Privatization and Profit Creates Burned Out People

Burning out

Dans le ventre de l’hôpital

a film by
Jérôme le maire

Synopsis

Burning Out is literally a drama about life and death. For two years, the Belgian director Jérôme le Maire followed the members of a surgical unit in one of the biggest hospitals in Paris. Constantly under severe stress, understaffed and subject to severe budget cuts, employees fight each other for resources. Meanwhile the management imposes ever more stringent efficiency and profitability targets.
All over Europe burnout has reached epidemic proportions among employees in the public and private sectors. Will we end up killing ourselves? Or will we be able to find meaning and joy at work?

Director’s presentation

All my films came from my passion for humans. Burning out is the gripping story of a global epidemic: the sadly famous burn-out.

Three years ago I attended a conference about the burn-out syndrome in the prestigious Saint-Louis hospital in Paris. I was shocked when I realized that the conference was not to help the patients but to help the doctors, to help the doctors themselves. I felt the conference was like an S.O.S. I introduced myself to a doctor, I told her I wanted to make a film about the burn-out. Luckily she saw me as someone who could help them. She was my “access” to the hospital. She would become one of my protagonists. The one who wants to stop the fire from inside.

After each screening of the film I’m meeting people who tells me that this is exactly what is going on in their company and that they recognize it all from their own lives. Unfortunately it seems like this situation at the French hospital is more the rule rather than exception. Our modern world has transformed hospitals into health factories and patients into objects.

Efficiency, productivity, performance has become the mantra everywhere for the managers. For decades we have known what is happening if we are stressing animals … they will eat each other. But what happens when we stress people?

Jérôme le Maire

JÉRÔME LE MAIRE

After studying Journalism at the Brussels University and then filmmaking at IAD in Belgium in 1995, Jérôme Le Maire directed several short fiction films. In 2003 he made a feature length documentary « Volter ne m’intéresse pas ».
In 2006, when he was living in a small palmgroove in Morocco, he directed « Where is love in the palgroove? ». This feature documentary was selected in a lot of international film festivals such as Vision du Réel (Nyon, Switzerland), RIDM (Canada), Parnü Film Festival (Estonia), Festival des quatre écrans (France),… This film was also nominated to the European Films Awards.
In 2012, Jerome directed « Tea or electricity », a feature documentary that won about thirty awards. The most famous were : Magritte of best documentary (Belgium), Best Film Award and Public Award at the Fidadoc (Agadir, Morocco), Prix du meilleur documentaire de la Scam ; Special Jury Award to the Primed Festival ; Golden FIFOG to the Intl Oriental Film Festival of Geneva (Swiss) ; Best Film Award to Dokufest (Kosovo) ; Best Film on Indigenous People at Parnü Film Festival (Estonia),… This film was also nominated at the European Films Awards best documentary.
In 2013, Jerome directed a feature narative film « The big trip ». This film won the award of Best Film at the famous « Festival du film Grolandais » (France), and was selected in severals international film festivals : International Film Festival of Rotterdam (Holland) ; International Film Festival of Cannes (section ACID) ; International Film Festival of Belfort (France) ; and many others film festivals in France. This film was released in Belgium and in France.

1994 – Best wishes – 8’ fiction
1995 – Greatings – 12’ fiction
2001 – Belgian summer – 8 x 26’ docu-soap
2002 – Under the mask – 52’ documentary
2003 – One day one life – 63’ feature documentary
2007 – Where is love in the palgroove? – 52’ & 85’ feature documentary
2012 – Tea or electricity – 93’ feature documentary
2013 – The big trip – 105’ feature fiction

Thank’s to Jérôme Le Maire and Claire Sonck, AT-Prod s.a. for permission to publish.

Site: http://www.burning-out-film.com/

Ivar Jørdre

Advertisements
Posta under Capitalism, Europa, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Emel Mathlouthi – Den tunisiske revolusjonen si sterkaste røyst

Emel Mathlouthi

Revolusjonens vakreste røst

Da gateselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i den tunisiske byen Sidi Bouzid 17. desember 2010, tente han også gnisten for et opprør som bredte seg over hele Tunisia – og hele den arabiske verden. Mer en fem år etter kan vi slå fast at konsekvensene av Den arabiske våren har vært komplekse, og at veien fram til frihet fremdeles er lang. Likevel har opptøyene gitt liv til en sterk bevegelse av unge mennesker som er villige til å kjempe mot maktmisbruk og korrupsjon, for frihet og åpenhet. Denne bevegelsen er ledsaget av musikere som skaper noe av den sterkeste og mest rørende musikken den arabiske verden kan by på i dag.

Emel Mathlouthi er 34 år gammel, og begynte allerede som veldig ung å skrive sanger med politisk innhold. I 2006, etter å ha vunnet en nasjonal musikkonkurranse, opplevde hun å bli nektet spilletid på radio og TV fordi myndighetene mente tekstene hennes var subversive. Hun flyttet til Paris i 2008 og fortsatte å utvikle seg musikalsk mens lyd- og videoklipp fra hennes forbudte sanger sirkulerte i hjemlandet.

Etter at Mohamed Bouazizis offentlige selvmord satte i gang protestene i Tunisia, markerte Emel seg ved å opptre for tusenvis av demonstranter på hovedavenyen i Tunis, og ved å framføre en gripende, arabisk versjon av Joan Baez’ Here’s to You. For mange tunisiere ble Emels musikk lydsporet til revolusjonen: Hun har de klassiske arabiske divaenes grasiøse framferd, og er blitt sammenlignet med den legendariske libanesiske sangerinnen Fairuz. Samtidig synger hun med kraften til 1960-tallets protestsangere, og henter inspirasjon fra Baez og Bob Dylan så vel som den egyptiske Sheikh Imam. I takt med spredningen av revolusjonen, ble navnet hennes kjent over hele den arabiske verden. I 2012 ga ut albumet Kelmti Horra (Min verden er fri), med et tittelspor som ble spilt under opptøyene i Egypt. Samme år opptrådte hun for en fjetret forsamling i Bagdad. En kvinnelig tilhører beskrev opplevelsen slik etter at konserten var over: ”Tekstene hennes, som er mot frykt, mot diktatur, et kall for frihet og et verdig liv…vi trenger slik musikk her i Irak.”

Da hun opptrådte på Nobels fredspriskonserten i Oslo i desember 2015, uttalte Emel at hun ikke hovedsakelig sang for den tunisiske dialogkvartetten, men for tunisisk og arabisk ungdom som har en lang kamp foran seg i de kommende årene.

”Jeg er en stjerne i mørket/en torn i undertrykkerens strupe” synger Emel Mathlouthi. Med sin vakre musikk gir hun håp til mennesker som ennå har til gode å oppleve et liv i frihet, trygghet og verdighet.

Artikkel frå: osloworld.no

(Emel Mathlouthi & Kringkastingsorkesteret (TN/NO), konsert 1. november 2017)

 

Emel Mathlouthi: ‘It’s important to be out there as a creative woman from a Muslim culture»

The Tunisian protest musician, who came to fame during the Arab Spring, is reclaiming her identity by pairing traditional beats with modern electronica

Emel Mathlouthi.
‘I have the opportunity to carry many struggles’ … Emel Mathlouthi. Photograph: Julien Bourgeois

“Screw ‘political’! I hate that word,” is not the sort of proclamation you’d expect from the so-called “voice of the Tunisian Revolution”, Emel Mathlouthi. A relative newcomer to the world pop stage, in Tunisia, she is rather like their Charlotte Church by way of MIA, a national treasure singing songs for the oppressed. Yet in a time of “alternative facts”, dog whistles and gas-lighting, her new record, Ensen (Human), makes a profound case for connection without rhetoric. Her pan-global riot of polyrhythmic percussion and tribal-trance breakdowns protests and clamours even before you add in her Arabic vocals. As she says herself: “Music is so immediate, it shouldn’t need translation.”

Now an NYC resident, Mathlouthi grew up under Ben Ali’s dictatorship in the 1990s as it stifled the arts, kneecapped the media and normalised censorship. So she did what she could to do rebel and formed a goth-metal band. But it was on discovering Arabic protest musicians Sheikh Imam and Marcel Khalife, as well as 60s American folk singer Joan Baez, that Mathlouthi realised she could approach political music in a more subversive way. “I had found something stronger: music that sounded soft but wasn’t,” she says. “Usually in protest music it’s the words that are important, but I was interested in being a composer and arranger [as well].”

Armed with her new style, Mathlouthi played shows in Tunis where her raw approach contrasted with the poetic nature of most classical Arabic songs. Her fanbase blew up, but she also got barred from the airwaves. She decamped to Paris in 2008 and continued to release music online. Fatefully, she was in Tunis as the Arab spring unfurled in 2010, and was filmed singing her song Kelmti Horra (My Word Is Free) during a street protest. The video’s success turned it into an anthem for the uprising and, in 2015, she performed it at the Nobel peace prize ceremony. “There isn’t a more rewarding and exciting thing than being on a huge stage in front of thousands of people,” she says of the event.

By the time it came to a second album, however, the activist label had become limiting and it was time to reclaim her own sound. Building on the trip-hop and rock of her debut, she cites producers such as James Blake and Fuck Buttons as inspirations, and paired similarly expansive electronica with traditional Tunisian instruments. “I wanted my beats to be born where I was, and then encounter the modern world,” she says. Today, it’s a loaded move for an artist such as herself to find mainstream exposure, especially in the Trump era. “I have the opportunity to carry many struggles,” she says. “It’s important [for me] to be out there as a creative, Tunisian, Arab woman from a Muslim culture, but completely free.”

Ensen is out on Partisan Records

Posta under Afrika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Venezuela – PSUV Wins in Regional Elections 2017

Chavistas Take 17 of 23 States in Venezuelan Regional Elections as Opposition Cries Fraud

CNE announces results of regional elections in Venezuela

(Credit AVN) CNE announces the victory of officialism in 17 states in the 2017 regional elections

By Lucas Koerner

 

The United Socialist Party of Venezuela won 54 percent of the total vote, marking a significant recovery since the ruling party’s landslide defeat in 2015 parliamentary elections when it garnered only 43.7 percent of the vote

Caracas, October 15, 2017 (venezuelanalysis.com) – President Nicolás Maduro’s United Socialist Party of Venezuela (PSUV) won 17 of 23 states in Sunday’s gubernatorial elections, the National Electoral Council (CNE) has confirmed.

According to CNE President Tibisay Lucena, 61.14 percent of Venezuela’s eighteen-million-strong electorate came out to vote, marking a record participation in the country’s regional elections, second only to the 65.45 percent turnout in 2008.

The result defied forecasts of high abstention fueled by the current economic crisis as well as polls showing dissatisfaction with the leadership of both the government and political opposition.

With 95 percent of all votes counted, the governing PSUV won in the states of Amazonas, Apure, Aragua, Barinas, Carabobo, Cojedes, Falcon, Guarico, Lara, Miranda, Monagas, Sucre, Trujillo, Yaracuy, Delta Amacuro, and Vargas.

For its part, the opposition Democratic Action party triumphed in Anzoátegui, Merida, Tachira, and Nueva Esparta, while the First Justice party took the strategic northwestern border state of Zulia.

The CNE has yet to release final results for the mineral rich Amazonian state of Bolivar in the country’s southeast border.

The PSUV won 54 percent of the total vote, marking a significant recovery since the ruling party’s landslide defeat in the 2015 parliamentary elections when it garnered only 43.7 percent of the vote. The pro-government upswing follows on the heels of July 30 National Constituent Assembly (ANC) elections, which saw over eight million people turn out to vote amid deadly opposition protests and escalating US pressure.

The CNE indicated that the right-wing opposition coalition, the Democratic Unity Roundtable, won 45 percent of votes, amounting to a loss of 2.7 million votes relative to 2015.

Speaking late Sunday evening, President Maduro welcomed the result, vowing to work with the newly elected opposition governors.

“I extend my hand to the opposition governors to work with them for the peace and calm of the country,” he declared.

The head of state likewise called on the CNE to carry out a “100 percent audit” of all paper ballots from Sunday’s vote.

Under Venezuela’s electoral system, every electronic vote is backed up by a paper ballot, 50 percent of which are by law subject to recount in any given electoral cycle.

Despite scoring important victories in several key states, the MUD responded to the CNE announcement by refusing to recognize the results, alleging “fraud”.

In a press conference early Monday morning, MUD campaign head Gerardo Blyde rejected the outcome as “not reliable”.

Blyde cited the CNE’s controversial decision announced several weeks ago to relocate 274 voting centers – predominantly located in opposition areas and targeted by anti-government violence during the July 30 ANC vote– which he claimed impacted 700,000 people.

The Baruta mayor called on the CNE to “audit the whole process”, echoing President Maduro’s remarks several hours earlier.

Blyde urged opposition candidates to mobilize their supporters in the streets in the coming days to put pressure on the nation’s electoral authority.

Posta under Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Spanias eliter kranglar, mens folket går til venstre!

• Konflikt med Madrid trekker ut i tid • Ekspert: Eliter ønsker en «evig prosess»

Refser Spanias elitestrid

KAMP: Catalonias president Carles Puigdemont fra korrupsjonsbefengte PDeCat har en av hovedrollene i striden mellom Madrid og Catalonia. FOTO: Emilio Morenatti, AP/NTB scanpix

Av Eirik Grasaas-Stavenes – Klassekampen – Torsdag 12. oktober 2017

LA JUEGA: Mens grasrota radikaliseres, spiller nasjonalistiske eliter i Spania og Catalonia et farlig spill for å dekke over eget vanstyre.

Spania

– Begge parter i konflikten er nasjonalistiske regjeringer, og kompromissviljen på begge sider er veldig liten.

Det sier Javier Garcia Roca, grunnlovsprofessor ved Complutense-universitetet i Madrid, til Klassekampen om den pågående konflikten mellom Spanias regjering og katalanske myndigheter.

Mye tyder på at konflikten kommer til å trekke ut i lang tid. I går krevde statsminister Mariano Rajoy svar fra katalanerne på hvorvidt Catalonias president Carles Puigdemont kvelden i forveien egentlig hadde erklært uavhengighet eller ikke.

Rajoy gjentok i går trusler om å ramme Catalonia med artikkel 155 som vil sette i gang en langtekkelig prosess som vil strippe regionen for selvstyre.

Etter både hardt eksternt og internt press, gikk Puigdemont fra det katalanske høyrekonservative PDeCat tirsdag tilbake på tidligere løfter om å erklære umiddelbar uavhengighet.

– Aldri uavhengige

Puigdemont hevdet den omstridte folkeavstemningen 1. oktober gir Catalonia rett på selvstendighet. Men i «håp om dialog» med Madrid kunngjorde han isteden en utsettelse av katalansk uavhengighet på ubestemt tid.

Avgjørelsen gledet venstrepartiet Podemos og borgermester i Barcelona, Ada Colau. På forhånd hadde hun bedt Puigdemont om «å ikke eskalere konflikten», som nå engasjerer millioner av mennesker på begge sider av konflikten.

Lite tyder imidlertid på at Madrid, som beskriver katalanske myndigheter som «fanatikere», ønsker dialog. Utenriksminister Alfonso Dastis anklager Puigdemont for å bedrive bedrageri.

Spania-kjenner Marcus Buck ved Universitetet i Tromsø sier Puigdemont i sin tale satset på en «slovensk løsning» – etter Slovenias løsrivelse fra Jugoslavia – der «uavhengigheten erklæres, men iverksettelsen utsettes».

– Men i motsetning til Jugoslavia er ikke Spania i full oppløsning, og Puigdemont vet utmerket godt at hans grep ikke kommer til å føre til katalansk uavhengighet.

– Hensikten var å spille ballen over til Rajoy.

«Evig prosess»

Han mener utviklingen isteden igjen viser hvordan den politiske klassen «i et dypt splittet Catalonia» mer enn noe annet vil ha «en evig prosess», der målet er å «fjerne oppmerksomhet fra egen korrupsjon og vanstyre».

– De fleste katalanere har like stor mistro til den politiske klassen i Catalonia som til den i Madrid. Mange, også blant dem som ønsker uavhengighet, ser PDeCats uavhengighetsløfter som et skalkeskjul og et røykteppe.

Buck tror Puigdemont egentlig ikke ønsker seg uavhengighet, ikke minst på grunn av de negative økonomiske konsekvensene det vil få for Catalonia.

Allerede har de to største bankene i Catalonia flyttet sine hovedkvarter ut av regionen, og flere selskaper har gjort det samme.

Den moderne katalanske nasjonalismens far, Jordi Pujol, ble i 2014 avslørt for å ha plassert millioner av unndratte skatteeuro i banker i Andorra.

Hans protesje, Arturo Mas, måtte gå av som katalansk president i 2015 fordi han ble sett på som korrupt av det venstreradikale separatistpartiet CUP.

CUP stilte Mas sin avgang som betingelse for å sikre flertall for en pro-uavhengighetsregjering ledet av PDeCat.

– Mas var en del av et system med strukturell og skyhøy korrupsjon, sier Roca.

Men også i Madrid har den politiske klassen, som ikke minst kjemper for å holde venstrepartiet Podemos ute av regjeringskontorene, interesse av at konflikten trekker ut.

– Det er ingen tvil om at Partido Popular og Rajoy tjener på denne konflikten. Ikke minst kommer korrupsjonsspørsmål i bakgrunnen, sier Buck.

Mange titalls høytstående PP-politikere har vært innblandet i store korrupsjonssaker, som Barcenas-skandalen og Gurtas-saken. Flere hundretalls millioner euro av skattebetalernes penger kan ifølge beregninger fra spanske medier ha forsvunnet.

– Det har vært forbausende å se hvordan utenlandske medier ikke klarer å fange opp mer av kompleksiteten i det politiske spillet her. Dette er ikke snille nasjonalister som ønsker folkets beste, men en politisk klasse som beskytter egne interesser, sier Buck.

Høyreekstrem vold

Grunnlovsprofessor Roca er kritisk til Madrids konflikthåndtering, ikke minst vold mot katalanske velgere. Men han har heller «ikke respekt for» Puigdemonts «udemokratiske holdning» og «gjentatte brudd på grunnloven».

– Dette er ikke måten å forsvare politiske ideer på.

Puigdemonts bremsing av uavhengighetserklæringen skuffet venstreradikale CUP, som sa at de «på samme måte som folket, hadde kommet for å høre en erklæring av republikken».

Arran, ungdomsorganisasjonen til den uavhengighetsjaktende venstresida i Catalonia, gikk enda lenger og anklaget Puigdemont for «forræderi».

Konflikten mellom Madrid og Catalonia øker samtidig spenninger i andre spanske regioner med egne uavhengighetsbevegelser. Mandag denne uka gikk spanske høyreekstremister løs på folk i Valencia som feiret regionens nasjonaldag. Tirsdag ble det fremmet forslag i den spanske kongressen om å fordømme angrepet, men forslaget ble stanset av Partido Popular.

På venstresida ser mange dette som nok et bevis på at partiet, som ble grunnlagt av en av Francisco Francos ministere, Manuel Fraga, fortsatt bærer med seg en autoritær arv.

Dette ble også forsterket av bildene av spansk politi som på PP-regjeringens ordre banket katalanske velgere under folkeavstemningen 1. oktober.

Både Podemos og deler av sosialdemokratiske PSOE ønsker en omskriving av Spanias grunnlov. Målet er å endre dagens hybridstat med 17 autonome regioner til én føderalstat.

I en slik stat vil alle regioner være representert i det nasjonale senatet, samt få ukrenkelige rettigheter som i motsetning til i dag ikke kan trekkes tilbake av sentralregjering.

– Det blir klarere og klarere at dette er veien det kommer til å gå, sier Buck.

PSOE-leder Pedro Sanchez sa i går at Rajoy skal ha gått med på en omskriving av grunnloven om seks måneder. Hvilken form for omskriving Rajoy skal ha gått med på, er ikke klart.

eirikgs@klassekampen.no

Fakta

Catalonia-krisa:

• Spanias konservative regjering truer med å frata Catalonia alt selvstyre etter at den spanske regionen har tatt flere grunnlovstridige steg mot uavhengighet.

• 1. oktober skapte det stor internasjonal oppmerksomhet da spanske myndigheter brukte grov politivold for å stanse en katalansk folkeavstemning om uavhengighet.

• Ifølge katalanske myndigheter stemte 90 prosent for uavhengighet. Men valgdeltakelsen var bare litt over 40 prosent, og store deler av folket i Catalonia ønsker seg ikke uavhengighet.

• Venstrepartiet Podemos er mot uavhengighet, men ønsker en lovlig bindende avstemning.

Posta under Europa, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget

Kapitalismen sin uutgrunnelege lettheit og den anthropocene tidsalder

Krisenes tidsalder, og veien ut

Av Arne Johan Vetlesen

 

Såra kapitalisme (Wounded capitalism), olje_140x80cm, 2013, Ivar Jørdre

I

Vi lever i en tid preget av kriser. Høsten 2008 brøt finanskrisen ut i USA, krigen i Syria er inne i sitt sjette år, terrorgruppen IS har fått fotfeste i flere land og utført dødelige angrep i europeiske hovedsteder, tusenvis av mennesker er døde i forbindelse med forsøket på å ta seg over Middelhavet til et «trygt» Europa, Storbritannia skal som følge av et knapt stemmeflertall gå ut av EU og Donald Trump sjokkerte en hel verden ved å slå Hillary Clinton i det amerikanske presidentvalget. Og som om dette ikke er nok: klimakrisen, trolig den alvorligste av dem alle, forverres fra år til år.

Selv om disse krisene er av storpolitisk art, slår de inn i hverdagslivet til folk flest der de lever i sine lokalsamfunn innen nasjonalstatens grenser. I Norge er vi velsignet med en velferdsstat som skal sikre de basale behovene og grunnleggende rettighetene til alle borgere i landet, vi har små forskjeller sammenlignet med andre land og det er tradisjonelt en høy grad av tillit mellom befolkningen og myndighetene. Ettersom vi er såpass gunstig stillet når krisene oppstår ute i den store verden, antar vi at vi er forskånet fra deres verste konsekvenser: de som i første rekke, hva tid og sted angår, rammes, er folk i andre land – «de andre», ikke oss.

Hva er det jeg sikter til når jeg likevel hevder at krisene slår inn i vårt hverdagsliv? Vel, selv om finans-, flyktning- og klimakrisene ikke på noen måte har Norge som deres episentrum, må vi like fullt forholde oss til dem og de menneskene som rammes mest direkte. I rollen som krisenes ofre – i regelen uforskyldte sådanne – er disse menneskene trengende og sårbare. Dermed reises spørsmålet om vi kan hjelpe dem, ja, om vi sågar plikter å gjøre det?

Hva er det som avgjør hvorvidt vi kan sies å ha en plikt til å hjelpe andre – fremmede – i deres nød? Og hvem er dette «vi»? Er det hver og en av oss nordmenn (borgere i landet), eller er det den norske staten? Er det sivilsamfunnet eller myndighetene? En sak for ideelle organisasjoner og frivillig innsats, eller for partiene som er representert på Stortinget?

Men det er ikke nok med spørsmålene som må stilles angående hvem som er egnet – og sågar pliktig – til å gi slik hjelp når krisen er et faktum. Spørsmål om hvem som kvalifiserer til å motta hjelpen må også besvares: de verdige trengende må skilles fra de uverdige, fra de som ikke har noe rettmessig krav på vår støtte.

Som om ikke dette er nok – vi må også spørre om krisens årsaker, om hvem som er ansvarlig for at den brøt ut og for at den skaper ofre i et omfang som utløser behov for hjelp langt utover ofrenes nærkrets og nærområde. Flyktningkrisen er selvfølgelig det mest åpenbare eksemplet i så måte, for så vidt som ofrene som følge av krig, vold og ødeleggelser ikke kan bli boende i landet eller området som var deres hjem, men som nå er blitt livsfarlig for dem. Hvem har ansvaret for at krigen i Syria ikke har opphørt? President Bashar al-Assad? Stormaktene USA og Russland? Eller de faste medlemslandene, med vetorett, i FNs Sikkerhetsråd? Eller et mylder av grupperinger og fraksjoner internt i Syria?

Det er ingen enighet om hvilket svar som er rett. Kanskje er det intet enkelt av dem, eller snarere flere av dem, i en eller annen kombinasjon.

Så kan man spørre: hvilken rolle spille det for ofrene det gjelder? For dem som har fått sine liv og hjem ødelagt, som frykter døden om de blir værende, spiller det ingen rolle om krigen som rammer dem har landets president, interne opprørere eller fremmede stormakter som ansvarlig aktør, det være seg for å ha startet elendigheten eller for å ikke stoppe den, år etter år. Ofrene er ikke opptatt av årsaker og ansvarsfordeling i denne forstand, men av konsekvensene i form av nøden og faren de er utsatt for og som utløser behovet for hjelp – hjelp til å komme i trygghet og berge livet for seg og sine. Når hjemlandet er forbundet med livsfare, er redningen å flykte til et annet land og avhenger dermed av hjelp utenfra, det vil si fra fremmede snarere enn ens egne.

Strømmen av mennesker fra Midtøsten og Afrika til Europa er imidlertid av et omfang som langt overgår hendelsesforløpet i Syria. De som ikke flykter på grunn av krig eller terror i eget land gjør det av andre grunner, knyttet til fattigdom, forfølgelse og utenforskap, det være seg i økonomisk, sosial, kulturell, etnisk eller religiøs forstand (la jesidiene, eller de kristne i Egypt, være eksempler på det siste). I årene fremover vil problemer vi har forstått i vante økonomisk-politiske termer – slik som arbeidsledighet, fattigdom og sult – i virkeligheten være påvirket av klimaendringene på uatskillelig vis, slik tørke har bidratt til folks folks flukt både i og ut av Syria. Her vokser det frem et paradoks: De landene i Afrika som så langt er mest rammet av klimaendringene – især i form av tørke som i enkelte områder har vart i flere år – er rammet av et globalt snarere enn regionalt eller nasjonalt forårsaket problem, og dermed et problem skapt av andre snarere enn de rammede selv. Det spesielle – heri paradokset – er at klimaendringene er en følge av en utvikling feiret som «fremskritt» slik dette arter seg i verdens rikeste land, nemlig de vestlige industrisamfunn og demokratier med USA og Vest-Europa i spissen. Landene som fremstilles som modell for hvordan vellykket utvikling kan finne sted blant verdens fattige, er hva klimaendringene angår til skrekk og advarsel: hvis den gjennomsnittlige afrikaner skulle oppnå et forbruksnivå lik den gjennomsnittlige amerikaner eller vesteuropeer, ville temperaturøkningen og medfølgende klimaendringer forsterkes og komme helt ut av kontroll.

På bemerkelsesverdig kort tid har vi gått fra en situasjon der en bestemt samfunnsmodell, basert på sosioøkonomisk velstand og kontinuerlig vekst i produksjon og forbruk per capita, har forvandlet seg fra å anses som ønskverdig for alle, både de som allerede har del i den og alle de som håper å gjøre det, til å fremstå som bent frem livsfarlig. I stedet for å være en egnet modell for samtlige, og der det beklagelige er at det så langt kun er et fåtall i verden, og ikke alle, som har nytt godt av velstanden og veksten det handler om, ser vi nå at intet ville være mindre ønskverdig enn at alle verdens mennesker skulle komme opp på forbruksnivået til den hittil mest velstående andelen.

Det er flere grunner til at jeg omtaler dette som et paradoks. Moralsk sett kan vi godt unne alle verdens 7,4 milliarder mennesker et like høyt velstandsnivå som vi – den jevne norske statsborger – nyter godt av. Vi har – for å si det på en annen måte – ingen gode moralske grunner til å hevde at det er snakk om et gode som vi (et lite mindretall) har gjort oss fortjent til, men ikke den store majoriteten. Alle mennesker, anser vi dermed, har berettiget krav på det samme høye velstandsnivået.

Like fullt påstår jeg at intet ville være mindre ønskverdig enn at alle kommer opp på samme nivået som vi i Norge har vært på de siste to generasjonene. Som vi nå ser, er grunnen ikke moralsk – mangelen på ønskverdighet skyldes ikke at noen dermed skulle få et gode de ikke er berettiget til, ut fra en sondring mellom de som fortjener og de som ikke gjør det.

Når grunnen ikke er av moralsk karakter, hva er den da?

Den er økologisk. Dersom hele verdens befolkning skulle praktisere en nordmanns livsstil – omregnet til økologisk fotavtrykk per individ – ville det bety en dramatisk overbelastning av begrensede og per i dag alvorlig truede (forsvinnende) naturgoder. I 2016 var fire av ni identifiserte «planetary boundaries» overtrådt; flere av de resterende fem er i ferd med å bli det. Som følge av allerede igangsatte klimaendringer vil store landområder – ikke bare i Afrika, men også på europeisk side av Middelhavet – i løpet av inneværende århundre ikke lenger egne seg for matproduksjon og landbruk; millioner av mennesker (især i de folkerikeste delen av Asia) vil i kommende tiår miste tilgangen til vann på grunn av bresmelting; verdenshavene er rammet av korallbleking, overfiske, forsuring og plast (som i form av mikroplast er i ferd med å gå inn i de marine næringskjedene); og så videre. Listen kan forlenges i det vide og det brede; poenget er at den omhandler allerede etablerte endringer – fakta – og ikke mer eller mindre sannsynlig fremtidsscenarier.

Enten vi liker det og vil innse det eller ei: det er jordens tålegrenser som har forrang fremfor alt annet. Tålegrensene setter den faktiske rammen for hva slags moral og hva slags økonomi vi mennesker kan praktisere – praktisere på en måte som vil vise seg forenlig med fremtidig menneskelig eksistens på jorden, vel vitende om at vår arts eksistens avhenger av utallige andre arters. Det velkjente spørsmålet om vi skal ta hensyn til de ikke-menneskelige artene og livsformene kun av hensyn til oss selv og vår egen arts overlevelse, eller av hensyn til disse artene i seg selv, som i såfall tilkjennes egenverdi og ikke bare instrumentell verdi, i seg selv, er ikke det viktigste her. For det overordnede er at vi må erkjenne, og handle i samsvar med, at vi mennesker ikke er selvtilstrekkelige, men i utveksling med og avhengighet av et mylder av ikke-menneskelige former for liv.

Min bemerkning om at vi må unne alle mennesker samme levesett som vi selv nyter godt av, skjønt slik velvillighet kommer opp mot en grense i form av jordens tåleevne, er ikke slik å forstå at jeg mener det er en konflikt mellom moral og økologi. En moral for vår tid kan nettopp ikke være i konflikt med hva erkjennelsen av vår avhengighet av en intakt klode tilsier, nemlig at vi er del av naturen og ikke atskilt fra den og hevet over den, i betydningen at den er til vår disposisjon, som midler for våre formål.

Konflikten jeg ser er ikke mellom moral og økologi, men mellom økologi og økonomi. Ikke – for å være mer presis – med økonomi som sådan (i betydningen å husholdere), men det økonomiske systemet som har oppnådd globalt herredømme og rekkevidde de siste tiårene, nemlig den kapitalistiske markedsliberalismen hvis overordnede mål er vekst, vekst som muliggjørende for profitt i private hender. Trekk tvillingene vekst og profitt ut av økonomien slik vi praktiserer den i våre ulike roller der, og den faller sammen som et korthus. Samtidig, jo mer enerådende organiseringen av kjøp og salg, produksjon og konsum for vekstens og profittens skyld er blitt – i et kretsløp der nok aldri er nok, der reklamefabrikkerte «behov» er umettelige og uendelig elastiske, manipulerbare – desto mindre blir vi i stand til å tenke alternativt om økonomi og utarbeide en plan B. «Realisme» har kommet til å bety at ingen annen verden, ingen alternativ økonomi til den nå allestedsnærværende, er mulig.

Karbonplanet (Carbon-planet), olje_100x60cm, 2008, Ivar Jørdre

II

I den mye omtalte Parisavtalen er det ikke en eneste formulering som kan tolkes som en kritikk av de økonomiske og politiske praksisene som har ført verden ut i den krisen avtalen adresserer. Den veletablerte, nå globalt knesatte og virksomme modellen for samfunnsutvikling, der kontinuerlig vekst for de rikeste så vel som fattigste landene er det selvskrevne målet, er unntatt fra kritikk gjennom hele avtaleteksten. Det er som om man tror seg å kunne fokusere på løsninger og å bli enige om målsettinger uten å gjøre noe som helst med årsakene. Fortielsen om grunnleggende årsaker til klima- og miljøkrisen er ikke bare av symbolsk karakter, men innebærer en fredning av alle aktører og strukturer som hver dag bidrar til den systematiske overbelastningen av kloden – verdens naturgoder brukes opp i løpet av årets første syv måneder – som nødvendiggjør en Parisavtale in the first place. En avtale som er så servil overfor årsakene til problemet den skal løse kan umulig lykkes.

Kontrasten til Pave Frans’ encyklika Laudato Si’, med undertittelen Om omsorgen for vårt felles hjem, er slående. Gjentatte ganger går teksten hardt ut mot «ideen om uendelig eller ubegrenset vekst, som har vist seg så attraktiv for økonomer, spekulanter og teknologieksperter». Encyklikaen insiterer på at det er på grunn av innflytelsen fra «det teknologiske paradigmet» at «vi mislykkes i å innse de dypeste røttene til vår nåværende misere, som har å gjøre med retningen, målene, meningen og de sosiale implikasjonene av teknologisk vekst». Gang på gang påpekes gapet mellom dem som siter forskanset i «de velstående urbane maktsentrene, fjernt fra verdens fattige og uten direkte kontakt med deres problemer. De lever og tenker fra den trygge posisjonen som følger med en livsstil hinsides rekkevidden til majoriteten av verdens befolkning». Ved å påpeke gapet mellom de som har mest og de som har minst, som tilsvarer det mellom dem med makt og dem uten, tar encyklikaen utvetydig parti for de fortiede og ekskluderte. Pavens skrift blir politisk og aktivistisk ved å stille i skarpt relieff den apolitiske og unnvikende retorikken som Parisavtalen er gjennomsyret av – og kanskje må være gjennomsyret av for å kunne bli signert av de statene som har størst historisk ansvar for at problemene avtalen lover å gjøre noe med, har vokst seg så store og alvorlige at mange spør seg om det er for sent. Den indiske forfatteren Amitav Ghosh (2016: 156) tar det enda lenger, og viser til den flittige bruken av nyliberale fyndord som «stakeholder, good practices, insurance solutions, public and private participation, technology development» som bevis på at det egentlige målet med avtalen er å sikre atter en nyliberal «frontier» der multinasjonale selskaper, entreprenører og offentlige tjenestemenn vil kunne gjøre felles sak for å berike hverandre og fremme felles interesser – den velsituerte globale elitens sådanne, til forskjell fra flertallet av verdens befolkning.

I Laudato Si’ er det derimot sammenhengen mellom fattigdom og rettferdighet som utgjør den røde tråden, med den følge at gruppen av de økonomisk og politisk mektigste i dagens verden ikke fremstår som de som kan løse problemene, men som hovedansvarlig for å ha skapt dem. Vi kommer ikke ut av uføret før vi erkjenner «hvor uløselig båndet er mellom omsorg for naturen og rettferdighet for de fattige» (Enc. 49). Like lite som fattigdoms- og flyktningproblemet kan ses løsrevet fra de rikes overforbruk og klimaendringene, kan ubalansen i forholdet mellom naturen og samfunnet ses løsrevet fra økonomiske ulikheter i en verden der et titall av de rikeste disponerer verdier tilsvarende eiendelene til halvparten av verdens befolkning – en avgrunn mellom dem som har mest og dem som har minst som er et hån mot tanken om nestekjærlighet og solidaritet. Derfor er det at «en sann økologisk tilnærming alltid har form av en sosial tilnærming, der alle debatter om om miljøet må innarbeide spørsmålet om rettferdighet, slik at vi blir i stand til å høre både de fattiges rop og jordens klage» (Enc. 49). På denne bakgrunn erklærer Pavens skrift at det eksisterer en «genuin økologisk gjeld, især mellom det globale nord og sør.».

Også på dette punktet er kontrasten til ordlyden i Parisavtalen slående, der fattigdom – de gangene den nevnes – omtales som en slags tilstand i seg selv, uten navngitte årsaker, og der den angivelig vil løses eller lettes ved bruk av økonomiske «incentiver» slik markedsmekanismene, bare de får virke fritt, legger til rette for – kort sagt, som om fattigdomsproblemet ikke har noen årsaksforbindelse overhodet med loven om tilbud og etterspørsel, med «racet mot bunnen» i globaliseringens tidsalder, men tvert om kan fjernes fra denne verden bare markedet får virke optimalt. Det er betegnende at begrepet «klimarettferdighet» kun brukes én gang i avtaleteksten, og da med anførselstegn og henvisning til at det er et viktig begrep «for noen», bare for senere å slå fast at de som underskriver avtalen ikke dermed forplikter seg til noen kompensasjon. Det betyr at ofrene for klimaendringer strippes for retten til legalt basert erstatning for skadene de har lidd, materielt og menneskelig, for et problem de selv i svært liten grad har skapt.

Aller tydeligst er kontrasten mellom de to tekstene i de avsluttende avsnittene. Parisavtalen tar for gitt at det som de signerende lands regjeringer lover å gjøre for å «redde kloden», kan gjøres innenfor rammen av business, politikk og etikk as usual. Menneskets suverenitet og frihet til å skape fremtiden slik vi ønsker den skal bli, vår særstilling blant artene og alt levende, kort sagt: den samme antroposentrismen og troen på rasjonalitet og ansvarsevne som har ledsaget moderniteten på dens vei mot økologisk sammenbrudd, forutsettes å kunne løse den krisen som disse våre antatte særtrekk har ledet oss ut i og så langt på ingen måte har hindret eller maktet å avverge.

Laudato Si’ utfordrer eksplisitt alt det som Parisavtalen gjennom sin hule optimisme og sin konfliktskyhet styrer unna: at jorden, hovedsakelig på grunn av menneskets overmot og den form for overutnyttelse av skaperverkets goder som vår hybris har medført, nå er så vanskjøttet at tiden er overmoden for å erkjenne at vi som samfunn er på villspor, og at det å være en menneskelig aktør ikke er ensbetydende med grenseløs frihet, men tvert om er rammet inn av noen absolutte grenser. Perioden vi ifølge Pavens skrift må bryte opp fra og bryte med, jo før jo heller, er preget av det han kaller «irrasjonell tiltro til fremskrittet og menneskets evner». Fremfor alt er det ideen om at menneskets frihet er grenseløs, og at vi har rett til å utnytte og gjøre om på alt ikke-menneskelig i lys av våre ønsker, som vi nå må stille spørsmål ved. Vi har glemt, heter det, at ikke bare er en frihet som vi skaper for oss selv»; «vi er ånd og vilje, men også natur». Det er den dype samhørigheten – innvevdheten og avhengigheten – med alt annet som lever og eksisterer på jorden som utgjør conditio humana, motsatt samtidskulturens insistering på vår atskilthet fra alt ikke-menneskelig og overlegenhet overfor det.

Pave Frans slår fast: «Vi er ikke Gud. Jorden eksisterte før oss og er blitt gitt oss.» Beretningen i Første Mosebok der mennesket blir bedt om å legge jorden under seg (1 Mos 1, 28) har «oppmuntret til tøylesløs utnyttelse av naturen idet mennesket fremstilles som hersende og destruktivt av natur» (Enc. 67). Dette, fremholder Frans, er ikke en korrekt tolkning av Bibelen slik Kirken forstår den – skjønt vi må legge til at det er betegnende for hvordan det moderne mennesket har betrakte tog behandlet naturen, med eller uten eksplisitt referanse til Første Mosebok tolket som et moralsk grønt lys for utnyttelsen av alt skapt forstått som midler for menneskelige formål. Paven går uttrykkelig i rette med en slik lesemåte og praksisen den har ledet til: Om det stemmer at vi kristne mange ganger har tolket Skriften galt, må vi i dag ettertrykkelig tilbakevise den oppfatning at vår identitet som skapt i Guds bilde og med råderett over jorden, skulle rettferdiggjøre et absolutt herredømme over alle andre skapninger». Lest i deres rette kontekst ber de bibelske tekstene oss om å «dyrke og passe verdens hage» (1 Mos 2, 15). Paven påpeker at det med «dyrkes» menes å kultivere, pløye og bearbeide, vil «passe» si beskytte, overvåke, bevare og opprettholde. Dermed møter Pavens lesning av skriften innsiktene i vitenskapen økologi: forholdet mellom menneskene og naturen er preget av ansvarlig gjensidighet. På den ene side må ethvert samfunn kunne ta fra naturen det menneskene trenger for å overleve. På den annen side har vi mennesker en plikt til å ta vare på naturen og sørge for at den vil være fruktbar også for kommende generasjoner – dette, kan man si, i en forgripelse av Brundtlandkommisjonens talemåte i FN-rapporten Vår felles fremtid i 1987, der begrepet «bærekraft» fikk sin innflytelsesrike utforming, forstått som plikten som hviler på hver generasjon om ikke å utnytte jordens goder på en måte som ødelegger for senere generasjoners rett til de samme godene, fanget i det gamle norske visdomsordet om at garden skal gis videre i samme stand som da en selv overtok den. Denne likheten er imidlertid overfladisk og må ikke forlede oss: for mens Brundtlandrapporten i likhet med Paris avtalen uten snev av selvkritikk på den bestående kapitalistiske og vekstbesatte samfunns/u)ordenens vegne har klokkertro på at vår tids hellige treenighet – markedskreftene, teknologien og de frie individer med deres umettelige behov – er det som vil berge oss, advarer Pave Frans mot den «overdrevne antroposentrismen» som har tolket mennesket som «herre» over universet og som kun søker en teknisk løsning på hvert problem som dukker opp, i overutnyttelsens og overforbrukets kjølvann, og dermed «atskiller det som i realiteten er gjensidig avhengig av hverandre, og dekker over det globale systemets sanne og dypeste problemer» (Enc. 111). I avsnitt etter avsnitt retter Paven kritikk mot «tendensen til å gjøre teknovitenskapelig metode til et paradigme for forståelse som former livet til individet og funksjonen i samfunnet», hvilket innebærer «en reduksjonisme som angår alle dimensjoner i menneskets og samfunnets liv» (Enc. 107). Motsatt hva de ofte utgis som, er teknologiske løsninger og produkter nettopp ikke nøytrale, «for de skaper et rammeverk som til slutt vil sette vilkårene for livsstil og styre sosiale muligheter til fordel for interessene til visse mektige grupper». Avgjørelser overlatt til tekniske eksperter, som sier seg å opptre ideologisk nøytralt og moralsk uavhengig, og som kan virke å være rent instrumentelle, er ifølge Frans «i realiteten valg om hva slags samfunn vi ønsker å bygge» (ibid.).

Selv om det ikke diskuteres eksplisitt i Encyklikaen, er det ikke vanskelig å se at advarselen mot vitenskapens tro på seg selv (scientisme) og mot at nye oppfinnelser og teknologier vil «løse» den globale økologiske krisen, varsler en dyp skepsis mot den «transhumanismen» som unge norske filosofer svermer for, i et håp om at nye biomedisinske gjennombrudd vil «løse» lidelsens problem, nemlig ved å fjerne smerten fra menneskelivet som sådant – en medisinsk vitenskap oppsatt på å forbedre friske mennesker («enhancement») til forskjell fra å helbrede og lindre sykdom. Det utålelige par excellence er da vår endelighet som mennesker, det at vi eldes og en dag alle skal dø. Å «overvinne» grunnvilkår som sårbarhet, avhengighet og dødelighet, er erklærte målsettinger for en form for antroposentristisk hybris løpt løpsk og ført ad absurdum, og som vitterlig – så langt kun på tegnebrettet – føres ut i det ekstreme og absurde fordi det ikke finnes noen paradigmeiboende bremser som slås på underveis: poenget er jo overskridelsen – å sette en strek over, å sette ut av kraft – av alt som har med grenser i menneskets tilværelse å gjøre. Det som fremstilles som en vidunderlig ny verden vil i realiteten være et økologisk mareritt – en allerede overbefolket og utpint klode fylt av nytelsesorienterte «skal ha, skal ha» mennesker som ikke dør og som betrakter alt som har med smerte, motstand og grenser å gjøre som per definisjon meningsløst, som en fornærmelse mot hva mennesket er ment å være og har krav på.

Når det er sagt: det er ikke bare trender i samtiden som transhumanisme eller teknologioptimisme eller hyperkonsumerisme som Pavens skrift går i rette med ved å tegne dem i et grelt lys, der især deres karakter av overmot er gjennomgående. Måten Paven viser hvor fatalt det nå ansett «normale» er – fra årstidenes forvandling til filosofenes vyer om evig liv – er selv radikal. Veien fremover, ut av uføret vi er havnet i, kan nettopp ikke skapes i form av kompromiss, av at de ulike veletablerte interessene og aktørene møtes på halvveien, gir litt og får litt. Nei, fremholder Pave Frans, «det holder ikke med en middelvei hvor vern av naturen balanseres mot økonomisk profitt, eller miljøvern balanseres mot fremskritt. Mellomløsninger er i denne sammenheng bare å skyve katastrofen litt frem i tid.» Hva gjør vi da? Vi må rett og slett «omdefinere hva fremskritt er». Igjen med brodd mot både Brundtlandkommisjonen og Parisavtalen gjelder det å innse at «alt snakk om bærekraftig vekst ofte blir en avledningsmanøver og en måte å forsvare seg på, idet økologiens språk og verdier absorberes i økonomiske og teknokratiske kategorier, og de kommersielle selskapenes sosiale og miljømessige ansvar reduseres til markedsføring og pleie av eget image» (Enc. 194).

Pavens encyklika og moderne ikke-antroposentrisk, biosentrisk miljøfilosofi slik jeg selv har forsøkt å utarbeide den i min bok The Denial of Nature møtes i dette: Mennesket har noen evner som andre arter, selv de mest avanserte, ikke har, i alle fall ikke på samme nivå. Fornuft og frihet er to av dem, ansvar en tredje. Det avgjørende er at fornuften og friheten brukes ansvarsfullt, i forpliktelse overfor erkjennelsen av takknemligheten vi mennesker står i til alt annet liv, både det som evolusjonshistorisk har gått forut for oss og muliggjort vår fremvekst som art, og det mylderet av arter og livsformer vi per i dag deler vår jordlige eksistens med, og som vi – i anthropocen, menneskets tidsalder – har opparbeidet oss en teknologisk makt til å skusle bort, gjøre vrak på og legge øde – med umuliggjøringen av vår egen eksistens, vår egen arts fremtid, som konkekvens, slik utadrettet destruktivitet i siste instans viser seg selvdestruktiv.

 

Bibliografi

Brundtland, Gro Harlem et al., Our Common Future. Oxford: Oxford University

Press, 1987.

Ghosh, Amitav, The Great Derangement. Climate Change and the Unthinkable.

Chicago: University of Chicago Press, 2016.

Pave Frans, Laudato Si’. Om omsorgen for vårt felles hjem. Encyklika. Oslo:

St. Olav forlag, 2015.

Vetlesen, Arne Johan, The Denial of Nature. New York: Routledge, 2015.

 

Publisert på nytt med tillating frå og takk til Arne Johan Vetlesen.

Først publisert i tidsskriftet Kirke og kultur, 3, 2017

og som radioføredrag i Verdibørsen, NRK P2, 14. september 2017.

Posta under Kapitalisme, Klima, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Høgrepopulistane sin hatretorikk – Verda er svart-kvit for dei: «Dei og Oss»

Vi som frykter Sylvi

En fellesnevner mellom Listhaug og høyrepopulistiske israelske politikere er at de ser verden i svart-hvitt.

«Europeere opplever nå den frykten som dere har opplevd i flere tiår», sier innvandringsminister Sylvi Listhaug til den israelske avisen Yediot Ahronot. Det har hun helt rett i. Jeg som israeler har i flere tiår opplevd en økende frykt for politikere som henne – populistiske politikere som bidrar til å splitte og eskalere konfliktnivået i samfunnet vi lever i. Dessverre har denne israelske trenden nå også kommet til Norge.

En fellesnevner mellom Listhaug og høyrepopulistiske israelske politikere er at de ser verden i svart-hvitt. Det er lite rom for nyanser og mangfold. Skråsikkerheten regjerer og murer bygges opp. Det er «oss og dem», «med oss eller mot oss» og ingen rom for «både og». Det scores billige politiske poeng ved å understreke forskjellene mellom ulike etniske grupper, ikke det som binder oss sammen. I en israelsk kontekst er slik retorikk en viktig komponent i bålet som holder konfliktene våre i live. Jeg vil aldri slutte å ansvarliggjøre politikere på alle sider av konflikten for det hatet som dessverre ofte eksisterer mellom folkegrupper der jeg kommer fra.

Sylvi fikk mange nye følgere i Israel etter intervjuet sitt. En stor del av de israelerne jeg kjenner elsker å få sine narrativ bekreftet av høyrepopulistiske europeiske politikere. «Hva var det vi sa», vil de si selvtilfreds «disse europeerne får endelig smake prisen for sin naivitet med innvandring og påfølgende terror». Men vit at det også finnes en annen historie, en historie om israelere som daglig kjemper mot det Sylvi og våre nåværende israelske politikere representerer. Israelere som jobber for å bringe folk sammen på tvers av konfliktlinjene, som legger vekt på vårt felles humanitet og som ser på mangfoldet i landet vårt som en styrke, ikke svakhet.

Da jeg flyttet til Norge for ni år siden lærte jeg at politikk ikke alltid må være slik den er i Israel. At det finnes politikere som faktisk kan forholde seg til kompleksitet i samfunnet uten å ty til enkel retorikk og nedsettende karakteristikker mot grupper som stod svakt i samfunnet. At det var en verdi i å stå opp for de som ikke alltid hadde den sterkeste stemmen eller de som lignet en selv. Det var en frihet å komme seg bort fra det nesten kompulsive behovet for å forklare alle samfunnsutfordringer med å trekke linjer til etnisitet, religion og rase, slik det ofte er i Israel. Med Frp i regjering begynner politikken å ligne så altfor mye på noe jeg kjenner hjemmefra. Det er ikke innvandrerne europeere bør frykte, det er den splittende og populistiske politikken, og hva den gjør med oss som samfunn.

Frå nyemeninger – dagsavisen

Posta under Noreg - Norway, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Det kommunistiske partis manifest

 


”Det kommunistiske partis manifest”
Av Karl Marx & Friedrich Engels, oversatt av Leif Høghaug

Sentralkomitéen, 2016 (70 sider)

Første gang utgitt i 1848 er dette det mest berømte og mest leste sosialistiske skrift i historien. ”Manifestet” har vært oversatt til norsk flere ganger, også til nynorsk, men årets utgivelse er litt spesiell. Mest kjent er vel skriftet som ”Det kommunistiske manifest”, men en korrekt gjengivelse av tittelen er altså ”Det kommunistiske partis manifest”.

Utgitt av ”Sentralkomitéen” kan det virke som om skriftet er gitt ut av et kommunistisk parti. Det er det ikke. Det er ”et forfatter- og kritikerkollektiv” som står bak. Utgivelsen skiller seg også ut med et påkostet omslag, utført i rødt bomullslerret, med innlagt glitter! Den lille boken er et blikkfang i bokhandelen. I følge oversetteren er omslaget ”en kritisk og humoristisk kommentar til varefetisjismen”, for å bruke et uttrykk fra Marx.

Denne oversettelsen inneholder bare originalteksten fra 1848. Ikke forordene, fotnotene og tilleggene fra Marx og Engels i senere utgaver. Det er heller ingen kommentarer fra oversetteren som kan sette skriftet inn i en historisk sammenheng. Teksten er ren, den må leses som den står og leseren må reflektere selv. Attpåtil har oversetteren etterstrebet å holde seg så nær opp til originalteksten (skrevet på tysk) som overhode mulig. Derfor bruker for eksempel Høghaug benevnelsen bourgeoisiet og ikke borgerskapet. Oversettelsen er ellers holdt i et gjennomført riksmål, også dette ganske forskjellig fra tidligere norske utgaver.

De fleste vil gjenkjenne mange formuleringer fra ”manifestet”, som: «Historien om alle samfunn frem til i dag, er historien om klassekamper.» «En epokes herskende ideer har alltid vært den herskende klassens ideer.» «Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.» ”Proletarer i alle land, foren dere.”

Rent ”dramaturgisk” er ”manifestet” delt inn i fire kapitler:
1. Bourgeois og proletar 2. Proletarer og kommunister 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur 4. Kommunistenes standpunkt til de forskjellige opposisjonspartiene

I første kapittel beskrives kapitalismens start, før det gis en analyse av de innebygde motsetningene, som vil føre til at systemet blir styrtet av den nye klassen, den moderne arbeiderklassen eller proletariatet. Kapittel 2 behandler strategiske problemer som kommunistene står overfor, forhold til resten av arbeiderklassen, og deres rolle i klassekampen. Her tar forfatterne også opp de viktigste sider ved den sosialistiske revolusjon, og de grunnleggende ved fremtidens klasseløse samfunn. Kapittel 3 gir en kritisk gjenomgang av de før-marxistiske sosialistiske teoriene, for eksempel Robert Owens, som håpet å kunne overtale den herskende klassen til å gi fra seg makten. Siste kapittel er en kort notis om taktikken som burde brukes i de kommende revolusjonære opprørene i 1848.

At ”Det kommunistiske partis manifest” utgis på nytt i ”verdens rikeste land” i 2016 må jo bare bety at Marx & Engels for 168 år siden både var usedvanlig klarsynte og fremsynte. For den som tviler: Antallet proletarer (tallet på lønnsarbeidere) har aldri vært større på verdensbasis enn det er i dag. Det har heller ikke ulikheten mellom den store andel fattige og den rikeste prosenten, som nå kontrollerer halvparten av all rikdom i verden.

Bokomtale frå detskrevneord.blogspot.no 3. november 2016.

NYNORSKUTGÅVE

Det kommunistiske manifestet som Karl Marx og Friedrich Engels gav ut i 1848, er tvillaust den viktigaste boka som vart skriven på 1800-talet. Denne vesle boka til dei to store tenkjarane vart eit vasskilje i historia.

Den fyrste, og til no einaste, utgåva av manifestet på nynorsk kom på prent i 1921. August Bosse var omsetjaren, og boka kom ut på Det Norske Arbeiderpartis Forlag. Fleire opplag vart ikkje prenta. Denne andre utgåva er eit retta oppatt-prent av fyrsteutgåva.

Attåt fortalene til Marx og Engels inneheld denne utgåva eit føreord skrive av Edvard Bull d.e. Bull skriv: «Det er ikkje nokor vedkjenningsskrift som rett-truande teologar skal ha til tolking; det er den logande revolusjonære appellen, det er tanke og eldhug ihopsveisa til eitt.»

 


Karl Marx

Karl Marx (1818-1883) er en tysk-jødisk filosof og sosialistisk teoretiker. Bodde i en årrekke i eksil i Paris og Brussel, fra 1849 i London. Tok opprinnelig utgangspunkt i Hegels filosofi og hans lære om den dialektiske utvikling, men forfektet en materialistisk historie-oppfatning. Innledet 1844 sitt livslange samarbeid med Friedrich Engels og utgav sammen med ham Det kommunistiske manifest (1848) og sitt hovedverk, Das Kapital (1. bd. 1867, 2. og 3. bd. utgitt av Engels 1885 og 1894). En lang rekke filosofiske, økonomiske og historiske verker. Medstifter av den 1. Internasjonale 1864 og dens første leder til 1872.

>>Søk på forfatteren i BibSys

 


    

Friedrich Engels

Friedrich Engels, født 1820 i Barmen i det daværende Prøyssen og døde 1895 i London. Arbeidet i en rekke år i sin fars fabrikk i Manchester. Samarbeidet med Karl Marx så å si hele sitt voksne liv. Hjalp Marx økonomisk og skrev bl. a. Det kommunistiske manifest sammen med ham. Var selv en stor vitenskapsmann. Oversatte en rekke av Marx» arbeider til engelsk. Lederskikkelse i den 2. internasjonale.

>Søk på forfatteren i BibSys

Marxist Forlag

ISBN: 9788293252023
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Marxist forlag
Status: I salg
Språk: Norsk (nynorsk) Norsk (nynorsk)
Sideantall: 68
Format: Heftet (myke permer)

————————————————————————————————–

Samandrag av Kapitalen bind 2, no i norsk omsetting i si heilheit for fyrste gong, hausten 2017: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Samandrag%20av%20Kapitalen,%20bind%202.pdf

Posta under communism, Marxisme, Our global world, Politikk, samfunn | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget