Gjesteblogg: Hvor går EU?

HVOR GÅR EU?

Storbritannias utmeldelse av EU har gitt Frankrike og Tyskland mer politisk tyngde i den europeiske unionen. Disse to landene som utgjør kjernen av den europeiske unionen har allikevel et problematisk forhold. Det er nemlig vesentlige forskjeller i Paris og i Berlin på hvordan man ser på unionens rolle og fremtid og på spørsmål om utøvelse av den nasjonale suvereniteten.

Tyskland som først og fremt er opptatt av internasjonal handel, »legger vekt på felles økonomiske regler, noe som forutsier en europeisk juridisk orden med en uavhengig europeisk domstol som begrenser til det minimale medlemslandenes påvirkning av markedet. Politiske bestemmelser må bli (…) til juridiske bestemmelser, og teknokratene i den europeiske sentralbanken må innta så ofte som mulig rollen til de nasjonale regjeringene» skrevWolfgang Streeck, professor emeritus i sosiologi på universitetet i Köln, i Le Monde Diplomatique, februar 2022.

Til gjengjeld skriver Streeck, legger Frankrike vekt på »den nasjonale politiske og militære styrken, det vil si evnen til å fremme egen vilje overfor andre medlemsstater. (…) Den eneste europeiske suvereniteten som Frankrike kan akseptere, må hvile på den franske suvereniteten som gir landet en hegemonisk posisjon i en fremtidig europeisk integrasjon. Ut fra dette synet, bør den europeiske sammensetningen ta sikte på å bygge en allianse av stater sementert av Frankrike og Tyskland, en allianse hvor Frankrike har ledelsen, en allianse som er i stand til å spille en uavhengig politisk rolle på den internasjonale scene.» 

Er det meningsforskjellene mellom Berlin og Paris om EUs fremtid som er årsaken til at Frankrike søker å tilnærme seg Italia? 

I følge tidsskriftet Marianne (31.05.22) er avtalen som Frankrike og Italia har inngått i slutten av november 2021 (og som Macron har tatt initiativ til) motvekt til avtalen inngått mellom Frankrike og Tyskland i 2019. 

Med den ferske franske-italienske avtalen, består ikke lenger kjernen av den europeiske unionen av duoparet Frankrike Tyskland, men av treenigheten Frankrike-Tyskland-Italia.

»I en tid hvor et felles europeiske forsvar holder på å bli en selvfølge og når Ukraina og noen land på Balkan ønsker å bli EU medlem, er en solid og sterk søyle bestående av unionens tre viktigste økonomier, en strategisk nødvendighet» skriver Marianne.

I følge Marianne bør de tre landene som utgjør den »nye kjernen» i EU ha som oppgave å fremheve miljøvern, digitalisering av samfunnet, gjeldssanering,  iverksettelse av stabilitetspakten, og en rettferdig og obligatorisk fordeling av ansvar og kostnader i tilknytning til unionens utenlandske militære operasjoner. (min uthevelse). Dessuten bør den nye trioen ha en felles holdning til EUs enstemmighetsregel som bør strykes ut i spørsmål om unionens utenrikspolitikk. 

Det siste ble uttalt tydelig av Italias president og tidligere EUs sentralbanksjef Mario Draghi i sin tale foran EU parlamentet 03. mai i år: »(…) byggingen av et felles forsvar må ledsages av en enhetlig utenrikspolitikk og effektive beslutningsmekanismer. Vi må overvinne prinsippet om enstemmighet som stammer fra en mellomstatlig logikk.» (se videoen nedenfor)

I sin tale foran EU parlamentet 09.mai går Macron inn på det samme. Den franske presidenten argumenterer for en reform av unionens regler, en ny traktat, som blant annet tar sikte på innførsel av felles europeiske valglister og slutt på enstemmighetsregelen. 

Tegningen er ikke til å ta feil av. Den europeiske unionen beveger seg i retning av å bli en føderalstat med militære ambisjoner. For Frankrike som er EUs eneste atommakt, er fordeling mellom medlemsstatene av kostnader til militære utenlandske operasjoner, en måte å opprettholde en posisjon i Afrika som landet alene ikke lenger har økonomisk kapasitet til.

Daniel Ducrocq 

Draghis uttalelse om enstemmighetsregelen kan du høre i talen 19. minutter og 23. sekunder fra starten.

For å høre talen på norsk, klikk på innstillingen, teksting og automatisk oversettelse

Posta under Europa, Imperialisme, Politikk&Samfunn | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

Time for Indonesia to act to cool rising Indo-Pacific temperatures

Jakarta   ●   Thu, June 2, 2022

Endy Bayuni (The Jakarta Post)

The temperature in the Indo-Pacific region is rising, not only because of global warming but more because of the increasing tensions between the United States and China. Their rivalry is no longer confined to the exchange of harsh words. Both are actively seeking to build alliances, expand their sphere of influence and beef up military strength. Indonesia, like all other countries in the region, is caught up in this rivalry between the two superpowers, but unlike most of them, it has managed to stay unaligned with either camp. This affords Indonesia the space and opportunity to help cool down tensions. Now more than ever, Indonesia should use every power and leverage available at its disposal to conduct more aggressive diplomacy to preserve peace in the Indo-Pacific region. We should not underestimate our credentials as peacemakers but neither should we overrate ourselves. Indonesia is the fourth-largest country in the world and the largest member of ASEAN, and President Joko “Jokowi” Widodo is this year’s president of the Group of 20 world’s wealthiest nations. Without the economic means and military power, these credentials may not be enough for Indonesia to prevail over the two superpowers to tell them to deescalate tensions, but this should not stop President Jokowi and his diplomatic machinery from trying. The question is, if not Indonesia, who else has the capacity to stop the current cold war from shifting into a hot war? Most countries in the region that could make a difference are already aligning themselves with the US. This is not the time to finger-point at who began the escalation. Statements and actions by both sides have contributed to the tensions, and unless restrained, they can only get worse. Many analysts make inferences to the Ukraine war, which pits the invading Russian military against Ukrainian forces, but we know that the conflict was triggered by the growing tension between Moscow and Washington with its NATO allies. Analysts have played up Taiwan as a potential flashpoint in the Indo-Pacific, in the same way that Ukraine had been in Europe. US President Joe Biden, during his visit to Japan last week, vowed that the US would respond militarily if China invaded Taiwan. His declaration was more than what any previous American president had been willing to say openly about Taiwan, raising speculations of a change in US policy — and an almost sure recipe for war with China. Biden’s statement riled Beijing, with Foreign Ministry spokesman Wang Wenbin calling it an interference in China’s domestic affairs and that it could be construed as supporting pro-independence forces in Taiwan in violation of the One-China policy. China considers Taiwan a belligerent province. Biden was in Tokyo for a summit with leaders from Japan, Australia and India, which together form the Quadrilateral Security Dialogue (Quad), an informal alliance set up to contain the rise and aggression of China in the Indo-Pacific region. Last October, the US formed a new military alliance with the United Kingdom and Australia to patrol and secure a free and open Indo-Pacific, again with China perceived as a chief threat. China has not been inactive in the Indo-Pacific region. Having secured a security pact with the Solomon Islands early in May, Foreign Minister Wang Yi toured Pacific islands countries this past week, apparently with a proposal for a sweeping regional economic and security pact. Citing a leaked document, Reuters reported on Monday that the proposal was rejected by some of the Pacific countries. China’s building of artificial islands on top of rocks and reefs in the South China Sea to station its military hardware has raised concerns among Southeast Asian countries, several of which have territorial disputes with Beijing in the strategic international waterways. There have been skirmishes between China’s warships and coast guards and patrol boats of Southeast Asian countries in the area, but each time, both sides showed restraints. Taiwan remains the main flashpoint, which is probably behind Biden’s controversial remarks. China’s military buildup across the Formosa Strait and President Xi Jinping’s speech in October saying that “reunification with Taiwan must be fulfilled” have triggered speculations that it is now only a matter of time before China takes over Taiwan by force. We may soon be reaching the dangerous tipping point of who blinks first, unless somebody steps in quickly. That somebody is Indonesia. The preamble to the 1945 Constitution gives that mandate to President Jokowi, as it states that Indonesia should take part in the “establishment of a world order based on freedom, perpetual peace and social justice”. And now with the escalation of tensions between China and the US, Indonesia’s non-alignment principle and its active and independent foreign policy doctrine are being put to the test like never before. Indonesia may have to go it alone rather than using the ASEAN vehicle, as some of the 10 member countries are already aligned with the US and others with China. But the ASEAN Outlook on the Indo-Pacific, which Indonesia drafted and ASEAN leaders endorsed in 2019, would be a useful tool for President Jokowi in pushing for deescalation. As long as he is still the president of the G20, Jokowi should use the office as a launching pad for his peace mission in the Indo-Pacific region. Next year, when Indonesia takes over the rotating ASEAN chair from Cambodia, the President could use this office to further enhance his peace credentials. The odds may be heavily stacked against Jokowi, but he should give it a go nevertheless, not only for Indonesia’s sake but for the sake of regional and global peace.  *** The writer is a senior editor at The Jakarta Post.

This article was published in thejakartapost.com with the title «Time for Indonesia to act to cool rising Indo-Pacific temperatures – Academia – The Jakarta Post». Click to read: https://www.thejakartapost.com/opinion/2022/06/01/time-for-indonesia-to-act-to-cool-rising-indo-pacific-temperatures.html.

Posta under Asia, Imperialism, Our global world | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget

Utstilling i Kronstadveien Burettslag, 8. – 16. juni 2022

Utstilling – frå eit politisk kunstnarliv – måleri og teikning

«Motstand!», olje på lerret, 61 x 65 cm, 2012

Ivar Tveito Jørdre

stiller ut måleri, akvarell, teikning

i Fellesrommet, Kronstadveien Burettslag 23 B, 8. – 16. juni 2022

(Nabo til Kronstad hovudgård, Kronstad)

Opning 8. juni, kl. 18 00

Opningstider: måndag- torsdag kl. 17:00 – 20:00, laurdag/sundag kl. 13:00 – 16:00.

Ring tlf. 94 150 543 for lokalisering/avtale utanom opningstider.

Posta under Politikk, samfunn | Merkt , | 2 kommentarar

Til minne om modige Shilan Shorsh – ni år etter

Shilan, foto, NRK

Shilan, Foto: Astrid Olsen

Det er NI år sidan Shilan døydde så tragisk – og me saknar henne framleis så sterkt!

Om Shilan-saka: (Bakgrunn) Shilan vart funnen død i si leiligheit, som låg i ein av toppetasjane i ei bustadblokk i Fyllingsdalen. Ein brann starta i det eine rommet i leiligheita. Det var ein av naboane som oppdaga røyken. Shilan (39) fortalde systera Shahen Ahmed, nest eldst i syskenflokken, at ho var livredd kort tid før ho døydde i brannen. Truslar hadde ho fenge lenge. Og truslane kom etter at ho stod fram i Bergens Tidende i 2005 med kritikk av tvangsekteskap og diskriminering i den kurdiske diasporaen og i heimlandet Irak-Kurdistan. Etter dette avisoppslaget skaffa ho seg valdsalarm. Politiet meinte brannen var påsett. Familien trur ho vart drept. Likevel avslutta politiet saka i desember 2013. Det er lite anna å seie om dette enn skandalaust av politiet!

(Siste-2015) Etter mykje mediaomtale og styr vart saka opna på nytt i oktober 2014. Attopptakinga kom kort tid etter at politiet i Hordaland gjekk til arrest av ein mann i den såkalla Monika-saka, der ei åtte år gamal jente vart funnen død i sin heim på Sotra i 2011. Denne saka vart også opna att, etter ei skandalaus avslutting tidlegare og utrulege grunngjevingar frå politiet. Fram til no er det ikkje noko kjent nyhende frå etterforskinga i Shilan-saka. Men, det er å håpe at politiet i Hordaland no gjer arbeidet sitt, slik dei skulle ha byrja med lenge før, og gjer kva dei kan for å finne ut kva son hendte med Shilan. Det fortener familien og det fortener rettsikkerheitskjensla til oss alle i dette landet!

(Siste-2016) Etter å ha etterforska saka på nytt, meiner politiet framleis at det ikkje hende noko straffbart då SV-politikaren og menneskerettsaktivisten Shilan Shorsh omkom i  brannen i 2013. I september 2015 avslutta politiet saka og politiinspektør Tore Salvesen, sjef for politiet i Bergen vest, sa til Bergens Tidende: – Vi har ikke funnet holdepunkter for at det har tilstøtt henne noe straffbart, og Politiet har gått gjennom heile saka med «skikkelig kritiske øyne», seier Salvesen til BT. Dei har mellom anna sjekka Shorshs arkivskap, noko som ikkje vart undersøkt i den opprinnelege etterforskninga. Dermed vart saka bortlagt på nytt. Både politiet og statsadvokaten  konkluderte med at saka måtte leggast vekk, og at det ikkje er grunnlag for tiltale mot nokon. Privatetterforskar for Shorsh sin familie, Ola Thune, er derimot ikkje så sikker på at siste ord er sagt i denne saka. Tida vil vise. Etter at det i kom ein rapport med ein knusande dom over arbeidet som vart gjort i «Monika saka» i Hordaland politidistrikt, vart det også vist til Trine Franzen-saka i Os og Shilan Shorsh-saka i Bergen. Dokument nr. 15:5 – Stortinget

(Siste-2017) Det virkar som vidare etterforsking i Shilan-saka vart endeleg avslutta i fjor. Diverre vil kanskje ein del meine, men slik er status i alle fall, pr. mai 2017. Har privatetterforskar for Shorsh sin familie, Ola Thune, noko meir informasjon i 2017 som kan opne saka om Shilan opp att?

(Siste-2018) Det er ingenting av det eg veit som tyder på at vidare etterforsking i Shilan-saka er aktuelt pr. mai 2018. Privatetterforskar for Shorsh sin familie, Ola Thune, har eg heller ikkje sett har kome med meir informasjon i Shilan-saka.

(Siste-2019) Ikkje noko nytt so langt i 2019 heller, diverre.

(Siste-2020) Ikkje noko nytt so langt i 2020 heller, diverre.

(Siste-2021) Ikkje noko nytt so langt i 2021 heller, diverre.

(Siste-2022) Ikkje noko nytt so langt i 2022 heller, diverre.

Eit innlegg, av frilandsskrivar Bjørn Enes frå 2014, fortel mykje om kva som var  i avisspaltene den gongen. Les det her.

Om denne etterforskinga i Shilan-saka er nok til å trygge tilliten til rettstryggleiken i Noreg er ikkje sikkert, i alle fall ikkje slik eg ser det. Det skal meir til av m.a. openheit frå politiet og etterforskingsmetodane deira, til at mange av oss gjer det.

—————————————————————————————————

Under er det eg skreiv om Shilan i 2013. Postar det på nytt som i åra før, til minne om henne, kampen hennar og den kampen i hennar inspirasjon me må halde fram, for ei betre verd:

Då nyhende om at aktivisten og politikaren Shilan Shorsh døydde i ein brann i si leiligheit i Bergen, 18. mai 2013, var sjokket stort hjå alle som kjente henne og utover det også. Det går ikkje an å forstå at denne modige og sterke kvinna ikkje lenger kjem mot ein med sitt varme smil. Me i det politiske og aktivistiske miljøet i Bergen saknar henne kvar dag og vil alltid gjere det! Denne kurdisk-irakiske stolte kvinnen var ein aktiv samfunnsdebattant og politikar og starta og leida heilt til ho døydde “Selvstendig Demokratisk Kurdisk Kvinneforening”. Ho var også med i RV (før partiet Raudt vart danna i 2007) og var i den siste tida med i styret i Bergen SV. Ho fekk Bergen Kommune sin likestillingspris i 2006 for sitt arbeid for kvinnerettar og Norske kvinners sanitetsforening sin pris for det same i 2009. Med den kurdiske kvinneforeininga arrangerte ho mange seminar og møter med uvanleg gode og kjende aktørar som sette ljoset på kvinners (og mens) kamp mot kvinneundertrykking og menneskerettar generelt. Ho snakka sjølv ofte og høgt om undertrykking, fridomsfrårøving og tvangsgifte av kvinner og jenter i deler av det kurdiske samfunnet, både i Kurdistan og i diasporaen som i Noreg. For denne aktivismen fekk ho også mange uvener, og opplevde i mange år mykje hets og feige truslar. I den siste tida beklaga ho seg om nye truslar og var redd for hevn. Heldigvis hadde ho mange som støtta henne, men lagnaden gjorde at me ikkje har ho hjå oss lenger.

Shilan:
– Samvittigheten min. Jeg har alltid reagert på undertrykking, og vil at sannheten alltid må komme frem.

Me vil alltid minnast deg og ditt modige arbeid, me skal og må føre kampen din vidare!

Shilan

Ei sterk kvinne

Me minnest ei sterk kvinne
som modig og stolt snakka ut
mot urettferd i denne verda

Du snakka så sterkt og klårt
om kurdiske kvinner og jenter
og rettvisa og eit fritt liv

Din kamp mot tvang og patriark
står som ein bauta i våre sinn
og lyser opp eit framtidshåp

Dette håp om vårt menneskeverd
må me aldri gløyme i denne tid
av krenkingar og valdelege skuggar

Du sterke, modige Shilan
minn oss på det me må gjere:
Halde fram din kamp for våre kurdiske søstrer!

———————————————-

A strong woman

We memorize a strong woman
Who brave and proud spoke out
Against injustice in this world

You spoke so strong and clear
About Kurdish women and girls
And justice and a free life

Your fight against coercion and patriarch
Stands as a memory in our minds
And lights up a hope for the future

This hope of our human dignity
We must never forget in this time
Of humiliation and violent shadows

You strong, courageous Shilan
Remind us on what we have to do:
Keep on your fight for our Kurdish sisters!

Ivar Jørdre

Lenke til Wikipedia om Shilan Shorsh

Posta under Kvinne- og jentekamp, Our global world, Politic&Society, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Commemorating 74 years of ongoing Nakba

Last May, activists around the world stood with us. Yet, Western governments offered rhetorical condemnation at best, and at worst ongoing complicity.
 Apartheid Israel’s colonial violence and naked aggression have never stopped. But neither has Palestinian resilience and sumud (steadfastness).
 In Sheikh Jarrah, Silwan, Al-Naqab and Masafer Yatta and across historic Palestine, Palestinians stand united against ongoing ethnic cleansing.
 During April, apartheid Israel murdered at least 23 Palestinians, including 3 women and 2 children; embarked on a campaign of mass arrest; and once again bombed the Palestinian population of besieged Gaza.
Our Nakba did not end in 1948.
 
 
Click here to read our statement commemorating 74 years of ongoing Nakba
 
 
Palestinians watch with empathy the suffering of Ukrainians. Yet, the West’s blanket boycotts and sanctions against Russia while continuing its complicity in Israel’s apartheid against Palestinians is racist, enraging and hypocritical.
 As we mark the 74th anniversary of the Nakba we underline the growing global consensus that Israel is committing the crime of apartheid against all Palestinians. We reiterate our call for governments to impose lawful, proportional and targeted sanctions on apartheid Israel, for the UN to launch an investigation into Israeli apartheid, and for the escalation of all BDS campaigns globally in order to dismantle Israeli apartheid and attain freedom, justice and equality for Palestinians.
Take these five actions now to #EndIsraeliApartheid:
 1. Demand #UNinvestigateApartheid and a #MilitaryEmbargo on Israel now!
2. Declare your institutions #ApartheidFreeZones.
3. Boycott brands supporting Israeli apartheid.
4. Cancel academic, cultural, and sporting events in Israel.
4. Join a #BDS campaign.

bdsmovement.net/

Posta under Imperialism, Midt-Austen, Politic&Society | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Justice for Shireen – Hold apartheid Israel accountable!

On 11 May 2022, Israeli occupation forces killed the beloved and highly respected Palestinian journalist, Shireen Abu Akleh, in the occupied city of Jenin.

#JusticeForShireen demands ending complicity in maintaining Israel’s apartheid regime and holding those responsible for her murder accountable

This murder is part of a consistent pattern of Israeli violent attacks against journalists revealing to the world the brutalities of its 74-year-old regime of occupation, settler-colonialism and apartheid.It is also an attempt to instill a deep sense of fear and insecurity among all Palestinians struggling for freedom, justice and equality. Yet Shireen’s courage was reflected in the inspiring courage and commitment of the tens of thousands of Palestinians participating in her long funeral procession across the occupied Palestinian territory, especially in Jerusalem, where hundreds of Palestinian flags were waved in defiance of apartheid Israel’s violent attempt to prevent them.Forensic evidence and investigations of the murder by Al-Haq and B’Tselem have all forced apartheid Israel, known for its compulsive lies in attempting to whitewash the murder of its Palestinian victims, to finally admit that the fatal shot that extinguished Shireen’s precious life was indeed fired by one of its snipers. This amounts to willful killing, a war crime under the Rome Statute of the International Criminal Court (ICC). The ICC must investigate this murder and hold those who perpetrated it, those who issued the orders, and the entire political leadership of apartheid Israel accountable.Though Israel killed Shireen Abu Akleh, her blood is also on the hands of the enablers, funders and defenders of apartheid, primarily the US, EU, UK, Canada and Australia. We call for public BDS pressure to end the West’s colonial hypocrisy and shameless complicity in Israeli crimes and ongoing Nakba against Indigenous Palestinians.It’s high time for the UN to investigate Israeli apartheid and to impose proportional, legal and targeted sanctions to dismantle it, as was done against apartheid South Africa.Palestinians do not need charity. We expect meaningful solidarity, and we demand accountability. 
 In solidarity, The Palestinian BDS National Committee (BNC)
Posta under Midt-Austen, Palestina, Politic&Society | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Brev frå Antikrigs-Initiativet til Nordens statsministre

Fredsbyen, akryl på lerret, 1987, Ivar Jørdre

I går (torsdag 12. mai) ble det sendt et brev til 5 fredsaktivister i Norden fra Antikrigs-Initiativet i Bergen. 

I dag ble brevet levert personlig av disse til statsministre, regjering og parlamentarikere, samt publisert på Islandsk, Finsk og Norsk. 

Ikke fordi vi tror at NATO kan stoppes på det nåværende tidspunkt, men minner om at det finnes fremdeles folk her ute som tror på noe annet enn krigstoget i tåken som flertallet av dere praktiserer. Fredsbevegelsen ønsker dere alle lykke til, men merk dere at vi finnes selv med ingen økonomisk, intellektuell eller moralsk støtte.

Antikrigs-Initiativet oppfordrer Norden til å bruke tid, tenk seriøst gjennom forslaget og fin den frie og uavhengige dømmekraften som har forsvunnet i tåken. 

Dere har et ansvar for å skape fred.  

Brevet lød som følger:

Kjære Folkevalgte Statsledere i Norden,

Dette er et sikkerhetspolitisk forslag om at Norden omgående vurderer å gi fornyet bærekraft til det nordiske forsvarssamarbeidet som ble dannet i desember 2009. 

Et slikt samarbeid gir en mulighet for å korrigere overgrepene etter at vår krigføring rundt om i verden har bidratt til å ødelegge menneskers livsgrunnlag og skape store flyktningproblemer. 

Utnytt mulighetsrommet nå – det politiske vinduet – som har oppstått, før Finland og Sverige blir tatt opp i NATO.  Norge, Danmark og Island kan strekke ut en historisk hånd til Finland og Sverige og gi fornyet kraft til det nordiske forsvarssamarbeidet, ta steget – og danne en ny, nordisk forsvarsallianse som erstatning for NATO. 

NATO er et farlig sted å være, en utvidelse av NATO vil skade Europas sikkerhet.
En felles, nordisk forsvarsallianse kan spille en positiv rolle ved å beholde Arktis som et militært lavspennings-område. Vi trenger en motkraft til den pågående militariseringen av nordområdene, vår interesse er militær lavspenning i nord. 

Sikkerhetspolitisk er en nordisk forsvarsallianse et godt valg. Vi vil unngå økte spenninger, utenlandske baser og lettere kunne kontrollere egne fysiske og digitale territorier (ref. til amerikansk overvåkning via danske kabler) og sikre vår egen politiske kurs.  Det er hold i denne alliansen, da Norden samlet utgjør verdens 10.–12. største økonomi.  

Vi oppfordrer til kreativ tenkning og handling. Dette er et selvstendig sikkerhetspolitisk utspill som snur på dagens premisser for forhandlingene som foregår i og rundt krigen i Ukraina. 

Norge, Danmark, Island, Sverige og Finland har sterke demokratier og etiske ambisjoner for fremtiden. Antikrigs-Initiativet oppfordrer dere til å tenke seriøst gjennom dette og handle fritt og uavhengig. Det er vårt felles ansvar å skape en varig fredsløsning. En nordisk forsvarsallianse vil være et bidrag til dette.

Vår generasjon kan gjøre opp med folkerettsbruddene Norge og Danmark selv har vært skyldig igjennom NATO-alliansen. 

Antikrigs-Initiativet oppfordrer Norden til å bruke tid, tenk seriøst gjennom forslaget og fin den frie og uavhengige dømmekraften som har forsvunnet i tåken. 

Dere har et ansvar for å skape fred.  

Hilsen 

Antikrigs-Initiativet

Posta under Europa, nedrustning, Politikk&Samfunn | Merkt , , , , | 4 kommentarar

Puma Talks Profits as Israel Kills Yet Another Palestinian Footballer

Honor Mohammad and Saeed, and too many others like them. Tell PUMA shareholders: End complicity in Israeli apartheid. 
May 2021: During PUMA’s shareholders meeting, Israeli forces shot and killed 16-year-old footballer Saeed Odeh as Israel escalated its ongoing violence against Palestinians.April 2022: Ahead of PUMA’s shareholders meeting, Israeli forces shot and killed 19-year-old footballer Mohammad Ghneim during another wave of intensified Israeli violence against Palestinians.This is the decades-long continuum of violence of Israel’s regime of apartheid and military occupation. PUMA supports that violence.
The teams that Mohammad and Saeed played for are among more than 200 Palestinian teams calling on PUMA to end its complicity in Israeli apartheid.Honor Mohammad and Saeed, and too many others like them. 
Tell PUMA shareholders: End complicity in Israeli apartheid
     
 Mohammad and Saeed, like millions of Palestinians, grew up under Israel’s military rule. They overcame the challenges of Israeli apartheid and set out to realize their dreams of being star footballers. Israel’s criminal actions cut those dreams short.PUMA supports Israel’s military occupation. While PUMA almost immediately sanctioned Russia over its illegal aggression against Ukraine, it has used the flimsy excuse of not getting involved in politics to defend its complicity in Israel’s crimes against Palestinians.PUMA’s self-depicted progressive image can’t hide its hypocrisy and support for Israeli apartheid. 
Tell PUMA: Stop covering for Israel as it cuts short the dreams and lives of Palestinian athletes

PUMA needs to decide. Continue playing for Team Apartheid? Or join a growing number of professional athletes upholding the values of sport and refusing to sportswash Israel’s crimes against Palestinians?
From: Palestinian Campaign for the Academic and Cultural Boycott of Israel (PACBI)
Posta under Midt-Austen, Politic&Society | Merkt , , , , , | Kommenter innlegget

Ta attende 8. mai – Norske styresmakter sitt misbruk av frigjeringsdagen

8. mai er ein viktig dag for mange i Noreg. Framleis er det mange som har opplevd frigjeringsdagen sitt jubelbrus og som vil feire han for det han er. Nemleg, den endelege slutten på ein tragisk og utmattande 5 år lang krig. Endeleg var Noreg, og Europa elles, fri frå nazistisk okkupasjon. Kva som hende etterpå med opprusting, kald krig, NATO og Warszawa-pakta, USA-kapitalisme og alt det der, er ei anna sak. Det skal ikkje øydelegge det faktum at 8. mai var fridomen sin dag, med optimisme og håp om ei anna tid, fri frå krig, undertrykking og svolt. Som me veit er dei 70 år etter krigen sin slutt full av menneskelege tragediar; folkemord, krigar, invasjonar, imperialisme og svolt. Berre det at mesteparten av dette hendte ikkje i Europa, men mest i den sørlege delen av verda. OG, må det presiserast: Mykje av det er forårsaka av vår del av verda, Europa, med veldig god hjelp av den «store» allierte! 

Difor er det ekstra ille at denne dagen 8. mai, så viktig for så mange, i seinare tid vert brukt av m.a. norske styresmakter til også å markera hyllest til «veteranar» som har tenestegjort i våre «moderne» krigar, som den i Afghanistan. Noko som er fullstendig misbruk av 8. mai. Denne samanrotinga av innhaldet er nok ikkje tilfeldig. Ved å bruke 8. mai til å legitimera norsk deltaking i svært tvilsame krigar sett reint folkerettsleg og konvensjonar for når ein skal gå til krig, gjev ein signalet om at «me i Vesten» har juridisk og moralsk rett til å gripe inn kor det måtte trengast. Utan skam har då styresmakter og den politiske og militære eliten fortalt sitt folk at «me» heidrar dei som har gått i «vår» teneste som soldatar og utført det riktige oppdraget. Dei prøver å manipulera oss med det rette! Om ein ser meir nøye etter, så ser ein eit prosjekt som har moderne imperialisme opp etter halsen. Frå Jugoslavia-krigen på 1990-talet til Afghanistan, Irak, Libya, Syria og no Jemen, ser ein mønsteret, om ein ser godt etter som sagt. DET er vestleg interesser som står på spel. Og er det noko som ikkje stemmer i det spelet, den globale kapitalsimen sitt spel, ja, så må «me» ordne opp. Anten det er å disiplinera dei jugoslaviske «delane» inn i den kapitalistiske folden, då spesielt Serbia, geo-politiske og resursaktige grunnar for Afghanistan og Irak, eller øydelegge statar som Libya, Syria og Jemen. «Me» vert kvitt nokon «me» ikkje likar og kan deretter kalle dei for «failed states». Dette er «me» altså med på å rote saman i 8. mai!

Nytt dei siste 6 åra er att «me» som land offisielt ikkje skal vera representert i Moskva under russarane si markering av frigjeringa 9. mai. Sjølvsagt er den nye kalde krigen som kan vera i emning og konflikta i Ukraina og Krim-problemet noko som må sausast inn i markeringa av slutten på 2. verdskrig. Dette er nok eit døme på Vesten og Noreg sitt hovmod og grenselause arroganse. Skulle «me» då plutseleg ikkje tilkjenne den sovjetiske hær si frigjering av Nord-Noreg, og det på sjølvaste 70-årsmarkeringa i 2015, og 75-årsmarkeringa i 2020? Kor nærsynt går det an å verte? OG, kunnskapen om at Den raude arme til sjuande og sist var den avgjerande faktor for avslutninga av 2. verdskrig, både i Europa og i Noreg, skal det også leggast på «is», den nye kalde krigen sin is? Det er noko traurikt og «typisk norsk å vera arrogant» ved dei norske styresmakter si haldning. Kva for naboskap er det når ein ikkje skil skiten frå kanelen? Blandar saman 2. verdskrigen sin slutt med dagens konflikt i Ukraina. No etter Russland sin åtakskrig starta 24. februar har ting gått frå vondt til verre. Denne krigen har Putin og hans gjeng skulda for heilt og halden å ha starta. Men, å bere meir ved til bålet med høgprofilerte våpen frå Vesten (mest USA) og ikkje høgdiplomatiet er ein dårleg strategi som diverre kan forlenge denne krigen. Håpet må vera at nokon tek til vitet og ser at fredsskaping er å gje og ta frå begge sider. Slik har no krigar vorte løyst før, det må hende på nytt! Nei, til all åtakskrig – Nei, til all imperialisme!

Med andre ord: TA ATTENDE DET VERKELEGE INNHALDET OG DEN VERKELEGE DAGEN, 8. MAI! Ikkje la borgarlege krefter i vårt land få definera ein dag som tyder så mykje for mange med det viktige bodskap om frigjering. Noko mange folk i sør skulle kunne gjere også – frigjering frå imperialismen sitt domene!

Ivar Jørdre

Artikkelen under frå NTB i april 2015 viser galskapen i norsk deltaking i utanlandske operasjonar:

Norske soldater lærer opp irakere med våpen de selv ikke bruker

Oslo (NTB): Norske soldater skal lære opp irakiske soldater i kampen mot ekstremistgruppa IS, men irakerne bruker andre våpen enn det de norske soldatene gjør. De første norske soldatene fra Telemark bataljon vil tidligst være på plass i Arbil Nord-Irak i månedsskiftet april/mai, opplyser Forsvaret til NTB.

Publisert: 04 April 2015

Ifølge Forsvarsdepartementet skal en norsk styrke så snart som mulig reise til Irak for å starte opplæringen av sine irakiske kolleger. Regjeringen besluttet i oktober i fjor å sende til sammen 80 soldater og offiserer til Bagdad og Arbil.
En rittmester, tilsvarende kaptein, i Forsvaret sier til Aftenposten at han og flere med kompetanse på automatgeværet AK-47 (Kalasjnikov) er blitt kontaktet av personer i styrken som skal til Irak, med spørsmål om hjelp.
– Dette problemet dukker opp igjen og igjen. Norske soldater og offiserer sendes ut for å lære opp andre på våpen de ikke selv bruker til daglig bruker, og som de i utgangspunktet har svak kompetanse på. Det tar tid å lære seg dette når man først er ute, sier han.
Han sier det finnes kompetanse på «fremmede» våpen her og der i Forsvaret, men at den ikke er satt i system.
Problemstillingen er imidlertid kjent, og fra Forsvaret understrekes det at de skal drive stridsopplæring, ikke teknisk våpenopplæring.

Det norske bidraget vil bestå av rundt 50 soldater til Arbil og et bidrag til Bagdad. I tillegg skal støttepersonell og stabsoffiserer fordeles på ulike hovedkvarter til ledelse av operasjonen. Personellet vil inngå i det tysk-ledede treningssenteret som etableres i Arbil. Tidligere har det vært antydet et samlet antall på 120 norske militære til styrken.

(©NTB)

Posta under Imperialisme, nedrustning, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

1. mai – Kampdagen for verdas arbeidarar!

Mot dei globale maktstrukturane si urettferd, medvite skeivfordeling av godane og maksimale profittjakt, står den globale sosiale rørsla. Blant mange andre politiske reaksjonar kjempar denne sosialpolitiske familien med fagrørsler, solidaritetsorganisasjonar og politiske parti, saman for endring.

“For fred, velferd og folkestyre. Mot imperialisme, rasisme, krig og terrrorisme.”
EI ANNA VERD ER IKKJE BERRE MOGLEG, DEN ER HEILT NØDVENDIG! 
Gratulerar med 1. mai!

https://i2.wp.com/www.maurilioamorim.com/wp-content/uploads/2010/11/red-flag.jpg

Revolusjonens røst – av Rudof Nilsen

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,
de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.
Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.
Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.
Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,
men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.

Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.
Rudolf Nilsen (1901 – 1929)

https://i2.wp.com/meredithwalters.com/wp-content/uploads/2012/07/Redflag.jpg

Me snakkar om revolusjon – av Ivar Jørdre

Arbeidarar i denne verd, forein dykk
forein dykk til motstand

I flokk og styrke kjemp attende
røva rettar gjort av gråe gribbar

I morgondagens raude ljos
rettar me ryggen med våre fanar

Med sigd og spade hamrast framtida
fri frå kapitalens åk

Med stolte vise krav stig me fram
til klassefrie opne landskap

Arbeidarar på denne jord, forein dykk
forein dykk til kamp

Me snakkar om ein revolusjon!

1.mai—verdas kampdag!

Ei global rørsle av mange ulike organisasjonar og parti som arbeidar for rettferd, demokrati, fred og ikkje minst endring av det kapitalistiske økonomiske systemet, samlast på denne dag. Samstundes som 1. mai set søkeljoset på og konkret kritiserar dei globale politiske og økonomiske maktstrukturane av i dag, tek 1. mai med seg si stolte historie med arbeidarrørsla og andre sin kamp for universell rettferd og likeverd for alle, utan utbyting og diskriminering. Imperialisme med USA i spissen, Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdas handelsorganisasjon (WTO), økonomiske frihandelsblokker som EU, dei store multinasjonale selskapa, er sjølvsagte fokuspunkt. Saman med kameratar skal me framleis kjempe fram dagen som ein arena for aksjonisme og endring!

Første-mai-rørsla i Noreg vil ha ein ny politikk for Oljefondet, kjempe mot EU sitt tenestedirektiv, folkerøysting om EØS-medlemskap, kamp mot sosial dumping, stoppe pensjonsreforma, for likeløn og mot privatisering av offentleg sektor, mellom mykje anna.

Den globale økonomi er framleis i ei alvorleg krise, den alvorlegaste sidan den store resesjonen på 1930-talet. Kapitalismen skakar i sine nyliberalistiske organ. Organ bygd på den totale frihandel og spekulative luftslott. Elektroniske tal svirrar forbi i ein global runddans og i ein fatal fart menneska ikkje før har sett. Den materielle faktor i form av konkrete varer er erstatta av pengetigrar i «cyberspace» og på børsar. Så byrjar galskapen å stoppe opp. Dei milliardar, fantasilliardar som finns på datamaskina og i hovuda på verdas børsmagnatar får seg eit sjokk. Kursar rasar og gallaktiske pengesummar vart borte i 2008-9 som ved eit gigantisk «knips», rett inn i eit svart hol. Attende står kapitalistane og klør seg i hovudet, men forstår godt kva følgjene vert for verdas folk.

Den finansielle økonomiske krise og nedgang som starta i USA har indirekte slått inn på den globale realøkonomi, då også prisar på basisvarer som mais, ris og korn, i tillegg til skyhøge prisar på matvarer i sør. Dei sentrale årsaker til dette er høge oljeprisar, stadig meir landjord brukt til produkt for biodiesel, vesten som spekulerar i sine matvarelagre for å halde oppe prisane, klimaendringar i form av ekstremvær og nedgang i dyrkbare areal grunna overproduksjon i vest og i Kina, utbygging i stor stil i t.d. Kina, osb. At ting heng saman i ein tett samanvevd liberalistisk verdsøkonomi er tydeleg, sjølv om det ikkje alltid er like lett å sjå det med vårt vestlege «lette og velfødde» blikk. Men ser ein etter, får ein sjå kva veldige konsekvensar dette får for millionar og milliardar av menneske.

Kontrastane til dette er uverkelege, to eksempel: den amerikanske sentralbanken garanterte 30 milliardar dollar for å redde den enorme investeringsbanken Bear Stearns frå konkurs i 2008, og Irak-krigen har kosta eit beløp ingen skjønar (25 000 milliardar kroner!!). Den nyliberalistiske verdsorden skrik mot oss med sin totale fiasko i fordeling av verdas ressursar. Kapitalen og den såkalla frie marknaden, dominert av gigantiske monopolistar, distribuerar mat der fortenesta til ei kvar tid er. Ei handfull ”gigantar” dominerar kornmarknaden, mens i underkant av ti storselskap har kontroll av verdas frøomsetting. Endå ei undergraving av lokal matproduksjon til eige folk. Ja, rett og slett nykolonialisme og trakassering av folk sin sjølvråderett.

Det finns alternativ til den frie marknad og profittjaget: I dei nye økonomiane i Sør-Amerika. T.d. Venezuela: har ein gjennomført tiltak for oppretting av sosialistiske former for produksjon og distribusjon av mat. Hadde det i alle fall. Situasjonen no er klart ei krise, men kampen for dette med å oppnå ei høgare grad av sjølvforsyning av jordbruksprodukt og mottiltak mot marknaden sitt råkøyr held fram. Avdøde president Hugo Chavéz (døydde, 5. mars 2013) har sjølv uttalt at ein har: «pulverisert heile kapitalismen si utbytingskjede», med dette. Millionar av folk har fått eit betre liv gjennom endringsprosessane som president Hugo Chávez og regjeringa har gjennomført dei tolv åra dei styrte. Den høgaste minsteløn i heile Latin-Amerika og sterke arbeidsrettar, var begge faktorar som gjorde folk meir nøgde. Helse, utdanning, fattigdomskamp og mat til låge prisar, er av dei aller viktigaste tinga som vart. Noko som ikkje kan samanliknast med nivået før år 2000. Majoriteten var då råfattige og mangla alt, og eliten hadde makta og alle endar. Det er ei folkeleg deltaking som ligg bak mykje av det landet har oppnådd til no. Men, sidan 2014 har alt gått nedover, USA og EU-sanksjonar og dårleg økonomisk styring har køyrt landet på skakke. Kanskje er det ei lita positiv oppgang dette året. President Nicolas Madura har mykje arbeid framfor seg, men endringsprosessane vil halde fram som eit alternativ til verdas nyliberalisme får me håpa.

Korrupsjon, skatteparadis og kvitvasking av pengar, går hand i hand med krig og konflikt. Fattigdom og undertrykking er deira barn. Den såkalla ”fredsnasjonen” Noreg var lenge djupt inne i krigen og okkupasjonen av Afghanistan, var den flinkaste «bombaren» i krigen i Libya og støtta den franske intervensjonen i Mali. I det norske folk, som i alle NATO-land, var det stor skepsis mot denne politikken. Og det er gode grunnar til det! Men etter den russiske åtakskrigen i Ukraina har ting endra seg. NATO-motstanden og skepsisen har minka. Våre naboland Sverige og Finland søkjer truleg NATO-medlemskap, folk vert meir positive til alliansen og kritikk vert vanskelegare. M.a. fredsrørslene har mange utfordringar framover. Men, ein ting er sikkert: Krigen i Ukraina (byrja 24. februar) må stanse no! Tilhøva vert verre! Mange har allereie flykta. Våpenhjelpa til Ukraina aukar dramatisk med stadig mektigare våpen og fly. Krigen vil på denne måte trappast endå meir opp. Den raud-grøne regjeringa yter også våpenhjelp. Det finnes ingen militær løysing! Alle russiske soldatar ut av Ukraina og all vestleg våpenhjelp stanse. Denne katastrofale og vanvitige krigen er ei påminning om imperialismen sitt vesen.

Internasjonal solidaritet med alle, spesielt krigsoffera i denne krigen denne våren. Men, hugs andre konfliktar også, spesielt krigen i Jemen.

Difor går me ut i gatene i nesten alle verdas land. Arbeidarar og alle i verdas land forein dykk til kamp, på denne viktige dag. Og gjer også den daglege kampen for rettferd og fred, den er aller viktigast!

Ivar Jørdre


Kamerater!

Året 2020 1. mai vart truleg den mest spesielle nokon gong i arbeidarrørsla si historie. Etter over eitt år med koronapandemi vert året 2021 omlag på same måte når det gjeld mangel på tradisjonell 1.maifeiring. Omlag ingen 1. maitog eller appellar i verdas byar og stader, ingen markeringar med mange folk samla og ingen Internasjonalen ljomande i gatene. Likevel vert 1. mai markert på veldig mange vis, digitalt på nettet. Der er det berre fantasien og kampvilja som set grensene. Ein verdsomspennande pandemi, årsaka av menneskeleg tukling med naturen og ispett grådigheit og toskeskap, har sett den kapitalistiske verdsøkonomien på hovudet. Diverre har mange døydd i denne pandemien sine herjingar, men den har truleg også fenge mange fleire enn vanleg til å tenkje seg om litt. Kva veg er menneskeslekta på veg med all veksttrong og profitt som «heilage» markørar? Og kva bør eller må me lære av denne tida me er i, for å kunne setje foten ned og utforme ein ny dagsorden for nye bærekraftige samfunnssyn, der menneska er viktigast, og ikkje profitt. 1. mai dette året samlast me endeleg på nytt i gatene, for å halde appellar, møtast, diskutera viktige saker og ha det moro saman. Det er nok av viktige saker å kjempe for og kriser å kjempe mot.

Artikkelen nedanfor (skreve i 2020) kan sjåast på som tankar om tida me har levd i dei siste to åra og kva som kan gjerast for å få til ei betre verd:

Me lever i ny-liberalismen si tid – Og så kom Korona-viruset

I desse tøffe tider håpar eg alle har det nokolunde bra. Ja, me må alle «stålsetje» oss framover. Eg tenkjer spesielt på dei rundt om kring i verda som ikkje tåler dette viruset. Det gjer meg trist, men det er mange andre ting som me også kan tenkje på og støtte med pengar. Eit godt døme på det er ein stor meslingepidemi i Kongo, der over 30 000 ungar har fått meslingar. No er det viktig med omtanke og solidaritet med kvarandre her hjå oss, men ikkje gløym dei me «aldri» høyrer om i vanleg presse.

Fattigdom, sosial ulikskap, trangbuheit, arbeidstilhøve, kan ha meir alvorlege sjukdomar. Forsking visar at dei minst økonomisk sterke er meir utsett for pandemi som den me har no. Gamal kunnskap er sjølvsagt også at fattigdom gjer sjuk. Mange av verdas folk har ikkje helsemessig sikkerheitsnett, har dårleg sanitære tilhøve og ikkje råd til medisinar. Dei rike og høgare inntektsgrupper er mindre utsett, men får sjølvsagt føljer av pandemiane dei og. Og mange fleire vert sjuke under pandemiar fordi dei t.d. har den sesongmessige influensaen eller kroniske sjukdomar. Den såkalla «spanskesjuka» i 1918-19 er eit døme på krig og pandemi. 1. verdskrigen gjekk mot slutten og influensaen kom. Krig skapar sjukdom.

Kan ei verdskrise som denne pandemien er vera ein oppvekkar? Ein oppvekkar om vårt forbruk? Hjå verdas finans- og børselite, der hovudformålet er at pengar skal skape meir pengar basert på stemning og psykologi. Når panikken kjem skal alle selje sine aksjar og obligasjonar på same tid. Då kjem «krakket» og dreg med seg realøkonomien ned i avgrunnen. Dei som då betalar prisen er dei som skapar verdiane, verdas arbeidsfolk. Pengemakt, overforbruk, klimakrise og naturkrise er ein dårleg kombinasjon. Vårt (les; dei rike delar av verda og veldig rike elite i fattige land) ustanselege higen etter overforbruk er noko av det mest problematiske og store dårskap ved den globale kapitalisme. Ny-liberalismen set premiss for forbruk, finansspekulasjon, store multinasjonale gigantar og bankeliten, elles virkar ikkje det kapitalistiske system. Ein kan seie at forbruk, gjeld og profitt, er kapitalismen sine viktigaste pilarar. Utan desse ingen kapitalisme!

Kva er fridom?

Aldri før har den individbaserte «fridom» vore større, meinar liberalistane. Samstundes har dei globale krisene aldri vore større heller: miljøkrise, økonomikrise, flykningkrise og no pandemikrise. Midt oppe i dette er vår forståing av fridomsomgrepet sentral. Fridom vert universelt sett oppfatta som positivt, dei fleste vil ha det, men dei færraste definerar innhaldet i det. Heilt frå antikken, hjå grekarane og romarane (og før) til omlag vår tid har omgrepet «fridom» vore diskutert. To hovudretningar gjer seg gjeldande: Den liberalistiske fridom. Definert som «fråvær av innblanding», frå staten eller andre menneske. Ofte forbunde med den kapitalistiske marknaden sin “fridom” og den individuelle “fridom” til å velje sitt konsum. Denne liberalistiske ideologien har sitt opphav på tidleg 1800-tal, m.a. med filosofen Adam Smith. Det andre fridomsomgrepet har sitt opphav i antikken og vidareført i m.a. den usanske (1776), franske (1789) og norske grunnlov (1814). I nyare tid har ein brukt omgrepet «republikanisme» (har ingenting med dagens republikanarar i USA å gjera). Dette politiske fridomsomgrepet har m.a. i seg “fridom frå vilkårleg makt, tyranni og tvang”. Ein kan her legge til, fridom frå vilkårleg marknadsmakt og «konsumtvang», fattigdom og krig.

Dette krysspunktet mellom ulike innhald i «fridom» lyt me som menneske forhalde oss til, også i krisetider som vår. Me ser gradvis forverring av mange sider av menneskelivet. Eit vodt døme er flykningar, folk som rømmer frå noko alvorleg og uhaldbart som krig, svolt, klimakrise og fattigdom. For ei kontrast det er til «vår fridom»! Innan EU er den kapitalistiske fridomen dei fire friheiter: Fri flyt av varer, kapital, tenester og menneske. MEN, skal nokon inn i dette Schengen-området og med Dublin-forordninga, vert saka straks annleis. Då er krava harde og utvelginga av folk som får kome inn urettvise. Dette regimet har framover åra fått sin største utfordring nokon gong. Og har utvikla seg til eit stengt Europa, eit «Festung Europa». No er denne tenkinga vorte komplett, då heile Schengen-området, eller EU, er heilt stengt grunna Korona-utbrotet. Frå før er Europa stengt for flyktningar. Er me for fullt vorte fanga i ny-liberalismen no? Eller lærer me noko no av ein pandemi som visar kor skjørt vårt økonomiske system er, og tenkjer nytt framover?

Ivar Jørdre

Artikkelen var først prenta i mars 2020 i avisa Hordaland

GOD 1. MAI, ALLE SAMAN!

Hvorfor vi markerer 1. mai

1. mai i Oslo 1947. Foto: Leif Ørnelnd / Oslo museum / CC BY-SA 4.0.

Arbeidernes internasjonale kampdag ble opprinnelig innført for å minnes Haymarketopptøyene i Chicago i 1886. Streikende arbeidere demonstrerte for 8 timers arbeidsdag på Haymarket-torget i Chicago da noen kastet en bombe mot demonstrasjonen. I kaoset som fulgte ble en rekke arbeidere og politimenn drept.

Det var den internasjonale sosialistkongressen i Amsterdam i 1904 som innstiftet 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag. En erklæring fra kongressen ba «alle sosialdemokratiske partiorganisasjoner og fagforeninger i alle land å demonstrere energisk 1. mai for innføringen av åttetimersdagen, for arbeiderklassens krav og for universell fred». I dag markeres 1. mai i de fleste land verden over.

HISTORISK: I Norge har 1. mai vært markert siden 1890. Dette bildet er fra Youngstorget i 1908. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

I Norge er 1. mai offentlig høytidsdag og offisiell flaggdag. Siden 1947 har dagen vært anerkjent som bevegelig helligdag. Her til lands har det tradisjonelt vært samorganisasjonene, eller lokale avdelinger av LO, som har vært hovedarrangør av 1. mai-arrangementene.

Internasjonalen

Internasjonalen er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. Den franske originalteksten, L’Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Den melodien vi kjenner i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888. Internasjonalen har blitt oversatt til de fleste språk, og den norske oversettelsen ble gjort av Olav Kringen i 1904.

Er du redd for å synge surt? Fortvil ikke! Her kan du øve deg med både tekst og og melodi:

Sangtekst

Opp, alle jordens bundne treller,

opp, I som sulten knuget har.

Nå drønner det av rettens velde

til siste kamp der gjøres klar.

Alt det gamle vi med jorden jevner,

opp slaver nå til frihet frem.

Vi intet var , men alt nå evner

til rydning for vårt samfunns hjem.

Ref:

Så samles vi på valen,

seiren vet vi at vi får

og Internasjonalen skal

få sin folkevår!

Så samles vi på valen,

seiren vet vi at vi får

og Internasjonalen skal

få sin folkevår!

Art. henta frå raudt.no

Posta under Fagrørsle og kamp, Kvinne- og jentekamp, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarar