verdiskapninga vanlege arbeidsfolk står for, og som funksjonshemma i harde yrker har stått for, har skapt verdiane kapitalistar som Hagen og Fredriksen er milliarderar på. Dei styrande parti hyller alt som er privat og som har ordet næring i seg, mens alt som heiter skatt, uansett kven som vert skatta og til kva føremål, vert avvist som verdas styggedom. Dette fører til skjult fattigdom i eit av verdas rikaste land. IKKJE NOK MED DET. DET FØRER OGSÅ TIL EIN RÅKAPITALISME, MED STADIG STØRRE MIDLAR TIL STADIG FÆRRE. DET GODE MED DETTE ER AT VILJEN OG MOGLEGHEITA TIL Å KVITTE SEG MED KAPITALISMEN SOM SYSTEM KAN VERTE STØRRE. DET ER OPP TIL FOLKET!

Opprinnleg artikkel «Fattigdom, rikdom og skatt», av Inge Abrahamsen, Raudt Askøy. Med tillating frå han, bearbeidd og tillagt innhald av meg.

Posta under Kapitalisme, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

West Papuans Continues Struggle Against Indonesian Imperialism

West Papua Liberation Army in fresh campaign against Indonesia

21 February 2018 – radionz.co.nz

The West Papua National Liberation Army’s central command in the Papuan Highlands has made a fresh declaration of war against Indonesian military.

West Papua Liberation Army at the issuance of a declaration of war against Indonesian security forces.

West Papua Liberation Army at the issuance of a declaration of war against Indonesian security forces. Photo: Supplied

The Liberation Army is the armed wing of the Free West Papua Movement. Since forming in the early 1970s after Indonesia took control of West Papua, the army has been waging a sporadic guerilla campaign for independence with limited weaponry.

However, it’s been linked to a spate of skirmishes with Indonesian security forces in the Highlands region of Papua province in the past few months.

It claimed responsibility for the killing of an Indonesian soldier in remote Puncak Jaya regency last week.

The Army’s recently appointed Chief of Field operations, Major General Telenggen Lekkagak, has issued a new declaration about driving Indonesian forces out of Papua.

He said that as of last month, the Liberation Army had ordered a general mobilisation of all its soldiers in Papua to carry out operations against what it calls «the invaders».

Although its membership has, in the past, been divided into various groups over West Papua’s rugged interior, a spokesman for the Army says all of its wings are now united.

The Liberation Army also wants to close the operations of foreign companies that are exploiting Papua’s resources.

Major General Telenggen specifically mentioned the oil and gas multi-national BP with its gas project in Bintuni Bay, and the US mining giant Freeport which runs the massive Grasberg gold and copper mine in Mimika.

The Freeport mine, which is one of Indonesia’s largest single sources of revenue, has long been the subject of West Papuan grievances over environmental and social impacts.

As well, Papuans have complained about not being consulted over the control of Freeport, and about not gaining any benefit from its lucrative operations.

West Papua Liberation Army at the issuance of a declaration of war against Indonesian security forces.

West Papua Liberation Army at the issuance of a declaration of war against Indonesian security forces. Photo: Supplied

Attacks by the Liberation Army on Indonesian security forces have often occurred in the area around Freeport, and have at times extended to attacks on the miner’s infrastructure and personnel.

In the declaration, Major General Telenggen says that Papua’s resources must be protected for the sake of West Papuan independence.

«As long as Indonesia occupies our homeland, the war’s resistance continues until Papuan independence becomes real,» read an English version of the Army’s declaration.

Posta under Asia, Imperialism, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget