Gaia – our world!

Published on
by

At Standing Rock, A Native American Woman Elder Says «This is What I Have Been Waiting for My Entire Life»

Police line up against Dakota Access Pipeline opponents. (Photo: Ann Wright)

This time I have been at Standing Rock, North Dakota at the Oceti Shakowin camp to stop the Dakota Access Pipeline (DAPL) for four days during a whirlwind of national and international attention following two terrible displays of police brutality toward the water protectors.

On October 27, over 100 local and state police and National Guard dressed in riot gear with helmets, face masks, batons and other protective clothing, carrying assault rifles stormed the Front Line North camp. They had other military equipment such as Mine Resistant Ambush Protected Personnel carriers (MRAP) and Long Range Acoustic Devices (LRAD) and a full assortment of tasers, bean bag bullets and clubs/batons. They arrested 141 persons, destroyed the Frontline camp and threw the personal possessions of those arrested in garbage dumpsters.  The Morton county sheriff reportedly is investigating the purposeful destruction of personal property.

In another overreaction to the unarmed civilian water protectors, on November 2, police shot tear gas and beanbag bullets at water protectors who were standing in a small tributary to the Missouri River.  They were standing in the frigid water to protect a handmade bridge across the river to sacred burial sites that was being destroyed by the police. Police snipers stood on the ridge of the burial hill with their feet on sacred burial sites.

On October 3, in solidarity with water protectors, almost 500 religious leaders from all over the United States arrived to join water protectors in a day of prayer for stopping the Dakota Access Pipeline.  Retired Episcopal Priest John Flogerty had put out a national call for clergy to come to Standing Rock.  He said he was stunned that in less than ten days, 474 leaders answered the call to stand for protection of Mother Earth.  lDuring the two hour interfaith witness, discussion and prayer near the current digging of the Dakota Access Pipeline (DAPL), one could hear the digging machines destroying the ridge line to the south of Highway 1806.

After the gathering, about 50 of the group drove to Bismarck, the capital of North Dakota, to call on the Governor of the State to stop the pipeline.  14 clergy sat down in the rotunda of the capitol in prayer, refused to end their prayers and leave the capitol building when ordered by the police and were arrested.

“We must change and we must change our treatment of Mother Earth.”

Another five people were arrested 30 minutes later when storm troopers were deployed to intimidate the remainder of the group when they walked across the street toward the sidewalk in front of the Governor’s ranch style house to kneel in prayer.  The women arrestees were transported 4 hours to a county jail in Fargo, North Dakota when a women’s cell was available in Bismarck.  Two of the men arrested were shocked when they were told that the women arrestees had been taken to Fargo as they had been placed by themselves in a cell that would accommodate ten that was filled with feminine hygiene products.  The men arrestees also said that their cash was taken and the jail issued a check for the cash, resulting in their having NO cash upon release making getting a cab or buying food virtually impossible as taxis and grocery stores generally don’t cash checks.  Instead, those emerging from jail are told to go to a bank to cash the checks which are located far from the jail and probably closed when arrestees are released.

On Saturday, November 5, tribal council leaders arranged for a ceremony for horses as the plains Indians are “descendants from a powerful horse nation.”  Tribal leader John Eagle reminded the approximately 1,000 persons in a large circle at the new Tribal Council Sacred Fire, that in August 1876, 4,000 horses were taken by U.S. military from the Lakota in what is known as the Battle of Greasy Grass, and known to the U.S. military as the Battle of the Little Bighorn.  He also mentioned for the non-Sioux that the Sioux word for horse means “my son, my daughter.”  He said that the return of horses to the sacred fire would be a healing for the horses for their genetic memory of the treatment of their ancestors in the past century as well as a healing for the native American population for the genetic trauma for their historical treatment of their ancestors.  Healing for many at Standing Rock from their recent violent treatment by police and North Dakota National Guard, was an important aspect of the ceremony.

Chief John Eagle pointed out that many Native Americans have joined the military and that as combat veterans, they have double post traumatic stress (PTS), first from their treatment as Native Americans and second as combat veterans.  John emphasized that for native combat veterans in particular, it is important to use the word “water protectors,” as the terms “demonstrators and protestors” may trigger a PTSD response from their days in the U.S. military. He said that he could see PTSD in the eyes of many who went through each of the recent encounters with the police.

As John Eagle explained the purpose of the ceremony, in the distance galloping down the road of flags into the Oceti Sankowin camp came 30 horses and riders.  With “peace cries” not war cries, the large 1,000 person circle opened to welcome the horses and riders. They circled the sacred fire many times to the every increasing “peace cries” and the beating of a large drum. He called on each “water protector” to have courage in their hearts to overcome anger and fear and to turn to prayer, as the police and government don’t know how to deal with nonviolence and prayer.  Leaders asked that no one take photos of the sacred ceremony once the horses entered the circle.

Another leader said that Native Americans must begin forgiving rather than waiting for an apology for their treatment by the U.S. government. He predicted that the U.S. government will never give an apology and that unless Native Americans forgive the pain the live in, they will live in anger.  “Lives are better if one can forgive,” he said.  “We must change and we must change our treatment of Mother Earth.”

The son of American Indian Movement (AIM) leader Russell Means told of being in the Front line camp and being clubbed by police as he protected an elder woman.  He said that he felt that he had seen violence unfold before, that the treatment by police in 2016 was “familiar in our blood.”  Means also reminded everyone to help the young water protectors who are having difficulty in coping with their experiences with the police in the past two weeks.

As the ceremony was ending approximately thirty Navajo Hopi youth and adult supporters arrived into the circle after running from Arizona.  Greeted by great cries from the 1,000 persons in the circle, a 15 year-old Hopi youth in sobs said, “150 years ago we were forced to run away from our homes but today we have run to help keep your and our homes, in a prayerful spirit, but to show the government that it cannot make us run away again.”

As I walked from the circle, an older Sioux woman told me that she had been at the Front Line camp the day it was destroyed.  She had been sitting in prayer when the police stormed in, roughed people up, broke up the camp and arrested her.  She said that she has been in the camp for three months and will stay until the camp ends.  In tears, she said, “I am now living as my ancestors lived…in nature all day, everyday, in community living, working and praying together.  I have been waiting for this gathering all my life.”

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 License

Ann Wright is a 29 year US Army/Army Reserves veteran who retired as a Colonel and a former US diplomat who resigned in March, 2003 in opposition to the war on Iraq.  She served in Nicaragua, Grenada, Somalia, Uzbekistan, Kyrgyzstan, Sierra Leone, Micronesia and Mongolia.  In December, 2001 she was on the small team that reopened the US Embassy in Kabul, Afghanistan.  She is the co-author of the book «Dissent: Voices of Conscience.»  (www.voicesofconscience.com)

————————————————————————

Published on
by

Vindication for Press Freedom as Charges Dropped Against Journalist Amy Goodman

By filing the charges in the first place, Democracy Now!«s Goodman told the crowd, «the state’s attorney was attempting to stop journalism»

Journalist Amy Goodman addresses supporters and the media after news on Monday that charges against her were dismissed. (Photo: Screenshot)

In a vindication for press freedom and land protectors fighting against the Dakota Access Pipeline, North Dakota has dismissed the «riot» charges against Democracy Now! journalist Amy Goodman, issued after she reported on pipeline company security guards physically assaulting nonviolent, mostly Indigenous land protectors in September.

«The judge’s decision…is a great vindication of the First Amendment and…native people on the frontlines,» Goodman told a crowd of supporters in Mandan, North Dakota on Monday, across the street from the courthouse.

By filing the charges in the first place, she said, «the state’s attorney was attempting to stop journalism.»

Goodman elaborated in a statement:

This is a complete vindication of my right as a journalist to cover the attack on the protesters, and of the public’s right to know what is happening with the Dakota Access pipeline. We will continue to report on this epic struggle of Native Americans and their non-Native allies taking on the fossil fuel industry and an increasingly militarized police in this time when climate change threatens the planet.

Delphine Halgand, U.S. director for Reporters Without Borders (RSF), said Monday afternoon: «We are relieved that the charges against Amy Goodman have been dismissed, but they never should have been filed in the first place. It is unacceptable that a journalist’s right to cover a story of major public interest was threatened by North Dakota authorities.”

The decision was widely celebrated on social media, where journalists and activists alike had decried the attack on democracy:

Still, Goodman noted that other activists and journalists are facing charges for their part in the ongoing resistance.

To that end, press advocacy group Free Press delivered nearly 25,000 petitions to the office of the North Dakota state’s attorney demanding that authorities drop all charges against Goodman and anyone else covering the protests against the Dakota Access Pipeline project.

«Threatening to throw journalists in jail is a blatant attempt to silence the Indigenous coalition that’s protesting the construction of the pipeline on tribal lands,» said Free Press campaign director Mike Rispoli. «This is a no-brainer—journalism is not a crime. The public has a right to know about protests like these. All charges must be dropped and local authorities reprimanded for violating rights that are essential to a free and functioning democracy.»

Similarly, Food and Water Watch on Monday demanded the U.S. Department of Justice investigate the arrests of both Goodman and filmmaker Deia Schlosberg, who faces up to 45 years in prison for documenting a solidarity protest last week. Cracking down on Goodman, Schlosberg, and other journalists «constitutes nothing less than a war on journalism and a victory for fossil fuel interests that have banked on the pipeline,» the organization’s executive director, Wenonah Hauter, said in a statement.

Watch Goodman’s full remarks below:

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fdemocracynow%2Fvideos%2F10154580691423279%2F&show_text=0&width=400

—————————————————————————————-

Utsiras underlige allianser

19.05.2014

Mens miljøpartiene på Stortinget feirer elektrifisering av Utsirahøyden som en kjempeseier, går debatten om elektrifisering høyt i miljøbevegelsen. Enkelte går så langt i å svartmale elektrifisering som klimatiltak at de inngår noen mildt sagt underlige allianser: Både oljeindustri, Fremskrittspartiet og kvote-økonomer blir naturlige støttespillere.

Mens miljøstiftelsen Zero har stått i første rekke for å vinne gjennom med krav om elektrifisering av oljefeltene på Utsirahøyden, og Natur og Ungdom jubler over avgjørelsen, har Naturvernforbundet et landsmøtevedtak imot elektrifisering som klimatiltak. Slikt blir det debatt av – de siste dagene både på Facebook og i diverse blogginnlegg.

Men debatten blir fort komplisert, fordi man egentlig diskuterer tre spørsmål på en gang: For det første om elektrifisering reelt sett er et klimatiltak – altså om det vil ha positiv effekt for klimaet. For det andre et spørsmål om miljøbevegelsens strategi: Bør man gå inn på «nest beste» løsninger som elektrifisering, eller bør man holde seg ren og rank ved utelukkende å kreve stopp i utbygging av nye oljefelt? For det tredje kommer spørsmålet om elektrifisering – hvis det er et klimatiltak – likevel bør begrenses av hensyn til de naturinngrepene det vil medføre å bygge ut kraftlinjer og fornybar energi.

Det er de potensielle naturinngrepene Lars Haltbrekken legger størst vekt på når han begrunner Naturvernforbundets motstand mot elektrifisering. Dermed plasserer han Utsira-spørsmålet inn i den kjente diskusjonen om vindkraft og kraftlinjer som har rullet og gått i miljøbevegelsen i mange år allerede – en diskusjon som ikke har noen fasit, men som handler om vektlegging og prioriteringer. Jeg skal la den ligge her.

Det som er langt mer overraskende med diskusjonen om Utsira, er nemlig hvordan mange elektrifiserings-motstandere kaster seg inn i de to andre debattene – om klimaeffekten av elektrifisering og miljøbevegelsens oljestrategi – tilsynelatende uten tanke på konsekvensene av argumentene de bruker, og alliansene de inngår.

Ingen klimaeffekt?

De som argumenterer for at elektrifisering ikke vil ha noen klimaeffekt, viser gjerne til at gassen som ikke vil brennes hvis plattformene drives med kraft fra land, uansett vil selges og brukes et annet sted.

Jeg har lenge prøvd å forstå hvordan folk på ramme alvor kan argumentere på denne måten, men har foreløpig ikke lykkes. Dette er jo et argument som kan brukes om absolutt alle klimatiltak: Lar du bilen stå for å sykle i stedet? Spiller ingen rolle – bensinen du sparer vil bare bli solgt til noen andre. Etterisolerer du huset ditt? Dropp det – strømselskapet finner uansett en annen kjøper av strømmen du sparer. Lar du være å fly på ferie? Flyet går uansett!

Poenget i alle disse eksemplene – som de fleste miljøvernere utmerket godt vet – er at redusert etterspørsel over tid også vil redusere produksjonen. Hvis folk kjører stadig mindre bil, går salget av bensin ned, og dermed også produksjonen. Hvis vi flyr stadig mindre, vil flyselskapene etter hvert måtte legge ned ruter.

Det er en gåte for meg hvorfor mange oppegående miljøvernere tror at akkurat bruk av gass fungerer på en annen måte. Hvis oljeplattformene i Nordsjøen slutter å bruke gass, vil forbruket av gass gå ned. På sikt må vi tro at det også vil føre til redusert produksjon, akkurat som å legge ned et kullkraftverk på sikt vil føre til redusert produksjon av kull. Hvis man setter opp mer detaljerte regnestykker kan man alltids klare å vise at denne effekten er usikker, men nøyaktig de samme regnestykkene kan settes opp for ethvert annet klimatiltak. Vi kommer ikke videre på den måten.

Kvote-alliansen

I den politiske debatten er det så vidt jeg kan se bare Fremskrittspartiets Oskar Grimstad som aktivt argumenterer for at elektrifisering ikke har klimaeffekt. Men det er også en annen gruppe man kan stole på når det gjelder å være motstandere av denne typen klimatiltak: Samfunnsøkonomer med overdreven tiltro til kvotehandel.

Økonomer som Michael Hoel og Torstein Bye er prinsipielle motstandere av tiltak for å kutte klimagassutslipp i sektorer som omfattes av EUs kvotemarked, siden de mener at det utelukkende er kvotemarkedet som bør styre hvor utslippsreduksjoner skjer. At kvotemarkedet er politisk skapt og styrt, og at framtidige tildelinger av kvoter vil avhenge av hvilke utslippskilder man tillater å bygge ut i dag, tar de lite hensyn til. For dem er ethvert mål om at Norge skal redusere sine utslipp på hjemmebane bortkastede penger, så lenge man kan kjøpe seg til de samme utslippskuttene billigere i utlandet.

Miljøbevegelsen har historisk sett vært av motsatt oppfatning. Det har vært bred enighet blant norske miljøorganisasjoner om at det trengs egne mål for å kutte Norges nasjonale klimagassutslipp – både for å komme i gang med den nødvendige klima-omstillingen, og for å vise resten av verden at rike land som Norge tar ansvar for sine egne utslipp. Derfor var det en seier for miljøbevegelsen når politikerne gjennom de to klimaforlikene på Stortinget fastsatte egne nasjonale utslippsmål. Målene for nasjonale utslippskutt var et direkte resultat av motstanden mot blind tiltro til kvotemarkedet.

Når stortingsflertallet nå krever elektrifisering av Utsira, er det begrunnet i ønsket om å nå disse nasjonale utslippsmålene. Ingenting burde glede miljøbevegelsen mer enn at man på denne måten tar politisk styring over Norges klimagassutslipp, i stedet for å flytte ansvaret til dårlig fungerende internasjonale kvotemarkeder. Etter min mening vitner det om sviktende hukommelse når enkelte elektrifiserings-motstandere heller vil inngå allianser med kvoteøkonomene Bye og Hoel enn å akseptere at elektrifisering kan ha positive effekter for klimaet.

Grønnvasking?

Hva så med diskusjonen om miljøbevegelsens strategi? Er det bedre å si nei til all utbygging, enn å jobbe for elektrifisering? Risikerer vi at renere oljeproduksjon bidrar til å grønnvaske en oljeindustri som burde utfases fortest mulig? Jeg erkjenner at man kan komme til ulike konklusjoner i dette spørsmålet, men personlig har jeg svært vanskelig for å se noen motsetning mellom å jobbe imot utbygging av nye oljefelt og for en renest mulig oljeproduksjon.

Selv har jeg jobbet aktivt mot utbygging av nye oljefelt på norsk sokkel i mange år. Ved å arbeide for å avvikle den såkalte TFO-ordningen har jeg indirekte også jobbet imot utbygging av Utsirahøyden, siden flere av funnene på Utsira er gjort på oljeblokker som ble tildelt gjennom denne ordningen. Jeg kan derfor lett slutte meg til kravet fra Naturvernforbundet om å la oljen og gassen på Utsira ligge – vi burde slutte å bygge ut nye oljefelt så snart som mulig.

Men hva gjør vi når oljefelt likevel bygges ut? Det skjer stadig vekk, dessverre, at miljøorganisasjonene ikke vinner gjennom med sine primære standpunkt. Da går man gjerne videre til å kreve tiltak som reduserer miljøkonsekvensene mest mulig. I oljesektoren krever man for eksempel reduserte utslipp av alkylfenoler og andre kjemikalier som kan virke skadelig på det marine miljøet. Man krever best mulig oljeberedskap, slik at vi unngår de verste konsekvensene dersom uhellet skulle være ute.

Slik jeg ser det, er ingenting av dette grønnvasking. Vi kan ikke godt si at siden vi helst vil bli kvitt hele oljevirksomheten, burde den skje på en mest mulig forurensende måte slik at det blir lettere å avvikle den. Vi kan ikke si at vi ikke bryr oss om hva oljeselskapene slipper ut i sjøen rundt plattformene sine, siden vi helst vil fjerne hele plattformen. Eller at jo flere oljeutslipp vi får, jo bedre er det, siden det kan øke motstanden mot utbygging av nye felt.

Hvorfor skal det være annerledes når det gjelder utslipp av klimagasser? Hvorfor skal vi si at det er greit å bygge ineffektive, forurensende gasskraftverk ute på oljeplattformene i stedet for å spare energi og bruke fornybar kraft fra land? Burde vi ikke tvert imot kreve at oljeselskapene også her gjør det som reduserer utslippene fra produksjonen mest mulig? Og likevel fortsette å si, høyt og tydelig, at oljen og gassen aller helst burde bli liggende der den er?

Ta makta fra Statoil

Hvis elektrifisering virkelig hadde fungert som grønnvasking av norsk oljevirksomhet, kunne vi kanskje forvente at oljeselskapene selv ønsket elektrifiseringen velkommen. Men Statoil, Lundin og Det Norske gjør jo tvert imot alt de kan for å unngå slike krav. Også her er det noen merkelige allianser elektrifiserings-motstanderne inngår.

Nei, hvis vi først skal diskutere miljøbevegelsens strategi i oljepolitikken, er det lite som tyder på at krav om elektrifisering vil svekke motstanden mot nye oljefelt. Tvert imot ser vi at kravet om elektrifisering har ført til en sjeldent kraftig ørefik til Norges største og mektigste selskap. At opposisjonspartiene fra Arbeiderpartiet til MDG står samlet om å tale Helge Lund midt imot, er med på å flytte makt fra Statoil til Stortinget. For alle som ønsker å utfordre norsk oljevirksomhet burde det bare være positivt.

Jeg aksepterer at enkelte miljøvernere vil være motstandere av elektrifisering på grunn av de naturinngrepene det kan medføre. Det er et standpunkt jeg kan forstå, selv om jeg ikke er enig – i hvertfall ikke i denne konkrete saken. Men hvis man blir så ivrig i elektrifiserings-motstanden at man tilsidesetter de erfaringene miljøbevegelsen har gjort seg gjennom flere tiårs klima- og oljearbeid, er man på ville veier. Derfor skulle jeg ønske at flere klarte å skille mellom de tre spørsmålene som gjerne blandes sammen i diskusjonen om Utsirahøyden.

—————————————————————————————-

Immigration boycott day

Thousands of demonstrators march along Wilshire Boulevard during an immigrationprotest in Los Angeles, May 1, 2006. (AP Photo/Nick Ut)

Why Is the US the Only Country that Celebrates ‘Loyalty Day’ on May 1?

For more than a century, May 1 has been celebrated as International Workers’ Day. It’s a national holiday in more than eighty countries. But here in the land of the free, May 1 has been officially declared “Loyalty Day” by President Obama. It’s a day “for the reaffirmation of loyalty”—not to the international working class, but to the United States of America.

Obama isn’t the first president to declare May 1 Loyalty Day—that was President Eisenhower, in 1959, after Congress made it an official holiday in the fall of 1958. Loyalty Day, the history books explain, was “intended to replace” May Day. Every president since Ike has issued an official Loyalty Day proclamation for May 1.

The presidential proclamation always calls on people to “display the flag.” In case you were wondering, that’s the stars and stripes, not the red flag. Especially in the fifties, if you didn’t display the stars and stripes on Loyalty Day, your neighbors might conclude that you were some kind of red.

During the 1930s and 1940s, May Day parades in New York City involved hundreds of thousands of people. Labor unions, Communist and Socialist parties, and left-wing fraternal and youth groups would march down Fifth Avenue and end up at Union Square for stirring speeches on class solidarity.


Socialists meeting in Union Square, May 1, 1908 (Courtesy: Library of Congress)

In the fifties, Loyalty Day parades replaced May Day parades. If you Google “Loyalty Day parade,” you get a quarter of a million hits. Long Beach, California, claims to have “the longest consecutively running loyalty commemoration in the nation!” (Exclamation point theirs.) The Veterans of Foreign Wars started theirs in 1950, nine years before Ike’s declaration. This year’s Loyalty Day parade in Long Beach will be the same as always: high school marching bands, vintage cars, riders on horses and floats, as well as the required military color guard. Also clowns.

The first May Day proclamation made the Cold War context pretty clear: “Loyalty to the United States of America,” Ike said, “is essential to the preservation of our freedoms in a world threatened by totalitarianism.” That was the idea: “we” represented freedom, and “they” were “the enemies of freedom.” Of course, in 1959 our “freedoms” included segregation for blacks and blacklisting for reds, and our “Free World” allies included dictators and tyrants like Chiang Kai-Shek in Formosa, Marcos in the Philippines, the Shah in Iran and whoever was running South Korea.

Obama’s proclamation in 2013 said that on Loyalty Day we should reaffirm our commitment to “liberty, equality, and justice for all.” That’s not terribly original, but it’s not bad—especially if he really means “all” people. Skeptics might suggest his statement is an empty cliché; they might point to many cases where Obama has denied liberty, equality and justice to all (one example: US citizens killed without a trial).

In Los Angeles, where I live, the biggest parade on May 1 came in 2006, when 400,000 people marched down Wilshire Boulevard for immigrants’ rights. They carred signs that said “Si se puede!” (“Yes we can”) and “This land is your land/This land is my land.” That May 1 was May Day—and it was a lot better than Loyalty Day.

——————————————————————————–

New study finds US to be ruled by oligarchic elite

by Jerome Roos on April 17, 2014

(Reblogged from http://roarmag.org)

Post image for New study finds US to be ruled by oligarchic elite

Political scientists show that average American has “near-zero” influence on policy outcomes, but their groundbreaking study is not without problems.

It’s not every day that an academic article in the arcane world of American political science makes headlines around the world, but then again, these aren’t normal days either. On Wednesday, various mainstream media outlets — including even the conservative British daily The Telegraph — ran a series of articles with essentially the same title: “Study finds that US is an oligarchy.” Or, as the Washington Post summed up: “Rich people rule!” The paper, according to the review in the Post, “should reshape how we think about American democracy.”

The conclusion sounds like it could have come straight out of a general assembly or drum circle at Zuccotti Park, but the authors of the paper in question — two Professors of Politics at Princeton and Northwestern University — aren’t quite of the radical dreadlocked variety. No, like Piketty’s book, this article is real “science”. It’s even got numbers in it! Martin Gilens of Princeton and Benjamin Page of Northwestern University took a dataset of 1,779 policy issues, ran a bunch of regressions, and basically found that the United States is not a democracy after all:

Multivariate analysis indicates that economic elites and organized groups representing business interests have substantial independent impacts on U.S. government policy, while average citizens and mass-based interest groups have little or no independent influence. The results provide substantial support for theories of Economic Elite Domination and for theories of Biased Pluralism, but not for theories of Majoritarian Electoral Democracy or Majoritarian Pluralism.

The findings, of course, are both very interesting and very obvious. What Gilens and Page claim to have empirically demonstrated is that policy outcomes by and large favor the interests of business and the wealthiest segment of the population, while the preferences of the vast majority of Americans are of little to no consequence for policy outcomes. As the authors show, this new data backs up the conclusions of a number of long-forgotten studies from the 1950s and 1960s — not least the landmark contributions by C.W. Mills and Ralph Miliband — that tried to debunk the assertion of mainstream pluralist scholars that no single interest group dominates US policymaking.

But while Gilens and Page’s study will undoubtedly be considered a milestone in the study of business power, there’s also a risk in focusing too narrowly on the elites and their interest groups themselves; namely the risk of losing sight of the broader set of social relations and institutional arrangements in which they are embedded. What I am referring to, of course, is the dreaded C-word: capitalism — a term that appears only once in the main body of Gilens and Page’s text, in a superficial reference to The Communist Manifesto, whose claims are quickly dismissed as empirically untestable. How can you talk about oligarchy and economic elites without talking about capitalism?

What’s missing from the analysis is therefore precisely what was missing from C.W. Mills’ and Miliband’s studies: an account of the nature of the capitalist state as such. By branding the US political system an “oligarchy”, the authors conveniently sidestep an even thornier question: what if oligarchy, as opposed to democracy, is actually the natural political form in capitalist society? What if the capitalist state is by its very definition an oligarchic form of domination? If that’s the case, the authors have merely proved the obvious: that the United States is a thoroughly capitalist society. Congratulations for figuring that one out! They should have just called a spade a spade.

That, of course, wouldn’t have raised many eyebrows. But it’s worth noting that this was precisely the critique that Nicos Poulantzas leveled at Ralph Miliband in the New Left Review in the early 1970s — and it doesn’t take an Althusserian structuralist to see that he had a point. Miliband’s study of capitalist elites, Poulantzas showed, was very useful for debunking pluralist illusions about the democratic nature of US politics, but by focusing narrowly on elite preferences and the “instrumental” use of political and economic resources to influence policy, Miliband’s empiricism ceded way too much methodological ground to “bourgeois” political science. By trying to painstakingly prove the existence of a causal relationship between instrumental elite behavior and policy outcomes, Miliband ended up missing the bigger picture: the class-bias inherent in the capitalist state itself, irrespective of who occupies it.

These methodological and theoretical limitations have consequences that extend far beyond the academic debate: at the end of the day, these are political questions. The way we perceive business power and define the capitalist state will inevitably have serious implications for our political strategies. The danger with empirical studies that narrowly emphasize the role of elites at the expense of the deeper structural sources of capitalist power is that they will end up reinforcing the illusion that simply replacing the elites and “taking money out of politics” would be sufficient to restore democracy to its past glory. That, of course, would be profoundly misleading. If we are serious about unseating the oligarchs from power, let’s make sure not to get carried away by the numbers and not to lose sight of the bigger picture.

Jerome Roos is a PhD candidate in International Political Economy at the European University Institute, and founding editor of ROAR Magazine.

jkelvynrichards April 17, 2014

Democracy is a fantasy.
Plutocracy is the reality.

The ‘OCCUPY’ MOVEMENT has spread across the world. A bigger picture.
It represents the fact that 99% of the global population has realised that most of the wealth of the world is controlled by less than 1%: that 7.2 billion people are ruled and controlled by 10 million others.
It is a declaration that the 99% should be directly involved in wealth redistribution by occupying the premises of the banksters, the investors, that form the ruling plutocracy.; the rich elite.
Taking a glance across the current pages of Social Ecology sites, [whether the Institute of Social Ecology, the New Compass, the Kommunalismi, Inclusive Democracy, Green Fuse, ecologiesociale.ch., Zulenet], it becomes clear that direct democracy, libertarian municipalism and communalism are key concepts, and local democracy by all citizens, a necessary practice. One concludes, first, that social ecology is local democracy. The writings of Murray Bookchin, as well as Takis Fotopoulos, Peter Staudenmaier, Janet Biehl, Eirick Eiglad, Brian Tokar, Bob Spivey, Dan Chodorkoff, Karl Hardy, Chaia Heller, Vincent Gerber and Jussi Haverinen, among others, insist that the local government of local neighbourhoods by all the local residents in local assemblies will ensure that all localities will be governed for the benefits of the local communities and their local environments. This form of direct democracy is considered to be essential for the conservation and preservation of nature, wild life, environment, and the biosphere.
One concludes, second, that local democracy is social ecology. Certainly, there is an assumption that when people are directly involved in the management and government of the municipality where they live, they will act to protect and conserve this environment. Further, it is assumed that they will not take actions that will foster growth, and exploitation. Another assumption is that these citizens have the time and the will to make decisions in the interests of all, communal, rather than the one, anarchy. In such a direct democracy, [to refer to Bookchin’s Communalist Project, 2002] the residents are enjoying and protecting the good life: self-sufficient, sustainable, with health, wealth and happiness. In the future, this may be the case across the globe. But in 2014 this is a fantasy! What is more, I wish to propose that, at this time, democracy, be it direct, local, participatory, or representative, is a fantasy. It is a cover-up for plutocracy, rule by the wealthy elite. . In 2006, Warren Buffett asserted that ‘there is a class warfare, all right, but its my class, the rich class, that’s making war, and we’re winning’. In this class war, the wealthy elite are in control of the many. The latest data indicates that 7.2 billion people including 2.2 billion children, live on earth. The wealth reports [Forbes, CapGemini, Merrill Lynch, SundayTimes] that were issued up to February 2014 confirm that wealth is not distributed equally, and that poverty is the norm for most of the global population, for whom the good life is a fantasy. The capitalist system secures the wealth of the minority, and the poverty of the majority.
There are at least 5.5 billion people, each surviving on less than $10 a day, of whom 1.5 billion live in absolute poverty, trying to survive on less than $1 a day, of whom 1 billion are starving to death. Out of the total global population, perhaps 1.38 billion are living on between $11 and $274 a day, with 480 million each surviving and thriving on more than $100,000 a year, including 1226 billionaires with $4.6 trillion a year. The wealth reports confirm that we live in a world in which 10 million individuals [all of whom are known and on record] accumulated $40 trillion GDP last year, that is; $4 million a year, or $11000 a day each. The global GDP in 2010 was $59 trillion. This means that 6.8 billion people shared $19 trillion a year. Most of these people, who are found in China, India and sub-Saharan Africa, have less than $10 a day to feed their families. Fewer than 0.15% of the world’s population control most of the wealth of the world and live in a capitalist paradise! able to spend more than $11,000 a day each: that is, $44000 a day for a family of four. Today, this capitalist elite of 10 million does not only live in the USA. They are to be found in the Asia/Pacific zone, of China, Japan, India, Singapore, Australia, where 3 million have $9.7 trillion; the Europe zone, including the EU, UK, Russia, where 3 million have $9.5 trillion; and the USA, with Canada and Mexico, where 3.1 million have $10.1 trillion. These zones include many of the dictators, and their families, across the world. The capitalist elite rule! The finances, economies, industries, governments of the world are controlled by 10 million ultra-rich capitalists, a global plutocracy. You may want to dispute the relevance of wealth to the governance of countries: And I must admit that I am assuming that wealth means power and influence, or at least provides the means to buy and bribe people in power. I would remind you that the capitalist elite do own more than 80% of the capital of the world, and so form the most significant group of investors and shareholders, and owners of the means of production. They are members of boards of directors of all the major corporations, and decide the salaries and bonuses of the executive officers. In October 2011, the Financial Times reported that they had been involved in the approval of pay increases of 49% for CEOs; and pay freezes for many others. This elite of 10 million capitalists are the drivers of economic growth and development in any one region. If they are upset, they can choose to invest their money elsewhere. Newspaper reports over the last year have shown that the recent financial crises have left them relatively untouched: those in China, Japan, India, Brazil, the UK, the USA, Germany and the EU have seen their fortunes expand by up to 33%! And even where there was trouble, they have been compensated by the governments, who printed money, or paid tax revenues to them to restore liquidity. Their private debt was bought by the governments and the Central Banks. Private was made public. And the poor lost their savings and their property. Recent events in the Middle East and North Africa have revealed that the governments of Tunisia, Egypt, Yemen, Syria, Libya, Morocco, Jordan, Bahrain, are the fiefdoms of millionaire dictators and their families and friends. Their exercise of absolute power has finally been challenged by the populace, for while many of the citizens of these various states have been living in absolute poverty, their leaders have been getting richer and richer, and living in absolute luxury. Their displays of luxury and imposition of repression in their police states finally triggered rebellion. The rebels have shown that if you attack the families, you attack the governments; if you get rid of the families, you get rid of the governments. And is this the story of the rest of the world? First, there is overwhelming evidence that the gap between the rich and the poor grows ever larger, and the rich elites control the so called democratic governments of the industrial countries of the West, as well as the East. For example, the cabinets of the USA, during the presidencies of Bush and Obama, as reported by the New York Times, and the BBC, have been dominated by millionaires, and the corporations such as Haliburton, Exxon, Chevron, Alcoa, and Boeing. A report in the Wall Street Journal revealed recently that 237 members of Congress were declared as millionaires. In the UK, newspapers such as the Daily Mail, and the Telegraph, reported in 2010 that the coalition government had 23 millionaires amongst the 29 members of the Cabinet! some aristocrats, some entrepreneurs, some inherited. In Indonesia, the governing Senate of the Philippines has 23 Senators who are multi-millionaires. Recent reviews of the communist regimes in China and North Korea indicated that the rulers are drawn from the elite members of the One Party! not from the poor majorities. Since the collapse of the USSR, the government of the Russian Federation has been dominated by the shenanigans of the oligarchs such as Abramovitch, Khodorovsky, Medvedev, Putin. The Indian government, which has been declared the largest democracy in the world, has been accused recently of failing to curb corruption and bribery, and allowing the capitalist elite to develop projects without any regard to local interests and conditions. There is overwhelming evidence to show that local direct democracy is at best a fantasy, and at worst a sham. Across the world, local and national governments are the fiefdoms of the plutocracy, and are subject to bribery and corruption. 500 years of capitalist enterprise from Queen Elizabeth I to Queen Elizabeth II has enriched less than 1% of the worlds population. Politicians beliefs, and financiers assurances, about the trickle down effect of wealth is an outright con-trick! The very wealthy plutocrats organize, and legislate the decisions and laws in finance, economics, investments, profits, in the interests of their corporations, banks, funds, and families, under the protection of national governments across the world. This is not to deny that millions of people in the USA, the EU, India, Japan, Brazil, Australasia, and so forth, exercise their rights to vote in open elections, along with special interest groups who lobby and donate to the campaign funds of candidates and their parties. This is not to deny that millions of people believe in democracy. But they vote for the wealthy elite on the grounds that they are the fittest. It simply confirms that the voters are living in a fantasy. The enactment of democracy secures the power of the plutocracy! Are there any ways out of this dilemma? Is there an escape? One can step out of the system and live in an alternative community. This will leave the field open for the elitists, and it will not prevent future interference from corporate exploitation. It may be possible to redesign democracy so that societies are more equal, and the financial systems are more closely regulated and supervised so that wealth is distributed for the benefits of all. A more radical approach would be to remove the millionaire elite by disqualifying them from political institutions so as to make possible the development of local community initiatives and local democracy. I would like to suggest that social ecology is more than local democracy. The work of social ecologists such as Prof. Stuart Hill and Ted Trainer in Australia, along with Gunnar Rundgren in Sweden, and Bob Spivey in Vashon, as well as Brian Tokar, has established the significant connections between human communities and plants, soil, sun, rain, climate, animals, fish, insects , the complex systems of diverse ecological communities coexisting in the biosphere. For example, Stuart Hill offers a provisional definition of social ecology that places greater emphasis on sustainability: the study and practice of personal, social and ecological sustainability and change based on the critical application and integration of ecological, humanistic, relational, community and spiritual values. His definition is based on his work in agricultural settings, pest control, animal husbandry, and sustainability. I suggest that social ecologists will study human behavior and climate change; the emission of pollutants and gases; the exploitation and destruction of forests, and grasslands; the exploitation and mining of oils, ores and minerals; the destruction of species. They will formulate policies and practices to help conserve the biosphere. They will identify alternative systems of economy and politics in order to ensure that humans live in mutual coexistence with all living organisms. Local democracy may be part of these studies, but only so far as it allows the development of alternative practices of subsistence, sustainability, and steady state economics: a world in which we conserve and preserve the ecological communities in the biosphere.

—————————————————————————–

Jordens tålegrenser
og hvordan biodiversiteten er truet

Av Anne Kristine Søvik for NaturVest nr 4.2013

Menneskets innflytelse på jordens atmosfære og geokjemiske sykluser er nå blitt så stor at vi har beveget oss over i en ny geologisk epoke. Holocen-tiden, den 10 000 år lange klimatisk stabile tiden etter siste istid, der den menneskelige sivilisasjon har utviklet seg og blomstret, har veket plassen for Antropocen-alderen. Det er ikke lenger naturen som bestemmer hva som skjer på denne planeten. Nå er det menneskene som sitter i førersetet, og ønsker vi at jorden skal være et levelig sted for våre etterkommere, må vi gjøre de riktige valgene.

Dette er utgangspunktet for Mark Lynas’ siste bok «The God Species – How the Planet Can Survive the Age of Humans». Mark Lynas er en britisk forfatter, journalist og miljøaktivist som særlig har skrevet om klimaendringer. I 2009 var Lynas tilstede da en gruppe forskere, alle eksperter på sitt fagfelt, i fellesskap forsøkte å bli enige om hvilke av jordens livgivende systemer som er mest påvirket av mennesker.

Ni systemer ble identifisert, og hvert av dis-se systemene har grenseverdier som vi må holde oss innenfor hvis vi ønsker å bevare jordens biodiversitet og dermed grunnlaget for den menneskelige sivilisasjon. Basert på dagens vitenskapelige forståelse foreslo ekspertgruppen grenseverdier for syv av disse systemene. Grenseverdiene for tre av systemene, klimaendring, tap av biodiversitet og nitrogenforurensning, ser ut til å allerede ha blitt passert. De fire andre systemene – der vi ennå ikke har passert grenseverdiene – er forsuring av havene, stratosfærisk ozon, ferskvann og bruk av landområder. For de to siste systemene, kjemisk forurensning og atmosfæriske aerosoler, er det ennå for lite kunnskap til at det kan settes noen grenseverdier. Disse grenseverdiene kalte ekspertgruppen for “planetary boundaries” eller planetens tålegrenser. Disse tålegrensene beskriver dermed et sikkert “rom“ for menneskelig utfoldelse på vår felles klode. I sin siste bok beskriver Lynas de valgene han mener menneskene må ta for at vi skal kunne klare å holde oss innenfor planetens tålegrenser.

Et historisk tilbakeblikk
For mange er trolig tap av biodiversitet noe man forbinder med den moderne verden. Langt færre er trolig klar over at mennesket mest sannsynlig har bidratt til tap av biodiversitet i mange tusen år.

I løpet av Pleistocen-tiden (tidsepoken som spenner over den siste perioden med gjentatte istider) skjedde det store endringer i jordens megafauna. Australia mistet de fleste av sine store landdyr for ca. 46 000 år siden, i nord og sør Amerika var det en lignende utryddelse for ca. 13 000 år siden, og på Madagaskar for 2 000 år siden. På New Zealand levde de store landdyrene inn-til for ca 700 år siden. Det er blitt fremsatt ulike teorier til disse masseutryddelsene, blant annet forverring av klimaet, vulkanutblåsning eller en meteoritt som traff jorden. Det er imidlertid en ting disse masseutryddelsene har til felles. De inntraff da mennesket ankom de ulike kontinentene. Bare på ett kontinent har mesteparten av de store landdyrene overlevd, nemlig i Afrika. I Afrika, kontinentet der mennesket utviklet seg, har byttedyrene og menneskets jaktteknikker utviklet seg side om side, og slik lærte dyrene å tilpasse seg mennesket. Da mennesket vandret ut av Afrika traff de imidlertid på dyr som ikke hadde utviklet seg sammen med mennesket, og som ble lette byttedyr. Derfor er det Afrika, med sitt fantastiske dyreliv, som i dag kan gi oss det beste inntrykket av hva verden så ut som før mennesket ankom.

Tap av biodiversitet

I dag er det ikke bare de store landdyrene som står i fare for å dø ut, men også amfibier, fugler, planter og insekter. Livet på jorden står nå foran sin sjette masseutryddelse, sammenlignbar med den som tok livet av dinosaurene. Tap av biodiversitet er rangert som en av de ni livgivende systemene med en tålegrense som menneskene må holde seg innenfor. Ikke fordi det er moralsk galt å drepe en art, men fordi diversitet av levende organismer er nødvendig for at et økosystem skal fungere optimalt. Mennesket trenger biosfæren fordi den forsyner oss med mat og oksygen, renser vannet vi drikker, bryter ned avfallsstoffene våre og bestøver avlingene våre. Et økosystem kan tilsynelatende fungere tilfredsstillende selv om mennesket tar ut én eller flere arter.

Men til slutt vil systemet nå, et kanskje uforutsigbart, ”tipping point”, og det inntreffer en kollaps i systemet. Et slikt skifte i et økosystem kan være irreversibelt. Utenfor Newfoundland førte overfiske til at torsken forsvant. I dag blir larvene til torsken spist av mindre fisk og hummer som dominerer økosystemet, men som før ble holdt i sjakk av torsken. Det er dermed usannsynlig at torsken noen gang kommer tilbake i samme antall som det den var før. Tap av arter er i dag på over 100 arter per million arter per år. I preindustriell tid var tallet 0,1-1, mens tålegrensen vi må holde oss innenfor er et tap på maksimum 10 arter per. million arter per år.

Klimaendringens påvirkning på biodiversitet
Den pågående globale oppvarmingen er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet. FNs klimapanel (IPCC) regner med at 20 til 30 % av de plante- og dyreartene som hittil er vurdert, vil bli utryddet hvis den globale temperaturen stiger 1,5 til 2,5 grader over dagens nivå. Klimaendringer er en trussel fordi arter er tilpasset et liv i bestemte temperatursoner. Når temperaturen øker, og arten eller byttedyrene ikke klarer å tilpasse seg, vil overlevelsen til arten være truet. Å flytte oppover i høyden, eller nordover/sørover med økende breddegrader kan være en strategi. Men i vår moderne verden er det menneskelige hindringer overalt, byer, veier og landbruksområder står i veien for migrerende arter. En svært rask endring i temperatur fører også til at artene ikke får sjanse til å tilpasse seg nye leveforhold. Sommerisen i Arktis forventes å være borte om noen tiår, og med den et helt økosystem. Da er det ikke bare isbjørnen som går vanskelige tider i møte. Diverse arter er tilpasset et liv over eller under isen. Alger som vokser på undersiden av isen står for opptil 25 % av primærproduksjonen i det arktiske hav. Disse er mat for plankton som igjen spises av fisk, som igjen holder liv i selen, som igjen er mat for isbjørnen.

Det er et uttalt mål i verden å holde den globale temperaturstigningen på 2 grader celsius, dette hevdes å tilsvare en CO2-konsentrasjon på 450 ppm. I dag mener flere av de mest respekterte forskerne på området at hvis vi skal unngå katastrofale klimaendringer så må den atmosfæriske CO2-konsentrasjonen ligge lavere enn 350 ppm. Denne CO2-konsentrasjonen ble passert i 1988, og dagens konsentrasjon er på 390 ppm. Inntil for ca. 33 millioner år siden var jorden isfri. Da sank CO2- konsentrasjonen i atmosfæren til 750 ppm, noe som gjorde at iskappen i Antarktis ble dannet. I de påfølgende 31 millioner år var det bare i Antarktis at det var is, helt til CO2-konsentrasjonen sank ned mot 280 ppm, noe som førte til at det også ble dannet iskapper på den nordlige halvkule, og istidene begynte. Det vil altså si at hvis det i dag ikke hadde vært is på Grønland, så ville dagens atmosfæriske CO2-konsentrasjon vært for høy til at en iskappe kunne ha blitt dannet. Når det gjelder klimaendringer er derfor tålegrensen satt lik en CO2-konsentrasjon på 350 ppm, noe som er et minimum for å beskytte de store iskappene over tid.

Forsuring – dramatiske konsekvenser for livet i havet
En mindre kjent effekt av de globale utslippene av CO2 er forsuring av havene. Ca. 30-40 % av det CO2 som slippes ut av menneskene tas opp i havet. I havet reagerer CO2 med vann og danner karbonsyre, noe som over tid fører til at havet blir surere. I den preindustrielle verden var havets pHverdi på 8,2. I dag har den sunket til 8,1 og fortsetter å synke. En endring fra 8,2 til 8,1 høres lite ute, men pH-skalaen er logaritmisk, en endring på en tiendedel tilsvarer således en 30 % økning i surhet. Korallrev er bygget opp av kalsiumkarbonat, det samme er skallene til de ørsmå krepsdyrene (dyreplankton) som utgjør basis for næringskjeden i havet. Kalsiumkarbonat løses opp under sure forhold. Blir pH-verdien i ha-vet tilstrekkelig lav vil dermed korallrevene og skallene til dyreplankton gå i oppløsning. Hvis CO2 utslippene fortsetter, og dermed opptaket av CO2 i havet, vil det skje et skifte i havets økosystem, der grønne alger vil ta over for skalldannende organismer. Fossilrekken viser at i tidligere epoker i jordens historie da CO2 konsentrasjonen i atmosfæren var mye høyere enn den er i dag, vokste det ikke koraller i havet. Tålegrensen som er satt for forsuring av havet er fremdeles ikke overskredet, men det haster å redusere utslippene av CO2.

Endret arealbruk og tap av biodiversitet
Datamodeller av jordsystemet kan demonstrere hvordan ulike økosystemer er viktig for jorden som helhet. Ved å bruke matematiske modeller simulerer forskere hva som skjer hvis for eksempel de tropiske regnskogene elle savannene fjernes. Ulike økosystemer fra den arktiske tundra til de tempererte skogene har innvirkning på vind, nedbørsmønster og temperatur. Blir for eksempel regnskogen borte vil det føre til dramatisk reduksjon i nedbør på flere kontinenter. Menneskelig aktivitet så som landbruk, byer og gruvevirksomhet tar nå mer og mer over for de naturlige økosystemene. Dette, som kan sees på som en triumf for mennesket, er en katastrofe for de artene som blir fratatt sine leveområder og sin mattilgang. Tap av habitat er da også den viktigste årsaken til det vedvarende tapet av biologisk diversitet. Hvor lenge menneskene kan fortsette å ødelegge økosystemer før vi risikerer å nå et ”tippingpoint” som kan føre til regional eller global kollaps, ble tatt stilling til av ekspertgruppen. Gruppen konkluderte med at ikke mer enn 15 % av jordens overflate kan brukes til dyrket mark. Per i dag er 12 % av jordens overflate brukt til jordbruk, så vi er fremdeles innenfor denne tålegrensen.

Nitrogen – et essensielt stoff
Nitrogen er et essensielt næringsstoff for alle levende vesener, planter som dyr. Mesteparten av nitrogenet på jorden er imidlertid bundet opp som nitrogengass (N2) i atmosfæren, en inert og svært stabil gass. Bare via lynnedslag og via en bestemt type mikrober som vokser i symbiose med planter, kan nitrogengass, på en naturlig måte, omdannes til reaktivt nitrogen, det vil si den formen for nitrogen som plantene kan nyttiggjøre seg. Nå har imidlertid mennesket lært seg å spalte nitrogengass, og kan lage sin egen gjødsel, der de før var avhengig av dyremøkk og dyrking av belgvekster for
å tilføre nitrogen til jorden. En god del av det tilførte nitrogenet blir imidlertid ikke tatt opp av plantene, og havner i elver og bekker der det stimulerer algevekst som igjen forbruker oksygenet i vannet. Når slike næringsrike ”supper” til slutt ender i havet fører det til soner der vannet i sommersesongen er uten oksygen og der ikke noe liv kan vokse. Det rapporteres nå om 400 slike døde soner som sprer seg ut fra de tettest befolkede kystområdene i verden.

Det er nå for mye nitrogen i omløp i biosfæren. Reaktivt nitrogen kan imidlertid omdannes til stabil nitrogengass igjen via denitrifikasjon. Dette er en prosess som bare bestemte bakterier, som lever under anoksiske forhold (det vil si uten oksygen), kan utføre. Disse bakteriene lever i sedimenter i våtmarker og elvedeltaer, og det er dermed utrolig viktig å ta vare på disse økosystemene da dette ofte er siste stopp på elvenes reise før de flyter ut i havet. Ved denitrifikasjon er det imidlertid et problematisk biprodukt, nemlig lystgass (N2O), en svært potent drivhusgass. Å redusere uttak av atmosfærisk nitrogen er dermed viktig, både for å unngå overgjødsling av vassdrag og kystområder, og for å begrense utslipp av lystgass. Før den industrielle revolusjon var det ingen antropogen dannelse av reaktivt nitrogen, nå tar vi ut 121 millioner tonn nitrogengass fra atmosfæren hvert år for å lage nitrogengjødsel. Tålegrense er satt til 35 millioner tonn nitrogengass per år.

Løsninger for en truet biosfære
Hvilke løsninger finnes for disse så tilsynelatende uoverstigelige problemene som vi står overfor? Lynas har ulike forslag, der flere av dem som han selv skriver, er kontroversielle blant miljøvernere. For det første mener han energieffektivisering og fornybar energi ikke vil være tilstrekkelig for å forsyne verdens befolkning med energi, dette må kombineres med kjernekraft. Å bytte ut kullkraft med kjernekraft er det eneste, i følge Lynas, som kan redde jorden fra en farlig temperaturstigning på flere grader. Også den kjente klimaforskeren James Hansen mener at kjernekraft trolig må til hvis vi skal unngå katastrofal oppvarming. I sin bok The Storms of my Grandchildren nevner Hansen spesielt fjerde generasjon kjernekraftverk., eller ”fast breeder reactors”, som kan øke utnyttelsen av brenselet med en faktor på hundrede. Slike reaktorer vil kunne utnytte brukt brensel fra dagens kjernekraftverk som brensel, og slik være med på å redusere problemet med lagring av høyradioaktivt avfall. Men det trengs forskning på denne type reaktorer. I 1994 var forskere i USA klare for å bygge en demonstrasjonsmodell av typen ”fast breeder reactor”. Clinton-Gore-administrasjonen avsluttet imidlertid forskningsprogrammet før de kom så langt. Etter Fukushima-ulykken i Japan er det mindre politisk vilje til å satse på kjernekraft.

Lynas argumenterer også med at økologisk landbruk trolig ikke er veien å gå for å mette en økende befolkning og samtidig ivareta tålegrensene for klimaendring og arealbruk. Økologisk landbruk er mindre intensivt enn konvensjonelt landbruk , og for å kunne produsere samme mengde mat må derfor større landområder tas i bruk i økologisk enn i konvensjonelt landbruk. Når nye områder dyrkes opp frigjøres karbon som er bundet i den naturlige vegetasjonen og i jordsmonnet, noe som fører til store utslipp av CO2. Bruk av større områder til dyrking av mat vil også bety tap av habitat for andre levende vesener, og at tålegrensen for arealbruk trolig ikke vil kunne overholdes. Imidlertid er det også en grense for hvor mye nitrogengjødsel som kan bli produsert skal tålegrensen for nitrogen overholdes. Dette leder Lynas inn på et annet kontroversielt område, nemlig bruk av genodifiserte planter. Lynas var selv tidligere en ihuga motstander av genmodfiserte planter, men vedgår at etter å ha satt seg inn i litteraturen, har han endret seg fra å være motstander til å være tilhenger. Ved genmodifisering kan planter endres til å være mer effektive med hensyn på opptak av nitrogen, noe som vil føre til mindre behov for kunstgjødsel, som igjen reduserer avrenning av nitrogen til vassdrag.
Lynas fokuserer også på viktigheten av tradisjonelt naturvern, det vil si vern om urørt natur. En god begynnelse er konvensjonen om biologisk diversitet vedtatt i 2010 i Japan, der det ble vedtatt at minst 17 % av jordens landområder skal vernes. Det er imidlertid stor forskjell på biodiversitet i ulike økosystemer. Man må derfor tilstrebe at de 17 % av jordens landområder som er avtalt vernet må omfatte de mest produktive økosystemene med høyest biodiversitet. Disse 17 % er imidlertid bare et minimum, som Lynas skriver, menneskene må også gå inn for å verne de siste store gjenværende villmarskområdene.

Boken til Lynas er svært viktig da den gir en oversikt over de komplekse problemene som menneskene vil stå overfor de kommende tiårene, og som vi vil måtte løse skal våre barn også få en levelig klode å bo på. Mange vil nok være dypt uenig i en del av Lynas´ konklusjoner og anbefalinger. Det er imidlertid å håpe på at våre ledere som skal ta viktige avgjørelser på vegne av oss alle i årene som kommer, innser alvoret i den miljøkrisen som vi står overfor, og at avgjørelsene de tar vil være fundamentert på vitenskap, og ikke på synsing og forutinntatte synspunkter.

Kilder:
Mark Lynas, 2011. The God Species. How the Planet Can Survive the Age og Humans. Fourth Estate, London.
James Hansen, 2009. Storms of My Grandchildren. The Truth about the Coming Climate Catastrophe and Our Last Chance to Save Humanity. Bloomsbury, London.

Artikkelen er tidligere trykt i Natur Vest nr 4.2013 – Medlemsblad for Naturvernforbundet i Hordaland

———————————————————————————————–

Utdrag frå sin omtale i Le Monde Diplomatique om boka The Untold History of the United States, av filmskapar Oliver Stone sitt samarbeid med Peter Kuznick, historikar ved American University i New York.1

Menn i dress
Etter å ha fått sitt store gjennombrudd med Platoon (1986), som ble fulgt opp av Født 4. juli (1989) og Heaven & Earth (1993), har vietnamveteran Oliver Stone med tiden viet mer oppmerksomhet til dokumentarfilm. Han har lagd filmer om Fidel Castro, Richard Nixon og George W. Bush. I 2009 lagde han South of the Border om den framvoksende sosialismen i Latin-Amerika, i samarbeid med Tariq Ali, som mange vil kjenne fra The Guardian, London Review of Books og New Left Review. Ali har faktisk omtalt Stone som sin «kampfelle».2 De to har også utgitt samtaleboka On History.3 Selv har Stone sagt at han var en «søvngjenger» når det gjaldt politikk og historie fram til han var 40 år gammel, men at han nå har blitt opptatt av å bøte på den historieløsheten han mener hersker i USA.

Dette er bakgrunnen for Stones samarbeid med Peter Kuznick, som også springer ut av et dokumentarfilmprosjekt, nemlig den ti timer lange tv-serien ved navn Oliver Stone’s Untold History of the United States (sendt på NRK2 tidligere i år, da med tittelen Oliver Stone: USAs skjulte historie). Stone har beskrevet denne dokumentaren som kanskje det mest ambisiøse han noensinne har lagd, uansett sjanger.

Der tv-serien var effektivt fortalt, er boka en langt mer strabasiøs affære. Fotnotene er 2083 i tallet. Boka framstår henvendt til det sjiktet av politiske nerder som liker å legge ut om mektige menn og deres møter, utsagn og eventuelle intensjoner, med geografiske angivelser og årstall, tidvis supplert med en militær divisjon eller to. For meg framstår dette som historiefortelling av menn om menn for menn. Det nevnes knapt nok en eneste kvinne.

Sjokkerende, men først og fremst typisk. Idealet om å fortelle den «ikke-fortalte» historien om USA har ingenlunde blitt ledsaget av et ideal om å fortelle historien om noe annet, eller på en annen måte. Ikke minst er dette skuffende ettersom Stones tv-serie var forfriskende i formen, med et rikt utvalg av filmmateriale. Særlig vellykket var bruken av eldre fiksjonsfilmer for å illustrere datidens reaksjoner på og fortolkninger av globale begivenheter. Nå ville selvsagt ikke stillbilder fra filmer hatt samme spenstige effekt i bokform, men i boka blir filmene overhodet ikke nevnt. Kunne man ikke erstattet filmsnuttene i tv-serien med litterære tekster i boka? Eller sanger? Det finnes ikke spor av slikt. Bokas billedmateriale er til forveksling likt det vi finner i sedvanlige historiebøker: Menn i dress som håndhilser på andre menn i dress, og liknende.

En gangster for kapitalismen
Kort sagt bærer boka preg av svært konvensjonell historieskriving. Men det kunne man også ha sagt om Howard Zinns USA – folkets historie, uten at det har hindret Zinns bok å bli mye lest og dyrket i venstreradikale miljøer. I takkelista mot slutten av The Untold History of the United States blir da også nå avdøde Zinn nevnt som «en av våre viktigste støttespillere». Er Stone og Kuznick verdige arvtakere etter Zinn? Ja, for så vidt. Men Zinns bok er ikke spesielt god, etter mitt syn.

Når Howard Zinn skulle skrive «folkets historie», skrev han i realiteten historien om anarkister, kommunister, sosialister og ymse dissidenter på venstresida. Oliver Stone og Peter Kuznick er også innom et slikt spor, men holder seg i større grad til historien om de «store menn» i ledende, offisielle stillinger. Så hva er egentlig «ufortalt» ved denne historien? Ikke særlig mye.

Hele veien er det snakk om «storpolitikk». Sosioøkonomiske forhold, arbeidsliv, organisasjonsliv og sivilsamfunn blir viet liten oppmerksomhet. I stedet rettes søkelyset mot USAs utenrikspolitiske historie. Som symbolsk startpunkt for USAs rolle som «verdenspoliti» setter forfatterne den amerikanske militæraksjonen på Filippinene i årene etter 1899. Fra da av, skriver de, var «Washington og Jeffersons republikk», som tidligere hadde inspirert demokratiske og revolusjonære bevegelser verden over, motstander av enhver virkelig forandring, og forsvarer av status quo.

Senere generalmajor Smedley Butler ble innrullert i marinen 16 år gammel, og kjempet i den filippinsk-amerikanske krigen. Med tiden skulle han også være med på å slå ned bokseropprøret i Kina, og lede flere invasjoner i Sentral-Amerika, før han ble dekorert for sin innsats i første verdenskrig.

I 1935 skrev Butler en bok kalt War is a Racket («Krig er en kjeltringsaffære», eller noe i den duren). Der oppsummerte han sine drøyt 33 år i militæret slik: «I denne perioden brukte jeg store deler av tiden på å være en førsteklasses muskelmann for Big Business, for Wall Street og for bankfolkene. Kort sagt var jeg en kjeltring, en gangster for kapitalismen.» Sitatet sier mye om hvordan Stone og Kuznick tenker. De nærer ingen illusjoner om påståtte humanitære motiver bak USAs militære operasjoner utenlands.

Henry Wallace
Forfatterne legger ikke skjul på hvor deres sympatier og antipatier ligger. Faktisk later det til å være noe av poenget å operere med helter og skurker, med halvveis glemte og fredsæle idealister på den ene siden, og folk som «galningen» Nixon og «psykopaten» Kissinger på den andre – dette er faktisk de to gamle haukenes betegnelser på hverandre!

Slik jeg opplever det, er The Untold History of the United States på sitt beste i omvurderingene verket gjør av viktige skikkelser fra moderne historie. Særlig interessant er det at Henry Wallace blir hentet fram fra glemselen. Det var da også utgangspunktet for bokprosjektet. I 1996 holdt Kuznick et kurs på American University ved navn «Oliver Stone’s America», og inviterte Stone som gjesteforeleser.4 I den forbindelse ble Stone innviet i Kuznicks perspektiv på Wallace, som var visepresident i Franklin D. Roosevelts tredje presidentperiode, og som hadde bred støtte i det demokratiske partiet, og kunne blitt partiets visepresidentkandidat også i 1944, hvis han ikke hadde blitt motarbeidet av partitoppene, som foretrakk Harry S. Truman. Kuznicks tanke var at hvis Wallace hadde blitt president i 1945, i stedet for Truman, ville USA kanskje aldri ha sluppet atombombene over Hiroshima og Nagasaki, og den kalde krigen kanskje aldri ha begynt.

I juli 1946 skrev Wallace, da handelsminister, et memorandum til president Truman, der det het at «all tidligere historie indikerer at et våpenkappløp ikke fører til fred, men til krig». Senere samme år ble Wallace avsatt. Da oppsummerte han sitt ståsted på riksdekkende amerikansk radio: «Å vinne freden er viktigere enn å inneha en høy stilling. Det er viktigere enn noe partipolitisk hensyn. Om vår utenrikspolitikk er vellykket eller mislykket, vil avgjøre spørsmålet om liv og død for våre barnebarn.»

I det første av mange brev Gorbatsjov skrev til Reagan, i 1985, het det at Sovjetunionen og USA, til tross for samfunnsmessige og ideologiske forskjeller, måtte «ta utgangspunkt i det objektive faktum at vi alle lever på samme planet og må lære å leve sammen». Det kunne vært skrevet av Wallace førti år tidligere, hevder Stone og Kuznick.

Fascistsympatisører
Henry Wallace var en radikal demokrat. Han angrep Wall Street, bankfolk og alle som forsøkte å motarbeide fagforeningene. Ikke minst var han en tydelig kritiker av imperialisme. Den ikke ukjente forfatteren Roald Dahl ble rekruttert av britisk etterretning og sendt til Washington under andre verdenskrig. Oppdraget var å spionere på Wallace. De to tok jevnlig spaserturer sammen og spilte tennis sammen. I 1944 fant Dahl et utkast til en pamflett Wallace skrev på, som oppfordret til frigjøring av folkene som var undertrykt av kolonialismen i Asia og på øyene i Stillehavet. Britisk etterretning og utenrikstjeneste var bestyrtet over Wallaces holdninger. «Jeg ble senere fortalt at Churchill knapt kunne tro det han leste,» skrev Dahl.

Etter at han ble avsatt, anså ledende demokrater Wallace for å være en politisk trussel. I 1948 skrev Trumans sakfører Clark Clifford til sin sjef at de måtte benytte alle slags tiltak for å svekke Wallaces oppslutning, ved å framstille ham som kommunist. Dette vil neppe overraske de som har en viss kjennskap til USAs historie i disse årene. Mccarthyismen hersket, og granskningskommisjonen for uamerikansk aktivitet (HUAC) slo ned på ethvert tilløp til kommunisme.

Mindre kjent er det at Truman også fryktet at instanser som FBI og CIA skulle få for stor makt, slik at CIA ville komme til å fungere som et «militærdiktatur», og at FBI-sjef J. Edgar Hoover ville ende opp med å omdanne det føderale politiet til et «amerikansk Gestapo». Slik terminologi kan umiddelbart virke fremmed brukt om amerikanske forhold, men gir en viss mening i lys av det Stone og Kuznick skriver, eksempelvis om general Hugh Johnson. På 1930-tallet var han leder for NRA (ikke National Rifle Association, men National Recovery Administration) under president Franklin D. Roosevelt, og la ikke skjul på sine fascistsympatier. Senere brukte Ronald Reagan dette som argument for at hele New Deal var fascistisk, noe Stone og Kuznick avviser.

De avviser derimot ikke at de mektigste aktørene i den amerikanske bilbransjen sto i ledtog med de tyske nazistene på 1930-tallet. Henry Ford var blant Adolf Hitlers viktigste forbilder, og i 1938 ble Ford, i likhet med James B. Mooney i General Motors, dekorert med storkors av Den tyske ørns fortjenesteorden. Også en så betydelig politiker som John Foster Dulles, utenriksminister under Eisenhower fra 1953 til 1959, skal ifølge Steven Kinzer, mangeårig bidragsyter til Boston Globe og New York Times, ha brukt store deler av året 1934 på å støtte Hitler. Selv om Dulles senere nektet for å ha hatt noe med nazistene å gjøre, tyder mye på at han forble en aktiv forretningspartner for naziregimet.

Stirret ned i avgrunnen
I 1948 ble Henry Wallace del av en utbryterfraksjon fra Det demokratiske partiet, som kalte seg Det progressive partiet. Til hans store skuffelse endte dette partiet opp med å bli dominert av sovjettro kommunister. Wallace blir av flere amerikanske historikere avvist som en drømmer, men hans tale til sitt nye parti i 1950 vitner snarere om god realitetssans: «USA og Russland framstår i dag som de to store udyrene i verden. Hver av dem hviler i egne øyne på høye moralske prinsipper, men i alle andre nasjoners øyne er de drevet av makt og makt alene.» Uansett hvordan man vurderer ham, er Wallace unektelig en spennende skikkelse.

Også John F. Kennedy får godt skussmål av Stone og Kuznick. Så sent som i 1963 støttet Kennedy et militærkupp i Guatemala, men forfatterne hevder likevel at han hadde gjennomgått en «påfallende forvandling» etter Cubakrisen året før, og blitt en fredens mann. Det hadde jo vist seg mulig å forhandle med russerne!

«Kennedy utviste stort mot», skriver Stone og Kuznick, da han «trosset de mektige kreftene som ville drive USA inn i krig med Sovjetunionen». Dette motet ble «mer enn motsvart» av Khrusjtsjovs mot, legger de til. Da Khrusjtsjov hørte at Kennedy var død, brøt han ut i gråt, og klarte ikke å arbeide på flere dager. Kennedy og Khrusjtsjov «stirret ned i avgrunnen og rygget tilbake fra det de så,» skriver forfatterne, og legger til at framtidige generasjoner skylder disse to mennene enormt mye – ja, kanskje endog «selve sin eksistens».

Ideologisk fane
Som tidligere antydet lover boktittelen mer enn den holder. Det er lite som «ikke er fortalt» før i denne boka. Poenget må være at den gir et perspektiv på den kalde krigen som har blitt fortiet. Det tilsier at supermakten USA langt på vei var like ille som sin erkefiende Sovjetunionen.

For mange i Vesten er betegnelsen «kommunisme» uløselig knyttet til Sovjetunionen, og således kompromittert i utgangspunktet, på grunn av alle de sovjetiske menneskerettighetsbruddene og at det ikke ble holdt demokratiske valg i Sovjet på samme måte som i USA. Også på dette punktet er boka nyansert, ved at den tar for seg de amerikanske menneskerettighetsbruddene, som stadig foregår – hvis du ikke vet hva waterboarding er, så anbefaler jeg å slå opp i registeret og lese de tre sidene som beskriver torturmetoden.

Til tross for at den kommunistiske ideologien ikke la vekt på stemmerettsdemokrati, hadde kommunismen stor global appell under den kalde krigen, som et ideologisk forsvar for en jevnere økonomisk fordeling og for frigjøring fra kolonial undertrykkelse. Det som ble kalt kommunisme kom i mange former (sovjetinfluerte, maoistiske og andre) og fungerte i praksis som ideologisk fane for svært ulike grupperinger rundt omkring i den tredje verden. Som Stone og Kuznick kommenterer, justerte aldri USA sin omtale av «kommunismen» for å speile det faktum av den slett ikke var noen monolittisk størrelse.

USAs imperialistiske tiltak for å sikre seg herredømme sto ikke tilbake for Sovjetunionens. Målt mot Vietnamkrigen utmerker ikke den sovjetiske krigen i Afghanistan fra 1979 seg med enestående brutalitet, for å si det slik. Og USAs politikk i Latin-Amerika – ofte omtalt som supermaktens «bakgård» – var minst like brutal som Sovjetunionens politikk i Øst-Europa.

Kanskje er det først nå mulig å nærme seg en balansert versjon av historien om den kalde krigen. Stone og Kuznick skal ha honnør for å forsøke seg på det. Men boka deres er lang og ofte tørr. Mesteparten av det vesentlige blir faktisk sagt i Stones tv-serie. Se heller den!

© norske LMD

Artikkelen er tidligare trykt i Le Monde Diplomatique, juni 2013.

Advertisements

One Response to Gaia – our world!

  1. annemarthe seier:

    Lest ☺ du er flink å skrive

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: