Ulikskapen i Noreg er større enn nokon gong!

Framtida-The-future-olje_80x60cm, 2013, Ivar Jørdre

Den rikaste prosenten i verda kontrollerar 50 prosent av alle ressursar. Dei 10 prosent rikaste i Noreg eig 70 prosent av all finanskapital. Det er ei drastisk auke frå 1980, då eigde dei 49 prosent. På 1980-talet tente dei 400 rikaste i Noreg i snitt 26 årsløner. På 2000-talet tente den same gruppa 178 årsløner. I Noreg har talet barn under fattigdomsgrensa dobla seg dei ti siste åra (ssb.no). Omlag 111.000 barn lever i familiar med vedvarande fattigdom med låge inntekter. I t.d. Bergen er talet på fattige barn omlag 5000, nest høgast etter Oslo med omlag 18 000 (fafo.no). Skilnadane har gjennom ein gullalder for dei rikaste auka til same nivå som på 1930-talet.


Likevel syt dei rike som aldri før. Storkapitalisten Stein Erik Hagen, som har verdiar på 14-15 milliardar kroner, synes det var ei god investering å støtte FrP med to millionar kroner i dei siste valkampar. Å verte kvitt formueskatten, er hans store kampsak. Slik at han unngår å bidra med opptil 1,1 prosent (!) til fellesskapet frå verdiar skapt av folk som arbeidar for han, altså sel arbeidskrafta si til kapitalisten. I Dagens Næringsliv for nokre år sidan uttalte han at “nå er det verre her i landet enn noensinne” og at “vi er på vei i en sosialistisk retning, som i gamle Øst-Europa”. Snakk om å vera forvirra i si forståing av kva sosialisme er. Skipsreiaren John Fredriksen er ein annan superrik, han har for lenge sidan stukke av til utlandet med reiarmilliardane sine.


Den delen som lever under fattigdomsgrensa i Noreg har auka dei siste åra.
Dette er eit symtom på kvart eit kapitalistisk samfunn der frisleppet av økonomien
tek makta over utjamninga av økonomien. Dei superrike vert fleire i tal og endå
meir superrike. Den nestrike klassen vert også rikare. Avstanden til mesteparten
av mellomklassen vert større og den umidla lågaste klassen vert endå fattigare og
dei aukar i tal. Landsgjennomsnittet av fattige er høgt, og det er sjølvsagt heilt uakseptabelt.
Kvar og ein av dei fattige er ein for mykje, mange av dei er barn utan nokon skuld
i det heile. Samstundes har talet på milliardærar femdobla seg på 15 år.Kampen mot denne utålelege ulikskapen er av Raudt sine aller viktigaste saker,og vert fokusert veldig på i valkampen. I lag med klima- og fredspolitikk og meir.

Lågskattepartia gjev gjennom ikkje-progressiv skattepolitikk skattelette til dei absolutt rikaste, på bekostning av velferda til dei lågtløna som ikkje får særleg skattelette i det heile. Og dei som vert råka av fattigdom vert skamleggjort.Ulikskapen gjeld også løn: Kvinner tener framleis berre 85 prosent av det menn gjer, sjølv om dei gjer det same viktige arbeidet. Verdiskapninga vanlege arbeidsfolk står for, og som t.d. funksjonshemma i harde yrker har stått for, har skapt verdiane kapitalistar som Hagen og Fredriksen er milliarderar på. Dei styrande parti hyller alt som er privat og som har ordet næring i seg, mens alt som heiter skatt for dei rike skal vera så låg som mogleg. Dette fører til skjult fattigdom i eit av verdas rikaste land. Ikkje berre det. Det fører også til ein råkapitalisme, med stadig større midlar til stadig færre. Den aukande ulikskapen kan stoggast. Det vil Raudt gjera noko med ved å heilt endre skattesystemet, der fordelinga vert progressiv:  Auke skattenivået for dei med inntekter over 600.000 kr, og liten eller ingen endring for dei med lågare inntekt. Raudt føreslår også ein ny progressiv modell for formuesskatt som gjer at dei som har større formuar enn 10 millionar betalar relativt meir enn dei som har formue i mellom  1,5 og 10 millionar. Kan det kapitalistiske systemet endrast på sikt også? Alt dette er ikkje berre opp til Raudt. Det er opp til folket!

Ivar Jørdre, lagsleiar Raudt Bergen Vest

Første gong på trykk i sydvesten.no

Sjå også:

Fattigdom i Noreg 2017

Fattige born på Voss – 2019

Flere barn med vedvarende lave husholdningsinntekter – 2019

– De som lever i vedvarende rikdom gjennom hele livet, er blant de aller mest isolerte her i landet – 2018

Barnefattigdom finnes i Norge – forskning.no – 2020

Fattige barn i Norge. Hovedrapport – fafo.no – 2020

Posta under Kapitalisme, Noreg - Norway, Politikk&Samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Overvakingsavsløringar endå ei gong. Skurken denne gong? NSA som vanleg, sjølvsagt!

Dette er det amerikanske systemet som skal ha bli brukt til spionasje mot norske mål

Kategorier:Internett & Samfunn

Skrevet av Ståle Grut 16. november 2020 – nrkbeta.no

NSAs hovedkvarter ved Fort Meade i USA Foto: National Security Agency (NSA)

Dette vet vi om systemet kalt Xkeyscore.

Danmarks Radio skrev i går at anonyme kilder beskriver hvordan amerikanske myndigheter har brukt et system kalt Xkeyscore til å spionere mot mål i Danmark og dets naboland, herunder Norge.

Det var Edward Snowden som ga verden kjennskap til XKeyscore i 2013.

– Sittende ved pulten min, kunne jeg overvåke hvem som helst – fra deg eller regnskapsføreren din til en dommer eller selv presidenten – om jeg hadde en personlig e-post-adresse, sa Snowden til avisa The Guardian i 2013.

National Security Agency (NSA) benektet at dette var mulig.

Edward Snowden under et intervju på Nordiske Mediedager i 2015 Arkivfoto: Nordiske Mediedager

Et «Google» for verdens private kommunikasjon

I de lekkede dokumentene fra Snowden presenteres Xkeyscore som systemet med størst rekkevidde i NSA, når det kommer til å skaffe etterretning fra digitale nettverk. Det står å lese at det dekker «nærmest alt en typisk bruker gjør på nettet», som e-post, nettsurfing og søk, samt metadata fra disse.

I 2015 beskrev nettavisen The Intercept programmet som «et Google for verdens private kommunikasjon».

Fiberkabler er en sentral datakilde

Fiberkablene som kobler verdens internett sammen strekker seg rundt hele kloden, og ligger på flere tusen meters dyp i Atlanterhavet. En av de ferskeste er Havfrue, et nytt kabelsystem mellom USA og Danmark, som har en avgrening til Kristiansand. Snart vil kanskje en ny kabel knytte sammen Kirkenes med Russland, USA og Japan.

På en rekke steder rundt om på kloden har NSA stasjoner som overvåker kommunikasjonen som går over disse fiberkablene, skriver The Intercept. Denne informasjonen blir lagret i store, søkbare databaser.

Et omtrentlig kart over undersjøiske fiberkabler i verden. Illustrasjon: Submarine Cable Map/TeleGeography

Detaljerte søk mulig

I kjølvannet av en oppsiktsvekkende etteretningsskandale i Danmark, hvor NSA anklages for å ha spionert på danske myndigheter og andre land, har det kommet flere opplysninger om systemet.

Den danske avisen Berlingske omtalte i september en avtale mellom USA og Danmark som gir amerikanske myndigheter muligheten til å tappe danske internettkabler for informasjon. Det skal være Xkeyscore som gjør det mulig å søke i dataene derfra.

Gjennom Xkeyscore skal både den danske militæretterretningen og NSA ha hatt mulighet til å sette opp en rekke søkeord og filtre – såkalte selektorer – på trafikken som går gjennom internettkablene. Dette kan være navn, begreper, telefonnummer eller IP-adresser.

Ifølge opplysninger fra Danmarks Radio skrev en varsler flere rapporter om potensielt misbruk av programmet, til å blant annet søke på mål i Danmarks naboland – som Norge.

Noen av selektorene som beskrives er spesifikke mailadresser og telefonnummer tilhørende Terma, en dansk leverandør av forsvarsteknologi.

Hva kan de egentlig se?

Da systemet ble avslørt hos The Guardian i 2013, skrev de at formålet med Xkeyscore var å gi NSAs analytikere muligheten til å søke i metadata og innholdet i e-post og annen internett-aktivitet.

Men det skal ikke bare være e-poster, chat-meldinger og data om nettsurfing som lagres i systemet. I 2015 beskrev The Intercept at systemet også rommer ting som bilder, dokumenter, taleanrop, webkamera-bilder, nettsøk, data fra annonser og sosiale medier, loggførte tastetrykk, brukernavn og passord, filer lastet opp til nettet og Skype-samtaler.

Listen over hva som kan overvåkes er lang, men offentligheten kjenner kun til systemet gjennom beskrivelser og lekkede dokumenter. Det er derfor vanskelig å slå fast akkurat hvor mye informasjon amerikanske myndigheter og deres samarbeidspartnere har tilgang til gjennom Xkeyscore.

Endring etter Snowdens avsløringer

Syv år etter Edward Snowdens fortalte om den utstrakte overvåkningen, slo en amerikansk domstol fast at innsamlingen hadde vært ulovlig.

Snowdens opplysninger har også ført til langt større oppmerksomhet om kryptering på og av internett.

Selv om det er grunn til å tro at etterretningstjenester har mulighet til å overvåke kommunikasjon, har det blitt mer krevende i takt med introduksjon av mer kryptering i nettet. I lys av Snowdens avsløringer har alle de store teknologiselskapene brukt betydelige ressurser for å kryptere sine tjenester.

Som et resultat av dette er moderne e-posttjenester langt sikrere. Også nettrafikk krypteres i langt høyere grad enn før, selv om langt fra alle nettsider har kryptert sin trafikk.

Ståle Grut – Journalist i NRKbeta. Tips meg gjerne på e-posttwitter eller kryptert via Signal.

31 kommentarer

  1. 16. november 2020 at 17:01Kryptering er ikke mye hjelp, når de besitter samtøie krypterings nøkler. Kryptering gjør gjør det bare enda mer interessant å sjekke akkurat den brukeren/trafikken.Svar på denne kommentaren
    • A (svar til K16. november 2020 at 17:18Betyr dette at VPN ikke virker og at din nett-trafikk er mer desto mer interessant å sjekke nettopp fordi du bruker VPN?
    • Jeppe (svar til K17. november 2020 at 00:02Nå er jo Microsoft forpliktet til å ha bakfører for Amerikansk etteretning og også FBI, om jeg husker rett. Jeg husker også hvordan Lunux etterhvert måtte gi etter for presset. I tillegg scanner Microsoft 90 prosent av alle datamaskinene i verden omentrent daglig Magasinet Komputer meldte for en tid… Les mer
    • Han Andre (svar til K17. november 2020 at 09:33@B Ja det betyr at en VPN alene ikke hjelper deg i mot etteretnings overvåkning. En VPN fungerer bare som en buffer mellom deg og ditt bruk av nettet, men det hjelper mot at du skjuler ip adressen / identiteten din opp I mot private selskaper og privatpersoner og slik at du er tryggere i mot evt. ha… Les mer
  2. 16. november 2020 at 17:03Kryptering er ikke mye hjelp, når de besitter samtlige krypterings nøkler. Kryptering gjør gjør det bare enda mer interessant å sjekke akkurat den brukeren/trafikken.Svar på denne kommentaren
    • KM (svar til K16. november 2020 at 19:12Besitter de samtlige krypteringsnøkler? Kilde? Dokumentasjon? Eller fantasi? Paranoia?
    • F (svar til K17. november 2020 at 21:27«Samtlige kryperingsnøkler»? Det er kanskje verdt å merke at moderne nettverksprotokoller i stor grad bruker hva som på engelsk kalles «key exchange» for å generere krypteringsnøkler som bare partene i samtalen vet om, og som kun brukes én gang for den samtalen det gjelder. Hver gang du går på googl… Les mer
  3. Anonym såklart 16. november 2020 at 18:30Noe av det som også kom frem i Snowden-avsløringene var at NSA hadde infiltrert og knekt mye av krypteringen som ble brukt. Pussig at denne artikkelen da avslutter med at mer kryptering har gjort internett sikrere enn før.Svar på denne kommentaren
    • Kristian M. (svar til Anonym såklart16. november 2020 at 19:10Du tenker «kryptering er kryptering»? Er den knekt, så er den for alltid knekt??
    • Jostein (svar til Anonym såklart16. november 2020 at 19:24I USA er teknologislskapa pliktig å gi NSA «bakdør» til kryptert kommunikasjon. WhatsApp og Telegram har begge sentral lagring og universalnøkkel til kryptert kommunikasjon. For anonymitet kan ein nytta Signal meldingsapp og kryptering utan sentral nøkkel. Ikkje heilt enkelt for alle, men stadig fle… Les mer
    • Kivats (svar til Anonym såklart16. november 2020 at 19:51Ref pliktig å oppgi bakdør. Kan ikke stemme. Da kan ingen selskaper som driver med Blockchain registreres i USA. Og det er etterhvert ganske mange.
    • Anonym såklart (svar til Anonym såklart16. november 2020 at 20:41«Du tenker «kryptering er kryptering»?» Nei,det er akkurat det jeg ikke gjør, men denne artikkelen er nok et eksempel på at kryptering omtales som noe sikkert uten å nevne hva slags kryptering man snakker om. Slik jeg forstår det så finnes det nå kryptering som er sikker, og kryptering som ikke er s… Les mer
    • Svein (svar til Anonym såklart17. november 2020 at 01:44Egentlig svar til Jostein: Nei, det er ikke noen sentrale nøkler til Whatsapp. Whatsapp og en del andre har lisensiert krypteringsteknologien fra Signal. MEN – i motsetning til Signal, så lagrer Whatsapp metadata. FB kan fremdeles ikke lese meldingene eller lytte på samtalene. Ikke uten at du ekspon… Les mer
  4. Jørgen 16. november 2020 at 19:15Å tro at NSA har mindre muligheter til å overvåke internett nå enn i 2013 er naivt på grensen til absurd. Hvis etterretningstjenestene lærte noe som helst av Snowden avsløringene så var det at de kunne slippe unna med det.Svar på denne kommentaren
  5. Frode Sigurdsen 16. november 2020 at 19:17Vi må ikke glemme at mange av de it selskapene som jobber med nettsikkerhet er selskaper skapet av eller som samarbeider med Nsa/Mossad osv.Svar på denne kommentaren
  6. hugo 16. november 2020 at 19:36bare så dere veit,usa er helt uberørt av hva deres allierte(nyttige idioter),tenker og vil.USA,har ingen allierte.Bare marionetter.Svar på denne kommentaren
  7. Svein 16. november 2020 at 19:55Vil du ikke bli overvåket er det bare å ikke trafikkere noe nett. Face to face i kontrollerte områder er det som er sikrest. Det finnes krypteringsmåter som kan være sikker, men disse er vanskelige å bruke.Svar på denne kommentaren
    • Curkithecat (svar til Svein17. november 2020 at 08:47Hva med alle de fordeler som står på menyen som digitaliserte, hverdagslige gjøremål skulle komme verden til gode? Enig med deg. Og der satt vi alle å ser på ‘filmen som er virkelig’ – en president som gjorde som de gale vi har hørt om i fortiden, Hitler o.l. Men vi tør ikke vi lar være for sikkerhe… Les mer
    • Anonym (svar til Svein17. november 2020 at 08:49Det pleier å være enkelt å utnytte sosiale faktorer som et utgangspunkt i hacking. Veldig mange exploits starter med social engineering, tailgating, plante maskinvare på spesielle lokasjoner (enheter som kan bli brukt til spionering), bruke maskinvare som hjelpemiddel (e.g., stjele nettverk med adap… Les mer
  8. Oddvar Mørk 16. november 2020 at 20:22Nå vet vi hvem som egentlig spionerer på oss når Russland og evt. andre land får skylda.Sitat fra en minister: Vår nærmeste allierte og beste venn.Svar på denne kommentaren
    • Anonym (svar til Oddvar Mørk17. november 2020 at 08:35Det kan være umulig å finne ut av hvem som står bak enkelte type angrep, spesielt hvis det kommer fra store APT’er. Som min Professor i datasikkerhet sa: «Enkelte ganger vet man rett og slett ikke». Eventuelle proxy chains de måtte bruke under en exploit gjør det svært vanskelig å i det hele tatt b… Les mer
  9. LB 16. november 2020 at 21:12Datasikkerhet og sikker kommunikasjon er ikke ensbetydende med kryptering. Det handler også om hvordan systemene er bygd opp. Epost var aldri ment som en sikker kommunikasjonskanal, og kan sammenlignes med å sende brev uten konvolutt. Sikkerheten lå lenge i at mengden gjorde søk til nålen i høystakk… Les merSvar på denne kommentaren
    • AM (svar til LB17. november 2020 at 00:06Takk! Bra der er én person i kommentarfeltet som ikke bare deler oppspinn men faktisk vet hva de snakker om.
  10. Arne 16. november 2020 at 21:20La oss starte der vi kan. Tybring-gjedde har ingenting i norsk styre og stell å gjøre. For det første bejubler han slik oppførsel hver eneste gang det kommer fra USA. For det andre misbruker han nobelsystemet for å male tungen sin brun med Trumps ekskrementer. Det kom jo så «overraskende» på dette m… Les merSvar på denne kommentaren
    • Han Andre (svar til Arne17. november 2020 at 08:42Men hva har forakten du har til Trump med kryptering å gjøre? Selv om media velger å legge sitt fokus på Trump blir andre svært viktige(ere) tema diskutert og til tider også avgjort i stillhet. Jeg er tusen ganger mer bekymret over makten NSA og lignende etteretnings selskaper har til å gå inn å sp… Les mer
    • Arne (svar til Arne17. november 2020 at 22:36Egentlig svar til ‘han andre’. Hvis du leser kommentaren min en gang til og litt bedre, vil du se at dette er en kritikk av Norske politikere. At DU henger deg opp i navnet Trump fremfor Tybring-Gjedde viser at fokuset som har vært rundt Trump kan de siste årene skade folks evner til å hente ut rikt… Les mer
  11. Ordin Larsen 17. november 2020 at 10:25Vet dere om Norge bruker det samme valgsystem her, slik som USA bruker? Intra, Dominion. Stemmene ble under valget i USA 3-4 november tellet i Barcelona.Svar på denne kommentaren
  12. Sven 17. november 2020 at 11:16Er det ikke slik at blandt de nordiske land er det bare Sverige som har tilgang på XKeyscore? For å hjelpe USA til å spionere på Russland mm.?
    https://www.infosecurity-magazine.com/news/swedens-intelligence-agency-has-access-to-nsas/Svar på denne kommentaren
    • Tore Olav (svar til Sven17. november 2020 at 18:17Svenska radioanstalten fikk igjennom at de kunne overvåke all trafikk som gikk på svensk jord. Det innebar også at mye av norsk utenlandstrafikk ble overvåket. Hva som blir avtalt mellom etterretningsorgan vet antagelig offentligheten lite om. Amerikansk etterretning ble tatt med buksene nede da de … Les mer
  13. Roger 18. november 2020 at 10:47Hvorfor er norske, og andre, myndigheter så bekymret for at kinesiske myndigheter kan overvåke norsk datatrafikk, og samtidig nærmest likegyldige til at USA overvåker oss? Mitt inntrykk er at USA har en overlegen evne og vilje til å overvåke verden, og på lik linje med andre nasjoner så ønsker de ve… Les merSvar på denne kommentaren
    • Ordin Larsen (svar til Roger18. november 2020 at 12:53Etter å ha lest fra Edvard Snowden virker overvåking gjensidig, og pågår i mange land. Vil tro Kina USA Storbritannia Russland og EU alle har store muligheter. Hvem som bruker, eller misbruker det mest er vanskelig å vite.

—————————————————————————————————————————————

DETTE MED NSA OVERVAKING I NORDEN ER SJØLVSAGT IKKJE NOKO NYTT. HER ER LENKER TIL SKRIVERIAR OM LIKNANDE MAKTMISBRUK TIDLEGARE:

https://www.aftenposten.no/verden/i/d991/dansk-etterretning-tapper-fiberkabler-for-nsa– Dansk etterretning tapper fiberkabler for NSA – AftenpostenAnonym utsikt

19. jun 2014 … Forsvarets etterretningstjeneste i Danmark overvåker trolig internett- og teletrafikk for amerikanske NSA, skriver Information. … Både Google og Facebook har store datasentre i Norden, og den trafikken går overveiende …https://www.digi.no/artikler/nsa-sletter-samtaledata/441238NSA sletter samtaledata – Digi.noAnonym utsikt

30. jun 2018 … NSA og overvåking. NSA sletter samtaledata. Den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA sletter samtaledata fra 685 millioner …https://www.nrk.no/dokumentar/her-gar-din-nett-trafikk-1.11403663Slik kan din nett-trafikk overvåkes – NRKAnonym utsikt

7. des 2013 … Gjennom en kontroversiell lov har Sverige anledning til å overvåke norsk … er at Sverige er et regionalt knutepunkt for tele- og datatrafikk fra i Norden, … at den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA har overvåket all …https://www.nrk.no/ytring/takk_-edward-snowden-1.11072759Takk, Edward Snowden – Ytring – NRKAnonym utsikt

10. jun 2013 … Vi har utrolig mye å takke mannen bak NSA-lekkasjene for. … Nordiske statsborgere blir overvåket og registrert uten å ha kontroll eller å få vite …https://e24.no/teknologi/i/m6bGbl/snowden-en-nsa-ansatt-kan-faa-tak-i-hvem-som-helst-sine-e-posterSnowden: En NSA-ansatt kan få tak i hvem som helst sine e-poster …Anonym utsikt

8. mai 2015 … Tyskerne overvåker ikke tyskere, danskene overvåker ikke danskene, men når signaler fra Tyskland går over grensen til Danmark kan det …https://no.qaz.wiki/wiki/Mass_surveillanceMasseovervåkning – Mass surveillance – qaz.wikiAnonym utsikt

Nivået på Internett-filtrering og overvåking i Bahrain er et av de høyeste i verden. … På grunn av arkitekturen til Internett-ryggrader i Norden, vil også en stor del av … Milliarder dollar per år brukes av byråer som National Security Agency (NSA) …

Posta under Imperialisme, Kapitalisme, Noreg - Norway, Vår globale verd | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Report – Severe War Crimes Commited by Australian Special Forces in Afghanistan

How a determined judge cracked the SAS code of silence

By Nick McKenzieChris Masters and Anthony Galloway

November 22, 2020 – theage.com.au

In late July 2019, a tall Australian judge travelled through the crowded streets of Kabul with a security detail in an armoured car.

The arrival in Afghanistan of Justice Paul Brereton was cloaked in secrecy, given the risk he would be targeted for kidnapping or assassination by militants. No one save a few embassy and Australian defence department staff knew of the judge’s mission.

There was another reason Brereton could slip into Afghanistan unnoticed. Few in the defence establishment had ever anticipated the judge and army reserve major-general would travel to the war-torn country. He was there to find evidence to find whether Australian soldiers had committed war crimes during the nation’s longest war.

'Not about the fog of war': Justice Paul Brereton's report was into war crimes.
«Not about the fog of war»: Justice Paul Brereton’s report was into war crimes.CREDIT:ADF

When the NSW Supreme Court of Appeal judge was first appointed in April 2016 to examine «pervasive rumours» of war crimes involving special forces the task was widely regarded as impossible. The code of silence that cloaks the elite Perth-based Special Air Service Regiment and the Sydney-based Commandos was seen as impenetrable, his chances of cracking it virtually nil.

«He hasn’t got s—,» one SAS soldier boasted at a barbecue in Perth in 2017, according to others who overheard him. It would be alleged later by eyewitnesses that this soldier ordered the execution of prisoners in 2009. But those allegations would not come out for many months, well after a small clique of SAS soldiers banded together to plot how to discredit any allegations that might reach Brereton’s ears.Play Video

Play video3:13Brereton inquiry – how we got here

Brereton inquiry – how we got here

Smashing the code of silence

There were other reasons to be doubtful of Brereton’s prospects. Inquiries into war crimes in the US and UK had both collapsed under political pressure, including that brought by President Donald Trump. And in Canberra, defence had a well-founded reputation for burying bad news.

Even if SAS whistleblowers emerged – and that was a big if – it was uncertain if the quietly spoken, amiable Brereton, along with Defence Force chief General Angus Campbell, would ensure their stories were probed exhaustively. If those stories were then found to be corroborated, would they be relayed to police for possible prosecution? And would any of it be released to the Australian public?

Brereton’s trip to Afghanistan in July last year laid some of these unknowns to rest. By the time the judge arrived in Kabul, he had smashed the SAS code of silence. Multiple defence sources have confirmed that whistleblowers had already confessed on oath to executions or having witnessed their SAS soldier colleagues murder Afghan prisoners.

RELATED ARTICLES

Dusty Miller and Hazratullah Sardar
Secrets of War

Whistleblowers relieved as war crimes report prompts calls for justice

Killings of Afghans 'happened all the time'
Exclusive

Killings of Afghans «happened all the time»

Some spoke of «killing as a sport». Others of deep shame suffered in silence. The disclosures from the special forces soldiers came slowly at first.

  • November 15, 2020
  • by Nick McKenzie, Joel Tozer and Chris Masters

On the ground in Afghanistan, according to local sources, the judge met villagers from the country’s south who further corroborated these stories.

The question of whether the public would ever be told of the shocking scale of the war crimes scandal was put to bed on Thursday morning. In a press conference to reveal Brereton’s key findings, Campbell excoriated the elite soldiers who allegedly committed war crimes – the suspected murders of 39 Afghan prisoners and civilians – betraying their SAS and Commando colleagues and the nation in whose name they served.

Campbell said Brereton had uncovered a «disgraceful and a profound betrayal of the Australian Defence Force’s professional standards and expectations».

When Paul Brereton was appointed a judge of the Supreme Court of NSW in August 2005, he was walking in the steps of his father, Justice Russell Brereton, a judge who served for two decades on the same court.

Justice Paul Brereton, who has recommended Defence Force chief Angus Campbell refer 36 matters to the Federal Police for criminal investigation involving 23 incidents and 19 individuals.
Justice Paul Brereton, who has recommended Defence Force chief Angus Campbell refer 36 matters to the Federal Police for criminal investigation involving 23 incidents and 19 individuals.CREDIT:

The NSW bar noted the younger Brereton’s courage in fighting for justice as a barrister who «stepped forth where others may have feared to tread,» as well as his passion acting pro bono for military veterans.

Also like his father, Brereton became a senior officer in the reserves. But where his father had prosecuted Japanese soldiers for war crimes in 1945 – after Australia had helped win the war and the public were baying for the defeated Japanese to be held accountable – Brereton junior was given a far less straightforward task.

In April 2016, after a preliminary investigation by army consultant Dr Samantha Crompvoets had heard multiple disclosures by SAS and Commandos of shocking war crimes, Justice Brereton was tasked with finding more evidence to back up or discount the claims. Public pressure was inevitable, as the accused and their supporters sought to denigrate what became known as the Brereton Inquiry.

The war in Afghanistan was one that many Australians had lost track of. It had dragged on for 15 years after the September 11 attacks first led to a Western coalition invading the battle-weary nation. As the war’s progress stagnated, the bravery of individual elite special forces soldiers on capture and kill missions informed the public narrative pushed by defence and successive governments. Much of it was true.

But while Brereton’s inquiry would concentrate on the actions of a relatively small number of soldiers who allegedly went rogue – 25 soldiers are allegedly responsible for 39 murders – it would inevitably risk tainting Australia’s entire Afghan contribution.

«Enormous challenges»

Justice Brereton has never spoken publicly about his work, but an annual report released by the Office of the Inspector-General in February gave the first glimpse of the judge’s methodology. He appointed a small team of trusted military lawyers, led by experienced barrister Matt Vesper. More lawyers and investigators could have expedited the probe, but a larger, less cohesive taskforce would be at risk of skating over key lines of inquiry. Instead, Brereton’s small team focused on building personal bonds of trust with SAS and Commando whistleblowers.

In his report released on Thursday, Brereton described «enormous challenges in eliciting truthful disclosures in the closed, closely-bonded, and highly compartmentalised Special Forces community, in which loyalty to one’s mates, immediate superiors and the unit are regarded as paramount, in which secrecy is at a premium, and in which those who ‘leak’ are anathema.»

«In such an environment, it is hardly surprising that it has taken time, opportunity, and
encouragement for the truth to emerge, and that it has not necessarily done so at the first
opportunity or interview, or fully. It is often not the first, or even the second, interview at which the story, either full or in-part, emerges; it takes time for trust to be established, and for the discloser’s conscience to prevail over any impediments.»

Most of Brereton’s witnesses had served in Afghanistan and many were also mentally scarred by their service.

Brereton also appointed an officer dedicated to witness welfare, especially for whistleblowers facing mental health pressures.

One of the few public whistleblowers, SAS medic Dusty Miller, described in August how Brereton not only painstakingly recorded his testimony about the alleged execution of an injured and unarmed Afghan farmer, but later personally called Miller to check on his mental state.

A PR offensive

From the start the Brereton inquiry was clear about its aims. Its focus would not be on «fog of war» or «heat of the moment» incidents. but only egregious and cowardly executions of Afghans prisoners.

No potential evidence was seen as out of reach. Brereton’s trip to Afghanistan in 2019, accompanied by federal police detectives, was aimed at corroborating the statements of what the federal police later described in a letter as SAS «eyewitnesses».

While Brereton investigated, he refused dozens of media interview requests. But where Brereton stayed silent, his critics did not. Those sceptical of his exhaustive inquiry approach, or the fact that alleged war crimes were being probed at all, suggested inaccurately that minor «heat of the battle» incidents were under scrutiny.

Meanwhile, reporting in The Age and the Herald was naming one of Australia’s best-known Afghanistan veterans, Victoria Cross recipient Ben Roberts-Smith, as having participated in the execution of prisoners.

Former prime minister Tony Abbott urged Australians not to rush to judge soldiers who were «operating in the heat of combat under the fog of war». Former defence minister Brendan Nelson, a close friend of Roberts-Smith, made similar comments.

Ben Roberts-Smith, middle, after receiving his Victoria Cross in 2011.
Ben Roberts-Smith, middle, after receiving his Victoria Cross in 2011.CREDIT:ADF

Roberts-Smith himself hired a team of lawyers and an expensive public relations firm, run by Sue Cato and employing ex-journalist Ross Coulthart, to counter the serious war crimes allegations he vehemently denies. Seven West Media chairman Kerry Stokes, a backer of Roberts-Smith who employed him as a senior manager in 2015, funded a defamation action against The Age and The Sydney Morning Herald, while Roberts-Smith’s defamation lawyer, Mark O’Brien, made a formal but false complaint that the Brereton inquiry was biased and leaking information.

RELATED ARTICLE

Ben Roberts-Smith.
Ben Roberts-Smith

Legal experts raise concern about Ben Roberts-Smith’s personal relationship with lawyer

Brereton demolished O’Brien’s unfounded claims in a forensic online report published by the Office of the Inspector-General, but not before they were published on the front page of a national newspaper. Roberts-Smith more recently joined the fray himself, releasing a statement that sought to portray Brereton’s inquiry as little more that a rumour collection exercise, rather than a forensic investigation based on thousands of files, videos and photos and hundreds of interviews conducted on oath with soldiers and officers who fought in Afghanistan.

In September 2019, a now former reporter from The Australian, Paul Maley, launched a ferocious attack on Defence for defending the time Brereton was taking to collect his evidence.

«Ask the Defence Force why it is taking so long and you’ll get an answer about the complexity of the inquiries, the transnational nature of the inquiry, the fact the material is secret,» wrote Maley. «Don’t believe a word of it.»

These media critics were swinging in the dark, unaware of what Brereton was actually doing and apparently blind to the possibility that rogue soldiers trained in secrecy and counter-surveillance were working hard to defeat his inquiry.

«No turning back»

Efforts to derail the probe were failing, and others gradually spoke up in Brereton’s defence, led by former SAS captain turned Liberal politician Andrew Hastie. Hastie’s stance risked upsetting some of his former SAS comrades but created vital political support for Brereton. The defence top brass also backed the judge, sources said, led by General Angus Campbell. By the end of 2019, multiple Special Forces operators had confessed to Brereton that they had executed prisoners, according to these soldiers» supporters.

«There was no turning back,» said one senior defence figure.

Throughout 2020, fresh confessions were still being made. But it wasn’t until Thursday morning that the full scale of the Brereton inquiry’s findings were made clear, with allegations of 39 murders and 19 current or former soldiers to face criminal investigation and the possible stripping of their medals. He reported patrol commanders «blooding» young soldiers by forcing them to shoot a prisoner to achieve their first kill, and carrying «throwdowns» – weapons to be placed with the bodies of dead villagers so that in photographs they appeared as combatants.

EDITOR’S PICK

Special forces rookie 'blooded' by executing an unarmed man
Investigation
Afghanistan

Special forces rookie «blooded» by executing an unarmed man

The decision to refer soldiers facing the most serious allegations to police reflects Brereton’s cautious judicial approach. Other judges running commissions of inquiry have named offenders in their final reports, after deciding that the risk of prejudicing a jury in a criminal trial that may never eventuate is outweighed by the need to inform Australians about matters of grave public interest.

Defence insiders say that inherent in Brereton’s decision not to name any soldier is his strong desire not to prejudice any future trials. This is suggestive of a belief that individual accountability for alleged war crimes that have shamed the nation should ultimately play out in a criminal court before a jury, rather than via Brereton’s own assessment of a person’s conduct.

It also suggests that criminal trials of special forces soldiers are likely to occur over the coming years – grim news indeed for those who have long bayed for the scandal to be quickly buried.

Nick McKenzie
Nick McKenzie

Nick McKenzie is an investigative reporter for The Age. He’s won nine Walkley awards and covers politics, business, foreign affairs and defence, human rights issues, the criminal justice system and social affairs.

Chris Masters
Chris Masters

Gold Walkley award-winning journalist and author. He was the first Australian journalist to be embedded with special forces in Afghanistan,

Anthony Galloway
Anthony Galloway

Anthony is foreign affairs and national security correspondent for The Sydney Morning Herald and The Age.

RELATED

Bravery award for SAS 'hero' may be stripped after acts in battle 'wilfully misreported'

Bravery award for SAS «hero» may be stripped after acts in battle «wilfully misreported»

The citation for the award was based in part on the false information that an Afghan man killed in the engagement was armed. He was not.

  • November 20, 2020
  • by Nick McKenzie, Chris Masters and Anthony Galloway
Arrogance and impunity: Inside the 2012 SAS deployment to Afghanistan

Arrogance and impunity: Inside the 2012 SAS deployment to Afghanistan

Even before the Special Air Service Regiment’s 2nd and 3rd squadrons deployed in 2012, there were red flags about a small number of elite soldiers.

  • November 20, 2020
  • by Nick McKenzie, Chris Masters and Anthony Galloway
'Rock-star hubris' and a warrior culture. What went wrong in Afghanistan?
Analysis

«Rock-star hubris» and a warrior culture. What went wrong in Afghanistan?

The Brereton report is an extraordinary, courageous and seminal body of work, but one finding will be hard for the public and the downtrodden digger to swallow: how did no one in senior ranks know?

  • November 19, 2020
  • by Chris Masters and Nick McKenzie
Australian soldiers could face prosecution, have medals stripped as SAS squadron disbanded

Australian soldiers could face prosecution, have medals stripped as SAS squadron disbanded

The fallout of the landmark Inspector-General’s report into alleged war crimes by 19 Australian soldiers will go on for years.

  • November 19, 2020
  • by Nick McKenzie, Anthony Galloway and Chris Masters
Whistleblowers relieved as war crimes report prompts calls for justice

Whistleblowers relieved as war crimes report prompts calls for justice

As the Brereton report into war crimes is finally released one Afghan villager, whose father was killed by Australians, says «there must be justice» for the dead.

  • November 19, 2020
  • by Nick McKenzie, Chris Masters and Anthony Galloway
Australian special forces soldiers committed up to 39 murders: ADF report
Updated

Australian special forces soldiers committed up to 39 murders: ADF report

Australian special forces soldiers allegedly committed up to 39 murders and 19 current or former soldiers will face criminal investigation.

  • November 19, 2020
  • by Nick McKenzie, Anthony Galloway and Chris Masters
What is 'fog of war' and what are war crimes?
Explainer

What is «fog of war» and what are war crimes?

Soldiers are trained to kill people so why is there an inquiry into what our special forces were doing in Afghanistan?

  • November 19, 2020
  • by Nick McKenzie
How an international bribes scandal, a cover-up and a trove of leaked emails ended in a suburban Brisbane arrest
Investigation

How an international bribes scandal, a cover-up and a trove of leaked emails ended in a suburban Brisbane arrest

On Tuesday evening, two federal police agents boarded a flight from Sydney to Brisbane bearing an arrest warrant. Their trip had been a long time coming.

  • November 18, 2020
  • by Nick McKenzie
Former Australian executive arrested, charged over alleged oil bribery plot
Exclusive

Former Australian executive arrested, charged over alleged oil bribery plot

Australia’s longest-running bribery investigation has come to a head with the arrest in Queensland of a former senior executive from construction giant Leighton Holdings.

  • November 18, 2020
  • by Nick McKenzie and Lucy Stone

Posta under Imperialism, Our global world, Politikk, samfunn | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Novelle – Den siste sjansen

Den siste sjansen – Del 1

Meldinga i radioen var klår: «Unntakstilstand er no innført. Det gjeld som portforbod frå klokka 21 00 om kvelden til klokka 07 00 om morgonen. Det er også forbod mot større samlingar av menneske enn 9 personar. Brot på dette vert sanksjonert med høge bøter og/eller fengsel med opp til 3 år. Forordningane trer i kraft frå i kveld. Desse er grunnlagt i dei nye nasjonale lovene om samfunns sikkerheit og allmenn folkehelse. Personar som har påvist smitte av det nye Universum-viruset skal med ei gong i karantene antan heime eller på sjukehus i minst ein månad, personar som har kome frå definerte risikoområder rundt omkring i verda skal vera i heimekarantene også i ein månad. Brot på dette kan også medføre høge bøter og fengsel.» Eg vakna endå fortare enn eg pla gjera på denne tida, omlag i sju-tida denne morgonen, om eg ikkje hugsar feil. Det er trass alt lenge sidan no. Røysta virka metallisk i radioen, endå meir metallisk og jarnaktig enn tidlegare, synes eg. Eg hadde alltid synes dab-radioar har ein meir metallisk lyd enn dei gode gamle analoge FM-sendarane hadde, no var eg ikkje i tvil. I alle fall med slike meldingar, dei forsterkar det vel berre. Den andre meldinga frå styresmaktene for samfunns-sikkerheit og kontroll, som det heitte, denne morgonen var om det tiltagande regnet den siste tida og ikkje minst det som var blanda i det: Radioaktivitet. Det var som eg fraus gjennom sentralnervesystemet og nedover ryggrada når eg høyrde ordet. Eit iskaldt og kjenslelaust ord. Ordet kom liksom krypande etter deg lenge etter ein hadde høyrt det. Fy faen no er det gjort, det er over, tenkte eg kanskje den gongen. Det hadde lenge vore kjent, i alle fall for dei av oss som følgde med i nyhende, at radioaktiviteten målt i Bekerell, stadig hadde auka den siste månaden. Likevel var det eit sjokk å høyre denne meldinga. Ein ville ikkje høyre sanninga, berre fortrenge ho, men det nytta ikkje å stikke av mentalt. Ikkje fysisk heller, forresten. For det var nettopp det denne siste meldinga hadde som bodskap: «Alle må halde seg innandørs i sine heimar, i minst to veker inntil nærmare beskjed blir gitt.» Lyden var tordnande klår. Dette meinte kanskje meir enn to veker. Eg byrja med ei gong å tenkje på kor mange dagar eg hadde proviant for. Eg fann ut eg hadde for 3-4 dagar, panikken byrja å fukte panna.

Det var ei tid og tilstand med globale kriser. Lenge hadde det vore krig mellom stormaktene. Eg hugsar ikkje kor lenge no , kanskje 10 år, kanskje meir. Men det var i dei siste månadane at taktiske atomvåpen byrja brukast. Konsekvensane var sjølvsagt katastrofale. Fleire byar hadde nærast vorte heilt utsletta. Millionar av menneske var drepne. Endå fleire millionar var på flukt. Kanskje meir enn 500 millionar i byrjinga. Det var flyktningar overalt. Og det i tillegg til dei allereie 2 milliardar som var klimaflyktningar. Mange av dei hadde vore på flykt i over 40 år. Frå øydelagde heimar, oversvømma land og øyar, ja, i det heile teke utarma og slitne menneske som offer for menneskeskapte klimaendringar, ofra på kapitalismen sitt profittalter. Og, så i tillegg dei mange millionar frå ein meiningslaus krig, ein krig om ressursar og global makt.

Midt opp i dette armagedon av den etter kvart globale krigen, kalla Den store krigen, kom viruset. Som frå ingenting dukka det opp. Men, det gjorde det sjølvsagt ikkje. Det skal eit menneske til for å endre historia, heiter det. Alle pandemiar, pestar og epidemiar i historia har mennesket som den viktigaste aktør. Så også i dette scenariet. Det byrja truleg i eit fiske- og kjøtmarknad i Vesten ein eller annan stad. Det var mange kandidatar til kvar denne marknaden var, men ingen viste sikkert den gongen. Folk fekk ikkje greie på noko, ingen avsløringar, det vart lagt lok på informasjon, og til slutt hemmelegstempla. Mange lurte på, hugsar eg, om ikkje alt dette berre var ein dekkoperasjon og at det i staden kanskje var virus som hadde «sneke» seg ut frå eit laboratorie som militære dreiv i ein av stormaktene. Lenge vart det spekulert i media om dette, men ingen kom nærare sanninga og til slutt var folk meir enn nok opptekne av krisene sjølve enn å grave meir i dette. Meir enn nok med å overleve kan ein seie. Viruset Universum spreidde seg raskt og fleire land innførte strenge karantenereglar og stengte av deler av eit land. Etterkvart vart heile land sett i karantene av regjeringar. Ein heilt unik situasjon som aldri hadde hendt før, men som vart regelen.

Mange internasjonale forordningar vart sett i verk av «Verdas Eining». Det viste seg fort at forordningane ikkje fungerte, det var kaos over alt. Land brydde seg ikkje om andre land, den internasjonale solidariteten (om den nokon gong hadde vore god?) forvitra heilt og krigen rasa. Kunstig intelligens kom også i bruk i kampane. Maskiner som såg ut som menneskeliknande figurar med programerte sjølvlærande system kjempa på slagmarka saman med soldatar. Det var stygge scener som utspelte seg. Ein skulle berre ha visst.

Oljepriskrig mellom viktige oljestatar var det som til slutt tippa verdas børsar.

Børsar over heile verda reagerte kraftig på kombinasjonen av to kriser, krigen og viruset. Ein dag, som vart kalla «Black Monday» skar det seg heilt. Panikken breidde seg ut over dei fleste av verdas børsar og verdiar til mangfaldige trillionar dollar forsvann som dug for sol. Når eg nemner verdiar, antan aksjar eller statsobligasjonar, så er det naturlegvis «kunstige» verdiar ein snakkar om. Dei fans sjølvsagt ikkje i verkelegheita, dei fans berre som tal og algorytmer i datamaskinene og i hovuda på finanseliten. Det tok ikkje lang tid før heile finanssystemet i verda kollapsa og ingen verdipapir vart selt og kjøpt meir nokon gong. Cyber åtak vart mykje brukt i byrjinga av den store krigen, men etterkvart braut «world wide web» saman. Internett fungerte berre i enkelte lokale «lommer». Det var idealistiske grupper som klarte å halde det oppe ei stund, men til slutt vart det stille der også. Då var det berre enkelståande familie-internett som vart oppretta. Små isolerte familiegrupper i nokre land som klarte å halde kontakt med kvarandre, nokon gonger også over landegrenser. Straum klarte dei å få ved hjelp av solceller. Det ordinere straumnettet hadde for lengst brote saman. Men, desse gruppene var sårbare og det hendte ofte at dei vart utsett for åtak frå dei såkalla «svarte musketerar». Fleire av «familiane» vart rett og slett utsletta. Desse svarte musketerane var frykta over alt der dei for. Ingen visste med sikkerheit kven dei var og kvar dei kom frå, men folk meinte dei var skapt av stormaktene og hadde seinare kome ut av kontroll. Dei var ein av dei store mysteria under den store krigen.

Virus-pandemien held fram å spreie seg over heile verda. Smitten var ute av kontroll. I dei første åra av Den store krigen var det fleire som døydde i pandemien enn som døydde i krigen. Heile samfunn var avstengt og alt vart etterkvart stengt. Berre noko matforsyning var tilgjenge. Folk hamstra og butikkhyller vart fort tomme. Oppdatertetiltak frå styresmaktene for folket kom heile tida. Hardare og hardare restriksjonar kom, ulike land hadde ulik hardheit i sine tiltak, grunna resursar. Fattige land låg sjølvsagt dårlegast til. Men til slutt hadde ikkje lenger verdas styresmakter fleire verkemiddel. Sjukehussektoren kollapsa, mange døydde utanfor sjukehusa av mangel på behandling, og etterkvart døydde mange helsepersonell også. Midt ute i Den store krigen, som varte i 50 år, var Universum-viruset utdøydd for lengst. Det var ikkje mange å smitte lenger, det var berre folk spreidd rundt om på kloden i mindre samfunn. Og dei som overlevde pandemien vart imune. Lokalt baserte sjukdomar kunne sjølvsagt ta liv, men ikkje på langt nær i den grad som det berykta viruset. Det er ufatteleg å tenkje attende på denne tida og dei store sifra eg då minnest. Ingen veit naturlegvis nøyaktig kor mange menneske som døydde i krigen og pandemien, for ikkje å gløyme dei som vart råka av radioaktivitet frå den taktiske atomvåpen bruken. Eller av forverra klimatilhøve som årsak. Om eg skal prøve på å gjette så kan opp mot 4 milliardar ha døydd berre av pandemien på omlag 10 år, på like lang tid kanskje 2 milliardar i Den store krigen, inkludert frå viruset. Talet på folk som døydde av radioaktiv stråling veit ingen, men det er snakk om «astronomiske» tal.

Den store krigen varte, som nemnt, i omlag 50 år. På slutten av krigen var det nesten ingen att som kjempa, det var rett og slett få soldatar att. Tilgang på fleire? Det seier seg vel sjølv! Dei fleste av byane i verda var øydelagde eller utsletta. Infrastruktur å snakke om fans ikkje og båt og fly var det absolutt ikkje snakk om. Vekke alt saman. Det var knapt klimaflykningar att heller, ingen kom seg nokon stad, og dei som i dei første åra klarte å flykte var døde i ulike samanheng. Nei, det var berre nokre hundre millionar menneske att. 25 år etter at Den store krigen nærast «døydde ut» av seg sjølv av mangel på materiell og folk, var talet på menneske på jorda det nærast latterlege låge talet på 10 millionar. Dei levde i enkle småsamfunn rundt på kontinenta og hadde ein basisk jordbruksøkonomi som grunnlag. Desse menneska hadde det dei trengte for å klare seg og nok overskot av tid til å lage kunst og handverk til eigen lyst og nytte. Ein kan seie, utan å overdrive, at i det store og heile så hadde dette låge talet på menneskje ein positivt verknad på flora og fauna, og klima. I dei tiåra som følgde kom mange deler av naturen seg. Verdas skogar grodde veldig etter ei tid, andre vekstar også. Dyra i dei fleste former (mange artar var allereie utrydda, sjølvsagt) fekk mykje større områder å leve i og ikkje minst vart klimaet sakte men sikkert betre. Tenk på alle klimautsleppa som menneskeslekta stod for. I desse «ettersivilisasjonstider» var det nesten ingen utslepp av klimagassar lenger. Jorda som biologisk eining klarte seg tydeleg betre utan dei mange milliardar menneske med det kapitalistiske økonomiske system som verktøy, som ei gong regjerte kloden. Men, lenge før alt dette var ein liten del av menneska allereie kome seg til ein annan klode: planeten Mars! Året no, er 2160.

(Samandrag, dagboksnotater, min far)

Den siste sjansen – Del 2

«Pictures from a sinking city», frå 2019 av Maja Ratje, basert på Atlantis myta, Platon og eit måleri av den franske 1700-tals målaren Fransouas Borones., høyrdes frå høgtalarar. Mens «The Road» frå 2009 og «V for Vendetta» frå 2005 vart vist på dei store skjermane i den enorme avgangshallen.

Reisebrev frå den raude planet

Vinden var kald den dagen me reiste. På verkartet dagen før hadde Silje og eg sett tydeleg at no var sommaren på hell, ingen tvil om det. Myrke skyer over heile kartet. Dei same myrke skyene såg ut til å fylje etter oss. Ein heil gjeng med litt nervøse og oppspilte tendensar var på veg ut til det store trykkammeret som var laga til for større gruppereiser og andre ekskursjonar som det stod på eit skilt over inngangen.

Me var komen så langt i utviklinga no at det ikkje lenger var eigen plass for rullestolbrukarar. Dei var reisande på lik linje med alle andre reisande og brukte naudsynt dei same inngangar og utgangar. Det var ein underleg tanke som festa seg når eg saman med alle dei andre forventningsfulle tok turen inn i trykkammeret. Skulle eg aldri få sjå jorda att? Aldri få sjå att min heimplass? Eg gløymde desse tankane fort, det same kunne det vera óg, for no byrja eg å kjenne korleis trykket i trykkammeret virka. Akkurat som om nokon fyrst pressa meg saman for så å sleppe meg opp att. Silje stod litt lenger fram i køen på veg ombord i romferga. Ho snudde seg og såg etter meg, eg smilte attende liksom for å fortelje ho at alt var i orden. Men, var det det?

Det var ikkje noko form for trapper inn til ferja så eg kunne gladleg køyre rett inn med min solenergidrevne rullestol. Inne var det romsleg og god plass så eg lirka meg til med det eine vindauga med Silje ved sia av. Etter at alle var komne inn, sett seg og godt festa, så skulle heile «spetakkelet» heisast opp i loddrett stilling oppå dei svære bererakettane som ferja allereie var festa litt til. Eg kikka bak og lurte på korleis feste på min stol fungerte. Med nokre svære klips rundt alle fire hjula og med ekstra rygg såg eg at sjølv om oppstigninga er bratt så skulle eg henge med. Den kjensla som ein fekk i kroppen under dei kraftige brøla frå bererakettane når me vart lyfta opp frå moder jord, var utruleg. Som om eg vart rykka opp med rota for godt og skulle plantast ned ein heilt annan stad. Kanskje var det det einaste riktige óg, slik situasjonen var på den tida på jorda. I året 2120 (hundre år før vår marsreise) var utviklinga på vår kjære planet riktignok komen svert langt på dei fleste områder teknisk sett, men ikkje menneskeleg, fornuftmessig, osv. Spesielt to område var som eit kaldt gufs frå fortida, Ikkje langt attende i tid heller, forresten. Nemleg forureining og atomopprustning. Dei siste kjende nedrustningsforhandlingar hadde vore for omlag 150 år sidan. Ingen av «tungvektarane» i verda har etter det fylgt dei opp ved å halde avtalane dei underskreiv. No hadde spenninga gått i veret. No var jorda på randen av atomkrig, men eg trur øydelegginga av naturen likevel vart menneskeslekta sin dødsdom. På toppen av det heile hadde gigantiske pandemiar herja i fleire omgonger det siste hundreåret.

Med desse tankane såg eg jorda som vart mindre og mindre etterkvart som me nerma oss den raude planet med omlag halvparten av ljoset si hastigheit. Jorda sin neraste nabo utover i vårt solsystem er altså mindre, men med store krater og svære dalar til lange ørkenaktige sletter. Atmosfæra på Mars inneheld mykje CO2, litt nitrogen og berre spor av oksygen. Likevel er moglegheiter for liv til stades. Litt vatn i form av is er det også funne under overflata. For over hundre år sidan, rundt førre århundreskifte fann ein teikn på liv, små mikroorganismer som bakteriar og liknade.

Den tynne atmosfæra er synleg i horisonten på dette biletet som er teke i ein låg bane. Foto: NASA

Nesten heilt uverkeleg var det å sveve i eit symbolsk tomrom mellom krig og fred, i ljoset si hastigheit. Krig på jorda, fred på Mars? Kva om jorda vår, Tellus, brått «eksploderte» mens eg såg meg attende. Ville eg få sjokk eller ville eg få tilfredsheit? Tilfredsheit for aldri å vende attende til den tidsinnstilte bomba? Eg visste ikkje! Me nerma oss landing..og eg og Silje, følgjesvenen min, kjende etterkvart kor dei svære motorane byrja å bremse opp. dette for å minske farten når me kom inn i den tynne atmosfæra til Mars. Elles kunne me risikera å brenne opp alle saman.

Victoria Crater, Cape Verde-Mars.jpg

Eit bilete i nesten sanne fargar, teke av Mars Exploration Opportunity-rover. Biletet viser Victoria-krateret frå Kapp Verde. Det vart teke over ein periode på tre veker, frå 16. oktober til 6. november 2006. Foto: NASA (Det er utrulege 214 år sidan denne Mars-reisa, då utan menneske.)

Under oss byrja me å sjå store dalbotnar, høge fjellformasjonar og endelause sandsletter. Me såg no staden me skulle lande. Landingsbanen var ikkje så imponerande som eg trudde, min fantasi trur no alltid så mykje. Ikkje så å forstå, landingskomplekset var absolutt stort nok. Brått mens me nerma oss vår nye heim, passerte livet mitt dei siste 40 åra framfor augene mine som ein film. Kva hadde hendt i livet mitt sidan eg tok det fyrste penselstrøket med oljefargar, ja, i verda elles for den del. Eg hadde naturlegvis alltid teikna sidan eg var veldig liten og dei kjende skulevassfargane tok eg fort til mitt hjarta. Mens dei andre småpjokkane for ute i friminutta og leikte, sat eg ofte inne og var i mi eiga vesle verd. Anten dei andre elevane erta kvarandre, læraren eller meg, var det ikkje så farleg, Berre eg fekk halde på med mitt. Stort set fekk eg lov til det. Seinare har altså interessa for det skapande berre auka.

Toppen på denne nervepirrande vegen mot det ukjende kom då eg i åttande klasse tok teikning som valfag. Ein time for veka. Der kopierte me samvitsfullt frå avisfoto, kjende målarstykje. Eg t.d., tok føre meg «Bautastein ved Sognefjorden» av J. C. Dahl og «Middagskvilen» av Ch. Krogh, teikna med feittstift. Begge originalane var måla for over 270 og 230 år sidan. Så kom denne store toppen eg ville fram til. Nemleg då eg i niande klasse fekk to timar for veka og me gjekk over til noko eg i byrjinga nesten tykte var noko magisk. Det var oljefargane! Dei var som dei formeleg vibrerte på paletten av seg sjølv. Eg måtte vera så varsom som mogleg, tykte eg. Ja, slik at eg ikkje tok livet av fargane, grisa dei til, øydelagde klangen, o.l. Større respekt for dette mediet eg på denne tida hadde har eg knapt hatt sidan. Det sjølvsagt både på godt og vondt. Elles var denne tida ei undringa si tid, der alt var nytt. Ikkje berre målinga, men sjølve livet. I byrjinga av denne «konfliktfylte tid», såkalla puberteten, var eg truleg, i alle fall var kjensla det, som eit nymåla penselstrøk. Ferskt og vått står det der på lerretet, åleine og uverna. Umodent og vart ventar det på selskap frå nokon som kan vera rundt det, hjelpe det eller for den saks skuld også «krangle» med det, vera ein kontrast. Det var det same. Men som eg følte det.

For pokker, det var responsen eg ville ha, ikkje likesæla! Det var den eg minst trengde i denne alder. Mang må ha følt det likeeins, men det var som ein kjende seg åleine likevel. Ikkje heile tida naturlegvis…men… Kva har det så vorte ut av desse åra etterpå, med kunsten og alt det der? Ei lang prosess som aldri tek slutt har vorte 50 år eldre. Er stadig umoden, men er betre og meir truverdig. Er sikrare, dristigare og kan som kunstverk klare seg på eiga hand, leve sitt «eige liv».

I desse tankespinningane som flimra forbi, kom vår vesle klode fram frå skodda. Kva var så stoda for Tellus i året 2121? Året då far min vart fødd, mor mi vart fødd 2122. På denne tida hadde «jordas folk» ikkje stelt seg noko betre enn tidlegare, snarare det motsette. Med «jordas folk» meinar eg det vesle mindretal som styrte, hadde privilegiar og som misbrukte si makt. På desse åra hadde dei få vorte endå rikare, dei mange endå fattigare. Dei få hadde sleipa til seg mykje, dei mange hadde tapt mykje. Endå fleire hadde ingenting anna att enn sitt liv å tape, og det tapar dei også. På jorda hadde diktatur avløyst diktatur, korrupte avløyst korrupte og sosialdemokrati avløyst kvarandre. Liberale hadde vorte liberalistar, kapitalistar meir kapitalistiske (om det går?), usanarar meir usanske, proteksjonistar meir proteksjonistiske, nasjonalistar meir nasjonalistiske og sosialdemokratar mykje mindre sosialdemokratiske. No er det ikkje mange att av nokon av dei. Berre omlag 10 millionar «vanlege» folk, lever i små samfunn, men eitt samfunn har klart å halde romfartsteknologien nokolunde ved like. Det er her reisene til Mars føregår, så lenge det går..

Det har ikkje mangla på konflikter mellom verdas folk, det er sikkert, tenkjer eg mens me landar. Men det er ikkje noko nytt i vår knappe 1,5-1,7 millionar år som homo sapiens. Det er berre det at våre moderne krigar var så mykje meir «rafinerte» enn nokon gong før, og meir tekniske og utspekulerte vart dei i nær fortid. Kven var det så som held denne prosessen ved like og kven og kva for interesser låg bak? Å kome inn på heile det komplekset her er ikkje naudsynt og heller ikkje ønskjeleg no. Det er nok å nemne at sjølvsagt var ein storindustri – faktisk verdas største – veldig interessert i at produkta deira vart brukt, helst heile tida. Dei gjorde då også sitt ytterste for å få «varene» sine så å seie heilt fram til slagmarka. Og det fekk dei hjelp til på så mange vis, det skorta ikkje på det. I dette spelet gekk profittørane og politikarane hand i hand. På sine blodlagde brustein av menneskeforakt! Ja, i det heile teke alt levande må slike såkalla menneske heilt og fullt ha mista omgrepet om, tenkte eg mens den tildels svere og lange landingsstripa kom tettare og tettare oppunder romferga. Me merka ei kraftigare risting no, motorane var på høggir for å plassera oss trygt ned på Den raude planet.

Me var brått nede. Ei kraftig oppbremsing, så kraftig at me vart pressa framover med valdsam kraft. På nytt undra eg om festa på rullestolen min ville halde. Underleg kor redd eg skulle vera for det med alle dei lovnadane eg hadde fenge om kor sikre festa var. Dei heldt når me vart skotne opp frå Jorda og dei heldt no når me landa på Mars. Kanskje litt komisk det heile. Det var som om eg var redd for å verte send attende til Jorda som «teknisk feil». Eller det som verre var, verte send attende som «stykkgods» i ei kiste. Nei, slikt vart ikkje gjort, ein sendte ikkje sine døde attende til ukjend grav på ein usikker planet.

Då hadde eg heller fenge ein storslått seremoni her med all tenkeleg og utenkeleg æra det hadde vorte. Som den første i Mars si raudaktige vulkanske rustfarga jord som ville ha solcellerullestolen med seg i grava. Eg slo tankane frå meg – tåpelege – eg var like mykje i live som kven som helst andre her. Me rulla no sakte bortover mot mottakshallen der ein stor gangkanal svinga utover til den rette vinkel for romferga. Det var som å lande og gå av eit vanleg fly, tykte eg, men med to vesentlege skilnader: Dette var på ein annan planet, og me kom inn i ein lufttett kanal. Ja, og så var det endå ein ting – noko eg hadde gløymt – me måtte gjennom eit trykkammer her også, for å verte tilpassa ein mindre gravitasjon enn Jorda si. Likevel ikkje slik som på månen, der eg hugsa kor astronautane formeleg sveva bortover i månestøvet. Her på Mars vart ein halden meir på bakken, for å seie det slik. Men, ein kunne lettare hoppe og det skulle mindre til før ein «svevde litt» over bakken. Det gjekk ikkje på Jorda.

Olympus Mons er ein vulkan (skjoldvulkan) på Mars, og det høgaste kjende fjellet i vårt solsystem. Fjellet har ei høgd på 26 000 meter i høve til slettene rundt.[1] Dette er omtrent 3,21 gonger så høgt som Mount Everest er over havet. Wikipedia.org

Eit «nytt» landskap eller «marsskap» vart brått synleg for meg, då me etter ei tid var ferdig med tilvenninga til ein annan gravitasjon enn Jorda si. At ein har laga marsfilmar i ørkenmiljø med store kantete fjell og klippeliknande formasjonar i tidleg fiksjonsfilm på Jorda, var framsynt. Fordi det er nettopp slik det ser ut her. Som i Nevadaørkenen, i Australia eller i Saharaørkenen. Men det er berre det at her er det ingen livsformar å sjå, berre dei ein ikkje ser, mikrobane. Hadde no berre «katten» heime i min barndom vore her? Eller kva med alle husdyra som var så vanleg heime på garden, sau og kyr? Nei, no må eg slutte å drøyme, det er ikkje noko slikt her, sa eg sint til meg sjølv. Me var no komne ut frå landingskomplekset på veg mot det køyretyet me skulle reise med til vår nye heim. Skulle ein kalle dette merkelege vesenet for køyrety, luft- eller svevety? Ja, sei det! Mens eg tenkte på det var tankane mine brått ein heilt annan stad til ei heilt annan rid.

Ein lett ljos sein-ettermiddag i juni for mange år sidan, kjem fram på mitt indre lerret. Me sat på kjøkenet eg og far min, åleine og drakk kaffi, mor var enno ikkje komen inn. Ho var ute og hjelpte bror min med turrhøy, ein laurdagskveld før regnet kom. Regnet kom litt for tidleg, men det er ei anna historie. At det hende noko spesielt der me sat ved matbordet er kanskje sterkt sagt. Det var nettopp det som ikkje hende eller sagt med andre ord: Når me sat der så inderleg tagale og ingenting hende, var det to tankar som slo ned i mitt hovud. Eg var veldig glad i far min og me hadde ingen verdas ting snakke om. Denne kjensgjerninga å ikkje ha noko å tala med kvarandre om var tung å svelje. Me levde i to ulike verd, me forstod ikkje kvarandre, altså innerst inne, meinar eg. Me kunne lett snakke om meir overflatiske og materielle ting. Når det så kom til den delen av «samtalehuset» som handlar om kjensler, personlege tankar, vart det ikkje så lett. Me kom av og til eit stykke på veg, men så stoppa det opp. Nei, det er kanskje ikkje så lett å finne tonen, når den eine vil teie mest mogleg og den andre det motsette. Og, to så ulike personlegdomar på mange måtar, att på til.

Eg vart brått reven ut av tankane mine ved å høyre den merkelege lyden av dette endå rarare køyrevesenet me skulle køyre til vår nye heim med. Den solcelledrevne rullestolheisen fungerte perfek opp, og så var det berre å rulle framover i køyretyet til dei oppmerka rullestolfelta og spennast fast. Inngangen var bak for alle, det var plass til 40-50 personar, men knapt halvfullt. Me byrja å sveve sakte bort frå landingsområdet til romferga. Farkosten vart halden nokre centimeter eller meir over «vegbanen» ved hjelp av magnetfelt. Utviklinga var for lenge sidan kome så langt no at ein trengte «ikkje» skinner slik som jarnbanen hadde for sine magnetttog før. No kunne ein bruke den vanlege vegbanen med desse, ja, ein kunne kanskje kalle dei togvogner utan tog. Eller dei såg kanskje ut som svevande «modernistiske» lokomotiv, men utan bane og vogner. Desse to typane var dei einaste farkostane på «landjorda» her på Mars. Ja, det å kalle det den «vanlege vegbanen» er nok ikkje så vanleg trass alt. Rigtignok er det ei slags asfaltblanding av planeten si raue jord, men innhaldet av magnetstøv er såpass stort at det kan halde desse svevevognene på plass uansett kraftige sandstormar som det er mange av, og køyrehastigheit mange hundre kilometer i timen. Spesielt på lange avstandar kan ein få dei opp i mellom 600-800 kilometer i timen. Litt mindre er me oppe i no, der me susa avgarde på den enno einaste lange magnetbanen som går ut frå «tettstaden» og utover i ørkenen. Skulle ønskje eg fekk kome til den fantastiske og største vulkan i solsystemet, ei gong, men det er langt dit, uhorveleg langt, til Olympus Mons!

I meir enn 5000 kilometer bukta han seg framover i den karrige Marssanden. Dit vegen gjekk til vårt mål – eit liten oase – der Silje og meg skulle finne vår plass for resten av livet, kanskje.

Me skulle i likskap med andre par gje liv til ein ny generasjon. Som i si tid eventuelt skulle kunne reise attende til ei utruleg folketom jord., eller utover og langt forbi solsystemet mot dei næraste moglege buande planetane. På jorda skulle ein kanskje vera med å starte menneskeslekta på nytt og ikkje minst leve i pakt med naturen og dei dyra som hadde overlevd dei tidlegare menneska sine brutale herjingar. Tankane som no for gjennom hovudet var store – så store at dei var vanskelege å tenkje heilt ut. Her skulle altså me «skarve» utvalde vera «såfolka» til noko nytt. Vera med å plassera spira til ei eller anna framtid på Jorda. Den Jorda som me reiste frå, som var i kraftig forfall, der menneska vil om ikkje lenge truleg utsletta seg sjølv. Sett bort frå nokre spreidde grupper og oss som «stakk av» frå det heile. Kjem dei, som reiser attende ei gong, til å finne att fortida til menneska. Dei urgamle kulturlag som fortel om byrjinga og vegen frametter årtusen, med store kulturar sine fødslar, og død. Skal vår store kulturhistorie fortelje dei «nye» noko lærdom som jordas folk i alle fall ikkje høyrte på. Noko som var mykje av grunnen til nettopp våre kulturar si ferd mot stupet. Ja, det er «kulturar» i fleirtal, for aldri før har ein vore i den situasjonen at «heile» menneskeslekta står i fare for å verte til støv. Kva har eigentleg historia, kulturen, minna, monumenta, kunsten, ført oss til? Til eit tomrom – til ingenting?

Tankane gjekk attende til mi store interesse for historie. Eg har skreve tidlegare at eg hadde i min bardom mykje tid for meg sjølv som gav meg god tid til teikning. Så også med det den vesle rørslehemma guten etterkvart såg i historiebøkene. Eg sat mange gonger og tenkte meg attende til vikingar, grekarar, inkaer, romarar og korleis dei levde, i sine barneår. Korleis budde dei, kva gjorde dei, kva åt dei, korleis såg dei ut, osb. Dette undra meg meir og meir etterkvart som eg vart fora på historisk lesestoff. Sjølv om kunnskapane er større no, undrar det meg framleis.

Noko anna som etterkvart undrar meg endå meir, er kva me menneske verkeleg har lært om historia eller, frå historia. Før den industrielle «revolusjon», ja, heilt attende før den såkalla «oppdaginga» av den «nye/andre verda» har det vore verdiar som «oppdagarane» og me i ettertid har tapt og misbrukt. Nemleg menneskeverdet! Noko som har ført til at verda har vorte delt i to, dei og oss. Før alle visste om nesten alle (før 1500), hadde kvar einskap (verdsdel) sin dynamikk. Alle kulturar er oppfunne av menneska og som naturleg nok har sine gode og dårlege sider. Men, ulikskapane vart brått forsterka då den eine verda hadde som ideologi; at den andre verda var annleis på den måten at det legitimerte utnytting. Nokon av dei som budde på Jorda var meir menneske enn dei som var meir i retning dyra. Difor kunne «los conquistadores» gjera dei bestialitetane dei gjorde, i lag med deira grådigskap etter rikdom..

The two bright stars are (left) Alpha Centauri and (right) Beta Centauri, both binaries. The faint red star in the center of the red circle, at right angles to both and south-east of Alpha is Proxima Centauri, intensely red, smaller in size, weaker in brightness and a distant third element in a triple star system with the main close pair forming Alpha Centauri. Taken with Canon 85mm f/1.8 lens with 11 frames stacked, each frame exposed 30 seconds.Picture saved with settings applied..By Skatebiker at English Wikipedia, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=46833562

Lenge, lenge etter alt dette hadde altså dei første koloniane på Mars etablert seg. Eg (forteljaren) er no 135 år, og reiste frå planeten Mars til planeten Proxima b, i tre-stjerne systemet Alfa Centauri for 50 år sidan. Dette stjerne- og planetsystemet er det næraste til Sol-systemet og Tellus (menneskeslekta si Jord) og er 4,37 ljosår unna. Men, her lever me godt, dei få av oss som er her. Silje er også med meg enno, takk Universet! Skreve ned på ære og samvit, anno 2295.

Fortsetjing fylgjer (om eg lever)

Posta under Art & Science, Universet | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Sci-fi om menneskeleg busetnad på planet Jord i fjern framtid

last and first men.jpgLEGG TIL +TRAILER

LAST AND FIRST MEN

Island/ 2019/ 1 t. 10 min.SPRÅK:engelskUNDERTEKSTER:norskMEDVIRKENDE:Tilda SwintonREGI:Jóhann JóhannssonMANUS:Jóhann Jóhannsson, José Enrique MaciánFOTO:Sturla Brandth GrøvlenPRODUSENT:Jóhann Jóhannsson, Thor Sigurjonsson, Sturla Brandth GrøvlenTEMA:•BYARKITEKTEN•BIFF+Britisk sci-fi, islandsk musikk, jugoslavisk brutalisme og en hyperfuturistisk Tilda Swinton

LAST AND FIRST MEN er den posthume regidebuten til den kritikerroste islandske komponisten Jóhann Jóhannsson (1969–2018), som blant annet har laget musikken til Denis Villeneuves BLADE RUNNER 2049, Darren Aronofskys MOTHER! og Panos Cosmatos’ MANDY. Musikk står også sentralt når Jóhannsson bruker Olaf Stapledons klassiske science fiction-roman «Last and First Men» (1930) som utgangspunkt for et poetisk filmessay om menneskehetens utvikling, forgjengelighet og rolle i universet. Fortellerstemmen besørges av Tilda Swinton i rollen som en representant for menneskeheten slik den eksisterer to milliarder år inn i fremtiden, mens norske Sturla Brandth Grøvlen står bak de utsøkt stemningsfulle bildene av brutalistisk jugoslavisk arkitektur.

Tittelen til tross er det ingen mennesker foran kamera i LAST AND FIRST MEN. Men kombinasjonen av det nydelige sort-hvitt fotoet, den majestetiske musikken, Stapledons visjonære tekster og unikumet Swinton gjør dette til en filosofisk sci-fi-meditasjon i tradisjonen etter Stanley Kubrick og Béla Tarr.

Fredag 02. oktober var det Spesialvisning av LAST AND FIRST MEN i Bergensmeieriet i samarbeid med Byarkitekten i Bergen. Det ble ønsket velkommen av Byarkitekt Maria Molden. Bergenscellisten Sebastian Dörfler holdt innledningen og fremførte en kort egenkomposisjon.

JÓHANN JÓHANNSSON

Jóhann Jóhannsson (Island) Filmografi: LAST AND FIRST MEN ble Jóhannssons eneste film.

Frå biff.no

Posta under Art & Science, Politikk, samfunn | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Solidarity – A film about secretive methods and blacklisting of workers

A film about the secretive methods used against UK activists and trade unionists.

RECENT & UPCOMING EVENTS

Sheffield Doc/Fest
Official Selection
IDFA BEST FIRST

Lucy Parker has been awarded the prize in the Competition for First Appearance at International Documentary Festival Amsterdam.

«For a rigorous, complex, and clever yet accessible look at a strongly contemporary issue, which transcends its subject and transforms it into a disquieting universal warning» IDFA Jury

Solidarity is now available for home viewing in UK and Netherlands.

Blacklisting in the UK construction industry impacted thousands of workers who were labelled «troublemakers» for speaking out and secretively denied employment. Activists uncovered alarming links between workplace blacklisting and undercover policing. SOLIDARITY follows meetings between activists and law students, brought together for the film, revealing the determination of a community working together to find a route to justice.

SOLIDARITY was made by visual arts organisation City Projects and filmmaker Lucy Parker, who has been working alongside members of the Blacklist Support Group for over four years. The project has generated several short films, exhibitions and events.

MORE ABOUT THE FILM

Follow the Blacklist Support Group here.


50 blacklisted trade unionists win £1.9m from building firms

Out of court settlement means construction companies have paid out £35m to 1,200 workers

Rob Evans @robevansgdn

Tue 14 May 2019 – theguardian.com

Construction site, London
 Eight construction firms have been compelled to apologise unreservedly to trade unionists who discovered they were being blacklisted because of their political beliefs. Photograph: Daniel Leal-Olivas/AFP/Getty

More than 50 trade union members have won compensation totalling £1.9m after major construction firms admitted that they had been unlawfully blacklisted and denied work.

The compensation will be paid by the firms after they agreed out of court settlements with the workers, avoiding a high court trial that was due to start next month.

The latest round of payments means that in total, the firms have been forced in the last three years to pay compensation of £35m to more than 1,200 blacklisted workers.

On the blacklist: how did the UK’s top building firms get secret information on their workers?

 Read more

They have also had to pay the blacklisted workers’ legal costs – another £20m – and £230,000 to a fund that will be used to retrain the trade unionists.

Some of the trade unionists are due to describe to a hearing of the high court on Friday how the blacklisting blighted their lives. The court is expected to formally approve the settlements.

Howard Beckett, assistant general secretary of the trade union Unite, which brought the claims, said: “This is a historic agreement which provides some degree of justice to a further group of construction workers who had their working lives needlessly ruined by blacklisting construction companies.”

Eight construction firms have been compelled to apologise unreservedly to trade unionists who discovered they were being blacklisted because of their political beliefs. Between 1993 and 2009, more than 40 construction firms funded and maintained confidential files on at least 3,200 workers. They pooled information about their employment histories, political views and health and personal relationships.

The firms checked the files when individual workers applied for jobs. Those deemed by the firms to be troublemakers were refused work. The workers were not told why they had been rejected. Some of them had raised health and safety concerns on construction sites.

Man behind illegal blacklist snooped on workers for 30 years

 Read more

The files were housed in a nondescript office in Droitwich, Worcestershire, under the bland name of the Consulting Association. A decade ago, following an article in the Guardian, the official watchdog, the Information Commissioner, raided the office and closed down the blacklist, declaring it illegal.

The Information Commissioner made the files available to the blacklisted workers, who then launched legal action.

The eight firms announced on Tuesday that their offers of compensation had been accepted by the latest group of 53 blacklisted workers. They are Sir Robert McAlpine, Balfour Beatty, Costain, Kier, Laing O’Rourke, Skanska UK, Vinci and Carillion.

The eight firms are locked in a dispute with Amec Foster Wheeler, as they argue it was involved in running the blacklist and should therefore pay a contribution towards the bill.

Unite had sought to force Cullum McAlpine, whom they consider to be a key architect of the blacklist, to give evidence at the trial, which was due to start on 4 June. The McAlpine director was also chairman of the Consulting Association when the blacklist was set up.

Beckett said it was “bitterly disappointing” that he would not be compelled to be cross-examined at the trial, which has been dropped as part of the settlements.

Police chiefs have admitted that they supplied details of trade unionists to the blacklist in what they acknowledge was a “potentially improper flow” of information.

Posta under Europa, Fagrørsle og kamp, Our global world, Politikk, samfunn | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Es Etiopia entra de guerra sivil ahora?

Atentado en Etiopía deja al menos 34 fallecidos

Las víctimas viajaban en un autobus que fue baleado durante la agresión.

Publicado 15 noviembre 2020

Según observadores locales de derechos humanos, el ataque estaría motivado por conflictos étnicos.

Al menos 34 personas murieron en un ataque armado contra un autobús en el estado occidental etíope de Benshagul Gumuz, área afectada en las últimas semanas por repetidos ataques contra civiles.

LEA TAMBIÉN

Amnistía Internacional confirma masacre civil en Etiopía

«Se trata de 34 víctimas mortales, pero es probable que aumenten» en las próximas horas, detalló hoy la Comisión Etíope de Derechos Humanos (CEDH) en un comunicado, en el que manifestó su condena por el ataque perpetrado la noche de este sábado.

Según el texto, hombres armados irrumpieron en el autobús en el área administrativa de Debate, localizada en la zona de Meketel, mientras que se habrían cometido «ataques similares» en otras tres áreas, causando la huida de personas «en busca de refugio».

El pasado 7 de octubre, 14 civiles fueron asesinados en un ataque semejante en el distrito de Dangur, también en el estado occidental de Benshagul Gumuz, donde también fallecieron más de veinte personas en un primer ataque perpetrado a finales de septiembre.

“The latest attack is a grim addition to the human cost which we bear collectively.» – @DanielBekele@EthioHRC is saddened to learn of gruesome attack on passenger bus heading from Wonbera to Chagni in Benishangul-Gumuz on Nov 14. Fatalities estimated at 34, but likely to rise. — Ethiopian Human Rights Commission (@EthioHRC) November 15, 2020

No existe ninguna relación entre la violencia en Benishangul-Gumuz, donde se encuentra la controvertida Gran Presa del Renacimiento Etíope (GERD), y las operaciones militares que persisten en la región norteña de Tigray, que han causado cientos de muertos y más de 20.000 desplazados a Sudán.

Estos ataques suelen terminar con la vida de ciudadanos de origen amhara, residentes de la zona de Meketel, por lo que algunos analistas consideran que se trata de violencia motivada étnicamente.

Las crecientes tensiones étnicas en Etiopía son uno de los principales desafíos para el primer ministro Abiy Ahmed, en el poder desde 2018 y galardonado con el nobel de la Paz de 2019 por poner fin a un conflicto fronterizo de dos décadas entre su país y Eritrea.

Articolo de telesurtv.net

Posta under Afrika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

«Dr Abiy» fights The Tigray region of Ethiopia – It should Embarrass The Nobel Committee!

Experts react: Understanding the conflict in Tigray

AfricaSource by Africa Center – atlanticcouncil.org

Related Experts: Gabriel Negatu, Cameron Hudson AfricaConflictEthiopiaPolitics & DiplomacySecurity & Defense

Members of the Ethiopian National Defense Forces stand in formation during a ceremony on January 22, 2014. (Flickr/AU UN IST PHOTO/Tobin Jones)

Recent events in the Tigray region of Ethiopia have made international headlines. Read as Atlantic Council Africa Center experts react, analyzing what the conflict means for the country and its neighbors:

Gabriel Negatu: War in the Tigray region of Ethiopia

Cameron Hudson: What impact will the fighting have on the Horn of Africa?

War in the Tigray region of Ethiopia

On November 4, Ethiopian Prime Minister Abiy Ahmed launched a military offensive against forces of the Tigray People’s Liberation Front (TPLF), which is the governing authority of the northern Ethiopian region of Tigray. Coming after months of rising tensions between the TPLF and the Abiy administration, the latest military action was precipitated by an alleged surprise night-time assault by the TPLF on a major Ethiopian National Defense Force (ENDF) base in Tigray that resulted in the killing of non-Tigrayan soldiers and the attempted looting of heavy artillery and weapons. Declaring that the assault on the federal army base had “crossed the last red line,” Prime Minister Abiy maintains that his hand was forced by the TPLF leadership into sending the army “to save the country and the region.” More than a week on, the military operation is still reportedly targeting Tigray’s militia establishments and the TPLF leadership, and not its citizens—though there are worrying reports of civilian casualties, which are difficult to confirm due to an Internet and telephone blackout imposed by the government on the entire Tigray region. The Council of Representatives has also imposed a state of emergency on Tigray, effectively isolating it from the rest of Ethiopia.

For the judicious observer of Ethiopia’s ethnic politics, there have been signs of ominous tensions between Tigray and the central government since Abiy came to power two years ago. The TPLF had held a stranglehold on power for decades, since taking power in 1991. Following a months-long popular revolt that ushered him to power in early 2018, Abiy swiftly curbed the TPLF’s dominance over Ethiopia’s political and economic life, leaving its leaders feeling targeted and purged. The President of the Tigray region charged the Prime Minister with trying to ‘sideline and even criminalize’ the TPLF.

The TPLF had exerted power in Ethiopia through a governing coalition, composed of four ethnic-based parties, called the Ethiopian Peoples’ Revolutionary Democratic Front (EPRDF). But in 2019, shortly after Abiy took power, the other three parties annulled the EPRDF coalition and moved to replace it with a single national Prosperity Party that was not organized on ethnic lines. The TPLF countered by breaking away from the new governing coalition and launching a vain attempt to unite opposition forces under a new federalist coalition. Failing that, it has now isolated itself from the political process.

In March, the National Election Board of Ethiopia (NEBE), an autonomous body accountable to the House of Peoples’ Representatives temporarily postponed the national and regional elections scheduled for August 2020 due to COVID-19 concerns. Legislators from Tigray, including the speaker of the Upper House, withdrew from the national parliament in protest. Relations soured further in September 2020 when the TPLF, in open defiance of the constitution and federal government, held elections in Tigray and reported a 98 percent victory in the popular vote. (The election was not overseen by international observers.) The newly-installed regional legislators in Tigray immediately declared that the federal government lacked legitimacy to govern the country and refused to recognize it.

The national assembly then countered by annulling Tigray’s election results and refusing to acknowledge the newly-elected leadership. Federal funding to the region was also slashed significantly, limiting the flow of resources only to local governments to protect basic services, and bypassing the TPLF. The leadership in Mekele, the capital of Tigray, called the cessation of their funding a declaration of war. Days before the assault by federal forces, the region’s president, Debretsion G. Michael, warned the public that the Prime Minister was planning an attack to punish Tigray for its defiance.

Having controlled all facets of state power incontestably for the twenty-eight years prior to its ouster in 2018, the TPLF views Abiy’s democratic reforms and liberalization zeal with a great deal of edginess. His interest in reforming the federalist structure of the Ethiopian state—which divides Ethiopia into nine self-governing ethnic territories—especially threatens to undermine the order that has historically permitted the small Tigrayan ethnic group to wield a power disproportionate to its population. Abiy is an Oromo by origin, and thus a member of Ethiopia’s largest ethnic group, and his espousal of a broader nationalist agenda over narrow ethnic priorities is viewed by many of the smaller ethnic groups, and not only the TPLF, as eroding the right to self-rule, including secession, that is granted by the Ethiopian Constitution to ethnically organized regions. The TPLF is also uneasy with Abiy over his intentions to amend the Constitution, which provides the basis of the current ethnic federalism. 

Meles Zenawi, a founding member of the TPLF, created the Ethiopian constitution in the earliest days of his rule and the group’s present leaders sanction the constitution as a canonical text. They consider Abiy’s constitutional reform agenda as a ‘red line.’ The system of ethnic federalism under the EPRDF had privileged the TPLF as first among equals in a coalition government, according it an oversize share of political and economic power relative to its population size of 6 percent. Amending the constitution to redistribute power in proportion to population size would significantly reduce the TPLF’s share of power, which is something that Mekele is not prepared to concede. 

Lastly, Mekele remains highly suspicious of the recent Ethio-Eritrea rapprochement, which includes the signing of a peace agreement and a promise by Abiy to honor a long-violated United Nations ruling on the demarcation of the border between Eritrea and Tigray. Rivalry between Eritrea’s ruling party, the People’s Front for Democracy and Justice (PFDJ, and formerly known as the Eritrean People’s Liberation Front, or EPLF) and the TPLF runs deep, dating back to their time in the bushes fighting the Derg. Both Addis Ababa and Asmara stand hostile to the TPLF, albeit for different reasons. Abiy’s cozying up to Asmara without including Mekele is viewed as forsaking Tigray in favor of Eritrea. Consequently, the TPLF accuses Asmara of siding with Abiy to attack Tigray in an effort to settle old scores. Despite TPLF claims to the contrary, however, there is currently no evidence of PFDJ action in this war. This is far from saying Eritrea would not retaliate if provoked. 

Since losing power in 2018, the TPLF has worked to undermine Abiy’s reform efforts. Hard evidence is scarce, but the TPLF is alleged to be behind much of the internal tensions and ethnic violence that has plagued Ethiopia since the Abiy administration took control. Whether or not these reports are true, social media networks in Ethiopia are rife with accusations that the TPLF, working mainly through surrogates and break-away groups, has been fomenting conflict by organizing, training, and financing forces opposed to the federal government. (The recent school yard massacre of Amharas in the Wollega region of Oromia sparked exactly such a round of accusations on social media networks.)

International analysts may be right to fear that, if extended indefinitely, the present conflict may possibly rouse discontented TPLF surrogates in various pockets of Ethiopia to rise against the Abiy government. In the meantime, however, the declaration of war seems to have the opposite effect. Media accounts suggest the rest of the country is galvanized behind what the Prime Minister describes as a ‘rule of law operation’ to guarantee peace and stability and to bring a group that is widely perceived as the perpetrators of instability to justice. Certain ethnic groups along the border could also specifically benefit from the conflict. Amharas living in areas bordering Tigray, for example, harbor territorial claims over land illegally annexed by the TPLF while it assumed power. Such groups have been drawn into the present conflict on the side of the government and are already celebrating the recapture of annexed territory. As of now, no such claims have been made on the Afar-Tigray Border.

The breakout in fighting comes at a time when Ethiopia is contemplating several sweeping reforms. But the two years since the TPLF was ousted from power have not been long enough for Abiy’s brand of politics, and his transformational agenda, to set down firm roots. The democratic opening he has unleashed is yet to fully address the many ethnic grievances that were bottled up under the TPLF, and sporadic ethnic flare-ups continue to occur across the country, even as the region struggles to cope with rising COVID-19 infections rates with consequential impact on economic and social life. The security forces now under Abiy’s control have been accused of not responding appropriately to many of these conflicts. Lastly, Ethiopia remains in the midst of protracted negotiations with Egypt and Sudan over the Grand Renaissance Dam. The recent phase of negotiations resumed days before the breakout of hostilities, attended by water ministers from the three countries and experts from the African Union, European Union, and the World Bank.   

The war in Tigray is unfortunate and could have tragic consequences, almost certainly including the loss of innocent lives. It is important for both sides to take extra measures to protect civilians. Abiy’s protestations that this is a war against the TPLF and not the people of Tigray will be credible only if the government also ensures the safety and wellbeing of Tigrayans in other parts of the country. Many are not at all affiliated with the TPLF or the war efforts, but they may yet be subjected to unwarranted reprisals. But as of now, at least, concerns that Eritrea may be drawn into the war, or that the war may escalate into a regional conflict, are unfounded, or premature at best.

Gabriel Negatu is a senior fellow at the Atlantic Council’s Africa Center and former director general for eastern Africa at the African Development Bank. Follow him on Twitter @Gabnegatu.

What impact will the fighting have on the Horn of Africa?

Ethiopian Prime Minister Abiy’s November 4 decision to launch federal troops into the country’s western Tigray region have sent shockwaves across the Horn of Africa region and beyond. With a population of 110 million people, Ethiopia is the second largest country in Africa and borders six other African nations astride the Horn and East African regions. Chronic instability and acute humanitarian needs are rife across the region. A prolonged conflagration between well-armed factions inside of Ethiopia could send hundreds of thousands of refugees across borders, disrupt trade routes, and force Addis Ababa to abandon its role of regional anchor state, mediator, policeman, and peacekeeper. That would be a potentially cataclysmic scenario for a region ill-equipped to handle additional tumult or a humanitarian fallout that could affect more than nine million people, according to the UN this week. 

Nowhere are the threats of instability more acute than in neighboring Sudan, which two days after fighting began announced a closure of portions of its eastern border with Ethiopia, and reportedly began positioning more than six thousand of its own forces inside of Gedaraf state, which borders Tigray. Anecdotal reports from inside Sudan suggest that the normally heavy volume of trade at border checkpoints has already been curtailed, and that Tigrayan truck drivers are being prevented from bringing their shipments into Sudan out of fear that federal authorities in Addis could see this as an effort to aid in the Tigrayan resistance.   

Earlier this week, the first truckloads of Ethiopian refugees began crossing into Gedaraf state, according to local media, and will be housed in the first of what could be many new refugee camps being set up to receive people fleeing the fighting in Tigray. At the same time, shipments of arms and ammunition headed for Tigrayan forces were also stopped en route from Sudan, adding to the potentially explosive mix inside Sudan. Sudan’s far eastern states have already been witness to growing tribal and militia-led violence in recent months, and have even skirmished with forces on the Ethiopian side of the border. If Sudan has its own powder keg, it is here. A significant influx of weapons, fighters, and refugees to the area could well unleash substantial new tensions that Sudan’s transitional government has already been proven ill-equipped to handle.

In a table-turning moment last week, Sudanese Prime Minister Hamdok—who lived for the past twenty years in Addis and who benefitted at numerous points from Ethiopian mediation during Sudan’s still ongoing transition and internal peace process—reportedly reached out to his counterpart Abiy, as well as regional Tigrayan People’s Liberation Front leaders in their regional capital of Mekele, to urge caution and restraint. Sudan’s leading army general and leader of the country’s Transitional Sovereignty Council similarly offered to mediate a ceasefire and was rebuffed.

While neither of the two belligerents appear open to formal outside mediation at this time, Sudan is uniquely positioned to play such a role should an opening emerge. Riding high from the recent announcement to remove Sudan from the US list of State Sponsors of Terrorism, and benefiting from renewed backing from Gulf state actors who approved of Sudan’s equally recent announcement of a rapprochement with Israel, Sudan’s Prime Minister has some political capital to spend. As the current Chairman of the regional Intergovernmental Authority on Development, IGAD, he is positioned to marshal the often-underutilized mediation and peacemaking resources of that body to assist. Furthermore, as a party to the ongoing negotiations over Ethiopia’s Grand Renaissance dam, and as an important buffer in those talks between Egypt and Ethiopia, Hamdok already has some credibility in seeking to find common ground on issues striking at the heart of Ethiopia’s national security interests.

No less affected by the potential consequences of a war between the Ethiopian federal government and the TPLF, but in no significant position to assist on the political front, are Somalia and South Sudan, both of which have sizable refugee populations inside Ethiopia as a result of their own on-again, off-again civil conflicts. Neither nation is prepared to have hundreds of thousands of their nationals repatriated in the near term as a result of an Ethiopian civil war. 

Both Somalia and South Sudan have come to rely on a substantial Ethiopian peacekeeping presence to help reduce sectarian bloodshed in their own countries. Last week, Ethiopia withdrew approximately six hundred of the troops it has deployed in Somalia’s western border region (though it has so far left its troop contributions to the African Union peacekeeping mission to Somalia intact). Though they are reportedly being replaced with Ethiopian police units, a United Nations security report obtained by Reuters warned that these “redeployments from near the border with Somalia will make that area more vulnerable to possible incursions by Al Shabaab,” which is the al Qaeda-linked insurgency trying to overthrow the government in Somalia. As Somalia’s presidential elections draw near—they are now slated for early 2021 after multiple postponements—a security vacuum in Somalia produced by a drawdown of Ethiopian troops could rapidly undo years of international efforts to bring a semblance of security and stability to the long restive nation. Admittedly, this is a worse-case scenario that will only occur if the fighting between the TPLF and Abiy’s federal forces is prolonged and requires a greater redeployment of Ethiopian military resources than has yet taken place. But the threat is alarming.

Ethiopia’s hard security presence among its neighbors is a source of stability in the region, but even more at risk is Ethiopia’s well-earned reputation as a peacemaker and mediator. In a region with a troubled history of political, military, and humanitarian crises, Ethiopia in recent years has been a net contributor to regional stability—even as internal fault lines were emergent.

Cameron Hudson is a senior fellow at the Atlantic Council’s Africa Center. Previously he served as the chief of staff to the special envoy for Sudan and as director for African Affairs on the National Security Council in the George W. Bush administration. Follow him on Twitter @_hudsonc.

See also:

Tigray in Ethiopia.svg
Photo: wikimedia.org
Posta under Afrika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Longtime Palestinian Negotiator Saeb Erekat – In Memory!

Foreign Secretary Philip Hammond meeting Palestinian Chief Negotiator Dr Saeb Erekat in London, 17 December 2014. Photo: Wikimedia.org

Longtime Palestinian Negotiator Saeb Erekat Dies Of Complications From COVID-19

By Daniel Estrin, Larry Kaplow

Tuesday, November 10, 2020 • npr.org

Saeb Erekat, a tenacious negotiator who helped forge some of the few political gains for Palestinians over more than two decades of on-again, off-again talks with Israel but who was ultimately frustrated by the two sides» failure to achieve a final peace settlement, died Tuesdayfrom complications of COVID-19.

Erekat, 65, was being treated in Hadassah University Hospital Ein Kerem, in Jerusalem. His death was announced by his family on Facebook, his Palestinian political party Fatah, and confirmed to NPR by his spokesman, Xavier Abu Eid.

Palestinian President Mahmoud Abbas declared three days of mourning in Palestinian Authority-ruled areas of the Israeli-occupied West Bank. He called Erekat a «great fighter who had a great role in raising the banner of Palestine high and defending the rights of our people…in all international forums.»

A longtime adviser to Palestine Liberation Organization Chairman Yasser Arafat, Erekat at the time of his death was secretary-general of the PLO Executive Committee and a close ally of Palestinian Authority President Mahmoud Abbas. Erekat served as chief Palestinian negotiator for decades, struggling to reach agreement with Israel for an end to the occupation of the West Bank and Gaza Strip and the establishment of an independent Palestinian state.

Erekat was deeply involved in peace negotiations since Israelis and Palestinians held their first conference in Madrid in 1991, serving as the deputy head of the Palestinian delegation.

Peace efforts peaked with the 1993 Oslo Accords, which led to the creation of the Palestinian Authority. In 1995, Erekat helped write the text of a follow-up agreement, known as Oslo II, mapping out areas where the PA would have limited self-rule in the West Bank and Gaza.

The Oslo process was supposed to lead to a permanent peace agreement in 1998. Instead, Erekat spent the rest of his life trying to keep the process alive as it stalled. In an interview with NPR in 2010, Erekat looked back wistfully on the Oslo period.


Related Story: Middle East Peace: Will It Ever Come?


«I thought that it was a turning point in our history, it was a new chapter,» he said. «I thought that life will never be the same for us, Palestinians and Israelis. Unfortunately I was proven wrong.»

The Palestinian uprising of the early 2000s, known as the Second Intifada — with devastating Palestinian suicide bombings in Israel and intense Israeli military offensives in Palestinian population centers — dealt a severe blow to hopes for peace, which have since all but vanished. Israel’s continued construction of Jewish settlements in the West Bank and its separation barrier have closed off much of the land Palestinians seek for their state.

Erekat was a prominent Palestinian voice protesting President Trump’s peace negotiation team and its peace proposal that heavily favored Israel.

Meanwhile, many Palestinians came to blame leaders like Erekat for negotiating an arrangement that, instead of producing independence, kept Palestinian life under Israeli control. Many Palestinian politicians enriched themselves with funds from international donors and monopolies over resources, while internationally trained Palestinian security forces helped Israel patrol Palestinian areas and were seen by Palestinians as suppressing their struggle against Israel.

Even Erekat’s admittance to an Israeli hospital last month sparked controversy from both Palestinians and Israelis, highlighting the deep divisions that dogged his life’s work.

Palestinian Canadian Diana Buttu worked with Erekat during the years of negotiations. «I will remember him as the person who tried, who tried,» she told NPR.

Born in 1955 and raised in the West Bank city of Jericho, Erekat was educated in the United States and Great Britain. He received his undergraduate and master’s degrees in international relations at San Francisco State University and a Ph.D. in peace studies at England’s University of Bradford. At the time of his death Erekat was professor of political science at An-Najah National University in Nablus.

Erekat was sharp-tongued and highly critical of Israel, but had an affable personality and forged friendly relations with his Israeli interlocutors. He served on the board of Seeds of Peace, a peace-oriented summer camp in Maine for Arab and Israeli youth. Three of his four children attended.

As peace efforts failed, Palestinians and Israelis grew farther apart, and many Palestinians came to see talks as futile. Buttu thinks Erekat was willing to give away too much.

«He was really wedded to this idea that negotiations were a useful tool,» Buttu said. «Even at a time when others saw the light and saw that the negotiations process wasn’t working … he was saying «yes» to things when he should have just walked out of the room.»

But Erekat had his admirers, including Joel Singer, one of his Israeli negotiating counterparts during the Oslo process.


Related Story: After A Decade Of Netanyahu, Hopes Fade For A Palestinian State


«I see him as a courageous Palestinian who devoted his life to reaching peace with Israel, peace on terms that would be acceptable to the Palestinian people,» said Singer. «But yet unlike some other Palestinian groups that don’t want to reach peace with Israel, he genuinely wanted to reach peace and never gave up.»

That was not the view of many Israelis, though, especially as the country has trended rightward under a decade of leadership by Prime Minister Benjamin Netanyahu.

While some Palestinians accused Erekat of offering too much, many Israelis blamed him and Palestinian leaders for never saying yes to a final peace deal. When word spread that Erekat was in line for a lung transplant from an Israeli hospital, some Israelis tore up their organ donor cards in a show of contempt. Erekat ultimately received his lung transplant in the United States in 2017.

Erekat announced his coronavirus infection on Oct. 8. Ten days later he was transferred from his home in the West Bank city of Jericho to Hadassah, the Israeli hospital in Jerusalem. He was admitted in critical condition, requiring immediate ventilation and resuscitation, the hospital said in a statement. For three weeks, Erekat received intensive care including from a heart-lung machine, and died following multi-organ failure, the hospital said.

Some Israelis and Palestinians criticized Erekat for seeking treatment at an Israeli hospital. But Hadassah extended «condolences to his family, admirers, friends and the Palestinian People.» Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu had no immediate comment.

Peace did not come in Erekat’s lifetime – something he reflected on in his conversation with NPR in 2010.

«We have come a long way. We have come a long way,» Erekat told NPR, referring to both Palestinians and Israelis. «We are different people. Unfortunately, we don’t have peace.»


Transcript

NOEL KING, HOST:

The man who served as the Palestinians» top peace negotiator died today. He was 65 years old. Saeb Erekat was being treated for COVID-19 in an Israeli hospital. For the last 25 years, he was a prominent spokesman for Palestinians. He led peace negotiations with Israel, even when many Palestinians urged him to give up. Here’s NPR’s Daniel Estrin in Jerusalem.

(CHEERING)

DANIEL ESTRIN, BYLINE: When Palestinian and Israeli leaders shook hands on the White House lawn in 1993, Saeb Erekat thought things would change. He reflected on that moment with NPR much later.

(SOUNDBITE OF ARCHIVED NPR BROADCAST)

SAEB EREKAT: I thought it was a turning point in our history. It was a new chapter. It was – I thought that life will never be the same for us, Palestinians and Israelis. Unfortunately, I was proven wrong.

ESTRIN: It was the beginning of the Oslo peace process. In 1995, Erekat was appointed chief Palestinian peace negotiator to hammer out the details of the interim peace agreement. Israel’s chief negotiator was Joel Singer.

JOEL SINGER: I see him as a courageous Palestinian who devoted his life to reaching peace with Israel, peace on terms that would be acceptable to the Palestinian people. But yet, unlike other Palestinian groups that don’t want to reach peace with Israel, he genuinely wanted to reach peace and never gave up.

ESTRIN: They were both educated in the U.S. and spoke a common language. Together, they drafted an agreement for limited Palestinian self-rule in some areas that Israel occupies. Palestinians hoped the agreement would help them establish a state of their own. But talks broke down in 2000, and violence has ebbed and flowed ever since. Erekat continued in two more rounds of peace talks. Palestinian Diana Buttu used to work with Erekat.

DIANA BUTTU: I will remember him as the person who tried – who tried.

ESTRIN: Erekat was sharp-tongued and highly critical of Israel. As peace efforts failed, Palestinians and Israelis grew farther apart, and many on both sides came to see talks as futile. Buttu thinks Erekat was willing to give away too much.

BUTTU: He was really wedded to this idea of – that negotiations were a useful tool, even at a time when others saw the light and saw that the negotiations process wasn’t working. He was saying yes to things when he should have just walked out of the room.

ESTRIN: Many Israelis blame Erekat and Palestinian leaders for never saying yes to a final peace deal. In 2017, when Erekat was set to get a lung transplant in Israel, many Israelis symbolically tore up their organ donor cards, and he ended up having the surgery in the U.S. Last month, he was hospitalized in Israel with COVID-19. Israelis and Palestinians criticized him for seeking treatment in Israel. Peace did not come in his lifetime, something he reflected on in his conversation with NPR in 2010.

(SOUNDBITE OF ARCHIVED NPR BROADCAST)

EREKAT: We have come a long way. We have come a long way. We are different people. Unfortunately, we don’t have peace.

ESTRIN: A new generation of Palestinian leaders may not opt to follow his footsteps in negotiating with Israel.

Daniel Estrin, NPR News, Jerusalem.

(SOUNDBITE OF ANGUS MACRAE’S «CRY WOLF»)

See also: Saeb Erekat – wikipedia.org

Posta under Our global world, Palestina, Politic&Society | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Atomvåpentrussel rett utanfor «stovedøra» i Bergen

Hva skjer hvis en atomubåt kolliderer i Bergens skjærgård?

Haakonsvern-basen øker risikoen for at det kan skje noe livstruende.

Den amerikanske angrepsubåten «Colorado» av Virginia-klassen til havn i USA i mars 2018. Ubåten er ifølge Aftenposten en av flere amerikanske ubåter som har operert i Nord-Atlanteren de siste årene. Foto: Sean D. Elliot /AP/ TT/NTB
  • Gitte Sætre, Mathopen

Publisert 7. november 2020 – bt.no

Min familie og jeg bor tett på Haakonsvern. Hjemme hos oss ser vi daglig krigsskip seile forbi kjøkkenvinduet. Og vi har registrert en økning i antall ubåter, mange av dem atomdrevne.

Når uro over verdenspolitikk diskuteres over middagen, referer jeg ofte til min bestemor. Hun mente at det var håp så lenge man bodde ved sjøen. Da kunne man fiske, skyte fugl og dyrke potet og gulrøtter.

Selv uten krigserfaring og hungersnød vet vi at hverdagen kan snu.

Skjer det en ulykke, ikke med en fregatt som «Helge Ingstad», men med en av de 30-40 atomubåtene som besøker Norge i løpet av et år, kan ingen leve av havet. Verdien på norsk fisk vil være null. Det vil også livene våre.

GItte Sætre bor i nærheten av Haakonsvern og er aktiv i Antikrigs-Initiativet. Foto: PRIVAT

Det er mange som ikke er klar over at Nord-Europas største marinebase ligger åtte kilometer utenfor Bergen sentrum. I den tett befolkede bydelen Loddefjord rustes det nå opp militært for 350 millioner kroner, blant annet med nye «ubåtfasiliteter». Dette er innhyllet i hemmelighold av sikkerhetsmessige hensyn. Det gjør at kystbefolkningen er uvitende og uforberedt på det som kan komme.

Vi som bor og arbeider i Bergen Vest, tett på marinebasen Haakonsvern, lever med en høyrisikofare. De folkevalgte påstår at Nato-basen Haakonsvern gir oss sikkerhet. Men flere og flere er redde for at Nato-medlemskapet og de allierte atomubåteneS gjør det motsatte av det de lover.

Det er snart valg. Vil dere sanke stemmer, er jeg sikker på at Bergen gir stemmer til dem som fjerner atomubåter fra nabolaget. I mellomtiden sender vi barna våre til Haakonsvern kirke for å be til Gud.

Haakonsvern, Nord-Europas største marinebase, ligger åtte kilometer utenfor Bergen sentrum. Foto: Deisz Ørjan

Statens strålevern har allerede sagt fra om økt risiko for ulykker. De skriver at «økningen i anløpene medfører en økt risiko for at Norge kan bli berørt av en større eller mindre hendelse i et reaktordrevet fartøy. Grunnstøting, kollisjon, lekkasje, brann eller alvorlig reaktorhavari vil kreve håndtering fra norske myndigheter».

I Strålevernrapport 2018:10 står det at anløp av allierte reaktordrevne fartøy til Norge har gått fra 10-15 anløp i året til 30-40 anløp. «Disse anløpene har for det meste vært til Haakonsvern, men i økende grad nå også i farvann i Nord-Norge».

Mange i Tromsø har tatt til orde for at kommunen må stille garantier. Hva hvis vi mister vårt eksistensgrunnlag? Hva hvis livene våre blir fylt med mer frykt, ikke bare fiskerne og oppdretterne, men alle kropper, dyr og natur som bor her?Les også

Ubåtjakten utenfor Norge er trappet kraftig opp. Nå er antallet atomdrevne ubåter i norske havner tredoblet.

Er ikke militarismens konsekvenser for miljøet like farlig som trusselbildet forsvarsdepartementet bygger sine narrativer på? Er nødvendigheten av en trafikk med 30–40 atomdrevne ubåter langs kysten så stor, at den forsvarer den økte risikoen?

Hvor viktige er disse ubåtene for å sikre nasjonal suverenitet og økologisk bærekraft?

Antikrigs-Initiativet håper at politikerne i Bergen og dere hjemme rundt middagsbordet, er villige til å ta denne diskusjonen.

ICAN-aktivist og Hiroshima-overlever Setsuko Thurlow blir hjulpet av Henrik Syse etter å ha talt under utdelingen av Nobels Fredspris i 2017. Bergen har signert oppropet til den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN). Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Alle ubåter av denne typen kan også ha missiler til bruk mot mål på sjøen og på land. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) skriver at «de reaktordrevne militære fartøyene er blant de største og mest slagkraftige fartøyene som finnes. De fleste kan utrustes med kjernevåpen».

Norske myndigheter forutsetter at allierte fartøy ikke har atomvåpen om bord ved anløp i norsk hav. Dette er hjemlet i «Bratteli-doktrinen» fra 1975, men myndighetene har aldri foretatt inspeksjon av allierte fartøy for å få bekreftet at reservasjonen mot atomvåpen respekteres. Antikrigs-Initiativet er sterkt urolig over dette.

84 stater har signert FNs atomvåpenforbud, en traktat som forbyr alle former for tilknytning til atomvåpen. I april 2019 vedtok bystyret at Bergen kommune skulle signere by-oppropet til ICAN – Den internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen.

Det er ulovlig for de som slutter seg til atomvåpenforbudet å ta del i noen form for aktivitet som er relatert til atomvåpen, og det er ulovlig å engasjere seg og delta i militære forberedelser relatert til atomvåpenbruk.

Her er kommentarfeltet, for dei som orkar «symje» i smærja av usakeleheiter og personåtak, men og nokre saklege og informative kommentarar finns:

Ivar Jørdre for 20 timer siden

Det er mange usakelege og ukunnige kommentarar i desse kommentarane. Kva er det mange trur eller vil få seg til å tru når det gjeld kjernereaktordrevne ubåtar og med atommissilar ombord? Det er i alle fall ikkje bygd på kunnskap!

For det første er dokkumentasjonen og faktagrunnlaget stort når det gjeld ulykker med atomubåtar og konsekvensane av det, frå vår nære fortid. Det vert framstilt her av nokon som om det berre er sovjetiske/russiske ubåtar som har råka utfor alvorlege ulykker. Det er det ikkje! Kursk-ulukka i 2000 er den verste riktignok, men det har vore særs alvorlege usanske ulukker også: Også den amerikanske ubåtflåten har vært utsatt for en del ulykker og dramatikk i disse årene. Sju alvorlige uhell og ulykker er meldt. Flere ganger har besetningsmedlemmer kommet til skade eller mistet livet.

Etter sovjetstatens sammenbrudd, 11. februar 1992, kolliderte den amerikanske atomdrevne angrepsubåten «Baton Rouge» av Los Angeles-klassen med den russiske kjernefysiske angrepsubåten «Barracuda». Båtene drev og skygget hverandres gjøremål under tokt i Barentshavet. Begge ble skadet under sammenstøtet, som skjedde da amerikanerne traff den russiske båten i kjølen under oppstiging.

Den mest omtalte amerikanske atomubåt-ulykken skjedde 10. april 1963 på dypt vann i Atlanterhavet omkring 200 nautiske mil utenfor Boston. Samtlige 129 om bord forsvant da båten «Thresher» ble borte under en dykkerøvelse.

Ubåten var USAs hurtigste undervannsfarkost. En svær leteaksjon ble satt i gang, til liten nytte.

(uttdrag frå: https://www.aftenbladet.no/utenriks/i/1V43G/ulykker-med-ubaat)

For det andre er det ikkje «nesten komisk» som ein skriv, å blande inn «atomfrie» sonar i Bergen kommune. Det er tvert om tragisk om ikkje også lokale styresmakter engasjerar seg i å få atomvåpentrugsmålet ned på eit lokalt nivå. Der jo her me bur nærast dei folkevalde og det er her me også ofte kan påverke sterkast. Det er og underleg at mange av dei som ytrar seg her ikkje ser ut til å forstå kva trugsmålet frå atomvåpen er. Ei atomulykke der t.d. ein missilane går i lufta ved Haakonsvern i ein ubåt eller ved lasting, får straks konsekvensar for Bergen og kringliggande stader. Radioaktive konsekvensar! Det er INGEN som kan garantera noko som helst, INGEN! Det er mennesker som lagar dette og det er mennesker som driv desse farkostane.

For det tredje, trugsmålet for ein atomkrig no er større enn før. Den sokalla «atomklokka» eller «domedagsklokka» står no berre 100 sekundar på midnatt (https://thebulletin.org/doomsday-clock/). Kva fortel dette oss (om me gidd søke fakta)? At spenninga i verda, i likheit med klima- og naturkrisa, ALDRI har vore større! Tenk gjennom dette folkens, i staden for å angripe artikkelforfattaren med usaklegheiter og personåtak. Ho, i likskap med mange, mange andre, er oppteken av ei trygg og fredleg framtid for oss alle. Slikt engasjement bør respekterast, ikkje nedsablast!

Ei likning til slutt: atommakter-(minus)samarbeid=spenning, spenning+uklok politikk+ulykker=opptrapping, opptrapping+politisk galskap=atomkrig

Fredsskaping er det stikk motsette!

Ivar JørdreSvar

Terje Valensvarte Ivar Jørdre for 15 timer siden (redigert)

I denne forbindelse kan det være verd å ta opp grunnen til at det kommer så mange flere atomubåter (både fordi de er drevet med atomreaktorer og fordi det er usannsynlig at de ikke er oppsatt med atomvåpen). Det som best forklarer dette er at USA har erklært at Russland, Kina og Iran er deres hovedfiender i verden og USA allerede organiserer en økonomisk, diplomatisk krig mot Russland pluss en voldsom svartmaling gjennom alle store medier i verden. Det er et uttalt ønske fra flere ledende politikere i USA å angripe Russland. Russland på sin side har ingen plan om angrep på land i Europa, tvert imot er deres uttalte politikk at de ønsker samarbeid på alle fronter med andre land i Europa og med EU. Det er kun de enorme sanksjonstruslene fra USA som hindrer EU å komme i gang med et slikt samarbeid, som ville ha vært fordelaktig for alle parter. Isteden er vi trukket inn i stadig mer aggressive handlinger fra USA side, med plassering av flere US-soldater og reelle baser i Norge. Og med en sterk økning i amerikansk militær aktivitet tett opp mot grensen til Russland. Norge som nasjon er ikke tjent med dette, like lite som vi er tjent med et sitt atomnærvær fra USA i våre kystområder. For russerne må dette tolkes som forberedelser til krig mot landet. Og hvis det skjer en provokasjon fra USA/NATO sin side som utløser en motreaksjon fra Russland, så kan vi tenke at det hele er i gang. Da vil atomubåtbasen i Håkonsvern sannsynligvis være et prioritert mål. Derfor er Bergen den farligste av Norges byer å bo i i tilfelle slik krig. Det ekstra viktig for oss å få vekk disse atomubåtene som vil være et av de viktigste mål under en slik krig. Når det gjelder USA aggressivitet som stat så skal vi huske på at landet har vært i krig i alle år siden 1776, med unntak av 7, slik en studie av en etablert amerikansk forsker har skrevet i en nylig utgitt bok. I denne sammenheng burde Bergen kreve at basen på Håkonsvern blir flyttet langt ut av byen. Det minste vi kan gjøre er å kreve at byen skal være atomvåpefri sone og at USA sine ubåter ikke slipper inn uten at det tillates inspeksjon av om de fører atomvåpen eller ikke. Ellers registrerer jeg at de fleste kommentarer som kritiserer innlegget til Gitte Sætre ikke diskuterer seriøst ut fra kunnskap, men bare et ute etter å karakterisere hennes innlegg eller person. Det er jo en ynkelig debattmetode.

Jo Øiongen for tre dager siden

Jeg ville bekymret meg mer for ubåten utenfor Fedje enn en topp moderne atomubåt.Svar

  • Knut Hansensvarte Jo Øiongen for tre dager siden Enig med deg Jo…Fedje ubåten er noe vi faktisk bør ha på agenda, men å hisse på oss allianse partnere og forby ubåtene deres er nok på grensen til tøv.

John Robertsen for tre dager siden (redigert)

Nå har det vel passert ubåter i aktuelle området siden 60-tallet, så hvorfor denne bekymringen i 2020? Å blande inn «atomfrie» soner i Bergen kommune blir nesten komisk. Det har aldri verken Nato eller Russland brydd seg katten om, og det er bare naturlig. De er (militært sett) fiender, og kan ikke stole på hverandre. Jeg er heller mer bekymret for et ubåtvrak ute ved Fedje. Svar

Leif M Skjærstad for tre dager siden (redigert)

«Militarismens konsekvenser» ? Har artikkelforfatteren hørt om 9. april ? Ikke det, nei. Og forresten; hvem kom først til området – artikkelforfatteren eller Haakonsvern ?Svar

Frank Eriksen for tre dager siden (redigert)

Her blander man snørr og barter; atomvåpen og atomdrevne fartøyer. Norge er en del av Natos atomvåpenstrategi. En strategi som har sørget for fred i vår del av verden siden WW2. Den har også hindret storkriger i andre deler av verden. Man kan si med ganske stor sikkerhet at uten atomvåpen hadde neppe Europa opplevd fred i 75 år. «Do never change å winning team». Når det gjelder atomdrevne fartøyer er dette ikke forbeholdt krigsfartøy, sivile reaktor-fartøyer trafikkerer våre nærområder tildagli …Svar

Steinar Arild Klock for to dager siden

Hei Gitte Sætre

Jeg tror du bløffer, ene og alene for å fremme din artistiske karriere! Hvis du virkelig, sånn helt på ordentelig, er redd for livet og tilværelsen, og for livet til barna, da bør du, i all anstendighet, utvise ansvar og ta med deg selv og dine, og flytte så langt fra denne livsfaren som overhodet mulig – jeg mener, hvis du mener, at trusselen er reell!

MvhSvarPiddi Finans for tre dager siden

Vi husker hvordan det gikk i Hjeltefjorden, den fjorden var ikke bred nok

for Marinen.

Heldigvis gjorde jeg militærtjeneste i Flyvåpenet, der var det full sikt.

Uten Flyvåpenet kan Norge bli okkupert.

Det har skjedd tidligere.

Per HellandSvar

Erik Larsen for to dager siden

Hvis du følger så godt med så har du sikkert sett at atomubåtene som ankommer Haakonsvern har eskorte i indre farvann, så sjansen for kollisjon er nok lik null. Å sammenlikne med Ingstad blir bare tull.Svar

  • Geir Flagesvarte Erik Larsen for to dager siden Atomubåter kommer inn Korsfjorden og eskorteres trygt til Haakonsvern med los ombord i ubåten. Her er sikkerhet meget høyt prioritert. Bor selv i Mathopen ved Grimstadfjorden og observerer dette regelmessig men ikke mer enn noen få ganger i året. Disse (få anløpene) bekymrer meg overhodet ikke ! Faktisk farligere å kjøre bil til byen!

jens kristian lunde for to dager siden

Artikkelforfatteren bør bekymre seg mere for ubåten ved Fedje hvordan det ligger 65 tonn med kvikksølv som nårsomhest kan lekke ut i nordsjøbassenget med katastrofale konsekvenser. Svar

Irene Fettfor to dager siden

Helt enig med artikkelforfatteren. Og Statens Strålevern. Og Tromsøs ledelse. Som alle er bekymret. Konsekvensene av en ulykke er så stor at problemstillingen i det minste bør løftes. Svar

Terje Alnes for to dager siden

Faren som anløp av atomubåter utgjør er ikke noe artikkelforfatteren finner på. Som hun referer så har Statens strålevern advart om dette i en egen rapport. Her står det «at «økningen i anløpene medfører en økt risiko for at Norge kan bli berørt av en større eller mindre hendelse i et reaktordrevet fartøy. Grunnstøting, kollisjon, lekkasje, brann eller alvorlig reaktorhavari vil kreve håndtering fra norske myndigheter». Risikoen for ulykker er altså helt reell.

Det er jo merkelig at mens det pågår en intens politisk debatt rundt anløp av atomubåter i Tromsø, så er dette en ikke-sak i Bergen. Hvorfor er det slik? Risikoen er selvsagt like stor her.Svar

  • Frank Eriksensvarte Terje Alnes for to dager siden Det finnes tusenvis av atomdrevne fartøyer, sivile og militære. Der har funnet sted noen ulykker på russiske båter, men de besøker forhåpentlig ikke Norge. Risikoen er mao minimal, nærmest teoretisk. Hvorfor det diskuteres i Tromsø ? Gilbert er vel tilbake fra Gaza.
Posta under Europa, Imperialisme, Kapitalisme, Noreg - Norway | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget