Historia om «den iskalde tid» med Russland – Og om dette endar med konflikt?

Er det slik ein kan førestille seg den «vesle istid» Vesten no har med Russland? Som tre stakkarar (NATO, USA og Europa) flytande åleine på eit isflak, utan meir kontakt med «land og folk»? Foto: Istockphoto 2011

Forumet European Leadership Network (ELN) publiserte i august 2015 ein rapport med tittelen Preparing for the Worst: Are Russian and NATO Military Exercises Making War in Europe more Likely?

Rapporten tek føre seg opptrappinga og spenninga mellom Vesten/NATO og Russland. Spesielt vert det i dette skrivet trekt  fram dei store militærøvingane på begge sider det året.  I øvinga «Allied Shield» som NATO gjennomførte i Det baltiske hav i juni 2015, deltok 15.000 personar. Dette liknar på ein tilsvarande dei hadde 2014 haust i nordområda. Og året før det, og åra før det, osb., osb. Slik held Vesten og NATO på. Russland på si side gjennomfører sine øvingar dei også, dei har også sikkerheit i tankane må vite. T.d. hadde dei ei stor øving i mars 2015 der 80.000 personar deltok som byrja i nordområda, men tok føre seg etterkvart heile Russland frå vest til aust.

Eg har før skreve på bloggen om korleis Vesten økonomisk og NATO militært har «sneke» seg meir og meir inn i tidlegare austblokkland og dermed «gjerder» inn Russland. Dette er ei høgst levande kjensle hjå mange russarar. Ukraina er eit siste døme på dette. Der Vesten og spesielt USA over lang tid ville ha eit regimeskifte, til eit vestvenleg eitt. Med økonomiske midlar og hjelp til organisering av endringsvillige miljø (då meiner eg ikkje dei radikale og sosialistiske rørslene i Ukraina, dei fekk ingen hjelp frå Vesten), fekk dei til slutt oppstanden til å virke og dermed endringa i jan/feb 2014. Midt oppe i dette annekterte Russland Krim og helvete var i gong. Ei lang historie med Ukraina som barken mellom Aust og Vest toppa seg.

No er økonomiske og politiske sanksjonar mot Russland for lengst gjennomført og ny kald krig etterkvart eit faktum. Om det også endar med ein «varm krig» sett i høve til seinare tids opptrapping og gjennomføring av militærøvingar, kan mange ulike faktorar avgjere. Ein ting er Russland sitt problem med si eiga interessesfære i regionane, ein annan ting er Vesten sitt svar på det og dobbelmoralen i høve det å intervenera på sine premiss som i Ukraina i 2014.

Noregs medverknad til å eskalera ei konflikt

Atomvåpenproblematikken og NATO er som eit par, tett knyta til kvarandre i avskrekkingsterror, trugsmål i førstegangsbruk og milliardbeløp i vedlikehald og fornying av atomvåpna. Dette gjer også at motpartane Russland og Kina opprettheld og rustar opp sine arsenal. I tillegg er India og Pakistan med sine atomvåpen ein farleg miks som kan smelle av under potensielle eskaleringar.

Noregs medverknad til å eskalera faren for storkrig i Europa, i kjølvatnet av Ukrainakonflikta, er også med i dette biletet. Også Nord-Korea sitt atomvåpenpotensiale må det forhandlast om gjennom FN, og ikkje truge dei med militærøvingar og økonomiske strupetak. Det er då det kan gå riktig gale! Alt dette understrekar viktigheita av at den norske regjeringa sluttar seg til FN-resolusjonen om ein internasjonal konvensjon mot atomvåpen.

For Noregs del tyder det at inntil vi melder oss ut av NATO, må Noreg arbeide for at NATO endrar sin atomdoktrine og avstår frå førstebruk av atomvåpen og frå at NATO sin atomvåpengaranti skal gjelde for Noreg. Noreg må også arbeide for at USAnske atomvåpen ikkje skal vera stasjonert i Europa, heller ikkje i samband med rakettskjoldprosjektet eller dei krigsfremjande tiltaka NATO har iverksett, m.a. i Ukraina.


Den internasjonale kampanjen for forbod mot atomvåpen (ICAN) fekk Nobels fredspris i 2017. I staden for meir krigshissing må den norske regjering skrive under på denne kampanjen. Internasjonal konvensjon mot bruk av og forbod mot atomvåpen, NO!

Noreg er heilt knyta opp til USA. Dette visast tydeleg ved val av F-35 kampfly som ei rekke våpenanalytikarar meiner er dårleg tilpassa forsvaret av Noreg. Og det er endå meir tydeg i vår puddelsvinging i det siste. Den sokalla «rullerande» usanske troppetilværet i Noreg er tull og manipulering frå ende til annan. Det har lenge vore frykta av mange at dei soldatar som ifølge den blå-svarte regjering berre skulle vera på Værnes i korte periodar, no vert her permanent. Det liknar veldig på ein byrjande usansk minibase. Basepolitikken til Noreg, som har vore fast i over 70 år og forankra i ingen utanlandske basar på norsk jord, står i alle fall på spel, om ikkje for fall i det heile. Det er omlag 350 usanske soldatar som til ei kvar tid er på Værnes. No føreslår regjeringa i tillegg utstasjonering av usanske soldatar i Troms. Tal? Omlag 350 det også. Om ikkje dette er å gå lenger vekk frå tidlegare basepolitikk enn nokon gong, ja, så veit ikkje eg kva opptrapping og spenning er!

Her er endå eit døme på kva Noreg gjer for å terge Kreml og tekkast vår addiksjon til Washington:  I månadsskiftet oktober-november 2018 arrangerer NATO ei stor militærøving i Midt-Noreg. Truleg med så mange som 35 000 soldatar, tusenvis av køyrety og 150 fly og 70 skip. Denne gigantøvinga kalla Trident Juncture 18 vert den største øvinga i Midt-Noreg på minst 15-20 år. Ein mindre del av øvinga skal gå føre seg i Sverige, Finland, på Island, og i Austersjøen. Noreg er altså vertsnasjon.

Militariseringa av Skandinavia og Norden er i full gong og dermed spenningsdrivande!

Mens me naive nordbuarar ser og kosar oss med Fotball VM i Russland, tenkjer dei militære strategar sitt. På begge sider for berre å presisera det. Mens me naive nordmenn burde prøve å forstå og å verte litt klokare på Russlands historie, kultur, mentalitet og korleis russarar oppfattar verda generelt og ser på vestleg aggresjon spesielt, ja, så vert det ofte ingenting ut av den øvinga. ME SØKK BERRE DJUPARE OG DJUPARE NED I FJERNSYNSTOLEN, MENS ME SER FOTBALL VM OG GLEFSER I OSS FEITE SAKER OG DRIKK OSS VEKK, OFTE.

Er det eit håp for at den «vesle istida» mellom Russland og Vesten tinar, om ikkje med det første? Ja, det er det, men då lyt minst halvparten, eg sa minst halvparten, av vestlege leiarar og folkevalte bytast ut, og det straks, med avspenningsvenlege politikarar som forstår seg betre på Russland. Og så lyt minst halvparten og meira til av folket kreve dette, velje nye og tenkje at det er mykje, mykje betre å snakke med vår store nabo i aust, vera i dialog og lage venskap, enn det er å terge, tie ihel og konfrontera naboen. Det er berre å håpe dette hender før noko alvorleg inntreff. For å vera oppmerksame på dette har me alle eit ansvar.

Ivar Jørdre
Advertisements
Posta under Europa, Imperialisme, Kapitalisme, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

The deeply unpopular and corrupt political establishment in Brazil – What next?

Brazil Loses Its Appetite for Economic Reforms

Assessments – June 7, 2018

Highlights
  • Protests and strikes against President Michel Temer’s administration, which have exposed the political consequences of Temer’s economic liberalization reforms, could continue if fuel prices remain high.
  • Right-wing candidate Jair Bolsonaro, who has been running on a «law and order» agenda, could benefit from the disorder caused by these protests and Temer’s perceived inability to deal with them.
  • Social upheaval and the need to find a unity candidate ahead of the October general election will force Brazil’s political establishment to slow the pace of economic and trade liberalization reforms in the next quarter.

Brazilian President Michel Temer was already deeply unpopular on the street, but now it seems even his congressional support for reforms is vanishing. Rising global oil prices and resultant fuel price increases have created social upheaval across Brazil in the last two weeks as strikes by truck drivers and oil workers have cornered the government ahead of general elections in October, exposing the discontent with the government’s economic liberalization measures. With problems on the street and on the campaign trail, the pace of economic liberalization in Brazil might soon slow to a crawl as Temer’s erstwhile backers in Congress spend more time considering the upcoming polls than fulfilling the president’s agenda.

A Farewell to Subsidies

For years, the administration of former President Dilma Rousseff controlled the price of fuel in Brazil and maintained regulatory restrictions on foreign oil companies wishing to develop Brazil’s vast pre-salt oil reserves. In managing the price of fuel, Rousseff’s government sought to tame the inflation produced by high oil prices with an eye to avoiding the social tensions that accompany such rises. Although the policy was popular with consumers, it came at the financial expense of the country’s state oil company, Petroleo Brasileiro (Petrobras).

Brazil does not produce all of the fuel it consumes, meaning it must resort to imports to meet some of its demand (in the last four years, the import totals have varied from 20 percent to 40 percent). In 2012 and 2013, however, Petrobras was forced to import oil at a high price before selling it at a subsidized rate on the domestic market as per the stipulations of the price control policy. In all, the regulations caused Petrobras to lose more than $20 billion from 2012 to 2014 alone — a period that coincided with it becoming the world’s most indebted company. Factors other than the price control policy, such as low oil prices from 2014 to 2017 and a devastating corruption probe involving Petrobras, also hurt the firm, resulting in company deficits for four consecutive years.

When Temer replaced the impeached Rousseff in May 2016, one of his first orders of business was to reverse some of her energy policies. Temer lifted fuel price controls and passed an energy reform bill aimed at eliminating restrictions on foreign oil companies in the development of Brazil’s pre-salt oil fields. In the meantime, Petrobras also accelerated the pace of its divestment policy after Temer’s arrival by selling assets in Brazil and abroad. The changes have finally righted Petrobras» ship, which began reporting profits again this year.

Good for Petrobras, Bad for the People?

Temer removed the price controls at a time when oil prices were much lower. The decision naturally pleased Petrobras» investors, although it also elicited little discontent among the populace — largely because the low international oil prices did not produce any sharp hikes in the newly deregulated domestic prices. But as global oil prices, together with the U.S. dollar, started to rise significantly, so did fuel prices in Brazil, to the extent that the price of diesel in Brazil has jumped more than 50 percent in the past year.

Truck drivers have spearheaded opposition to Temer’s fuel policy. On May 21, all 11 major truck drivers» associations and unions in Brazil went on strike to demand a reduction in fuel prices, especially on diesel. The strike paralyzed the country for a week, resulting in shortages for basic products in most of Brazil’s major cities.

Faced with this short but intense social unrest, the government made some concessions to truck drivers in an effort to restore normality. As part of the deal to end the strike, the government agreed to reduce the price of diesel by 10 percent and lower some taxes on fuel, although such a decision could add over $3 billion a year to Brazil’s fiscal deficit. Temer has even left the door open to a return price controls on fuel. In addition, Petrobras’ CEO, Pedro Parente, resigned as truck drivers and oil workers blamed him partly for the fuel policy that ties local fuel prices to international ones.

The Man Challenging the Establishment

The truck drivers» strike is a symptom of discontent not only with the government’s fuel price policies, but also with the country’s traditional political parties, particularly after a widespread corruption probe put several politicians and businesspeople in jail. (Unsurprisingly, some truck drivers’ associations even admitted that their ultimate goal was to oust Temer from power.)

This anti-establishment sentiment is growing, just four months before Brazil goes to the polls for general elections. Candidates who have poured scorn on entrenched political parties during their campaign, such as right-wing lawmaker Jair Bolsonaro, have tried to capitalize on the truck drivers» strike by criticizing the government’s current fuel policies, even though Bolsonaro has previously spoken in favor of economic and trade liberalization reforms — and even toyed with the idea of privatizing Petrobras. And as a tough, law-and-order candidate, Bolsonaro could benefit from this type of social upheaval. In fact, most polling suggests that Bolsonaro is the frontrunner for the presidency, albeit with just 15 percent of the total vote.

But anti-establishment candidates are not the only ones who have been surfing on the unpopularity of Temer’s administration. The presidential candidate of the center-left Democratic Labor Party, Ciro Gomes, has been highly critical of the current administration, but for different reasons. Gomes, who is currently running in third place, believes the course of Brazil’s economy must change. Instead of moving toward greater economic liberalization, the government should intervene in strategic sectors such as oil, natural gas and electricity, according to Gomes. Additionally, Gomes has asserted that the best way to tackle Brazil’s fiscal deficit is to increase taxes on financial profits and transactions.

Circling the Wagons

As Brazil heads toward October’s elections, the country will continue trade negotiations under the auspices of the Common Market of the South, but few breakthroughs are expected, apart from the finalization of talks with the European Union, which are already nearing completion. Elsewhere, however, the prospects of progress on reforms are low. In fact, even political parties that back Temer’s administration in Congress could cease the drive to pass economic reforms — including an unpopular pension reform that would help take the sting out of Brazil’s annual deficit of over $50 billion — ahead of the October vote in favor of circling the wagons to counter anti-establishment candidates such as Bolsonaro.

At present, the four main traditional political parties that back Temer in Congress have failed to agree on a candidate for the presidency. The ruling Brazilian Democratic Movement party has announced the candidacy of former Finance Minister Henrique Meirelles, while the Brazilian Social Democracy Party will back former Sao Paulo Gov. Geraldo Alckmin. The Democrats are likely to nominate the speaker of the lower house, Rodrigo Maia, while the Republican Party of Brazil has announced Flavio Rocha as its candidate. Polls, however, have indicated that all four candidates essentially cater to the same electorate and that none is among the prime candidates for victory. Accordingly, these centrist parties that support continued economic and trade liberalization reforms are likely to direct their energies over the next quarter to agreeing on a common candidate — instead of actually pushing through reforms.

As Brazil’s political establishment turns its attention to the October general elections, many of Temer’s structural economic reforms will fall by the wayside, apart from some trade deals that are already nearing completion. The pace of economic reforms was already expected to slow down in the next quarter ahead of the elections, but rising oil prices just made this trend a lot more certain — to say nothing about the prospect for more social upheaval.

Article from Stratfor

Posta under Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget

«Ti myter om Israel» kler av sionismen sine lygner

Avkledning av løgnen

Med Ti myter om Israel viser forfatter Ilan Pappe hvor lett «sannhet» kan konstrueres og selges til ukritiske masser. Hvilke konsekvenser får dette for den objektive, faktabaserte sannheten? Boken er rystende lesning, og et «must» for alle som er interessert i Midtøsten, demokrati, politikk og historie.

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Ti myter om Israel

Ilan Pappe

Solum Bokvennen Forlag

Israel bygger sin selvforståelse – og markedsføring av staten – på narrativet om jødene som endelig fikk sitt trygge hjem i «landet uten folk», om de «arabiske aggressorene» og om Israel som «det eneste demokratiet i et hav av despoter». Sterke allianser og mektige venner beskytter staten Israel grunnet dette narrativets lange tråder. En rekke andre konflikter har dessuten tilknytningspunkter til striden om den lille flekken av et landområde, som bare strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet. «Alle» har med andre ord en formening om Israel og Palestina.

Det er skrevet et helt hav av bøker om denne konflikten, fra ulike synsvinkler. Nå kommer enda en bok, oversatt til norsk, skrevet av Ilan Pappe, som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de «nye» historikerne. Disse historikerne kom på banen like etter første intifada – det første palestinske folkelige opprøret, som varte fra 1987–1993. Nyhetssendingene viste bilder av palestinske barn og unge som kastet stein mot israelske væpnede soldater i tanks. Plutselig var bildet av israelske David mot arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Historikerne fikk tilgang på viktige arkiver, fra en tid som lå svøpt i ulike nasjonale tilblivelseshistorier – eller katastrofehistorier. Avi Shlaim, Benny Morris og Ilan Pappe utga alle i denne perioden kontroversielle og interessante bøker, som hver på sin måte avkledde israelske myter: Shlaim viste i 1988, med kildehenvisninger, at påstanden om at alle araberstatene hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, var et falsum. Kontroversielt var også at han påviste at Israel hadde søkt en fredelig løsning i den første krigen som oppsto. Morris var om mulig enda tøffere da han samme år, igjen med solide kildebelegg, beviste at det var israelerne som hadde drevet palestinerne på flukt i 1948 – det var ikke deres egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte, slik Israel hevder.

Her gjengis en korrespondanse fra 1938, mellom Martin Buber, David Ben Gurion og Mahatma Gandhi.

En aktivistisk professor. Også Ilan Pappe utga bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og at det som videre skjedde, var etnisk rensing (kjent som nakbaen – arabisk for «den store katastrofen», red.anm.). I ettertid har Morris og Pappe skilt lag: Morris mener at Israels handlinger kan forsvares og forklares, Pappe har derimot blitt mer aktivistisk og inntatt et tydelig politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. I dag bruker han sin historiske innsikt til å forklare, påvirke og forsøke å endre. Han er historiker – og aktivist. Det har han betalt dyrt for: Det ble umulig for ham å fortsette som frittalende forsker ved universitetet i Haifa i Israel. Pappe holder i dag til ved University of Exeter i England.

Henta frå nytid.no

Her er ei bokmelding frå frifagbevegelse.no

Myteknusing fra Midtøsten

Ilan Pappe:
Ti myter om Israel
Oversatt av Jarle Petterson
Solum/Bokvennen 2018

Publisert 09.03.2018

 

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ilan Pappe (født 1954) er israelsk historiker, men såpass kontroversiell sett med israelske myndigheters øyne at han må tjene til livets opphold utenfor landets grenser. Han er professor ved Universitetet i Exeter. Som intellektuelle akademikere flest har han skrevet en del bøker. De aller fleste handler om Israelsk okkupasjon av Vestbredden og Gaza. Her er han aldri nådig. Nå er han også for første gang kommet ut i norsk språkdrakt med «Ti myter om Israel» ordnet under de tre kapitlene «Fortidens feilslutninger», «Nåtidens feilslutninger» og «Veien videre».

Sentrale spørsmål – eller myter som han kaller det – han tar opp er om palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948, om jødene var et folk uten land, om Palestina var et folketomt land og om Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. På det siste spørsmålet, går han sterkt ut – han mener Israel ikke er et demokrati i det hele tatt.

Mesteparten av Pappes argumentasjon kretser rundt bosettingsspørsmålet. Her levner han Israel ingen ære i det hele tatt.

Men det kanskje mest kontroversielle er at han avviser to-statsløsningen i Midtøsten – at både Israel og Palestina skal opprettes som to selvstendige stater som respekterer hverandre og lever i fred. Pappe tror bare på en stat, men her må både israelerne og palestinerne leve sammen – og det må være en demokratisk styring. Her er det nok en god del kritikere av Israels midtøstenpolitikk som faller fra.

Pappe tar stilling, mange vil nok si at han er i overkant aktivistisk. Han legger aldri skjul på sitt engasjement. Likevel er han mer tilbakeskuende i sin bok enn han er fremadrettet. Han forsøker å vise hvor de politiske «løsningene» har slått feil – også den berømte Oslo-avtalen.

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.

Posta under Palestina, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Anthropocenane og den globale kapitalismen sin tidsalder

Klimaendringar-torke_utah-2014 Torke i Utah, USA. Klimaendringar aukar frekvensen av ekstremvær. energiogklima.no Foto: Anthony Quintano

I året 2015 sette arten «mennesket» endå ein rekord, og endå ein svert farleg rekord! Den førre rekord i klimasamahang kom i 2013. Både i 2016 og i 2017 vart det sett globale varmerekordar aldri før registrert. Me er på veg mot 1,5 grader snart. Les om dette i artikkelen: Klimaet, kapitalismen og menneska

…og nettartiklane på energiogklima.no

og abcnyheter.no

Det er ikkje slike rekordar menneska treng å vera stolte av i grunnen!

For første gong har den globale gjennomsnittstemperaturen overstege 1 grad sidan målingane byrja. Frå januar til september i 2015 hadde temperaturen allereie kome til 1.02 grader over gjennomsnittet mellom 1850 and 1900. Temperaturane held seg som førespeigla ut 2015 vil det vart det første året over denne grensa. Verda er då halvvegs mot det såkalla 2 gradersmålet, «grensa» for ei farleg  og «løpsk» oppvarming. Desse siste fakta er m.a. frå Met Office i Storbritania.

Klimaendringar-628x418Ny forskning visar at havet i Arktis fangar meir energi frå infraraud stråling enn tidlegare trudd. Noko som truleg bidreg til oppvarminga av polklimaet. Foto frå: newscenter.lbl.gov

Saman med metangass (metangass er av dei farlegaste klimagassane og 22 gonger meir effektiv enn CO2) og vassdamp bremser CO2 varmestrålinga frå kloden vår og ut i rommet att. Hadde det ikkje vore for desse «drivhusgassane» ville gjennomsnittstemperaturen på jorda vore ca. 33 grader lågare. Men no går det andre vegen! Målet om å halde den globale temperaturstiginga på om lag 2 grader er me allereie på veg vekk frå. I følgje det tyske Potsdam-instituttet for klimainnverknad kan me gå mot ei auke på 4 grader innan 2060. FN sitt klimapanel har sagt noko liknande i sine rapportar. Potsdam-instituttet skriv i sine  rapportar frå 2013 og frå 2015 m.a. at det er usikkert om verda kan tilpasse seg ei 4 graders auke. Eit døme på temperaturauken er at sommarisen i Arktis smeltar fortare enn venta og havområdet er allereie nesten isfritt frå 2015-18. Dette er 85-88 år tidlegare enn det FN sitt klimapanel rekna ut i 2007! Verda er framleis sterkt avhengig av fossil energi. Kol og olje er dei dominerande energikjeldene, med gass på tredjeplass (energiogklima.no). Etter mange mislukka klimakonferansar var det Paris sin tur hausten 2015. Ein ny global klimaavtale vart det rett nok, men kva det vert ut av dette, i Anthropocenane og den globale kapitalismen sin tidsalder, veit ingen. Det vil visa seg! Les meir om 1 gradersauka på:

Anthropocenane og den globale kapitalismen sin tidsalder

Karbonplanet, oljemåleri og aske, Ivar Jørdre, sjå også Galleri

Svolt og fattigdom er noko denne planeten har nok av. Ifølge FN døyr 17 000 barn av svolt kvar einaste dag. I 2001 hadde 1,1 milliardar menneske mindre enn 1 dollar og 2,7 milliardar menneske mindre enn 2 dollar å leva for om dage, ifølge Verdsbanken. Denne banken er sjølv med på å halde den enorme ulikskapen oppe. Samstundes er sløsing med ressursar ein valdsam kontrast til dette. Produksjonskjeder i dag er lineære og mesteparten av ressursane me brukar endar som avfall i staden for å resirkulerast. Målet i systemet er sjølvsagt maksimal profitt – og ikkje varigheit eller bærekraft.
Heller ikkje, ikkje-fornybar energi er i ferd med å dramatisk endre seg. Verda er framleis lenge avhengig av fossile energikjelder. I 2010 STEIG ENERGIFORBRUKET MED 5 PROSENT. Dei siste 40 åra har verdas energiforbruk i gjennomsnitt auka med ca. 1,7 prosent årleg (Store norske leksikon). Dersom dagens forbruk tømmer ei ressurs på 100 år, vil forbruk med 5 prosent årleg vekst gjera det på 36 år (exponential growth).
Grunna mykje urettferd er verda sosial ustabil. Forsking basert på FN-data tyder på at større grad av relativ økonomisk ulikheit fører til større grad av sosiale og helsemessige problem (equalitytrust.org). I eit samfunn der knappheit legg premissane for menneska sine handlingar, vil ein alltid ha krig og kriminalitet. Knappheita i vårt samfunn skapast av trongen for økonomisk lønsemd, ikkje av ressursmangel. Når krig ikkje lenger skapar profitt, forureining ikkje løner seg og å hjelpe menneske ikkje kostar pengar, først då vil me sjå verkeleg endring er nokons meining (thezeitgeistmovement.com).
Anthropocene er ein uformell kronologisk geologisk term som markerar prov på eit slikt omfang av menneskeleg aktivitet at det har global påverknad på Jorda sine økosystem. Dette omgrepet vart skapt i 1980-åra av økologen Eugene F. Stoermer, men enno ikkje offisiell term. Slik som skreve over har me det altså i det eg kallar anthropocenane sine dagar. Vil me nokon gong kome ut av denne tilstanden, eller vert me berre sjølvskapt geologisk sediment?

Anthropocene, undervasskulptur, Jason deCaires Taylor.

Les også:

Gaia – our world!

 – Slike temperaturer har aldri før vært målt på planeten

Klimaframtida på vår klode Tellus! (Har den globale temperaturstigninga flata ut? av Erik Plahte)

 

Sluttar desse artiklane med ei kort, men sterk historie om dagens situasjon, pr. 31.05.2018 frå ein «klimahaukkolllega», Karsten Johansen (Med i aksjonen «Karbonavgift til fordeling», KAF, kaf-aktivist@lists.copyleft.no :

Den pågående nordeuropeiske hetebølgen og tørken er svært ekstrem og minner ubehagelig om de to ekstreme hetebølgene som rammet Sentraleuropa juli 2003 og det vestlige Russland og Ukraina 2010, pluss lignende i California 2007-2011 og flere seinere år, vestlige Canada i fjor osv., begge de to første vurdert av forskning til å være knytta til global oppvarming fordi slike begivenheter under normale forhold ikke skulle inntruffet oftere enn med tusenvis av års mellomrom. Flere forskere mener at den pågående tørken i California og Midtvesten i USA ikke har fortilfeller de siste rundt 1500 årene (altså ikke siden vår jernalder!)

Skogbrannslokkingsbudsjettet på latterlig lave 5 millioner er allerede brukt opp etter bare kort tids hete og tørke. Det er kun snaut to uker siden vårflomvarsler og ekstremnedbør og kommer etter en vinter med rundt det dobbelte av normal snømengde på sørlige deler av Østlandet og Sørlandet – dette viser hvor ekstremt dette er.  Det sier litt om i hvor liten grad politikerne skjønner alvoret i klimatrusselen og at det forlengst er her, at de helt åpenbart ikke har sett at en slik situasjon kan oppstå når som helst i nåværende klimautvikling. De fleste av dem og offentligheten ellers er totalt bevisstløse vedr. klimaendringene. Man tror det hele ordner seg med noe hyping av bagatellmessige symbolvedtak som straks er glemt, hvoretter alt durer på som før. Den pågående ekstreme værsituasjonen kan f.eks. meget lett fortsette en måned til eller mer, og det vil kunne få alvorlige konsekvenser for jordbruk (høstutbytter) og skogbruk, fyllingsgrad i vannmagasiner, vannforsyning lokalt mv. Det er viktig å følge godt med og være klar til å ta opp denne debatten.

Posta under Kapitalisme, Klima, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

The Democratic Party and the so called «left» movement within

Is the left saving the Democratic Party?

In several primary elections, left-wing candidates have been showing up status-quo Democrats — and causing a panicked uproar. But how far will their challenge get?

 

Clockwise from top left: Summer Lee, Chuck Schumer, Elizabeth Warren and Bernie Sanders

Clockwise from top left: Summer Lee, Chuck Schumer, Elizabeth Warren and Bernie Sanders

VICTORIES BY left-leaning candidates in local Democratic primary elections speak to the popularity of raising issues that ordinary people actually care about — rather than the corporate-friendly, controversy-avoiding messaging preached by the party establishment.

These successes have revived the discussions that began in earnest after Bernie Sanders’ popular campaign for the Democratic presidential nomination about whether the left can take over the Democratic Party and make it a vehicle for progressive politics. They persist despite the frictions and conflicts within Sanders’ post-2016 organization Our Revolution.

But even the touted first steps raise the question of what left-wing candidates can accomplish inside the Democrats, even if they win — and what they give up by connecting themselves to a party that has always been a guardian of the status quo and the interests of America’s ruling class.

– – – – – – – – – – – – – – – –

THE SUCCESSES are significant in their own right.

In Pittsburgh-area Democratic primaries on May 16, for instance, many voters were happy to have the chance to support Democratic Socialists of America-endorsed candidates Summer Lee and Sara Innamorato, who each beat out better-known rivals by putting forward an agenda that included Medicare for all, free college tuition and a living wage.

But not everyone was happy.

The conservative National Review was frothing the day after Lee’s and Innamorato’s victories, with a story headlined: “Democrats Nominate Literal, Non-Metaphorical Socialists in Pennsylvania Primaries.”

As for the party establishment, it was sounding the alarm bell that if insurgents are allowed to dominate, the Democrats are doomed to fail in what should be an easy win in the midterm elections this November. The Washington Post warned in a headline, “The far left is winning the Democratic civil war.”

Despite polls that show the party’s base moving to the left, Democratic operatives have been on patrol against progressive primary challengers that threaten the anointed “centrist” candidates.

In some cases, they’ve waged smear campaigns against anyone other than their handpicked candidates — or tried to coerce the upstarts into pulling out. This was the case with Levi Tillemann, who became the focus of a pressure campaign by top House Democrat Steny Hoyer.

When Hoyer’s strong-arm tactics to force Tillemann out of a Colorado primary election were caught on tape and published by the Intercept, Hoyer stood by his aggressive meddling.

So did House Majority Leader Nancy Pelosi, who called the targeting of Tillemann “a conversation about the realities of life.”

As Pelosi lectured: “What’s important in all of this is that one in five children in America lives in poverty goes to sleep hungry. That’s what makes this election so urgent, for our children. So if the reality is that some candidates can get into the general [more] than others, then that’s a clear-eyes conversation.”

– – – – – – – – – – – – – – – –

AND WHAT are party leaders like Pelosi offering as an alternative to the starry-eyed insurgents?

A few days after the Pennsylvania primaries, Senate Democrats put Pelosi’s “clear-eyes” politics on display — by casting the deciding votes to confirm Gina Haspel, the former head of a Bush-era torture program who belongs in jail, as the new director of the CIA. It wasn’t even close.

This is the Democratic apparatus’s idea of a November election strategy. Almost all of the Democrats who voted for Haspel are up for re-election in November in states that Trump won in 2016. So they rolled over and voted for the former overseer of a notorious CIA black site.

Senate Minority Leader Chuck Schumer voted against. But instead of leading fellow Democrats in confronting and exposing a torturer — or even publicly announcing his opposition before the vote — Schumer didn’t lift a finger to stop the nomination.

With three Republican senators opposed to Haspel’s nomination, the Democrats had the votes to stop her. But Schumer, Pelosi and Co. let their more conservative colleagues vote as they pleased, on the theory that this would win them points in their red states in November.

As Charles Pierce wrote in Esquire, “Torture is now forgivable. Torture is now a career move. Torture is now a weapon in abeyance. Torture is now bipartisan, and everybody’s happy to put it behind us. Until the next time.”

A lot of writers these days are asking what the true soul of the Democratic Party consists of, but the real question might be whether it has one at all.

– – – – – – – – – – – – – – – –

IN THE mainstream media, the emergence of left-wing candidates in the primaries is portrayed as part of a battle between two different Democratic Parties.

On the one side, it’s the progressives, inspired by Sanders’ 2016 campaign, putting forward bold proposals around income inequality, health care justice and defense of the New Deal and Great Society social programs that the Democrats have been associated with since the 1930s.

On the other side is the party establishment, with a plan to steer the Democrats to victory in November by exploiting dissatisfaction with Trump among Democrats and Republicans alike. If the strategy is to win over alienated Republicans — and get the corporate backing needed to accomplish this — the progressives are only getting in the way.

But this picture misses the blur.

The question isn’t whether the Democratic Party is the party of activists door-knocking to promote the cause of Medicare for All or the party that makes cynical political calculations for the sake of winning over Republicans in November.

It’s both.

The two sides of the coin can’t be separated. And what’s more, the tails side of the door-knockers is inevitably affected by the heads side — but not the other way around.

During Sanders’ campaign for the presidential nomination, he offered voters with hopes and dreams of something better an alternative to business as usual. Sanders voters not only hated Trump and the Republicans, but they were fed up with a Democratic Party whose policies didn’t represent them — a party epitomized by one Hillary Clinton.

Many of these people were also ready for the socialist message that Sanders, to his credit, never hid during the campaign, despite the pressure.

But in the end, Sanders not only accepted defeat, but threw his support behind Clinton, whose apparatchiks had used the Democratic Party’s highly undemocratic rules to sabotage Sanders’ campaign. He was tougher than anyone else on supporters who couldn’t stomach the idea of supporting a presidential candidate they had fought so hard for so long.

– – – – – – – – – – – – – – – –

THERE ARE plenty of examples of left-leaning candidates who challenged the Democratic Party’s mainstream orthodoxy.

Consider Dennis Kucinich, who ran for the Democratic presidential nomination in the 2000s as a progressive antiwar candidate. He opposed the Iraq War and the civil liberties-shredding USA Patriot Act, and his 2004 campaign seemed to pose an alternative to John Kerry’s middle-of-the-road bandwagon.

But when Kucinich lost, he folded up his challenge and likewise threw his disgruntled supporters behind a candidate they disliked.

Kucinich wasn’t ignorant of his mission: “The Democratic Party created third parties by running to the middle. What I’m trying to do is to go back to the big tent so that everyone who felt alienated could come back through my candidacy.”

Left-leaning candidates like Kucinich also help set the limits of what is considered the farthest left Democrats can go — and the party apparatus zealously guards that border, content in the knowledge that “leftists” like Kucinich won’t lead anyone across it.

Interestingly, Kucinich ran in the Democratic primary for governor of Ohio earlier this month, and was backed by Sanders’ Our Revolution. But he lost to Richard Cordray, who was supported by liberal Democrat Elizabeth Warren.

Sanders is different from Kucinich in one crucial respect. Because of his insistence on identifying as a socialist, many Sanders supporters saw his campaign as a platform for promoting socialist ideals. He is undoubtedly responsible for much of the surge of interest in socialist organization, particularly the Democratic Socialists of America. Kucinich can claim nothing remotely similar.

Over the past year and a half since Trump took power, people inspired by Sanders have generalized their knowledge and experience in many ways — through the Women’s Marches, immigrant rights struggles, the #MeToo campaign against sexual assault, a wave of teachers’ strikes.

We have to do everything we can to stop this development of a new socialist left from being exclusively bottled up in the November elections.

No doubt many people will view the elections as the next important step for the resistance that is beginning to be built. And we know from the Sanders’ campaign and the smaller-scale successes of openly left candidates so far this year that elections can shine a spotlight on left-wing ideas and proposals.

But we have to insist on the other lesson of the Sanders campaign — that remaining committed to the Democrats consigns the left to being locked up inside a two-party prison that is hostile to any challenge to the status quo.

This is a jail that is incredibly difficult to break out of at any time, because of the rigged rules of the “world’s greatest democracy.” But it is even harder to escape if the left renounces the principle of political independence and accepts the strategy of working from the inside of the Democratic Party.

The first step for socialists is to make this case about the elections and the Democratic Party, even if it is unpopular — while making every effort to engage a radicalizing audience in all the struggles and political opportunities that will take place between now and November 6.

Posta under Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

HISTORIA ALLE BØR KJENNE: KORLEIS OPPRETTINGA AV STATEN ISRAEL HENDTE

Israel ble skapt av kaos i Midtøsten

Etter 1. verdenskrig tar forfølgelsen av jødene til i Europa. Samtidig forsøker britene å holde dem ute fra Palestina. Jødene svarer med terror, og snart hører bomber og mord til hverdagen. I 1948 gir britene opp og etterlater et land i kaos: Israel er født.

9. mai 2018 av Else Christensen

historienet.no

Det er fullt hus i den britiske offisersklubben Gold-schmidt House i Jerusalem. Mens freden senker seg over byen på den jødiske sabbaten denne lørdagen i mars 1947, nyter britene å kunne slappe av etter ukens blodige begivenheter med en liten matbit og en drink.

Et dumpt brak bryter idyllen. Bygningen rister, glasset i vinduene knuser, mens flaskene i baren deiser i gulvet. Veggene svaier før de faller sammen i et kaos av støv og murblokker. En sirene begynner å hyle. Menneskene kjemper seg vei ut av bygningen.

Storbritannia reagerer med sjokk og raseri da tapstallene blir kjent: 20 mennesker er drept. I to måneder har de britiske troppene i Jerusalem nærmest befunnet seg i beleiringstilstand.

De har forskanset seg i “sikkerhetssoner”, der hele kvartaler har blitt stengt av for omverdenen – gjemt bort bak bevæpnede vaktposter, gjerder og piggtråd.

Offisersklubben lå i en av de best bevoktede sonene. Likevel har jødiske terrorister klart å trenge forbi vaktpostene og inn i bygningen, der de har satt fra seg tre ryggsekker med 30 kilo sprengstoff i hver.

Avisen “Sunday Express” uttrykte det mange briter tenkte: “Skap ro, eller forlat landet.”

Britene lovet en jødisk stat

Det hele hadde begynt så lovende. Etter Det osmanske rikets sammenbrudd hadde Palestina blitt britisk mandatområde i 1920.

I begynnelsen av mandatperioden fantes det bare noen få jøder i Palestina. De fleste hadde flyttet til området fordi en bølge av europeiske jødeforfølgelser på 1800-tallet hadde skapt en lengsel etter en selvstendig jødisk stat.

Og siden det jødiske samfunnet alltid hadde følt en åndelig tilknytning til Palestina, der jødene ifølge Det gamle testamente hører hjemme, ønsket de fleste at det nye hjemlandet skulle ligge her.

Innvandringen begynte, og fra 1882 til 1914 slo nærmere 37 000 jøder seg ned i Palestina. Etter den russiske revolusjon i 1917 kom flere til, og da det ble britisk mandatområde i 1920 hadde 80 000 jøder bosatt seg i “det hellige land”.

Tre år tidligere hadde britene i den såkalte Balfour-deklarasjonen lovet jødene et “nasjonalt hjem” i Palestina for å sikre seg deres støtte under 1. verdenskrig. Men for å bevare et godt forhold til araberne også, så britene seg nødt til å begrense innvandringen.

De britiske soldatene forsøkte å bevare freden i Palestina, men med tiden ble det en umulig oppgave. © BPK

Araberne gjorde opprør

Med Hitlers maktovertakelse i Tyskland og den åpenlyse antisemittismen i Øst-Europa, ble situasjonen imidlertid komplisert. Presset på grensene økte.

Med støtte fra sionistiske organisasjoner kom tusenvis av jøder illegalt til Palestina – transportert i gamle utrangerte skip. Ofte hadde fartøyene opptil ti ganger flere passasjerer enn de var beregnet til.

I årene 1937 til 1940 kom det til sammen 24 000 illegale immigranter. For mange av dem var skipene siste mulighet for å slippe unna forfølgelsene i Europa. Nå hadde den jødiske befolkningen i Palestina økt til nesten 450 000.

Araberne som allerede bodde i Palestina, følte seg presset og gjorde opprør. Samtidig var Storbritannia smertelig klar over at den arabiske støtten var viktig i en kommende krig mot Nazi-Tyskland. De ville for enhver pris legge lokk på den ulmende utilfredsheten i Palestina.

Hvitbok skulle stoppe konflikt

Den britiske regjeringen lanserte i mai 1939 en ny strategi for Palestina – den såkalte “Hvitboken av 1939”. Den førte til stor misnøye blant jødene ettersom den “utvetydig” erklærte at “en jødisk stat i Palestina ikke er en del av vår politikk”.

Videre la hvitboken en kraftig begrensning på jøders rett til å kjøpe jord i området og satte et tak på 15 000 jødiske immigranter i året for de neste fem årene.

Det var særlig lederne i Jewish Agency som følte seg sviktet og ført bak lyset. Organisasjonen hadde blitt opprettet i 1929 som et slags lokalråd for jødiske immigranter.

Det sto for salg av jord, drev sykehus og skoler og administrerte de upopulære immigrasjonsreglene. Formannen, David Ben-Gurion, hadde bodd i Palestina i flere år og tilhørte venstrefløyen blant sionistene.

Han la vekt på samarbeid med britene og hadde hatt grunnleggende tillit til at Storbritannia ville holde løftet om et “nasjonalt hjem” for jødene. Med hvitboken fikk denne tilliten seg en alvorlig knekk, og britene ble en forhatt fiende.

Allerede før den britiske strategiplanen hadde Jewish Agency organisert en milits, Hagana (“Forsvaret”), som hadde kjempet mot araberne i 1930-årene. Opprinnelig var den en sammenslutning av noen få hundre private vektere som holdt oppsyn med jødiske eiendommer.

Men etter hvert som konflikten mellom jødene og araberne tok til, fikk korpset stadig flere medlemmer. Etter hvitboken satte lederne av det jødiske samfunnet Hagana inn mot britene.

Angrepene konsentrerte seg om mål som hadde direkte forbindelse til den forhatte immigrasjonspolitikken. Foruten immigrasjonskontorer gikk Hagana også etter kystvaktskip som hadde til oppgave å holde øye med de illegale immigrantskipene.

Militsen forsøkte også å sabotere skip som skulle seile avviste immigranter til Mauritius.

Irgun til angrep

Fra første stund fikk Hagana konkurranse av gruppen Irgun, som var grunnlagt av utbrytere fra Hagana og ledet av den karismatiske Ze’ev Jabotinsky.

For Jabotinsky, som under oppveksten i Øst-Europa hadde opplevd jødeforfølgelsene på nært hold, var tålmodighet en overvurdert dyd.

Han mente at en selvstendig jødisk stat bare kunne sikres med våpen, og han havnet snart i opposisjon til den dominerende linjen innenfor det offisielle jødiske samfunnet.

Samtidig falt det ham også tungt for brystet at Jewish Agency favoriserte Arbeiderpartiets unge medlemmer ved utdelingen av immigrasjonstillatelser.

Jabotinsky hadde allerede i 1923 opprettet sin egen ungdomsorganisasjon, Betar, men i motsetning til Ben-Gurion var ikke Jabotinsky interessert i å rekruttere bønder. Han ville ha soldater. Og i Betars hemmelige leire fikk de unge både militær og politisk opplæring.

Samtidig opprettet Jabotinsky sin egen avdeling for illegal immigrasjon og begynte å sjartre skip.

Irgun reagerte umiddelbart på britenes nye strategi. Samme dag som den ble offentliggjort, angrep militsen en britisk-kontrollert radiostasjon.

Angrep på elektrisitetsverk, telefonlinjer og posthus fulgte. Irgun gjennomførte også et attentat mot lederen av den avdelingen av det britiske politiet som etterforsket militsenes aktiviteter – en terroraksjon som fikk britene til å rase.

Mange jøder forsøkte å komme seg inn i Palestina på ulovlig vis, i gamle overfylte skip.

Hjelp fra militsene

Snart skulle større begivenheter overskygge konflikten om strategiplanen; 1. september 1939 brøt 2. verdenskrig ut, og det endret spillereglene i Palestina for en stund. De jødiske militsene havnet i et dilemma: Skulle de fortsette angrepene på britene eller støtte dem i kampen mot Hitler?

Hagana løste problemet – i hvert fall på papiret – ved å erklære at “vi skal utkjempe krigen mot Hitler som om det ikke fantes noen hvitbok, og bekjempe hvitboken som om det ikke fantes noen krig”.

Mange Hagana-folk gikk aktivt inn i krigen på britisk side, og sammen med britene mobiliserte de et jødisk elitekorps, Palmach, som kunne settes inn der det måtte oppstå uroligheter i regionen. Også Irgun fulgte etter og samarbeidet med britene.

Denne strategien hadde ikke Avraham Stern mye til overs for. Han var fra Polen og hadde i årene opp til 2. verdenskrig vært høyt plassert i Irgun. Stern forente revolusjonær iver med intellektuell finesse.

Han hadde studert klassiske språk og litteratur i Firenze, skrev dikt og var alltid ulastelig antrukket. Han var også levende opptatt av skytevåpen og hadde vært med på å utarbeide skriftet “Pistol” – den første hebraiske brukerhåndboken for skytevåpen.

I 1940 forlot han Irgun i protest mot at militsen hadde stilt terrorhandlingene i bero. Britene var en større fiende enn Hitler, mente Stern. Han opprettet sin egen milits, Lehi.

Den spesialiserte seg på personlig terror i form av attentater mot britiske soldater og politifolk samt jødiske “kollaboratører”. For å kunne kjøpe våpen og finansiere aksjonene sine, utførte gruppen ran ved høylys dag.

I januar 1942 gikk det ut over en bank eid av den jødiske fagbevegelsen, Histadrut. De ansatte nektet å utlevere pengene, og Lehi skjøt og drepte to bankmenn. Britene kom raskt på sporet av morderne, men militsen bombet politikontoret og drepte de fleste som arbeidet med saken.

Britene innledet en intensiv jakt på Avraham Stern, og etter en måned ble han pågrepet i et klesskap i en leilighet. Politifolkene førte ham til hovedkvarteret og ringte til Geoffrey Morton, en av politifolkene som hadde overlevd Lehis bombeangrep.

Han sendte de andre politifolkene bort slik at han var alene med Stern og en annen betjent. Snart ble militslederen båret ut på gaten med et blødende skuddsår i hodet, og erklært død like etter. Stern hadde forsøkt å flykte gjennom vinduet, hevdet Morton.

Jaktsesongen begynner

For Lehi var Avraham Sterns død snarere begynnelsen enn slutten. Mange ble tiltrukket og fascinert av myten om den unge martyren, og militsen manglet aldri frivillige til sine blodige aksjoner.

To av dem, Eliahu Hakim og Eliahu Bet-Zouri, begge i 20-årene, markerte seg for alvor i mandatets blodige historie da de skjøt og drepte Walter Guinness, den britiske ministeren for Midtøsten, i Kairo. De to ble raskt pågrepet, og viste ingen anger:

“Vi kjemper for vår frihet. Hvis vi har grepet til våpen er det bare fordi vi har blitt presset til det,” erklærte Hakim.

Guinness var en personlig venn av Winston Churchill, og statsministeren var rasende. I en tale i parlamentet ba han om at rettferdigheten skulle skje fyldest så snart som mulig, og på en måte som ville statuere et eksempel. Kort tid etter ble Hakim og Bet-Zouri hengt.

Etter attentatet på Guinness innledet britene en klappjakt på både Lehi og Irgun. Britene fikk full støtte til kampanjen – som fikk kodenavnet “jaktsesongen” – fra Hagana og Jewish Agency.

De hjalp til med å forfølge Irgun, mens de stort sett ignorerte Lehi, som de anså for å være for ekstrem til å utgjøre en politisk trussel mot Ben-Gurion og de andre tradisjonelle lederne av det jødiske samfunnet.

I perioden, som varte frem til juni 1945, ble Irgun- og Lehi-folk fjernet fra skoler og arbeidsplasser. Mer enn tusen ble overlevert til britene, mistenkt for å være terrorister. Mange ble utsatt for tortur, utført av Hagana.

Irgun hevnet seg aldri. Siden 1942 hadde gruppen vært ledet av Menachem Begin, en polsk jurist som hadde gjort lynkarriere i militsen. Begin var fast bestemt på at “jaktsesongen” ikke skulle utvikle seg til en borgerkrig.

Snart begynte kampanjen å vakle. Stadig flere menige medlemmer av Hagana skammet seg over det de var med på, og samtidig var det åpenlyst for dem at Storbritannia fortsatt ikke lot til å ha noen konkrete planer om en jødisk stat.

Angrep på hotell

Skuffelsen hos Hagana og Jewish Agency ble enda større da den nye britiske statsministeren, Clement Attlee, og hans regjering i raskt tempo løp fra de pro-sionistiske løftene de hadde gitt før valget.

Sammen med Irgun og Lehi dannet Hagana nå “Den jødiske motstandsbevegelsen”, som utførte en rekke terror-aksjoner. Den mest blodige var angrepet på King David Hotel den 22. juli 1946.

I siste halvdel av 1940-årene var King David Hotel i Jerusalem samlingspunkt for den britiske administrasjonen. Her hadde høykommissæren sitt kontor, og i et av tilbyggene holdt det britiske militærpolitiet til.

Hotellet var omgitt av piggtråd, og rundt bygningen hang det et nett som skulle beskytte mot håndgranater. Resten av hotellet var samlingspunkt for byens sosiale elite. Her kunne britiske ladyer i aftenkjoler nippe til en cocktail, mens diskrete tjenere serverte delikatesser tilberedt av sveitsiske kokker.

Og det var nettopp kjøkkenet som skulle vise seg å være King David Hotels akilleshæl. Gjennom kjøkkeninngangen fikk de jødiske terroristene brakt sju melkespann fylt med sprengstoff inn i hotellet. De plasserte dem rundt de bærende søylene i den sørvestlige delen av bygningen og forlot raskt området.

I høykommissariatet begynte staben å pakke sammen for å gå til lunsj, og i restauranten var en kelner akkurat ferdig med å fylle fruktskålene idet bygningen ble rystet av en kraftig eksplosjon.

Klokken viste 12.37 da alle de elektriske urene i bygningen gikk i stå. Murene bulte utover, og bygningen klappet sammen – etasje for etasje.

Gjennom et inferno av skrik og lyden av stålbjelker som ble bøyd, og glass som ble knust, vaklet sårede folk ut av restene av bygningen – dekket av blod og hvitt støv.

Først 4. august hadde myndighetene oversikt over tapene: 91 drepte og 45 sårede.

Britene forlot Palestina i 1948, og kort tid etter brøt det ut blodige kamper mellom jødene og araberne.

© Getty Images

Britene forlater Palestina

Aksjonen hadde vært planlagt i fellesskap av militsene i Den jødiske motstandsbevegelsen, men Irgun sto for den praktiske utføringen. Da tapstallene ble kjent, trakk Hagana seg forskrekket ut av samarbeidet. Deretter fortsatte militsene kampen mot britene hver for seg.

Palmach – elitestyrken som hadde kjempet for britene under 2. verdenskrig – bisto nå skip med illegale immigranter.

I de første månedene av 1947 angrep Irgun gjentatte ganger britiske militærleire, konvoier og kjøretøy – og i mars 1947 gikk det utover offisersklubben i Goldschmidt House.

Etter en blodig sommer, der to britiske soldater ble hengt som hevn for henrettelsen av tre Irgun-folk, kom nyheten som terroristene hadde ventet på: Britene erklærte at de ville forlate Palestina i 1948.

I november 1947 foreslo FN en delingsplan for Palestina. Verken araberne eller jødene kunne godta ordningen, og det brøt ut en blodig borgerkrig mellom de to gruppene. Begge sider brukte terror mot sivile, og de jødiske militsene spilte igjen en aktiv rolle i kampene.

I april 1948 gikk Lehi og Irgun til angrep på en arabisk landsby, Deir Yassin, på veien mellom Jerusalem og Tel Aviv. Landsbyen lå på et høydedrag, og militsgruppene mente at den utgjorde en alvorlig sikkerhetstrussel for trafikken mellom jødenes to store byer.

Angrepet utviklet seg til en massakre, og endte med at mer enn 100 menn, kvinner og barn ble drept. Hendelsen satte en alvorlig støkk i den arabiske befolkningen, og ble starten på en masseflukt fra området.

Israel opprettes

Israel erklærte sin uavhengighet 14. mai 1948 – dagen før britenes avgang. Med selvstendigheten befestet de “tradisjonelle” sionistene med Ben-Gurion i spissen sine maktposisjoner. Hagana ble omdannet til den offisielle hæren, der også Irgun og Lehi inngikk.

Selv om Israel var opprettet, var det ikke slutt på jødisk terror. Riktignok var Lehi blitt oppløst da Israel formelt ble en stat, men militsen hadde fortsatt en aktiv celle i Jerusalem.

Den gikk til aksjon da FNs fredsmegler, Folke Bernadotte, i september 1948 fremsatte et forslag til en løsning av den israelsk-arabiske konflikten.

Forslaget gikk ut på at FN skulle fastsette grensene mellom arabisk og jødisk territorium og sikre arabernes menneskerettigheter. Dagen etter ble Bernadotte skutt i Jerusalem av tre Lehi-folk.

Mordet på Bernadotte, som i slutten av 2. verdenskrig hadde vært med på å befri jøder fra konsentrasjonsleire, illustrerte at freden langt fra hadde senket seg over Palestina.

Tvert imot var det skapt en ny konflikt om det hellige land.

Midtøsten er historiens brennpunkt

Midtøsten har gjennom historien dannet åsted for mange av verdens store hendelser, kriger og konflikter – og gjør det fortsatt.

I HISTORIE bestreber vi oss derfor på å dekke Midtøstens historie. Hvis du skynder deg,  får du nå tre numre av HISTORIE til sterkt redusert pris og kan sette deg mer inn i verdensdelen som har formet verden.

Les meir

J. Bowyer Bell: Terror Out of Zion, St. Martin’s Press, 1977.

Yaacov Shavit: Jabotinsky and the Revisionist Movement 1925-1948, Cass, 1988.

Posta under Imperialisme, Palestina, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Palestinians Right to Return, Fight against Repression and Light up the Resistance!

In Opening Its Embassy in Jerusalem, the US Has Slammed the Door on the Peace Process

In its place, it is time for a new paradigm based on full national and civil equality for all.

Posta under Our global world, Palestina, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget