Lenin og den Russiske Revolusjon – Eit tidsskilje

Tariq Ali:

The Dilemmas of Lenin – terrorism, war, empire, love, revolution

Verso Books, London, 2017, s. 384

Den Russiske Revolusjon var ei viktig hending som fekk store innverknader på det 20. århundre. Mange bøker har vore skreve om han, både gode og dårlege. Ei ny bok er nyleg komen i høve dei 100 år sidan revolusjonen i 1917. Ho tek føre seg Lenin, hans dilemma, historiske hendingar før, rundt og etter 1917, i Russland så vel som i Europa elles. Boka er skreve av den kjende skrivaren Tariq Ali.

«The Dilemmas of Lenin» tek i stor grad opp det som tittelen tilseier. Dilemmane og vala Lenin måtte ta dei knappe 5 åra han leia partiet (Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikane) (1912–1918)
Det russiske kommunistpartiet (1918–1924, Wikipedia), stod i kø. Både innan- og utanlands gjorde hendingane sin inngripande lagnad det vanskeleg for det nye sosialistisk prosjektet. Mange faktorar, inkludert eigne feil i partiet, førte til at «revolusjonen» vart byråkratisert, autoritær og gjekk i feil retning. Dette såg Lenin og prøvde å gjera noko med det, men det vart for seint. Lenin døydde av slag i 1924.

Europa stod i brann. Russland var rekt inn i 1. verdskrig med begge beina. Eit korrupt, autoritært og inkompetent tsarregime prøvde å pynte på fasaden for å møte folk si aukande misnøye. Fattigdom, svolt, krig og elendig økonomi. Alt låg til rette for revolusjon!

Tariq Ali skriv at Lenin, leiaren av Oktoberrevolusjonen, er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundre. Mange i hans samtid, sjølv motstandarar, akseptere hans fulle intellektuelle og politiske kapasitet. Dette meiner Ali har vorte mista i mistolkingar og at verka til Lenin sjeldan vert lest.

Tariq Ali utforskar i denne boka Lenin sine to viktigaste påverknader i hans tenking: Den turbulente tsarrussiske historie og starten på den internasjonale arbeidarrørsla. Ali forklarar godt Lenin sine måtar å arbeide med sine dilemma på. Dilemma som framleis i vår tid kastar sin «skuggar»: Er terrorisme ein farbar strategi? Er Støtte til imperiale krigar nokon gong rettferdiggjerande? Kan politikk verte utforma utan eit parti? Dette er spørsmål Lenin strevde med og som i høve det, gjer «Lenin sine dilemma» også for oss i dag aktuell i vår streven med våre dilemma.

Boka er delt opp i fem hovuddelar (seksjonar) med underkapittel. Seksjon 1 handlar om terrorisme og utopia, Seksjon 2 om internasjonalisme, sosialisme, imperia og krig. Seksjon 3 (1917-1920: STATES AND REVOLUTIONS er den største og tek føre seg revolusjonsåret 1917 og etterspelet og borgarkrigen. Seksjon 4 om kvinnene før, under og etter revolusjonen, og Seksjon 5 om den siste tida til Lenin og problema som han prøvde å løyse. Epilogen er Lenins eigen korte tekst: «On Climbing a High Mountain”, skreve i februar 1922 og først trykt i Pravda i april 1924, etter hans død.

Introduksjonskapittellet gjev ei god oversikt og innsikt i kva Ali vel å ta opp og setje ljoset på i boka. For eit val er det og slik vil det alltid vera i store tema.

-Noko av det sentrale Ali tek opp er at Lenin er ein av dei mest misoppfatta leiarane i det 20. århundre. Arva etter han har vorte tapt i mistolking. Lenin har vore heidra, men nesten ikkje lest.

-Kvifor skrive om Lenin, spør Ali og svarar nesten lakonisk: Lenin-kulten var ei katastrofe for tenkinga hans (og den må kome fram saman med historiske fakta, min merknad).

Kva påverka Lenin og kva var han oppteken av

-Jacobinarane sitt nederlag i 1790-årra og Parisarkommunen rett under eitt århundre seinare, var viktige historiske lærdomar for Lenin. Studiar av dette var noko han vende attende til, gong etter gong. «Kommunen» sitt nederlag er sterkt forklara av den eminente skrivaren Prosper- Olivier Lissagaray ( s. 105).

-Oppløysing av Den første internasjonale i 1873. Splitting, nye sosialistiske parti i Europa og USA, den skarpe motstanden mellom Marx og Bakunin, osb., var sentrale ting som påverka Lenin.

-I motsetnad til andre land, var det vanskeleg med massemobilisering i Russland (borgarskapet og bønder var makteslause på kvar sin måte), difor måtte ein, meinte Lenin, ha eit praktisk reiskap som var slik: Eit sentralisert, framskote parti av profesjonelle revolusjonære, var naudsynt for å få til ein revolusjon (s. 124).

-Grunnane til og bakgrunnen for Lenin si «harde line» om kven som kunne verte medlem eller ikkje, og som er mykje av grunnen til splittinga i Bolsjevik og Mensjevik, er godt forklåra av Ali (ss. 125-27).

-Friedrich Engels og hans førevarsel om ein komande europeisk storkrig. Lenin, Luxemburg og Martov si kunngjering om «forventa» komande storkrig, og arbeidarklassen med deira leiarar sitt ansvar og plikt til så langt råd er hindre krig. Og skulle krig likevel bryte ut; prøve å korte ned krigen og ta makta frå den herskande kapitalistklassen (2. Internasjonale, Stuttgart, 1907).

-Her er Lenin si «Imperialismen, det høgaste stadie i kapitalismen», eit fundament i forståing av m.a. imperialistmaktene og 1. verdskrig, skriv Ali (s. 134).

-Det tyske sosialdemokratiske partiet sin «kapitulasjon» for sin støtte til krigsdeltaking ved leiarskapet og leiaren Karl Kautsky. Dette forbausa Lenin sterkt og Rosa Luxemburg argumenterte kraftig mot dette sviket (s. 137).

-Lenin sin pamflett «Sosialistar og krig», skreve etter møtet i 2. Internasjonale, som reaksjon på at dei ikkje klarte å oppretthalde sin eigen tidlegare «antikrigsresolusjon». I skrivet refererar Lenin m.a. Clausewitz si maksime om «krig som ei fortsetting av politikk med andre midlar» (s- 138).

-Clausewitz si bok «I krig» klargjorde Lenin sine eigne tankar om kompleksitetane i den revolusjonære prosess (s.139).

-USA sitt inntog i 1. verdskrig og konsekvensane av audmjukinga av Tyskland seinare, og «imperialistkongen» Wilson sitt grep på Europa og hans store «imperialistmistak» (s. 143-5).

-Det tredje rike sin ekspansive imperialistmodell for Europa, var ein «blåkopi» av Monroe-doktrina til USA for «full kontroll» over Latin Amerika (s. 145).

Den Raude Arme, borgarkrig og militære «filosofar».

I kap. 11 skriv Ali om at Lenin ville ha fredsforhandlingar med den gamle tsar-armeen si leiing på alle frontar, men dei nekta, og til slutt storma raude arme folk det militære høgkvarteret og armeen vart etter kvart heilt øydelagt. Fleire av dei avsette generalane flydde sørover og prøvde å etablera ein kontrarevolusjonær styrk med støtte frå Entente (allianse m.a. mellom Frankrike og Storbritannia, min merknad), for å prøve å vinne attende landet. Det gjekk mot ein stygg borgarkrig (s. 217).

«Dei kvite» bygde seg opp og Lenins revolusjon fekk kjenne på press både innanfrå og utanfrå. Den Raude Arme pressa Dei kvite attende på mange frontar og stod til slutt langt inne i Polen og kunne også ha hjelpt den tyske revolusjonen. Men ei kjempetabbe (eller var det det?, min merknad) forårsaka av Stalin og to andre generalar si ordrenekt i sørkommandoen, ovanfor den høgstkommanderande og dyktige Tukhachevsky, gjorde at presset glapp. Ei fatal opning i fronten oppstod og Bolsjevik revolusjonen vart verande innanfor sine grenser (s. 220).

-Den brilliante generalen Tukhachevsky i Trotsky sin Raude Arme, held fram i ulike postar etter borgarkrigens slutt og vidare etter Lenins død. Riktig nok diskreditert og med fiendar, men var m.a. leiar for Militærakademiet i Moskva. Han vart til slutt konspirert mot med forræderi og avretta av Stalin, saman med andre i 1937 (s. 222).

-Ali skriv at mykje litteratur er skreve om sjølve Oktoberrevolusjonen, men veldig lite spesifikt om borgarkrigen. Og ein ting Ali peikar på er at den verkelege historia av klassekamp på død og liv som ville avgjera lagnaden til den russiske revolusjon, byrja ikkje i oktober 1917, men i mars 1918. Når den sokalla tsjekkoslovakiske legion byrja sin «kvite» kontrarevolusjonære kamp langs elva Volga. Tre øydeleggande år bestemte etter kvart den endelege form på revolusjonen mykje meir enn starten året før, skriv Ali, og borgarkrigen vridde revolusjonen til den forma som seinare vart stalinismen (s. 222). Dette spennande temaet og problemstilling, kunne Ali godt ha skreve meir utdjupande om. Elles skriv han ein del om «militære filosofar» og strategar, både i den russiske borgarkrigen og seinare i 2. verdskrig. Dette er interessant lesing, men for omfattande til å kome inn på det her.

Kvinner før, under og etter revolusjonen

-Eit av dei beste delane i boka er om dei radikale kvinnene, i seksjon fire. I kap. 12 skriv Ali om «den første bølga». Sosialismen var den første politiske straum som forstod og diskuterte undertrykkinga av kvinner meir grunnleggande. Noko som franskmannen Charles Fourier skreiv om allereie i 1808. To viktige tekstar av Friedrich Engels og August Bebel vart skreve om dette (Engels angra seinare på at han ikkje gav meir oppmerksemd til teksten til Fourier i sitt arbeid). Lenin tok ofte opp i sine talar orda til Fourier om at lakkmustesten på eit samfunns sosiale framgang er kor lagt kvinnene si stilling og fridom er komen (ss. 243-44). Den først bølga var kvinner frå borgarskapet som vart medlemmer av «Folkets vilje» som med vald/terror ville endre samfunnet, motivert av liberale idear (litt uforståeleg for oss, kanskje, skriv Ali), og særs aktive var dei også.

Desse kvinnene var i ein historisk tradisjon i å prøve frigjering frå patrialkalsk undertrykking, familiært, seksuelt, økonomisk og politisk. Her nemner Ali dømer på organiserte grupper frå mellomalder til den franske revolusjon (s 258).

Det var ikkje for ingenting at Lenin kalla «Folkets vilje» for «liberalarar med bomber», skriv Ali (s. 259). Fleire av kvinnene i denne gruppa var dei som leia og utførte drapet på tsar Alexander II i 1881: Vera Figner, Vera Zasulich, Sofia Petrovskaya, m.f. Petrovskaya var hovudorganisatoren, vart teken, tiltalt og hengt i 1883. Lenin fekk laga ei statue av henne i 1918.

-Det konkrete arbeidet med å endre samfunnet var det derimot «Oktober-kvinnene» som gjorde (kap. 13). Kvinnene deltok i stor grad i begge revolusjonane i 1917, og i mykje større grad enn i 1905. Faktisk var det kvinnene sin streik i tekstilindustrien som uløyste februaropprøret. Dei sende appell til metallarbeidarane om støtte og raskt (same dag) demonstrerte 50 000 arbeidarar i gatene. Husmødre slutta seg til marsjen mot Dumaen, med krav om brød.

-Men, i sentralkommiteen til bolsjevikane var det berre to kvinner i 1917: Alexandra Kollontai (seinare ambassadør i Noreg) og Elena Stasova. Eit år etter kom Varvara Yakovleva (seinare utdanningsminister), s.263.

I alle høve var kampen for likestilling og frigjering av kvinner noko Lenin stadig fronta. Dei gamle ekteskapslovene frå tsar-tida vart erstatta med nye, avkriminalisering av homoseksualitet kom (sjølv om ikkje mykje anna kom ut av det), og eit nytt departement. Zhenotdel (Dep. for arbeid blant kvinnelege arbeidarar og bønder), som hadde som viktigaste oppgåve likestilling på alle plan. Russiske kvinner var på denne tida mykje lenger komne og meir opplyste enn sine europeiske søstre, skriv Ali. Men haldningar og fordomar eksisterte då og gjer det enno i det russiske samfunn.

-I kap. 14. skriv Ali om Lenins mange dilemma i kjærleiken. Hans to største kjærleikar ved sida av partiet var Nadya Kropskaya, som gifte seg med han, og Inessa Armand (fødd i Paris), Lenins andre store kjærleik. Mangt og mykje om Lenins privatliv er det ikkje skreve særleg om. Noko av grunnen til det skuldast biografar sin «kanonisering og glorifisering av han, skriv Ali. Då vart ikkje slike ting noko som passa seg i dei store ovasjonar kring Lenins liv og virke. Det var truleg eit veldig kjenslevarmt tilhøve mellom Lenin og Armand. Ho var den han kunne vende seg til og snakke med om alt mogleg, skal han ha sagt. Dette tilhøvet både kjenslesett og politisk var noko som gjorde han heilt knust når Inessa døydde av tyfus i 1920. Ho vart gravlagt i Moskva.

Same kveld etter gravferda gjekk Lenin attende til kontoret sitt i Kreml og held fram med arbeid. Han måtte berre gjere oppgåvene som stod i kø og å prøve å kome litt vekk frå den kjempetunge sorga som då tynga han så valdsamt. I tida frametter skulle kona Nadya vera ei viktig støtte for Lenin både menneskeleg og politisk.

Slutten og den bitre kampen

I siste seksjon 5 – den sist kampen, kap. 15 – til siste slutt og kap. 16 – vener og uvener, forklårar Tariq Ali godt kva Lenin stod ovanfor av utfordringar i borgarkrigen og mot slutten av sitt liv: Korleis kunne dei hjelpe Tyskland i deira revolusjonsforsøk? Korleis skulle dei stå imot det stadig aukande presset utanfrå, med boikott, økonomiske sanksjonar og militær støtte til kontrarevolusjonen? Ville dei vinne over dei kvite? Etter tre lange år vann, vann di raude, men det kosta. 3 millionar russarar var drepne, store deler av ein generasjon, flest bønder, var borte. Korleis skulle dei få bygd opp landet etter dette? Og så var det Julius Martov då. Venen og sosialdemokraten som hadde vorte hans uven. Kva kunne han gjere med det? Det var for seint, Martov døydde, i 1923, åtte månader før han sjølv døydde.

Lenin tenkte og konsoliderte, og skreiv. Men til kva nytte, synes han sjølv. Problema tårna seg opp. Indre splid gjorde at all opposisjon mot den etter kvart einsretta lina forsvann frå partiet. Lenin såg denne feilen i mangel på demokratisk sinnelag , men det var for seint. Han var døyande, det var partiet også, skriv Ali. I ein alder av 52 fekk Lenin sitt første slag i 1922. Det var altfor mykje å gjera og altfor liten tid, kreftene tok slutt. Ei tid etter sitt andre slag døydde Leni, 21. januar 1924.

Hans verste føresjåingar slo til: Kulturen (hegemoniet som Antonio Gramsci kalla det) i partiet var forsteina i gamle spor, byråkratiseringa, innstraminga av meining og det autoritære auka. Idolisering og «helgendyrking» av Lenin byrja. Mot hans og kona Nadya si vilje, vart han balsamert, etter vedtak av Stalin og politbyrået. Og innan få år vart Lenins idear «balsamert» også, skriv Ali. Ei anna retning enn det Lenin og folka hans såg for seg utvikla seg, i den totalitære stat, og som det heiter, resten er historie.

Bokmelding av Ivar Jørdre, trykt første gong i tidsskriftet «Gnist», nr. 4, 2017

 

TARIQ ALI har skreve meir enn 20 bøker om verdshistorie og politikk. Av dei siste kan nemnast «The Clash of Fundamentalisms», «The Obama Syndrome» og «The Extreme Centre». Han har også skreve bøker i sitt prosjekt, Islam Quintet og tekster for teater og film. Han er lang tids medlem av redaksjonskommiteen i New Left Review. Han er busett i London.


Lenins imperialismeteori

Utdraget nedanfor er henta frå V.I. Lenin: Udvalgte værker, bind 6, Tiden, København 1947. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

  1. Hvilke argumenter bruker Lenin for å knytte imperialismen til kapitalismen?
  2. Hva menes med påstanden om at imperialismen er kapitalismens monopolistiske stadium?
  3. Hvilke kjennetegn mener Lenin må knyttes til en definisjon av imperialisme?
  4. Hvilke innvendinger kan reises mot Lenins teori?KildeImperialismen som et eget stadium av kapitalismen

    Vi må nå forsøke å trekke visse slutninger og sammenfatte det vi hittil har sagt om imperialismen. Imperialismen har vokst fram som en videreutvikling og direkte fortsettelse av kapitalismens grunnegenskaper. (…) Det økonomisk fundamentale i denne prosessen er at de kapitalistiske monopolene avløser den kapitalistiske frie konkurransen. Den frie konkurransen er selve kjennemerket på kapitalismen og vareproduksjon overhodet. Monopolet er den frie konkurransens direkte motsetning, men den frie konkurranse selv begynte for øynene på oss å forvandle seg til monopol, idet den skapte storindustrien, fortrengte småbedriftene, erstattet store virksomheter med enda større, kort sagt brakte konsentrasjonen av produksjon og kapital så vidt at monopolet oppstod og stadig oppstår: karteller, syndikater og truster dannet med assistanse av kapital fra et halvt snes milliardbanker. Vi ser også at monopolene ikke fjerner den frie konkurransen som de har vokst ut av, men består ved siden av og over den, og på den måten skaper en rekke svært krasse og skarpe motsetninger, gnisninger og konflikter. Monopolet er overgangen fra kapitalismen til en høyere ordning.

    Skulle en komme med en så kort definisjon av imperialismen som mulig, så måtte det være at imperialisme er kapitalismens monopolistiske stadium. Denne definisjonen ville inneholde hovedsaken: På den ene siden er finanskapitalen den bankkapital som er smeltet sammen med de monopolistiske industrisammenslutningenes kapital, og som er konsentrert i noen få monopolistiske storbanker. På den andre siden er verdens oppdeling overgangen fra en kolonipolitikk som uhindret kunne bre seg over strekninger som ingen kapitalistisk makt ennå hadde besatt, til en kolonipolitikk som består av monopolistisk beherskelse av en klode som allerede er ferdig oppdelt.

    Altfor korte definisjoner er nok praktiske å ha i den forstand at de oppsummerer det viktigste, men likevel utilstrekkelige så snart en vil utlede spesielle og vesentlige trekk ved det fenomenet en skal definere. Derfor må vi – uten å glemme at alle definisjoner bare har betinget og relativ betydning, fordi en definisjon aldri kan omfatte alle de mangfoldige sammenhengene som finnes ved en fullt utviklet foreteelse – gi en definisjon av imperialismen som inneholder følgende fem av dens viktigste kjennetegn:

    En konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt
    utviklingstrinn at den har skapt definitive monopoler i verdensøkonomien.
    Bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen, og på basis
    av denne «finanskapitalen» er det skapt et finansoligarki. 1)
    Kapitaleksport, til forskjell fra vareeksport, får spesielt stor
    betydning.

    Det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg.

    Jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet.
    Imperialisme er kapitalisme på det utviklingstrinn der finanskapitalens og monopolenes herredømme er skapt, der kapitaleksporten har fått framtredende betydning, der verdens oppdeling mellom de internasjonale trustene har begynt, og oppdelingen av jordens samlede territorium mellom de kapitalistiske landene er avsluttet.

    1) oligarki, fåmannsstyre


Desse lenkene viser meir og viktige ting om Den russiske revolusjon:

Rosa Luxemburg om Den russiske revolusjon, skreve i 1918 (dansk tekst)

Lenin the Dictator and The Dilemmas of Lenin review – a revolution twisted?

Store norske leksikon – Den russiske revolusjon

 

Advertisements
Posta under communism, Europa, Fagrørsle og kamp, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

ICAN – The World Wide Movement to End Nuclear Weapons – SIGN IT!

International Campaign to Abolish Nuclear Weapons

We Are a Movement to End Nuclear Weapons.

 Join the Campaign

Thank you! Check your inbox for a verification E-mail.
#IamICAN
If you believe that we must end these weapons before they end us,

If you believe that we can, we really can and will end this long nuclear nightmare through the power of people –

Then you are ICAN.

Post a photo or video of yourself to Instagram, Facebook or Twitter with the message «#IamICAN because…«

Nobel Peace Prize 2017
Learn more about the awarding of the Nobel Peace Prize to ICAN and hear the Nobel Lecture.
The Campaign
ICAN is a coalition of 468 organizations in over 100 countries working to abolish nuclear weapons. We promote adherence to and implementation of the United Nations nuclear ban treaty.
The nuclear weapons story started seven decades ago with the bombings of Hiroshima and Nagasaki. Even those who created these weapons knew nuclear weapons must be abolished. But far from ending the nuclear threat, it has spread and grown. Nuclear weapons will be used again if we do not remove them. There can only be one of two endings to the story of humankind and nuclear weapons. Which will you choose?

We must choose. The end of nuclear weapons, or the end of us. #KeepPushing

The UN nuclear ban treaty gives us a clear path to a world without nuclear weapons. Join campaigners in your country and around the world in pushing all nations to join the treaty.
Join the Campaign
The Weapon
The effects of a nuclear weapons would be inhumane and indiscriminate. When using a nuclear bomb, there is no possibility of differentiating between an intended target and a civilian, and the impact of a nuclear weapons detonation on human life is devastating and long-lasting. Nine nations control an arsenal of 15,000 weapons of mass destruction. The possession of these weapons is unacceptable. Learn More.
The Treaty
Following a decade of advocacy by ICAN and its partners, the historicTreaty on the Prohibition of Nuclear Weapons was adopted by an overwhelming majority of the world’s nations at the United Nations onJuly 7, 2017. It will enter into legal force once 50 nations have signed and ratified it.
1000 Cranes
Origami cranes are a symbol of peace that have become a global symbol for the end of nuclear weapons.

Supporters of ICAN have been making and sharing cranes on social media to show that they choose a world without nuclear weapons. They choose the #EndOfNukes.

Help turn your wish for peace into action. Become a Founding Member of the ICAN Nobel Prize 1000 Day Fund. This new fund will support 1000 Days of Action by ICAN partners around the world to bring the nuclear ban treaty into legal force and accelerate the end of nuclear weapons.
Posta under Climate Change, Our global world, Politic&Society, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget

Konsekvensane av Atomvåpen – The Consequences of Nuclear Weapons

Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen – International Campaign to Abolish Nuclear Weapons; (ICAN)

ICAN RECEIVED THE NOBEL PEACE PRIZE 10th of December 2017

Hiroshima2

Katastrofale konsekvenser

Kun ett av verdens 19 000 atomvåpen kan drepe flere hundre tusen mennesker i løpet av få sekunder. Enhver bruk av disse våpnene vil også føre til uopprettelig skade på miljøet. De katastrofale effektene av atomvåpen vil også gjøre det umulig for redningsarbeidere og internasjonale organisasjoner å gi humanitær hjelp. Dette gjør atomvåpen til en av vår tids største humanitære utfordringer.

 

Bruk, testing og produksjon

Atomvåpen har blitt brukt to ganger i krig – over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945. Mer enn 210 000 døde, og mange flere fikk alvorlige skader. Selv om atomvåpen aldri mer skulle bli brukt, har produksjon, testing og utplassering av disse våpnene uakseptable konsekvenser.

Bombingen av Hirsoshima og Nagasaki
Testing av atomvåpen
Produksjon av atomvåpen
Misbruk av offentlige midler

 

Umiddelbare og langvarige konsekvenser

Atomvåpen har en unik destruktiv kraft, og utgjør en alvorlig trussel mot miljøet og mennsker. I tillegg til å drepe millioner, vil en regional atomkrig med mindre enn 100 Hiroshima-bomber føre til radikal global nedkjøling og en redusert landbruksproduksjon. Forskning har vist at dette igjen ville føre til en global hungersnød.

Umiddelbare konsekvenser
Global nedkjøling og hungersnød
Konsekvenser for byer
Ingen humanitær respons →

 

Atomvåpenarsenaler

I dag har ni land til sammen over 15.000 atomvåpen. USA og Russland har omtrent 1.800 av disse i høy beredskap – klare til å skytes ut innen få minutter etter en advarsel om angrep er mottatt. De aller fleste våpnene er mange ganger kraftigere enn atomvåpnene som ble slupet over Japan i 1945. Et enkelt atomstridshode, hvis det blir sluppet over en større by, kan drepe millioner av mennesker, og ha ettervirkninger i flere tiår senere.

Det at atomvåpenstatene ikke har klart å ruste ned har økt risikoen for at andre land også ønsker å skaffe seg atomvåpen. Den eneste garantien mot spredning og bruk av atomvåpen er å kvitte seg med dem, og så snart som mulig. Selv om visse statsledere i atomvåpenstater har uttrykt et ønske om en atomvåpenfri verden, har de ikke klart å utvikle noen detaljerte planer for å avskaffe atomvåpen og fortsetter heller med å oppgradere arsenalene sine.

Land Atomvåpenprogram Antall
TOTALT 15.350 stridshoder
USA Var det første landet som utviklet atomvåpen og er det eneste landet som har brukt dem I krig. USA bruker mer penger på atomvåpenarsenalet sitt enn alle andre land til sammen. 6.970 stridshoder
Russland Nummer to til å utvikle atomvåpen. Har det største arsenalet i verden og investerer tungt i å oppgradere stridshodene og leveringssystemene sine. 7.300 stridshoder
Storbritannia Har en flåte med fire ubåter med atomraketter i Skottland, som hver har 16 Trident-missiler. Storbritannia vurderer for tiden om de skal oppgradere eller forkaste atomvåpenprogrammet sitt. 215 stridshoder
Frankrike Flesteparten av atomstridshodene deres er på ubåter utstyrt med M45 og M51-missiler. Et skip patruljerer til enhver tid. Noen stridshoder kan også leveres via fly. 300 stridshoder
Kina Har et mye mindre arsenal enn USA og Russland. Kan levere atomvåpen fra luft, bakke og sjø. Det virker som om Kina sakte øker størrelsen på arsenalet sitt. 260 stridshoder
India India utviklet atomvåpen i strid med sine ikkespredningsforpliktelser. Øker for tiden størrelsen på atomvåpenarsenalet sitt og bedrer leveringssystemene sine. 100–120 stridshoder
Pakistan Gjør store forbedringer på atomvåpenarsenalet sitt med tilhørende infrastruktur. Har økt størrelsen på atomvåpenarsenalet sitt de siste årene. 110–130 stridshoder
Israel Har tvetydighet som utenrikspolitisk standpunkt når det kommer til atomvåpenarsenalet sitt, og hverken bekrefter eller avviser at Israel har atomvåpen. Det er derfor lite offentlig tilgjengelig informasjon og debatt om saken. 80 stridshoder
Nord-Korea Har et atomvåpenprogram i oppstartsfasen. Arsenalet består antageligvis av under 10 stridshoder. Det er usikkert om landet har evnen til å levere stridshodene ennå. Under 10 stridshoder

Kilde: Federation of American Scientists 2016

Et større problem

På grunn av NATOs atomvåpensamarbeid har fem land i Europa atomvåpen på sitt territorium, og rundt to dusin land hevder at de trenger amerikanske atomvåpen som en del av sin sikkerhetspolitikk. Videre er det mange land som har atomkraftverk eller forskningsreaktorer som kan omskapes til produksjon av atomvåpen. Spredningen av atomrelatert kunnskap har dermed økt risikoen for at andre land også vil utvikle atomvåpen.

+ Land med atomvåpen

+ Land med atomvåpen utplassert

+ Land som er med i en allianse som har atomvåpen

Tidslinje i atomvåpenhistoria

Kilde: icannorway.no

——————————————————————————————

International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) – Facts

International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN)

International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN)

Founded: 2007 in Australia

Prize motivation: «for its work to draw attention to the catastrophic humanitarian consequences of any use of nuclear weapons and for its ground-breaking efforts to achieve a treaty-based prohibition of such weapons»

Prize share: 1/1

 

Source: nobelprize.org

 

Posta under Climate Change, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Palestinarane tapar nok ei gong, men kampen held fram!

Donald Trump fremskynder den etniske rensingen av palestinere

https://ivarjordre.files.wordpress.com/2017/12/jerusalem-al-aqsa-mosque-2017.jpg?w=631&h=354

Uttalelse fra Palestinakomiteen i Norge 6. desember 2017

Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad er en anerkjennelse av Israels undertrykking av det palestinske folk, og det er en fullstendig avvisning av palestinernes krav om like rettigheter.

Det er en legitimering av Israels folkerettsstridige kontroll over byen og over et okkupert folk.

Med dette undergraver Donald Trump folkeretten, han sementerer Israels apartheidregime og han fremskynder den etniske rensinga av palestinere fra byen.

Han oppmuntrer Israels folkerettsstridige bosettingspolitikk og belønner husødeleggelser, tvangsflytting og tyveri av land.

Dette er et grønt lys for Israel til å fortsette å frata palestinske innbyggere av Jerusalem bo- og oppholdstillatelse og hindre palestinere generelt å reise til Jerusalem. Det innebærer at byens status som hellig sted for alle de tre monoteistiske religionene svekkes og palestinerne hindres i å besøke venner og familie, få tilgang på helsetjenester og drive handelsvirksomhet.

Siden Israels militære okkupasjon av Øst-Jerusalem i 1967 har Israel fratatt mer enn 14000 palestinske innbyggere i Jerusalem deres rett til å leve i egen by.

Dette er en definitiv spiker i kista for en palestinsk stat og for en rettferdig fred. For palestinerne er det ikke noe igjen å forhandle om og finnes ikke lenger noen fredsprosess, bare en pågående annekteringsprosess.

Palestinakomiteen mener at Norge og resten av verden ikke kan sitte stille og se på det som skjer. Vi må handle, og det haster. Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad må fordømmes, og regjeringen må legge konkret press på okkupanten for å sikre at palestinernes rettigheter respekteres.

OM JERUSALEM:

  • Øst-Jerusalem er av FN anerkjent som en uløselig del av det palestinske okkuperte området, og ingen andre stater enn Israel anerkjenner Jerusalem (øst eller vest) som Israels hovedstad.
  • Israels annektering av Øst-Jerusalem er ulovlig ifølge folkeretten. I 1980 vedtok Israel sin «grunnlov” (et midlertidig lovverk som fungerer som utkast til en framtidig grunnlov) som slår fast at Jerusalem, fullstendig og udelelig, er Israels hovedstad. FNs sikkerhetsråd fulgte opp med resolusjon 476 som sier at ”tiltak som har endret den geografiske, demografiske og historiske karakter og status til den hellige byen Jerusalem, anses som ikke gyldig og er et åpenbart brudd på 4. Genévekonvensjonens bestemmelser om beskyttelse av sivile i krig og det er et alvorlig hinder for å oppnå en rettferdig og varig fred i Midtøsten.
  • Resolusjon 181 (II) tilskriver Jerusalem som helhet, og dets omgivelser, som et ”corpus separatum” under særskilt internasjonal kontroll som skal administreres av FN.
Posta under Imperialisme, Palestina, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

The President’s Hypocrisy + The System’s Hypocrisy = IMPERIALISM!

Opposite of Peace as Trump Accused of «Kicking Hornet’s Nest» in Middle East

Declaring Jerusalem the capital shows «yet again his blatant disregard for international law»

Published on

 

With his usual braggadocio and familiar hypocrisy, President Donald Trump claimed on Wednesday that his official announcement for the U.S. to recognize unified Jerusalem as Israel’s capital and to move its embassy there was a gesture of a «peace,» while critics at home and across the world decried the move as a destructive and unjust decision that will unleash more violence.

The announcement, said Raed Jarrar, Amnesty International USA’s Middle East advocacy director, is both «reckless and provocative.» Trump’s decision, he said, shows «yet again his blatant disregard for international law» and «further undermines the human rights of the Palestinian people and is likely to inflame tensions across the region.»

«No country in the world recognizes Israel’s annexation of East Jerusalem, making the decision to confer U.S. recognition deeply troubling» Jarrar added.

International law sees East Jerusalem as occupied Palestinian territory, and no other country has an embassy in Jerusalem. United Nations Secretary-General António Guterres stressed that having Jerusalem as the capital of Israel and Palestine was necessary to secure a two-state solution.

In his afternoon address from the White House, Trump said the recognition is «nothing more, or less, than a recognition of reality.»

According to Middle East expert Phyllis Bennis, «It should be noted that it has been U.S. policy itself—support for Israel, billions of U.S. tax dollars sent to the Israeli military every year, acceptance of Jewish settlements in occupied Arab Jerusalem, protection of Israel in the United Nations—that is largely responsible for that reality.»

While Trump argued the change was necessary to «the pursuit of peace between Israel and the Palestinians,» anti-occupation group IfNotNow said it «only entrenches Israel’s military occupation of Palestinian land and drives Israelis and Palestinians farther away from the lasting «peace» he so callously talked about.»

While it serves to placate Trump’s Christian Zionist base and pro-Israel donors, it follows decades of U.S. approval of illegal acts by Israel, Bennis writes, though the new decision poses «the risk of violent responses across the world» and «the risk of further violation of Palestinian rights.»

«The Trump Administration is kicking a hornet’s nest by asserting Jerusalem as Israel’s capital.»Echoing Bennis, Rebecca Vilkomerson, executive director of Jewish Voice for Peace, said, «For seventy years, the U.S. has given Israel tacit approval to steal Palestinian land, build illegal Jewish settlements, and deny Palestinians in East Jerusalem and elsewhere their rights. The Trump-Netanyahu alliance takes these ongoing policies to the next level and is reckless, irresponsible, and endangers the lives of Palestinians and Israelis.»

Also seeing the development as taking wrong policies to the next level is Chung-Wha Hong, executive director of Grassroots International. «The United States has stood alone in its unconditional endorsement of Israel, regardless of illegal settlements, occupation, and documented human rights abuses,» Hong said. «Now the Trump Administration is kicking a hornet’s nest by asserting Jerusalem as Israel’s capital.»

In a televised address, Palestinian President Mahmoud Abbas said the decision «would lead us into wars that will never end which we have warned about and always urged to fight against.»

Palestinian faction Hamas, meanwhile, said the decision «opens the gates of hell,» and called for «The youth and the Palestinian resistance in the West Bank need to respond with all means available to the U.S. decision that harms our Jerusalem,» including a «day of rage» on Dec. 8.

Other world leaders had no praise for the decision, with French President Emmanuel Macron saying it is «regrettable» and Turkish Foreign Minister Mevlut Cavusoglu calling it «irresponsible.»

U.K. Labour leader Jeremy Corbyn said it was «a reckless threat to peace» and called on his government to condemn it.

One leader offering praise for the decision was Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu, who said, «The Jewish people and the Jewish state will be forever grateful.»

The Trump administration’s peace effort between Israel and Palestine is being led by Jared Kushner, Trump’s senior adviser and son-in-law, who as Bennis notes, «has been a supporter of illegal Israeli settlements for years.»

Comments:

Trump announces Jerusalem the capital of Israel while saying he is committed to helping achieve peace. These are completely incompatible

 

Trump latest announcement exposes dangerous foreign policy. is a city under hostile military occupation. NOT Israel’s capital. We stand with the Palestinians of Jerusalem who will never give up their rights to live in peace and with dignity in their beautiful city.

 

We are appalled but unsurprised about Trump’s announcement about Jerusalem. He is calling for «peace» while charging dangerously towards the opposite.

 

Trump’s recognition of Jerusalem as Israel’s capital, including occupied Palestinian territory, is a reckless threat to peace. The British Government must condemn this dangerous act and work for a just and viable settlement of the conflict.

Share This Article

Posta under Imperialism, Our global world, Palestina, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Honduras, Honduras, Honduras..

Honduras: Thousands Defy Military Crackdown and Flood the Streets to Protest Alleged Vote-Rigging

Monday, December 04, 2017 By Amy Goodman, Democracy Now! | Video Interview

Hondurans march against corruption in Tegucigalpa, June 27.Hondurans march against corruption in Tegucigalpa, June 27. (Photo: rbreve/Flickr)

Tensions are rising in Honduras, where security forces have opened fire on protesters over the weekend, killing at least three people and injuring dozens more. On Sunday, tens of thousands of people poured into the streets to protest what many are calling an electoral coup d’état against opposition candidate Salvador Nasralla. Protesters accuse the electoral commission of rigging the vote in favor of incumbent President Juan Orlando Hernández, who is a close US ally. For more, we speak with Zenaida Velasquez, a Honduran human rights activist and one of the founders of the Committee of Relatives of the Disappeared in Honduras. We also speak with Matt Ginsberg-Jaeckle, a member of La Voz de los de Abajo and one of the founding members of the Honduras Solidarity Network. He has been in Honduras for over a week leading a human rights observation delegation.

TRANSCRIPT

AMY GOODMAN: This is Democracy Now!, democracynow.org, The War and Peace Report. I’m Amy Goodman, as we continue on the crisis in Honduras, where tens of thousands of protesters poured into the streets Sunday to denounce alleged election fraud and to support opposition presidential candidate Salvador Nasralla, last week the electoral commission pausing the counting of the votes when the incumbent president, Juan Orlando Hernández, was trailing opposition candidate Salvador Nasralla, who is now calling on the military to stop the crackdown on protesters.

We’re joined by Honduran human rights activist Zenaida Velasquez. She’s one of the founders of the Committee of Relatives of the Disappeared in Honduras. Her sister, Ilse Velasquez, was a teacher who was killed during a demonstration in March 2011. Her brother, Manfredo Velasquez, was abducted and disappeared by Honduran security forces decades ago, in 1981.

Joining us from Honduras is Matt Ginsberg-Jaeckle, one of the founding members of the Honduras Solidarity Network, a member of the group La Voz de los de Abajo and a longtime friend of murdered environmental organizer Berta Cáceres.

We welcome you both to Democracy Now! I’m going to begin with Zenaida Velasquez. What do you understand is happening right now? And what are you calling for, Zenaida?

ZENAIDA VELASQUEZ: Good morning, Amy.

What is happening is the risk of a general strike in the entire country, because they are opposing all this curfew that certainly is mostly a coup d’état. And so, the possibility of having a general strike, because the people say, «If they are imposing this curfew to us from 6 p.m. to 6 a.m., so there’s us act from 6 a.m. to 6 p.m. and do a general strike, that we have to stop this rigged electoral vote, this blatantly rigged electoral result.»

It’s incredible how they have hacked the system three times. And then, all of a sudden, when they reactivate the system, Juan Orlando is ahead of Salvador Nasralla. This is completely outrageous. It’s blatant, really, that they are talking about this, when, on Sunday — actually, Monday, early morning, about 2 a.m., finally, the first results were given, and Salvador Nasralla was winning for five points, after counting 67 percent of the acts, and then the rest, 33 percent, was going to be done the rest of the days. And it was — it’s a week already. It’s more than a week already, and they are still playing with those results. And that’s why the people is completely frustrated and angry.

And the most amazing thing is that it is mostly youth. Yesterday, we had between 500,000 — 500,000 to 600,000 people on the streets only in Tegucigalpa. And it’s mostly youth. It’s about 80 perceent of the youth that are doing this, accompanied, of course, by the rest of the people. But as I was saying, San Pedro Sula, Santa Bárbara, Copán, Choluteca — everywhere — they were demonstrating, and they say, «Who is afraid of anything here?»

AMY GOODMAN: I wanted to bring Matt Ginsberg-Jaeckle into the conversation. Matt, can you tell us just where you are in Honduras and what you see happening on the ground?

MATT GINSBERG-JAECKLE: I am in Tegucigalpa. I’ve been here for several days. I’ve been in the country for about 10 days. And it’s really eerie and surreal. It’s hard to know what word to pick to describe what’s been happening in these days.

I spent a good portion of the last few days doing human rights monitoring, both in the protests and at the Hospital Escuela, the main public hospital in Tegucigalpa, which is really ground zero to see how this military siege is playing out. Ambulance after ambulance, truck after truck, taxi after taxi come pouring through the gates, bringing wounded protester after wounded protester. And these are protesters being wounded by live ammunition, Amy. It’s unreal. There’s not enough room for them in the emergency room. They’re leaving some people that are shot just in the leg, waiting for up to an hour because they have so many other cases to attend to.

And it’s a state of complete impunity. I was at the Hospital Escuela when the curfew was called. They gave one-hour notice. And we were in the middle of documenting severe violations of human rights, when we had to all be rushed out to get home safely ourselves.

But I also want to emphasize there’s another side of what’s going on here. One moment is the moment that we’re there and watching these grave violations of human rights. The other moments are the moments that we’re seeing this brave people that are refusing to give up and are refusing to accept this fraud. The night after, what’s — it’s actually been called, that first night of the toque de queda, or curfew, has been called the Black Night, because of the amount of death, because of the amount of blood that was shed. That next day, there was what’s called the cacerolazo, the banging of pots and pans. And when you step outside the doors in Tegucigalpa, it sounded like there wasn’t a single household in the whole city that wasn’t banging on pots and pans. It was a symphony of pots and pans, of joy, of yelling, of open defiance. In many neighborhoods, people were flooding out of their homes in open defiance of extreme levels of militarization, and making very clear that the will of the Honduran people is not broken. And the next day after that, there was over 100,000 in the streets, as you’ve already reported.

AMY GOODMAN: Matt, can you describe a case that you intervened in? You saw the military chasing a group, beating a man. Describe what happened and where it was.

MATT GINSBERG-JAECKLE: Yeah. So we were along the Boulevard Centroamerica. It was on Thursday. And the military was chasing after a group of protesters that had been maintaining a blockade. The military had, through extreme, excessive use of tear gas, been able to dislodge the blockade and was chasing after a number of people. It was a group of approximately 10 young women, plus a couple, a middle-aged couple. And they turned around the corner and started running as fast as they could. And right after them came military, that were yelling with foul language, yelling, «We’re going to get you, you» — I won’t use the actual language they used — and running at full speed.

So I decided — me and a colleague of mine decided to run as fast as we could after the military. Unfortunately, we were a few steps behind them. By the time we got to them, the man was already bloodied in the face, but we were able to insert ourselves between the military and the man and his wife, who were the ones that the military had caught up with, and told the military that we were from international human rights and to please stop and let us know if there was accusations, and that if there wasn’t, that they needed to leave these people alone. And the military responded to that by swinging their bat towards me in an intimidating manner, but finally deciding to run back down the hill.

AMY GOODMAN: And the woman who was killed, the teenager, 19 years old, Kimberly Fonseca, on Friday night, can you tell us her story?

MATT GINSBERG-JAECKLE: Yes. She was — unfortunately, that wasn’t one of the cases I personally documented. I know that she was one of the people that was out banging pots and pans and out in the neighborhood when the curfew had been called, showing defiance, and that she — the military opened fire and shot her, I believe in the head. And she was pronounced dead on the site. I went to the morgue to try to verify the details of the case, but there’s two morgues here, and the one that I was at, in Hospital Escuela, is the one they — where people go to after they’ve died in the hospital, not the one they’ve been brought in dead to. But she’s one of, I’m hearing, six cases now. I know that there — I’ve been able to confirm at least four of those cases of people around the country who have been killed by live ammunition by the military.

AMY GOODMAN: Zenaida Velasquez, The Intercept is reporting the president of Honduras is deploying US-trained forces against election protesters. And, of course, the amount of money the US has poured into the Honduran military and other security over the last years, since the coup d’état in 2009, is well over $100 million, could be $200 million. What are you calling for now?

ZENAIDA VELASQUEZ: We are calling to stop — to stop this military aid. Juan Orlando is preparing. He has also — apart from the army, he has an imperial police that obeys to him. And he has prepared these police to kill. I know that the order is to kill, to shoot the people directly, to kill them. And the other rumor that is going on, Amy, is that today he’s back — he will be back in Honduras, after being in the United States searching for help, more help, and support, and that they are going to decide that he’s the winner. And if all these protests, if all these demonstrations, if all this outcry from not only Honduras but international outcry is not heard and he is declared the winner, I think we will see rivers of blood, because those people are going to kill. They have been given the order to shoot directly to the people. And so —

AMY GOODMAN: And, Matt, the demands of the people on the ground? We only have 20 seconds.

MATT GINSBERG-JAECKLE: The demands of the people on the ground, first of all, there were 5,000 tally sheets of votes that were introduced directly from the electoral tribunal’s headquarters in Tegucigalpa right after the system went down for eight hours. And it was at that point that they tended to reverse. They want every single one of those scrutinized. They want the illegal and scrupulous — unscrupulous regime, scurrilous regime, of Juan Orlando Hernández to come to an end. It’s a dictatorship. He was an illegal candidate from the beginning. The people want the restoration of democracy and an end to the human rights abuses and state of siege.

AMY GOODMAN: We’re going to have to leave it there for now, but of course we’ll continue to cover this developing story, Matt Ginsberg-Jaeckle of Honduras Solidarity Network and Zenaida Velasquez, Honduran human rights activist.

This piece was reprinted by Truthout with permission or license. It may not be reproduced in any form without permission or license from the source.

Amy Goodman

Amy Goodman is the host and executive producer of Democracy Now!, a national, daily, independent, award-winning news program airing on more than 1,100 public television and radio stations worldwide. Time Magazine named Democracy Now! its «Pick of the Podcasts,» along with NBC’s «Meet the Press.»

Posta under Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

«Sandra» – nytt kapittel (6)

«Sandra» er forteljinga om ei jente  (Sandra) og foreldra hennar som får greie på at dottera har muskelsvinn. Dette vert naturleg nok eit sjokk for dei, men dei prøver etterkvart å gjera det beste ut av det. Det same gjer vesle Sandra, på sitt forunderlege vis. Me føljer ho framover i livet. I oppveksten med barnehage, skule og seinare på Universitet, reiser, politisk medvit, kjærleik og mangt anna. Dette er kap. 6. Kap. 1, 2, 3, 4 og 5 vart publisert 15. juni – 4. juli 3. august – 27. september6. november

Utdrag, kap. 6:

«Vel ute i båten til kameraten sittande på ei pute midt i med veslebroren bak haldande på ho, sette dei av garde frå bryggekanten mot andre sida av elva der kanalen byrja. Det var ei herleg kjensle å kjenne lufta rundt seg mens båten pløgde vatnet i retning skogen. Skog er vel å ta litt hardt i, han er for det meste borte i Sampit-området. Nokre få små områder er det med full skog, men det er alt. Innover i kanalen er det nokre store tre her og der, mens resten er palmer og atter palmer. Bananpalmer er det mange av og det er for så vidt bra synes ho, for då er det mykje å ete av. Elles håpte Sandra å få eit aldri så lite glimt av eit skogmenneske eller orang hutan som dei kallast. Men det skulle vise seg ikkje å slå til denne gongen. Seinare skulle ho få eit lite glimt av ein i eit tre i landsbyen. Det var likevel ei kjensle av å fare innover i ein slags jungel med båten gjennom kanalen. Lydane var over ho i trekronene og langs breidda av kanalen. Sirissane spelte musikk og tropefuglane følgde på med sitt skvalder. Vel framme ved «hytta» etter to-tre kilometer, var rumpa litt øm, men ikkje verre enn at ho kjende ein slags fryd ved å ha kome så langt inn i «skauen». Etterpå slappa dei av på den vesle verandaen i eine enden av hytta med ein nelliksigarett, før varmen tok dei heilt, og dei slang seg nedpå innanfor nokre timar. Sandra døsa av inni mellom insektlydar og myggkreka sine forsøk på litt utanlandsk blod.»

Gå inn på sida «Bok – Sandra» i menyen, eller klikk her

God lesing – Ivar Jørdre

Posta under Bok – Sandra, Kvinne- og jentekamp, Vår globale verd | Merkt , , , , | Kommenter innlegget