Denne sida har eg valt å kalle «Poesi-timen». I «Poesi-timen» kan ein ta seg litt tid, om ikkje ein heil time, så litt betre tid enn om ein las t.d. VG og Dagbladet på nett. Dikta på denne sida er mine eigne, om ikkje anna er skreve. Dikt skreve gjennom mange år, ja, sidan 1980-talet. Elles postar eg her uttalingar, gode formuleringar og dikt, frå mange ulike poetar og andre personar som eg meinar har noko viktig å seie oss.
God lesing! Eg set pris på kommentarar.

This page I have called «The hour of Poetry». In «The hour of Poetry» it is possible to take some time to read. If not one hour, so a little more time than when reading tabloid newspapers on internet. The poems on this page are my own, if not mentioned otherwise. The poems have been written through many years, since the 1980s. In addition I am posting statements, good formulations and poems from different poets and others, which I think have some important things to tell us. Have a nice reading. Unfortunately not many poems are yet in English. I appreciate comments.

Siste publiserte dikt/last published poems:

publisert mai 2021:

15 of May 2021, in Bergen it is raining, in Gaza it is raining bombs!
87 years since Al Naqba and it’s happening all over again, and again, and again. And the world just looks on in silence.

Poem on the War on Gaza December 2008-January 2009:

Eyeless in Gaza,
The deaf look on
With the blank gaze Of diplomatic deceit.

A murderous storm passes over and shakes the homes of Gaza,
The child huddles in the corner,
Hiccups of fear at every thud of a mortar,
every incendiary flash
Every rocket tearing into the heart of the city.

Eyeless in Gaza,
The deaf look on
With the blank gaze Of diplomatic deceit

Our concerned leaders are making Herculean efforts,
The Blairs, the Sarkozys, the Condoleezza Rices;
We are so near to a solution….
But there remains so much to be done.

Eyeless in Gaza,
The deaf look on
With the blank gaze Of diplomatic deceit.

There remains so much to be done
The child no longer huddles in the corner,
She is dripping blood and flesh running off the walls Of the ruins of Gaza City

Eyeless in Gaza,
The deaf look on
With the blank gaze Of diplomatic deceit.

We are so near to a solution….
The child no longer huddles in the corner,
She is the charred cinders rising into the sky Over Gaza City.

Eyeless in Gaza,
The deaf look on
With the blank gaze Of diplomatic deceit.

We are in the final phases of an agreement,
The child no longer huddles in the corner,
She is a heap of mangled remains In the morgues of Gaza City.

Eyeless in Gaza,
The deaf look on
With the blank gaze Of diplomatic deceit.

The vengeful Samson stands once again
Over the smouldering ruins of Gaza City.
Eyeless, deaf and dumb,
Together with our concerned leaders
We have reached our solution!

Dave Watson


publisert juni 2020:

I am a Rohingya: Poetry from the World’s Largest Refugee Camp and Beyond

I’m a fly in the kitchen, buzzing
on the boundary of a blind wall.

I’m a chicken under mother’s wing,
confined to the narrows of a wattle.

I’m a dove on the street of Yangon,
jailed in the cage of inhumanity.

I’m the water flowing in Mayu river,
missing my partner: Air.

I’m a human in the universe,
denied the most basic rights.

I’m someone I’m afraid of.

The above lines were written by a young Rohingya community development worker, Zaki Ovais. It’s his first-ever poem. The last line might be considered his initiatory moment as a poet and was written after an exercise prompt to consider the lyric “I.” Interestingly, in the poem, Zaki’s “I” finds itself confined/jailed/denied, reflecting the recent history of the Rohingya, one of the most persecuted ethnic minorities on the planet.

Here are a few excerpts from longer poems that still disturb me, combining imagery with direct statement:

I am burnt alive in the bonfire
By those I relied on the most.
Let the fire incinerate me.

­    —Ro Anamul Hasan, “Being Rohingya”

Snipers shoot father and mother,
drag their little son along the street

Save me

—Thida Shania, “Save Me”

What do you feel
when you see your sibling’s corpse
inside a mass grave?

—Maung Hla Shwe, “My Arakan”

Other poets sought to write more metaphorically without diminishing a collective, activist sensibility—tearing as something physical, the Rohingya severed from their homeland, as here:

The Cut Bud

Grandma planted
a seed. A few days later
It turned into twin plants.

They grew together
Like old friends.
Green leaves
Like butterfly wings.


My drunk uncle came,
Cut one bud

(Breath in silence)


The other lives—
a bud bearing white flowers
Beside the cut bud.


No scope for friendship.

—Ro Mehrooz, “The Cut Bud”

In the final shakedown of the book, I can see how the poets have taken in many elements of the workshop, still speaking with a strong sense of community, but also allowing the lyric “I” to reflect individual experience. A few of the poems were distinctly metamorphic, writing through the self:

My life

Here’s my life in brief . . .

I was a frog in a well,
A prisoner in the jail of fresh air.
In the dark, dark cosmos,
No days, just nights, nights.

A small cormorant survives
the genocidal waves
by being flung, crashing
into the world’s strangeness.

Storm of racism, of hate —
This is my life.

Just like an action movie
In which you are the gangster.
Just like an actor who cannot discover his lines.

In Arakan, they kill and bury you
under the treasure of human rights.

—Farooq Pacifist

I am a Rohingya includes three strong female voices, one of whom provides, at six pages, the longest poem in the book—an incredibly sustained piece of writing called “Birth” by Yasmin Ullah. Here is an excerpt:

I was born of tired backs, exhausted bodies,
looking for provisions
so hard to come by,
walking miles carrying water
to makeshift huts,
without help—
water or mud,
you have to drink to survive.

I was born of empty stomachs,
tongues dried and parched lips,
from starvation of food and water
for months on end.

I was born of the forced crooked smile
blurred with tears,
the slow fade of resilience.

I was born as one of the forgotten,
of those the world doesn’t quite remember.
But at least I was born,
so you can hear me speaking up,
so you, the world, can listen.

This could take generations to mend,
our losses are irreplaceable.
We taste fear in every breath.
It’s not enough to hope for
the generosity of helping hands
or consoling voices,
I want the ears of love,
the heart of justice
that believes
that as much we are victims
there is potential in our social contribution.
There is more to being Rohingya than exodus.

These poems of Rohingya refugees are from an article on a book by James Byrne on kenyonreview.org.


publisert april 2020:

«Eit dikt til ei mor» (trykt i Hordaland, jan. 2017, til hennar 95 årsdag)
Endra og lagt til eit vers, i høve hennar død, 12. april 2020.


Du er blomen i mitt liv
du er starten på mitt liv
du er gløden i mitt liv

Ei mor å leve for
ei mor å gledast med
ei mor å smile for

Sterk var du alltid
sta var du alltid
stolt var du alltid

Levande som ein kalv om våren
levande som nyfødde lam om våren
levande som våren i seg sjølv

Du sterke menneske
du stolte menneske
ei mor å vera kry av

No er minnene om deg, att
Dei er dyrbare, dei opnar seg
Dei ligg i minnet som juvelar
Vakre og lysande som blinkane stjerner
Takk, MOR!

publisert april 2020:

Ho mor

Mor sit og drøymer
Ho drøymer om noko moro
Ler gjer ho og, talar med seg sjølv

Mor sit og skrattar
Ho likar seg godt i forteljinga si
Noko me andre ikkje kjenner til

Det er mor sin løyndom det
Noko som berre er hennar
Lat det vera slik, ho har det så fint

publisert april 2020:

Kor me har kjempa

Me har kjempa i livets løyndom
du og eg, mor
Kor me har kjempa du og eg, mor

På vår rute gjennom livet
du og eg, mor
har me funne mange slags stiar

Stiar me finn og stiar me mister
du og eg, mor
Men, der har me lykter som brenn

Og sloknar ei lykt på ferda
så tenner du og eg, mor
ei ny lykt for vegen vil me sjå

Me har fyr og lykter som viser veg
for deg og meg, mor
Dei tek oss bort og dei tek oss heim

Me har kjempa oss fram langs livets vegar
Ja, du og eg, mor
kjem oss aldri heilt til vegen si ende

Nei, me er alltid under vegs og på stiar
du og eg, mor
Slik er det, og slik er livets løyndom
Kor me har kjempa du og eg, mor

publisert desember 2019:

(Helsing og dikt skreve på minnesida for Alf-Are Skog i samband med hans død.)

  • Født: 24. oktober 1954
  • Død: 12. desember 2019

Takk for alt me har vore i lag om. Alf-Are, opp gjennom nærare 40 år: I diskusjonar, debattar, demonstrasjonar, aksjonar, møter og fester, og masse anna galskap. Du var alltid ein å lite på i humoren, i kunnskapen, i det politiske, ja, sjølve gnisten var du!

Eit dikt eg har skreve for nokre år sidan, dedikerar eg til deg. I dette diktet trur eg du og eg møtest: Du vert sakna sårt.


Draumar har du til meg
du vakre menneske
Du kjem til meg med håp
om ein revolusjon
Draumar finn du til meg
dei ventar i framtida
Du leitar dei fram i meg
med kraft i blikket
Draumane kan brått hende
om verkeleg revolusjon

published November 2017:

Girls are coming out of the Woods

Girls are coming out of the woods,
wrapped in cloaks and hoods,
carrying iron bars and candles
and a multitude of scars, collected
on acres of premature grass and city
buses, in temples and bars. Girls
are coming out of the woods
with panties tied around their lips,
making such a noise, it’s impossible
to hear. Is the world speaking too?
Is it really asking, What does it mean
to give someone a proper resting?
Girls are
coming out of the woods, lifting
their broken legs high, leaking secrets
from unfastened thighs, all the lies
whispered by strangers and swimming
coaches, and uncles, especially uncles,
who said spreading would be light
and easy, who put bullets in their chests
and fed their pretty faces to fire,
who sucked the mud clean
off their ribs, and decorated
their coffins with brier. Girls are coming
out of the woods, clearing the ground
to scatter their stories. Even those girls
found naked in ditches and wells,
those forgotten in neglected attics,
and buried in river beds like sediments
from a different century. They’ve crawled
their way out from behind curtains
of childhood, the silver-pink weight
of their bodies pushing against water,
against the sad, feathered tarnish
of remembrance. Girls are coming out
of the woods the way birds arrive
at morning windows – pecking
and humming, until all you can hear
is the smash of their miniscule hearts
against glass, the bright desperation
of sound – bashing, disappearing.
Girls are coming out of the woods.
They’re coming. They’re coming.

by the Indian Poet
Tishani Doshi (born 1975, Madras, India)

publisert mai 2017:

Lat alt vit fara den som inn her lyt svirra (om den forvirra akademikaren)

Det var akademikaren som såg raudt, men utan å vera med i Raudt!
Såg han raudt berre for fargen si skuld
Eller var det anna som her låg gjøymt i den myrke muld

Det skulle visa seg at mykje var i gjære
Trollet frå dei humanistiske skogar var på ferde

Dette uhumsket for rundt og drog til seg alt av resursar
Så mykje at omlag alle hunanistar snart låg flate av konkursar

Pengane flaksa i vilden sky, det gjordre også ein akademisk svirrande
Han for opp og ned og hit og dit, mens han sverga og lågt fråda murrande:

«Kva i hine heitaste Dante helvete var dette for noko akademisk fråtseri
Nokon fekk store pengar og grøne skogar, andre fekk berre lått og anna småtteri»

«No er jaggu meg timereknskapen full før det renn over», sa han og tok seg eit glefs..
..av noko sterkt flytande eliksir, mens han bante og ba desse hovmodige ta seg eit kjeks..

Han var so eitrande sinna at logikk og teoremar fauk høglydt or hans munn
Det var no ikkje gove at alle forstod han, med alle desse teoretiske påfunn

Men akademikaren sa: å, som eg den gong hata det; men som eg no saknar det
Utan A så heller ikkje B, men kva då om B ikkje passar Til A og A heller ikkje likar B – akk å ve!

Akademikaren såg seg forvirra rundt og lurte på: «Kva vart det med denne humanioraen?
Som berre såg seg sjølv i vassflata, gliste og lo med nyliberale flir i pengefloraen?»

«Nei, takka meg til god gamal akademia med noko attåt, uten råten pengeveg
Der lærar var lærar, student var student, og ingen trong orsaka seg

Lat alt vit fara den som inn her lyt svirra
Og lat den stakkars akdemikaren opp i rymden dirra

den revolusjonære skald Ivar J

published December 2016:

Still standing up, at Standing Rock

From the Napituca Massacre to Wounded Knee,

A history of lies, deceit and broken treaties, 500 years of war against the Indian nation,
This was the white man’s gift of civilization.

History re-written like some John Wayne Western movie,
The savages saved from their pagan destitution,
Their children re-educated, their culture defiled,
Their traditions commercialized or merely reviled.

Forced from their homelands on a Trail of Tears,
With wounded hearts on broken knees,
Still standing up, at Standing Rock,
Across the wide Missouri.

9 million Indian graves on the wind-swept plains,
No Declaration of Independence, No land of the free,
No American dream, or manifest destiny,
For the Sioux, Navaho, Apache and Cherokee.

Ethnic cleansing, extermination, assimilation, subjugation,
Stolen lands and stolen bison,
Reservations for cultural assassination,
Buffalo Warriors in a stolen nation.
Forced from their homelands on a Trail of Tears,
With wounded hearts on broken knees,
Still standing up, at Standing Rock,
Across the wide Missouri.

Now they come for their water, for their holy grounds,
Riot police with their gnashing hounds,
National Guard, rubber bullets, tear gas,
Against protectors of mother earth and their ancestral past.

From Bagdad to Benghazi, from Caracas to Kuwait,

The pipelines come first, the environment can wait, People mean nothing when Oil is at stake,

From Amazonas to Dakota, Lofoten to Maracaibo lake.

Forced from their homelands on a Trail of Tears,
With wounded hearts on broken knees,
Still standing up, at Standing Rock,
Across the wide Missouri.

Dave Watson, read this poem on a demo in support of the protesters at Standing Rock, in Bergen, Norway, Nov. 2016


published August 2015:

When president Johnson practising escalation on the Vietnamese and the Dominican crisis came on top of that, it must have been a nervous year and people had begun to feel like a misused bunch of dummies in the imperial game, then fortunately in times of crisis just like this the US always has this number one instrument of diplomacy to fall back on. Here’s a song about it. Yes sure, it’s Tom Lehrer and it’s from That Was the Year That Was (1965).

Send The Marines!

When someone makes a move
Of which we don’t approve,
Who is it that always intervenes?
U.n. and o.a.s.,
They have their place, I guess,
But first send the marines!

We’ll send them all we’ve got,
John wayne and randolph scott,
Remember those exciting fighting scenes?
To the shores of tripoli,
But not to mississippoli,

What do we do? we send the marines!
For might makes right,
And till they’ve seen the light,
They’ve got to be protected,
All their rights respected,
’till somebody we like can be elected.

Members of the corps
All hate the thought of war,
They’d rather kill them off by peaceful means.
Stop calling it aggression,
O we hate that expression.
We only want the world to know
That we support the status quo.
They love us everywhere we go,
So when in doubt,
Send the marines!

Sayings published May 2015

Reason has always existed, but not always in a reasonable form.

Karl Marx (1818 – 1883)

“The Internet isn’t free. It just has an economy that makes no sense to capitalism.”
-Brad Shapcott

“It is impossible for capitalism to survive, primarily because the system of capitalism needs some blood to suck. Capitalism used to be like an eagle, but now it’s more like a vulture. It used to be strong enough to go and suck anybody’s blood whether they were strong or not. But now it has become more cowardly, like the vulture, and it can only suck the blood of the helpless. As the nations of the world free themselves, the capitalism has less victims, less to suck, and it becomes weaker and weaker. It’s only a matter of time in my opinion before it will collapse completely.”
-Malcolm X

Publisert september 2014


av Bertolt Brecht
Oversatt av Georg Johannesen

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.
Dette forandrer ikke verden.
Dette forandrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder


Poem published August 2014.


gaza-2 gaza-17-july-2014

I Am There by Mahmoud Darwish
I come from there and remember,
I was born like everyone is born, I have a mother
and a house with many windows,
I have brothers, friends and a prison.
I have a wave that sea-gulls snatched away.
I have a view of my own and an extra blade of grass.
I have a moon past the peak of words.
I have the godsent food of birds and an olive tree beyond the kent of time.
I have traversed the land before swords turned bodies into banquets.
I come from there, I return the sky to its mother when for its mother the sky cries, and I weep for a returning cloud to know me.
I have learned the words of blood-stained courts in order to break the rules.
I have learned and dismantled all the words to construct a single one:

Poem published July 2014.

To the people of Gaza. In solidarity with the victims of Israeli aggression in Gaza:

Tears of Gaza

Tears of blood in Gaza now
Arms in despair towards the sky
They are asking WHY?

Why are they killing us?
Why this degradation?
Where is the human nation?

The world must not forget
Palestinians are humans too!
But bombs still falling from the blue

From fascist stile they are
Talking revenge and war
What if we are no more?

Let mankind know this story:
Of a people fighting for survival
Against all odds of denial
Will justice win after all?


Poem published December 2013.
LYRICS from http://hateandanger.wordpress.com/

Verse 1
The Power’s with the people don’t let these cowards deceive you
and be the next mouse in the talons of a eagle
this countryfs wealth gap isn’t unbalanced it’s evil
we celebrate access while the people have less
in poverty abject madness
while the economy collapses add stress
that’s the last straw
you want class war well give you what you ask for
the have nots at the have’s door
we came to crash your party
and we aint leaving until we’re even
the Constitution guarantees these freedoms
any one against that’s committing treason
your not a real patriot unless you stand for what you believe in
and nobody got more welfare than Wall Street
hundreds of billions after operating falsely
and nobody went to prison that’s where you lost me
but my home, my job, and my life is what it cost me

Verse 2
Remember when police beat the Egyptians who were defiant
even president Obama condemned the violence
but when NYPD beat Americans there’s silence
it’s apparent that there’s bias
sticks for the people but give carrots to the liars
those crooked cops just for embarrassment should be fired
and if you want to see terrorists then look higher
they in them skyscrapers with billions from my labor
forcing people out of there homes with falsified data
so we either unify now or cry later
1% got the wealth but the 99Œs greater
so in every city we gone occupy major
cause nobody got more welfare than Wall Street
hundreds of billions after operating falsely
and nobody went to prison thatfs where you lost me
but my home, my job, and my life is what it cost me

To dikt tileigna mor mi på hennar 91-årsdag, 23. januar 2013.

Eit dikt til ei mor

Du er blomen i mitt liv
du er starten på mitt liv
du er gløden i mitt liv

Ei mor å leve for
ei mor å gledast med
ei mor å smile for

Sterk er du alltid
sta er du alltid
stolt er du alltid

Levande som ein kalv om våren
levande som nyfødde lam om våren
levande som våren i seg sjølv

Du sterke menneske
du stolte menneske
ei mor å vera kry av

Ein blom er du

Eg har ein blom
Eg har ei mor
Eg har ei blømande mor

Kronbladene spring ut
i sterke, sterke fargar
Dei lyser mot himmelkvelven
ein kveld du er etter sauer

Du er kraftfull framover
mot ei oppgåve i livet
Du ser etter oss ungar
og tenkjer vel ditt

Ditt liv er langt og fagert
med alle rike tonar i
Ditt liv har vore strevsamt og
men med det streke krydder av deg sjølv

Two poems dedicated to my mothers 91st birthday, 23. of January 2013.

A poem to a mother

You are the flower in my life
You are the start of my life
You are the fervor in my life

A mother to live for
A mother to be cheerful with
A mother to smile for

Strong are you always
Headstrong are you always
Proud are you always

Lively like a calf in springtime
Lively like newborn lambs in springtime
Lively like springtime in itself

You strong human
You proud human
A mother to be proud of

A flower are you

I have a flower
I have a mother
I have a flowering mother

The petals comes out
In strong, strong colors
They shine towards the sky
one evening you look for sheep

You walk ahead with strength
towards a goal in life
You look after us the kids
probably thinking your own

Your life is long and beautiful
with all rich tones in it
Your life have been laborious too
but with the strong spice of your self

Dikt tileigna far min og hans minne. Han døydde på frigjeringsdagen 8. mai 2008, 86 år gamal.


Det står ein tom stol heime no
me fyller han med minner
Det står att ein tom kopp på kjøkenet no
me fyller han med minner

Eit langt liv er levd
mykje arbeid og slit har det krevd
Ei epoke av røynsler er over

Det gode med alt dette er;
at livet er stort,
at livet er mangfaldigt

Eit stort tomrom er det etter deg, far
Men me skal fylle det med gode minner
og varme kjensler
Ei anna reise har no byrja, far – god tur!

Afghanistan kjempar

Afghanistan sine skarpe fjell
ser deg
Afghanistan sine modige sletter
ser deg
Afghanistan sitt stanhaftige folk
ser deg

Dei ser deg du framande
Du framande styrke av vilsne,
uinviterte, grådige knyttnever
med imperialismen sin gapande kjeft

Afghanistan sine skarpe fjell
har sett deg
Afghanistan sine modige sletter
har sett deg
Afghanistan sitt kjempande folk
har sett deg
Reis attende du framande inntrengar
Du har ditt eige hus

Lev Palestina

Lev Palestina
du tårene sitt land
Lev Palestina
du smerta sitt land
Lev Palestina
du sterke folk sitt land

Kjemp Palestina
du oliven dyrkande land
Kjemp Palestina
du historiske kraftige land
Kjemp Palestina
du standhaftige stolte folk
Kjemp for stjernestøv av håp

Live Palestine Live

Live Palestine Live
you the land of tears
Live Palestine Live
you the land of pain
Live Palestine Live
you the land of strong people

Fight Palestine Fight
you the olive growing land
Fight Palestine Fight
you the historical powerfull land
Fight Palestine Fight
you the upstanding proud people
Fight for Stars of hope

تعيش فلسطين

تعيش فلسطين

يا بلد الدموع

تعيش فلسطين

يا بلد الالم

يا بلد الاقوياء

قاتلي فلسطين قاتلي

يا بلد الزيتون

قاتلي فلسطين قاتلي

ايتها البلد القوية عبر التاريخ

يا بلد الشجعان

قاتلي فلسطين قاتلي


Eit land i emning

I kampen sin horisont
dukkar eit land opp
Eit land som vil
Eit land som kan
Eit land som må
fø sine barn
av eigen jord

Dette Palestina
av stolt historisk
raud-brun jord
reiser seg opp
for ved sitt ansikt
vise verda
kva slit er
kva kamp er
og, kva fridom er!

Dei gamle menn

Dei gamle menn styrer verda……..

Ein bauta over krig

Kva ville ein annan sivilisajon
frå vår gallakse
om dei berre fann
ein bauta etter oss
ein bauta over krig


Me er stjernestøv
me kjem frå stjernene
vert det sagt
i dei meir avslappa stunder
når me er glade litt oppstemte

så kjem me brått på
at det er ikkje så morosamt
når me tenkjer
på alt atomstøvet rundt oss

Er universet redningen?

Er universet der
er universet redningen for oss
er universet i oss

me veit ikkje
me driv rundt og leitar
me finn oss ikkje

kvar er universet
kvar på denne kloden er universet
kvar er mitt univers

det er fortvilande å vete
at mens me leitar så finns det…
eitkvart, ein stad, ei tid


Det er tungt
å opne døra
der nokon skrik til deg
frå den grønsvarte natta

me vil ikkje ha deg her
din gulfiolette fremling
kom deg heim att
til den raudbrune jorda
du steig opp av

men når du let att døra
vert tyngda borte
når din elskede kyssar deg
i eldraud kjærleik


Løyndomen ligg kanskje i
å tenkje stort om noko lite

Målaren og byråkraten

Det var ei gong
ein målar og ein byråkrat
som kappast om å vera best

«Eg brukar eit papir til å teikne på»,
sa målaren stolt og viste fram teikninga si
«Eg brukar papiret til å skrive komitéreferat på»,
sa byråkraten og lo, mens han arkiverte det

«Så stiller eg ut papiret eg har teikna på»,
sa målaren og viste fram utstillingskatalogen
«Etter ei tid i arkivet sender eg papiret vidare eg»,
sa byråkraten og smilte lurt

«Eg fekk solgt ein teikning her i stad»,
sa målaren, og la til: «eg er no litt kjend og eg»
«Det er vel ingenting: eg har levert mange papir frå meg
i mi tid, og enno er det ingen som kjenner meg»

Bak idyllen

Bak idyllen
under alle taka
innanfor alle dørene
lever det irrasjonelle
dei lause festa
sleng og sleng

I alle romma
bak gardinane
bortanfor all fornuft
sleper tankane seg fram
utan omsut til
universet ikring

Bak bileta
under alle tapeta
i det råtne treverk
ligg mørke ormar
og vrir seg i skrekk
for solidariteten


I Pandora si øskje
er berre håpet att

Elende har fare ut
av øskja for lenge sidan

Elende er mellom menneska
har vore det lenge no

Berre håpet er att
i Pandora si øskje
Det handlar om ein revolusjon


Hud møter hud
kinn i mot kinn
ei tåre flyttar seg
ein tanke skiftar sinn

Kropp møter kropp
lår i mot lår
di tunge er varm
ei hand i mitt hår

Munn møter munn
kyss i mot kyss
ditt kjøn er vått
lik eit kjærleiksdryss

Kjøn møter kjøn
bryst i mot bryst
vår himmel er open
å denne ekstasens lyst


Ho har bore meg
i sitt fang
i alle temperaturar
sommar som vinter

Bakke opp bakke ned
har ho slete på meg
hjula er hennar bein
dei er i brøkdelen
av eit sekund mine også
heile tida

Kan ein tale om kjensler
om taksemd
til desse hjula
fire i talet
som har rulla og rulla
med meg i fanget?

Kan ein i det heile teke
tale om kjensler til ei maskin?
Ein kan det
når hjula er mine bein
når beina er hennar hjul


Livet flimrar
som sjelvande ljosglimt

Som elektronar
treff me kvarandre
frå vogge til grav

Eit gnistrande tilvære
to mørke


Som ein utbrend bauta
over moderne tid
står menneska att i armod
og gråter over verda
Eit gamalt sjelett

Verda sine lunger
pustar ikkje meir
Det siste bålet
brenn ut om litt
Det ligg at nokre glør
etter oss
Kven skal overta dei?


Dei svara på ting
eg ikkje spurde om
Dei snakka om ting
eg ikkje forstod
Dei snakka om ting
bak min rygg
Dei var einige
om at eg skulle vere
einig i det
dei var einige i

Dei kalla det demokrati
Dei kalla det «komen fram til…»
Dei kalla det «grunnen til at…»
Dei kalla det «beste løysing på…»
Dei kalla det «på grunn av ditt handikap
fann vi det best at…»
Dei kalla det fellesskap
Eg kallar det utstøytt!


Mørkret smyg seg rundt
som ein svart orm
kryp tettare og tettare omkring
(sitt bytte)
Som om ei mørk hand kjem
strekkande etter noko
Himmelen opnar seg
i veldige fargebrak
som ein kjeft svolten på åtsel
Midt i dette urolege landskap
ligg eit steinansikt
glanande ut i ingenting
Ventar berre på lagnaden
Augene er to hol
inn i det tomme rom
Dette ansikt av stein vil fortelje verda
at under menneska sitt helvete
vil berre steinen overleve

I sovande stund

Menneska har sovna inn i ei likesæla
Er medvetet om ein revolusjon
i solidariteten sitt ljos
snart det einaste
me aldri har hatt?

Vil me få det nokon gong?

Utgravning år 4000

Frå menneskekulturen
anno 2000
har våre arkeologar
funne ein merkeleg kultplass

Dette vesle bikubehus
er delt opp i kammer
med kvar sin funksjon

I eit av dei indre kammer
fann våre arkeologar
eit merkeleg alter

Det har ein kubisk form
sjerm av glas er front
ei rekke med knappar

Nokre stolar dannar
ein liten sirkel framfor

Ein rituell menneskekultur
og handling me ikkje lenger har
Kva var meininga?

Min kjære rullestol

Kor glad eg er i deg min kjære rullestol
Kva skulle eg gjort utan deg?
Korleis kunne eg fungert utan deg?
Ikkje hadde eg fått sett våren
Ikkje hadde eg fått varmen av sommarsol
Ikkje fått halde penselen i mi hand
Nei og nei kor eg treng deg
kor eg likar deg
kor eg fryktar deg
kor eg hatar deg
men eg godtar deg…
…eg må ha deg…
…min kjære rullestol

Min kjære rullestol
Kvifor må eg ha deg?
Kva treng eg deg til?
Ikkje kan eg leve utan deg
Ikkje nyte livet utan deg
Ikkje få møte min elskede utan deg
Nei og nei kor eg treng deg
kor eg likar deg
kor eg fryktar deg
kor eg hatar deg
men eg godtar deg…
…eg må ha deg…
…min kjære rullestol

Brød og sirkus

Menneska har ei arv
frå farne tider

Antikkens folk fekk sirkus
bak Colloseums kalde murar
dei fekk brød etterpå
så heldt dei kjeft

Menneska i dag
får også sitt sirkus
på eit kokande stadion
på ein gapande sjerm
Makta gjev ikkje nok brød
kor lenge held folket kjeft?


(Tileigna menneskerettsaktivisten og advokaten Marianella García Villas frå El Salvador, som vart drepen 13. mars 1983. Ho skulle då til å levera til FN sin menneskerettskomisjon ein rapport om grove brot på menneskerettane, utført av dei høgre-ekstreme styresmaktene i landet.)

Som ein sårbar katt
smaug ho seg lydlaust
inn i eit kratt
av kvistar og stein

Hennar auge såg alt
hennar øyre høyrde alt
Varsamt som på lette poter
gjekk ho fridomen sin veg

Brått var det ein kvist som knakk
ein stein som rulla
ord sagt for mykje

Hennar auge såg for mykje
hennar øyre høyrde for mykje
Valdsamt som med klør
tok dei henne

Nokon fann henne
med sine sterke poter
der ho låg lydlaus i støvet


Livet er brikker i eit sjakkspel
flyttast hit og dit
tilsynelatande etter eit mønster
Ein får ikkje alltid tak på retningen
eller sjønar ikkje kombinasjonane
Ikkje sjønar ein alltid løysinga heller
om det i det heile finns nokon
Men spanande er det

Frå noko!

Eg skriv i ein rasande fart
skriv meg bort frå noko
eller gjer eg det?
…ser meg attende
vil snu!
gjer ikkje det
held fram…
i ein rasande fart
eg ser meg ikkje attende lenger…

Korridorar (eit sjukehus)

Korridorane er lange
av lengslar og håp
av frykt og einsemd
fulle av pillar
ligg dei der

Med svimlande summar
korridorane vert berre lengre
av byråkrati og tungskap
av ugjennomtrengeleg dårskap
fulle av pengar
er dei der?

Dei legg ikkje samvitet
på kontorpulten
og tenkjer på
korridorane sin indentitet i dag
i dag tel banken

«Stad null» (ground zero)

Snakk ikkje om «stad null»
dette fatale omgreg
har fenge verda
verkeleg til grunnlag null
i sanselaus galskap
av forvridde hovud

Snakk ikkje om «kampen mot…»
denne vansinnige kampanje
i uverkeleg drift mot
menneskeleg stup,
er lagnaden si ferd
til kapitalismens
svarte hol

Døden, ein universell kronologi

Langt ute, langt inne
ei ferd i galleksefart
farer lagnaden gjennom
rommet i lysfart

Stjerneskodder driv ein
ut av seg sjølv
finn ingen atom å klamre seg til

Tida si uimotståelege trong
til langsamt å
treffe livet midt på kjeften


Det einaste makthavarane fryktar
frå poesien
er sanninga

Det einaste sanninga fryktar
er makthavarar
som (mis)brukar poesien

Ein lutt

(til Johannes Hieronimus Capsberger, ca. 1580 – 17 January 1651, tysk-italiensk komponist og musikar, tidleg barokk. Han var ein virituos luttspelar.)

Som glitrande støv
frå indre gallaksar
Som myrull med
krutt i vatn

Som gullande vatn
langs strenger
høyrer eg lutten
kome mot meg
med erotisk smil

Han ler mot meg
med opprør i sinn
og med like stor ro
vender han seg frå meg
når han vender attende
dit han kom frå


Draumar har du til meg
du vakre menneske
Eg kjem til deg med håp
om ein revolusjon
Draumar finn du til meg
dei ventar i framtida
Eg leitar dei fram i deg
med kraft i blikket
Draumar kan brått hende
om verkeleg revolusjon

Andre Tobiasbok:

Q: What do you get when you mix an atheist, an insomniac and a dyslexic?

A: Someone who lies awake at night and wonder if there really is a Dog.

John Warren:

«If you ever go home with somebody and they don’t have books in their home, don’t sleep with them. I think that’s very important.»

Dan Quayle:

If we don’t succeed we run the risk of failure.

Edward Dahlberg:

It takes a long time to understand nothing.

Torgny Lindgren: Dorés bibel, 2005:

«Allt minns jag, det ar dar jag finns. Så er det inte alls, sade hon. Det ar tveksamt om det forflutna ens existerar. Vi finns bara i andras øgon just då dom ser på oss. Nej sade jag. Dar finns vi inte alls»

Anthony Hopkins i intervju med Ariel Live, The Sunday Times, 07.02.10:

«What part of the word «no» do you not understand?»

Jerry Seinfeld:

«Dog are the leaders of the planet. If you see two lifeforms, one of them’s making a poop, the other one’s carrying it for him, who would you assume is in charge?»

Jerry Seinfeld:

«It’s amazing that the amount of news that happens in the world every day always just exactly fits the newspaper.»

Dorris Lessing:

Mannen, kven er han?
For utilstrekeleg til å vera skapt av gud,
men for god til å vera tilfeldig.

Moris Chevalier:

Ein av førdelene ved det å verte gamal, er at ein får kvantumsrabbat på stadig fleire kakeljos.

Samfunnet er som det salte havet, godt å symje i, men vondt å svelje.

Ukjent opphav:

The masses are so extraordinarily stupid that they are not really concious of their own suffering and have to be told of it by other people.

Ukjent opphav:

Først Bondevik med fred-sjappa si så Obama med fredspris, eneste vi mangler er vel Bin Laden som gjest i tillegg. Jeg ser mye moral her, langt mer en dobbelmoral.


Bondevik prostituerte seg i sin iver etter å få besøke USAs president. Og han støttet okkupasjonen av Irak og Afganistan 100%. Og nå er han leder for ett fredssenter. Skal jeg beskrive han, må det bli selvhøytidelig, slesk, quisling.

Støre, som Bondevik har ingen ryggrad eller egen mening.

Erik Nissen, april 2010:

Ja sannelig, en fredens man: Bondevik tok farvel med F16-pilotene

Statsminister Kjell Magne Bondevik ville selv ta farvel da de første norske F16-pilotene dro til krigen mot terror i Afghanistan.

Så du blir ikke kvalm av at en prest sender jagerfly ut i en ulovlig krig, deg om det, jeg blir syk av sånt.

José Saramago (portugesisk forfattar):

I kvart eit menneske finns eit ”noko”.
Det er dette ”noko” som er oss.

Identity Card (1964)

(Mahmoud Darwish (Arabisk: محمود درويش‎) (13. mars 1941 – 9. august 2008). Palestinsk poet og forfattar. Kjent for sine sterke personlege og politiske dikt.)

Record !
I am an Arab
And my identity card is number fifty thousand
I have eight children
And the ninth is coming after a summer
Will you be angry?

Record !
I am an Arab
Employed with fellow workers at a quarry
I have eight children
I get them bread
Garments and books
from the rocks…
I do not supplicate charity at your doors
Nor do I belittle myself
at the footsteps of your chamber
So will you be angry?

Record !
I am an Arab
I have a name without a title
Patient in a country
Where people are enraged
My roots
Were entrenched before the birth of time
And before the opening of the eras
Before the pines, and the olive trees
And before the grass grew.

My father..
descends from the family of the plow
Not from a privileged class
And my grandfather..was a farmer
Neither well-bred, nor well-born!
Teaches me the pride of the sun
Before teaching me how to read
And my house
is like a watchman’s hut
Made of branches and cane
Are you satisfied with my status?
I have a name without a title !

Record !
I am an Arab
You have stolen the orchards
of my ancestors
And the land
which I cultivated
Along with my children
And you left nothing for us
Except for these rocks..
So will the State take them
As it has been said?!

Therefore !
Record on the top of the first page:
I do not hate people
Nor do I encroach
But if I become hungry
The usurper’s flesh will be my food
Of my hunger
And my anger !


I ei tid då ting raknar
finn ikkje menneska seg sjølv
Dei lengtar etter noko
å halde seg i

I ei tid då verda skakar
i sin indre magma
leitar folk etter ein vulkan
som vil gje dei eit utbrot

I ei tid med eksplosjonar
vil mange sjå fragmentering
av det gamle rike
ein tilstand i fase null

I ei framtid søker mennesket
ein ny kosmisk dans
Utan hindringar av blått
vert stjernene raude

I framtida ligg håpet
om å finne att ei framtid
Og no hjelper Vulkan til
med å smi til kamp!

50 somrar og vintrar

Femti år sidan ljoset kom
femti år sidan mor var først

Femti år med mykje lått
femti år ein og har grått

Femti år i livet si hand
femti år driven på land

Femti år og mykje krig
femti år i kamp mot forakt

Femti år er ingen tid
kjemp vidare for dei som lid

Sitat av Karl Marx, på plakett i Humboltuniversitetet i Berlin:

Filisofane har til no tenkt om tilværet som det er, men poenget er å endre det.

De natura rerum (Paracelsus 1493-1541, var oppteken av Galenus frå 100-talet e.v.t.) (Alkemi kjem truleg av det gamle egyptiske ordet ”kem” – svart jord)

Paracelsus ville ei gong endre tilværet
ved å drøyme seg til alkemien si verd
opiumsvalmuer skulle lindre hjernen
årelating var tingen i hans rare verd

Ein radikal mystiker hadde store tankar
om seg sjølv og sine gjeremål

For Paracelsus var groing av sår eit under
for oss er dette lite å undre seg over
Ein kan spørje seg om akkurat det er eit framsteg

Alkemi er eit gamalt ord med jord i sin munn
Ein drøymde om å skape det svarte om til gull
Hadde nokon klart det idag ville økonomien skjelve
Ein skulle ønskje det vart verkeleg
Kapitalismen ville velte i alkemien sitt politiske grep!


Mørke skyer farer over himmelen
som ein døande pasient på veg
Den blinde kvinna ser ikkje håpet
speigle seg i vatnet

Parsival er ein reddar av kong Artur
sin heilage gral av galskap
men ser ikkje meininga av kjøt og blod

Gode søster lær oss å finne løyndomen
Det golde landet er i oss i ein handfull støv
Verda går ikkje under med eit brak
men med eit klynk og ingen gret

Anton Pavlovitsj Tjekov:

Kortfattlegdom er søstera til talentet, gløym ikkje det!

Allan Edgar Po:

Omgrepet lange dikt er ikkje mogleg å halde seg til,
lange dikt er simpelten ei sjølvmotseiing.

Sisyfos og hjelparen Eucolycos

Han stal bølinga til andre
Eucolycos var hans hjelpar

Han gjorde mangt eit vågalt peik
sjølve Zeus vart forbanna

Sisyfos fekk si straff
steinen kjem nedover på nytt

Det er når steinen er på veg
at det uendelege vert ein stein

I mangelen på meining
er Sisyfos komen til sin rett

Han strevar for steinen i all eve
berre universet sjølv veit kva det tyder

Den framande

Han lever i nået
med sola midt i fjeset
Han veit ikkje ana
klarar ikkje binde seg
Han er den framande
….finn ingen ut av ingenting

Synne Lea

Du har et sted å løpe inn (dikt, 2010, debut 2003, Alt er noe annet):

Opningsstrofe i boka:

Hvis du hører meg
kan jeg se deg.

Eit anna dikt:

Jeg klarer ikke
få tankene bort
fra kjærlighet som aldri ser
seg for før
den krysser gaten.

Strofe frå eit anna dikt:

Hver kveld svelger jeg
spørsmålene dine.

Endå ei strofe frå eit dikt:

Tiden kryper inn
i ørene mine som om jeg levde
under vann.
Jeg holder pusten
for livet ditt.

Sitat av John Bernard Shaw:

Ein sluttar ikkje å leike om ein vert gamal, ein vert tidleg gamal om ein sluttar å leike.

Sitat av Victor Hugo:

Det finnns ikkje dårlege plantar eller dårlege mennekse, berre dårlege dyrkarar.

Ein arme kan ikkje stå i mot ein ide når han er moden og i rett tid.

Karl Marx skreiv som ung:

Det kapitalistiske industrisamfunnet ødelegger menneskets ånd! Arbeiderklassen blir hindret i å utvikle sin menneskelighet når det arbeides tolv timer om dagen i fabrikken.

Andre sitat av Karl Marx:
henta frå http://nn.wikiquote.org/wiki/Kategori:Sitat_av_Karl_Marx

Filosofane har nøyd seg med å forklare verda på ulike måtar. Oppgåva er å forandre henne.

Opphavleg tekst:
«Die Philosophen haben die Welt nur verschieden interpretiert; es kömmt drauf an, sie zu verändern.»

Opphav: Karl Marx

Kjelde:Thesen über Feuerbach
Opphavleg mål: Tysk
År: 1845

Frå kvar etter evner, til kvar etter behov.

Opphavleg tekst:
«In einer höheren Phase der kommunistischen Gesellschaft, nachdem die knechtende Unterordnung der Individuen unter die Teilung der Arbeit, damit auch der Gegensatz geistiger und körperlicher Arbeit verschwunden ist; nachdem die Arbeit nicht nur Mittel zum Leben, sondern selbst das erste Lebensbedürfnis geworden; nachdem mit der allseitigen Entwicklung der Individuen auch ihre Produktivkräfte gewachsen und alle Springquellen des genossenschaftlichen Reichtums voller fließen – erst dann kann der enge bürgerliche Rechtshorizont ganz überschritten werden und die Gesellschaft auf ihre Fahne schreiben: Jeder nach seinen Fähigkeiten, jedem nach seinen Bedürfnissen!»

Opphav: Karl Marx

Kjelde:Kritik des Gothaer Programms
Opphavleg mål: Tysk
År: 1875

Historia gjentek seg, fyrste gong som tragedie, andre gong som farse.

Opphavleg tekst:
«Hegel bemerkte irgendwo, daß alle großen weltgeschichtlichen Tatsachen und Personen sich sozusagen zweimal ereignen. Er hat vergessen, hinzuzufügen: das eine Mal als Tragödie, das andere Mal als Farce.»

Opphav: Karl Marx

Kjelde:Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte (bok)
Opphavleg mål: Tysk
År: 1852

Religion er opium for folket.

Opphavleg tekst:
«Die Religion ist der Seufzer der bedrängten Kreatur, das Gemüt einer herzlosen Welt, wie sie der Geist geistloser Zustände ist. Sie ist das Opium des Volkes.

To engelske omsetjingar:
Religious distress is at the same time the expression of real distress and the protest against real distress. Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, just as it is the spirit of a spiritless situation. It is the opium of the people. The abolition of religion as the illusory happiness of the people is required for their real happiness. The demand to give up the illusion about its condition is the demand to give up a condition which needs illusions.

Religious suffering is, at one and the same time, the expression of real suffering and a protest against real suffering. Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of soulless conditions. It is the opium of the people.»

Opphav: Karl Marx

Kjelde:Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie (bok)
Opphavleg mål: Tysk
År: 1844
Kontekst: Sitatet er frå innleiinga av boka, MEW 1, S. 378, 1844

Truleg ikkje sagt av Marx:

Alle revolusjonar har hittil berre vist éin ting, nemleg at mykje lar seg forandre, berre ikkje menneska.

Opphavleg tekst:
«Alle Revolutionen haben bisher nur eines bewiesen, nämlich, dass sich vieles ändern lässt, bloß nicht die Menschen.»


Tillagt Karl Marx
Opphavleg mål: Tysk
Kontekst: Desse orda er tillagt Marx i ei rekke sitatsamlingar (t.d. zitate-online.de, telewerkstatt.at, unmoralische.de), men ikkje kjeldedokumenterte, og er derfor truleg ikkje sagt av Marx.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )


Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )


Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggarar likar dette: