Det kommunistiske partis manifest
”Det kommunistiske partis manifest”
Av Karl Marx & Friedrich Engels, oversatt av Leif Høghaug
Sentralkomitéen, 2016 (70 sider)
Første gang utgitt i 1848 er dette det mest berømte og mest leste sosialistiske skrift i historien. ”Manifestet” har vært oversatt til norsk flere ganger, også til nynorsk, men årets utgivelse er litt spesiell. Mest kjent er vel skriftet som ”Det kommunistiske manifest”, men en korrekt gjengivelse av tittelen er altså ”Det kommunistiske partis manifest”.
Utgitt av ”Sentralkomitéen” kan det virke som om skriftet er gitt ut av et kommunistisk parti. Det er det ikke. Det er ”et forfatter- og kritikerkollektiv” som står bak. Utgivelsen skiller seg også ut med et påkostet omslag, utført i rødt bomullslerret, med innlagt glitter! Den lille boken er et blikkfang i bokhandelen. I følge oversetteren er omslaget ”en kritisk og humoristisk kommentar til varefetisjismen”, for å bruke et uttrykk fra Marx.
Denne oversettelsen inneholder bare originalteksten fra 1848. Ikke forordene, fotnotene og tilleggene fra Marx og Engels i senere utgaver. Det er heller ingen kommentarer fra oversetteren som kan sette skriftet inn i en historisk sammenheng. Teksten er ren, den må leses som den står og leseren må reflektere selv. Attpåtil har oversetteren etterstrebet å holde seg så nær opp til originalteksten (skrevet på tysk) som overhode mulig. Derfor bruker for eksempel Høghaug benevnelsen bourgeoisiet og ikke borgerskapet. Oversettelsen er ellers holdt i et gjennomført riksmål, også dette ganske forskjellig fra tidligere norske utgaver.
De fleste vil gjenkjenne mange formuleringer fra ”manifestet”, som: «Historien om alle samfunn frem til i dag, er historien om klassekamper.» «En epokes herskende ideer har alltid vært den herskende klassens ideer.» «Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.» ”Proletarer i alle land, foren dere.”
Rent ”dramaturgisk” er ”manifestet” delt inn i fire kapitler:
1. Bourgeois og proletar 2. Proletarer og kommunister 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur 4. Kommunistenes standpunkt til de forskjellige opposisjonspartiene
I første kapittel beskrives kapitalismens start, før det gis en analyse av de innebygde motsetningene, som vil føre til at systemet blir styrtet av den nye klassen, den moderne arbeiderklassen eller proletariatet. Kapittel 2 behandler strategiske problemer som kommunistene står overfor, forhold til resten av arbeiderklassen, og deres rolle i klassekampen. Her tar forfatterne også opp de viktigste sider ved den sosialistiske revolusjon, og de grunnleggende ved fremtidens klasseløse samfunn. Kapittel 3 gir en kritisk gjenomgang av de før-marxistiske sosialistiske teoriene, for eksempel Robert Owens, som håpet å kunne overtale den herskende klassen til å gi fra seg makten. Siste kapittel er en kort notis om taktikken som burde brukes i de kommende revolusjonære opprørene i 1848.
At ”Det kommunistiske partis manifest” utgis på nytt i ”verdens rikeste land” i 2016 må jo bare bety at Marx & Engels for 168 år siden både var usedvanlig klarsynte og fremsynte. For den som tviler: Antallet proletarer (tallet på lønnsarbeidere) har aldri vært større på verdensbasis enn det er i dag. Det har heller ikke ulikheten mellom den store andel fattige og den rikeste prosenten, som nå kontrollerer halvparten av all rikdom i verden.
Bokomtale frå detskrevneord.blogspot.no 3. november 2016.
————————————————-
Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap
Friedrich Engels (1880)
2. Den dialektiske materialisme
Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. århundre hadde imidlertid den nye tyske filosofien oppstått og hadde kulminert med Hegel. Dens største fortjeneste var at den tok dialektikken opp igjen som den høyeste form for tenkning. De gamle greske filosofene var alle sammen fødte dialektikere, dialektikere av natur, og den mest omfattende begavelsen blant dem, Aristoteles, har allerede undersøkt de viktigste formene for dialektisk tenkning. Den nyere filosofien derimot hadde, skjønt den også hadde ypperlige representanter for dialektikken (f. eks. Descartes og Spinoza), særlig under engelsk innflytelse kjørt seg mer og mer fast i det såkalte metafysiske tenkesett, som dessuten nesten utelukkende behersket franskmennene i det 18. århundre, i det minste i deres spesielt filosofiske arbeider. Utenfor den egentlige filosofi var de likevel i stand til å levere mesterverk av dialektikk. Vi trenger bare å minne om «Le Neveu de Rameau» (Rameaus nevø) av Diderot og Rousseaus «Discours sur 1’origine et les fondements de 1’inégolité parmi les bommes» (avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheten mellom menneskene). Vi skal i det følgende kort gjengi det vesentligste ved de to tenkesettene.
Når vi gjør naturen eller menneskenes historie eller vår egen åndelige virksomhet til gjenstand for tankemessig behandling, så ser vi først og fremst et uendelig innviklet bilde av forbindelse og vekselvirkning av skiftninger og kombinasjoner, hvor ingen ting vedblir å være hva, hvor eller hvordan det var, hvor tvert om alt er i bevegelse, alt endrer seg, blir til og forgår. Vi ser altså først et helhetsbilde der detaljene mer eller mindre trer i bakgrunnen; vi legger mer merke til bevegelsene, til overgangene, til forbindelsene enn til hva det er som beveger seg, forandrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verden var de gamle greske filosofenes syn og ble for første gang klart uttalt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter, befinner seg i stadig endring, er i stadig emning og undergang.
Men hvor riktig denne betraktningsmåten enn oppfatter den alminnelige karakteren av helhetsbildet i foreteelsen, er den dog ikke tilstrekkelig til å forklare de detaljene som dette helhetsbilde er satt sammen av. Og så lenge vi ikke kjenner enkelthetene, er vi heller ikke klar over helhetsbildet. For å erkjenne detaljene, må vi ta dem ut av deres naturlige eller historiske sammenheng og undersøke dem hver for seg etter deres beskaffenhet, særegne årsaker og virkninger osv. Dette er først og fremst oppgaven for naturvitenskapen og historieforskningen, forskningsgrener som av gode grunner bare spilte en underordnet rolle hos grekerne i den klassiske tid, fordi de først og fram for alt måtte samle inn materialet for disse vitenskapene. Først etter at det naturlige og historiske stoffet i en viss utstrekning er samlet, kan en ta til med den kritiske siklingen, sammenlikningen eller inndelingen i klasser, ordener og arter. Grunnlaget for en eksakt naturforskning ble derfor først lagt av grekerne i den aleksandrinske tiden og seinere, i mellomalderen ført videre av araberne. En virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra andre halvparten av det 15. århundre, og fra da av har den gjort stadig hurtigere framsteg. Naturens oppdeling i dens enkelte bestanddeler, inndelingen av naturens ulike foreteelser og ting i bestemte klasser, undersøkelsen av de organiske legemers indre med omsyn til deres mangfoldige anatomiske former var forutsetningen for de kjempeframsteg som de siste fire hundre år har brakt oss i vår erkjennelse av naturen. Men denne arbeidsmåten har også vennet oss til å oppfatte tingene og prosessene i naturen isolert, løsrevet fra sin sammenheng med det store hele, altså ikke i bevegelse, men i ro, ikke som i sitt vesen foranderlige, men som fast bestående, ikke som levende, men som døde. Og i og med at denne synsmåten ble overført fra naturvitenskapen til filosofien – som Bacon og Locke gjorde det – skaptes det sneversyn som kjennetegner det siste århundre: det metafysiske tenkesett.
For metafysikeren er tingene og deres tankebilder -ideene – isolert og skal betraktes hver for seg, den ene etter den andre uten innbyrdes sammenheng som faste stivnede formål for undersøkelse, gitt en gang for alle. Han tenker bare i uformidlede antiteser, hans tale er ja, ja – nei, nei, og det som er ut over dette, er av det onde. Enten eksisterer en ting for ham eller den eksisterer ikke: En og samme ting kan ikke på samme tid være både seg selv og noe annet. Positivt og negativt utelukker hverandre absolutt; og årsak og virkning står i absolutt motsetning til hverandre.
Denne tenkemåten synes ved første øyekast å være innlysende, fordi den svarer til såkalt sunt menneskevett. Men så respektabelt selskap det sunne folkevett enn er når det befinner seg innen hverdagslivets fire vegger, opplever det besynderlige eventyr, når det våger seg ut i forskningens vide verden. Og hvor berettiget, ja til og med nødvendig, den metafysiske tenkemåten enn er på en rekke områder, alt etter gjenstandens natur, så støter den dog alltid før eller seinere mot en grense; og når den overskrider denne, blir den ensidig, sneversynt, abstrakt og går seg vill i uløselige motsigelser. For den ser bare de isolerte ting og glemmer deres sammenheng, ser bare deres tilværelse og ikke deres tilblivelse og undergang, bare deres ro og ikke bevegelsen, fordi den ikke ser skogen for bare trær.
Til daglig bruk vet vi og kan vi f. eks. med bestemthet si om et dyr er i live eller ikke. Men ved nærmere undersøkelse finner vi at det mangen gang kan være meget innviklet, noe som juristene vel vet, for de har strevd forgjeves med å finne en rasjonell grense hvor drap av barn i mors liv er mord. Og like umulig er det å slå fast det øyeblikk da døden inntreffer, for fysiologien har påvist at døden ikke er en engangsforeteelse i et bestemt øyeblikk, men en meget langvarig prosess.
Likeså er hvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme. Hvert eneste øyeblikk dør det celler i legemet, mens det samtidig danner seg nye; ja, etter kortere eller lengre tid er stoffet i dette legemet helt fornyet, erstattet med andre stoffmolekyler, slik at hvert organisk vesen stadig er det samme og dog et annet.
Videre finner vi ved nøye undersøkelse at de to polene i en motsetning, negativ og positiv, er like uatskillelige fra hverandre som de er motsatte, og at de trass i all motsetning gjensidig gjennomsyrer hverandre; videre at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg bare har gyldighet anvendt på det enkelte tilfellet, men at de imidlertid, så snart vi ser det enkelte tilfellet i sin alminnelige sammenheng med den omgivende verden, faller sammen og oppløser seg i forestillingen om den universelle vekselvirkning, hvor årsak og virkning stadig skifter plass, slik at det som i ett tilfelle er virkning, blir årsak i et annet tilfelle og omvendt.
Ingen av disse foreteelser og tenkemåter går inn i rammen for den metafysiske tenkingen. For dialektikken derimot, som oppfatter tingene og deres gjenspeiling i tanken, ideene, i deres vesentlige sammenheng, i deres sammenknytning, bevegelse, tilblivelse og undergang, er foreteelser som de ovenfor nevnte like vektige bekreftelser på riktigheten av dens egen framgangsmåte.
Naturen er prøvestenen for dialektikken, og det må sies om den moderne naturvitenskapen at den for denne prøven har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag, og dermed bevist at alt i naturen til sjuende og sist går dialektisk for seg og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en virkelig historie. Her må en fram for alle nevne Darwin, som har rettet et kraftig slag mot den metafysiske naturoppfatningen ved å påvise at hele den nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed også mennesket, er resultatet av en utviklingsprosess som har foregått gjennom millioner av år. Men da de naturforskerne som hittil har lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, er det konflikten mellom de vitenskapelige oppdagelser og den nedarvede tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirring som for tiden rår i den teoretiske naturvitenskap og som bringer så vel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.
En eksakt framstilling av verdensaltet, dets og menneskehetens utvikling og gjenspeilingen av denne utvikling i menneskenes hjerner, kan altså bare gis ad dialektisk vei, idet en stadig tar hensyn til de utallige vekselvirkningene mellom tilblivelse og undergang, mellom de fram- og tilbakeskridende endringene. Og det var i denne ånd at den nye tyske filosofi straks trådte fram. Kant begynte sin løpebane med å oppløse Newtons uforanderlige solsystem etter at det hadde fått sitt berømte første støt dets evige eksistens til en historisk prosess: at sola og alle planetene er oppstått av en roterende tåkemasse. Samtidig trakk han den slutningen at i og med denne tilblivelsen er også solsystemets framtidige undergang nødvendigvis gitt. Påstanden hans ble et halvt århundre seinere matematisk begrunnet av Laplace, og enda et halvt århundre seinere viste spektroskopet at slike glødende gassmasser i forskjellige stadier av fortetning eksisterer ute i verdensrommet.
Denne nye tyske filosofi fant sin avslutning i Hegels system, som for første gang og det er hans store fortjeneste oppfattet og framstilte hele den naturlige, historiske og åndelige verden som en prosess, dvs. i stadig bevegelse, endring, omdannelse og utvikling, og søkte å påvise den indre forbindelse som lager en sammenhengende helhet i denne bevegelsen og utviklingen. Sett fra dette nye synspunkt var menneskehetens historie ikke lenger et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger, som alle er like forkastelige for den nå mer moderne filosofiske fornufts domstol og som det er best å glemme så fort som mulig, men den står for oss som selve menneskehetens utviklingsprosess, hvis gradvise utvikling det nå ble tenkningens oppgave å følge gjennom alle dens labyrinter og påvise dens indre lovmessighet trass i alle tilsynelatende tilfeldigheter.
At Hegels system ikke løste den oppgaven som det stilte seg, er likegyldig her. Hegels epokegjørende fortjeneste var at han stilte problemet. Det er nemlig en oppgave som aldri vil kunne løses av noe enkeltmenneske. Skjønt Hegel var sin samtids mest universelle tenker ved siden av Saint Simon, så var det dog satt en grense for ham, for det første ved at omfanget av hans egne kunnskaper var begrenset, og for det andre ved begrensningen i omfanget og dybden av samtidens erkjennelse og synsmåter. Men enda en tredje ting spiller inn her: Hegel var idealist, dvs. han oppfattet ikke sine egne tanker som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tingene og foreteelsene, men omvendt: tingene og deres utvikling var for ham bare virkeliggjøringen av «ideen», som på en eller annen måte har eksistert allerede før verden ble til. Dermed var alt stilt på hodet, og verdens virkelige sammenheng snudd opp ned. Og hvor riktig og genialt Hegel enn oppfattet mangen detaljsammenheng, måtte dog av denne grunn mangt også i detalj te seg som lappverk, kunstig, konstruert, kort sagt forvrengt. Hegels system var som system betraktet et kolossalt misfoster men også det siste i sitt slag. Det led nemlig av enda en uhelbredelig indre motsetning: På den ene siden hadde det som vesentlig forutsetning den historiske oppfatningen at menneskehetens historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan få sin intellektuelle avslutning gjennom oppdagelsen av den såkalt absolutte sannhet. Men på den andre siden gjorde systemet krav på å være innbegrepet av nettopp denne absolutte sannheten. Et alt omfattende, en gang for alle avsluttet system for erkjennelsen av natur og historie står i strid med grunnsetningene for dialektisk tenkning. Dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verden kan gjøre kjempemessige framsteg fra slekt til slekt.
Forståelsen av det fullstendig uriktige i den hittil eksisterende tyske idealismen måtte nødvendigvis føre til materialisme, men vel å merke ikke i det 18. århundres bare metafysiske, utelukkende mekaniske materialisme. I motsetning til den gamle materialisme som betrakter all tidligere historie som en skraphaug av ufornuft og vold, ser den moderne materialisme i historien menneskehetens utviklingsprosess, hvis utvik-lingslover det gjelder å oppdage. I det 18. århundres Frankrike og enda hos Hegel var den forestillingen framherskende at naturen er en helhet som stadig forblir den samme og som beveger seg i trange kretsløp, slik som Newton lærte om evige himmellegemer og Linné lærte om uforanderlige arter av organiske vesener. Den moderne materialisme innbefatter de nyere oppdagelsene i naturvitenskapen, som viser at også naturen har sin historie i tiden, at både himmellegenene og de artene av organismer som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpene, for så vidt de overhodet blir godtatt, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge disse aspekter er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi av det slaget som lik en dronning vil herske over de andre vitenskapene som over en mobb. Så snart en stiller det kravet til hver enkelt vitenskap at den må bli klar over sin plass i helhetssammenhengen mellom tingene og kunnskapen om tingene, så trenges det ikke lenger noen egen vitenskap om helhetssammenhengen. Det som da blir igjen av hele den hittil eksisterende filosofi som selvstendig vitenskap, er læren om tenkningen og dens lover, altså den formelle logikk og dialektikk. Alt det andre går opp i den positive vitenskap om naturen og historien.
Mens omveltningen i naturoppfatningen imidlertid bare kunne foregå i samme utstrekning som forskningen skaffet fram det tilsvarende positive kunnskapsstoff, hadde det alt lenge før gjort seg gjeldende historiske kjensgjerninger som førte til en avgjørende endring i historieoppfatningen. I 1831 hadde den første arbeiderreisningen funnet sted i Lyon. I årene 1838-42 nådde den første nasjonale arbeiderbevegelse sitt høydepunkt i de engelske chartistenes kamp. Klassekampen mellom proletariat og borgerskap trådte i forgrunnen i de mest fremskredne europeiske lands historie i samme grad som på den ene siden den nye industrien, på den andre siden borgerskapets nyvunne politiske herredømme utviklet seg. Den borgerlige økonomiens lære om kapitalens og arbeidets interessefellesskap, om den alminnelige harmoni og den alminnelige velstand blant folket som følge av den frie konkurransen, ble i stadig sterkere grad motbevist av kjensgjerningene. Alle disse kjensgjerningene kunne ikke lenger avvises, like lite som den franske og engelske sosialismen, som var det teoretiske, om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men det gamle idealistiske historiesynet som ennå ikke var ryddet av veien, kjente ikke til noen klassekamp på grunnlag av materielle interesser, ja det kjente i det hele tatt ikke til noen materielle interesser. Produksjonen så vel som alle økonomiske forhold var for dette syn biting, underordnete elementer i «sivilisasjonens historie».
De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historien, og da viste det seg at all historie til nå unntatt urtilstanden har vært historien om klassekamper, og at de samfunnsklassene som kjempet mot hverandre, alltid var skapt av produksjons- og omsetningsforholdene, kort sagt av sin epokes økonomiske forhold. Det viste seg altså at samfunnets økonomiske struktur til enhver tid danner den reelle basis som til sjuende og sist forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner, såvel som de religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel hadde befridd historien fra metafysikken og hadde gjort det dialektisk, men hans oppfatning av historien var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen fordrevet fra sitt siste tilfluktssted, fra historieoppfatningen, det var skapt et materialistisk historiesyn, og veien var funnet til å forklare menneskenes bevissthet ut fra deres tilvære istedenfor som hittil å forklare menneskenes tilvære ut fra deres bevissthet.
Etter dette sto sosialismen ikke lenger fram som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultat av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Dens oppgave var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historisk-økonomiske utviklingen som disse klassene og deres innbyrdes kamp nødvendigvis er oppstått av, og å finne midlene til løsning av konflikten i den dermed gitte økonomiske situasjon. Den sosialismen som hadde rådd grunnen hittil, var imidlertid like uforenlig med den materialistiske oppfatningen som den franske materialismens natursyn med dialektikken og den moderne naturvitenskapen. Den gamle sosialismen kritiserte riktignok den bestående kapitalistiske produksjonsmåten og følgene av den, men kunne ikke forklare dem og derfor heller ikke mestre dem. Den kunne bare forkaste dem som dårlige. Jo sterkere den ivret mot utbyttingen av arbeiderklassen som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, desto mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttingen består i og hvordan den oppstår. Det gjaldt imidlertid l. å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten på den ene siden i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang, og på den andre siden 2. å klarlegge dens indre karakter som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved oppdagelsen av merverdien. Det ble bevist at det å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten og for den utbyttingen av arbeideren som her foregår; at kapitalisten, selv om han kjøper sine arbeideres arbeidskraft til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet, likevel henter mer verdi ut av den enn han har betalt for den; og denne merverdien utgjør i siste omgang den verdisummen som hoper seg opp i hendene på den besittende klassen som en stadig økende kapitalmasse. Forløpet av såvel den kapitalistiske produksjonen som produksjonen av kapital hadde fått sin forklaring.
Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatning og avsløringen av hemmeligheten ved den kapitalistiske produksjon ved hjelp av merverdien har vi Marx å takke for. Dermed ble sosialismen til en vitenskap, som det nå i første rekke gjelder å utarbeide videre i alle enkeltheter og sammenheng.
Kap. 1 | Innhold | Toppen av siden | Kap. 3
(Lagt inn 26.01.17 frå sida marxixts.org)
Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap
Friedrich Engels (1880)
3. Den kapitalistiske utvikling
Den materialistiske historieoppfatning bygger på den grunnsetning at produksjonen av midler for å oppholde livet, byttingen av produktene, er grunnlaget for enhver samfunnsordning, at i ethvert samfunn i historien fordelingen av produktene og dermed den sosiale oppdeling i klasser eller stender er avhengig av hva og hvordan det produseres, og hvordan det produserte blir byttet. Etter dette må en søke de siste årsakene til alle endringer i samfunnet og alle politiske omveltninger ikke i menneskenes hjerner, ikke i deres økende innsikt i den evige sannhet og rettferd, men i endringene av produksjons- og byttemåtene. De må søkes ikke i vedkommende epokes filosofi, men i dens økonomi. Den økende forståelsen av at de bestående samfunnsinnretningene er ufornuftige og urettferdige, at fornuft er blitt galskap, rett er blitt galt er bare et tegn på at det i all stillhet er foregått endringer i produksjons- og byttemåtene og at samfunnsordningen som er tilpasset tidligere økonomiske forutsetninger, ikke lenger passer i de nye forholdene. Hermed er det samtidig sagt at midlene til å fjerne de oppdagede misforholdene likeledes mer eller mindre utviklet -må være til stede i de endrede produksjonsmåtene. Disse midlene kan hjernen ikke utlede av grunnprinsipper, men den må oppdage dem i de harde kjensgjerningen som er til stede i vedkommende produksjonssystem.
Hvilken stilling inntar så den moderne sosialismen til dette?
Den nåværende samfunnsordningen det er nokså allment erkjent er skapt av den klassen som hersker nå, borgerskapet. Den produksjonsmåten som er særegen for borgerskapet, og som etter Marx kalles den kapitalistiske produksjonsmåten,, var uforenlig med føydalsamfunnets lokal- og standsprivilegier og med de personlige privilegier og den arvelige underordning som rammen for føydalsamfunnets samfunnsorganisasjon. Borgerskapet slo i stykker den føydale ordningen og opprettet på dens ruiner den borgerlige samfunnsordningen, det rike som heter fri konkurranse, personlig frihet, likhet for loven for alle vareeiere, og hva de kapitalistiske herlighetene nå heter alle sammen. Den kapitalistiske produksjonsmåten kunne nå utfolde seg fritt. De produktivkreftene som var blitt utviklet under ledelse av borgerskapet, utviklet seg i et hittil ukjent tempo og uhørt omfang, etter at dampkraften og det nye verktøymaskineriet hadde forvandlet den gamle manufakturen til storindustri. Men akkurat som i sin tid manufakturen og håndverket som ble utviklet videre under innflytelse av den, kom i konflikt med laugenes føydale lenker, slik kommer storindustrien i sin fulle utvikling i konflikt med de skrankene som den kapitalistiske produksjonsmåten setter for den. De nye produktivkreftene er allerede vokst fra den borgerlige formen for utnyttelsen av dem, og denne konflikten mellom produksjonskrefter og produksjonsmåte er ikke en konflikt som er oppstått i menneskenes hjerne, slik som f. eks. konflikten mellom arvesynden og den guddommelige rettferd, men den består faktisk, objektivt, utenfor oss selv, uavhengig av viljen og innflytelsen til de menneskene som har framkalt den. Den moderne sosialismen er ikke noe annet enn tankerefleksen av denne faktiske konflikten, den idémessige gjenspeilingen av den i hjernene først og fremst hos den klassen som direkte lider under den, nemlig arbeiderklassen.
Hva består nå denne konflikten i?
Før den kapitalistiske produksjonen, altså i mellomalderen, rådde smådriften på grunnlag av arbeidernes private eiendomsrett til produksjonsmidlene sine: De små frie eller livegne bøndenes jordbruk, håndverket i byene. Arbeidsmidlene – jord, jordbruksredskap, verksted, verktøy var den enkeltes arbeidsmidler, utelukkende beregnet til den enkeltes bruk, altså nødvendigvis små, dvergaktige, begrensete i sin virkning. Men nettopp derfor var de i regelen også produsentens eiendom. Å konsentrere og utvide disse spredte, små produksjonsmidlene, å forvandle dem til nåtidens mektig virkende hevarm for produksjonen, var nettopp den historiske rollen for den kapitalistiske produksjonsmetoden og dens bærer, borgerskapet. Hvordan borgerskapet siden det 15. århundre historisk har gjennomført dette gjennom de tre trinn: den enkle kooperasjon, manufakturen og storindustrien, har Marx utførlig skildret i fjerde avsnitt av «Kapitalen». Imidlertid kunne borgerskapet som han også påviser der ikke utvikle disse begrensete produksjonsmidlene til veldige produktivkrefter uten å forvandle dem fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige produksjonsmidler som bare kan brukes av mennesker i fellesskap. Istedenfor spinnerokken, håndvevstolen, smedhammeren kom spinnerimaskinen, den mekaniske vevstolen og damphammeren; istedenfor enkeltmannens verksted kom fabrikken som forutsatte samarbeid mellom hundrer og tusener arbeidere. Og akkurat som produksjonsmidlene, forvandlet også selve produksjonen seg fra en rekke individuelle til en rekke samfunnsmessige handlinger, og produktene fra individuelle til samfunnsmessige produkter. Garn, tøyer, metallvarer som nå ble levert fra fabrikken, var det felles produkt av mange arbeidere gjennom hvis hender de måtte gå i tur og orden før de ble ferdige. Ingen enkelt av dem kunne si: Dette har jeg gjort, det er mitt produkt.
Men der hvor i et gitt samfunn den spontane arbeidsdelingen, som er oppstått litt etter litt innen samfunnet og så å si har ett seg fram, blir grunnformen for produksjonen, da får produktene formen av varer, hvis innbyrdes bytte, kjøp og salg, setter de enkelte produsentene i stand til å tilfredsstille sine mangfoldige behov. Og dette var tilfellet i mellomalderen. Bonden solgte f. eks. landbruksprodukter til håndverkeren og kjøpte igjen håndverksproduktene hans. I dette samfunnet av enkeltprodusenter, vareprodusenter, trengte nå den nye produksjonsmåten inn. Inn i den spontant framvokste, planløse arbeidsdelingen, slik som det rådde i hele samfunnet, kom den med den planlagte arbeidsdelingen, slik den var organisert i de enkelte fabrikkene; ved siden av den individuelle produksjonen trådte den samfunnsmessige produksjonen. Produkter fra begge disse gruppene ble solgt på ett og samme marked, altså tilnærmelsesvis til de samme prisene. Men den planmessige organisasjonen var mektigere enn den naturgrodde arbeidsdelingen. De samfunnsmessig arbeidende fabrikkene framstilte produktene sine billigere enn de enkelte småprodusentene. Den individuelle produksjonen lå under på det ene området etter det andre, den samfunnsmessige produksjonen revolusjonerte alle de gamle produksjonsmetodene. Men om dens revolusjonære karakter hersket det så liten klarhet at den tvert om ble brukt som et middel til å høyne og fremme vareproduksjonen. Den tok flittig i bruk bestemte hevstenger for vareproduksjonen og varebyttet som allerede var til stede: handelskapital, håndverk, lønnsarbeid. Idet den samfunnsmessige produksjon selv opptrådte som en ny form for vareproduksjon, beholdt vareproduksjonens form for tilegnelse sin fulle gyldighet også for den og ble anvendt også på det som ble produsert under den.
I vareproduksjonen, slik som den hadde utviklet seg i mellomalderen, var det en opplagt sak hvem som hadde eiendomsretten til arbeidsresultatet. Den enkelte produsenten hadde som regel framstilt det av egne råstoffer, som han ofte hadde produsert selv, med sine egne arbeidsmidler og med sitt eget eller familiens arbeid. Han trengte slett ikke først å ta det i besittelse, det tilhørte ham uten videre. Eiendomsretten til produktet var altså grunnet på eget arbeid. Selv i de tilfellene da det ble brukt fremmed hjelp, var denne som regel en bisak og fikk hyppig annet vederlag ved siden av lønnen: laugslærlingen og -svennen arbeidet mindre for kost og lønn enn for sin egen utdannelse til mester.
Så kom konsentrasjonen av produksjonsmidlene og produsentene i store verksteder og manufakturer, deres forvandling til virkelig samfunnsmessige produksjonsmidler og samfunnsmessige produsenter. Men disse samfunnsmessige produksjonsmidlene og produsentene og produktene ble behandlet som om de fremdeles var produksjonsmidler og produkter av enkeltindivider. Mens eieren av arbeidsmidlene til da hadde tilegnet seg produktet fordi det i regelen var hans eget produkt og fremmed hjelpearbeid var unntak, så fortsatte eieren av arbeidsmidlene med å tilegne seg produktet, skjønt det nå ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid. På denne måten var det ikke de som faktisk hadde satt i gang produksjonsmidlene og framstilt produktene, men kapitalistene som ble eiere av de samfunnsmessig framstilte produktene. Produksjonsmidlene og produksjonen er i det vesentlige blitt samfunnsmessige. Men de blir underkastet en form for tilegnelse som forutsetter privat individuell produksjon, hvor altså hver og en eier sitt produkt og selv bringer det til markedet. Produksjonsmåten blir underkastet denne formen for tilegnelse, skjønt den opphever forutsetningene for den.[1]
I denne motsetningen som gir den nye produksjonsmåten dens kapitalistiske karakter, ligger allerede spiren til vår tids uforliknelige motsetninger. Jo mer den nye produksjonsmåten ble rådende på alle avgjørende produksjonsområder og i alle land med fabrikkproduksjon og dermed fordrev den individuelle produksjonen på noen ubetydelige rester nær, desto grellere måtte det også tre i dagen at samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse var motsetninger som ikke kunne forlikes.
De første kapitalistene fant, som sagt, lønnsarbeidet i fullt ferdig form ved siden av andre former for arbeid. Men det var lønnsarbeid som unntak, en bisyssel, en nødhjelp, en overgang. Landarbeideren som leilighetsvis tok arbeid for daglønn, hadde sitt eget stykke jord som han til nød kunne leve av. Laugsordningen sørget for at den som var svenn i dag, ble mester i morgen. Men så snart produksjonsmidlene ble samfunnsmessige og ble konsentrert i kapitalistenes hender, ble det annerledes. Både produksjonsmidlene og produktene til de enkelte småprodusentene ble mer og mer verdiløse. Det ble ikke noen annen utvei for dem enn å bli lønnsarbeidere hos kapitalistene. Lønnsarbeidet som tidligere hadde vært unntak og nødhjelp, ble regel og grunnform for hele produksjonen. Mens det før hadde vært en bisyssel, ble det nå arbeidernes eneste ervervsform. Den midlertidige lønnsarbeider ble nå livsvarig lønnsarbeider. Antallet av disse livsvarige lønnsarbeidere økte dessuten kolossalt ved at føydalordningen på denne tiden brøt sammen. Føydalherrenes følgesvenner ble henvist til seg selv, bøndene ble fordrevet fra gårdene sine osv. Skillelinjen var trukket mellom produksjonsmidlene i kapitalistenes hender på den ene siden og på den andre siden produsentene som var redusert til ikke å eie annet enn sin arbeidskraft. Motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trer fram som den uforliknelige motsetningen mellom proletariat og borgerskap.
Vi så at den kapitalistiske produksjonsmåten trengte inn i et samfunn som besto av vareprodusenter, enkeltprodusenter, hvis samfunnsmessige sammenheng ble formidlet ved at de byttet produktene sine. Men for ethvert samfunn som bygger på vareproduksjon er det karakteristisk at produsentene har mistet herredømmet over sine egne samfunnsmessige forbindelser. Enhver produserer for seg selv ved hjelp av sine tilfeldige produksjonsmidler og for sitt spesielle byttebehov. Ingen vet hvor meget av hans artikkel som kommer på markedet eller hvor meget det i det hele tatt trenges av den, ingen vet om det virkelig er behov for produktet hans, om han får dekket omkostningene, eller om han i det hele tatt får solgt. Det rår anarki i den samfunnsmessige produksjonen.
Men vareproduksjonen har som enhver annen produksjonsform sine særegne, iboende lover som ikke kan skilles fra den. Og disse lovene gjør seg gjeldende tross anarkiet, i det og gjennom det. De kommer til uttrykk i den eneste bestående formen for samfunnsmessige forbindelser: i byttingen, og de gjør seg gjeldende like overfor de enkelte produsentene som konkurransens tvangslover. De er altså til å begynne med ukjente for produsentene selv og må først bli oppdaget av dem litt etter litt gjennom lang erfaring. De gjør seg altså gjeldende uavhengig av produsentene og mot produsentene, som blindt virkende naturlover for sin spesielle produksjonsform. Produktet behersker produsentene.
I mellomalderens samfunn, især i de første århundrene, var produksjonen i det vesentlige innstilt på eget forbruk. Den tilfredsstilte i det store og hele bare produsentens og hans families behov. Der det rådet personlige avhengighetsforhold, som f. eks. på landet, bidro den også til å tilfredsstille føydalherrens behov. Det fant altså ikke sted noe varebytte, og produktene fikk derfor heller ikke karakteren av varer. Bondens familie produserte nesten alt den trengte, redskap og klær like meget som mat. Først da den nådde så langt at den produserte et overskudd ut over sitt eget behov og det som måtte leveres i naturalier til føydalherren, først da produserte den også varer. Dette overskuddet som ble kastet ut på markedet, som ble budt til salgs, ble til vare.
Håndverkerne i byene måtte riktignok alt fra begynnelsen av produsere for varebytte. Men også de framstilte selv det meste av det de behøvde. De hadde hager og små jordstykker, de lot buskapen sin beite i almenningen, som dessuten forsynte dem med trevirke og brensel. Kvinnene spant lin og ull osv. Produksjonen for bytte, altså vareproduksjonen, var bare i emning. Derfor rådde begrenset bytte, begrenset marked, stabile produksjonsmetoder, lokal avgrensning utad, lokal enhet innad, mark-fellesskapet på landsbygda, lauget i byene.
Men med utvidelsen av vareproduksjonen og især da den kapitalistiske produksjonsmåten begynte å gjøre seg gjeldende, trådte imidlertid vareproduksjonens hittil skjulte lover sterkere og mer åpent i virksomhet. Gamle bånd ble løst, gamle skillende skranker ble brutt ned, og produsentene forvandlet seg mer og mer til uavhengige, private vareprodusenter. Det trådte stadig tydeligere fram at det meste av produksjonen i samfunnet karakteriseres av manglende plan. Men det viktigste midlet for den kapitalistiske produksjonsmåten til å øke dette anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen, var nettopp det motsatte av anarki, nemlig en økende samfunnsmessig organisering av produksjonen i hvert enkelt produksjonsforetak. Og ved hjelp av denne organiseringen ble det gjort slutt på den gamle fredelige stabiliteten. Over alt der denne organiseringen av produksjonen ble innført i en industrigren, tålte den ikke noen eldre driftsmåte ved siden av seg. Der den underla seg håndverket, ble det gamle håndverket ødelagt. Arbeidsplassen ble en slagmark. De store geografiske oppdagelsene og koloniseringene som ble følgen av dem, mangedoblet avsetningsområdet og påskyndet forvandlingen av håndverket til manufaktur. Ikke nok med at kampen brøt ut mellom de enkelte lokale produsentene. De lokale kampene utviklet seg i sin tur til å bli nasjonale, til det 17. og 18. århundres handelskriger.
Endelig gjorde storindustrien og oppkomsten av et verdensmarked kampen universell og ga den samtidig en uhørt heftighet. De fordeler som de naturlige eller skapte produksjonsbetingelsene gir, er avgjørende for eksistenskampen både mellom de enkelte kapitalistene og mellom hele industrier og land. Den svake ble hensynsløst utryddet. Det er det som Darwin kaller den enkeltes kamp for tilværelsen, som med mangedoblet voldsomhet blir overført fra naturen til samfunnet. Dyrets naturstadium trer fram som høydepunktet av menneskelig utvikling. Motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse viser seg nå som en motsetning mellom organiseringen av produksjonen i den enkelte fabrikk og anarkiet l produksjonen i samfunnet som helhet.
Den kapitalistiske produksjonsmåten beveger seg i disse to formene for motsetning som på grunn av produksjonsmåtens opprinnelse er uløselig forbundet med den, og den har ikke noen vei ut av denne «onde sirkel», som allerede Fourier oppdaget. Men det som Fourier ikke i sin tid kunne se, er at kretsløpet blir stadig snevrere, at bevegelsen mer er som en spiral og i likhet med planetene en gang må ta slutt ved et sammenstøt med sentret. Det er det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som er den drivende kraften, som mer og mer gjør flertallet av menneskene til proletarer, og det er igjen proletarmassene som en gang kommer til å gjøre slutt på anarkiet i produksjonen. Det samfunnsmessige produksjonsanarkiet er den drivkraften som forvandler storindustriens ubegrensede muligheter til stadig å forbedre maskineriet til et maktbud, som tvinger hver enkelt industrikapitalist til å gjøre maskinene sine mer og mer fullkomne for ikke å gå under.
Men å gjøre maskinene fullkomne betyr å gjøre menneskelig arbeid overflødig. Når innføringen og den økte bruken av maskiner betyr at millioner av håndsarbeidere fortrenges av noen få maskinarbeidere, så betyr forbedringen av maskinene at også flere og flere av maskinarbeiderne blir fordrevet fra arbeidet, og i siste omgang fører det til at det skapes et større antall disponible lønnsarbeidere enn kapitalen gjennomsnittlig har bruk for å sysselsette. Det oppstår altså en regelrett industriell reservearmé, som jeg kalte den allerede i 1845.8 Den står til disposisjon i de tidene da industrien arbeider under høytrykk, og blir kastet på gaten når krakket nødvendigvis kommer etterpå. Den er alltid en klamp om foten for arbeiderklassen i dens eksistenskamp mot kapitalen, en regulator til å holde arbeidslønnen nede på det lave nivået som høver for kapitalistenes behov. Slik går det til at som Marx sier det maskineriet blir det mektigste kampmidlet for kapitalen i dens kamp mot arbeiderklassen, at arbeidsmidlene stadig slår maten ut av hendene på arbeiderne, at arbeiderens eget produkt forvandles til et redskap til å holde ham nede. Slik går det til at økonomiseringen med arbeidsmidlene fra første stund av også blir det mest hensynsløse sløseri med arbeidskraft og rovdrift på de normale forutsetningene for arbeidsfunksjonene; at maskineriet, «det mektigste midlet til å forkorte arbeidstiden, slår om til et ufeilbart middel til å forvandle arbeiderens og hele hans families livstid til disposisjon for kapitalisten som disponibel arbeidstid for å forrente kapitalen» («Kapitalen», l. bd. eng. utg., s. 406). På denne måten blir overarbeid for den ene forutsetningen for at andre blir arbeidsløse, og at storindustrien, som er på jakt etter nye forbrukere over hele kloden, innskrenker massenes forbruk hjemme til et hungerminimum og derved undergraver sitt eget hjemmemarked. «Den loven som stadig holder den relative overbefolkningen eller den industrielle reservearméen i likevekt med omfanget av og energien i kapitalakkumulasjonen, lenker arbeideren fastere til kapitalen enn Hephaistos» lenker smidde Prometheus til fjellet. Den betinger en akkumulasjon av nød som svarer til akkumulasjonen av kapital. Akkumulasjonen av rikdom ved den ene polen er altså samtidig akkumulasjon av nød, slit, trelldom, uvitenhet, brutalisering og moralsk forfall ved motpolen, dvs. for den klassen som «produserer sitt eget produkt som kapital». (Marx, «Kapitalen», bd. I.) Og å vente en annen fordeling av produktene av den kapitalistiske produksjonsmåten ville være det samme som å forlange at elektrodene i et batteri ikke skulle spalte vannet, og ikke frigjøre oksygen ved den positive polen og hydrogen ved den negative.
Vi har sett hvordan de ubegrensede muligheter til å forbedre det moderne maskineriet, på grunn av anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ble til et maktbud for den enkelte industrikapitalisten til stadig å forbedre maskinene sine og øke deres produksjonsevne. Bare den faktiske muligheten til å utvide produksjonsområdet sitt blir for ham nettopp en slik tvangslov. Storindustriens enorme utvidelseskraft som gjør gassartenes utvidelseskraft til den rene barneleken, trer nå fram som en kvalitativ og kvantitativ utvidelsesnødvendighet, som trosser ethvert mottrykk. Mottrykket skapes av konsumpsjonen, avsetningen, markedene for storindustriens produkter. Men markedenes utvidelsesevne, både utad og innad er avhengig av helt andre lover, som virker med langt mindre kraft. Markedenes utvidelse kan ikke holde tritt med utvidelsen av produksjonen. Sammenstøtet er ikke til å unngå, og da det ikke kan framkalle noen løsning så lenge det ikke sprenger selve den kapitalistiske produksjonsmåten, kommer det igjen periodisk. Den kapitalistiske produksjonen framkaller en ny «ond sirkel».
Og faktisk er hele den industrielle og kommersielle verden, produksjonen og varebyttet mellom alle siviliserte folk og deres mer eller mindre barbariske haleheng kommet i ulage omtrent hvert tiende år helt siden 1825, da den første alminnelige krisen brøt ut. Varebyttet stopper opp, markedene er overfylte, produktene ligger i store mengder uten å kunne avsettes, kontantene forsvinner fra sirkulasjonen, kreditten opphører, fabrikkene står, de arbeidende massene er uten mat fordi de har produsert for mange levnetsmidler, den ene konkursen følger den andre, den ene tvangsauksjonen den andre. Stansen varer i årevis, produkter og produktivkrefter sløses bort og ødelegges i massevis, inntil de opphopete varemengdene endelig strømmer ut med større eller mindre prisfall og produksjonen og varebyttet etter hvert kommer i gang igjen. Litt etter litt blir tempoet hurtigere, slår over i trav, det industrielle travet går opp til galopp, denne øker igjen til den ville farten i et fullstendig industrielt, kommersielt, kredittmessig og spekulativt hinderløp, for endelig etter de mest halsbrekkende hopp igjen å havne i krisens grav. Og dette gjentar seg stadig påny. Vi har nå opplevd det hele fem ganger siden 1825 og opplever det i dette øyeblikket for sjette gang (1877). Og disse krisenes karakter er så sterkt utpreget at Fourier traff spikeren på hodet da han kalte den første av dem for: crise pléthorique, overflodskrise.
I krisene får motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse et voldsomt utbrudd. Vareomløpet blir for øyeblikket lamslått; sirkulasjonsmidlet, pengene, blir en hindring for sirkulasjonen. Alle lovene for vareproduksjon og varesirkulasjon blir snudd opp ned. Det økonomiske sammenstøtet har nådd sitt høydepunkt: produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten. Den kjensgjerningen at den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen på fabrikkene har nådd det punktet hvor den blir uforenlig med det rådende produksjonsanarkiet i samfunnet, som eksisterer side om side med den og dominerer den, denne kjensgjerningen blir håndgripelig for kapitalistene gjennom den voldsomme konsentrasjonen av kapitalen som pågår under krisene gjennom mange store og ennå flere små kapitalisters ruin. Hele mekanismen i den kapitalistiske produksjonsmåten svikter under trykket av de produktivkreftene den selv har skapt. Den er ikke lenger i stand til å forvandle denne mengden av produksjonsmidler til kapital. De ligger brakk, og nettopp derfor må også den industrielle reservearméen ligge brakk. Produksjonsmidler, levnetsmidler, disponible arbeidere, alle produksjonens og den allmenne rikdommens elementer fins i overflod. Men «overfloden blir en kilde til nød og savn» (Fourier), fordi det nettopp er overfloden som hindrer at produksjons- og levnetsmidlene forvandles til kapital. For i det kapitalistiske samfunnet kan produksjonsmidlene ikke bli virksomme med mindre de på forhånd er blitt forvandlet til kapital, d. e. til et middel til å utbytte menneskelig arbeidskraft. Som et spøkelse reiser seg mellom arbeiderne og produksjons- og levnetsmidlene nødvendigheten av at de siste forvandles til kapital. Det er bare denne nødvendigheten som hindrer at produksjonens saklige og personlige hevstenger kan finne hverandre. Bare den hindrer produksjonsmidlene i å virke, arbeiderne i å arbeide og leve. På den ene siden trer det altså klart i dagen at selve den kapitalistiske produksjonsmåten ikke lenger er i stand til å forvalte disse produktivkreftene. På den andre siden krever disse produktivkreftene selv med stadig stigende styrke at motsigelsen blir opphevd og at de blir befridd fra sin egenskap av kapital, de krever at deres karakter som samfunnsmessige produktivkrefter blir anerkjent.
Det er dette opprøret fra de voldsomt økende produktivkreftene mot deres kapitalegenskap, dette stadig økende kravet om anerkjennelse av deres samfunnsmessige karakter, som tvinger kapitalistklassen til selv i stadig større utstrekning så langt dette i det hele tatt er mulig innen rammen av kapitalismen å behandle dem som samfunnsmessige produktivkrefter. Både den industrielle høytrykksperioden med ubegrenset kredittutvidelse og selve krakket med sammenbrudd for store kapitalistiske foretak tvinger fram den formen for sammenslutning av større masser av produksjonsmidler som vi møter i de ymse slag av aksjeselskaper. Mange av disse produksjons- og distribusjonsmidlene er alt fra først av så kolossale at de utelukker enhver annen form for kapitalistisk utbytting. Dette gjelder f. eks. jernbanene. På et videre utviklingstrinn er heller ikke denne formen tilstrekkelig lenger. De innenlandske storprodusentene i en og samme industrigren slutter seg sammen til en «trust», et samband med det formål å regulere produksjonen. De bestemmer det samlete kvantum som skal produseres, fordeler det seg imellom og tvinger på den måten gjennom den salgsprisen som de har fastsatt på forhånd. Da imidlertid slike truster for det meste faller fra hverandre ved første lavkonjunktur, fører de nettopp derved til enda mer konsentrerte sammenslutninger: Hele industrigrener forvandles til et eneste stort aksjeselskap, den innenlandske konkurransen viker for dette selskapets innenlandske monopol. Slik gikk det i 1890 med den engelske alkaliproduksjonen, som nå etter sammenslutningen av samtlige av de 48 store fabrikkene drives av et eneste enhetlig ledet selskap med en kapital på 6 millioner pund.
Med trustene går den frie konkurransen over i sin motsetning, til å bli monopol, den planløse produksjonen i det kapitalistiske samfunnet kapitulerer for det kommende sosialistiske samfunnets planmessige produksjon. Enda riktignok til fordel for kapitalistene.
Men her blir utbyttingen så håndgripelig at den er nødt til å bryte sammen. Ikke noe folk kommer til å finne seg i en produksjon ledet av truster, en så utilslørt utsuging av alle ved en liten bande kupongklippere.
I alle tilfelle, med eller uten truster, må til sjuende og sist det kapitalistiske samfunnets offisielle representant, staten, overta ledelsen av produksjonen.[2] Nødvendigheten av å gjøre den til statseiendom blir først klar når det gjelder de store kommunikasjonsmidlene: post, telegraf og jernbaner.
Mens krisen har avslørt borgerskapets manglende evne til å fortsette å forvalte de moderne produktivkreftene, så viser forvandlingene av de store produksjons- og distribusjonsmidlene til aksjeselskaper, truster og statseiendom at borgerskapet helt kan unnværes i produksjonen. Alle kapitalistenes samfunnsmessige funksjoner blir nå utført av lønnede funksjonærer. Kapitalisten skjøtter ikke lenger noen sosial funksjon, bortsett fra at han innkasserer utbytte, klipper kuponger og spekulerer på børsen, der de ymse kapitalistene tar kapitalen fra hverandre. Mens den kapitalistiske produksjonsmåten først fordrev arbeiderne, fordriver den nå kapitalistene og forviser dem til den overflødige delen av befolkningen, akkurat som den gjorde med arbeiderne, selv om de foreløpig ikke havner i den industrielle reservearméen.
Men verken overgangen til aksjeselskaper og truster eller til statseiendom opphever produktivkreftenes kapitalistiske natur. Når det gjelder aksjeselskaper og truster er dette uten videre klart. Og den moderne staten er heller ikke annet enn den organisasjon som det borgerlige samfunnet skaper for å opprettholde de allmenne ytre vilkår for den kapitalistiske produksjonsmåten mot overgrep både fra arbeidernes og fra enkelte kapitalisters side. Den moderne staten er, hvilken form den enn har, i sitt innhold et kapitalistisk maskineri, den er kapitalistenes stat, den ideelle personifisering av den totale nasjonale kapital. Jo flere produktivkrefter den overtar som sin eiendom, desto mer blir den en virkelig felleskapitalist, og desto flere statsborgere utsuger den. Arbeiderne forblir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet blir ikke opphevd, det blir tvert om satt på spissen. Men da kommer omslaget. Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men det skjuler i seg de tekniske vilkår som utgjør elementene til løsningen av den.
Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter. Og dette kan bare skje ved at samfunnet åpent og uten omveier tar i besittelse produktivkreftene, som ikke noen andre enn hele samfunnet kan styre lenger. På denne måten gjør produsentene helt bevisst gjeldende den samfunnsmessige karakter hos produksjonsmidlene og produktene, som i dag vender seg mot produsentene selv, periodisk river opp all produksjon og fordeling og virker blindt, voldsomt og ødeleggende som en naturlov. Men når samfunnet overtar produktivkreftene, vil produktivkreftenes og produktenes karakter bli utnyttet av produsentene med full innsikt, slik at de forvandler seg fra å være årsaken til forstyrrelser og periodiske sammenbrudd til å bli den mektigste hevarm for produksjonen.
De kreftene som gjør seg gjeldende i samfunnet, virker akkurat som naturkreftene: blindt, voldsomt, ødeleggende, så lenge vi ikke forstår dem og regner med dem. Men når vi først har lært dem å kjenne, forstått deres virkemåte, retning og virkninger, så står det bare til oss å tvinge dem mer og mer under vår vilje og å bruke dem til å oppnå det vi ønsker. Særlig gjelder dette for vår tids veldige produktivkrefter. Så lenge vi hårdnakket nekter å forstå deres natur og karakter og en slik forståelse går imot den kapitalistiske produksjonsmåten og dens forsvarere – så lenge virker disse kreftene mot oss og trass i oss, så lenge hersker de over oss slik som vi har gjort utførlig rede for her.
Men har vi engang lært å forstå deres virkelige natur, så kan de i hendene på de forente produsentene forvandles fra demoniske herskere til villige tjenere. Det er samme skilnaden mellom elektrisitetens ødeleggende kraft i lynet under tordenvær og den temmede elektrisiteten i telegrafen og lysbuen. Det er samme skilnaden som mellom ildebrann og ilden i menneskets tjeneste. Ut fra denne sluttelige erkjennelsen av de moderne produktivkrefters virkelige natur, vil anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen vike for samfunnsmessig planmessig regulering av produksjonen etter behovene i hele samfunnet og hos den enkelte. Dermed blir den kapitalistiske tilegnelsesmåten, hvor produktet først undertrykker produsenten og dernest også kapitalisten, erstattet av en tilegnelsesmåte som springer fram av selve de moderne produksjonsmidlenes natur: på den ene siden en direkte samfunnsmessig tilegnelse som middel til å opprettholde og utvide produksjonen, på den andre siden en direkte individuell tilegnelse i form av levnets- og nytelsesmidler.
Idet den kapitalistiske produksjonsmåten mer og mer fullstendig forvandler det store flertallet av befolkningen til proletarer, skaper den samtidig den makten som er nødt til å fullbyrde denne omveltningen for ikke selv å gå under. Idet produksjonsmåten mer og mer tvinger fram at de store samfunnsmessige produksjonsmidlene blir statseiendom, viser den selv veien til å gjennomføre denne omveltningen. Proletariatet erobrer statsmakten og forvandler produksjonsmidlene til statseiendom.
Men dermed opphever det seg selv som proletariat, gjør ende på all klasseforskjell og på klassemotsetningene, og dermed oppheves også staten som stat. Samfunnet hittil, som beveger seg i klassemotsetninger, trengte staten, dvs. en organisasjon som den til enhver tid utbyttende klassen hadde bruk for til å opprettholde sine produksjonsvilkår, altså særlig til med vold å holde den utbyttede klassen nede i de vilkårene for undertrykkelse som var gitt av den bestående produksjonsmåten (slaveri, livegenskap, lønnsarbeid). Staten var den offisielle representanten for hele samfunnet, dets sammenslutning i en synlig korporasjon, men dette var den bare for så vidt den var staten til den klassen som for samtiden sto som eneste representant for hele samfunnet: I oldtiden var det de slaveeiende byborgernes stat, i mellomalderen føydaladelens, i vår tid borgerskapets. I og med at den omsider virkelig blir en representant for hele samfunnet, gjør den seg selv overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse å undertrykke, så snart man har avskaffet klasseherredømmet og sammen med det den enkeltes kamp for tilværet, som har sin grunn i det hittil rådende produksjonsanarkiet, og man dermed også har gjort ende på de sammenstøt og utskeielser som har vært følgen, da fins det ikke lenger noe å undertrykke som gjør en spesiell undertrykkelsesmakt, en stat, nødvendig. Statens første handling som den virkelige representant for hele samfunnet overtakingen av produksjonsmidlene i hele samfunnets navn er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene området etter det andre og dør ut av seg selv. I stedet for herredømme over personer trer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke «avskaffet», den dør bort. På denne bakgrunn bør man vurdere frasen om «den frie folkestaten», både når det gjelder dens agitatoriske berettigelse på sin tid og dens fullstendige utilstrekkelighet fra vitenskapelig synspunkt. Og på samme bakgrunn bør man også vurdere de såkalte anarkistenes krav om å avskaffe staten fra i dag til i morgen.
Samfunnets overtaking av samtlige produksjonsmidler har helt siden den kapitalistiske produksjonsmåten dukket opp i historien, mange ganger mer eller mindre klart foresvevd både enkeltpersoner og hele sekter som et framtidsideal. Men den kunne først bli mulig, kunne først bli en historisk nødvendighet, etter at de virkelige vilkårene for å gjennomføre den var til stede. Oppdelingen av samfunnet i en utbyttende og en utbyttet, en herskende og en undertrykt klasse, var den nødvendige følgen av den svakt utviklede produksjon i eldre tider. Så lenge det samfunnsmessige fellesarbeidet ikke kaster av seg stort mer enn det som skal til for så vidt å opprettholde folkets eksistens, så lenge altså det store flertall av samfunnets medlemmer helt eller nesten helt er opptatt med arbeid, så lenge må også dette samfunnet nødvendigvis spalte seg opp i klasser. Ved siden av det store flertallet som bare sliter og treller, oppstår en annen klasse som er befridd fra direkte produktivt arbeid, som utfører samfunnets fellesanliggender: arbeidsledelse, statens forretninger, justis, vitenskap, kunst osv. Det er altså loven om arbeidsdeling som ligger til grunn for oppdelingen i klasser. Men det hindrer ikke at klassedelingen er blitt ført gjennom med vold og rov, med list og bedrag, og at den herskende klassen, når den en gang har erobret makten, alltid har forsøkt å befeste den på bekostning av den arbeidende klassen og forvandle ledelsen av samfunnet til en økt utbytting av massene.
Selv om oppdelingen i klasser således har en viss historisk berettigelse, så gjelder det dog bare for et gitt tidsrom, under visse samfunnsmessige vilkår. Den hadde sin grunn i en utilstrekkelig produksjon. Den blir feid bort når de moderne produktivkreftene utfolder seg helt. Og faktisk forutsetter avskaffelsen av samfunnsklassene en historisk utviklingsgrad der eksistensen ikke bare av denne eller hin bestemte herskende klassen, men eksistensen av en herskende klasse i det hele tatt, altså selve klasseskilnaden, er blitt foreldet. Den forutsetter altså at produksjonen har nådd et så høyt utviklingstrinn at en bestemt samfunnsklasses tilegnelse av produksjonsmidler og produkter og dermed av det politiske herredømmet, monopolet på kulturen og ledelse av åndslivet ikke bare er blitt overflødig, men en hindring for utviklingen også i økonomisk, politisk og intellektuell henseende.
Dette punktet er nådd nå. Borgerskapets politiske og intellektuelle fallitt er ikke lenger noen hemmelighet, ikke en gang for borgerskapet selv, og den økonomiske fallitten gjentar seg regelmessig hvert tiende år. I hver ny krise holder samfunnet på å kveles under tyngden av sine egne produktivkrefter og produkter som det ikke kan bruke, det står hjelpeløst like overfor den absurde motsetningen at produsentene ikke har noe å forbruke fordi det mangler forbrukere. Produksjonsmidlenes utvidelseskraft sprenger de båndene som den kapitalistiske produksjonsmåten har lagt på dem. Frigjøringen fra disse lenkene er den eneste forutsetningen for en uavbrutt, stadig raskere framskridende utvikling av produktivkreftene og dermed for en praktisk talt ubegrenset økning av selve produksjonen. Men ikke nok med det. Den samfunnsmessige tilegnelsen av produksjonsmidlene fjerner ikke bare de kunstige skrankene som. nå hemmer produksjonen, men også det faktiske sløseriet og ødeleggingen av produktivkrefter og produkter, som for tiden hører uunngåelig med til produksjonen og når sitt høydepunkt i krisene. Den frigjør videre en mengde produksjonsmidler og produkter for samfunnet ved å gjøre ende på det vanvittige luksusforbruket hos de herskende klassene og deres politiske representanter. Den muligheten at en ved hjelp av den samfunnsmessige produksjon kan sikre alle samfunnsmedlemmene et utkomme som ikke bare er materielt helt tilstrekkelig og som blir rikere fra dag til dag, men som også garanterer dem en fullstendig fri utvikling og utfoldelse av deres legemlige og åndelige anlegg, denne muligheten fins nå for første gang, men den fins.[3]
I og med at samfunnet overtar produksjonsmidlene, er det slutt med vareproduksjonen og dermed med produktets herredømme over produsentene. Anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen blir erstattet med planmessig og bevisst organisasjon. Det er slutt med den enkeltes kamp for tilværet. Først da forlater mennesket, i en viss forstand, definitivt dyreriket, det går fra dyriske livsvilkår over til virkelige menneskelige. Alle de livsvilkår som dittil har omgitt menneskene og som har hersket over dem, blir da lagt inn under menneskenes herredømme og kontroll. De blir for første gang virkelig bevisste herrer over naturen i og med at de blir herrer over sin egen samfunnsorganisasjon. Lovene for deres egen samfunnsmessige virksomhet, som hittil møtte dem som fremmede naturlover som hersket over dem, blir nå brukt av menneskene med full sakkunnskap, og dermed behersket. Menneskenes egen samfunnsorganisasjon som hittil møtte dem som om de var blitt påtvunget dem av naturen og historien, blir nå resultatet av deres frie handlinger. De objektive, fremmede maktene som hittil har behersket historien, kommer nå under menneskenes egen kontroll. Først på dette tidspunkt vil menneskene fullt bevisst skape sin egen historie, først nå får de samfunnsmessige årsakene, som de har satt i bevegelse, overveiende og i stadig større utstrekning den tilsiktede virkning. Det er menneskenes sprang fra nødvendighetens rike inn i frihetens rike.
La oss til slutt kort sammenfatte den historiske utviklingens gang:
I. Mellomalderens samfunn: Individuell småproduksjon. Produksjonsmidler passende for den enkeltes bruk, derfor primitive, tungdrevet og lite effektive. Produksjon for umiddelbart forbruk, enten for produsenten selv, eller for føydalherren. Bare i de tilfelle hvor det foreligger et produksjonsoverskudd ut over dette forbruket falbys dette overskuddet til salg og brukes som byttemiddel: Vareproduksjonen er derfor bare i sin første begynnelse. Men allerede nå ligger skjult i den spiren til anarkiet i hele den samfunnsmessige produksjonen.
II. Den kapitalistiske revolusjonen: Industrien undergår en forandring, først ved hjelp av enkel kooperasjon og manufakturen. De hittil spredte produksjonsmidlene konsentreres i store verksteder, og dermed forvandles de fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige, en forvandling som stort sett ikke har noen innflytelse på bytteformen. De gamle tilegnelsesformene beholder sin gyldighet. Kapitalisten trer fram: i sin egenskap av eier av produksjonsmidlene tilegner han seg også produktene og gjør dem til varer. Produksjonen er blitt en samfunnsmessig handling, varebyttet og tilegnelsen forblir individuelle handlinger utført av enkelte: Privatkapitalisten tilegner seg det samfunnsmessige produkt. Dette er den grunnleggende motsetningen som er opphavet til alle de motsetninger nåtidens samfunn beveger seg i og som storindustrien tydelig viser.
A. Produksjonsmidlene blir tatt fra produsenten. Arbeideren blir dømt til livsvarig lønnsarbeid. Antagonisme mellom proletariat og borgerskap.
B. De lovene som behersker vareproduksjonen, trer tydeligere fram og virker med stadig større kraft. Hemningsløs konkurranse. Motsetning mellom den samfunnsmessige organisasjon i den enkelte fabrikken og det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som helhet.
C. På den ene siden blir maskineriet stadig mer fullkomment, og gjennom konkurransen blir dette en tvangslov for hver enkelt fabrikant og ensbetydende med at stadig flere arbeidere blir overflødige:
den industrielle reservearméen. På den andre siden en ubegrenset utvidelse av produksjonen, noe som også er en av konkurransens tvangslover for enhver fabrikant. Alt dette fører til en voldsom utvikling av produktivkreftene, tilbudet blir større enn etterspørselen, altså overproduksjon. Markedene blir overfylte, kriser hvert tiende år, den onde sirkel: her overflod av produksjonsmidler og produkter – der overflod av arbeidere uten beskjeftigelse og eksistensmidler. Men disse to hevstengene for produksjon og samfunnsmessig velstand kan ikke samarbeide, fordi den kapitalistiske produksjonsformen forbyr produktivkreftene å virke, forbyr produktene å sirkulere, med mindre de først er blitt forvandlet til kapital. Og det er nettopp overfloden på produkter som hindrer det. Motsetningen er blitt så stor at den er blitt en meningsløshet: Produksjonsmåten gjør opprør mot bytteformen. Beviset er levert for at borgerskapet ikke lenger evner å lede sine egne samfunnsmessige produktivkrefter.
D. Produktivkreftenes samfunnsmessige karakter blir delvis anerkjent, selv kapitalistene blir nødt til det. De store produksjons- og kommunikasjonsorganisasjonene overtas, først av aksjeselskaper, seinere av truster og endelig av staten. Borgerskapet viser seg å være en overflødig klasse; alle dets samfunnsmessige funksjoner utføres nå av lønnede funksjonærer.
III. Den proletariske revolusjonen, motsetningene løses: Proletariatet erobrer samfunnsmakten og forvandler ved hjelp av denne de samfunnsmessige produksjonsmidlene som glir ut av borgerskapets hender, til offentlig eiendom. Med denne handling befrir det produksjonsmidlene fra sin kapitalegenskap og gir deres samfunnsmessige karakter full frihet til å gjøre seg gjeldende. En samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer blir nå mulig. Utviklingen av produksjonen gjør den fortsatte eksistensen av forskjellige samfunnsklasser til en anakronisme. I samme forhold som anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen forsvinner, dør også statens politiske autoritet bort. Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, de blir frie.
Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd er det moderne proletariats historiske oppgave. A utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.
Noter
1. Det behøver ikke her å forklares nærmere at selv om tilegnelsesformen forblir den samme, så revolusjoneres tilegnelsens karakter ikke mindre enn selve produksjonen av den utviklingsprosessen som er skildret ovenfor. Det er selvsagt stor forskjell om jeg tilegner meg produktet av mitt eget eller andres arbeid. For øvrig: Lønnsarbeidet, som allerede inneholder spiren til hele den kapitalistiske produksjonsmåten er meget gammelt. Isolert og i spredte tilfeller fantes det i århundrer ved siden av slavearbeidet. Men denne spiren kunne først utfolde seg til den kapitalistiske produksjonsmåten etter at de historiske forutsetningene var lagt til rette.
2. Jeg sier må. For bare i det tilfellet når produksjons- og samferdselsmidlene virkelig har vokst fra å bli ledet av aksjeselskap, når altså statlig overtakelse økonomisk ikke er til å unngå, bare i dette tilfellet betyr det et økonomisk fremskritt, selv om det er den nåværende staten som gjør det, da betyr det at det kommer et nytt skritt nærmere at samfunnet selv overtar alle produktivkreftene. Men etter at Bismarck har slått inn på dette med statlig overtakelse, har det nylig trådt frem en viss, falsk sosialisme, og her og der har den utartet til rent spyttslikkeri. Den erklærer at all statlig overtakelse, også den bismarckske, uten videre er sosialistisk. Jovisst, om statlig overtakelse av tobakksindustrien skulle være sosialistisk, så måtte Napoleon og Metternich regnes blant grunnleggerne av sosialismen. Da den belgiske staten bygde hovedjernbanene sine selv, da Bismarck uten noen som helst økonomisk nødvendighet gjorde hovedjernbanelinjen i Preussen til statseiendom bare for ganske enkelt å kunne utnytte og utruste den bedre i tilfelle krig, for å opprette jernbanetjenestemennene som stemmekveg for regjeringen, og hovedsakelig for å skaffe seg en ny inntektskilde som var uavhengig av parlamentariske beslutninger – så var det på ingen måte sosialistiske tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst. Ellers ville også den kongelige sjøhandelen, den kongelige porselensmanufakturen eller til og med kompaniskredderen i militæret vært sosialistiske tiltak, eller sannelig, som en luring foreslo i fullt alvor under Friedrich Wilhelm III i trettiårene, statlig overtakelse av – bordellene.
Merknad av Engels
3. Et par tall kan gi en tilnærmet forestilling om den enorme utvidelseskraften de moderne produksjonsmidelene har, selv under trykket av kapitalismen. Etter beregningene til Giffen var den samlede rikdommen i Storbritannia og Irland i runde tall:
1814 2200 millioner pund st. = 44 milliarder mark 1865 6100 millioner pund st. = 122 milliarder mark 1875 8500 millioner pund st. = 170 milliarder mark
Når det gjelder ødeleggelsen av produksjonsmidler og produkter under krisene, så ble det på den 2. tyske industrielle kongress i Berlin 21. februar 1978 beregnet at det totale tapet under det siste krakket i bare den tyske jernindustrien ble på 455 millioner mark.
Merknad av Engels
(Lagt inn 03.07.16 frå sida marxixts.org)
—————————————————————————————–
Å tenke med Marx i nyliberalismens skumringstime
Av Alf Gunvald Nilsen, som er førsteamanuensis ved Sosiologisk Institutt, Universitetet i Bergen.
Forfatteren Thomas Piketty sier at Marx’ skriverier har liten påvirkning på hans analyse av nyliberalismen. Da har han gått glipp av høyst relevante ressurser.
”Actually, there’s been class warfare going on for the last 20 years, and my class has won” – slik formulerte den amerikanske investoren Warren Buffett seg da han ble intervjuet på finans-nyhetene på CNBC i oktober 2011, en drøy måned etter at protestbevegelsen Occupy Wall Street hadde inntatt Zucotti Park i Manhattans finansdistrikt. OWS sitt slagord – ”We Are The 99%!” – var ikke uten gjenklang i Buffetts analyse. Den amerikanske økonomiske eliten, hevdet han, hadde over en årrekke kjempet frem skattelettelser som har ført til en enorm berikelse for de allerede mest velstående lag av USAs befolkning. ”So, if there’s class warfare”, konkluderte Buffett, “the rich class has won”.
Eliten som Buffett refererer til – ”den rike klassen” – er en del av det som kan kalles et globalt plutokrati – 0,001 prosent av verdens befolkning – som de siste tre tiårene har tilegnet seg stadig mer av verdens samlede rikdom. Fremveksten av dette plutokratiet har kanskje vært aller tydeligst i den amerikanske konteksten, hvor de øvre 0.1 prosent av landets befolkning i 2008 kontrollerte 10 prosent av all inntekt (sammenliknet med 2,5 prosent i 1975) og den øvre 1 prosent kontrollerte 20 prosent av all inntekt. Dette er en velstandsøkning som har skjedd på bekostning av levestandarder og lønnsvilkår for brede lag av befolkningen: i en kontekst der 15 prosent av befolkningen (det vil si, 46,5 millioner mennesker) lever i fattigdom har også reallønnsveksten stagnert siden 1970-tallet.
Selv om denne ulikhetsutviklingen har vært spesielt sterk i USA kan den ikke forstås som et unikt amerikansk fenomen. Ifølge ferske data fra OECD opplevde alle organisasjonens 34 medlemsland en økning i sosial ulikhet mellom 2007 og 2013. Og i de nye vekstsentrene i det globale Sør – spesielt de såkalte BRIKS-landene (med unntak av Brasil) – har forskjellene mellom fattig og rik økt sterkt. I India – et land som har opplevd vekstrater opp mot ni prosent i den senere tid – har landets dollarmilliardærer økt sin totale verdi hele 12 ganger de siste 15 årene, mens mer enn halvparten av landets befolkning fremdeles lever i fattigdom. På verdensbasis eier en prosent av verdens befolkning halvparten av all rikdom, mens den fattigste halvparten av verdens befolkning eier like mye som de 85 rikeste menneskene i verden.
Ulikhetsutvikling har i stadig større grad blitt nyliberalismens fremste kjennetegn, og det er ganske riktig som Buffett hevder – ulikheten er et uttrykk for hvordan hans klasse – det globale plutokratiet – har stukket av med seieren i vår tids klassekamp. Men det er samtidig mye som tyder på at dette er en seier av den phyrriske typen. De samme strategiene som har gjort det mulig for globale eliter å karre til seg en stadig større andel av verdens rikdom har gitt opphav til en økonomisk krise som har undergravd nyliberalismens troverdighet som økonomisk modell – sosial ulikhet har blitt et nytt brennpunkt i en verdensomspennende bølge av protester, og institusjoner som tidligere har gjort sitt ytterligere for å spre markedsliberalismens glade ord advarer nå mot ulikhetens negative konsekvenser.
Med andre ord – det er mye som kan tyde på at dette er nyliberalismens skumringstime.
Publisert den 8. mai 2014 av
Les heile artikkelen på Radikal Portal
Lagt inn på bloggen 14.01.16
———————————————————————
Utfor stupet igjen I
Denne teksten handler om flere forhold. Den handler om det verdenshistoriske geopolitiske jordskjelvet som nå bygger seg opp, nemlig USAs økonomiske kollaps og Kinas nye rolle som den økonomiske supermakten nr. 1 i verden. Den handler om tendensen i retning en langvarig og svært dyp økonomisk depresjon. Og den handler om noen av de grunnleggende forhold når det gjelder Russlands politikk i forbindelse med at en gruppe av Ukrainas oligarker er blitt bestukket og oppmuntret til å slutte seg til EU og NATO og slik sett bryte ganske drastisk med sine langvarige bånd til Russland. Derfor handler teksten også om faren for storkrig i en situasjon der USA sin økonomiske, diplomatiske og politiske muskler svekkes og hele politikken mer og mer bæres oppe av det enorme militærindustrielle kompleks. Noe om helt selvfølgelig betyr at det først og fremst er USA som nå driver frem den militære aggresjonen vi ser i verden, mens Kina kan utfolde sin økonomiske makt i fredeligere former. Men også Kina kan være på randen av en stor økonomisk krise. Teksten følger opp noe jeg skrev for 16 år siden.
- 9, 1998 skrev jeg en artikkel i Klassekampen med tittelen ”Utfor stupet”. Det var en marxistisk analyse av utviklingen i økonomien i de gamle kapitalistiske land etter 2. Verdenskrig. Her ble det vist til den fallende avkastningen på produksjonskapitalen fra 1950-tallet frem mot 1982 i alle store kapitalistiske land som det engelske handelsdepartementet hadde dokumentert og som var referert i en artikkel i Financial Times i 1985. Omleggingen fra inflasjonsøkonomien til låne- og gjeldsøkonomien fra 1980-tallet av ble tatt opp og de økonomiske krisene i 1973/74, 1982/83 og 1991/92, dvs. stadig dypere økonomisk krise med en ny nedgangskonjunktur omtrent hver 9 år, ble omtalt. I artikkelen ble scenarioet for påfølgende kriser som fulgte dette mønsteret, avdekket. I følge artikkelen skulle vi altså kunne vente oss økende krise med bunner rundt år 2000, 2009 og 2018.
La meg gjenta litt mer av tankene i artikkelen fra 1998. Nedgangen i avkastning på kapitalen fra 1950-tallet var frem mot 1982 så dramatisk at den tenderte mot null i løpet av en generasjon, eller rundt 30 år. Dette krevde en drastisk omlegging av politikken til kapitalens talspersoner. Vi fikk da også alt som vi forbinder med globalisering og nyliberalisme.
Artikkelen sa også at den såkalte globaliseringen ville føre til press mot de borgerlig-demokratiske rettene og nasjonenes sjølvråderett og den ville kunne utvikle seg til en lang periode med imperialistiske kriger, kapitalistisk anarki, fascisme, rase- og religionskriger og dødelig diskriminering på den ene siden eller overgang til et nytt og bedre økonomisk system på den andre siden.
Jeg hevdet at en arbeiderklasse som ikke forener seg og slåss for sine oppnådde goder vil havne i fattigdom og gjeldsslaveri. Og jeg sa at dette i tiden fremover ville stille overgangen til et nytt og bedre økonomisk system på dagsordenen. Artikkelen konkluderte med at dette ville kreve en stor diskusjon om hvordan vi skal klare å oppheve kapitalismen og komme frem til det Marx kalte bevisst samvirke av frie individer som utfører produksjonen i takt med naturen og på en måte som er menneskene verdig.
Nå har det gått 16 år siden jeg skrev dette. Det går da an å sjekke holdbarheten i resonnementene. To år etter artikkelen kom, som ventet, en lavkonjunktur rundt år 2000 da den såkalte dotcomboblen sprakk. Så kom, litt tidligere enn ventet, den dypere krisen i 2007-09 som ikke er overvunnet, men som tvert imot har ført til nye problemer som peker mot en ny og dypere krise rundt 2015-17. I løpet av de 16 årene har ikke avkastningen på den produserende kapitalen svingt varig oppover. Grunnleggende sett har ikke globaliseringen og nyliberalismen endret utviklingstendensen i de landene det her var tale om. Med et marxistisk begrep har profittratens fallende tendens fortsatt vært dominerende i de gamle kapitalistiske statene.
Og nå kommer det faretruende vurderinger fra systemets kjerne. En rapport fra alle de 16 etterretningsorganene i USA handler om dollarens fall som reservevaluta, hvilke virkninger det kan få og hva som må forberedes for å klare av en slik situasjon. En vurderer det slik at det for USA vil være som det var for England da det engelske imperiet gikk i oppløsning etter 2. Verdenskrig.
I organisasjonen Money Morning har de intervjuet Jim Rickards, økonom og rådgiver for CIA og Pentagon når det gjelder økonomi i en periode med asymmetrisk krig og medansvarlig for den nevnte rapporten. Han har gitt ut boken ”The Death of Money” og flere andre publikasjoner om situasjonen og ser først og fremst på kjernelandet i systemet, USA. Han hevder at avkastning på hver investerte dollar på 50- og 60-tallet var 2,41 dollar. Rundt 1980 var avkastningen falt til 41 cent, mens den i 2014 er rundt 3 cent og ser ut til å nærme seg og gå under 0, dvs. at hele det økonomiske systemet i USA vil gå med tap hvert år. Min kommentar er at det vil si at tross alle tiltak så har den utviklingen som vi så på 80-tallet i det store og hele fortsatt. I USA er kapitalismen i dødelig fare og bare en stor ødelegging og brakklegging av kapital kan skape ny fart i systemet. Når det gjelder USA bør dette skje på samme måte som under 2. Verdenskrig, nemlig andre steder enn i USA. Det som har holdt systemet flytende så lenge er stadig økende oppbygging av gjeld og fiktiv kapital, men det har bare ført til at en har skjøvet problemene foran seg samtidig som de blir stadig større.
Rickards sier så at reelt sett er USA i økonomisk depresjon. Elendigheten er mye større enn det ser ut til på overflaten og den blir skjult må alle mulige måter. Den reelle arbeidsløsheten i USA har steget fra rundt 12 % i 2007 til rundt 23 % i 2014, og den såkalte fattigdomsindeksen er høyere enn da den store depresjonen etter 1929 var på sitt verste. 50 millioner mennesker trenger nå matkuponger for å overleve.
Fattigdomsindeksen, der en setter sammen indeksen for arbeidsløshet og inflasjon, var 10 i 1970, 20 i 1974 (krise), 22 i 1981 (krise) og 10 i perioden 1984-91 (økonomisk oppgang). I 1993 var den 20 og i 2014 er den 33. Til sammenligning var den 27 under de verste depresjonsårene 1931-32.
Hvilke andre faresignaler kan vi så se? Hastigheten i pengesirkulasjonen var i 1975 på rundt 1,7 og lå stabilt der til rundt 1991. Så steg den til 2,2 i 1999. Fra da av har den falt i etapper og er nå på 1,3. Fallet i pengeomsetningen de siste årene er i virkeligheten større enn den var like før den store depresjonen fra 1929. Sentralbanken kan trykke så mye penger den vil, det hjelper ikke hvis ikke folk bruker dem, hvis de ikke sirkulerer. Pengesirkulasjonen har alt falt til depresjonsnivå.
Sentralbanken i USA er i virkeligheten insolvent. Den har økt sine reserver til 56,2 milliarder dollar, men har betalingsforpliktelser på 4,3 billioner (norske tallbetegnelser). I 2008 var dekningsgraden betalingsforpliktelser/reserver 22 til 1, nå er de 77 til 1.
Banksystemet i USA har 60 milliarder i gjeld. Mellom 2009 og 2013 økte bankgjelden 2-5 ganger så fort som hele økonomien, nå vokser den 30 ganger fortere.
Aksjeverdien delt på brutto nasjonalprodukt var i perioden 1970-1982 på ca. 40-50 %. I 2001 var den 204 %, i 2007 183 % og nå der den 203 %. Før den store depresjonen i 1929 var den på 87 %. Verdien av aksjene i verden er ti ganger høyere enn samlet brutto nasjonalprodukt. Krisen som vil komme kan føre til et tap på 100 milliarder $ eller et fall på 70 %.
Globalt derivativmarked er på 710 billioner dollar, mens verdens brutto nasjonalprodukt er på 72,6 billioner. (I marxistisk terminologi er alt over 72,6 billioner fiktiv kapital som ikke gjenspeiler verdien av den reelle produksjonen av varer og tjenester i verden.) Rickards sier at dette må føre til en svær krise når derivativmarkedet faller sammen, og det vil skje innen relativt kort tid.
Det er en del utviklingstendenser som det er viktig å følge med. Andre land eier mye av USAs statsgjeld. I 2011 hadde de 750 milliarder av denne gjelden. Nå har de solgt seg ut og har bare 50 milliarder igjen av den. Så tar Richards opp situasjonen i Ukraina. Har sier at Russland har forberedt seg på konflikt i den forbindelse og har ventet seg økonomiske sanksjoner. Derfor har Russland begynt å selge sine amerikanske obligasjoner. Russland eide 150 milliarder i obligasjoner i oktober 2013, så begynte de å selge seg ut og i februar 2014 var de nede på 127 milliarder. Kina fulgte opp. I august 2013 eide de 1,27 milliarder, mens de i november 2013 var oppe i 1,32 var de i mars 2014 nede på 1,27 igjen. Mens dette skjedde begynte plutselig Belgia å kjøpe opp store deler av obligasjonene. I oktober 2013 hadde de 165 milliarder av den, mens dette var blitt til 365 milliarder i mars 2014. Dette er mye mer enn det er mulig for Belgia å kjøpe, så det står andre bak og det er sentralbanken i USA. Når det gjelder USAs gjeld er det i gang en salgspanikk.
En annen utviklingstendens finner vi når det gjelder de såkalte petrodollar. Disse skriver seg fra avtaler tilbake til 1974. Da hadde aksjon fra OPEC fått opp oljeprisene fra 2 dollar pr. fat til 11. Det førte til en diskusjon i USA om en skulle ta kontroll med oljefeltene i Midtøsten for å kunne kontrollere prisen på olje. Dette ble det ikke noe av, men i stedet inngikk USA en avtale med Saudi-Arabia. Den gikk ut på at USA skulle garantere for at saudiene satt ved makten, mot at saudiene sørget for at oljen skulle omsettes for dollar og prisen skulle ikke bli for høy. Avtalen funket. Sentralbankens dollarindeks var for 1972 på 35, for 2002 på 130. I tidsrommet 2002 til 2009 var den under 100 og i dag er den på 103.
Det er tre bein under petrodollaren. Det ene er avtalen med saudiene. Men i 2013 sa Obama at Iran var viktigst for USA, det betydde i praksis at avtalen med saudiene var undergravet. Det andre beinet er Russland som er en stor olje- og energiprodusent. I Russland har president og styreleder i VTB Bank of Russia hevdet at det er på tide å endre hele finanssystemet i verden der dollar er reservevaluta – fordi verden har endret seg. Det tredje beinet er Kina. Nå er det tilnærming mellom Russland og Kina og Kina omsetter stadig mer i sin egen valuta yuan. Dette betyr at alle beina som holder oppe petrodollaren nå vakler.
Så er det viktig å følge med på gullmarkedet. Sentralbankene kvitter seg nå med dollar og kjøper gull. Samlete gullreserver har gått opp fra 30 500 tonn i 2008 til 32 000 tonn i 2014. Dessuten har Kina mye mer gull enn de sier. De hevder å ha 1050 tonn. Men de har i virkeligheten kjøpt opp 3000 tonn til. Det betyr at samlete gullreserver er 35 500 tonn. Det er en stor økning på kort tid som viser at tiltroen til dollar som reservevaluta har falt svært mye allerede.
Kina kan også få sin krise ganske snart. Før krisen i 2008-09 var byggingen av nye hus i USA 16 % av hele bygningsmassen. I Kina har den de siste tre årene vært 50 %. De bygger hele byer som står tomme. I USA koster et hus 4,3 års inntekt. I Kina koster det 18 årsinntekter. Det er bygget alt for mye i Kina og vi vil få en lignende krise der som vi hadde i USA. En av grunnene til den store byggingen er den eksplosive utlånsveksten i de såkalte skyggebankene. I 2009 omsatte disse bankene for 1 milliard dollar, mens omsetningen var steget til 7 milliarder i 2014. Folk setter inn penger i disse bankene og får 5 % og mer i rente. Disse bankene låner ut penger som så brukes til å kjøpe andeler i byggeprosjekter som sannsynligvis aldri vil bli tatt i bruk. Bankene har ikke inntekter fra dette som kan betale rentene, så de må stadig ha mer innskudd. Den kinesiske bankmannen Xiao Gang har uttalt at ”Dette er grunnleggende sett et Ponzi-opplegg”. Dette har ført til at byggemarkedet i Kina er 4 ganger mer ustabilt enn dette markedet var i USA før 2008.
Dollaren har allerede gått ned som reservevaluta fra 67 % i 2004 til 61 % nå.
Ved en krise må nye store midler sprøytes inn i økonomien. USA kan ikke gjøre dette en gang til. Hvor skal pengene komme fra. Rickards mener at de kan komme fra IMF fordi de har et forhold mellom betalingsforpliktelser og reserver på 3 til 1 og ikke 77 til 1 som i USA. IMF selv har tenkt i den retning og en gruppe der har uttalt at dollarens status er i fare. IMF kan skape penger ved å utstede spesielle trekkretter på sine reserver. Hvis IMF nå må brukes for redde den amerikanske sentralbanken (og sannsynligvis andre sentralbanker) og blir en global sentralbank, så er det ikke dette noen demokratisk institusjon. (Landene har innflytelse i forhold til størrelsen på økonomien sin, som i generalforsamlingen for et AS. Derfor er også USA svært dominerende. TVs kommentar.)
Rickards konkluderer situasjonsbeskrivelsen med at det ganske raskt kan oppstå en situasjon med massiv deflasjon, massiv arbeidsløshet og massiv depresjon, med et stort fall i aksjekurser over hele verden. (Dette kan gå hardt ut over oljefondet. TVs kommentar.) Og at det kan vare i 25 år.
Etter dette kommer han med mange råd om hvordan folk kan beholde rikdommen sin i den nye situasjonen. Det første rådet er å holde på det du har. Så er det spørsmål om hva man skal investere i osv. Han nevner euroen som et bra objekt fordi den vil styrke seg og EU har gull nok til å støtte den opp. EU har 10 784 tonn, mens USA bare har 8134 tonn. Så er det viktig å investere i foretak som produserer virkelige, materielle verdier og i jernbaner og infrastruktur, i naturressurser og i bransjer som driver med livsviktig produksjon, som vann for eksempel. Han har også en liste over de tryggeste bankene, de sikreste byene osv. og yrker som vil overleve.
Sammenfattet av Terje Valen, 3. september 2014.
Utfor stupet igjen II
Michael Roberts er en økonom som har arbeidet for City of London i bortimot 30 år. I 2009 ga han ut boken The Great Recession – Profit cycles, economic crisis – A Marxist view (Den store depresjonen – profittsykluser, økonomisk krise – et marxistisk synspunkt). Her gjennomgår han forhistorien til krisen i 2007-2009 og forløpet av denne. I tillegg bruker han anledningen til å se på hovedtendensene i utviklingen av økonomien videre fremover etter 2009 i lys av marxistisk teori. Boken er satt sammen av mindre tekster produsert fra mai 2005 til oktober 2009. Den er derfor lett å lese. For de som vil sette seg inn i kapitalens tendenser er boken sentral. Allerede i 2005 sa han at det kom til å bli en større depresjon fra rundt 2010. Og i 2009 skriver han om en ny stor krise rundt 2014-15.
Om dette sier han følgende: Fasen med synkende profittmuligheter vil fortsette å bestemme helsen til det kapitalistiske systemet. Vi har i denne boken hevdet at profittsyklusene varer rundt 16-18 år. Derfor vil bunnen i disse ikke bli nådd før rundt 2014-15 og nedgangen i aksjemarkedet litt seinere.
Hvis vi har identifisert den perioden som vi når er inne i korrekt, så sier det oss at kapitalismen har en ny stor depresjon foran seg, sannsynligvis i 2014 eller der omkring, og hvis den ikke gjør jobben med å gjenvinne profittmulighetene gjennom tilstrekkelig «avskriving» av «overflødig kapital» både fiktiv og reell, så vil kapitalen forbli i depresjon. En verdenskrig kunne klare jobben raskere og mer effektivt, slik det skjedde i 1940-46, men det er bare for fryktelig å forestille seg.
De prokapitalistiske regjeringene til de største økonomiene forsøker desperat å få i gang økonomiske oppgang ved å pumpe svære mengder kreditt og penger til skattebetalerne for å få bankene til å begynne å investere igjen. Dette vil ikke lykkes, unntatt for en svært kort periode på noen få år, henvis de klarer det så lenge. Overskuddskapital i de største økonomiene ligger fremdeles rundt 30 %, som er rekordhøyt og profittgraden forblir godt under toppene i 1997 og 2005.
Regjeringene skaper i stedet en ny kredittboble grunnlagt på øking av offentlig gjeld som skal erstatte sammentrekningen av den fiktive kapitalen gjennom fall i huspriser, bankinnskudd og aksjeverdier. Resultatet vil ikke bli varig økonomisk vekst, men et kort utbrudd av inflasjon og høyere lånekostnader som vil presse ned kapitalistenes investeringer og så får vi en ny runde med stagnasjon og depresjon.
Kapitalens grunnleggende sannhet er at profitt er dens livsblod. Hvis ikke profitt fra kapitaloppsamlingen kommer tilbake, vil ikke kapitalistene investere og produsere. Profitt kan bare komme fra aktiviteten til arbeidskraften som bruker teknologi for å produsere ting og tjenester. Spekulasjon på aksjemarkedet og utlegg fra regjeringene kan ikke erstatte det. Produksjon er ikke ut fra behov og foregår ikke etter en plan. Den avhenger av den profitten som kapitalistene tilegner seg fra arbeidskraftens anstrengelser og som blir realisert i et marked med konkurranse og anarkistisk kamp. Uten varig og økende profitt vil der ikke bli noen nye oppgang. (Roberts, side 301-3.)
Kommentert og oversatt av Terje Valen, 7. september 2014.
(Utfor stupet igjen I og II publisert med tillating frå Terje Valen)
——————————————————————-
Chomsky: Business Elites Are Waging a Brutal Class War in America
This is an excerpt from the 2nd edition of Noam Chomsky’s OCCUPY: Class War, Rebellion and Solidarity, edited by Greg Ruggiero and published by Zuccotti Park Press. Chris Steele interviews Chomsky.
Journalist Matt Taibbi has suggested that the government is afraid to prosecute powerful bankers, referring to “an arrestable class and an unarrestable class.” What is your view on the current state of class war in the U.S.?
Well, there’s always a class war going on. The United States, to an unusual extent, is a business-run society, more so than others. The business classes are very class-conscious—they’re constantly fighting a bitter class war to improve their power and diminish opposition. Occasionally this is recognized.
We don’t use the term “working class” here because it’s a taboo term. You’re supposed to say “middle class,” because it helps diminish the understanding that there’s a class war going on.
It’s true that there was a one-sided class war, and that’s because the other side hadn’t chosen to participate, so the union leadership had for years pursued a policy of making a compact with the corporations, in which their workers, say the autoworkers—would get certain benefits like fairly decent wages, health benefits and so on. But it wouldn’t engage the general class structure. In fact, that’s one of the reasons why Canada has a national health program and the United States doesn’t. The same unions on the other side of the border were calling for health care for everybody. Here they were calling for health care for themselves and they got it. Of course, it’s a compact with corporations that the corporations can break anytime they want, and by the 1970s they were planning to break it and we’ve seen what has happened since.
This is just one part of a long and continuing class war against working people and the poor. It’s a war that is conducted by a highly class-conscious business leadership, and it’s one of the reasons for the unusual history of the U.S. labor movement. In the U.S., organized labor has been repeatedly and extensively crushed, and has endured a very violent history as compared with other countries.
In the late 19th century there was a major union organization, Knights of Labor, and also a radical populist movement based on farmers. It’s hard to believe, but it was based in Texas, and it was quite radical. They wanted their own banks, their own cooperatives, their own control over sales and commerce. It became a huge movement that spread over major farming areas.
The Farmers’ Alliance did try to link up with the Knights of Labor, which would have been a major class-based organization if it had succeeded. But the Knights of Labor were crushed by violence, and the Farmers’ Alliance was dismantled in other ways. As a result, one of the major popular democratic forces in American history was essentially dismantled. There are a lot of reasons for it, one of which was that the Civil War has never really ended. One effect of the Civil War was that the political parties that came out of it were sectarian parties, so the slogan was, “You vote where you shoot,” and that remains the case.
Take a look at the red states and the blue states in the last election: It’s the Civil War. They’ve changed party labels, but other than that, it’s the same: sectarian parties that are not class-based because divisions are along different lines. There are a lot of reasons for it.
The enormous benefits given to the very wealthy, the privileges for the very wealthy here, are way beyond those of other comparable societies and are part of the ongoing class war. Take a look at CEO salaries. CEOs are no more productive or brilliant here than they are in Europe, but the pay, bonuses, and enormous power they get here are out of sight. They’re probably a drain on the economy, and they become even more powerful when they are able to gain control of policy decisions.
That’s why we have a sequester over the deficit and not over jobs, which is what really matters to the population. But it doesn’t matter to the banks, so the heck with it. It also illustrates the consider- able shredding of the whole system of democracy. So, by now, they rank people by income level or wages roughly the same: The bottom 70 percent or so are virtually disenfranchised; they have almost no influence on policy, and as you move up the scale you get more influence. At the very top, you basically run the show.
A good topic to research, if possible, would be “why people don’t vote.” Nonvoting is very high, roughly 50 percent, even in presidential elections—much higher in others. The attitudes of people who don’t vote are studied. First of all, they mostly identify themselves as Democrats. And if you look at their attitudes, they are mostly Social Democratic. They want jobs, they want benefits, they want the government to be involved in social services and so on, but they don’t vote, partly, I suppose, because of the impediments to voting. It’s not a big secret. Republicans try really hard to prevent people from voting, because the more that people vote, the more trouble they are in. There are other reasons why people don’t vote. I suspect, but don’t know how to prove, that part of the reason people don’t vote is they just know their votes don’t make any difference, so why make the effort? So you end up with a kind of plutocracy in which the public opinion doesn’t matter much. It is not unlike other countries in this respect, but more extreme. All along, it’s more extreme. So yes, there is a constant class war going on.
The case of labor is crucial, because it is the base of organization of any popular opposition to the rule of capital, and so it has to be dismantled. There’s a tax on labor all the time. During the 1920s, the labor movement was virtually smashed by Wilson’s Red Scare and other things. In the 1930s, it reconstituted and was the driving force of the New Deal, with the CIO organizing and so on. By the late 1930s, the business classes were organizing to try to react to this. They began, but couldn’t do much during the war, because things were on hold, but immediately after the war it picked up with the Taft-Hartley Act and huge propaganda campaigns, which had massive effect. Over the years, the effort to undermine the unions and labor generally succeeded. By now, private-sector unionization is very low, partly because, since Reagan, government has pretty much told employers, “You know you can violate the laws, and we’re not going to do anything about it.” Under Clinton, NAFTA offered a method for employers to illegally undermine labor organizing by threatening to move enterprises to Mexico. A number of illegal operations by employers shot up at that time. What’s left are private-sector unions, and they’re under bipartisan attack.
They’ve been protected somewhat because the federal laws did function for the public-sector unions, but now they’re under bipartisan attack. When Obama declares a pay freeze for federal workers, that’s actually a tax on federal workers. It comes to the same thing, and, of course, this is right at the time we say that we can’t raise taxes on the very rich. Take the last tax agreement where the Republicans claimed, “We already gave up tax increases.” Take a look at what happened. Raising the payroll tax, which is a tax on working people, is much more of a tax increase than raising taxes on the super-rich, but that passed quietly because we don’t look at those things.
The same is happening across the board. There are major efforts being made to dismantle Social Security, the public schools, the post office—anything that benefits the population has to be dismantled. Efforts against the U.S. Postal Service are particularly surreal. I’m old enough to remember the Great Depression, a time when the country was quite poor but there were still postal deliveries. Today, post offices, Social Security, and public schools all have to be dismantled because they are seen as being based on a principle that is regarded as extremely dangerous.
If you care about other people, that’s now a very dangerous idea. If you care about other people, you might try to organize to undermine power and authority. That’s not going to happen if you care only about yourself. Maybe you can become rich, but you don’t care whether other people’s kids can go to school, or can afford food to eat, or things like that. In the United States, that’s called “libertarian” for some wild reason. I mean, it’s actually highly authoritarian, but that doctrine is extremely important for power systems as a way of atomizing and undermining the public.
That’s why unions had the slogan, “solidarity,” even though they may not have lived up to it. And that’s what really counts: solidarity, mutual aid, care for one another and so on. And it’s really important for power systems to undermine that ideologically, so huge efforts go into it. Even trying to stimulate consumerism is an effort to undermine it. Having a market society automatically carries with it an undermining of solidarity. For example, in the market system you have a choice: You can buy a Toyota or you can buy a Ford, but you can’t buy a subway because that’s not offered. Market systems don’t offer common goods; they offer private consumption. If you want a subway, you’re going to have to get together with other people and make a collective decision. Otherwise, it’s simply not an option within the market system, and as democracy is increasingly undermined, it’s less and less of an option within the public system. All of these things converge, and they’re all part of general class war.
Can you give some insight on how the labor movement could rebuild in the United States?
Well, it’s been done before. Each time labor has been attacked—and as I said, in the 1920s the labor movement was practically destroyed—popular efforts were able to reconstitute it. That can happen again. It’s not going to be easy. There are institutional barriers, ideological barriers, cultural barriers. One big problem is that the white working class has been pretty much abandoned by the political system. The Democrats don’t even try to organize them anymore. The Republicans claim to do it; they get most of the vote, but they do it on non-economic issues, on non-labor issues. They often try to mobilize them on the grounds of issues steeped in racism and sexism and so on, and here the liberal policies of the 1960s had a harmful effect because of some of the ways in which they were carried out. There are some pretty good studies of this. Take busing to integrate schools. In principle, it made some sense, if you wanted to try to overcome segregated schools. Obviously, it didn’t work. Schools are probably more segregated now for all kinds of reasons, but the way it was originally done undermined class solidarity.
For example, in Boston there was a program for integrating the schools through busing, but the way it worked was restricted to urban Boston, downtown Boston. So black kids were sent to the Irish neighborhoods and conversely, but the suburbs were left out. The suburbs are more affluent, professional and so on, so they were kind of out of it. Well, what happens when you send black kids into an Irish neighborhood? What happens when some Irish telephone linemen who have worked all their lives finally got enough money to buy small houses in a neighborhood where they want to send their kids to the local school and cheer for the local football team and have a community, and so on? All of a sudden, some of their kids are being sent out, and black kids are coming in. How do you think at least some of these guys will feel? At least some end up being racists. The suburbs are out of it, so they can cluck their tongues about how racist everyone is elsewhere, and that kind of pattern was carried out all over the country.
The same has been true of women’s rights. But when you have a working class that’s under real pressure, you know, people are going to say that rights are being undermined, that jobs are being under- mined. Maybe the one thing that the white working man can hang onto is that he runs his home? Now that that’s being taken away and nothing is being offered, he’s not part of the program of advancing women’s rights. That’s fine for college professors, but it has a different effect in working-class areas. It doesn’t have to be that way. It depends on how it’s done, and it was done in a way that simply undermined natural solidarity. There are a lot of factors that play into it, but by this point it’s going to be pretty hard to organize the working class on the grounds that should really concern them: common solidarity, common welfare.
In some ways, it shouldn’t be too hard, because these attitudes are really prized by most of the population. If you look at Tea Party members, the kind that say, “Get the government off my back, I want a small government” and so on, when their attitudes are studied, it turns out that they’re mostly social democratic. You know, people are human after all. So yes, you want more money for health, for help, for people who need it and so on and so forth, but “I don’t want the government, get that off my back” and related attitudes are tricky to overcome.
Some polls are pretty amazing. There was one conducted in the South right before the presidential elections. Just Southern whites, I think, were asked about the economic plans of the two candidates, Barack Obama and Mitt Romney. Southern whites said they preferred Romney’s plan, but when asked about its particular components, they opposed every one. Well, that’s the effect of good propaganda: getting people not to think in terms of their own interests, let alone the interest of communities and the class they’re part of. Overcoming that takes a lot of work. I don’t think it’s impossible, but it’s not going to happen easily.
As far as a free, democracy-centered society, self-organization seems possible on small scales. Do you think it is possible on a larger scale and with human rights and quality of life as a standard, and if so, what community have you visited that seems closest to an example to what is possible?
Well, there are a lot of things that are possible. I have visited some examples that are pretty large scale, in fact, very large scale. Take Spain, which is in a huge economic crisis. But one part of Spain is doing okay—that’s the Mondragón collective. It’s a big conglomerate involving banks, industry, housing, all sorts of things. It’s worker-owned, not worker-managed, so partial industrial democracy, but it exists in a capitalist economy, so it’s doing all kinds of ugly things like exploiting foreign labor and so on. But economically and socially, it’s flourishing as compared with the rest of the society and other societies. It is very large, and that can be done anywhere. It certainly can be done here. In fact, there are tentative explorations of contacts between the Mondragón and the United Steelworkers, one of the more progressive unions, to think about developing comparable structures here, and it’s being done to an extent.
The one person who has written very well about this is Gar Alperovitz, who is involved in organizing work around enterprises in parts of the old Rust Belt, which are pretty successful and could be spread just as a cooperative could be spread. There are really no limits to it other than willingness to participate, and that is, as always, the problem. If you’re willing to adhere to the task and gauge yourself, there’s no limit.
Actually, there’s a famous sort of paradox posed by David Hume centuries ago. Hume is one of the founders of classical liberalism. He’s an important philosopher and a political philoso- pher. He said that if you take a look at societies around the world—any of them—power is in the hands of the governed, those who are being ruled. Hume asked, why don’t they use that power and overthrow the masters and take control? He says, the answer has to be that, in all societies, the most brutal, the most free, the governed can be controlled by control of opinion. If you can con trol their attitudes and beliefs and separate them from one another and so on, then they won’t rise up and overthrow you.
That does require a qualification. In the more brutal and repressive societies, controlling opinion is less important, because you can beat people with a stick. But as societies become more free, it becomes more of a problem, and we see that historically. The societies that develop the most expansive propaganda systems are also the most free societies.
The most extensive propaganda system in the world is the public relations industry, which developed in Britain and the United States. A century ago, dominant sectors recognized that enough freedom had been won by the population. They reasoned that it’s hard to control people by force, so they had to do it by turning the attitudes and opinions of the population with propaganda and other devices of separation and marginalization, and so on. Western powers have become highly skilled in this.
In the United States, the advertising and public relations industry is huge. Back in the more honest days, they called it propaganda. Now the term doesn’t sound nice, so it’s not used anymore, but it’s basically a huge propaganda system which is designed very extensively for quite specific purposes.
First of all, it has to undermine markets by trying to create irrational, uninformed consumers who will make irrational choices. That’s what advertising is about, the opposite of what a market is supposed to be, and anybody who turns on a television set can see that for themselves. It has to do with monopolization and product differentiation, all sorts of things, but the point is that you have to drive the population to irrational consumption, which does separate them from one another.
As I said, consumption is individual, so it’s not done as an act of solidarity—so you don’t have ads on television saying, “Let’s get together and build a mass transportation system.” Who’s going to fund that? The other thing they need to do is undermine democracy the same way, so they run campaigns, political campaigns mostly run by PR agents. It’s very clear what they have to do. They have to create uninformed voters who will make irrational decisions, and that’s what the campaigns are about. Billions of dollars go into it, and the idea is to shred democracy, restrict markets to service the rich, and make sure the power gets concentrated, that capital gets concentrated and the people are driven to irrational and self-destructive behavior. And it is self-destructive, often dramatically so. For example, one of the first achievements of the U.S. public relations system back in the 1920s was led, incidentally, by a figure honored by Wilson, Roosevelt and Kennedy—liberal progressive Edward Bernays.
His first great success was to induce women to smoke. In the 1920s, women didn’t smoke. So here’s this big population which was not buying cigarettes, so he paid young models to march down New York City’s Fifth Avenue holding cigarettes. His message to women was, “You want to be cool like a model? You should smoke a cigarette.” How many millions of corpses did that create? I’d hate to calculate it. But it was considered an enormous success. The same is true of the murderous character of corporate propaganda with tobacco, asbestos, lead, chemicals, vinyl chloride, across the board. It is just shocking, but PR is a very honored profession, and it does control people and undermine their options of working together. And so that’s Hume’s paradox, but people don’t have to submit to it. You can see through it and struggle against it.
1814 – borgerlig revolusjon? Det marxistiske begrep om den borgerlige revolusjon
Åsmund Egge er historiker, professor eremitus, ved Historisk institutt. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Materialisten og forfatteren. (Artikkelen stod sist i Tidsskriftet Rødt, Nr 4a 2013)
Den borgelige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjon som knytter seg til overgang fra føydalisme til kapitalisme. Ifølge det marxistiske synet er det motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold som sprenger rammene for eldre produksjonsmåter og åpner veien for nye.1 I Forordet til Kritikk av den politiske økonomi har Marx sammenfattet sitt syn på følgende måte:
På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag velter hele den uhyre overbygning langsommere eller hurtigere om.2
Den kapitalistiske produksjon oppsto og utviklet seg under føydalismen. Bønder og andre produsenter ble enkeltvis eller i masseomfang løsrevet fra sine tradisjonelle produksjonsbetingelser – jorda og redskapene. Dette skjedde dels via økonomiske mekanismer, dels gjennom åpen voldsbruk fra de herskende klasser. Slik oppsto store grupper eiendomsløse som ble henvist til å opprettholde livet ved å ta lønnet arbeid. Disse eiendomsløse var en forutsetning for utviklingen av lønnsarbeidet i stor målestokk, og kom til å utgjøre det første rekrutteringsgrunnlag for den moderne arbeiderklasse. Samtidig oppsto en annen ny klasse som var bærere av de nye produksjonsforhold – borgerskapet. Denne klassen eide produksjonsmidlene og satte disse i produktiv virksomhet ved å engasjere lønnsarbeidere til å utnytte dem. I den første tiden var likevel handelen viktigere enn industriell produksjon. De store oppdagelsene dannet grunnlaget for et verdensmarked og en sterk vekst i handelen. Etterspørselen økte og vareproduksjonen ble stimulert. Hjemmeindustrien spredte seg på landsbygda og det oppsto store manufakturer både på landet og i byene. Men de føydale lenkene hemmet denne utviklingen. Den merkantilistiske monopol- og privilegiepolitikk hindret konkurransen, og reguleringspolitikken la bånd på all slags næringsvirksomhet.
Også innenfor jordbruket hemmet føydale levninger utviklingen av produksjonen. Rester av livegenskap, godseiernes privilegier og monopol, det gamle landsbyfellesskapets tradisjonelle plikter og rettigheter – alt dette hindret avskaffelsen av avleggs driftsmåter, slik som teigblanding og rotasjonsjordbruk med delvis brakklegging av jorda. Kort sagt: de føydale produksjonsforhold – eller restene av slike – hemmet utviklingen av produktivkreftene både i jordbruket og når det gjaldt den begynnende industrielle utvikling.
Samtidig hadde borgerskapet for det meste liten eller ingen del i den politiske makt. De eneveldige kongene kunne nok av og til ta avgjørelser som fremmet den kapitalistiske utvikling og borgerskapets interesser. Men i siste instans var de representanter for det føydale aristokratiet, og de reformforsøk enkelte av dem forsøkte seg på, sprengte ikke det gamle samfunns rammer. Borgerskapet sto altså utenfor det politiske liv. De manglet ofte adgang til statens høyeste embeter, og også de lavere var gjerne forbeholdt adelen. Adelen var en stand i tilbakegang. Dens militære rolle var forbi, og dens økonomiske virksomhet hadde relativt stadig mindre betydning. Borgerskapet hadde gjennom flere århundre vært i sterk økonomisk og kulturell framgang. Det var oppstått et klart misforhold mellom borgerskapets samfunnsmessige betydning og deres politiske avmakt. Denne motsigelsen utløste de store borgerlige revolusjoner – der særlig den engelske og den franske blir betraktet som klassiske.
De borgerlige revolusjoner feide vekk føydalsamfunnets rester og åpnet veien for kapitalismens utvikling til dominerende produksjonsmåte. På det økonomiske området innbar dette at skranker som hemmet produksjonsutviklingen, ble fjernet. De tradisjonelle innskrenkninger og reguleringer av produksjonen forsvant. Forskjellige slags laug og korporasjoner ble oppløst, og adgangen til å drive næringsvirksomhet ble åpnet for alle som hadde midler til det. Restriksjonene på handelen ble fjernet eller i det minste sterkt redusert. Et utall av indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble opphevet. Kontraktfrihet ble innført. De personlige bånd som hadde hvilt på individene i det føydale samfunnet, ble opphevet – således f.eks. restene av livegenskapen der denne ennå fantes. Hver enkelt skulle fritt kunne inngå avtale med andre om lønns- og arbeidsvilkår. Denne kontraktfriheten var en fundamental forutsetning for kapitalismens videre utvikling fordi nettopp lønnsarbeidet er grunnlaget for kapitalistisk produksjon. Videre fikk eiendomsretten et nytt innhold. Under føydalismen grep ofte plikter og rettigheter bygget på hevd inn i eiernes disposisjonsrett over sin eiendom. Dette gjaldt særlig for jordeiendom. Men også håndverkerne var pålagt begrensninger og reguleringer av virksomheten som i virkeligheten innebar innskrenkninger i eiendomsretten. Borgerskapets mål var full og fri disposisjonsrett over all eiendom, og dette søkte de å gjennomføre så langt det sto i deres makt.
På det politiske og statsrettslige området førte de borgerlige revolusjoner til vesentlige endringer på flere områder. For det første ble det innført en rekke borgerligdemokratiske rettigheter. Talefrihet, trykkefrihet, religionsfrihet, rett til å stille kollektive krav til myndighetene i form av petisjoner. Derimot ble forsamlings- og organisasjonsfrihet ikke gjennomført i første omgang. Borgerskapets klasseinteresser var ikke tjent med at de lavere klasser organiserte seg. Midt under den franske revolusjon, i 1791, ble det således innført forbud mot å opprette fagforeninger og mot å streike. Slike rettigheter ble først anerkjent etter lang og hardnakket kamp fra arbeiderklassens side, og borgerskapet forsøker stadig å oppheve eller undergrave disse rettigheter så godt de kan. Den viktigste av de borgerlige revolusjoners reformer på dette området er kanskje gjennomføringen av likhet for loven. Det var riktignok bare snakk om formell, juridisk likhet. Men den var av stor betydning fordi den opphevet adelens privilegier og åpnet adgang for borgerskapet til de høyeste embeter i staten.
For det andre ble det under de borgerlige revolusjonene gjennomført konstitusjonelt styre. Den mer eller mindre eneveldige kongemakt ble avskaffet ved opprettelse av republikk, eller innskrenket av skrevne forfatninger eller forfatningsmessige vedtak av riksforsamlinger der representantene var valgt av en større eller mindre del av folket. Disse konstitusjonene inneholdt en del allmenne prinsipper der de borgerligdemokratiske rettigheter ble slått fast – foruten borgerskapets særlige stempel på forfatningene: prinsippet om eiendomsretten. For øvrig innebar de frie forfatningene endring og omorganisering av statsstyret. De tidligere eneveldige regimene ble avløst av et system der statsmakten måtte styre på grunnlag av konstitusjonen. Samtidig ble statsmakten delt – i første rekke mellom den utøvende og den lovgivende makt. Den utøvende makt ble begrenset av en valgt forsamling som hadde beskatnings- og lovgivningsrett eller i det minste betydelig innflytelse på disse områdene. På denne måten fikk borgerskapet direkte del i utøvelsen av den politiske makt samtidig som det konstitusjonelle styre la grunnlag for stabilitet og forutsigbarhet i statsmaktens avgjørelser. Dette siste var ikke minst viktig. De eneveldige regimene hadde til dels vært preget av vilkårlige avgjørelser og enerådige inngrep fra kongemaktens side. Forutsigbarhet, ensartethet i avgjørelsene og sikkerhet mot vilkårlig behandling fra statsmaktenes side er avgjørende forutsetninger for kapitalisten i hans planlegging med sikte på maksimal profitt.
De borgerlige revolusjonene hadde også stor betydning for utviklingen av den nasjonale enhet i de enkelte land. Opphevelsen av alle særrettigheter rammet ikke bare det føydale aristokrati, men rettet seg også mot lokale privilegier som enkelte provinser og byer hadde fra gammelt av. Beskatningsbyrden skulle nå hvile likt, ikke bare på adel og borgerskap, med også på rikenes forskjellige geografiske områder. Samtidig ble forvaltningsapparatene forenklet og gjort ensartet og de forskjellige forvaltningsområdene – for finansvesen, rettvesen, geistlige og militære saker – fikk felles grenser. Av særlig betydning for borgerskapet var gjennomføringen av et enhetlig nasjonalt marked. Indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble som nevnt fjernet eller sterkt redusert. Kapitalismen kunne ikke utvikle seg under den oppsplitting og lokale partikularisme som preget føydalismen. Kapitalismens utvikling krevde et stort og enhetlig marked og et uniformt lovverk for dette området. Samtidig var det nødvendig å beskytte nasjonenes eget borgerskap mot konkurranse fra andre nasjoners borgerskap. I denne historiske epoken var det bare innenfor nasjonalstatenes rammer at disse forutsetningene kunne oppfylles. Nå fikk staten en helt annen betydning enn tidligere. Mens utbyttingen under føydalismen foregikk lokalt, hadde borgerskapet i prinsippet hele landet som operasjonsfelt. Mens den typiske føydale eiendom var knyttet til det enkelte gods, var den borgerlige eiendom rørlig eiendom. Behovet for et nasjonalt marked, en enhetlig lovgivning og ikke minst for en beskyttelse av den rørlige eiendom forutsatte at maktapparatet ble organisert på et nasjonalt og ikke bare et lokalt grunnlag. De borgerlige revolusjonene innebar et stort skritt framover i utviklingen av nasjonene. Selv om flere av nasjonalstatene var oppstått tidligere, ble de konsolidert av de borgerlige revolusjoner. Følelsen av nasjonal tilhørighet og framveksten av patriotisme i moderne forstand er også langt på vei resultat av den borgerlige revolusjon. De franske tropper gikk under revolusjonskrigene til angrep under det karakteristiske hærropet «Leve nasjonen!»3
Revolusjonsbegrepet
De borgerlige revolusjonene oppviser store variasjoner med hensyn til bakgrunn, forløp og resultater. De momenter som er trukket fram ovenfor, er ikke ment som noen slags gjennomsnittsbeskrivelse, men mere som en framheving av visse vesentlige trekk ved den borgelige revolusjon. I noen land var oppløsningen av føydalismen kommet forholdsvis langt før den borgelige revolusjon brøt ut. Med hensyn til resultatet har det i enkelte land preg av et kompromiss mellom de gamle og de nye herskende klasser, og reformene ble ikke like dyptgripende overalt – i hvert fall ikke i første omgang. Den franske sosialist fra årene før 1914, Jean Jauris, som også var en betydelig historiker, karakteriserer den franske revolusjon som «bredt borgelig og demokratisk» og setter den i motsetning til de amerikanske og engelske revolusjoner som var «snevert borgelige og konservative».4
Et annet problem er spørsmålet om voldens betydning og om revolusjonsbegrepet innebærer at omveltningen skjedde svært brått. Ble den borgelige «revolusjon» nødvendigvis gjennomført med vold? Alle de store borgelige revolusjonene var voldelige revolusjoner der enten krig eller borgerkrig eller begge deler var nødvendige for revolusjonens seier. Det gjelder de engelske, amerikanske og franske revolusjoner og det gjelder revolusjonene i begynnelsen av vårt århundre – «ungtyrkernes» revolusjon i 1908, den kinesiske revolusjon i 1911 og revolusjonene i Russland i 1905 og februar 1917. Men den reformperiode som representerer overgangen fra føydalismen til en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte, foregikk mange steder under mindre dramatiske omstendigheter. I alle tilfelle var en oppblussing og skjerping av klassekampen knyttet til perioden med de borgelige revolusjoner. Det var heller ikke slik at denne perioden nødvendigvis var svært kort. Dette var heller ikke Marx oppfatning. I det sitatet vi allerede har bragt fra forordet Til Kritikk av den politiske økonomi, snakker Marx om «en epoke med sosial revolusjon». Han sier videre at «den uhyre overbygning (velter) langsommere eller hurtigere om». (mine uthevn, ÅE).
Den borgerlige revolusjons epoke kunne strekke seg over mange tiår – ja, hundre år. Eller det kunne være slik at den borgerlige revolusjon trengte en utfylling og fullføring som først kom på et langt senere tidspunkt.
Således var parlamentsreformen av 1832 og opphevelsen av kornlovene i 1846 en viktig utfylling av den engelske revolusjon på 1600-tallet. Den borgerlige revolusjon er her omtalt som en sosial revolusjon. Enkelte vil kanskje stusse og spørre om ikke f. eks. den franske revolusjon i første rekke var et politisk fenomen. Er ikke revolusjoner knyttet til «den politiske sfære»? Dreide det seg ikke om en kamp om den politiske makt – en klassekamp om statsmakt? Det gjorde det selvfølgelig. Det er likevel for snevert å betrakte den borgerlige revolusjon utelukkende eller først og fremst som en politisk revolusjon. Hovedmotsigelsen under den borgerlige revolusjon i dens klassiske utgave var motsigelsen mellom et aristokrati som representerte det gamle samfunnet – et føydalsamfunn eller et «Ancien Regime» med betydelige føydale rester – på den ene side, og et framstormende borgerskap som representant for nye kapitalistiske produksjonsforhold på den annen side. Denne kampen gjaldt ikke bare spørsmål om endringer i de politiske eller rettslige institusjoner, men gikk på avgjørende endringer i selve produksjonsforholdene.
Det grunnleggende ved den borgerlige revolusjon var forandringene i produksjonsforholdene. Restene av livegenskapen og andre føydale levninger ble fjernet. Den institusjonelle ramme ble lagt til rette for et lønnsarbeidersystem basert på frie kontrakter mellom arbeidskjøper og arbeidsselger. Eiendomsbegrepet fikk et nytt og «renere» innhold – tilpasset de nye borgerlige produksjonsforhold. Eiendomsforholdene ble avkledd førkapitalistiske former som hindret full og fri utnyttelse av så vel fast som rørlig eiendom. Betydelige endringer i eiendomsforholdene var også gjerne forbundet med de borgerlige revolusjonene i og med ekspropriasjon av kirkegods og annen aristokratisk eiendom. De borgerlige revolusjoner som i sitt vesen sosiale revolusjoner synes for øvrig å være i tråd med Marx egen begrepsbruk, for eksempel i det sitatet som er brakt fra forordet tilKritikk av den politiske økonomi. Når dette er sagt, er det grunn til å understreke betydningen av omveltningene i de politiske og rettslige institusjonene som gjorde det mulig for borgerskapet å utøve sitt klasseherredømme.
Innvendinger mot begrepet om den borgerlige revolusjon
Det er fra forskjellig hold reist en del innvendinger mot det revolusjonsbegrep som er behandlet her. Noen av disse skal nevnes og kommenteres ganske kort.
1) Disse revolusjonene representerte ingen overgang fra føydalisme til kapitalisme fordi det var ikke føydalisme før revolusjonen og ikke kapitalisme etterpå5. Denne innvendingen er dels begrepsmessig, dels reell. Det blir på den ene side hevdet at begrepet «føydalisme» må reserveres som betegnelse på personlige relasjoner mellom lensherre og vasaller i middelalderen og de institusjoner som knyttet seg til disse. Begrepet gis et rent juridisk innhold. Denne innvendingen har mer semantisk enn faghistorisk interesse. Innenfor marxismen har føydalismebegrepet hevd som et økonomisksosialt begrep, som betegnelsen på en historisk produksjonsmåte. Det viktigste spørsmålet er derfor om man er enig om hvordan samfunnsforholdene var før revolusjonen og om revolusjonen endret på disse og eventuelt hvilken betydning dette hadde. Heller ikke på dette området hersker det enighet.
Engelskmannen Cobban mener f.eks. at de føydale og seigneuriale rettighetene i det gamle franske samfunnet ikke var annet enn en «formålsløs overlevning».6 Cobban står riktignok nokså alene om akkurat det standpunktet. Samtidig hevdes det – også av Cobban – at revolusjonen ikke representerer overgangen til kapitalisme fordi det ikke eksisterte kapitalisme i tiden etter revolusjonen. Cobban refererer til Frankrike. Slik han uttrykker seg, tar han selvfølgelig feil. Det eksisterte kapitalisme i Frankrike både før og etter revolusjonen – spørsmålet er når kapitalismen ble den dominerende produksjonsmåte. Når er det at kapitalistiske produksjonsforhold dominerer og preger de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet? Marx identifiserer denne perioden med framveksten av den moderne storindustri. Det er riktig nok at den industrielle revolusjon i Frankrike ikke skjøt fart før flere tiår etter revolusjonen – under det annet keiserdømme, altså i 1850–60 årene. Den industrielle revolusjonen i England ble for øvrig påbegynt først i siste halvdel av 1700-tallet, bortimot hundre år etter avslutningen av den engelske revolusjon. Cobban mener altså at når industrialiseringen ikke fulgte umiddelbart etter revolusjonen, så er det ingen sammenheng til stede. Men det er klart at det kan være en sammenheng mellom to begivenheter selv om de ikke følger umiddelbart på hverandre i tid. Revolusjonen feide vekk restene av de føydale eiendoms- og produksjonsforhold, og la på den måten grunnlaget for en videre utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold. At det ennå tok tid før den kapitalistiske produksjonsmåte ble den dominerende, motbeviser ikke revolusjons borgelige innhold eller at revolusjonen var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg videre.
2) Revolusjonene var ikke – eller i hvert fall ikke først og fremst – borgerlige revolusjoner, de var demokratiske revolusjoner. Dette er synet til bl.a. den amerikanske historikeren Palmer7. Denne innvendingen avslører for det første en uenighet om hva som var det mest fundamentale: overgangen fra en produksjonsmåtes dominans til en annen og det nye klasseherredømmet som fulgte med dette, eller reformer i de rent politiske institusjonene. Dessuten opererer dette synet med et helt abstrakt begrep om demokrati. Men vi må spørre: demokrati for hvem? Var det slik at demokratiet kom alle til gode? Den innskrenkede stemmeretten og mangelen på organisasjonsfrihet og streikerett viser svært godt klassepreget til de demokratiske reformene – det var demokrati for borgerskapet som ble innført. Men derfor blir det galt å snakke om en allment demokratisk revolusjon. De demokratiske reformene utgjorde bare en del av og et ledd i de borgerlige revolusjonene.
3) Revolusjonene var ikke borgerlige fordi det var ikke borgerskapet som ledet dem. Det var for eksempel få næringsdrivende eller kapitalister som satt i de revolusjonære forsamlingene.
Dette er også en innvending Cobban har gjort gjeldende for den franske revolusjon.8 Men det er jo ikke det saken gjelder. Alle klasser har sine talsmenn, sine ideologer og politikere. Kapitalistene behøvde ikke selv sitte i de revolusjonære forsamlingene eller regjeringene så lenge disse førte en politikk som var i deres interesse. En annen sak er det at det var en god del kapitalister i de franske revolusjonære forsamlingene og de var dessuten dels organisert i egne politiske klubber. Den indirekte innflytelse de hadde ved valgene til disse forsamlingene var enda større. Men kriteriet på om en revolusjon er en borgerlig revolusjon, må først og fremst søkes i revolusjonens resultater. Førte revolusjonen til endringer i samfunnet som var i borgerskapets klasseinteresser? Ble det gamle samfunnets produksjons- og eiendomsforhold omdannet slik at hindringene for en fri utfoldelse av produksjon og omsetning på et kapitalistisk grunnlag forsvant? Kort sagt: Ble veien åpnet for kapitalismens fri utfoldelse? Videre: Ble borgerskapets klasseherredømme sikret gjennom egnede endringer i de politiske institusjoner – frie forfatninger, representative forsamlinger, stemmerett til borgerskapet (men ikke til lavere klasser) osv.? Det er slike spørsmål vi må stille når vi ønsker å vurdere revolusjonenes karakter og innhold.
Rent umiddelbart kan det synes som om begivenhetene i Norge i 1814 har lite å gjøre med begrepet om borgerlig revolusjon slik det her er definert. Kan man overhodet snakke om føydalisme eller føydale rester i Norge omkring år 1800? Adelen i Norge var ubetydelig og hadde få og lite vesentlige privilegier. Den hadde praktisk talt ingen administrativ funksjon og overhodet ingen militær funksjon. Det fantes ingen godsdrift med føydal utbytting i tradisjonell forstand. De norske bønder var fri fra den type bånd vi gjerne forbinder med føydalisme. Det fantes selvsagt utbytting i form av skatteflåing, renteutsuging og – for leilendingene – landskyld og andre avgifter til jordeieren. Men fra siste halvdel av 1600-tallet ble stadig flere bønder selveiere, og omkring 1814 var omkring 2/3 av jorda i Norge selveierjord. Trolig bortimot den samme andelen av oppsitterne var selveiere. Det var ellers forholdsvis liten sosial forskjell mellom bygselmannen og den selveiende bonde, noe som i 1814 ga seg uttrykk i at begge grupper fikk stemmerett på like fot. Den tallrike underklassen av tjenere og husmenn på landsbygda var underkastet utbyttingsformer av mer «føydal» karakter, f.eks. arbeidsplikten for husmennene og tilløp til stavnsbånd for tjenerskapet. Uansett hvilke begreper man vil bruke om produksjonsforholdene i jordbruket på den tiden, er det klart at de må karakteriseres som førkapitalistiske.
Det samme gjelder innenfor håndverkvirksomheten. Den økonomiske politikk og lovgivningsvirksomhet bar fortsatt preg av merkantilisme. Det eksisterte en rekke monopoler og privilegier som begrenset den frie næringsvirksomheten. Det var dels tale om byprivilegier – viktigst her var innskrenkninger i retten til å drive handel til personer med borgerskap i byene. Det var laugsprivilegier og andre privilegier som la bånd på fri utøvelse av næringsvirksomhet, f.eks. det viktige sagbruksprivilegiet. Odelsretten kan også betegnes som et slags privilegium – en bestemmelse som hemmet fri omsetning og utnyttelse av en viktig produksjonsfaktor som jorda. Motsvarigheten til særrettighetene under merkantilismen var byrdene eller pliktene som påhvilte enkelte samfunnsgrupper. Bøndene hadde kjøreplikt for bergverkene, de hadde plikt til vedlikehold av veiene og skyssplikt. En del av dette var riktignok betalt arbeid. Selve produksjonssystemet i jordbruket medførte mange steder hevdskapte plikter som begrenset den fri utnyttelsen av jorda. Der det ennå fantes teigblanding, var det således dyrkningstvang og enkelte steder delvis fellesdrift. Det eksisterte som nevnt også bestemmelser som innebar tilløp til stavnsbånd for de lavere klasser. Man måtte ha pass for å reise innenlands og presteattest for å slå seg ned på fremmed sted. Det var forordninger som påbød årsfeste for tjenestefolk og nektet dem å flytte til et annet sogn så lenge de kunne få arbeid i sitt eget. Slike bestemmelser ble riktignok lite respektert. Men i den grad de ble håndhevet, bidro de til å hindre arbeidskraftens mobilitet. På tilsvarende vis la rentegivningen begrensninger på pengekapitalens mobilisering. Selv om de føydale rester var langt færre og mindre betydelig her til lands, hadde altså produksjonsforholdene i Norge en rekke trekk felles med produksjonsforholdene i andre europeiske land forut for de borgerlige revolusjoner. Det eksisterte en lang rekke hindringer for en fri utnyttelse av produksjonsfaktorene – enten det dreide seg om jord, arbeidskraft eller kapital i forskjellige former. Mangelen på et aristokrati og på føydale utbyttingsformer i tradisjonell forstand ga imidlertid produksjonsforholdene i Norge en særegen karakter. Hvordan man skal karakterisere den norske samfunnsformasjonen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, er et problem for seg. Det er da heller ikke nødvendig å løse dette problemet for å kunne si noe om den borgerlige revolusjon i Norge. For det formålet skulle det være tilstrekkelig å bli enige om at produksjonsforholdene i alt vesentlig var, før-kapitalisliske, men med en stadig voksende kapitalistisk sektor knyttet til de tradisjonelle utenriksnæringene – trelasthandel, bergverksdrift, fiskehandel og skipsfart. Overgangen fra en samfunnsformasjon dominert av før-kapitalistiske produksjonsforhold til en utviklet kapitalisme måtte innbære en omdanning så vel av produksjonsforholdene som av den overbygning som var tilpasset den tradisjonelle samfunnsformasjonen. Denne omdanningseller overgangsperioden er det naturlig å kalle for den borgerlige revolusjons epoke i Norge. Det kan være fruktbart forsøksvis å regne med at denne epoken strekker seg fra 1814 til 1905 eller årene like etter. Den innledes med opprettelsen av Norge som en selvstendig stat og innføringen av konstitusjonelt styre. Den fortsetter med en gradvis liberalisering av næringslovgivningen og en serie demokratiske reformer. Epoken avrundes med unionsoppløsningen i 1905 og konsesjonslovgivningen fra årene umiddelbart etter.
Ved en vurdering av begivenhetene i 1814 er det ikke nok å begrense seg til å se på selve grunnlovsverket. Eidsvoldsmennene hadde dårlig tid. Det gjaldt å stille svenskene og deres støttespillere blant stormaktene ovenfor et fait accompli – en etablert statsdannelse der kongevalget var avgjort. Dette måtte skje før Carl Johan rakk hjem fra slagmarkene på Kontinentet for å sette makt bak Kielfredens bestemmelse om Norges overdragelse til den svenske kongen. Den grunnlovgivende forsamling i Frankrike brukte to år på sitt arbeid. Riksforsamlingen brukte seks uker. En rekke spørsmål av stor prinsipiell rekkevidde måtte utsettes til behandling på et av de første ordinære storting. Alle vanlige lovspørsmål ble således vedtatt behandlet av en egen lovkomite. Man kan si at begivenhetene i 1814 aktualiserte eller nødvendiggjorde behandlingen av en rekke spørsmål av betydning for vår problemstilling. Det er derfor nødvendig å se 1814 og årene umiddelbart etter i sammenheng.
Produksjonsforholdene
La oss først ta for oss produksjonsforholdene. Representerte 1814 noe avgjørende skille eller vendepunkt i norsk historie når det gjelder endringer i produksjonsforholdene? Vi må da for det første se på eiendomsforholdene, sosiale institusjoner knyttet til eiendomsforholdene og selve eiendomsbegrepets status – for det andre på næringspolitikken og næringslovgivningen. Når det gjelder eiendomsstruktur og eiendomsforhold, kan vi straks slå fast at det ikke umiddelbart skjedde vesentlige endringer i 1814 eller som følge av begivenhetene det året. I hvert fall ikke dersom vi sammenligner med resultatet av enkelte andre borgerlige revolusjoner, for eksempel den franske fra 1789. Mange bedrifter og eiendommer skiftet eier under den økonomiske krise i tiden etter Napoleonskrigene. Men dette hadde ikke noe med 1814 å gjøre. Produksjonsforholdene på landsbygda endret seg lite – med et unntak jeg skal komme tilbake til. Tvert imot ble husmannsvesenet befestet og utvidet som følge av befolkningsveksten i tiden etter 1814. På enkelte punkter hadde likevel 1814 en viss betydning i vår sammenheng. For det første ble prinsippet om eiendommens sikkerhet slått fast i Grunnloven. Konstitusjonskomiteen uttalte at den under sitt arbeide hadde «havt stadigt Hensyn til den borgelige Friheds Betryggelse. Ejendommenes Sikkerhed og Rettighedernes muligste Lighed».9 I Grunnloven ble rett til full erstatning ved ekspropriasjon fastslått. (§ 105 i den redigerte grunnlov). For det andre har vi spørsmålet om det benefiserte godset. Det dreide seg om rester av kirkegods fra før reformasjonen som nå ble bestyrt av staten og bygslet ut til leilendinger. Ved behandlingen av hva som skulle gjøres med det benefiserte godset, kan det se ut som om Riksforsamlingen brøt med tidens borgerlige prinsipper om næringsfrihet og eiendomsrett. Man skulle kanskje vente at Riksforsamlingen hadde gått inn for salg av disse eiendommene. Dette ville for øvrig vært i tråd med gamle bondekrav og også med krav som ble stilt til Riksforsamlingen fra bondehold i 1814. Det var stor strid om dette i Riksforsamlingen, men grunnlovsvedtaket på dette punkt bestemte bare at inntektene av det benefiserte godset skulle «anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysnings Fremme». Dette ble vedtatt med 69 mot 40 stemmer.10
Behandlingen av denne saken i Riksforsamlingen og avstemningen der kan imidlertid ikke uten videre tas som uttrykk for motstand mot salg. Forslagene om salg inneholdt nemlig bestemmelser om at salgssummene skulle benyttes som en del av grunnlaget for det nye pengevesen som måtte etableres. Avstemningsresultatet må snarere tas som uttrykk for motstand mot denne delen av forslaget. Spørsmålet om salg eller fortsatt bygsling ble i virkeligheten utsatt til behandling på det første storting.11 Dette spørsmålet kom til å bli et av de store stridsspørsmål på de første stortingene etter 1814. Både prinsipper og interessespørsmål var involvert, og diskusjonen viser at det fantes atskillig før-liberalistisk tankegods hos enkelte av stortingsrepresentantene. Det hele endte imidlertid med at det i 1821 med stort flertall ble vedtatt å selge det benefiserte godset og all annen statseiendom med visse unntak. Jacob Aalls uttalelse i stortingsdebatten er trolig representativ for flertallets prinsipielle syn:
Den liberale Aand, der hersker i vor senere Lovgivning, søger ved alle Leiligheder at udrydde Feudalismens Spor og at sikre Landets Indvaanere en tryg og fuldkommen Besiddelse af deres Eiendomme.12
Også ved spørsmålet om måten salget skulle foregå på kan man si at liberalistiske prinsipper seiret idet det ble vedtatt salg på auksjon og ikke til takst. Hensynet til statens inntekter falt her passende sammen med det prinsipielle aspektet. Det er altså neppe grunnlag for å betrakte Riksforsamlingens avgjørelse om det benefiserte godset som en begrensning i dens anvendelse av generelle borgerlige prinsipper, selv om det åpenbart var delte meninger om dette spørsmålet. Det er mer naturlig å se det slik at spørsmålet om hva som skulle skje med det benefiserte godset ble ytterligere aktualiserte av begivenhetene i 1814 og at beslutningen om salg i 1821 kom som en – i hvert fall indirekte – følge av det som skjedde dette året. Under denne synsvinkel kom begivenhetene i 1814 til å påskynde utviklingen av den borgerlige revolusjon med hensyn til jordeiendomsforholdene i landet. Og så rent ubetydelig var dette ikke. Det dreide seg tross alt om omkring 20 % av landets jord.
Næringspolitikken
Så til næringspolitikken. Hvordan skal 1814 plasseres i det bildet? Den store reformperioden i siste halvdel av 1780 årene var av stor betydning. I Danmark ble stavnsbåndet for festebøndene opphevet og hoveriet avskaffet. Men også for Norge innebar reformperioden store endringer. Monopoler ble opphevet, handelskompanier oppløst, handelen på Finnmark og Island frigitt. «Monopoltvangen løsner», er Sverre Steens karakteristikk av denne tiden.13 Det ble også vedtatt lettelser i handelen, lavere tollsatser, opphevelse av innførselsforbud og av nesten alle utførselsforbud. Laugstvangen ble brutt i mange håndverk og regjeringen søkte å avvikle støttetiltak overfor industriell virksomhet. Lovgivningen for de enkelte næringer gjennomgikk også endringer i liberalistisk retning – det gjaldt særlig for fisket og skogsdriften. Kvantumsbegrensningene på sagbruket ble opphevet. I sum innebar næringslovgivningen under reformperioden etter 1784 et veldig skritt framover. En rekke hindringer for utviklingen av produktivkreftene var ryddet av veien. Men det er viktig å være klar over begrensningene. Handelen på Grønland og Færøyene var ennå ikke fri og det eksisterte også enkelte innskrenkninger på den oversjøiske handelen. Den innenlandske omsetning var fortsatt inngjerdet av en rekke reguleringer og forbud. Byprivilegiene sto ved lag – dels en rekke andre særrettigheter for byer og enkeltpersoner, ikke minst sagbruksprivilegiene. Selv om laugstvangen var innskrenket, var ikke laugene opphevet og det hendte til og med at det ble dannet nye. Staten hadde ikke greid å kvitte seg med sine industrielle anlegg i Norge og det var ingen gjennomført frihandel. Det var langt igjen til full frihet innen handel og næringsvirksomhet. Denne frigjøringen ble først fullført med næringslovgivningen fra 1840årene og utover. Først med håndverksloven av 1839, handelsloven av 1842 og opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1854 (gjeldende fra I 860) slo liberalismen definitivt gjennom i Norge. 1 1842 ble det også vedtatt en liberalere tolltariff. Den siste rest av byprivilegier ble for øvrig først opphevet i 1880-årene. Da ble også renten satt fri.
1814 og årene umiddelbart etter utgjør likevel et viktig stadium i utviklingen av en liberalistisk næringspolitikk. For det første ble prinsippet om næringsfrihet slått fast i Grunnloven, riktignok i temmelig utvannet form. § 101 i den redigerte grunnlov kom til å lyde:
Nye bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden.
Det ble på Riksforsamlingen fremmet forslag om opphevelse av alle også eksisterende monopoler og privilegier etter sju år, men det endte med at dette spørsmålet ble utsatt til behandling på det første storting.14 Prinsippet om næringsfrihet inneholdt altså betydelige begrensninger. Det var ikke rettet mot generelle innskrenkninger og spørsmålet om hva som skulle gjøres med de eksisterende privilegier ble utsatt. Det er i denne sammenhengen av interesse at en del av den argumentasjon Jacob Aall anførte til forsvar av de eksisterende privilegiene, var at disse var arvet eller kjøpt «i Haab om uforkrænket Nydelse deraf». En opphevelse av privilegiene ville være en berøvelse av «Rettigheder». Jacob Aall antydet med andre ord at privilegiene var en form for eiendom, som man ikke uten videre «ved et Magtsprog og uden Prøvelse» kunne berøves.15 Et tilsvarende syn på privilegiene finner vi innenfor det franske borgerskap under den franske revolusjon, og det lå til grunn for kravet om at privilegiene – eller i hvert fall en del av dem – måtte innløses eller erstattes. Etter slike linjer kom også privilegienes forsvarere til å argumentere i Norge i tiden etter 1814.16 I virkeligheten hadde vi her å gjøre med et sammenstøt mellom to «hellige» prinsipper – prinsippet om næringsfrihet og prinsippet om eiendomsrett. At Riksforsamlingen mente at disse spørsmål krevde nærmere utredning og utsatte saken, var derfor ganske naturlig. Det er likevel klart at det var av stor betydning at prinsippet om næringsfrihet som sådan ble grunnlovfestet. Det fikk dermed status av et overordnet prinsipp i selve statsforfatningen og kom til å nyte godt av Grunnlovens alminnelige prestisje. Det kunne brukes – og kom til å bli brukt – som brekkstang av de liberalistiske krefter ut gjennom hundreåret.17
Allerede på de første storting etter 1814 ble det vedtatt lover som utvidet næringsfriheten. Det er som nevnt naturlig å se denne lovgivningen i direkte sammenheng med det som skjedde i 1814 – både som en følge av det prinsippvedtaket som da ble fattet, og som en konsekvens av bøndenes sterke stilling i det politiske systemet som ble etablert i 1814. De hadde større muligheter enn før til å utøve press mot privilegier som hindret deres fri næringsvirksomhet. Det første ordentlige storting vedtok i 1816 en brennevinslov som tillot enhver bonde med matrikulert jord å brenne brennevin. Samtidig ble det imidlertid vedtatt forbud mot innføring av brennevin fra utlandet, så noe konsekvent uttrykk for økonomisk liberalisme kan vi ikke snakke om i denne forbindelse. Samme år ble det vedtatt en ny sagbrukslov (sanksjonert 1818) som blant annet ga bøndene rett til å sage sitt eget tømmer for salg også utenfor bygda. Dette innebar en viss innskrenkning i sagbruksprivilegiene, men ikke noe avgjørende brudd med privilegiepolitikken på dette området. Ellers representerte grunnleggelsen av pengevesenet et brudd med merkantilistisk politikk. Man skulle kanskje tro at de strenge krav til seddeldekning og overhode statens forholdsvis betydelige rolle ved dannelsen og driften av Norges Bank betydde et brudd med liberalistiske prinsipper. Men dette er en misforståelse. Tvert i mot har liberalismen tradisjonelt oppfattet et stabilt pengevesen som en forutsetning for at Adam Smiths «usynlige hånd» skulle kunne virke tilfredstillende. Pengenes rolle var i første rekke å fungere som målestokken i det økonomiske system, og denne målestokk måtte være uavhengig av de økonomiske fenomeners omskiftelige tilværelse. Det var dermed til syvende og sist statens ansvar å opprettholde en stabil pengeverdi – akkurat som det var myndighetenes ansvar å organisere politi, rettvesen og andre oppgaver innenfor rammen av «nattvekterstaten». Det kan også nevnes andre stortingsvedtak som utgjør ledd i etableringen av borgerlige eiendomsforhold og kapitalistiske prinsipper for utnyttelse av produksjonsfaktorene. Det gjelder f.eks utskiftningsloven av 1821 og opphevelsen i 1818 av forordningen om de eiendomsløses binding til hjemstedssognet. Prinsipielt var disse bestemmelsene svært viktige. Men de hadde forholdsvis liten praktisk betydning. Utskiftningsloven fordi staten ikke fulgte opp med økonomisk støtte til gjennomføringen av utskiftninger. Opphevelsen av forbudet mot å forlate hjemstedssognet var nærmest bare en juridisk tilpasning av de rådende forhold i og med at dette forbudet sjelden ble håndhevet. For øvrig ble plikten til å la seg feste og ordningen med «presteattest» opprettholdt. Plikten til kjøring og leveranser av trekull til bergverkene ble også opphevet. Men heller ikke denne bestemmelsen hadde vært særlig mye benyttet de siste årene. Både behandlingen av prinsippet om næringsfrihet i Riksforsamlingen og flere av de eksemplene som er nevnt på liberalistisk næringslovgivning i årene umiddelbart etter 1814, viser klart et begrenset gjennombrudd – det vil si, vi kan knapt snakke om noe virkelig gjennombrudd før flere tiår senere. Liberalistiske og anti-liberalistiske tendenser brytes.
I 1818 ble det således vedtatt en ny handelslov som skjerpet kravene til handelsborgerskap. Det ble også vedtatt en meglerlov som krevde eksamen og bevilgning for å drive meglerforretning. Skyssplikten ble opprettholdt, selv om friskyssen riktignok ble praktisk talt opphevet. En annen viktig begrensning i prinsippet om næringsfrihet og eiendomssikkerhet må kommenteres. Det gjelder Grunnlovens bestemmelser om odel og åsete. Odels- og åsetesretten bidro til å konservere jordeiendomsforholdene blant de norske selveierne, hemmet gårddeling og bidro til å opprettholde en forholdsvis sterk og uavhengig bondestand. Men ut fra en konsekvent borgerlig tankegang måtte odelsretten være et onde. Den skapte usikre eiendomsforhold for kjøpere av odelsjord og innebar en sterk innskrenkning av omsetning av jord. Som kjent er odelsretten gjeldende den dag i dag. For så vidt kan man si at den borgerlige revolusjon aldri fullt ut er blitt fullført i Norge. Hvilken betydning bevarelsen av odelsretten har hatt for jordeiendomsforholdene her til lands, er et annet spørsmål. Det kan pekes på virkninger i retning av lave jordpriser, svekkelse av jordbrukskreditten og liten investeringslyst. På den annen side var jorda i Norge neppe særlig attraktiv som investeringsobjekt på grunn av de spesielle topografiske og klimatiske forhold her til lands. Når det gjelder skogeiendomsforholdene, er det sannsynlig at odelsretten har hatt en forholdsvis større betydning – mesteparten av skogen i Norge har tradisjonelt vært i bondeeie.
Borgerlig-demokratiske rettigheter
Så til omveltningene på det politiske og rettslige området. Avskaffelsen av eneveldet og vedtagelsen av en liberal konstitusjon etter mønster av andre konstitusjoner skapt i tiden omkring den store franske revolusjon betydde et grunnleggende brudd med det tidligere politiske system. Konstitusjonen slo med visse forbehold fast en rekke borgerlig- demokratiske rettigheter: trykkefrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Sikkerhet for eiendom er allerede nevnt. Slike bestemmelser var uttrykk for gjennomslag for en liberal ideologi blandt de ledende samfunnsklasser. Denne ideologi bunnet igjen i et vesentlig behov for den tidens borgerskap, ikke bare for fri handel og fritt næringsliv, men også for en stat der det ikke hersket vesentlig grad av vilkårlighet. Borgerskapet hadde behov for sikkerhet mot vilkårlig behandling fra myndighetene. Ensartethet i avgjørelsen fra statsmaktens side var en forutsetning for den fri konkurranse og for den forutsigbarhet som er et grunnvilkår for kapitalakkumulasjonens trivsel. Oppbyggingen av et konstitusjonelt vern mot despoti og vilkårlighet var derfor et viktig element i forfatningene fra denne tiden – ofte undervurdert av senere tiders historikere. Nå var det riktignok slik at de borgerlig-demokratiske rettighetene på en del områder i praksis var gjennomført mot slutten av det dansk-norske eneveldet. Men man hadde ingen konstitusjonelle garantier mot vilkårlig tilsidesettelse av dem. Innskrenkningene i trykkefriheten på 1700-tallet, som var blitt gjentatt så sent som i 1799, og den beryktede «husinkvisisjonen » i 1812 var talende og ganske aktuelle eksempler på dette. Innskrenkningene og forbeholdene i de liberale prinsipper i Grunnloven var ikke av en slik karakter at de brøt eller vesentlig svekket grunnlovsfedrenes hevding av de borgerligdemokratiske rettighetene.
Den klareste eksplisitte innskrenkning gjaldt § 2 om religionsfriheten, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordner. Jens Arup Seip har argumentert for at dette dels var uttrykk for ønske om å sikre den liberale konstitusjon mot det man antok var fiender av friheten: «Paragrafen om jesuitter og munker er derfor ikke å betrakte som en innskrenkning i den liberalisme som preget Grunnloven, men som et utslag av den» 18. Noe tilsvarende kan sies om trykkefrihetsparagrafen, som fikk en utformning som kunne tolkes – og periodevis er blitt tolket – temmelig innskrenkende. Også kongemaktens forholdsvis sterke stilling i Eidsvollsgrunnloven er et uttrykk for den tids liberalisme. Det var en vanlig oppfatning at den politiske frihet forutsatte deling av statsmakten – det gjaldt å balansere mellom «despoti» og «anarki», mellom enevelde og folkelig maktutøvelse.
En del rettigheter ble ikke omtalt av Grunnloven, for eksempel organisasjonsog forsamlingsfriheten. I denne liberalismens tidlige periode var organisasjoner forbundet med korporasjoner, laugsvesen og monopoler. Og selv om Grunnloven ikke avskaffet slike institusjoner, ville det vært stikk i strid med den liberale ånd å vedta noe som kunne oppfattes som en konstitusjonell legitimering av dem. Utelatelsen av dette element, som vi i dag forbinder med de borgerligdemokratiske rettighetene, var da også helt i tråd med andre konstitusjoner fra denne tiden, for eksempel den franske av 1791 som heller ikke garanterte forsamling eller organisasjonsfrihet.
Borgerlig likhet
Spørsmålet om borgerlig likhet er et annet grunnleggende borgerlig prinsipp. Utfallet av striden om den norske adel er derfor av særlig interesse. Konstitusjonskomiteen i Riksforsamlingen foreslo som en av grunnsetningene at «Personelle eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes nogen for Fremtiden». Dette ble vedtatt. Men under debatten oppsto det strid om hva som skulle skje med den adel som allerede fantes. Det ble reist forslag som ville innbære at adelen i Norge ville dø ut med de gjenlevende innehavere av adelskap. Dette forslaget ble støttet av en lang rekke talere, men det ble vedtatt å utsette sakens avgjørelse til et senere storting. Allerede i 1816 vedtok Stortinget å avskaffe adelen. Men spørsmålet ble først løst i 1821 etter hard strid med Carl Johan. I tillegg til forbudet mot «arvelige Forrettigheder» ble det vedtatt bestemmelser som tok sikte på ytterlige å sikre den borgerlige likhet. Kongen skulle ikke kunne gi rang, titler eller ordener som var arvelige, som fritok «for statsborgernes fælleds Pligter og Byrder» eller medførte «fortrinlig Adgang til Statens Embeder». (8 23 i den redigerte grunnlov). I denne sammenhengen kan også nevnes § 108 som bestemte at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.»
Et annet spørsmål av betydning for prinsippet om borgerlig likhet gjaldt verneplikten. Prinsippet om allmenn verneplikt ble som kjent fastslått i Grunnloven. Men det ble bestemt at det første ordentlige storting skulle kunne avgjøre hvordan dette prinsippet skulle anvendes og det ble uttrykkelig åpnet mulighet for at det skulle kunne innskrenkes. Inntil videre skulle gjeldende bestemmelser fortsatt være i kraft. Allmenn verneplikt ble ikke gjennomført før i 1854.
Gjennomføringen av prinsippet om borgerlig likhet var et viktig element i de klassiske borgerlige revolusjoner. Det hang nært sammen med spørsmålet omnæringsfrihet, som den gang først og fremst hadde karakteren av bekjempelse av privilegier på det økonomiske området. Prinsippet om borgerlig likhet dreide seg om kampen mot stands- eller gruppeprivilegier i det hele tatt. Denne kampen hadde naturligvis begrenset betydning i et land der det praktisk talt ikke fantes adel, standsprivilegiet eller enerett for noen samfunnsgruppe til å inneha embeter. Likevel viser striden med Carl Johan. Senere at spørsmålet om adelen slett ikke var noen selvsagt sak. Når det gjaldt bestemmelsen om allmenn verneplikt, kan det samme sies her som i forbindelse med grunnlovsparagrafen om næringsfrihet. Det faktum at prinsippet ble fastslått i Grunnloven ble et våpen i hendene på de som i de følgende år ønsket å gjennomføre det i praksis. Grunnlovsvedtaket antesiperte den løsning som måtte komme til å bli resultatet på litt lengre sikt. Men når det tok 40 år før dette skjedde, viser det klart en begrensning i gjennomføringen av det borgerlige likhetsprinsipp.
Stemmeretten
Grunnloven inneholdt også bestemmelser om statsforfatningen. Også denne delen hentet elementer fra forskjellige av revolusjonstidens forfatninger. Den bygde på prinsippene om folkesuverenitet og maktfordeling, opprettet en folkerepresentasjon med rett til å utskrive skatter, bevilge penger, delta i lovgivning osv. I spørsmålet om stemmeretten skilte den som de fleste andre av tidens forfatninger mellom såkalte «aktive» og «passive» borgere dvs. mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse. Uttrykket «aktiv borger» ble benyttet i Riksforsamlingen på Eidsvoll.19
Stemmerettsbestemmelsene inneholdt likevel et moment som bygde på det gamle samfunnets sosiale kategorier. Stemmerett ble ikke gitt etter inntektskriterier eller etter hvor mye man betalte i skatt slik som f. eks. sensurbestemmelsene i den franske konstitusjonen av 1791. Dette ville vel i prinsippet passet best til et kapitalistisk samfunn med utbredt pengeøkonomi – bestemmelsene ble da også senere tilpasset endringer i samfunnsutviklingen i en slik retning. I steden ble stemmeretten i 1814 gitt til bestemte grupper av befolkningen – i prinsippet utvilsomt et standselement i forfatningen. Men dette er av underordnet betydning. For det første inneholdt stemmerettsreglene en bestemmelse som pekte i retning av sensurprinsippet ved at eiere av hus til en viss verdi oppnådde stemmerett selv om de ikke tilhørte noen av de utvalgte befolkningseller samfunnsgruppene. I virkeligheten ble stemmeretten gitt til eiendomsbesittere. Med to mindre forbehold: Det kunne tenkes embetsmenn og borgere uten formue eller annen eiendom som var stemmerettsgivende, og det kunne tenkes formuende personer som ikke tilhørte noen av de utvalgte samfunnsgrupper og som heller ikke hadde eget hus til tilstrekkelig verdi til å oppnå stemmerett. Det kan neppe ha vært særlig mange. Det var da heller aldri på tale at nasjonalforsamlingen skulle bygge på noen form for stenderprinsipp. Bare ett – eller høyst to – av de mange grunnlovsutkastene var inne på slike tanker.
Hvorfor ble ikke borgerlig rett gjennomført fullt ut? På en rekke områder synes det som det eksisterer en motsigelse mellom de allmenne borgerlige prinsipper om likhet og de faktiske bestemmelser som ble slått fast i Grunnloven eller i lovverket i tiden etter 1814. Prinsippet om næringsfrihet var innskrenket ved at odelsretten ble bevart og en rekke gamle privilegier og merkantilistiske forordninger ble opprettholdt. Prinsippet om allmenn verneplikt ble ikke satt ut i livet. Det var en motsigelse mellom folkesuverenitetsprinsippet og stemmerettsbestemmelsene.
Det var begrensninger og innskrenkninger i de borgerlig-demokratiske rettighetene. En del av dette bunner i det alminnelige liberale dilemma – man oppfattet det slik at for å bevare friheten måtte friheten innskrenkes. Det er nevnt hvordan begrensningene i religions- og trykkefriheten kan forstås på denne måten. Men viktigere i denne sammenhengen er motsigelsen mellom borgerskapets allmenne klasseinteresser og de umiddelbare særinteressene til enkeltpersoner og grupper innenfor klassen. Dette ga seg uttrykk i en motsigelse mellom borgerskapets pretensjoner i retning av å hevde allmenngyldigheten av de prinsipper de forfektet og begrensninger i de samme prinsipper når det kom til den faktiske gjennomføringen av dem. For å gi kraft til kampen mot det gamle privilegiesamfunnet måtte borgerskapet utforme allmenne prinsipper. Dette ga dem uimotståelig styrke på det intellektuelle plan, samtidig som borgerskapet kunne appellere til andre ikkepriviligerte samfunnsgrupper. Men samtidig kunne ikke borgerskapet gjøre annet enn å tilpasse prinsippene slik at deres umiddelbare klasseinteresser ble minst mulig skadelidende. Anvendelsen av likhetsprinsippet måtte ikke bryte med klassegrensene, men tvert imot bidra til å befeste dem. Det var aldri snakk om noe sosialt demokrati.
For å konkretisere dette til Norge i 1814 er det nødvendig å se på den tids borgerskaps særegne karakter. Det var på mange måter noe av det som Albert Soboul for franske forhold karakteriserer som «det gamle regimets borgerskap».20 Det var et før-industrielt borgerskap basert på handelskapitalisme og merkantilistisk privilegiepolitikk. Dette borgerskap hadde selv privilegier. De toneangivende menn fra borgerskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll var store bruks- og verkseiere med betydelige næringsprivilegier. De allmenne ideene om næringsfrihet og frihandel hadde nok slått igjennom hos de fleste av dem. De innså hvordan den merkantilistiske reguleringsog privilegiepolitikken hemmet den økonomiske utvikling. Men samtidig var de ikke videre beredt til å ofre sine egne privilegier. Prinsippet om næringsfriheten kom her i konflikt med prinsippet om eiendomsrett – privilegiene ble betraktet som eiendom til ervervede rettigheter. Dette forklarer borgerskapets ambivalens. Knut Mykland betegner i bind 9 avCappelens Norgeshistorie Eidsvollsgrunnloven som «embetsstandens grunnlov».21 Han peker på motsetningene mellom embetsmenn og de store bruksherrene i Riksforsamlingen i spørsmål om kongens maktstilling, i forbindelse med stemmerettsreglene og i kampen for å gjennomføre prinsippene om likhet i rettigheter og plikter, herunder også næringsfriheten. Jeg tror Mykland tar feil i sin karakteristikk. Riktignok kan det pekes på motsetningsforhold mellom embetsmenn og handelsaristokrati i Riksforsamlingen både i spørsmålet om selvstendigheten og i de sakene som nettopp er nevnt. Men kan man si at utfallet av disse sakene gikk i borgerskapets disfavør, slik Myklands standpunkt impliserer? Det er for så vidt allerede svart på dette. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast næringsfriheten som prinsipp, samtidig som de for lang tid fikk bevart privilegier som de selv hadde økonomisk fordel av. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast prinsippet om like rettigheter og plikter og samtidig få vedtatt en tillempning av dette prinsippet som gjorde at de slapp de alvorligste byrdene, for eksempel verneplikten. Når det gjelder verneplikten, så ble jo den nettopp ikke allmenn, og som nevnt åpnes det klart for dette i grunnlovsvedtaket, der det blant annet heter:
Denne Grundsetnings Anvendelse og de indskrænkninger, den bør undergaae, overlades til første ordentlige Storthings Afgjørelse ….
Det er ellers verdt å merke seg at heller ikke tilhengerne av såkalte «allmenn verneplikt» var for at dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut. Det var snakk om en rekke unntak – blant annet studenter og handelsborgere. Selv oberst Negermann, den drabeligste av forkjemperne for allmenn verneplikt i Riksforsamlingen, uttalte at han ikke var for innføring av «Konscription», som det het.22 Når det så endelig gjelder stemmerettsspørsmålet, tror jeg heller ikke her at Mykland treffer spikeren på hodet. Det er nok sikkert så at Wedel, Løvenskiold og andre var for en mer innskrenket stemmerett enn det som ble resultatet. Det er forholdsvis uvesentlig. Det viktige ved stemmerettsspørsmålet ut fra tidens prinsipper om borgerlig demokrati var at stemmeretten ble knyttet til eiendom, slik at borgerskapet fikk stemmerett samtidig som eiendomsløse ikke fikk. Innenfor en slik ramme kunne det tenkes mange muligheter og alternativer. Mykland legger stor vekt på motsetningene mellom embetsmenn og storborgere i 1814 og tiden før. Det var utvilsomt en viktig motsigelse, men likevel en underordnet motsigelse. I hovedsak hadde disse samfunnsgruppene felles interesser. De pekte seg begge ut som de klasser som ville komme til å bli de herskende i det nye statssamfunnet. De var begge overklasser. De var de samfunnsgrupper som hadde rikdom og innflytelse, de hadde – tross viktige forskjeller – begge del i en felles kulturarv. Den viktigste forskjell mellom dem var at embetsmennene var bærere av statsinteressene, mens borgerskapet i større grad varknyttet til sine privilegier og næringsinteresser. Dette momentet skal ikke overdrives – det østlandske patrisiatets betydelige bidrag til universitetssaken i 1811 viser at det var i ferd med å bli et virkelig nasjonalt borgerskap og en statsbærende klasse. Men forskjellen var der, selv om den langt fra var entydig. Det er trolig at Mykland har noe rett når han framhever embetsmennene i Riksforsamlingen som de som i det store og hele sto som de klareste forsvarere av de generelle liberale prinsippene. Dette er ikke annet enn hva vi måtte vente. Det er ikke merkelig at de som satt i stillinger som utøvere av statsinteressene og som regel ikke drev egen privat næring, lettere kunne framstå som konsekvente forsvarere av allmenne prinsipper enn de egentlige borgere, som måtte frykte konsekvensene for egen del når slike prinsipper ble gjennomført fullt ut. Den enkelte representant for en klasse er ikke alltid i stand til å identifisere sine klasseinteresser med sine egne personlige interesser. Dette er en av grunnene til at borgerskapet trenger en statsmakt. Foruten å fungere som et undertrykkelsesinstrument ovenfor andre klasser i samfunnet – som er statens hovedfunksjon – består statens funksjon under kapitalismen ellers blant annet i å beskytte borgerskapets klasseinteresser mot enkelte individer innen egne rekker og mot de skadevirkninger summen av de enkelte kapitalisters private virksomhet påfører dem som kollektiv.
Det nasjonale spørsmål
Det nasjonale spørsmål hører også hjemme i en drøfting av det problem som er stilt. Det synes som om forskningen så langt har godt gjort at spørsmålet om full nasjonal uavhengighet og selvstendighet ikke var særlig utviklet i tiden før 1814. Men motsigelsene innenfor den dansk-norske helstaten var etter hvert betydelige og de sentrifugale og sprengende kreftene undergravde de ledende samfunnsklassenes tilknytning til Danmark og utviklet en norsk patriotisme som var en nødvendig forutsetning for selvstendighetsreisningen i 1814. Særlig innebar misnøye med eneveldet en stor påkjenning for dobbeltmonarkiet. Og eneveldet og union hang nøye sammen. Ønsket man å kvitte seg med eneveldet, måtte man også si farvel til unionen med Danmark – i hvert fall i den form den inntil da hadde hatt.
Det synes videre godtgjort at ingen av partiene i Riksforsamlingen på Eidsvoll var nasjonale partier i moderne forstand. Mange innenfor det såkalte selvstendighetspartiet var sterkt knyttet til Danmark. For enkelte var det sikkert mer uviljen overfor den tradisjonelle fienden, Sverige, og tanken på muligheten for gjenforening med Danmark som drev dem i selvstendighetsarbeidet enn ønsket om full norsk nasjonal uavhengighet. Dette er begrensninger i det nasjonale innhold av kampen i Norge i 1814. Langt viktigere er det likevel at selvstendighetskampen i 1814 objektivt sett virket i retning av mest mulig norsk selvstendighet og uavhengighet. På tross av unionen med Sverige, ble det således i 1814 skapt en nasjonal ramme for utviklingen av produktivkreftene i Norge og for det norske borgerskaps utøvelse av dets politiske og økonomiske makt. Det kunne bygges opp institusjoner og det kunne gis lover som var tilpasset de særegne norske forhold. Det norske borgerskap var ikke lenger prisgitt en eneveldigfyrste i et land med en helt annen økonomisk struktur og vidt forskjellig økonomiske og handelspolitiske interesser.
Oppsummering
La oss oppsummere klassekarakteren av begivenhetene i Norge i 1814. De kom ikke til å medføre store og avgjørende endringer i produksjonsforholdene. Overgangen til selveie var påbegynt allerede på 1600-tallet, og var kommet ganske langt i 1814. Det tradisjonelle driftssystem var fortsatt basert på selvforsyning og enkelt varebytte. Lite ble gjort med teigblandingen der den var utbredt. Husmannsvesenet befestet og bredte seg som sosial institusjon. Odels- og åsetesretten ble bevart. Den kapitalistiske sektor endret ikke karakter, men fortsatte å basere seg på de tradisjonelle utenriksnæringene – det var handelskapitalisme, ikke industrikapitalisme. Næringslovgivningen ble betydelig endret i liberalistisk retning allerede på slutten av 1700-tallet. På den annen side slo ikke liberalismen gjennom for fullt før fra 1840-årene. Likevel var ikke 1814 uten betydning i denne sammenhengen. Eiendomsrett og næringsfrihet ble slått fast i Grunnloven. Det benefiserte godset ble vedtatt solgt – riktignok ikke av Riksforsamlingen i 1814, men av Stortinget noen år senere. Stortinget i årene umiddelbart etter 1814 gjennomførte i det hele tatt en rekke tiltak med et visst liberalistisk tilsnitt: brenneriloven, utskiftningsloven, opphevelse av «stavnsbåndet» til sognet.
Uttrykk for en konsekvent liberalisme var disse tiltakene ikke. De inneholdt betydelige begrensninger. Samtidig vedtok man lover som viser at man hadde vanskelig for å frigjøre seg fra tradisjonell merkantilistisk tankegang. Et eksempel er handelsloven fra 1818. Selve konstitusjonsverket var utvilsomt et produkt av revolusjonstidens Europa. Det bygde eksplisitt på den borgerlige revolusjons prinsipper: frihet, likhet og eiendom. Grunnlovens klassekarakter synes klar. Ikke bare var idegrunnlaget konstitusjonsverket bygde på det allment aksepterte innenfor borgerskapet i revolusjonstiden. Men borgerskapets klasseinteresser nedfelte seg konkret i Grunnloven gjennom bruddet med eneveldet som ga borgerskapet rett til deltakelse i det politiske liv, gjennom de borgerlig-demokratiske rettighetene som bidro til å gjøre denne retten til en realitet, gjennom å fastslå eiendomssikkerheten, gjennom å fastslå borgerlig likhet i form av sikring av lik adgang til statens embeter, prinsippvedtak om allmenn verneplikt og bestemmelser som utelukket standsprivilegier. Klassestempelet på konstitusjonen viser seg også i stemmerettsbestemmelsene som avgrenset deltakelsen i det politiske liv til eiendomsbesittere og embetsmenn. Sist, men ikke minst, slo Grunnloven fast prinsippet om næringsfrihet.
Løsrivelsen fra Danmark og opprettelsen av et selvstendig statssamfunn innebar dannelsen av en nasjonal ramme for et borgerlig klasseherredømme i Norge. At en embetsstand kom til å sette sterkt preg på utformingen av denne rammen og at det i stor utstrekning var embetsmennene som i lang tid etter 1814 sto som utøvere av den politiske makt, forandrer ikke på dette. Men på enkelte områder kom det til å utgjøre en begrensning i utviklingen av den borgerlige revolusjon. Det samme gjelder borgerskapets delvis aristokratiske karakter i 1814 og dets svake stilling senere som følge av den økonomiske krisen i tiden som fulgte. To momenter begrenser i noen grad betydningen av begivenhetene i 1814 og gjør at deres borgerlig-revolusjonære karakter må betegnes som moderate. For det første var produksjonsforholdene i Norge før 1814 mindre føydale og aristokratiske enn i de fleste andre europeiske land forut for den borgerlige revolusjon. Det var med andre ord ikke så enormt store endringer som skulle til. Det andre momentet gjelder begrensningene i resultatet av begivenhetene. Disse begrensningene – både med hensyn til produksjonsforhold, politiske og rettslige forhold og med hensyn til nasjonalt selvstyre – betyr at 1814 ikke kan karakteriseres som den borgerlige revolusjon i Norge. De forhold som er trukket fram her, gjør det likevel berettiget å betegne 1814 som innledningen til den borgerlige revolusjon og trolig som det viktigste aspektet ved den borgerlige revolusjons epoke her til lands.
Noter og henvisninger:
- Med produktivkrefter forstås dels produksjonsmidlene: redskaper, maskiner og naturressurser (råvarer, jord osv.). Men menneskene selv er også en produktivkraft, deres arbeidsevne, ferdigheter, oppsamlede kunnskaper osv. Ikke minst viktig er menneskenes organisering av produksjonen. Historisk har utviklingen av arbeidsfordelingen vært av avgjørende betydning. Med produksjonsforhold forstås de samfunnsmessige forbindelser menneskene inngår i ved framstillingen og fordelingen av produktene av det menneskelige arbeid. Produksjonsforholdene innbefatter eiendomsforhold, forholdet mellom arbeider og arbeidskjøper, mellom godseier og livegen eller jordeier og leilending, mellom låntaker og långiver. Marx sier at eiendomsforholdene er det juridiske uttrykk for produksjonsforholdene. Tilsvarende kan man kanskje si at klasseforholdene er det sosiale uttrykk for produksjonsforholdene. Eksempler på produksjonsmåter i historien er slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen. Begrepet er nær knyttet til begrepet «produksjonsforhold». Det er produksjonsforholdene som ligger til grunn for og bestemmer produksjonsmåten. Det som skiller de ulike produksjonsmåtene i klassesamfunnene er de forskjellige former den herskede klasse tilegner seg det samfunnsmessige overskudd på – måten utbyttingen foregår på. Den kapitalistiske utbytting er således karakterisert ved lønnsarbeidet, mens utbyttingen under føydalismen foregår dels i form av hoveri eller andre former for pliktarbeid, dels i form av direkte overføring av penger eller naturalier fra de produserende klasser til utbytterklassene.
- Verker i utvalg (Pax), b. 2, s. 217.
- Albert Soboul: Den franske revolusjon, b. II, s. 26.
- Jean Jaurøs: Histoire socialiste de la Røvolution francaise. Sitert etter Soboul, op.cit. s. 379.
- Se f.eks. Alfred Cobban: «The Myth of the French Revolution» trykt i Aspects of the French Revolution, s. 90–111.
- «Functionless survial», Cobban, op.cit. s. 96.
- R.R. Palmer: The age of the democratic revolution.
- Cobban, op.cit.
- Riksforsamlingens Forhandlinger, 1. del s. 120.
- Riksf. Forh., I. del, s. 40.
- Storthings-Efterretninger 1814 – 1833, I, s. 46f.
- St. Eft. 1814 – 1833, 11, s. 101.
- Det norske folks liv og historie, b. VII, s. 138.
- Riksf. Forh., 1. del, s. 57.
- Riksf. Forh., 1. del, s. 484.
- Se f.eks. Francis Sejersted: Da sagskuren ble frigitt. Trykt i Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. s. 98 og s. 107f.
- I 1848 argumenterte f.eks. Stortingets næringskomite nr. I med at privilegiesystemet ikke svarte «til vores nuværende Statsforfatning». Jfr. Seiersted: Da sagskuren ble frigitt, op.cit. s. 96.
- Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, b. 1, s. 51.
- Sverre Steen: Hvordan Norges Storting ble til. Det norske Storting gjennom 150 år, I, s. 16.
- Soboul, op.cit. s. 327.
- s. 399ff.
- St. Eft., I, s. 84.
————————————————————-
Grunnlova i USA – myter og verkelegheit
Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
Artikkelen er omsett av Einar Jetne
Amerika fråssar i det landet kallar «unnataksituasjonen » sin. Ronald Reagan snakka om «Citadellet på bakketoppen» mens han gjekk til krig i Mellom-Amerika. Då Barack Obama snakka til FN i september, sa han:
Eg trur at Amerika er eit unnatak: Landet si evne til ‘å stå opp for interessene til alle’ er spesiell.
Mytologien er så kraftfull. Og mange amerikanarar trur framleis på han. Sjølvsagt kan ting bli rota til heime, men vi er framleis det friaste landet på jord. Og vi har retten til å invadere eitkvart land vi skulle ønskje slik at også det kan bli demokratisk.
Vurder derfor desse tre kritiske faktorane når de undersøker den amerikanske grunnlova:
For det første: Ho vart skriven av velhavande kvite menn for å konsolidere deira herredøme over ei ny regjering.
For det andre: Frå starten av var det som vart sagt og det som vart gjort – framfor alt når det gjaldt menneskerettar – ganske forskjellig. Som Shakespeare sa: «Meir heidra i brot enn i overhald.»
For det tredje: og kanskje viktigast er det at nokre og alle progressive endringar eller juridiske tolkingar av Grunnlova har kome etter at folk organiserte seg og kjempa for rettane sine. Med andre ord, då det var svære sosiale rørsler – slike som rørslene for å fjerne slaveri saman med opprøra til slavebundne menneske som ende i borgarkrig – då fann reelle endringar stad. Kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeidarrørslene har alle gitt resultat. Elles har dagsordenen vorte sett av konservatismen til eliten og for eliten.
Grunnlova, som vart ført i penn av Thomas Jefferson, er stappfull av motseiingar. Når ho erklærer at Alle menn-(eske) er skapt like, gjeld det verkeleg berre kvite menn. Slavebundne afrikanske menn var eigedom som ikkje vart sett på som menneske. Kvinner vart ikkje ofra ein tanke. Og i ein vidgjeten passasje rettferdiggjer Grunnlova opprør mot Storbritannia fordi Storbritannia har oppmuntra dei «nådelause indianske villmennene » til å angripe forsvarslause amerikanarar.
Grunnlova vart skriven som eit direkte svar på sosial konflikt. I det som vart kalla Shay-opprøret danna småbrukarar og arbeidarar i New England små væpna grupper for å styrte regjeringa i staten i raseri mot høge skattar og mangel på arbeid. Leiarar i Sambandsstatane som George Washington og Alexander Hamilton var rasande på pøbelen. Samstundes vaks redsla for slaveopprør i sør mens jordspekulantar og såkalla pionerar var opptatte av å få opna meir land mot vest. Handel var lidande, og det var vanskeleg å inngå avtalar. Alt dette peika mot veikskapar i Artiklane i Konføderasjonen, dei første retningslinjene for Sambandsstatane si regjering. Eigedomsklassane måtte gjere noko for å skape sikrare reglar.
Kven skreiv grunnlova?
Med mindre land har gått gjennom verkelege demokratiske revolusjonar, slik som i Sør-Afrika og Venezuela, er grunnlovene deira i hovudsak skrivne av elitane for å garantere interessene deira. Sambandsstatane var ikkje noko unntak. Dei 55 kvite mennene som underteikna Grunnlova, var så godt som alle rike og folk med eigedom (ikkje ulike dei som i dag sit i Kongressen). Tjuefem var slaveeigarar. Thomas Jefferson og George Washington eigde rundt 200 slavar kvar. Farmarane og forretningsmennene som ikkje sjølve var slaveeigarar, drog fordel av arbeidet til slavane, og sikkert er det at alle hadde rikdommen sin frå land rana frå urfolk.
Grunnlova og slaveri
Grunnlova nemner aldri orda «slave» eller «slaveri», men konseptet er innebygd i dokumentet. Det etablerte eit «demokratisk» system som gjekk hand i hand med slaveri. Litt av ein prestasjon!
VI, FOLKET, inkluderte sikkert og visst ikkje slavebundne svarte menneske. For å garantere nasjonal kontroll over forretningsverksemd var folk frå nord – til og med dei som var mot slaveri – villige til å «inngå kompromiss». Sør ønska at slavar skulle bli rekna som fullverdige personar berre knytt til representasjon. (Elles var dei berre rein eigedom.) Nord ønska dei ikkje talde i det heile. Det heile skulle vere oppfatta som ugjort slik det gjorde 80 år seinare. Dermed kom eit kompromiss i stand. Slaveriet fekk lov til å halde fram, men i konsensusen låg det at slavar berre skulle kunne bli representerte som 3/5 av ein person. Dette er ikkje berre kodifisert slaveri, men det sikra og at slavestatane i sør fekk ugrunna tyngde i generasjonar framover. Det legaliserte også ideen om at afrikanarar i Sambandsstatane (enten dei var sleppte fri eller ikkje) ikkje var fullverdige menneske.
Grunnlova sanksjonerte importen av slavar fram til 1808, mens den interne slavehandelen vara ved fram til Borgarkrigen. Dette gjaldt ikkje berre i sør. Nordstatar hadde også tusenvis av slavar. Til og med der det fanst frie svarte menn og kvinner, vart dei ikkje gitt like rettar. Lover for rømde slavar – inkludert ei som var skrivne inn i Grunnlova – garanterte at ein kvar rømt slave skulle bli sett på som eigedom som måtte bli returnert. Slaveriet som omfatta fire millionar svarte menneske (i 1860) institusjonaliserte eit system av overlegne kvite, halde oppe med brutal tvang og lova si makt.
Slaveri – den legale eigedomsretten over menneske – vart til slutt eliminert som eit resultat av Borgarkrigen. Lovfestinga av den 13., 14. og 15. endringa gjorde slaveri illegalt og gjorde alle folk (med unnatak av indianarane) som var født eller naturalisert i Sambandsstatane, til statsborgarar. Alle menn eldre enn 21 år var kvalifiserte til å røyste, og kunne ikkje bli ekskluderte på grunnlag av rase. Alle statsborgarar hadde krav på rettstryggleik og likt vern av lova.
Slik situasjonen ofte er, var ordlyden til lova ein ting og realiteten noko heilt anna. I 1860 var 89 % av nasjonens afroamerikanarar slavar: Svarte utgjorde 13 % av landets befolkning og 33 % av befolkninga i Sør. Då dei vart frigjorde, var svarte statsborgarar i fleirtal i tre statar og 40 % av befolkninga i fleire andre. Dette vart sett på som eit alvorleg trugsmål som ikkje kunne bli tillate å vare ved.
I tilfelle etter tilfelle rettferdiggjorde domstolane diskriminering og terror. Rettnok var svarte kvalifiserte til å røyste, men viss dei ikkje bestod rasistiske leseprøver eller betalte koppskattar, var ikkje det eit brot på den 14. og 15. endringa i Grunnlova. Den 14. endringa vart heller brukt til å beskytte selskap enn til å beskytte svarte menn og kvinner. I ei av dei mest vidgjetne sakene i historia til Høgsterett utvikla Høgsterett i 1896 den lumske doktrina om «skilde, men like» for å rettferdiggjere legal segregering. Streng rasemessig apartheid – separate skolar, separate sjukehus, separate hotell, separate bussar, til og med separate vassfontener – vart legitimerte.
Først på 1950- og 1960-talet tvinga framveksten av militante «sivil rights»-rørsler fram domsavgjerder og lover som de jure erklærte segregeringa for illegal. Men de facto segregering eksisterer framleis med segregerte skolar, naboskap og i den massive fengselsindustrien. I dag sit meir enn to millionar menneske i fengsel. Det er fleire svarte menn i fengsel i dag enn talet på mannlege slavar under Borgarkrigen.
Grunnlova og kvinner
Kvinner si rettsstilling var ikkje, og er heller ikkje i dag, eksplisitt verna i Grunnlova. Sant nok finst det ingen spesifikk referanse til menn. Ein gjekk berre ut frå at slik var det. Kvinner, vart det sagt, høyrte til i heimesfæren og hadde derfor ikkje evne til klar politisk tenking. Fastsetting av røysterett vart overlate til statane og på den tida då Grunnlova vart skriven, fastslo statane (med unnatak for New Jersey ein kort periode) at berre menn med eigedom kunne røyste. Berre folk med røysterett kunne tenestegjere i juryane, noko som nødvendigvis ekskluderte kvinner. Den 14. grunnlovsendringa ga like rettar og likt vern til alle, men heldt fram med å utvide røysterettane berre for menn.
Gjennom hundreår fanst det ingen føderale lover som verna kvinner. I nokre statar kunne kvinner ha eigedom. I andre statar var regelen at etter inngått ekteskap vart alt eigedomen til mannen: frå ungane til teserviset og underkleda hennes. I nokre statar kunne kvinner vere yrkesaktive. I andre kunne dei ikkje. I alle statane var kvinner hindra i å arbeide like mange timar som menn, og dei vart betalt mindre enn menn, noko som ofte framleis er tilfelle.
Kvinner fekk røysterett i 1920, men det skjedde etter 70 år med agitasjon, tusenvis av arrestasjonar, sveltestreikar i fengsel og massedemonstrasjonar over heile landet under første verdskrig. I 1923 vart ei lovendring som skulle sikre like rettar (ERA=Equal Rights Amendment) lagt fram for Kongressen. Ho har aldri vorte ratifisert.
Blant rettane som er vunne gjennom masseprotestar, er ingen garanterte. Til dømes vart abort legalt i 1973 i heile USA. Etter dette har lov etter lov snevra inn definisjonen av legal abort, noko som har gjort abort nesten illegalt og i alle fall uoppnåeleg i mange av statane.
Menneskerettar eller menneskeurettar?
Sambandsstatanes «Bill of Rights» (forslag til lov om rettigheiter) – dei første ti endringane i Grunnlova – vart vedtekne for å få Grunnlova akseptert i alle dei 13 statane. Dette er endå eit dokument med opphøgde ideal som har hatt varig innverknad. Statsborgarar i Sambandsstatane kunne ikkje bli nekta talerett, religionsfridom.
- Unionen har ingen offisiell statsreligion.
- Pressefridom eller forsamlingsfridom.
Urimeleg tiltale, grusame og uvanleg straffer vart ulovleg. Retten til å bli dømt av ein jury og raske domsavgjerder vart også garantert saman med retten til å bere våpen (ein måtte ha gevær for å kjempe ned indianarane og opprørske slavar).
Viss eg skulle forme ei grunnlov i 2012, ville eg ikkje ta utgangspunkt i Sambandsstatane si grunnlov. Eg kunne kanskje sjå på grunnlova i Sør-Afrika. (Ruth Bader Ginsburg, høgsterettsdommar.)
Frå det siste tiåret i det tjuande hundreåret av har meir enn ein tredjedel av landa i verda enten endra grunnlovene sine eller fullt ut skrive dei på ny. Det store fleirtalet av desse landa har ikkje hatt grunnlova til Sambandsstatane som modell.
Ein av hovudgrunnane til dette er den amerikanske grunnlova sin mangel på merksemd retta mot sosiale menneskerettar eller det som no blir kalla «positive rettar». Det finst ingen garantiar av rett til grunnleggande tryggleik for helseomsorg, bustad, mat, sosial tryggleik eller utdanning. Det finst inga sikring av lik rett for kvinner og sjølvsagt ikkje for homoseksuelle eller funksjonshemma.
Sambandsstatane har vedtatt mange lover mot diskriminering, men alle desse har kome gjennom lovgjevingsprosessen for deretter å bli rettsleg prøvde. Slik er ratifiseringa av kvar av desse nye lovene på sett og vis vorte avgjort av ni høgsterettsdommarar som oftast er ekstremt høgreorienterte. Jobben deira er trass alt å oppretthalde status quo – ikkje å endre. Vi bur i ein avansert kapitalistisk stat, så vi har ulike «fridomar», men grunnleggande tryggleiksordningar blir på ny og på ny kutta.
Dette fører oss til dagen i dag. Vi har ein massiv tryggleiksstat som spionerer på verda (inkludert Angela Merkel) og på sine eigne statsborgarar. Vi har dronekrig ført hemmeleg av ein president som ikkje må stå til ansvar overfor nokon. Vi har ein stat i evigvarande krig trass i at fleirtalet blant amerikanarar er imot det. Vi har røysterett for afroamerikanarar, ein rett som blir motarbeidd over alt i Sør. I løpet av dei siste fire åra har over ein million immigrantar vorte deporterte.
Du kan ikkje ha ein permanent krigstilstand utan å ha eit militarisert samfunn. Og du kan ikkje ha eit militarisert samfunn utan undertrykkande lover og praksis: utan eit kontrollert folk. Til og med konsernmedia klagar i dag på at dette er ein av dei mest undertrykkande administrasjonane når det gjeld pressefridom.
Framleis er det 166 fangar i Guantánamo, og det er framleis ukjent kor mange andre det er som blir haldne fengsla på hemmelege stader rundt omkring i verda. Blant dei millionane som sit i amerikanske fengsel, er tusenvis haldne i isolat, noko FN stemplar som tortur. Dødsstraff eksisterer framleis, og fengselsdommar varer no jamt i fleire tiår.
Alt dette skjer i det «mest demokratiske landet i verda», slik leiarar i USA likar slå fast på ny og på ny.
Dette lyder ekstremt deprimerande.
Men som vi veit, så hender det at endring finn stad. Etter den enorme organiseringa og dei sosiale omveltingane på 1930-talet vart Sosial Tryggleik styrka og mange arbeidarlover kom til. I kjølvatnet av borgarrettsrørslene på 50- og 60-talet vart det vedtatt lover som gjorde segregering ulovleg og som garanterte røysterettane til ikkje-kvite. Rettar for homoseksuelle, kvinnerettar, rettane til immigrantane – lista er lengre – dei er alle produkt av reell og langvarig kamp.
I det han i 1987 talte i høve feiringa av tohundreårsjubileet til Grunnlova, sa den store afroamerikanske juristen og menneskerettskjemparen Thurgood Marshall:
I dette året der vi feirar tohundreårsjubileet, kan vi ikkje alle ta del i festivitetane med flaggviftande og brennande iver. Nokre kan meir roleg minnest lidingane, kampen og offera som har ført til at dei har vunne over mykje av det som var gale i det opphavlege dokumentet, og sjå på jubileet med håp som enno ikkje er realisert og lovnader som ikkje er fullførde.
I det progressive og radikale aktivistar i Sambandsstatane no organiserer for ein ny runde med sosial rørsle og protest, stoler vi ikkje på Grunnlova, men på eksempla til dei som har kjempa på grasrotnivå for verkeleg og fundamental endring.
————————————————————————–
Foran 200-årsjubileet
Av Jørn Magdahl – han er historiker, kommunestyrerepresentant for Rødt Nøtterøy og leder av Rødt Vestfold. Han var leder av RV fra 1995 til 1997.
Tidsskriftet Rødt! Nr 4a 2013
l. HISTORIKERNE OG 1814
Det fins noen uomtvistelige sannheter om 1814 i norsk historie:
- Enevoldsperioden tok slutt, og Norge fikk en flying start på en demokratisk utvikling. Grunnloven bygde på prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle borgerrettigheter – og dermed på de fremste idealer fra opplysningsfilosofien og revolusjonene i perioden.
- Norge skiftet unionspartner fra Danmark til Sverige, og gikk fra underlegen periferi i en dansk/norsk helstat til en egen stat med betydelig grad av selvstendighet i den nye personalunionen.
- At det nettopp var 1814 som blei «mirakelåret » – og det store vendepunktet i norsk historie, skyldtes internasjonal politikk og rivalisering mellom stormaktene.
Uenigheten mellom historikerne har først og fremst dreid seg om hvordan 1814 skal plasseres i et lengre historisk perspektiv, altså om årsaker og virkninger. Dernest har det vært motstridende vurderinger av noen av de sentrale aktørene – og hvem av dem en skal «heie på».
Dansketida
Norge var i 434 år i union med Danmark. I nasjonal tradisjon seinere på 1800-tallet, fikk denne perioden lenge negative betegnelser som «400-årsnatten»3. Er en ute etter Norges reelle stilling innenfor Danmark/ Norge, er det imidlertid nødvendig å dele opp unionsperioden i faser. Den absolutte bølgedalen for norsk selvstendighet kom etter reformasjonen med tvang i 1536/37. Det norske riksrådet var oppløst, danskekongen styrte landet uten håndfestning4, den danske kongemakta hadde tatt over mye av det norske kirkegodset – og det norske skriftspråket hadde dødd ut. Norge var i denne perioden ikke mye mer enn en region i Danmark – på linje med de tradisjonelle danske. Fra eneveldets innførelse i 1660 var det mye snakk om «tvillingrikene» Norge og Danmark – hvilket ikke må forstås som om Norge var sidestilt, men at underlegenheten ikke var like trykkende som før. I denne perioden gjennomgikk Norge en økonomisk blomstringstid.5 Dokumentasjonen av dette er blitt lest som om forestillingen om Norge som utbyttet eller undertrykt er feil – eller sterkt overdrevet. Men det var en stor verdi-overføring fra Norge til Danmark – selv om den økonomiske utviklinga i Norge altså var upåklagelig i denne perioden. I tillegg kom den kulturelle undertrykkinga.
Nasjonal modning eller «friheten i gave»
Ernst Sars (1835–1917, bildet over) var Venstre-bevegelsens store historiker. Historieframstillingen hans var en viktig ideologisk motivator i den videre kampen for demokrati og selvstendighet. For Sars var 1814 et resultat av en langvarig historisk modning der det særlig i hundreårsperioden før, var blitt klart for nordmennene at de igjen ville ha sin frihet. På denne måten fikk folket (nasjonen) den sentrale rollen i det norske frigjøringsverket. Den spissformulerte motsatsen til dette synet er at «Norge fikk friheten i gave»6. I dag kan vi trygt si at denne formuleringen ikke bare er spiss, men så ensidig at den blir feilaktig, men «1814» var heller ikke et resultat av nasjonale strømninger blant norske bønder. Det var stormaktenes fredsavtale i Kiel, der Norge blei fratatt Danmark og gitt som krigsbytte til Sverige, som satte det hele i gang. I fortsettelsen av denne tankegangen slo Jens Arup Seip fast at 1814 ikke var et resultat av en norsk nasjonal identitet, men at det tvert om var 1814-verket som forutsetningen for utviklingen av den nasjonale identiteten.7
Indre forutsetninger
Da krisen kom i 1814, var frihetsverket forberedt både økonomisk og nasjonalt. Landet hadde økonomiske ressurser til å bestå som en selvstendig stat, og i embetsstanden og borgerskapet fantes det menn som hadde kunnskaper og erfaring nok til å ta rikets styre i sine hender. De var ikke som borgerstanden i Frankrike under revolusjonen truet av en mektig adel og de kunne støtte seg til en fri og opplyst bondestand.8
Dette er argumenter for at en må se på den indre modningen for å forstå 1814-begivenhetene. Et annet argument var at det var økende misnøye med Norges stilling i Unionen. Det dreide seg særlig om klagene på at Norge var uten eget Universitet (til 1813), og uten egen nasjonalbank. Under krigen 1807–1814 kom de motstridende utenriksøkonomiske interessene mellom Norge og Danmark spesielt tydelig fram. Da førte elendige levevilkår i Norge til at misnøyen blei mer allmenn, og også til ønsker om egen norsk regjering og egen norsk utenrikspolitikk.9
Kåre Lunden (1930–2013) er den historikeren som de seinere åra klarest har bygd videre på mye av det nasjonale elementet i norsk historieskrivning. For Lunden var de internasjonale begivenhetene utløsende årsaker, mens de grunnleggende lå innad. Men heller ikke han mente det fantes noe folkelig ønske om løsrivelse i Norge før 1814. Nasjonalisme i åra før 1814 var i hovedsak en strømning i deler av den norske eliten. Denne var til gjengjeld avgjørende for at begivenhetene tok det løpet de gjorde i 1814. Eksistensen av denne elitenasjonalismen kan også bidra til å begrunne at «indre modning» er grunnleggende for å forstå 1814.
Uenighet om Christian Frederiks rolle
Den viktigste enkeltaktøren i Norge våren 1814 var Christian Frederik (1786–1848). Det er derfor ikke rart at rollen hans er blitt mye diskutert. En kan si at uklarhet om den rollen han spilte, har bidratt til tvil og uenighet om den helhetlige oppfatningen av 1814-begivenhetene. Christian Fredrik var dansk kronprins og kongens fetter. I 1813 sendte Frederik den 6. denne tronfølgeren sin (26) til Norge som stattholder10 – for å få interessene sine ivaretatt. Derfor er det paradoksalt at Christian Frederik gjennom våren 1814 fylte rollen slik at han framsto som en frigjøringshelt for nordmennene.
Kildene tyder på at Christian Frederik gjennom 1814-begivenhetene så lenge som mulig fulgte det overordnede målet om å bringe Norge tilbake til Danmark/Norge – og innunder oldenborgerslekta. Når han framsto som norsk frigjøringsleder, var det nettopp i kraft av å stå imot svensk maktovertagelse, fordi han fulgte «danske» interesser.
«Nordmennene» griper sjansen
Opprinnelig hadde han tenkt å kreve retten til den norske tronen gjennom å henvise til arveretten sin. Den 16. februar hadde han innbudt 21 «stormenn» til Eidsvoll Verk for å få tilslutning til dette. Men det fikk han ikke. De stilte som betingelse for å støtte han som konge, at han sikret seg folkelig legitimitet. Christian Frederik valgte å rette seg etter dette. Slik kan vi si at folkesuverenitetsprinsippet blei satt ut i praksis først – for så å bli tatt inn som et viktig prinsipp i Grunnloven etterpå. Christian Frederik ville nok bruke nordmennene for sitt formål, men nå så de en mulighet for å bruke han.
Massemobilisering
Fredag den 25. februar var det ekstraordinære gudstjenester over hele landet, der folket skulle sverge folkeeden på å «hævde Norges Selvstændighet og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland».11 Etter gudstjenesten var det valg av valgmenn, som seinere skulle velge representantene til Riksforsamlinga. Vi kan slå fast at mens Christian Frederik hadde initiert det nasjonale opprøret mot Kielfreden, hadde «nordmennene » grepet muligheten.
17. mai vedtok Stortinget Grunnloven, og valgte Christian Frederik til konge i Norge. Samtidig økte presset fra den svenske kronprinsen Karl Johan og stormaktene om at betingelsene fra Kielfreden – dvs. at Norge skulle i Union med Sverige, måtte følges opp. Kong Frederik 6. som lenge hadde spilt et dobbeltspill, ser ut til å ha gitt opp den siste rest av håp om å få tilbake til Norge. Han gir ordre om at Christian Frederik skal gi opp all makt i Norge og vende hjem til Danmark.
Svenskeunionen og Novembergrunnloven
Den 27. juli går Karl Johan til krig. Christian Frederik lar de norske troppene opptre ekstremt defensivt. Svenskene erobrer det meste av Østlandet, og Christian Frederik «ber om godt vær.» Frigjøringshelten fra våren hadde i følge den nasjonale historietradisjonen, nå avslørt seg som en «teaterkonge». Denne mangelen på heroisme har andre historikere imidlertid sett på som en realpolitikk som til sjuende sist var til fordel for Norge. Mossekonvensjonen (våpenhvile-/fredsavtale) var et kompromiss. Utviklinga etterpå skulle vise at det ikke var ille fra et norsk perspektiv. Til tross for krigsnederlaget, så bidro nordmennenes agering gjennom 1814 til at Karl Johan gikk med på å gi konsesjoner. Den personlige kongemakten er f.eks. svekket i Novembergrunnloven – i forhold til i 17. maigrunnloven. Det ga et større handlingsrom i den seinere rivaliseringen med svenskekongen om maktutøvelsen i Norge. Her må det likevel tillegges at også stormaktene England og Russland hadde forutsatt at Norge skulle behandles med en viss mykhet, og at Karl Johan allerede før den norske forsvarskrigen ser ut til å ha innsett at han etter en maktovertakelse, ville måtte ta hensyn til de sterke nasjonale strømningene i Norge.
Etter nederlaget for Sverige var Christian Fredrik desillusjonert og vel vitende om at han hadde tapt sine strategiske mål for Norge. Likevel fortsatte han å spille rollen sin slik at det ser ut til å ha gagnet nordmennene – fram til han måtte gå av og returnere til Danmark den 10. oktober.12 Seinere blei han konge i Danmark (1839- 1848, som Christian den 8.). Der styrte han innenfor rammene av eneveldet – og uten at det blei noe gjennombrudd for folkesuverenitetsprinsippet, eller andre reformer som pekte fram mot demokratiet.13
De to «partiene» på Eidsvoll
Representantene på Eidsvoll grupperte seg i to. Disse grupperingene har fått ulike navn, som sier mye om synet til dem som brukte dem. «Selvstendighetspartiet» var det samme som «Prinsepartiet» – og motstanderne, hørte til «Unionspartiet». De ledende personene for dette siste tilhørte handelspatrisiatet, og mente de hadde klare økonomiske fordeler av en union med Sverige. Denne delingen ut i fra hva en mente om selvstendighet eller union, var ikke retningsgivende for hva representantene skulle mene om konstitusjonelle og innenrikspolitiske spørsmål. I dag er det ikke lenger noen som tror at «Selvstendighetspartiet» utmerket seg med noen samlet og konsekvent holdning i spørsmål som hadde med graden av demokrati å gjøre. På den annen side er det alt for enkelt å hevde at Grev Wedel Jarlsberg og «unionspartiet» viste seg å få rett i sin mer realistiske holdning i forholdet til Sverige. Det norske nasjonale opprøret i dette året var nemlig en forutsetning for at Norge greide å berge det meste av «Eidsvollsverket» gjennom unionsforhandlingene.
ll. 1814-REVOLUSJONEN – BORGERLIG OG DEMOKRATISK?
Det fins noen gode grunner til å se på «1814» som en borgerlig revolusjon. Bl.a. har Åsmund Egge argumenterte slik i artikkelen 1814 – en borgerlig revolusjon?14 Jeg vil imidlertid problematisere dette. Dels selve begrepet «borgerlig revolusjon», men dernest ved å se ved å se på hva som var klassespesifikt borgerlig – og hva som kanskje kan karakteriseres som allmendemokratisk – ikke bare ved «1814 i seg sjøl», men også demokratiseringen fra 1814 til 1913.
Begrepet «borgerlig revolusjon»
Åsmund Egge:
Den borgerlige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjonen som knytter seg til overgangen fra føydalisme til kapitalisme.
Egge viser her, i 1979, til den økonomiske omdanningen til kapitalistiske produksjonsforhold, men «1814» var jo en politisk revolusjon, for øvrig i likhet med den engelske 1688-revolusjonen, den amerikanske i 1776 og den store franske revolusjonen i 1789.15
Kapitalistiske produksjonsforhold utvikler seg i dialektisk vekselvirkning med nye produktivkrefter. Politiske og juridiske forhold kan bremse eller hjelpe fram denne utviklinga. For eksempel gjorde standsprivilegiene i Frankrike før 1789 det nødvendig med revolusjon – mens en næringsvennlig moderniseringspolitikk politikk i England forut for den industrielle revolusjonen, la til rette for en stadig kraftigere overgang til en kapitalistisk produksjonsmåte.
Det var en brei og ytterst heterogen allianse av sosiale klasser og grupper innafor tredjestanden, som gjennomførte den franske revolusjonen: borgerskap og bønder av ulike slag, middelklasse og mange slags fattigfolk i byene. De ulike kreftene satte sitt preg på ulike deler av opprøret, men det var borgerskapet som stakk av med den historiske seieren.
Det er vanskeligere å si at det var noen ny klasse som tok over makta i 1814. Det fantes i liten grad noen adel, som i Frankrike – selv om den formelle oppløsninga av adelen kom i kjølvannet av 1814-revolusjonen. Det rike handelspatrisiatet var viktig før og gjennom 1814, men gikk mer eller mindre nedenom under den økonomiske krisa etterpå. Embetsmennene fikk stor makt fordi borgerskapet lenge var svakt. Likevel kan vi greit si at 1814-revolusjonen la grunnlag for å gjøre slutt på (restene av) de føydale standsprivilegiene, og bidro til kapitalistisk ekspansjon på et seinere tidspunkt. I denne forstand gir det en viss mening å kalle dette en borgerlig revolusjon, eller kanskje heller en første fase i en slik.
Tre demokratiske aspekt ved 1814-revolusjonen
Som nevnt var det tre viktige aspekt ved 1814-revolusjonen som representerte et brudd med eneveldet:
- Ideen om folkesuverenitet var et produkt av opplysningsfilosofien, spesielt av teoriene til John Locke og Jean Jaques Rousseau. De styrende hentet ikke sin legitimitet fra Gud eller fra arveretten, men nedenfra – i samfunnskontrakten med «folket». Folket var riktignok ikke hele folket, men «bare» de knapt 40 % av mennene over 25 år som hadde eiendom eller høyere utdanning. Likevel danner folkesuverenitetstanken grunnlaget for den videre kampen for demokrati.
- Grunnloven bygde på maktfordelingsprinsippet. I dette ligger både prinsippet om uavhengig rettsstat – og en klar funksjonsdeling mellom en valgt lovgivende stortingsmakt, den utøvende regjeringsmakt – og domstolene
- Borgerrettigheter – dvs. en rekke politiske og sivile menneskerettigheter. Viktig var det også at Norge gjennom grunnlovsverket fikk et konstitusjonelt styre, der de herskende også er bundet av lovene.
Flere faser
«1814» utgjorde den første fasen i kampen for det politiske demokratiet i Norge. Lokalt selvstyre fra 1830-tallet, liberalistiske økonomiske reformer på 1840-tallet, den store kampen om parlamentarismen fram mot det foreløpige gjennombruddet i 1884, der maktfordelingen blei forrykket til fordel for det folkevalgte Stortinget – og stemmerettskampen som fikk sin avgjørende seier med kvinnestemmeretten i 1913 – er andre viktige milepæler i denne revolusjonen.
Embetsstandens særegne rolle i Norge
Ikke på noe stadium i den politiske demokratiseringa i Norge mellom 1815 og 1913, kan borgerskapet sies å ha spilt noen avgjørende viktig progressiv rolle. I 1814 var det både embetsmenn og borgere som spilte en hovedrolle i utformingen av grunnlovsverket. Etter 1814 var borger-skapet svekket av økonomisk krise, og borgernes økonomiske tenkning var ensidig knyttet til kortsiktige særinteresser, til forsvaret av egne næringsprivilegier. 1840-åra var perioden for store markedsliberalistiske reformer i Norge, men disse reformene var drevet fram av embetsmenn som tenkte prinsipielt liberalistisk – og ikke av borgere som var opphengt i egeninteressene i øyeblikket. Embetsmannsstaten i denne perioden var altså ikke et apparat for det eksisterende borgerskapets interesser der og da, men den tolket borgerklassens strategiske interesser bedre enn denne var i stand til sjøl.
Den neste fasen av den demokratiske revolusjonen i Norge blei drevet fram av en folkelig allianse – som først besto av bønder og av middelklasse i byene, men der arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i neste omgang (i stemmerettskampen) blei svært viktige. Nå var embetsmennene blitt denne revolusjonens fremste motstanderne, som forsvarere av både svensk overherredømme og som vern mot norsk folkelig innflytelse på staten.
Den store fortellingen om det moderne demokratiet
Den store fortellingen om utviklinga fra renessansen, gjennom opplysningsfilosofien og vitenskapen – og til demokratiet og menneskerettighetene står sterkt (og sterkere enn før) i historiebøkene i skolen. Dette er på mange måter bra, men det er to problemer. Vestens «to ansikter», det demokratiske og det imperialistiske, koples sjelden – enda vi stadig oftere ser at imperialistiske kriger legitimeres som «humanitære intervensjoner og forsvar for menneskerettighetene. Og i den store fortellingen om demokratiet skjelnes det ikke i særlig grad mellom rettigheter med ulikt klasseinnhold.
Marxismen og synet på demokratiske rettigheter
Innenfor marxistisk tenkning er det borgerlige demokratiet bare en av formene for det kapitalistiske klasseherredømmet. Dvs. at makta ligger i eiendoms- og råderetten over produksjonsmidlene – og ikke rokkes grunnleggende av at de demokratiske rettighetene gjelder for alle. Så langt er dette greit. Men i noen utlegninger er dette blitt omformet til noe annet. Siden de demokratiske rettighetene er blitt karakterisert som «borgerlig-demokratiske» er betydningen av dem blitt nedvurdert – og under «statskommunismen » blitt brukt som en overbygning for å ta demokratiske rettigheter fra folk. Jeg tror det kan være av en viss verdi å slå fast at enkelte deler av Eidsvollsverket var spesifikt borgerlige, men at svært mye i demokratikampen i Norge 1814–1913 var rettet mot et borgerlig samfunn som ville begrense disse.
Flere typer rettigheter?
De spesifikt borgerlig-kapitalistiske rettighetene i 1814 var først og fremst eiendomsretten og næringsfriheten. Eiendomsretten da definert som retten til å eie produksjonsmidler (og kjøpe lønnsarbeidere til å betjene disse). Næringsfriheten var historisk progressiv – og innebar et oppgjør med privilegiepolitikken, men er siden blitt en forutsetning for markedskreftenes frie spill – mot politisk innblanding.
Mange av de viktige politiske og sivile rettighetene – som ytringsfriheten – er allmenne rettigheter. De er uttrykk for en formell likhet, men samtidig er det opplagt at de som har penger, har en helt annen mulighet til f.eks. å nyttiggjøre seg ytringsfriheten enn dem med lange og slitsomme arbeidsdager og trang økonomi.
Noen av disse rettighetene hadde overklassen klare interesser av å begrense. Det gjelder f.eks. stemmeretten, der alle utvidelser blei kjempet gjennom nedenfra, og en organisasjonsrett som er så vid at fagforeningene blir anerkjent av arbeidsgivermotparten. Mange av de sosiale og økonomiske rettighetene, som blei en del av FNs menneskerettigheter, slik som retten til arbeid, retten til nok mat og reint vann osv., står i direkte motsetning til lovene for den kapitalistiske økonomien – og til nyliberalistisk politikk.
En rettighet som streikeretten er en spesifikk arbeiderrettighet. Denne er formelt godkjent av borgerskapet som et kompromiss, men blir i praksis undergravd på en rekke måter.
Konklusjonene er enkle: Demokratikampen er folkets kamp – og det er nær sammenheng mellom kampen for reelt demokrati og for økonomisk og sosial rettferdighet.
lll. FORTSATT DEBATT OM DET NASJONALE16
Nasjonalisme opptrer i legering med høyst ulike ideologier og til fordel for sterkt motstridende samfunnskrefter. I Norge på 1800-tallet konkurrerte ulike nasjonsbyggingsprosjekt, eller ulike varianter av nasjonsbyggingsprosjektet om hegemoniet.17
Den dominerende nasjonale strømningen i Norge mellom 1814 og 1905, knyttet kampen for demokrati og kampen for selvstendighet sammen – som to sider av samme sak. Det er lett å forklare årsaken til dette. F.eks. var det slik at i kampen for mer folkevalgt makt gjennom prinsippet om parlamentarisme, var en kamp mot den svenske kongens makt.18
Det var en fortsettelse av denne sterke progressive nasjonaldemokratiske tradisjonen som på nytt kom til uttrykk i frigjøringskampen under okkupasjonen, og i to EU-kamper. Særlig i mellomkrigstida møtte denne hovedretningen i norsk nasjonalisme sterk konkurranse fra høyreekstreme og sjåvinistiske strømninger. Men like viktig er det å være oppmerksom på at den demokratiske nasjonalismestrømningen selv hadde en annen og mørk side. Grunnloven hadde sin jødeparagraf. Norsk nasjonsbygging på 1800-tallet førte til mer systematisk undertrykking og assimileringspolitikk overfor den samiske urbefolkningen. Mange tatere blei fratatt ungene sine og blei sterilisert til langt opp mot vår tid.
Arnstad og «den fascistiske norske nasjonalismen»
Den svenske «historievitenskapelige skribenten »19 Henrik Arnstad kom tidligere i år med boka Älskade fascism20, en omfattende framstilling av de svartbrune bevegelsenes historie i en rekke europeiske land. Arnstad definerer «ultranasjonalisme» som kjernen i fascismen – hvilket i seg selv er farlig snevert. «Ultra» virker her som en kvantitativ betegnelse, for Arnstad godtar ikke det skarpe skillet mellom ulike typer nasjonalisme. Han skriver f.eks.:
Hverken i Norge, Danmark eller Sverige har det noen gang eksistert annet enn mikroskopiske fascistiske bevegelser. Nordeuropeisk politikk har tvert om rykte på seg for å være preget av konsensus, kompromissvilje og avstandstakelse fra ekstreme posisjoner. Men dette kan det stilles spørsmålstegn ved – siden Norden er blitt ett av ultranasjonalismens sterkeste støttepunkter i verden. Særlig Norge har utmerket seg i de seinere åra.21
For Arnstad framstår den demokratiske nasjonalismen som spesielt manipulerende og farlig. Han knytter terroren den 22. juli – og den sterke stillingen til FrP, til ultranasjonalismens sterke stilling i Norge.
Her er det svært mye likt og ulikt som er rørt i samme gryte. Selvfølgelig spiller FrPere på terminologi som «norsk kultur» etc., men like gjerne på forestillinger der forskjellen mellom oss og de andre dreier seg om andre kategorier. I debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 lå Carl I. Hagen og FrP lavt, men i den avsluttende partilederdebatten argumenterte Hagen sterkt for det europeiske samholdet og vernet av den europeiske arven. Behring Breivik påberopte seg et forsvar for en slags kulturkristendom. Når Arnstad knytter de sterke islamofobiske strømninger til nasjonale holdninger, «glemmer» han at islamofobien er utbredt tankegods i store deler av den vestlige verden. Poenget her er ikke at høyreekstrem nasjonalisme ikke kan føre til avskyelige handlinger, men at fascismen kan øse av en større reservoar av rasistiske, sosialdarwinistiske og etnosentriske forestillinger.
Sverigeboende Karl Ove Knausgård sa det slik i et intervju i Dagbladet:
Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.22
Forskjellen på norsk og svensk tilnærming til «det nasjonale» er selvfølgelig historisk betinget. Der det nasjonale i Norge altså har utviklet seg i kamp mot undertrykking, har Sverige en historie som stormakt, samtidig som det i moderne tid er høyreekstreme krefter som flittigst har tatt i bruk de nasjonale symbolene. Men nøyer vi oss med å gjenta dette i det vide og det breie, kan det lett bli farlig selvforherligende. Et av Arnesteds «bevis» for den farlige norske nasjonalismen er at Norge tar i mot langt færre flyktninger enn Sverige – og er mer preget av innvandringsfiendtlige strømninger.
Nasjonsbygging er en dynamisk prosess. Norges rolle som oljemakt, deltaker i imperialistiske kriger, framgangsrik våpeneksportør og grensevokter for «Festung Europa», truer med å gi den norske identiteten et helt annet innhold enn den har hatt og bør ha. Dette blir ikke bedre av at det ikke bare er «typisk norsk å være god», men at oljeavhengigheten og krigspolitikken kles i miljøog fredsretorikk.
Innvandring – en trussel mot nasjonen(e)?
Asle Toje er en norsk høyreintellektuell litt utenom det vanlige – med sin brodd mot EU-prosjektet og annen elitisme. I boka, Rødt hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, er synet hans tilsynelatende det stikk motsatte av det til Henrik Arnstad. En av Tojes referanser når han skiver om nødvendigheten av å ta det nasjonale på alvor, er til Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Enkelte steder bruker han eksempler eller argumenter jeg selv har brukt.
Problemet med Toje er at han i en bok hvor han møter mennesker fra ulike europeiske land, stort sett melder om en elendighet og normoppløsning, men ikke knytter dette til den kapitalistiske eurokrisa, men til innvandring.
I Om demokratiet i Europa, advarer han mot en utvikling der «Det nasjonale kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn, nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, et synonym med flertallets overgrep mot mindretallet. »23
Det betimelige spørsmålet må da være om noen er blitt kritisert for «overgrep» uten at det er grunn til det, eller om en skal unnlate å kritisere når minoriteter blir utsatt for diskriminering. Det er også påfallende at det hos Toje er innvandrerkulturene som truer nasjonene – mens det sterke presset fra kommersiell anglo-amerikansk kultur f.eks. ikke ser ut til å bekymre.
For Toje og hans likesinnede (og det fins også enkelte av dem på venstresida) er det store problemet den såkalte multikulturalismen – som en villet politikk fra venstresida og de tradisjonelle politikerne. Men Norge er allerede flerkulturelt – enten Toje vil det eller ikke – og dermed står slaget om å få til integrering. Dette er en nasjonsbyggingsprosess der resultatet nødvendigvis også vil måtte bety noen endringer i hva den nasjonale majoriteten oppfatter som norsk.
Et viktig argument for at venstresida må ta «det nasjonale spørsmål» på alvor er at vi ellers spiller ballen opp i hendene på sjåvinistiske krefter, og lar dem ta ut et stort mobiliseringspotensiale – når situasjonen ligger til rette for det.
En moderne norsk nasjon?
Det er vanlig å skille mellom to idealtyper av nasjoner og nasjonal identitet. I Frankrike etter revolusjonen bygde staten et nasjonalt fellesskap ovenfra. Dette kalles gjerne en politisk-territoriell nasjonsbygging, der statsborgerskapet er inngangen til det nasjonale fellesskapet. I Tyskland oppsto derimot nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap – og ønsket om å samle seg i en stat tok utgangspunkt i dette. Folk av tyskspåklig herkomst som har vokst opp i andre land, har hatt lettere for å få statsborgerskap i Tyskland enn andre innvandrere.
17. mai (på sitt beste) viser at prinsippene fra Grunnloven fortsatt kan ha nasjonsbyggende (og integrerende) kraft, spesielt hvis de knyttes sammen med nyere historiske erfaringer. Det er blitt hevdet at det bare er denne typen politisk verdibasert nasjonsbygging (av «fransk type»), som fortsatt kan være akseptabel i moderne tid. Dvs. at en (igjen og igjen) bygger fellesskapet på felles holdninger til demokrati og individuelle menneskerettigheter. Men selv disse rettighetene kan snus til sin motsetning – hvis «vi» bruker tvang eller er for utålmodige med at alle nye innbyggere skal bli enige med oss. Nasjonsbygginga i Norge var heller ikke bare et spørsmål om å slutte opp om felles idéer. Disse hadde sin forutsetning i utbygginga av veier og jernbane, riksaviser, en nasjonal politisk arena osv. En moderne nasjonsbygging på tvers av tradisjonelle kulturskiller forutsetter arbeidsfellesskap, nabo- og organisasjonsfellesskap.24
Hva så med den norske nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap? Den meste kjente av nasjonalismeforskerne, A. D. Smith, har definert norsk nasjonalisme om «etnisk utskillingsnasjonalisme», dvs. at nordmennene oppfattet seg som en kulturelt distinktiv gruppe, og Kåre Lunden har etterprøvd dette.25 Lunden har også slått nådeløst tilbake mot dem som har forsøkt å tilbakevise at det fins en særegen norsk identitet, med argumenter om at alle deler av det norske egentlig er import. Han gjorde f.eks. narr av Gudmund Hernes for ikke å se skogen (konfigurasjonen) for bare trær. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet «Norge et lite stykke verdenshistorie», som dokumenterer Norges meget langvarige flerkulturelle historie. Her er det mange interessante og til dels «artige» eksempler, som vil være nyttige i innvandrings- og integreringsdebatten, men som dessverre skriver seg inn i den ideologiske posisjonen Lunden polemiserer mot:
Bare mangfold kan få slutt på det enfoldet som den nasjonalistdyrkende vrangforestillingen har skapt de siste 150 årene. Istedenfor å tenke stort, har den nasjonalistiske enfoldighetstankegangen fått nordmennene til å tenke smått, og dermed fått nordmennene til å bli mindre enn de hadde trengt å være…… har mytene om den flotte, unike annerledeslandet forsøkt å gjøre generasjon på generasjon av nordmenn stolte over binders, bunader og innadvendt nisseluementalitet.26
Nå viser det seg at det er vanskelig for nordmenn i dag å redegjøre for hva som konstituerer «det norske».27 Det betyr imidlertid ikke at det ikke fins. En må imidlertid erkjenne at innholdet i begrepet endrer seg over tid. Jeg tror heller ikke at det er noen uoverstigelig motsetning mellom en nasjonal kulturell integrasjon og flerkulturalitet. En kan være muslim med innvandrerbakgrunn – og ha «norsk naturfølelse», eller være tilhenger av norske likhetsverdier, som nå er under sterkt press. Knut Kjelstadlis Sammensatte samfunn – inkludering og samfunn28 kan være et godt utgangspunkt for videre diskusjon av forholdet mellom klasse og etnisitet – og integrasjon og kulturelt mangfold.
Noter:
- A-magasinet 16.05.13. De to første av 199 punkter med det du må vite før 200-årsjubileet. Skrevet av Halvor Hegtun.
- Det var redaksjonen som ønsket seg en elementær framstilling av temaet. Det er da viktig å understreke at dette i utgangspunktet ikke er «min periode» eller «mitt tema», selv om jeg som historielektor ofte har undervist i stoffet. De mange motstridende oppfatningene om temaet gjør at en selv i en elementær framstilling må gjøre tolkninger som kan være kontroversielle. Til hjelp har jeg særlig hatt nytte av professor Ståle Dyrviks lille bok «Året 1814» (2005). Den er historiografisk (dvs. at den viser de motstridende tolkninger og tolkningsretninger – og hvordan disse har endret seg over tid). For den eldre historiografien står også Ottar Dahls «Norsk historieforskning i 19. og 20 århundre» (1970) sentralt.
- Også brukt i Peer Gynt.
- Dokument som fastslo valgkongenes forpliktelser overfor sine undersåtter – dvs. de danske kongenes forpliktelser spesielt overfor restene av norsk adel og mektige menn i Norge.
- Dette er bl.a. godt dokumentert i Sverre Bagge og Knut Mykland: «Norge i dansketiden» (1987/1992).
- «Friheten i gave» har festet seg som en merkelapp for den hovedretningen som la vekt på «ytre årsaker». Formuleringen er blitt tillagt Sverre Steen som i boka «Det frie Norge» (1952) var tidlig ute med å bruke de utenrikspolitiske faktorene mot synet til Sars. Det viser seg imidlertid at «Friheten i gave» var tittelen på Jens Arup Seips anmeldelse av Steens bok i Arbeiderbladet 5. januar 1952 (jfr. Stein Tønnessons påvisning av dette i Nytt norsk tidsskrift 1/99). Seips forsøke på å spissformulere Steens kritikk av Sars har ført til en ensidighet.
- Jens Arup Seip: «Utsikt over Norges historie». b. 1, s. 51.
- Professor Knut Mykland (1989) – her sitert etter Dyrvik s. 32. Mykland er ellers blant de som har vært mest kjent for å betone ytre årsaker.
- Dyrvik s. 34.
- Stattholder (egentlig «stedfortreder») er en representant for monarken i et spesielt område.
- Her sitert etter Dyrvik s. 49.
- Så kan det være en viss tvil om hvorfor han gjorde dette – om han hadde et visst håp om at et Norge med stor grad av selvstendighet, igjen kunne komme tilbake til Danmark i en framtidig situasjon, eller om han bare ville slutte sitt politiske virke i Norge på en håndverksmessig måte. Sympati med sine undersåtter igjennom et knapt halvår kan vel også ha spilt inn.
- Han forberedte riktignok en forfatningsreform, som han ikke rakk å gjennomføre før han døde.
- Artikkelen sto i tidsskriftet «Materialisten» 2/79 – og er planlagt gjenopptrykt i «Rødt!».
- I marxistisk revolusjonsteori er den sosialistiske revolusjonen en politisk maktovertakelse – og en forutsetning for omdanning til sosialistiske produksjonsforhold. Universelle velferdsgoder peker fram mot sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold, men er ikke slike. Kapitalistiske produksjonsforhold kunne derimot utvikle seg et godt stykke innenfor et samfunn med overveiende føydale trekk.
- I 1996 skreiv jeg et større hefte med tittelen «Ja, vi elsker…? En studie i det nasjonale spørsmål.» Heftet blei gitt ut av RV og gikk i ganske store opplag. Det er ikke lett å få tak i dag, men kan lånes fra Arbeiderbevegelsens arkiv. Jeg står fortsatt på analysen i heftet, men medgir at det nasjonale spørsmål blir vanskeligere når veteraner fra den imperialistiske Afghanistanokkupasjonen skal æres på seiersdagen for frigjøringskampen mot Hitler-fascismen. I heftet er det også en rekke referanser til teori på området.
- Øystein Sørensen redegjør for dette i 3, bind av «Norsk idéhistorie. Den har tittelen «Kampen om Norges sjel 1770-1905», og kom på Aschehoug i 2000.
- Samtidig var det kultur- og språkkamp mot den langvarige danske innflytelsen.
- Forlaget Nordstedts karakteristikk. Arnstad er egentlig journalist, som har skrevet en del om historiske temaer.
- Norstedts, Stockholm 2013. Se også intervju med Arnstad i Klassekampen 25. april 2013.
- Arnstad s. 367/368
- Dagbladet den 27. april 2013.
- «Rødt, hvitt og blått», s. 28.
- Ungdomsopprørene i franske drabantbyer for noen år siden er et godt eksempel på at formell likhet mellom borgerne ikke er nok hvis det mangler slike fellesskap.
- «Norsk grålysning» (1992).
- «Norge – et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005. Her sitert etter pocketutgaven 2009, s. 11.
- Det er ikke bare en brautende Tybring Gjedde som har problemer her. Jeg har gjennom mange år diskutert dette med elever i klassene mine i videregående skole, og de synes ikke det er lett å sette ord på hva det dreier seg om.
- 28 Pax 2008
———————————————————————————-
Kapitalismen sine eigenskapar og den feilaktige analysa – kapitalismen si framtid
Kapitalismen sine grunnleggjande eigenskapar forklårar kvifor han var eit meir progressivt system enn føydalismen. For det første var lønnsarbeidet eit framsteg framfor slavearbeid (sjølv om slavearbeid og slaveløn er til stades i kapitalismen i ulike delar av verda også i dag), liveigenskap osb. Dette hadde vore systemet før, i høve til menneskeleg fridom, produktivitet og revolusjonært potensiale. For det andre så tvang konkurransen mellom kapitalistar dei til å utvikle produksjonen på ein måte som hadde vore utenkeleg før.
Men akkurat desse eigenskapane ved kapitalismen inneheld frøa til all umenneskelegheit, ulikheit, kriser, krig og øydeleggingar. Eigenskapar som gjer det viktig å knuse kapitalismen.
Utviklinga av ein kapitalistisk vareproduksjon leiar til ei verd der alt er til sals. Forvandlinga frå arbeidskraft til ei vare, framandgjer arbeidaren frå sitt arbeid og frå produktet av dette arbeidet. Det gjer om arbeidet til kjedeleg rutinearbeid og arbeidarar til maskindeler og kontor inventar.
Den ukontrollerte konkurransen mellom kapital produserar periodiske kriser der firma går konkurs, produksjonen ramlar, folk vert arbeidslause og fattige. Same konkurransen fører til at mindre firma vert overteke av større og sterkare. Kapital og produksjon konsentreras dermed i eit fåtal gigantiske selskap. Konkurransen dei imellom kan leie til meir alvorlege hendingar som krig og aukande miljø øydeleggingar og andre kriser.
Sosialdemokratar trudde før (no trur dei absolutt ikkje på slikt lenger) at gjennom aukande statleg eigarskap og statleg styring av kapitalismen, ville det verte mogeleg og skrittvis avskaffa kapitalismen. Eller i alle fall å temme han. Dei tok grundig feil. Det skapte ikkje ei blanding av kapitalisme og sosialisme, utan berre ei blanding av kapitalisme og statskapitalisme. Stalinistane trudde at land der staten nesten eigde alt og planla alt, som Sovjet og Kina, var sosialistiske. Dette til tross for at arbeidarane verken kontrollerte produksjonen eller staten. Lønnsarbeidet var verande og staten konkurrerte med resten av den kapitalistiske verda. Dei tok og feil. Eit samfunn kontrollert av eit privilegert statleg byråkrati, var og er ikkje sosialisme, men eit byråkratisk statskapitalistisk tyranni.
I dagens sosiale rørsler finns det mange som identifiserar nyliberalismen som den einaste fienden, og ikkje kapitalismen som heilheit. Nyliberalismen er sjølvsagt ein fiende, men han er berre eit av hovuda på kapitalismen sine akslar. Å hogge av eit hovud kjem ikkje til å gjere dei andre hovuda mindre dødelege.
Det finns berre ein måte å avskaffe kapitalismen på og oppnå sosialisme og kommunisme. Det er at arbeidarane og kunstnarane sjølv tek over eigarskapet og kontrollen over produksjonsprosessen. For å gjere det må dei ta den politiske makta.
Rosa Luxemburg oppsummerte det heile då ho skreiv:” der kapitalismen sine lenker vert smidde, må dei brytast”.
Kriser, framandgjering og produksjonskreftene i kapitalismen
Kriser i kapitalismen omtalar Karl Marx i Kapitalen som «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning». Her skriv Marx: “Den kapitalistiske produksjonens virkelige grense er kapitalen selv. Det er at kapitalen og dens egenekspansjon viser seg som utgangspunkt og endepunkt, beveggrunnen for og hensikten med produksjonen; at produksjonen bare er produksjon for kapital og ikke motsatt, produksjonsmidlene blir ikke midler som kun er til for en uavbrutt ekspansjon av den levende prosessen til produsentenes samfunn. De grensene innen hvilken opprettholdelsen og sjølekspansjonen av kapitalens verdi (som hviler på eksproprieringa og fattiggjøringa av den store massen av produsenter) alene kan bevege seg, disse grensene kommer stadig i konflikt med produksjonsmetodene kapitalen må bruke for å nå sitt mål, og som har som siktemål ubegrensa utvidelse av produksjonen, produksjon som mål i seg sjøl, betingelsesløs utvikling av samfunnets produktivitet. Midlet – den betingelsesløse utviklinga av samfunnets produktivkrefter – kommer i stadig konflikt med den begrensa målsettinga, sjølekspansjonen til den eksisterende kapitalen. Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.» Karl Marx: Kapitalen -bind 3, siste del av kapittel 15.2 «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning»
Produktivkreftenes ekspansjonstrong kan forklare ekstreme økonomiske handlingar som fører til kriser. Marx si analyse er her at “Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.” Det er her ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Då talar me om krisene som oppstår. Og kriser har oppstått med gjevne mellomrom. Kvart 10-30 år har det hendt større eller mindre nedgangar i kapitalismen. Kriser var det allereie på tidleg 1800-tal. Me må attende til 1930- og 1940-talet for å finne så låge tal som fallet i 4. kvartal 2008 viste. Ein hadde aldri sett liknande i heile målinga si historie.
Slike kriser i det kapitalistiske system er noko også kapitalistane reknar med, men dei prøver å korte ned nedgangstida så mykje som mogleg. Det er då kapitalismen visar at dei er eit system samansett av ulike aktørar med kryssande tilhøve til kvarandre, som er avsondra med “verda” utanfor. Der folkefleirtalet si deltaking som produsentar på brei front nok ein gong vil trå til på kapitalen sin premissar utan å endre systemet. Utfordringa vert likevel å hindre at ei krise vert eit springbrett til at arbeidarane kan få mange med til å tenkje meir gjennom i kva retning menneska er på veg og om kapitalen sitt kart stemmer med det globale terrenget. Karl Marx si tese om framandgjeringa av arbeidaren som produsent kan her hjelpe oss med å forstå dette. I Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 189-208, skriv han: “Ut fra nasjonaløkonomien selv har vi, med dens egne ord, vist at arbeideren synker ned til å bli en vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til produksjonens makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til en opphoping av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i enda verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier, mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele seg i to klasser – eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes klasse.”
Vara si mytiske karakter og dobbeltheit (Vara si fetisjkarakter) og kunsten
Om framstillinga av vara sin fetisjkarakter seier Marx: at ei vare ved første blikk ser ut til å vere ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysen viser at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan tilfredstille menneskelige behov, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det. Men bordet fortsett med å vera tre, ein alminneleg ting som me kan sanse.
På same måte som vara ser kapitalistane på kunsten som omsettleg, med sin mytiske og fetisjaktige karakter. Så snart kunsten opptrer som vare, så endrar han seg til ein ting som ein kan sanse som har oversanselege eigenskapar. Kunsten vert ufarleggjort og kan brukast i kapitalen si interesse. Her ligg også manipuleringa og undertrykkinga av kunsten som eit reiskap for kapitalen sitt ve og vel. Ein skal på borgarleg vis «kose» seg med kunst og investera i han, men kunsten må ikkje føre til folkeleg opplysning og kime til opprør og endring. Kunsten står dermed med eit bein i kapitalismen og eit bein i opprøret og sosialismen. Det vert då viktig å få begge bein radikale (rotvelting) og på bakken, og ikkje berre med eit bein utanfor kapitalen, ei frigjering av kunsten er naudsynt for endring.
Marx seier at vara sin mystiske karakter ikkje spring ut av bruksverdien ho har. Han spring heller ikkje ut av korleis verdien i ho blir bestemt, av innhaldet i verdibestemtheita. Det er to grunnar til det. For det første er dei nyttige arbeida eller dei produktive verksemdene funksjonar av den menneskelege organismen, same kor ulike dei er. Og dette er vesentleg forbruk av den menneskelige hjernen, nervane, musklane, sanseorgana osb. For det andre så er det slik at det som ligg til grunn for storleiken av verdien, nemlig kor lenge det nemnde forbruket varer, kvantiteten av dette (dvs. arbeidstida) er noko synleg ulik frå kvaliteten i arbeidet. Menneska må under alle samfunnstilhøve vera interessert i kor lang tid det tek å produsera livsmidla sjølv om graden av interesse vil variere med graden av utviklinga av sivilisasjonen.
For det tredje er det slik at menneska sitt arbeid får ein samfunnsmessig form så snart dei på ein eller annan måte arbeidar for kvarandre. Det er altså slik sett ikkje noe mystisk i eit produkt når me ser på bruksverdien av det eller i den verdien som er nedlagt i det gjennom arbeid eller i det faktum at produksjonen er samfunnsmessig. Alt dette er synleg og lett og sjå og forstå.
Ivar Jørdre
———————————————————————-
Verktøy for politikk
Skrevet av Marta Harnecker
Marta Harnecker har holdt et omfattende foredrag om politikkens vilkår og hvordan bli bevisst hvordan man tenker og handler politisk.
Marta Harnecker er en chilensk sosiolog, journalist og aktivist. Artikkelen er oversatt fra spansk til engelsk av Elizabeth Briemberg og revidert av Fred Fuentes og Bill Fletcher. Oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe. Den engelske versjonen er publisert av Links, og finnes på http://links.org.au/node/1374. I tidsskriftet Rødt! nr 4/13, er en forkortet versjon trykt,
http://www.marxisme.no/index.php/2013/nr-4-2013/1006-verktoy-for-politikk.
I. Hva mener vi med politikk?
1. I denne pamfletten, som er del av en serie ment som folkeopplysning, vil vi ta opp spørsmålet om hva slags verktøy vi trenger for å drive politikk.
2. Vi vil se på ulike verktøy, og begynner sjølsagt med å definere politikk.
3. Kjenner du noen definisjoner av politikk?
4. Vel, du kan finne mange ulike definisjoner i ordbøker. Men det er egentlig bare to viktige definisjoner.
1) Et konservativt syn på politikk
5. Det konservative synet på politikk som vi som oftest hører om, og som ofte brukes i analyser, beskriver politikk som «det muliges kunst».
6. Hva betyr «det muliges kunst»?
7. Det betyr at du, etter å ha analysert en konkret kompleks situasjon, under gitte maktforhold mellom ulike krefter, sier: «Greit, fienden er veldig mektig og jeg er svak. Jeg kan ikke gjøre noe mot denne mektige fienden, så det jeg må gjøre er å tilpasse meg til situasjonen».
8. Det er derfor dette synet fører til politisk opportunisme, som vi kaller «å snu kappa etter vinden». Det vil si: «Jeg tilpasser meg så godt jeg kan til de eksisterende maktforholda.»
9. Vi må ikke ta feil av opportunisme og det opportune, eller det å se muligheter. En opportun handling kan være nyttig innafor en gitt sammenheng. For eksempel: PAIS-Alliansens beslutning om å ikke stille kandidater til Ecuadors parlamentsvalg, gitt den manglende tilliten til institusjonen på den tida, var opportun. Med opportunistisk mener vi en utilitaristisk handling, eller en som kun vil tjene et individ eller ei gruppe. For eksempel å gi noen komplementer for å få fordeler tilbake.
10. Konservative politikere forsvarer dette ståstedet med at de er realister, og at alternativet er å være subjektive, utopiske eller idealister.
11. De sier en må være realist for å være en god politiker.
12. Det er dette det velkjente begrepet «realpolitikk» handler om.
13. Det betyr at en må begrense seg til å gjøre ingenting, og akseptere «status quo».
14. Noen kamerater veit ikke hva «status quo» betyr.
15. Det er de rådende forholda. Du underordner deg andres politikk. Og hva er – grovt sett – de andres politikk?
16. De herskende klassenes politikk, de klassene som har statsmakta der og da.
17. Gramsci – mange kjenner denne italienske marxistiske tenkeren – mente diplomater måtte tilpasse seg til omstendighetene rundt dem.
18. På noen måter er en diplomat sitt arbeid å tilpasse seg til omstendigheter – å «snu kappa etter vinden», å være alle ting for alle folk.
2) Et revolusjonært syn på politikk
19. Politikk – som Gramsci sa – er noe helt annet om vi tenker på politikk som revolusjonær politikk.
20. For en revolusjonær er ikke politikk å akseptere det som er. En revolusjonær defineres av sin egen evne og sitt eget ønske og tilegnelsen av sitt liv til å forandre de eksisterende forholda.
a) Viljestyrke er ikke nok. Vi må begynne med de eksisterende forholda
21. Å forandre de eksisterende forholda betyr ikke at vi ikke tar utgangspunkt i de eksisterende forholda. For å forandre noe, må vi begynne med det gjeldende utgangspunktet.
22. Derfor må vi anerkjenne den nåværende virkeligheta og de nåværende maktforholda som eksister nå, ikke for å tilpasse oss sjøl til situasjonen på opportunistisk vis, men for å forandre de.
23. Vi kan ikke benekte den nåværende virkeligheta, vi kan ikke ignorere den og handle kun utfra ønsketenking.
24. Altså: Viljestyrke aleine vil aldri forandre virkeligheta, viljestyrke er essensielt, men ikke nok. Vi må begynne med å analysere maktforholda som de er nå.
b) Hvordan Fidel forandra maktforholda på Cuba
25. Det er dette Fidel Castro og hans gruppe gjorde på Cuba.
26. Dere husker at Fulgencia Batistas grusomme, undertrykkende diktaturet støtta seg på det cubanske politiske system sine væpna styrker; hæren. En hær som ikke var lik den hæren bolsjevik-opprøret på begynnelsen av det 20. århundret møtte, men en langt mer sofistikert hær. På denne tida sa verdens politiske analytikere at under disse nye forholda ville det være umulig å skape et folkelig opprør mot en hær.
27. Fidel aksepterte ikke dette, men det betyr ikke at han ikke aksepterte virkeligheta. Hans utgangspunkt var sjølsagt den reelt eksisterende situasjonen på Cuba, men han aksepterte ikke å sette seg ned og gjøre ingenting. Ved å studere den virkeligheta, og ved å studere måten mambises (cubansk uavhengighetsgerilja) hadde nedkjempa en kolonihær som var langt mektigere enn de var, og ved å oppdage at det var ved å bruke geriljataktikk de bekjempa den mektige, spanske hæren, tenkte han: «Mot Batistas menn må vi bruke geriljakrig.»
28. Dette er en kampform der hæren ikke konfronteres direkte gjennom folkelig opprørskamp, istedet konfronteres den av små patruljer på rekognoseringsoppdrag, som overfaller dem. På denne måten bekjemper du hæren ved å angripe dens svakeste ledd, og ved å skape lav moral blant fiendens tropper. Moralen svekkes når ei liten gruppe geriljasoldater kontinuerlig bekjemper dem gjennom mange trefninger.
29. Dette var en veldig viktig faktor i å bekjempe Batistas hær, uavhengig av det faktum at når geriljaen vant framgang, økte også geriljastyrkens suksess og størrelsen på angrep på militærforlegninger osv.
30. På denne måten var det mulig, litt etter litt, å endre maktforholda og oppnå seier mot en hær som, ifølge analytikerne, ikke kunne nedkjempes kun med våpen.
31. Den særskilte karakteren til revolusjonær politikk er å ta utgangspunkt i virkeligheta, men å søke den rette måten å forandre maktforholda i de revolusjonæres favør.
c) Å gjøre mulig i framtida. Det som virker umulig i dag
32. Revolusjonær politikk er ikke det muliges kunst, men heller kunsten å gjøre mulig i framtida det som virker umulig nå. Ikke fordi vi er ønsketenkere som lengter etter forandring i framtida, men fordi vi er realister og tar utgangspunkt i dagens virkelighet, analyserer vi den virkeligheta og prøver å finne en måte å forandre maktforholda.
33. Maktforholda må endres.
34. Det finnes ingen seier uten å endre maktforholda.
35. Så, politikkens kunst er nettopp evnen til å skape maktforhold som er gradvis mer gunstige for den revolusjonære prosessen.
36. Det er dette, gjennom hele menneskehetens historie, alle revolusjonære politikere har gjort.
37. Men denne forståelsen av politikk som akkumulasjon av krefter, som konstruksjonen av nye maktforhold, er veldig distinkt og opererer veldig annerledes enn den som anser politikken å være det muliges kunst.
d) Å ikke redusere politikk til institusjoner
38. Denne forståelsen reduserer ikke politikk til institusjoner
39. Vanligvis når en prater om politikk og politikere, tenker en på folk som har posisjoner i nasjonalforsamlinga, i departe-menter, i rettssystemet, maktposisjoner og derfor, for å vinne mer makt, må deres politiske gruppe vinne flere mandater. Derfor blir allianser skapt mellom partiledere og mellom politiske partier. Ved å gjøre dette, tror de maktforholda endres.
40. Dette er ikke vår oppfatning av politikk
e) Å overkomme den smale oppfatninga
av makt
41. I vårt syn på politikk må vi overkomme denne smale oppfatninga av makt.
42. Politikk er ikke bare statsmakt. Det finnes ikke bare i staten. Makt er spredt gjennom mange deler av samfunnet, i mange sektorer, i mange fragmenter.
43. For eksempel er mediemakta, som du veit, ei grunnleggende makt.
44. Spørsmålet er hvordan nye maktuttrykk kan begynne å stige opp fra basis i samfunnet.
45. Et selskap forlatt av kapitalistene, som blir tatt over av arbeiderne og blir sjølstyrt, er å skape makt.
46. Akkurat som når bønder tar over landjord fra store jordeiere. Og når studentforsamlinger forandrer universiteter, etc.
47. Så makt kan ikke bare reduseres til staten, det er mer å ta med i beregninga.
f) Å skape sosiale krefter: noe helt grunnleggende
48. Sist og viktigst, hvis vi definerer politikk som kunsten å endre maktforholda, burde vi innse at maktforholda ikke vil bli forandra ene og aleine med politiske krefter, vi må også skape de nødvendige sosiale kreftene, bygge sosiale krefter som gjør oss i stand til å styrke vår politiske makt og bekjempe de politiske kreftene vi står opp mot.
49. Altså: Revolusjonær politikk er grunnleggende fokusert på folkelig organisering.
50. Det kan ikke skje noen revolusjonær forandring i maktforholda uten et mer og mer organisert folk.
g) Folkets skepsis til politikk og politikere
51. Men vi støter på et alvorlig problem når vi prater om politikk, og det er skepsisen folket har til politikk og politikere.
52. Hvis du prater med folk om partier,
reagerer de som regel negativt. Undersøkelser har blitt gjort i noen land som viser at folket avviser partier på grunn av det rådende partiveldet, den gjensidige logringa, kameraderiet, beslutninger som taes ovenfra-og-ned, frynsegodene politikerne får.
53. Politikk og politikere er i stor grad diskreditert, og en av flere grunner til dette er at høyresida har tatt til seg venstresidas språk. De adopterer våre ord, så deres taler høres ut som våre taler.
54. Vi kan legge til noe som er vår egen feil, vår egen svakhet, som er at når våre politikere driver politikk, bruker de ofte den samme politiske stilen som høyresida, den samme måten å framstå på.
55. Når folk hører veldig like taler og ser veldig lik praksis, hvorfor skulle de bli entusiastiske til politikere og politikk?
56. Dette må taes med i beregninga.
57. Vi kan se på bevegelsen som nå støtter president Correa i Ecuador, PAIS-alliansen som et godt eksempel. Denne bevegelsen var veldig påpasselig med å ta med i beregninga den store graden av skepsis mot politikere i befolkninga. Derfor skapte de et politisk verktøy tett knytta til det de kaller «innbyggerbevegelsen».
h) Utopiske mål: bautaerer som viser vei
58. Jeg vil også gjøre klart at når jeg sier at vi må gjøre mulig det som i dag virker umulig, mener jeg ikke at alt er mulig.
59. Det finnes mål som allverdens viljestyrke ikke kan oppnå – som Hinkelammert, en tysk skribent som nå bor i Costa Rica, som har skrivi ei rekke interessante verk om frigjøringsteologi, sa: «Vi har å gjøre med ønskelige mål som inneholder menneskelige verdier i deres reine og definitive form, men som på grunn av deres grad av perfeksjon ikke er menneskelig mulige og i den forstand er utopiske mål: for eksempel, vi vil aldri fullt ut oppnå den typen samfunn basert på full likhet som Marx drømte om.»
60. Disse utopiske måla er veldig viktige fordi de inspirerer våre revolusjonære handlinger, de driver oss til å handle og overbeviser oss om behovet for kamp. Du manes til kamp fordi du har håp, fordi du har et alternativ å slåss for, er det ikke sånn?
61. Sjøl om disse måla er utopiske og ikke kan oppnås, er de som stjerner som lyser opp veien for oss.
62. Noen kan si at å akseptere det faktum at noen av måla våre er utopiske mål, det vil si mål som ikke kan oppnåes, er pessimistisk. Jeg trur det motsatte: jeg trur at enhver handling eller ethvert steg mot det målet, uansett hvor lite, er et steg framover. På den måten er jeg optimistisk: jeg ser hvordan små handlinger går et stykke på veien til å synliggjøre det nye samfunnet vi slåss for.
63. Men for å unngå ønsketenking må vi ta utgangspunkt i virkeligheta. Vi må analysere det som innen politikk kalles: den nåværende situasjonen, den nåværende konjunkturen.
64. Det vil si, de som involverer seg med politikk, må ikke bare være i stand til å gjøre klart de langsiktige måla: «jeg vil bygge sosialisme», «jeg vil bli frigjort fra Batista», etc. Nei! Vi må også være i stand til å oppnå måla, og for å gjøre det må vi vite hva som skjer her og nå for å best kunne beslutte hva vi gjør med det neste gang.
i) Ei generell retning er ikke nok innen politikk
65. Ei generell retning er altså ikke nok i politikk, konkrete handlinger er nødvendige. Dessuten er det grunnleggende å være i stand til å forstå endringer i maktforholda, fordi forhold ikke er noe statisk, de endrer seg hele tida.
66. Når ei kvalitativ endring skjer, hva er det som gjør at du tenker at situasjonen har forandra seg? Fordi: hvis situasjonen har forandra seg, må verktøya vi bruker for å drive politikk også endre seg, som vi vil se seinere.
67. Før jeg er ferdig med denne delen, vil jeg si at i de følgende delene vil vi se på noen sider ved det å best beskrive den nåværende situasjonen: Hvilke krefter står mot hverandre? Hvordan er disse kreftene organisert? Hvilken posisjon har hver av kreftene akkurat nå? Hvordan opererer de? Og hvilken kraft er det som driver prosessen, som er drivkrafta eller hovedkrafta?
II Maktforholda
1) Maktforholda i Venezuela når Chavez vant sitt første valg
68. Vi går nå over til noe helt konkret – situasjonen i Venezuela da Hugo Chavez først blei valgt til president.
69. Ved å bruke forståelsen av maktforholda, ser vi hvordan den gjelder i en spesifikk historisk virkelighet som i Venezuela.
70. Hvordan var situasjonen i Venezuela da president Chavez vant valget i 1998?
71. Maktforholda på verdensbasis var veldig negative.
72. Husk at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjet-blokka forsvant mot slutten av 1991.
73. Som et resultat av dette opprettholdt de kapitalistiske kreftene, imperialistene absolutt dominans og USA ble den ledende militære verdensmakta, uten noen motmakt, fordi motvekta i Sovjet-militæret hadde vært, atomkrigtrusselen, lamma eller virka i det minste avskrekkende på den tida, var borte.
74. USA fikk evnen til å handle unilateralt fordi de hadde den mektigste militærmakta på kloden.
75. Og da Sovjets sosialistiske økonomiske modell forsvant, styrka kapitalismen seg fordi ingen lenger kunne argumentere overbevisende for at det fantes et alternativ eller en annen måte å gjøre ting på.
76. I denne sammenhengen oppsto Fukuyamas tese om at nyliberalismen representerte historias endepunkt.
77. Dette skjedde på den internasjonale arenaen.
78. Da Chavez begynte sin prosess var han aleine i Latin-Amerika, og sto opp mot disse maktforholda på verdensbasis.
79. Og hva skjedde internt i Venezuela?
80. Chavez vant et valg med mer enn 50 % av stemmene, med flertall i folket bak seg. Dette resultatet kan forklares med at landet var dypt inne i ei strukturell krise, staten var i krise, en tidligere president hadde blitt fjerna fra stillingen for korrupsjon, folket var lei av korrupsjon, av kameraderi, av alt som eksisterte i staten i Venezuela.
81. Chavez – som først tenkte å drive væpna opprør for å få makta og transformere landet – innså at i det store og hele ønska ikke folket i Venezuela vold, og bestemte seg for å delta i valgkampen, den institusjonelle kampen, og stille til valg og vinne.
82. Men hvordan var maktforholda som karakteriserte situasjonen etter hans seier?
83. Han hadde støtte fra store deler av hæren, men hadde mindretall i nasjonalforsamlinga, og det samme gjaldt de regionale guvernørene og borgermesterne.
84. Rettsapparatet var i henda på folk som representerte det forrige regimet.
85. På samme måte var økonomien og media stort sett i henda på de gamle herskerne.
86. Og nivået på organisering av folkelige bevegelser og politiske partier i Venezuela var veldig svakt. Vi kan for eksempel ikke sammenligne partiene på den chilenske venstresida med partiene på venstresida i Venezuela. De chilenske partiene var større og med større tradisjon for kamp.
87. Hva gjorde Chavez da han sto overfor en så negativ situasjon, både internasjonalt og på hjemmebane?
88. Det første han gjorde internasjonalt, var å prøve og endre maktforholda ved å oppfordre til å danne alternative organisasjoner til de imperialistiske.
89. Blant annet støtta han latin-amerikansk og karibisk integrasjon på ulike vis: For eksempel: Han støtta opp om Mercosur og skapte ALBA, den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika, som virkelig representerer en annerledes form for integrasjon som virker forskjellig utfra hvert enkelt lands behov og med solidaritet mellom landa.
90. Det mest konkrete uttrykket for denne nye formen for integrasjon er bånda som finnes idag mellom Cuba og Venezuela.
91. Et annet tiltak var handelsavtaler han signerte med fattige land i Sentral-Amerika og Karibia hvor Venezuela solgte olje til langt lavere priser enn prisen på verdensmarkedet.
92. Han revitaliserte og styrka Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som på den tida var kraftig svekka, og han lykkes med å få en av hans beste kadre, Ali Rodriguez, til å bli president i OPEC. Med denne manøveren oppnådde han en viktig seier: Etablering av rettferdige oljepriser for produserende land.
93. I tillegg søkte han å skape allianser og etablere relasjoner som skulle bryte den nært absolutte avhengigheta Venezuela hadde til USA.
94. Så han etablerte relasjoner med India, Russland, Kina og Iran.
95. Han etablerte disse multipolare relasjonene, som er grunnleggende for at et land som vårt kan være suverent.
96. Han støtta også internasjonale fora for utviklingsland: Forum av 15 nasjoner, Forum for Sør-Sør-samarbeid og Gruppa av 77 nasjoner, som samler 120 underutvikla nasjoner.
97. I Latin-Amerika har vi gjort veldig viktige framskritt. Vi har allerede møter mellom landa uten USAs tilstedeværelse.
98. Vi er suverene, og vi begynner å fatte avgjørelser uten å måtte konsultere USA.
a) Å endre spillereglene i det institusjonelle systemet
99. Når det gjelder interne krefter, forsto president Chavez at det første han måtte gjøre var å endre spillereglene i det institusjonelle systemet, gitt at han hadde bestemt seg for å etterstrebe en sosial endringsprosess den institusjonelle veien; gjennom ikke-voldelig folkemobilisering heller enn en direkte militær utfordring.
100. Han kjente begrensningene denne veien innebar, og sa derfor at disse grensene, disse spillereglene måtte endres, og for å gjøre det var første skritt en folkeavstemning som spurte: Vil du at vi skal danne ei grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny grunnlov?
101. Folket støtta folkeavstemninga, den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, den lagde utkast til ny grunnlov, og det store flertallet av folket godkjente den grunnloven.
102. Den nye grunnloven krever at valg skal avholdes for å velge folkevalgte på alle nivåer i staten, og de de valga vant presidenten og de som støtta ham en stor seier: De fikk et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlinga, de fikk kontroll med et betydelig flertall av guvernørposisjonene og borgermesterposisjonene, og de konverterte rettsvesenet til en institusjon som var villig til å opprettholde grunnloven heller enn å bli styrt av oligarkiske grupper.
102. Disse bragdene var ikke permanente, som vi skal se. Dette var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga og valga etterpå.
103. Men før vi går videre og ser hva som så skjedde med disse institusjonene, må vi ta med i beregninga det faktum – som en så god strateg, en god politiker som Chavez gjorde – at de sosiale og politiske bevegelsene i Venezuela var veldig svake, partiene var ikke, som vi sier, tilstrekkelig konsolidert.
104. Den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200 – som var den politiske gruppa som støtta ham i hæren – var satt sammen av et minkende antall militante og Bevegelsen for en Femte Republikk – som var valgkampverktøyet skapt for å vinne valga – var kun et valgkampapparat.
105. Så Chavez begynte å se etter ulike initiativ til å bygge folkelige og parti-liknende organisasjoner.
106. Han fremma gjenoppbygging av den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200, han fremma de Bolivarianske sirkler og så skapte han en politisk ledelse for revolusjonen, og valgte Guillermo Garcia Ponce, en kjent kommunistleder, til å ta rollen som generalsekretær.
107. Altså: Chavez så nødvendigheten av et politisk verktøy og nødvendigheten av sosial organisering.
108. Dette er ikke stedet for å analysere hvor vellykka disse initiativa var, men det gir oss et godt overblikk over Chavez som politisk strateg og over hans bevissthet rundt nødvendigheten av å endre maktforholda.
2) Maktforholda i Venezuela før kuppet i april 2002
109. Vi vil nå analysere den nye situasjonen i Venezuela. Vi så på den politiske situasjonen som fantes da Chavez vant; nå vil vi se på den politiske situasjonen som oppsto kort tid før militærkuppet i april 2002.
110. På slutten av 2001 lyktes Chavez med å få parlamentet til å vedta ei lov som ga regjeringa mulighet til å foreslå lover og få dem godkjent raskt, fordi nasjonalforsamlinga ikke hadde kapasitet til å foreslå alle disse lovene. Dette var avgjørende, fordi ei grunnlov uten lover er som et skjellet uten kjøtt. Derfor måtte kjøtt legges på beina, lover måtte lages for å komme igang med spesifikt arbeid. Hvis du har ei grunnlov og lover som går mot grunnlovens ånd, kan en ikke drive landet på lovlig vis.
111. Det var sånn lover som landloven, fiskeriloven, hydrokarbonloven, mikrokredittloven, kooperativloven etc. ble vedtatt.
112. Dette var lover som for første gang tok noen mindre privileger fra herskerklassen, og umiddelbart var det enorme reaksjoner fra Venezuelas oligarki – et oligarki som ikke hørte på budskapet John F. Kennedy, den liberale presidenten i USA på tidlig 1960-tall.
113. Kennedy, da han sto overfor den cubanske revolusjonens seier, forsto veldig godt at hvis de latin-amerikanske oligarkene ikke ga fra seg privileger, hvis de oligarkiene ikke var i stand til å distribuere rikdommen bedre, hvis de hamstra all rikdommen sjøl, ville de lide samme skjebne som oligarkene på Cuba.
114. Den eneste herskende sektoren som aksepterte og iverksatte Kennedys standpunkter, var kristen-demokratene i Chile. Resten av de latin-amerikanske oligarkiene gjorde rett og slett ingenting. Latifundistene (store landeiere) fantes fortsatt, akkurat som enorme sosiale forskjeller mellom herskerklassen og folket.
115. Så opposisjonen, leda av dette oligarkiet og av kommunikasjons-mediene de dominerte, spilte rollen til politiske partier i Venezuela, fordi de tradisjonelle partiene – på høyresida – hadde forblitt veldig svake etter dannelsen av den grunnlovgivende forsamlinga.
116. Hva skjedde med middelklassene? Middelklassene begynte å trekke tilbake deres støtte til Chavez. Noen av Chavez» standpunkt, og særlig noen av hans taler, måten han omtalte dem på Alo Presidente (TV-program hvor presidenten taler til folket i Venezuela – oversetters anm.), hadde såra dem dypt, og som resultat begynte han å miste støtten deres.
117. Blant dem var Luis Miquelena, som hadde spilt en nøkkelrolle i regjeringa i de første få månedene, og som var en viktig figur i den grunnlovgivende forsamlinga, en person Chavez hadde tillit til.
118. Da han ble konfrontert med oligarkiets motstand mot de nevnte lovene, prøvde Miquelena å overbevise Chavez om å stoppe, og å ikke gå mot oligarkiet. Chavez svarte – «Nei, jeg kan ikke gjøre det. Vi gikk til valg på å fremme en endringsprosess, ikke for å regjere uten å kunne regjere.»
119. I det øyeblikket oppstod splittelsen mellom Miquelena og Chavez.
120. Se på situasjonen i høyesterett. Maktforholda var sånn at av 20 dommere, var det 11 som mente det ikke skjedde noe statskupp i april 2002!
121. Det er ikke tvil om at det var et kupp, og bak det statskuppet sto de vi kaller «den oligarkiske blokk».
122. Hvem utgjorde denne oligarkiske blokka? Generaler som deltok i kuppet, forretningsfolk, medlemmer av Fedecamaras (arbeidsgiverorganisasjonen), landsorganisasjonen CTV (dominert av av business-vennlige fløyer), hierarkiet i den katolske kirka, media, som – sjølsagt unntatt statskanalen – spilte en nøkkelrolle i å organisere kuppet, deler av middelklassen påvirka av media – media som fikk opposisjonen til å se langt mektigere ut enn de var – og husk at middelklassene vanligvis støtter den sterkeste parten.
123. Ambassadørene fra Spania og USA gikk også mot Chavez. Kuppet lyktes, og Chavez blei fengsla.
124. Men, som alle veit, det folkelige svaret på kuppet sikra at på mindre enn 48 timer var Chavez gjeninnsatt, og den ulovlig innsatte presidenten, Pedro Carmona, måtte flykte.
125. Etterpå satte sjefene igang en lockout, men den nådde ikke måla deres, fordi de venezuelanske arbeiderne visste hvor deres virkelige klasseinteresser lå, og hindra stenginga av fabrikkene.
126. Så: Hvem kan vi si utgjorde den «revolusjonære blokka» som bekjempa kuppet og lockouten?
127. Grunnleggende sett militæret og folket.
128. Folket, blant dem innbyggerne i barrioene og arbeiderklassen.
129. Det er viktig å spørre: Hvorfor er hæren i Venezuela så annerledes?
130. Hæren som støtta president Chavez, var ikke trent ved the School of the Americas. Et venezuelansk militærakademi blei danna, der offiserer studerte demokratispørsmål, inkludert de mest avanserte idéene på dette området. De studerte statsvitenskap og demokratiske tenkere. De analyserte virkeligheta i Venezuela, og militærstudentene hadde mye utveksling med andre studenter.
131. På den annen side, denne hæren måtte ikke konfrontere venezuelanske geriljaer, den måtte konfrontere fattigdom. Når de dro for å se etter geriljaer, hva fant de? De fant ikke geriljaer, de fant veldig fattige mennesker, og tidvis delte de matrasjonene sine med disse fattigfolka, fordi de ble opprørte over at disse folka ikke hadde noe å spise. Den samme kontrasten mellom fattigdommen i grenseområdene og oligarkiets rikdom var det som vekte samvittigheta i store deler av militæret.
132. På den andre sida, i Venezuela er det ikke, som i noen andre land, militære kaster, og høyere offiserer kommer ikke fra oligarkiske familier, eller fra veldig rike familier. Tvert om: De kommer fra fattige familier.
a) Rask opplæring av folket i den revolusjonære prosessen
133. Det skjer noe i revolusjonære prosesser som er veldig viktig, og det skjedde på denne tida i Venezuela: Den raske opplæringa av folket i den revolusjonære prosessen, i den tida revolusjon skjer.
134. Lenin sa at folk lærer mer i timer med revolusjon, med revolusjonære skjelvninger, enn i 15 år med å studere tekster og politisk utdanning. Og det var det som skjedde med Venezuelas folk, disse hendelsene økte deres bevissthet enormt.
3) Hva skjedde etter kuppet i April?
135. Hva skjedde etter kuppet i april?
136. Hva var oppnådd nasjonalt? Et folk med stor politisk bevissthet, utrenskning i militæret fordi kuppmakerne var avslørt, opposisjonen delte seg mellom de som fortsatt ville ha kupp og mer institusjonelle sektorer som ville respektere prosedyrer, og middelklassene – som hadde distansert seg fra Chavez – nærma seg igjen når de så at den eneste mulige regjeringa var Chavez» regjering. Det var voksende støtte i folket.
137. Framgangen i folkelig organisering gikk fortere. Arbeidere begynte å danne den første autonome fagforeningssammensluttninga, skilt fra CTV som var dominert av den gamle herskerklassen.
138. Nye aktører dukka opp på den politiske arena.
139. Det er interessant at en av de viktige aktørene var motorsyklister, motorsykkelbud. De organiserte seg og ble et kommunikasjonsmiddel i de fattige nabolaga, fordi de bevegde seg raskt fra et sted til et annet i Caracas. Caracas er en by med voldsom trafikk, og det er kun mulig å reise raskt med motorsykkel. De organiserte seg i ei gruppe som støtta presidenten.
140. Nye organisasjoner dukka også opp idet ulike former av folkelige organisasjoner og partiene på venstresida som tidligere var splitta, begynte å redefinere seg sjøl.
141. Internasjonalt var framgangen veldig viktig, fordi ingen kunne tvile på den autentisk demokratiske karakteren i prosessen når den ble forsvart av sitt eget folk.
142. Nå vil jeg raskt se på de nye organisasjonene som oppsto ut av disse kampene.
143. Organiserte grupper blei danna for å gjenåpne skoler som de konservative hadde stengt. Grupper av foreldre og lærere gjenåpna dem mot kuppmakernes vilje. Bønder og fiskere danna sirkler for å forsvare lovene – husk at det nå fantes ei ny fiskerilov, ei ny jordlov. Grupper til forsvar av forbrukere dukka opp for å sikre at matforsyninger ikke kunne bli brutt, grupper av naboer dukka opp for å forsvare salg av bensin. Middelklassefolk som støtta myndighetene danna «Den Positive Middelklassen». Ulike grupper samla underskrifter for ulike formål, noe som ville bli veldig viktig seinere, når opposisjonen krevde folkeavstemning mot Chavez.
144. Og sist, arbeiderne som spilte en viktig rolle i å stoppe stenginga av fabrikker.
145. Chavez anerkjente rollen de spilte, og reiste til fabrikkportene for å møte dem. Han ville belønne arbeiderne, og utnevnte representanter for de fagforeningene som støtta ham, til strategiske posisjoner.
III. Strategi og taktikk
146. Vi skal nå definere hva vi mener med strategi og taktikk
a) For å vinne et slag er det nødvendig å planlegge godt
147. Vi veit at for å vinne et slag er det ikke nok å ville vinne, det er nødvendig å planlegge kampen godt.
148. Å planlegge sånn at vi kan angripe fienden og beseire den litt etter litt. Vi har alt sett hvordan geriljametoden fungerte i situasjonen på Cuba.
149. For å planlegge kamp, må vi vite hva slags terreng vi skal slåss på, og vi må kjenne det godt.
150. Vi må kjenne fienden og dens styrker og svakheter, og vi må kjenne våre egne styrker og svakheter
b) Å definere maktforholda
151. Vi har prata mye om maktforholda, men vi har aldri definert begrepet, fordi orda i seg sjøl er ganske sjølforklarende: Det er forholdet mellom krefter som står mot hverandre.
152. Med andre ord, det er forholdet mellom
den evnen ei kraft har til å tvinge sine interesser på ei kraft den står opp mot, og den motstående kraftas evne til det samme.
153. I den forstand, med negative eller ugunstige maktforhold, mener vi en situasjon der vår motstander er sterkere enn oss. Derfor må vi endre den situasjonen så vi kan bli den sterkere krafta. Når vi har oppnådd dette, kan vi si at maktforholda er til vår fordel, at vi har positive maktforhold.
154. Vi må alltid vurdere om maktforholda i en hvilken som helst situasjon er gunstige for oss – den revolusjonære krafta – eller om de er gunstige for fienden.
c) Eksempler på strategi og taktikk i det militære terrenget
155. Vi vil nå gi eksempler fra det militære terrenget, krigens terreng, og vi vil forklare hvorfor vi bruker krigens terreng for å demonstrere hvordan vi forstår strategi og taktikk.
156. La oss se for oss en nasjonal frigjøringskrig, som for eksempel den kinesiske krigen mot Japan og den vietnamesiske krigen mot Frankrike.
157. Vi ser at det finnes ulike måter å konfrontere fienden på. For eksempel kan vi velge strategien med å konfrontere fienden direkte.
158. Hva betyr det? Det betyr at, som i eksempelet Kina, den revolusjonære hæren, den nasjonale frigjøringshæren konfronterer fiendens hær i et stort slag der begge siders styrker er fullt eksponert. Det er dette vi mener med direkte konfrontasjon, og det kan være én måte å bekjempe en fiende på.
159. Vår hær og fiendens hær, alle våre styrker og alle deres styrker, er alle der.
160. Men hvis fiendens styrker er større og bedre væpna, risikerer vi å tape en direkte konfrontasjon.
161. Å velge direkte konfrontasjon som taktikk kan framstå som uttrykk for heltemot: «Se hvor sterke vi er», «vi er store, vi kommer til å vinne». Dette er en voluntaristisk* holdning, som kan lede til katastrofale nederlag.
162. Hvilke andre veier finnes?
163. Det finnes andre veier, for eksempel å omringe fienden.
164. Å kjenne fienden, og hvor fienden står, er viktig. Kanskje fienden alt har rykka fram og tatt en viktig by fra oss og har konsentrert styrkene sine der. Hva kan vi gjøre?
165. Vi kan omringe dem. Vi finner en måte å omringe dem så de ikke kan få inn forsyninger, og dermed svekker vi dem. Det kan være en annen taktikk.
166. En tredje strategi kan være å splitte opp fienden. Hvis fienden finnes på sto steder – vi kan se for oss på et kart – driver vi en kile mellom disse stedene på en sånn måte at de to delene av hæren ikke kan hjelpe hverandre. Det er enda en måte: Splitt opp og angrip delene.
167. Vi har også geriljastrategien vi prata om tidligere, angrep ved å overraske og overmanne fienden når de er ute på patruljer etc.
d) Forståelsen av strategi
168. Så hva betyr forståelsen av strategi?
169. Strategi er måten vi planlegger, organiserer og regisserer ulike slag.
170. For hvilket formål?
171. For å oppnå mål, som kan være å vinne krigen, eller å vinne et slag i krigen.
172. La meg gjenta dette poenget: Strategi er måten ulike slag er planlagt, organisert og regissert for å oppnå våre mål.
173. Hva er da taktikk? Taktikk er operasjoner eller handlinger som spesifikt lar oss gjennomføre strategien vår.
174. For eksempel: I omringingsstrategien der min hær omringer fienden, kan en taktikk være å hindre matforsyninger, å hindre vann og medisiner fra å nå inn.
175. En annen form for taktikk i omringingsstrategien kan være å skape stadige trusler om en nærstående invasjon fra vår side, ved å sende falske signaler om angrep og skape en konstant usikkerhet blant fienden.
e) De strategiske måla
176. Vi kaller de langsiktige måla vi håper å nå, for strategiske mål.
177. Det kan finnes to typer:
178. Det endelige målet kan være, for eksempel i en nasjonal frigjøringskrig, å bekjempe kolonistene.
179. Og i tilfellet Cuba kan vi si at det endelige målet var å bekjempe Batista.
180. Det finnes også delmål: Å bekjempe fienden ved å omringe eller bekjempe en av fiendens baser. Dette kan være delmål.
f) Behovet for å lage en strategisk plan
181. En militær strategi må utvikle handlinger for å endre maktforholda, og for å gjøre det må den forberede og en lage plan.
182. For hver strategisk plan er det ei tid for å lage planen, ei tid for å anvende planen, ei tid for å analysere resultatene og ei tid for å justere planen basert på resultatene en har oppnådd.
183. Dette er grunnleggende elementer å ta med i beregninga. Det er ikke nok å lage en plan, vi må evaluere resultatene av den.
184. Vi handler ofte uten en plan, og mer ofte enn ikke, når vi har en plan, evaluerer vi ikke hvordan det går så vi kan rette opp i feil i tide.
185. Den generelle grunnmetoden er å lære og sloss i løpet av sjølve krigen.
186. Vi kan ikke planlegge hver minste detalj i vært slag, fordi hver handling som utføres endrer virkeligheta, og derfor må planen justeres, akkurat som virkemidlene vi bruker, etc.
187. Og politikkens kunst er uten tvil fleksibilitet i taktikkens kunst, som vi vil se.
188. Det første steget i strategisk planlegging er veldig viktig. Vi har allerede sagt at vi må analysere den konkrete situasjonen og de kreftene som kjemper, for å nå de samme måla vi søker.
189. En god strateg er først og fremst den som benytter seg av alle eksisterende ressurser for å endre maktforholda i løpet av kampen.
190. Vi snakker om strategi og taktikk, og vi bruker militære eksempler. Dette burde ikke overraske, fordi Lenin sa, og jeg trur, at politisk kamp eller revolusjonær kamp er en krig, en klassekrig.
191. Som du veit anser marxismen menneskehetens historie – som oppsto med klassene – som historia om klassekamp – historia om kampen mellom herskerklassene som er utbyttere og de dominerte klassene, som er utbytta og gjør opprør.
192. Derfor kan denne forståelsen av militær strategi og taktikk godt anvendes på politisk kamp.
g) Vi kan ikke alltid være på offensiven
193. Det er viktig å huske at vi, de revolusjonære kreftene som konfronterer fienden, ikke alltid kan være på offensiven.
194. Til tider må vi gå på defensiven, noe de mest radikale delene av venstresida ofte ikke forstår.
195. De trur at å for å være revolusjonære må en alltid være på offensiven, og at enhver som går på defensiven, eller enhver som gjør retrett, er en reformist, en som forråder revolusjonen.
196. Det finnes tider der fienden har overtaket og kan gå på offensiven.
197. På de tidspunktene, når fienden er på offensiven, må vi være i stand til å gjøre retrett for å reorganisere styrkene våre og gjøre dem i stand til å overleve for å kunne lansere nye offensiver i framtida.
198. Fordi, om vi ikke gjør retrett, kan alle dø i slaget. Og hvis de alle dør i slaget, så heroisk det enn kan være, finnes ingen mulighet for å bygge framtida, som er det alle politiske krefter prøver å gjøre.
199. Akkurat som det er opportunisme å ikke utnytte seg av forholda til å gå fram når de er gunstige for den revolusjonære prosessen, er det eventyrpolitikk å gå fram når forholda ikke er sånn at kampen kan være vellykka.
h) En plattform for kamp som forener
breie lag av befolkninga
200. Kunsten med revolusjonært lederskap er å fremme kamp som er så brei at alle deler av folket som er mot de konservative kreftene, kan forenes og gi gjensidig støtte i kampen for å bekjempe den fienden.
201. En god politisk strateg er en som fremmer denne bredden.
202. Lenin mente det var grunnleggende for å lykkes å skape det han kalte et positivt handlingsprogram.
203. Vi kan kalle det en plattform for kamp som forener de breie lag av befolkninga.
204. Denne plattformen for kamp eller dette positive handlingsprogrammet – som Lenin kalte det – må inneholde saker som knytter alle de folka sammen.
205. Hvis vårt handlingsprogram, vår plattform for kamp, er en veldig radikal plattform, vil mange grupper bli skremt vekk og fjerne seg fra kampen, og isteden for å legge sammen krefter, trekker vi krefter ifra.
206. Dette er viktig, fordi vi til tider tror at å for være revolusjonære må vi fremme de mest radikale standpunktene.
207. Men det kan skape den motsatte effekten, fordi det ikke lar oss vinne nye krefter, de kreftene som i framtida vil gjøre mulig det som i dag virker umulig.
208. Vi har allerede pekt på at det er viktig å finne hvilke krefter vi står mot, hvordan de er organisert og hvilken vei vi skal velge.
209. Vi vil gi ei spesifikk analyse av dette i et seinere kurs. Vi vil se at grunnlaget for denne analysa er analysa av klassesamfunnet, men vi vil ikke gå inn på den analysa helt enda, fordi vi trur det er veldig viktig at vi befrir oss fra skjemaer og at vi i stedet er i stand til å analysere kreftene vi står opp mot.
210. Når vi kommer til å analysere klasser, vil vi se hva som ligger bak disse kreftene, men for øyeblikket kan vi presist beskrive disse motstående kreftene.
i) Hvem kan vi regne med støtte fra, og hvem må vi kjempe mot?
211. Lenin pekte på at revolusjonær strategi burde peke på de vi kan regne med støtte fra, de som må kjempes mot, og under hvilke konkrete forhold.
212. Dette er det viktigste elementet.
213. En må finne ut – som vi sa tidligere – den generelle strategien og taktikk ved hver nye konjunktur.
214. Og jeg sa at dette må gjøres ved hver ny konjunktur fordi situasjonen forandrer seg hele tida: I Venezuela var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, helt annerledes enn situasjonen før kuppet i april 2002.
215. Så, etter å ha laget en analyse av den spesifikke situasjonen, må vi utarbeide taktikker, som er handlingene vi utfører for å nå våre strategiske mål.
216. Taktikkene må inneholde en referanse til organisatoriske strukturer, altså: hvordan vi organiserer oss sjøl. Vi må huske at hvis vi er i krig mot en væpna okkupant, vil vår tilnærming til den utfordringa være veldig annerledes enn om vi kjemper mot en fiende i valgkamp eller i media.
217. Vi må så skille mellom de ulike organisatoriske strukturene vi må ta til, og metodene for kamp vi kommer til å bruke. For eksempel, vil vi ty til opptøyer eller stille til valg?
j) Utnytt motsigelser blant fienden
218. Denne spesifikke måten vi utnytter motsigelser blant fienden på, er veldig viktig, fordi det ikke bare er et spørsmål om å evaluere fiendens styrke, men om å beregne både styrker og svakheter. Og blant svakhetene er motsigelsene som oppstår internt i fiendens rekker.
219. Det ble for eksempel sagt at i presidentvalget i Venezuela i 2012 kom Chavez til å vinne, blant annet fordi fienden – Chavez’ rivaler – var totalt splitta.
k) Former for agitasjon og propaganda
220. Til sist har vi spørsmålet om hva slags agitasjon og propaganda som bør brukes, fordi folk drives av ulike motivasjoner, og de politiske verktøya burde kunne adressere de motivasjonene sånn at folk blir inspirert, handler og kjemper. En del av dette er rolla til det vi kaller «politiske slagord», som er nettopp de sterke ideene som trengs for å motivere folk til å kjempe for spesifikke mål.
221. Politiske slagord er korte fraser som fungerer som mektige ideer som oppsummerer meninga og retninga for ei handling.
222. Her vil jeg gi et veldig klart eksempel. Da den russiske revolusjonen skjedde i februar, var det to krefter som styrta tsarismen: På den ene sida folk som var organisert i arbeider- og soldatsovjeter, på den andre sida de borgerlige kreftene som tok over statsapparatet.
223. Da Lenin var i utlandet – i eksil – trodde han det grunnleggende slagordet måtte være: «Ned med den provisoriske borgerlige regjeringa, sånn at folket, organisert i sovjetene, vil vinne og ta over makta sjøl.»
224. Men da han ankom Russland, innså han at folket trudde på den regjeringa fordi den, til forskjell fra tsaren, hadde åpna opp demokratiske rom. Fra da politiet hadde blitt eliminert, kunne folket fritt organisere møter. Folket følte de hadde blitt befridd fra tsaristisk undertrykking, og de var overbevist om at de ville få fred. På det tidspunktet var det fred.
225. Folket hadde mange illusjoner, men Lenin og bolsjevikene visste at den nye regjeringa ikke kom til å opprettholde freden, at den var interessert i å fortsette krigen på grunn av klassesammensetninga i regjeringa og dens tilknytning til imperialismen, etc.
226. Hva sa Lenin i den situasjonen? Vi kan ikke reise slagordet: «Styrt den provisoriske regjeringa», folket vil ikke forstå, folket tror på regjeringa. Hva må gjøres?
227. Oppgava partiet hadde på det tidspunktet, var å utdanne, å forklare folket at regjeringa de trudde på, ville gå til krig. Og det skjedde: Kort tid etter erklærte regjeringa krig.
228. På det tidspunktet innså de delene av folket og arbeiderne som hadde hørt bolsjevikenes budskap, at de hadde rett.
229. De begynte å forandre standpunkt og tenkemåter, og ville nå bekjempe den borgerlige regjeringa fordi de ikke ville fortsette krigen.
230. Det var da slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» måtte reises.
231. Dette er viktig, fordi et slagord kan virke riktig, men om det ikke stemmer overrens med synspunkter og følelsestilstander i folket på det tidspunktet, kan det være feil.
232. Vi må kunne oppdage når et tilsynelatende riktig slagord virkelig er et sterkt utsagn som vil forene de breie lag mot hovedfienden, som i 1917 i Russland, etter februarrevolusjonen var den provisoriske regjeringa.
IV. Folkets virkelighetsoppfatning
233. Nå skal vi se på et spørsmål som er veldig viktig, spørsmålet om folkets virkelighetsoppfatning, eller politiske bevissthetsnivå.
a) Begrepet «massene» virker for homogeniserende
234. Det er kritisk at vi tar med i beregninga folkets eller grasrotas virkelighetsoppfatning. Vi prater om «folkets virkelighetsoppfatning» heller enn «massene», et begrep mest assosiert med Lenin og marxist-leninistisk litteratur fra det tjuende århundret.
235. Problemet med begrepet «masser» er at det ikke er til så stor hjelp som det en gang så ut til å være, fordi vår 21. århundre-visjon av det revolusjonære subjektet er differensiert, mens begrepet «masser» – uavhengig av intensjon – virker homogeniserende.
236. Vi foretrekker å prate om «folket» eller «det folkelige grunnlaget».
b) Faren i subjektive analyser
237. Legg merke til at vi har sagt at det er grunnleggende å analysere maktforholda, men i analysen av maktforholda kan vi ikke være subjektive.
238. Om vi legger hele hjertet og all vår lidenskap inn i kampen, trur vi ofte det er mer styrke i den revolusjonære leiren enn det faktisk er, og det er ei tabbe.
239. Det er ikke mer revolusjonært å anta at våre styrker er større enn de er. Hvorfor? Fordi vi planlegger våre slag basert på hvordan vi analyserer styrkene vi har. Om vi går til kamp, og vi trur vi har en hær på ti tusen soldater, og vi planlegger basert på at ti tusen soldater vil slåss, men vi bare har fem tusen eller to tusen soldater, er det liten tvil om at vi vil tape, fordi vi kan ikke vinne et slag med to tusen soldater om vi planlegger for ti tusen.
240. Og denne feilen er en som ser ut til å dukke opp ofte på venstresida. Vi blir offer for å diagnostisere subjektivt hvor stor styrke vi faktisk har. Og hva gjør vi så? Vi kommer med dårlige antagelser og feilinformerer våre ledere og planlegger slag uten å ha hverken ressursene eller folka som er nødvendige for enn sånn oppgave.
c) Folkets virkelighetsoppfatning
241. Vi må være i stand til å vite hvordan folkets virkelighetsoppfatning er, og vi må vite hvordan fiendens virkelighetsoppfatning er. Det er veldig viktig.
242. Vi må også vite hva som er den virkelige internasjonale konteksten vi slåss i.
243. Med disse vurderingene på plass må vi så utarbeide linjer for handling.
d) Ledere må lære å lytte
244. Men for å oppnå ei klar innsikt i folkets virkelighetsoppfatning må vi lytte, og dessverre, mange av våre ledere veit ikke hvordan en lytter. De veit hvordan en planlegger politisk, de veit hvordan en gir ordre, men de veit ikke hvordan en lytter.
245. Å herske ved å adlyde, noe Evo Morales ofte snakker om og som har sin opprinnelse hos zapatistene, er sjelden oppnådd i praksis. I virkeligheta blir ordre gitt for å adlydes. En hersker ikke basert på å adlyde folket.
e) Å gi feil informasjon er en grov politisk feil
246. Vi sa at ledere ofte ikke er gode til å lytte, men disse ledernes underordna – det midtre sjiktet – har også en tendens til å feilinformere sine ledere. For å blidgjøre dem eller av politisk opportunisme gir de feil informasjon, de får situasjonen til å høres bedre ut enn den egentlig er.
247. Jeg mener det er en stor politisk feil som fortjener seriøs straff, fordi faren i ikke-objektiv informasjon er at den fører til feil avgjørelser, feil strategier eller feil taktikk som resulterer i nederlag og demotiverer folket.
248. Når vi gjør dette, gjør vi oss skyldige i grov uansvarlighet.
249. Det er derfor ei revolusjonær plikt å være presist informert og å informere ledere presist.
f) Behovet for å innse hva vi gjør feil
250. Og jeg trur hva Facundo Guardado, en salvadoransk leder, sa under revolusjonskrigen, er viktig: «Hvis folket ikke følger deg på det nivået du vil, må du spørre deg sjøl hvorfor. Hva er det jeg gjør feil? Og ikke legge ansvaret på andre.»
251. Vi sier ofte om våre nederlag: Å nei! Det var folket som ikke handla, det var folket som ikke mobiliserte, og vi innser ikke at vi sjøl var de som ikke var istand til å planlegge våre slag riktig.
252. Det er en tendens til subjektivisme. Til tider, på grunn av ledernes revolusjonære lidenskap, kan dette føre til at de blir feilinformert, til tenking om at virkelighetsoppfatninga til folk rundt dem reflekterer virkelighetsoppfatninga til folket generelt.
253. For eksempel, lederen for et veldig kampvillig nabolag tenderer til å tro at andre nabolag og resten av landet har den samme entusiasmen for kamp som hans nabolag, mens hans nabolag ofte er unntaket.
254. Dette skjedde i geriljasonene i Colombia. Når geriljakommandørene så at disiplinen de krevde i soner de kontrollerte – solidariske holdninger, ei rekke tiltak og standarder, etc – ble respektert, projiserte de synet på sonene over på hele landet. En av konsekvensene var at politikken for byene ble utarbeida med de samme kriteriene som ble anvendt i soner de kontrollerte på landsbygda.
255. Og det er derfor så mange folk døde i byene, enten sympatisører eller de som var bygeriljaer, fordi disse urbane militante måtte konfrontere et undertrykkende regime med hele sin styrke i byen, en situasjon som ikke eksisterte i de geriljakontrollerte sonene på landsbygda.
256. Disse subjektive avgjørelsene førte ikke bare til nederlag for revolusjonen, men til mange tapte liv.
257. Å tru at alt partiet sa var riktig, at alt alt det gjorde var bra og nødvendig og at det var nødvendig at virkeligheta tilpassa seg til partiets forslag (og ikke omvendt), var deler av den stalinistiske metoden, og kosta oss dyrt.
258. Isabel Rauber, en mangeårig kollega, og jeg adopterte en metode for å prøve å unngå subjektive bedømmelser og hjelpe til å lage nøyaktige analyser av spesifikke situasjoner. Vi lagde et rammeverk eller en metodologi for å analysere konkrete situasjoner, og vi kalte det «konjunktur». Det vil være tema for en annen pamflett fordi det tar ganske mye tid å beskrive. Vi legger vekt på en serie grunnleggende komponenter hvor folk kan se på ei rekke aspekter av virkeligheta for å oppnå ei nøyaktig analyse av den eksisterende situasjonen.
g) Å skille mellom ulike nivåer av bevissthet i befolkninga
259. Når vi snakker om folkets virkelighetsoppfatning, må vi være istand til å se på de ulike virkelighetsoppfatningene som finnes i folket som helhet.
260. Ikke alle har politisk bevissthet, så det er viktig å skille de delene av folket som har mer politisk bevissthet fra de som har mindre.
261. Det finnes deler som har revolusjonær bevissthet, men det er andre som bare vil ha demokratisk kamp, en fredelig kamp.
262. Det er viktig å skille mellom de ulike nivåene av bevissthet i forskjellige lag av folket.
263. Og vi må vite hvilke interesser som motiverer de ulike lag av befolkninga. Dette må vi finne ut.
h) Å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter
264. Det er nyttig å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter.
265. Vi har sagt det er viktig å analysere kreftene, men disse kreftene eksisterer ikke i et vakuum. I tilfellet krig er disse kreftene lokalisert i spesifikke territorier, og det samme er sant for kamp som foregår i statsinstitusjoner.
266. For eksempel: I våre mest progressive regjeringer i Latin-Amerika har den gamle økonomiske makta fortsatt enorm styrke. Om vi på den andre sida lager ei oversikt over parlamentene, ser vi at i mange av parlamentene har vi flertall, til tider også i rettsvesenet, i nabolaga og på universitetene, så vi ser at våre styrker har vinni spesifikke territorier.
267. Men konservative krefter dominerer fortsatt mange ting: Media, for eksempel. Til tross for styrken til statsmedia, har det ikke lykkes å bekjempe opposisjonsmedia.
268. Et territoriekart er veldig viktig, og ikke bare et kart over landet, men et som reflekterer situasjonen i ulike regioner og i statsinstitusjonene.
i) Å avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen
269. Og vi må avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen til seier.
270. For eksempel: Da opprøret i Tsar-Russland lyktes, skjedde ikke det over hele landet. Opprøret vart de store byene, Moskva og Petrograd, hvor de revolusjonære styrkene var konsentrert.
271. Det er viktig å ta dette med i beregninga. Etter seieren sa Lenin: «Vi må vinne støtte fra bønda, som representerer det store flertallet i befolkninga».
272. De hadde ikke deltatt i revolusjonen direkte, bortsett fra de soldatene i sovjetene som opprinnelig var bønder.
273. Så vi må kartlegge dette, vi må vite hva som er de strategiske territoriene.
274. For å vinne en revolusjon var det åpenbart strategisk å fremme den i de store byene.
275. Halve hæren var konsentrert der, det var også de mest kampvillige gruppene av arbeidere.
276. Det var de som brakte revolusjonen seier.
277. Hvis det ikke hadde skjedd, om bare perifere byer hadde blitt tatt over, ville det ikke vært mulig å styrte tsarismen.
278. Som sagt – hver gang territoriekartet forandres, hver gang maktforholda endrer seg –må strategien tilpasses.
279. Og vi må være veldig forsiktige, for når vi er på landsbygda, i geriljasoner, er arbeidet lettere.
280. Vi innser ikke at vi til tider kan kontrollere masse territorier, som geriljaene i Colombia, men de kontrollerte ikke storbyen Bogota eller andre store byer. Geriljaen kontrollerer ganske store territorier, men mindre viktige. Så vi må utdype kartet spesifikt med tanke på strategiske territorier.
281. Vi har sagt at det er viktig å begynne med hva som motiverer folket. Vi har forklart hvordan Lenin forsto det, og hvorfor han ikke fremma styrting av den provisoriske regjeringa på et tidspunkt der en kritisk masse av de undertrykte ikke var klare til å høre på ei sånn anbefaling, for ikke å snakke om å handle ut fra den.
282. Vi har sagt ved ei tidligere anledning at Lenin godt forsto at slagordet «Fred, jord, brød» var det korrekte slagordet for å mobilisere flertallet av folket i kampen mot tsarismen. Folket identifiserte seg sjøl med bolsjevikenes slagord: «Fred, jord, brød».
j) Vær forsiktig med kvantitativ analyse!
283. En annen ting: Vær forsiktig med kvantitativ analyse! Hvis tall tas ut av sammenhengen, kan de resultere i fullstendig feil politiske analyser. Du kan for eksempel konkludere med at arbeiderbevegelsen er i frammarsj fordi det var 40 eller 100 streiker i løpet av året, mange flere enn året før, men året etter, når det bare er 20 streiker, deduserer du at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes.
284. Men problemet er: Hva var konteksten streikene skjedde i? Hvorfor skjedde 40 eller 100 streiker i fjor og ikke nå? Situasjonen har forandra seg, hæren har gått ut i gata og har drept talløse arbeiderledere. Det var en brutal undertrykkelse. Derfor har kampene det året skjedd i en endra kontekst. Betyr så det lavere antallet streiker at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes, eller at arbeiderne ikke har noe vilje til kamp? Ikke nødvendigvis. For eksempel i Nicaragua var arbeiderne forberedt på å kjempe som geriljaer eller på fordekt vis i nabolaga, men ikke i fabrikkene, fordi de ville miste jobben eller bli fengsla.
285. Så en må være forsiktig med tall, en må se på kontekst.
k) Aktiv og passiv folkelig grasrot
286. Til sist, og dette er viktig, må en skille mellom aktiv og passiv folkelig grasrot.
287. Altså: til tider vi gjør beregninger, for eksempel på hvor mye støtte ei regjering har basert på antallet av støttespillere som demonstrerer i gatene, og vi konkluderer, med ei mobilisering av 100 000 folk eller mer: «Med det resultatet vinner vi det neste valget», men vi ikke har tatt med i beregninga at valg ikke mobiliserer de samme typene folk. Det kan være mange revolusjonære som demonstrerer i gatene, men de som vil stemme mot regjeringa vil stemme stille i båsen i stemmelokalet.
288. Det er derfor store overraskelser kan skje, som i Nicaragua: Store folkemasser i gatene støtta Ortega i 1990, men han tapte valget.
289. Vi må være forsiktige med sånt.
290. På den andre sida, må vi ta med i beregninga at mange folk, på grunn av opportunisme, kan mobiliseres til å støtte regjeringa. De har på våre t-skjorter den dagen, men i stemmelokalet – når ingen ser dem – stemmer de den andre veien.
291. Her avslutter vi delen om folkets virkelighetsoppfatning.
V. Fiender, allierte og politisk front
292. Vi skal nå prate om et spesifikt tema vi har kalt «fiender og allierte» og vi kan legge til politiske fronter, fordi vi vil prate ekstensivt om politiske fronter
a) Det umiddelbare målet for den revolusjonære kampen i Russland
293. Du husker Tsar-Russland på slutten av 1900-tallet? Hva var det umiddelbare målet for den revolusjonære bevegelsen på den tida? Hva var det folket så sterkt ønska?
294. Vel, folket, de revolusjonære, bolsjevikpartiet ville bli kvitt tsarismen.
295. Det umiddelbare målet var å styrte tsarismen.
296. I februar 1917, takket være opprøret blant arbeider- og soldatsovjetene og deltakelsen til de borgerlige kreftene, blei tsarismen styrta.
297. Takket være at disse to store opposisjonskreftene kom sammen, ble tsaren beseira.
298. En ny konjunktur åpna seg – som jeg sa før – den provisoriske regjeringa på den ene sida, som representerte borgerskapet, og på den andre sida arbeider- og bondesovjetene. Det var en situasjon med parallell makt.
299. Hvem var den umiddelbare fienden under disse nye forholda?
300. Den provisoriske regjeringa blei den umiddelbare fienden, fordi folket lengta etter fred, og den regjeringa fortsatte krigen.
301. På det tidspunktet ble det klart at den fienden som måtte bekjempes, var den provisoriske regjeringa, og slagordet bolsjevikene reiste var «Ned med den provisoriske regjeringa!»
302. Før jeg fortsetter vil jeg minne deg om at de revolusjonære i Russland ville ha ei omforming av samfunnet, slutt på utbyttinga. De ville ha et ikke-kapitalistisk samfunn, et samfunn som kunne bekjempe føydal og borgerlig makt.
303. Et sosialistisk samfunn: Det var det strategiske målet for bolsjevikpartiet og det viktigste hinderet som sto i veien for å nå målet var tsarismen. Så hovedfienden i den første fasen av revolusjonen var tsarismen. I den andre fasen av revolusjonen var det den provisoriske Kerensky-regjeringa, fordi det var den som sto i veien for at arbeider- og bondesovjetene kunne komme til makta.
304. Og legg merke til at når det gjaldt den provisoriske Kerensky-regjeringa, brukte bolsjevikpartiet to taktikker: Den første var å ikke reise slagordet «ned med den provisoriske regjeringa!», men å dedikere seg til å jobbe med å heve bevisstheta i folket, i fabrikkene, i hæren, forklare folk hva slags regjering det var snakk om, så den umiddelbare støtten til den regjeringa kunne endres til avvisning når den provisoriske regjeringa hadde vist sine sanne interesser.
305. Utdanning, heving av bevissthet og å ikke reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» før det punktet ble nådd hvor den provisoriske regjeringa ble avslørt var den første taktikken.
306. Da den provisoriske regjeringa viste sine sanne farger og gjenopptok krigen, var den andre taktikken de brukte, å reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!», og de organiserte seg for å styrte den.
b) Den strategiske og umiddelbare fienden på Cuba
307. Når det gjelder Cuba, hvem var den strategiske fienden?
308. Den strategiske fienden til bevegelsen for å transformere samfunnet til et samfunn uten utbytting og for full utvikling av folket – et sosialistisk samfunn – var den nord-amerikanske imperialismen, cubanske landeiere og det lokale borgerskapet. Disse var de revolusjonæres strategiske fiende, men den mest umiddelbare fienden for den revolusjonære kampen var Batista-regimet.
309. Batista var det primære hinderet: Det som blokkerte de revolusjonæres framgang.
310. Det er veldig viktig å avgjøre hva som er det viktigste hinderet, fordi Batista ble styrta takket være Fidels lederegenskaper.
311. Han forsto at han måtte være veldig fleksibel for å bringe sammen alle de laga av det cubanske samfunnet som hadde motsigelser med Batista.
312. Og blant de laga var det også borgerlige lag, middelklasse-lag, etc, som var misfornøyde med måten Batista styrte.
313. Politikkens kunst er å avgjøre akkurat hvem som er den mest umiddelbare fienden og, gjennom å definere hvem som er den umiddelbare fienden, stake ut en vei for kampen mot den fienden, i tråd med virkelighetsoppfatninga blant folket.
314. En del av Fidel Castros intelligens, var hans forståelse av at den væpna kampen ikke kunne startes før mulighetene for å vinne gjennom valg hadde vist seg å være nytteløse.
315. Angrepet på Moncada-forlegninga var en gest so m lanserte ham i offentligheten, men når han dro til Mexico for å forberede seg på væpna kamp, vel vitende om det cubanske folkets tillit til å vinne gjennom valg, krevde han at Batista utlyste valg. Etter å ha demonstrert sin vilje til å stille til valg, var det først da Batista nekta at han organiserte invasjonen, ankomsten i Sierra Maestra.
c) Den strategiske og umiddelbare fienden i Nicaragua
316. Når det gjelder Nicaragua, skjedde noe veldig likt. Det var en diktator, Somoza. Hvem var den strategiske fienden for Nicaraguas folk? Nord-amerikansk imperialisme, de store landeierne og det pro-imperialistiske borgerskapet. Og hvem var den umiddelbare fienden? Det var Somoza.
317. Den fremste evnen til FSLN, lederskapet til Sandinist-fronten, var å forene alle laga som var i opposisjon til Somoza og vinne omfattende internasjonal støtte.
318. Dette var ekstraordinært fordi i denne Nicaraguanske æraen hadde imperialistene allerede blitt gjort oppmerksomme på mulighetene for at en slik revolusjon kunne skje. Det var folk som Regis Debray som sa at på mange måter var den cubanske revolusjonen en overraskelse, og kunne derfor vinne uten å møte motstand fra USA, men etter det, ville det ikke komme flere sånne overraskelser.
319. Sandinistene vill måtte kjempe vel vitende om at de kunne komme til å møte USAmerikansk intervensjon, og derfor måtte de vinne internasjonal støtte. Faktisk hadde de støtte fra de europeiske landa og ledere som Carlos Andres Perez i Venezuela.
320. Den viktige lærdommen her er at vi må være veldig gode til å definere hvem som er den umiddelbare fienden.
d) Å utnytte motsigelsene blant fiendene
321. Vi må ikke bare kunne avgjøre hvem som er vår umiddelbare fiende, men vi må kunne utnytte motsigelser som oppstår mellom fiender, stimulere de motsigelsene der det er mulig, fordi det vi gjør er å konsentrere vår ild mot den primære fienden.
322. Vi har snakka om fienden, vi har snakka om den primære fienden, vi har snakka om å utnytte motsigelsene blant fiendene.
e) De revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon
323. Vi har snakka om mange ting, men vi har så langt ikke snakka om allianser. Nå vil vi se på spørsmålet om allianser.
324. Vi må lage allianser for å konsentrere de største styrkene vi kan mot vår umiddelbare fiende eller det primære hinderet, for å få til framgang.
325. Det er en grunnleggende feil å tru vi kan lage revolusjonen aleine. Revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon.
326. Når oppstår denne idéen? Generelt vil idéen om at «vi kan lage revolusjon aleine» ikke oppstå når vi er ei lita gruppe, i åpenbart mindretall, fordi det er helt klart at under de forholda kan vi ikke vinne. Istedet dukker den opp når vi er i flertall.
327. For eksempel har vi det som skjedde i Bolivia. Etter en hard kamp mot separatistregionene, senatsopposisjonen og ei rekke aksjoner fra opposisjonskreftene, lyktes kreftene som støtter regjeringa å vinne, takket være mobiliseringa av folket. Evo Morales fremma en sultestreik, det var mobilisering av folk til Santa Cruz, en av opposisjonens bastioner. Evo lyktes i å vinne folkeavstemninga og den grunnlovgivende forsamlinga lyktes i sitt mål, og med alt det endra panoramaet av krefter seg i regionen, og Evo vant presidentvalget i 2010 med god margin.
328. Så, ifølge min analyse, begynte en å overvurdere sine egne krefter og sekterisme oppsto blant kameratene i Bevegelsen for Sosialisme (MAS): De trudde de var så gode at de ikke trengte å gå bredt ut og inkludere andre.
329. Jeg mener det var en stor feil.
330. Jeg vil illustrere den ideen: Hvis revolusjonære aleine er de som gjør det som trengs, virker det åpenbart at ting vil gå raskere, akkurat som et lokomotiv helt klart går fortere om en kobler av vognene bak, enn om det dro ei rekke vogner. Problemet er at revolusjonen må nå fram med alle vognene, ikke bare lokomotivet, eller i dette tilfellet med hele folket, ikke bare med de revolusjonære.
f) Hvordan bygge allianser
331. Hvordan bygger og konsoliderer vi allianser med andre?
332. For å gjøre det, er det viktig å ta med propaganda, aksjon og agitasjon i beregninga.
333. Hva mener vi med propaganda?
334. Når du inngår en allianse med noen du ikke er enig med om alt, kan du framheve det dere har felles, eller du kan framheve det dere er uenige om.
335. President Chavez inngikk sjøl en allianse med deler av mellomborgerskapet, med en gruppe forretningsfolk.
336. Så han la åpenbart vekt på de gode sidene ved disse forretningsfolka, sa at disse forretningsfolka var villige til å samarbeide om å skape arbeidsplasser, at de ville gi arbeid til folket, etc. Han presiserte ikke det faktum at disse forretningsfolka er utbyttere.
337. Det er ikke at disse folka slutter å være kapitalister, de fortsetter å være kapitalister. Det som skjer, er at propagandaen vektlegger de tinga som er positive for prosessen.
338. Når det gjelder aksjoner: Når de delene av alliansen som ikke er vår, angripes av konservative krefter fordi de støtter oss, må vi handle solidarisk med dem.
339. Når det gjelder agitasjon er det veldig viktig å avsløre alt fienden gjør, alt de konservative kreftene gjør, alt som avvises av de kreftene vi er alliert med.
340. Det er mange ting vi burde kunne peke ut, sånn som den umenneskelige oppførselen til de konservative kreftene.
341. For eksempel den katolske kirka i Venezuela, som forsvarer en student i sultestreik mot Chavez, men som ikke er bekymra nok til å gi ly til ofrene for en storm. Vi må peke på dette sånn at de mest oppmerksomme kreftene blant våre midlertidige allierte ser motsigelsene (forskjellene) de har med de mer konservative kreftene, og det de har felles med oss.
g) Avtaler og kompromisser
342. Når vi danner allianser må vi skille mellom avtaler og «kompromisser».
343. Vi kan lage avtaler med andre krefter uten at noen av partene avskriver seg sine egne interesser. Når det gjelder krig, kan borgerlige krefter støtte geriljaene, gi dem mat for å lykkes i å angripe en forlegning. Her er det en avtale: De borgerlige sektorene vil gi dem mat, og ved å gjøre det fraskriver de seg ingenting, det er bare snakk om samarbeid.
344. Men det finnes andre allianser som innebærer kompromisser. Vi forstår kompromisser som fraskriving av noen av våre krav for å oppnå en politisk avtale med andre aktører.
h) kan revolusjonære akseptere kompromisser?
345. Det finnes kamerater blant de mer radikale delene av venstresida som sier de ikke vil akseptere noen kompromisser, at å gjøre det er å være reformist, å ikke være revolusjonær nok eller å være en forræder mot revolusjonen.
346. Men Lenin insisterte kraftfullt på at en må forstå at noen ganger må en godta kompromisser.
347. Det finnes kompromisser som hjelper revolusjonen og er revolusjonære, men det finnes også kompromisser som er klart forræderske, og vi må kunne skille mellom dem.
348. Hva slags kompromisser kan virkelig hjelpe revolusjonen?
349. Jeg vil gi et eksempel som var veldig kontroversielt i sin tid og fortsatt er det: Fredsavtalen i Brest Litovsk, som avslutta krigen i 1918 mellom Russland og keiserdømmet Tyskland.
350. Noen mener fortsatt at det var feil av Lenin å beslutte at det var nødvendig å signere den fredsavtalen, uten at de tar med i beregninga at det var en situasjon der revolusjonære Russland, siden oktoberseieren, hadde lidd under borgerkrig og imperialistisk intervensjon.
351. Situasjonen for den Røde Armé var veldig komplisert på det tidspunktet.
352. Avtalen ble signert i mars 1918. Det var helt klart en retrett, territorier ble avgitt, men hvorfor ble den signert? Fordi tanken var at bare gjennom å avgi territorier kunne revolusjonen taes vare på.
353. Det var et spørsmål om revolusjonens overlevelse.
354. Alternativene var: Du kunne enten fortsette kampen, og revolusjonen ville dø, for det var fare for at revolusjonen kunne dø, eller du kunne gjøre retrett, avgi deler av territoriet ditt for å la revolusjonen overleve.
355. Lenin sa at det var ikke sant det de som var mot avtalen sa; at uansett om en gikk fram eller gjorde rettrett så ville revolusjonen dø
356. Han sa: «Vi gjør retrett, vi konserverer styrkene våre, og etterpå går vi framover».
357. Du kan være enig eller uenig med Lenins utsagn, men ingen kan benekte at han var en ekstraordinær strateg.
358. I en tekst kalt De viktigste oppgavene i vår tid, som han skreiv i mars 1918 (1), sa Lenin: «Vi har forrådt ingenting og ingen, vi har ikke helliggjort eller dekt over noen løgner, vi har ikke nekta å hjelpe en enkelt venn eller kamerat i nød på alle måter vi kan og med alt vi har til rådighet. En general som trekker tilbake restene av sin hær inn i landet når den har blitt slått eller er i panikkarta flukt, eller som, i ekstreme tilfeller, beskytter sin retrett med en krass og ydmykende fred, er ikke skyldig i forræderi mot den delen av hæren han er ute av stand til å hjelpe, og som har blitt avskåret av fienden. En sånn general utfører sin plikt ved å velge den eneste måten å redde det som ennå kan reddes, ved å nekte å gamble uansvarlig, ved å ikke pynte på den bitre sannheten for folket, ved å «avgi rom for å vinne tid», ved å utnytte alle og ethvert pusterom, uansett hvor kort, for å mønstre sine styrker og la hæren hvile eller komme seg, hvis den er ramma av desintegrasjon og demoralisering.
359. Lenin visste godt at dette var et upopulært tiltak. Hvem er glad for å gi opp deler av sitt eget territorium?
360. Men ved å kjenne maktforholda, tilstanden til sin egen hær, så han at ved å avgi territorier og signere en frastøtende fredsavtale – som han beskrev den – vil han muliggjøre overlevelsen til revolusjonen. Historia viser at han hadde rett.
361. For: Hæren kom seg, og landet ble endra til den store Sovjetunionen.
362. Jeg ga dette eksempelet for å vise at noen ganger er det riktig å kompromisse.
363. Vi har snakka om allierte, at det kan forekomme avtaler og kompromisser.
364. La oss nå se på hva slags allierte det kan være.
i) Strategiske og taktiske allierte
365. Det finnes strategiske allierte og taktiske allierte
366. Strategiske allierte er de kreftene i folket som støtter revolusjonære i å nå den strategiske endringa av landet.
367. Taktiske allierte er de kreftene som støtter oss i en fase av utviklinga fordi de har mer til felles med oss enn de konservative kreftene. Men vi veit at på et eller annet punkt i handlingsforløpet, vil de velge en annen vei.
368. Det er veldig sannsynlig – for eksempel – at borgerlige krefter vil støtte prosessen i en fase, men vil stå mot den når prosessen radikaliseres mot sosialisme. De er allierte med oss i den fasen fordi de tror de kan forbedre sin posisjon for å bedre kunne kjempe under andre forhold.
369. Vi må også skille mellom interne og eksterne allierte.
370. Vi må huske at det er grunnleggende å ha eksterne allierte – som Chavez alltid hadde.
371. Vi kan ha et stort flertall nasjonalt som støtter vår prosess, men om eksterne krefter som står mot oss er mektige nok, kan de knuse oss. Det finnes helt klart ingen revolusjon som kan lykkes i et land aleine.
372. Akkurat som med interne allierte, kan vi skille mellom strategiske og taktiske allierte blant internasjonale allierte.
j) Potensielle og virkelige allierte
373. Det er også viktig å skille mellom potensielle allierte og virkelige allierte.
374. Hvis du er en god strateg, kan du forutse hvem som vil være med deg om du gjør godt arbeid med dem. De kan være mot oss nå, men å jobbe politisk med dem kan vinne dem over til en forståelse av at vi har felles kortsiktige mål; de kan bli våre allierte.
375. Så en politisk strateg er i stand til å endre de potensielle allierte til virkelige allierte.
376. Og en god strateg er en som er i stand til å integrere inn i kampen alle de som fortsatt ikke har blitt med oss, men som kunne være villige til å gjøre det.
377. Husker du at vi nevnte idéen om et positivt handlingsprogram eller en plattform for kamp?
378. Idéen er å skape en plattform for kamp mot hovedfienden, en plattform som så mange som mulig av kreftene som finnes i landet kan identifisere seg med.
k) Alliansens politikk
379. La oss nå se på alliansens politikk.
380. La oss først definere begrepet: Alliansens politikk er de orienteringene som fører alliansen i ei bestemt retning. Alliansenes politikk er retningslinjene som etablerer alliansene.
381. Vi kan ikke bare ha en politikk for allianser orientert mot å vinne krefter over til oss, altså overbevise deler av borgerskapet, eller deler av venstresida, eller deler av arbeiderklassen om å støtte oss. Dette er alliansepolitikk for å vinne allierte.
382. Vi trenger også alliansepolitikk for å nøytralisere krefter.
383. Om vi veit at en bestemt sektor ikke kan vinnes over, kan vi følge en politikk som i det minste hindrer den sektoren fra å støtte fienden, prøve å holde sånne krefter på sidelinja.
384. Dette kalles nøytraliseringspolitikk.
l) Taktisk fleksibilitet
385. Alle de tinga vi har prata om – taktikk, allianser, forpliktelser – krever taktisk fleksibilitet.
386. Dessverre er det krefter på venstresida som ikke forstår nødvendigheten av taktisk fleksibilitet. De jobber mye med strategiske slagord, med store tanker, men de veit ikke hvordan de skal oppføre seg i en komplisert virkelighet, med mange avskygninger, med de mange gråtonene som finnes, når de skal forholde seg til konkrete situasjoner.
387. Og, gitt at på generelt grunnlag er disse kreftene beundrere av Lenin, virker det viktig for meg at de burde lytte til den Lenin de beundrer så mye, så de ser hvordan han stilte spørsmålet om taktisk fleksibilitet.
388. I boka Venstrekommunismen: En barnesjukdom (2) skreiv Lenin: «Den mektigere fienden kan bekjempes bare ved å yte den største innsats og ved den grundigste, forsiktigste, oppmerksomme og obligatoriske bruken av hvilken som helst, sjøl den minste rift mellom fiendene, enhver konflikt mellom borgerskapet i de ulike landa og ved å utnytte enhver, sjøl den minste mulighet for å vinne allierte blant massene, sjøl om disse allierte er midlertidige, vakler, er ustabile, upålitelige og avhengige av omstendighetene.
De som ikke forstår dette, avslører en manglende evne til å forstå sjøl det minste fnugg av marxisme, av moderne vitenskaplig sosialisme generelt. De som ikke har bevist i praksis, over en ganske betydelig periode, og i ganske ulike politiske situasjoner deres evne til å bruke denne sannheten i praksis har enda ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i sin kamp for å frigjøre alle arbeidende mennesker fra sine utbyttere. Og dette gjelder i like stor grad i perioden før og etter proletariatet har vunnet den politiske makta.
389. Jeg mener det er helt klart at Lenin insisterte på nødvendigheta av taktisk fleksibilitet.
m) Allianse er ikke sammenslåing
390. Til sist må vi forstå at en allianse ikke er det samme som ei sammenslåing. Når to krefter går sammen for å skape en framtidig enhet, kan en snakke om sammenslåing: For eksempel når to partier på venstresida slås sammen til en politisk organisasjon.
391. Sammenslåing skjedde tilfellet Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV), når Chavez fremma dannelsen av et revolusjonært parti og hvor andre venstresidepartier, i tillegg til bevegelsen for den Femte Republikk, gikk inn i PSUV.
392. Så ei sammenslåing er en ting; allianser er noe annet.
393. Ei sammenslåing er en permanent enhet, to krefter som var separate etablerer seg som en enkelt enhet.
394. En allianse er en midlertidig enhet der hver av kreftene opprettholde sin profil, sine karakteristikker og sin autonomi.
n) Tilfeldige allianser, avtaler og politiske pakter
395. Det kan også finnes ulike typer allianser. Det kan være tilfeldige allianser som ganske enkelt involverer samla aksjoner: Vi kan for eksempel bli enige om å mobilisere stort mot Carlos Andrés Pérez (tidligere president i Venezuela). Borgerlige krefter, middelklassenes progressive partier og venstresidepartier kan bli enige om å demonstrere i gatene.
396. Dette er tilfeldige allianser, eller forente aksjoner. Tilfeldige, men ikke uviktige.
397. Avtaler er mer organiserte allianser, sjøl om de ikke nødvendigvis er formaliserte: «Jeg gjør en avtale med deg på et punkt: hver av oss prater i 20 minutter på møtet».
398. En politisk pakt er mer formell. Et dokument tegnes opp der begge parter forplikter seg til visse mål, aksjoner etc.
o) Permanente allianser: Politiske fronter
399. Til sist finnes det permanente allianser, allianser for langsiktige prosjekter, de som blir politiske fronter.
400. Politiske fronter er ikke partier, i den forstand at de ikke er enhetlige politiske organisasjoner.
401. En front er en type politisk organisasjon som forskjellige politiske organisasjoner deltar i mens de beholder sin autonomi. Men disse ulike politiske organisasjonene har en felles plattform, et felles program og disiplin til å la dem fungere sammen.
402. Uruguays Breie Front er en politisk front, som også Folkets Enhet i Chile. Begge var politiske fronter.
403. Hva er forskjellen mellom disse politiske frontene, Folkets Enhet i Chile og Uruguays Breie Front?
404. Jeg synes det er veldig interessant å undersøke forskjellen.
405. I Chile ble Folkets Enhet danna av alle partiene på venstresida: Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, Det Radikale Partiet og Det Kristne Venstrepartiet. Den chilenske Bevegelsen av Revolusjonære Venstre (MIR) ble ikke med i Folkets Enhet. MIR var mot Folkets Enhet-fronten, som det anså som reformistisk, men det støtta likevel Allende.
406. I Chile kan vi si vi hadde en politisk front, sammensatt av partier, og samtidig en allianse mellom den politiske fronten og MIR.
407. Den chilenske politiske fronten Folkets Enhets karakter, var at det helt grunnleggende var summen av partiene, og styrken var summen av militante i de partiene.
408. Uruguays Breie Front er noe helt annet.
409. Uruguays Breie Front var også sammensatt av partier, kanskje et mye breiere spektrum av partier, for i tillegg til Sosialistpartiet og Kommunistpartiet var det også progressive deler av det Konservative Partiet som deltok i den fronten. Det var også de uruguayanske Kristendemokrater, som er kristendemokrater jeg anser for å være mer progressive enn de chilenske kristendemokratene.
410. Det interessante aspektet ved den uruguayanske politiske fronten – den lengst levende fronten i Latin-Amerika, den oppsto i 1971 og har vart i 42 år – er at den forener tre partier samtidig som den går inn for at innbyggerne skal etablere grasrotkomiteer. Resultatet av denne tilnærminga var at, gitt den enorme støtten frontens program hadde, to tredjedeler av folket i disse grasrotkomiteene ikke var militante fra partiene, men individer som ble tiltrukket av programmet og plattformen for kamp.
411. Jeg tror disse erfaringene er veldig viktige. Jeg sier alltid: Det er summer som legges sammen, som i tilfellet chilenske Folkets Enhet, med partiene og deres militante; og det er summer som multipliseres, som i tilfellet Uruguays Breie Front.
412. To tredje deler av folka som kom til den uruguayanske Breie Front, var ikke militante partimedlemmer sjøl. Den Breie Front søkte å gi dem rom og representasjon og deltakelse i beslutningsprosesser, fordi deres rolle ikke er begrensa til å være velgere eller del av grasrotmobilisering. Nei! De er også tatt med i beslutningsprosesser.
413. Allianser må ikke alltid etableres bare mellom ledere eller topptillitsvalgte i ulike organisasjoner eller ulike sektorer; allianser kan dannes med grasrotorganisasjoner, uformelle allianser kanskje, men helt klart allianser.
414. For eksempel: Da Lenin og bolsjevikene tok makta, fremma de ikke bolsjevikenes landbruksprogram, men adopterte i stedet de Sosial-revolusjonæres program, et parti med røtter blant bønda. Grunnen til å adoptere programmet til et parti som representerte flertallet av bønder, uten å ha etablert en formell allianse med partiet, var for å prøve å etablere en allianse med det sosiale grunnlaget til det partiet, over hodet på partiets ledere.
415. Dette kan og må gjøres når ledere ikke forstår nødvendigheten av slike allianser.
416. Til sist må vi forstå at om alliansen ikke består av likeverdige, vil det bli motsigelser i hjertet av alliansen, og derfor vil det være både enhet og kamp.
417. Men sjølsagt er kampen om de ideologiske eller programmatiske elementene som ikke deles, ikke en kamp mellom fiender. Det er en kamp i folket, og derfor må det finnes regler som forhindrer splittelse og separasjon av allierte, og sikre respekt for ulikheter så enheten ikke brytes.
418. Igjen, her er den Breie Front et eksempel på den typen debattkultur, på den aksept for forskjeller som trengs.
419. Det finnes folk som reiser til Uruguay og tror at den Breie Front vil oppløses, fordi diskusjonene er så seriøse og offentlige. Men den Breie Front fortsetter å eksistere, for en stor del, takket være den toleransen.
Spørsmål
1. Hva slags kritikk vil du reise av definisjonen av politikk som det muliges kunst?
2. For å være en god politiker, må en være en realist eller en drømmer?
3. Hvilken rolle spiller maktforholda i politikken?
4. Hva må en revolusjonær politiker gjøre når han møter negative maktforhold?
5. Forklar hvorfor vi sier at politikk er kunsten å gjøre det umulige mulig. Er ikke dette bare ønsketenking?
6. Forklar hvorfor vi sier makt ikke bare er å ha posisjoner i statsapparatet.
7. Forklar hvorfor vi mener at revolusjonær politikk avhenger av folkelig organisering.
8. Finnes skepsis til politikk og politiskere i ditt område? Hva er grunnen?
9. Hvordan kan vi oppdage en kvalitativ endring i den politiske situasjonen?
10. Velg et latin-amerikansk statsoverhode som eksempel, og pek på hva slags maktforhold som fantes på internasjonalt nivå da de vedkommende ble valgt?
11.Hva var de interne maktforholda?
12. Hva ble gjort for å endre de interne maktforholda?
13. Hva var de viktigste faktorene som bidro til framveksta av en ny politisk konjunktur?
14. Hvem utgjør den oligarkiske blokk, og hvem utgjør den revolusjonære blokk?
15. Hvorfor er hæren i Venezuela annerledes?
16. Hvorfor kan folk lære mer i revolusjonære tider enn på mange år med utdanning?
17. Hvilke faktorer må vi ta med i beregninga for å planlegge våre slag godt?
18. Kjenner du til et eksempel på politisk kamp i ditt land som var dårlig planlagt?
19. Hva mener vi med maktforhold? Gi et eksempel.
20. Gi et eksempel på en spesifikk strategi, og taktikkene som brukes i den.
21. Hvorfor trenger vi taktisk fleksibilitet?
22. Gi et eksempel på politisk opportunisme.
23. Når kan vi si at en spesifikk person er voluntarist?
24. Kan du peke på en politisk kamp der flere mennesker har blitt skadelidende enn nødvendig?
25. Hvorfor er korrekt analyse av en konkret situasjon så viktig i politikk?
26. Er bruk av væpna kamp alltid riktig?
27. Gi et eksempel på den riktige måten å utnytte motsigelser blant fienden.
28. Hvorfor må vi slutte å bruke begrepet «massene».
29. Hvorfor må vi unngå å være subjektive når vi analyserer maktforholda?
30. Hvordan kan vi oppnå ei pålitelig oppfatning av folkets virkelighetsoppfatning?
31. Forklar hvorfor å feilinformere en leder er så alvorlig?
32. Tror du våre ledere lytter til folket?
33. Gi et eksempel som viser at det er ulike bevissthetsnivåer blant folket.
34. Tegn et territoriekart over kreftene som står mot din president, og hvorfor de er posisjonert i akkurat de områdene.
35. Hva slags slagord kan mobilisere folk?
36. Forklar hvorfor forsiktighet må vises med kvantitative analyser ved å gi et eksempel.
37. Hva var det strategiske målet til bolsjevikpartiet?
38. Hvem var den umiddelbare fienden i den første og andre fasen i bolsjevikrevolusjonen og hvorfor?
39. Hvem er den strategiske fienden, og hvem er den umiddelbare fienden i ditt land? Hvorfor er det viktig å være klar på forskjellen mellom fiender?
40. Da Lenin kom tilbake til Russland, hvorfor avviste han – vel vitende om at den provisoriske regjeringa ville fortsette krigen – slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!»? Er det ikke sjølmotsigende å avvise det i februar, men akseptere det få måneder seinere?
41. Kan du gi et eksempel på latin-amerikanske ledere som har vært istand til å utnytte motsigelser mellom revolusjonens fiender?
42. Kan ei regjering påstå at den bygger sosialisme, mens den er alliert med borgerskapet? Gi et eksempel der du tror dette er tilfelle.
43. Kan revolusjonære akseptere kompromisser som står i veien for umiddelbar implementasjon av deres program?
44. Kan en dogmatisk leder, som alltid prater om prinsipper, men som veit lite om den konkrete virkeligheta rundt dem, være en god strateg? Veit du om noen sånne ledere?
45. Burde en militant akseptere at revolusjonen noen ganger må slå retrett på noen saker?
46. Hvorfor er det viktig å være klare på hvem som er våre potensielle allierte?
47. Kan du gi et eksempel på en politikk for en allianse som vinner over krefter til prosjektet, og et annet på politikk for en allianse som nøytraliserer opposisjonskrefter?
48. Gi et eksempel på sammenslåing.
49. Hvilke ulike typer allianser finnes?
50. Gi et eksempel på felles aksjon.
51. Gi et eksempel på avtaler.
52. Gi et eksempel på en politisk pakt.
53. Gi et eksempel på en politisk front.
54. Hvorfor tok bolsjevikene til seg landbruksprogrammet til et annet parti heller enn å implementere sitt eget?
55. Hvorfor sier vi at alle allianser innebærer enhet og kamp?
Noter:
1. Lenin, Collected Works, volume 27, p.161
2. Lenin, Selected Works in three volumes, vol. 3, Progress Publishers, Moscow, 1967, pp. 379–380.
———————————————————————
Imperialismen før og no (del 2)
Supermakt-imperialismen
Etter krigen stod USA og Sovjet att som leiarar for kvar sine blokker, eit godt kjenneteikn på perioden. I tillegg oppsto den såkalla «tredje verda» i kolonialismens fotspor. Det tredje kjenneteiknet på epoken var utviklinga av eit internasjonalt produksjonssystem. To militære poler – mange økonomiske. Danninga av to store imperialistiske blokker førte til at mange ytre kjenneteikn ved den klassiske imperialismen vart vekke. Tendensen til krig i imperialismen sine kjerneområder vart erstatta med terrorbalanse.
Stalin, Churchill og Roosevelt delte Europa mellom seg. England vart svakast og kunne berre halde sin stilling om dei andre to heldt fingrane frå imperialistfatet. Prisen var at England måtte gje frå seg dei viktigaste koloniane – India og Midtausten. India si frigjering var i stor grad ein følgje av motstandskamp, mens USA ville ha sin del av Midtausten. Israel vart danna i britisk Palestina etter press frå dei andre stormaktene, men også etter sionistanes ønske. Dermed vart Israel ei viktig geopolitisk og imperialistisk brikke.
Militært var verda delt i to. Men vestblokka hadde mange fleire økonomiske sentra i høve dei i austblokka. Blokkdanninga gjorde systemet stabilt i Europa. Den kalde krigen vart ei tvangstrøye, forsterka av trusselen om atomkrig. Krigane som hadde ridd Europa i hundrevis av år, var borte, men førebuingar til krig vart ei ny mare. Rustningsøkonomien hindra store økonomiske kriser. USA og Sovjet rusta opp som aldri før. Dette hadde ein utilsikta effekt: Ein permanent rustningsøkonomi oppsto. Militære investeringar sugde til seg profitt frå resten av systemet. Akkumulasjonen vart sterkt nedsett i dei produktive delar av produksjonen. Investeringane hendte i staden innan våpenproduksjon. Det viste seg å ha ein krisedempande effekt på heile verdsøkonomien. Resultatet vart kapitalismens lengste oppgangstid. Mellom 1948 og 1973 vart verdas inntekter meir enn tredobla.
Som verdas største økonomi kunne USA langt på veg bestemme den økonomiske utviklinga. Likevel førte oppgangen i verdsøkonomien til at dei landa som ikkje hadde dei store militærutgiftene kunne svinge seg opp. Oppsvinget ga Japan og Vest-Tyskland ein stadig større del av verdsmarknaden. Dei var i ferd med å underminera USAs økonomiske domene. USA brukte dollaren til kva den var verd. USA kunne underskotsbudsjettera meir enn alle andre økonomiar. Landet lånte av andre lands valutareservar. Ettersom valutareservane i vesten var i dollar, kunne t.d. ein nedgang i dollarkursen føre til at dei andre vestlege land var med på å betale for USAs opprusting. Til tross for det og til tross for rustningsøkonomien, gjekk USA inn i krise både i 1973-74 og 1979-82. Verdas profittrate byrja å søkje. Men ein ny amerikansk kjempesatsing i våpenkappløpet førte til at Sovjet tapte.
Krigen er ikkje like kald over alt. Militært var USA sterkast og millionar av menneske hadde fått kjenne at kald krig kunne vera varmare enn helvete om ein budde i imperialismens konfliktområder. USA var i heile perioden garantist for framleis vestleg verdskontroll. Innanfor USAs kontrollområde heldt den økonomiske konkurransen fram utan store militære konfliktar. Det tydde også at amerikansk kapital fekk langt betre moglegheiter til å spreie seg enn tidligare. Gjennom FN og FN-organ sikra USA sin imperialisme ein internasjonal legitimitet. Berre få gonger var det klare interessekonfliktar mellom vestmaktene, som i Suezkrisa 1956 og Kongo 1960 (president Patrice Émery Lumumba, vart avsett og seinare avretta 17. januar 1961 med hjelp av CIA, belgisk etterretning og så seint som i år, 2013, har det kome fram at britisk etterretning M16 truleg organiserte det heile). Men krigane heldt fram alle andre stader. Gong på gong har USA lukast i å gripe inn for å sikre sin kontroll. Over 300 gonger brukte USA militærmakt i perioden 45-75. Mellom 15 og 30 millionar menneske mista livet i krigar etter 1945.
Dei fleste av krigane i periferien hadde eit element av konfrontasjon mellom supermaktene i seg. I Midtausten gjekk spelet blodig høgt. Egypt vende seg frå britisk halvkoloni til Nassers balansegang som førte landet over til Sovjets viktigaste allierte utanfor Warsawa-pakta, for deretter å verte den nest største mottakaren av amerikansk våpenhjelp. Syria, Irak og Somalia bytta også frå Sovjet til USA, mens Etiopia gjekk motsett. USAs nederlag i Vietnam vart eit vendepunkt. USA kom i djup politisk krise. Det førte til at dei var ute av stand til å halde seg effektivt til revolusjonane i Iran og Nicaragua i 1979. Etter 1979 arbeidde Ronald Reagan systematisk for å attvinne USAs internasjonale posisjon. Grunn den massive motstanden frå usanarane mot å vera kanonføde for storkapitalen, fekk ein i første omgang omgrepet Low Intensity Conflict – ein strategi knyta til blokade, boikott, destabilisering og støtte til lokale opprørsstyrkar. Ein strategi som knekte sandinistyret i Nicaragua.
Samstundes arbeidde dei med å avspore andre opprør. Det er grunnen til at dei har gått inn og støtta den «demokratiske opposisjonen» i diktatur USA sjølv fekk på beina. Strategien har vore: Få bort diktatoren, forsvar statsapparatet (først og fremst dei militære). Det er grunnen til at den reaksjonære Reagan bygde opp Aquino i Filippinane, Roh Tae Woo i Sør-Korea og Duarte i El Salvador. Men revolusjonen i Iran lærte USA at det var ikkje godt nok å støtte seg til lokale politifolk eller militære, for å ivareta eigne interesser. Difor var noko av det første Carter gjorde etter revolusjonen i Iran å opprette Rapid Deployment Force – ein militær styrke som skulle gripe inn raskt overfor einkvar uregelheit. Likevel brukte USA sin massive militære styrke berre tre gonger på 1980-tallet: i Grenada (statsminister Maurice Bishop vart avsett i eit kupp og seinare avretta), på Iraks side mot Iran og i Panama.
USAs mange krigar i Asia, Latin-Amerika og Afrika handla ikkje berre om å sikre raskt profitt. USA og Sovjet konkurrerte om politisk dominans, noko som ofte kosta meir enn det smakte. USA gjekk med kjempeunderskot i høve til Israel, Egypt, Pakistan og Sør- Korea, mens Sovjet subsidierte Cuba, Etiopia og Aust-Tyskland. Internasjonaliseringa utvikla dei multinasjonale selskapa som dukka fram i imperialismens barndom. I dag vert multinasjonalane trekt fram av sosialøkonomane som kapitalismens fyrtårn. Folk på venstresida rekna dei ofte som verre enn arvesynda, og fleire imperialisme-idear bygger på analyser av desse selskapa si rolle i verda. Multinasjonalane vart dei største selskapa i verda, og fekk dermed stor økonomisk makt. Dei heldt også stor politisk og kulturell makt. Men multinasjonalane var og er ikkje ålene på verdsmarknaden. Både statar og nasjonale borgarskap har enorm innflyting på verdsøkonomien. Asias tigrar vart ikkje bygd av multinasjonalane, men av lokale kapitalistar, bankar og statlege inngrep. Viktigheita av multinasjonalane auka etter 1945. ulike land valde ulik økonomisk politikk, noko som multinasjonalane kunne kome seg rundt gjennom handel innanfor same selskap. Dei internasjonale kartella frå mellomkrigstida vart erstatta av, eller kjøpt opp av, multinasjonalar med et klart heimland.
Veksten i verdsøkonomien auka først trongen for råvarer og mat frå utviklingsland. Multinasjonalane tilpassa seg dette. På 1960-tallet endra dette seg, Og då krisa på 70-tallet sette inn, hadde bankane mykje kapital som vart lånt ut internasjonalt. Dette førte til gjeldskrisa på 80-tallet som igjen ga Pengefondet og Verdsbanken makt til å tvinge regjeringar til å opne sine økonomiar. Nye moglegheiter opna seg for multinasjonalane som i dag sjølv er under omstrukturering og oppdeling. Oppløysinga av koloniveldet var eit anna hovedtrekk etter 1945. Nasjonale frigjøringskampar kasta ut dei gamle koloniherrene. Enkelte stader tok USA direkte over, slik dei overtok Frankrikes «Vietnam-krig» etter 1954. Men USA hadde interesse i at det britiske og franske imperiet gjekk i oppløysing. Då kunne dei kome inn med investeringar og varer i land som tidligare hadde vore stengt for dei. Sjølv om den politiske kontrollen av verda var viktig i supermaktskonkurransen, fekk dei tidligare koloniane ein stadig mindre økonomiske viktigheit. Ein fekk den tredje verda, utviklingslanda. Kapitaleksporten til desse landa tydde stadig mindre. På 60-tallet flytta ikkje kapitalen seg lenger frå den utvikla verda til utviklingslanda i stort monn. Etter 1965 hendte stadig større del av kapitaleksporten mellom dei rike landa. Verdsbanken skreiv i 1985:
«Tre fjerdedelar av direkte utanlandske investeringar har gått til andre industriland. Resten har stort sett gått til dei rikaste landa i Asia og Latin-Amerika.»
Fattigdomen i den fattigaste del av verda skuldast at desse økonomiane har vorte ståande utanfor kapitalismens utvikling. Vestens kapitalistar tente ikkje nok på å investera i desse landa i «den tredje verda». Gjeldskrisene skapte eit nytt mønster. Danninga av dei Ny-Industrialiserte Landa (NIC-landa) får ein ikkje til å seie at imperialismens verdsorden er broten. Det er ikkje slik at alle statar har like moglegheiter til å kome seg fram. Gjeldskrisa på byrjinga av 80-tallet viste korleis industrialiserte land som Mexico og Brasil var bundne opp av vestleg finanskapital. Kapitaleksporten utgjorde riktig nok ein langt mindre del av verdas kapitalstraum, men den hadde vorte til lån. Skilnaden frå kolonitida var dermed at dei enkelte statars borgarskap sjølv bestemte kor investeringane skulle gå. Dei bestemte ikkje dette heilt åleine. Gjelda skaffa Vesten eit nytt grep om desse økonomiane, særleg gjennom Pengefondet (IMF) og Verdsbanken. IMF vart som mafiaen, som ga pengar om lånarane følgde dei harde reglane. «Strukturregulering» vart politikken kalla. Den tydde beinharde innstrammingstiltak. IMF kravde at innanlandsk forbruk skulle ned eksportinntektene opp. IMF fekk stadig større makt ettersom netto overføringa av kapital til utviklingslanda tok slutt i 1983. Deretter utgjorde tilbakebetaling av gjeld og renter meir enn overføringane frå rike til fattige land. Utviklingslanda hadde ikkje råd til å ta opp meir lån. I 1987 var utviklingslandas samla gjeld heile 49 % av det årlege brutto nasjonalprodukt for dei same landa. I Latin-Amerika fekk ein ei veldig gjeldsbyrde med føljande mykje armod og naud. Fleire land som Bolivia og Nicaragua prøvde seg med betalingsnekt av gjelda. Storkapitalen skalv litt ei stund, men landa vart fort trua inn i «folden» att. Andre land med sterk vekst sat så sterkt i gjeldsfella at landa måtte betala meir og meir av overskotet til vestlege bankar. Samstundes måtte dei kutta ned offentlege tenester og opne for internasjonal kapital.
Ei gjeldskrise provar naudsynt ikkje at det rike nord suger all livskraft ut av sør. Det handlar også stadig mindre om tilhøvet mellom statar, og meir og meir om klassemotsetningar på verdsplan. Borgarskapet i utviklingslanda trivs som aldri før. IMF sine direktiv vert brukt med attrå av herskarane for å kutte statlege utgifter og privatisera statleg verksamheit. Samstundes sender u-landas borgarskap sine pengar til utanlandske bankar. I 1985 var Latin-Amerikas totale gjeld på 368 milliardar dollar, same år flytta kontinentets borgarskap 100 milliardar til internasjonale bankar. Deretter kunne Latin-Amerikas eigne regjeringar låne desse pengane, for så å låne dei ut vidare til eige borgarskap. Slik vernar det lokale borgarskapet sine millionformuer mens dei investerar med utanlandske lån som er garantert av deira eigen stat.
Verdssystemet opprettheld og aukar skilnaden mellom fattig og rik. Men desse skilnadane går meir og meir på tvers av nasjonane. Dei går mellom klassane på verdsplan. Afrika, Asia Latin-Amerikas borgarskap er godt tent med dagens verdsorden. Dei er ikkje kjøpt opp av Vesten, men dei har kjøpt seg inn i Vestens finanskapital. Bukharins forklåring på internasjonalisering av produksjonen har aldri stemt så godt som etter 1945. Ettersom den lange oppgangsperioden vart ramma av krise rett etter 1970, fekk internasjonaliseringa eit sterkt oppsving.
For det første oppsto eit «globalt produksjonssystem», ofte organisert av multinasjonalane. Sjølv om sykkelen din er sett saman i Sandnes, kan han ha italiensk sete, franske felgar, tyrkiske dekk, japansk gir, koreanske bremser og svenske kulelagre.
For det andre vaks internasjonal handel, verna av Verdas handelsorganisasjon (WTO), det tidligare GATT (Global Agreements on Tarif and Trade). Men stundes oppsto tre sterke handelsblokker; Japan og nabolanda, USA og NAFTA (North American Free Trade Agreement, med USA, Canada og Mexico som medlemer), og eit Europa stadig meir samla i borgarskapets interesser.
For det tredje var verdas finanskretsar mindre og mindre kontrollert av nasjonalstatane. Det skuldast delvis USAs relativt svekka økonomiske stilling. Men 1980-åras politikk var fjerning av reguleringar, frå Thatcher og Reagan til sosialdemokratiets Mitterand og Brundtland. Børsspekulasjon vart verdas mest lukrative kasinospel. Noko som for alvor slo ut i verdas største krise sidan 1930-talet, i 2007-8.
Den nye verdsorden
Ein ser korleis internasjonaliseringa, med beinhard spesialisering, gjorde det mogleg for NIC- landa å storme fram. Samstundes førte internasjonal handel til at tradisjonelle handelspartnarar, med røter i kolonitida, vart mindre viktige.T.d. sto Afrika sør for Sahara berre for 2 % av verdshandelen, og produserte berre 0,1 % av verdas industriprodukt. Sjølv om WTO snakkar om kor rettferdig frihandel er, så legg dei sterkaste maktene opp politikken. USA bryt sjølv stadig med frihandelsprinsippet, mens dei tvang t.d. Thailand til å stoppe eit forbod mot tobakksreklame. Og Vesten prøver stadig å tvinge gjennom patentrettar på verdsplan, sjølv om dette er openbart i strid med kapitalistisk fri konkurranse. Den viktigaste følgja av internasjonaliseringa var samanbrotet i dei store økonomiane basert på nasjonal kapitalistisk uavhengigheit. Austblokka og Kina kunne ikkje delta i utviklinga av den globale produksjonen, og måtte opne seg for verdsmarknadens press. Den byråkratiske statskapitalismen braut saman i Sovjet-blokka, og det danna grunnlaget for den nye verdsorden, ein ny epoke i imperialismen.
USA sto att som verdas stormakt. Det var ingen tvil om USAs militære posisjon. Men økonomisk var det annleis, og er det enno, med markant nedgong i økonomien og høg arbeidsløysa. EU var i ferd med å verte den største økonomiske eininga, med Tyskland som sterkaste deltakar. No er EU i djup krise og botnen er enno ikkje nådd. Japan og Søraust-Asia var ikkje fullt så store, men dei utvikla seg desto raskare.. Supermaktimperialismen hadde ført til, som nemnt ovafor, ein gradvis endring av dei økonomiske styrketilhøva i verda. Men innanfor ramma av den kalde krigen kunne ikkje noko drastisk hende med verdsøkonomien. Aust-Europas kollaps førte ikkje til at verda vart dominert av éin supermakt. Det har heller vorte ein situasjon der mange imperialistar igjen kan konkurrera som før 1945.
Tyskland var verdas største eksportnasjon (no er Kina verdas største), Europas nest største stat etter Russland, og hadde økonomisk styrke til å gå inn og fylle plassen etter det brotne sovjetiske imperiet i Aust-Europa. Dei var også lokomotivet i EU, no er lokomotivet sakte. Og Tyskland handla utan å spørje Washington om lov. Dei forhandla med Gorbatsjov om utviding av NATO, dei satsa på Kroatia i det sonderevne Jugoslavia, dei handla med Iran og Irak utan USAs «godkjenning». Saman med Frankrike kunne dei meir enn ein gong stoppe USAs køyr i GATT-forhandlingane, seinare WTO. Japans eksportøkonomi førte til kjempeinvesteringar i utlandet. Dei sikra seg ein leiarolle i Søraust-Asia, og førte ein uavhengig politikk overfor Kina og Nord-Korea. Samstundes byrja japansk kapital å kjøpe opp Australia og deler av USAs mest profitable konsern, bygde fabrikkar i England og ekspanderte i USAs eigen bakgard; Latin-Amerika og Vestindia. No har Japan lenge vore i resesjon og er ikkje lenger like sterk økonomisk som før.
USA på si sida var og er netto importør av kapital. Både statsbudsjett og handelsbalanse har lenge hatt raude tal, og er i dag superraude. Sjølv ikkje opprustinga hendte ved bruk av eigen teknologi; 80 % av halvledarane brukt i amerikanske våpensystem kom frå Japan og Singapore. Men trumfkortet var framleis i den militære slagkrafta. For å demonstrera kor viktig slagkrafta var, og at resten av vestverda skulle sette pris på dette, lagde dei den første Golfkrigen med Kuwait mot Saddam Hussein i 1991. Den andre Golfkrigen innleia dei med invasjonen av Irak i 2003 der vart avsett og seinare fanga og avretta. Dei langt mindre vellykka invasjonane av Somalia og Bosnia, og seinare (1999) bombinga av Serbia, uttrykker det same. Nemleg at Vestens kapitalisme står og faller på USAs militære styrke. At USA gjekk i økonomisk overskot på krigen mot Irak i 1991 viser at dei lukkast i stor grad. At USA kunne bruke FN som skalkeskjul i større grad enn før, viser også det same. Derimot den lange invasjonen av Irak har gove USA det største underskotet på «krigsbudsjettet» nokon gong.
Herskarklassen i USA er ikkje lenger like nøgd med politirollen. Republikanarane vil ikkje «hjelpe» Europa og Japan som før, sjølv om ein kongressdelegat ei gong hevda at utanlandske investeringar i USA burde subsidierast sidan dei var som u-hjelp til den amerikanske økonomien. Herskarane i Washington er i tvil: I det eine augeblikket ønska dei å invadera Nigeria for å hindre revolusjon under oljearbeidaranes streik, eit år seinare seier Utanriksdepartementet at amerikanske tropper i Afrika ikkje kjem på tale. «USA intervenerar, men berre om andre gjer det» kan det tolkast som. Har USA «lært» når det gjeld å bruke bakkestyrkar slik som i Irak og Afghanistan? Neppe! Det passar berre ikkje alltid i høve opinionen heime. No i desse Obama-tider er det dronar som er tingen, det kostar ikkje usanske liv.
«USA intervenerar, men via stråmenn» ser ut til å vera ein annan del av denne politikken. Dette er noko dei har gjort lenge og dei beste døme på 2000-talet er Afghanistan, Irak og Libya. Akkurat som under den kalde krigen, byggjer USA opp sine støttespelarar blant lokale herskarar. Lokale militærmakter opptrer som subimperialistar for den nye verdsorden. Men tilhøvet til subimperialistane er berre vorte vanskelegare etter Sovjets fall. Herskarane i slike land er ikkje like viljuge til å underordna seg som tidlegare. Dette er ei viktig endring etter den kalde krigens slutt.
Regionale militærmakter, som Irak, Iran, Vietnam, Pakistan, India og Israel, har sjølv klare ambisjonar om å verte maktfaktorar. India slukte Sikkim utan at verdsopinionen sa noko, og dei invaderte Sri Lanka under dekke av å verne tamilane. Pakistan ønska kontroll over Afghanistan gjennom Taliban-geriljaen, noe Iran har reagerte på (m.a. gjennom å kritisera Talibans undertrykking av kvinner!). Vietnam tok Kampuchea, som gjorde at Thailand kjende seg pressa. Indonesia slakta folk i Øst-Timor (før sjølvstendet) fordi olje finns utanfor kysten. Dette er berre nokre døme på denne type som også kan kallast «hjelpe-imperialisme».
Av og til har desse subimperialistane felles interesser med USA, som då Saddam fekk USAs hjelp til å slå Iran i 1989. Av og til er interessene motsett kvarandre. USA let først som dei var nøytrale til Iraks invasjon av Kuwait, for deretter å sette Saddam på plass gjennom å slakte 200 000 irakarar under Kuwait-krigen i 1991. Men å kaste Saddam var uaktuelt, ettersom han var den einaste som kunne oppretthalde Irak som ei motvekt mot kurdisk frigjering og iransk ekspansjon. USA hadde likevel oppnådd sitt mål: Å få verda til å skjøne at USA bestemmer, og berre USA kan forsvare verdas kapitalistar. Regionale imperialistar kjem sølvsagt i konflikt med kvarandre. Dette forsterkar USAs problem. India og Pakistan slåss om Kashmir, Hellas og Tyrkia kranglar heile tida om noko som kan vera oljekjelder i Egearhavet. Det forverra tilhøvet mellom Israel og Egypt etter Netanjahus sabotasje av Oslo-avtalen, er også en hovudpine for Washington, heilt opp til i dag.
Taktiske problem i høve til å sjonglera med subimperialistane er eitt problem. Eit anna problem er tilhøvet til amerikansk opinion. For å få aksept for den 1. Golfkrigen var Bush senior nøydd til å framstille Saddam som den nye Hitler og demonisera han. Slik framstilte Reagan på 1980-talet også Ghadaffi, og på 1990-talet understreka Clinton heile tida at Kim Yung Il i Nord-Korea og Fidel Castro truga USA. Invasjonen i Somalia var ikkje like lett å bortforklare som Golfkrigen: Saddam hadde tross alt en hær og kanskje kjemiske våpen. Mohammed Aidid i Kuwait hadde berre ein konteinar med maskinpistolar. I opptakta til invasjonen i Irak i mars 2003, den 2. Golfkrigen, var retorikken at Saddam måtte fjernast. Han var ikkje lenger brukande for USA og dessutan måtte han ha masseøydeleggingsvåpen. Denne løgna køyrde utanriksminister Powell gjennom i FN og dermed var krigen i gong.
Det kan seiast slik at USA har problem med dei statskapitalistiske regimene i den «tredje verda» med eigne imperialistiske ambisjonar. Statskapitalisme har framleis ikkje utspelt sin rolle for å fremje industrialisering i sør. Balansen mellom nasjonalstat og internasjonalisering er vanskeleg. Internasjonaliseringa, slik me har sett over, har to ulike meiningar for imperialistland og andre land. IMF krev at staten skal slankast til det mest nødvendige i gjeldslanda. Utviklingsland tvingast også til å fjerne alle hindringar for fri flyt av varer og kapital. Men i Vesten er ikkje nasjonalstaten død, der handelskonflikter og proteksjonisme på og på nytt kjem på dagsordenen. Rundt 20 % av verdshandelen er i dag under «friviljuge eksportavgrensingar», og andelen er aukande. Mens ein pratar så fint om frihandel og EUs opne marknad, kjem det stadig fleire handelsrestriksjonar mellom blokkene. Dette har ramma u-landas produkt hardt, både NAFTA og EU har tollmurar mot import frå fattige land. EUs tollmur mot Aust-Europa var også reell nok, men den vart revurdert ettersom dei fleste austeuropeiske land er kome med i EU. Tilhøvet mellom Kina og USA er spesielt interessant. USA har fleire gonger truga med handelskrig fordi Kina ikkje overheld copyright- og patentreglar, og fordi kinesiske eksportvarer skal vera subsidiert. Men USA vil ikkje risikera å verte utestengt frå «verdas største marknad» heller. Det veit regimet i Beijing, og har ikkje bøygd unna. Ikkje vil dei gjere det seinare heller sjølv om USA snart står på dørstokken deira.
Dei økonomiske interessene mellom imperialistlanda krysser kvarandre stadig. EU-USA eininga slår stadig større og mindre sprekker for så betre seg att. USA vil heile tida ha boikott av Iran og Nord-Korea. Frankrike og Tyskland vil heller styrke si innflyting i Midt-Austen, Frankrike vil også det i Vest- og Sentral-Afrika. USA har snart eit halvt hundreår boikotta Cuba og EU har samla gått mot kravet om boikott av Cuba. Dette har enno ikkje auka moglegheitene for militær konfrontasjon i særlig grad. EU og Maastricht-avtalen satte opp Vestunionen (WEU) som det europeiske militære alternativet. Men USA har hittil lagt opp til at WEU skal verte integrert i NATO, WEU har i dag tilgang på hele NATOs apparat og våpenarsenal. Kor lenge denne «militære harmonien» varer veit berre framtida.
Den aukande militariseringa aukar likevel faretruande. Tyske tropper har reist utanlands for første gang sidan 1945; i Somalia og Bosnia, seinare i Afghanistan. Japanske tropper vart brukt i Kambodsja og har vore ein stor ytar i Afghanistan, nest etter USA, saman med Storbritannia, Tyskland og India. Japan hadde på 1990-talet verdas tredje største militærbudsjett. Japan opptrer stadig meir uavhengig av USA: Tokyo har t.d. før vilja gje hjelp til Nord-Korea i staden for å støtte USAs krav om militære inspeksjonar og boikott. Dei er for tida litt meir attendehaldne etter dei siste tiders auka spenning på Korea-halvøya. Dei støtta også ivrig opp om militær-regimet i Myanmar (Burma).
Kina har lenge teke sjansen på militærøvingar utafor Taiwan og Kina-havet, og usanske krigsskip kjem ilande til kvar gong. Kina er også i ferd med å ta ei hardare line for å få attende nokre miniøyar frå Japan som ligg i eit sannsynleg oljeområde. Frå før har dei ei liknande konflikt med Vietnam. Desse kranglingane har blussa opp i dei siste åra.
Russland er slettes ikkje død som militærmakt om nokon trudde det. Krisa i den russiske hæren etter tapet av Tsjetsjenia på 1990-talet har ikkje vara. Jeltsin arbeidde hardt for å gjenreise armeen. Putin har halde fram trenden utover på 2000-talet. Særleg er Moskva interessert i mest mogleg av dei oljerike områda i Barenshavet og rund Kaspiahavet. Aserbajdsjan og Georgia knyt seg av den grunn nærare til vestleg imperialisme. NATOs «partnarskap for fred» har gove NATO-tropper tilgang til m.a. Ungarn og Ukraina. Dei baltiske statar har kome med i NATO. Slik at det tettar seg stadig meir til rundt den «russiske bjørn».
Verdas imperialisme er på ingen måte historisk avslutta, men lever vidare i andre og meir samansette former enn den «klassiske imperialismen» gjorde, som døma over visar. Dei klassiske imperialismeteoriar viser seg framleis som gode reiskap for å forstå kapitalismens utvikling og tendens til krig. Denne forståinga gjer at me kan føresei ein del generelle utviklingstrekk, og dermed bruke dette i kampen mot imperialismen.
Kjelder:
Michael Parenti, The Face of Imperialism, 2011 (utdrag frå 1. Kap.)
Internasjonal Sosialisme nr. 1/1996, Imperialisme: Krig og utbytting, Dag Marcus Eide (utdrag) Marx/Engels, Det kommunistiske manifest, 1848
Imperialismen før og no (del 1)
Kapitalismens internasjonale karakter
Imperialisme har vore den mest dominerande form for tvang som verden har sett dei siste 400-500 år. Han har kutta opp og svindla til seg heile kontinent mens han undertrykte dei innfødde og utsletta heile sivilisasjonar. Men media og fagfolk gjev dette lite oppmerksemd, og om dei gjer det, så brukar dei formildande omgrep. Med imperialisme meinast prosessen kor ein nasjons dominerande politisk-økonomiske interesser rikgjer seg ved å ta eigendomsretten over andre land, deira arbeidskraft, råstoff og marknader. Dette skriv Michael Parenti i boka The Face of Imperialism, frå 2011. Han er ein av USAs mest kjente og engasjerte politiske kommentatorar, og har gove ut mange bøker.
Parenti skriv m.a. at: Dei første ofra for Vest-Europas imperialisme, var andre europearar. Irland vart den første kolonien (allereie på 1100-talet, min mrk.) i det som seinare vart det Britiske imperium. Eit spesielt vondsinna døme på intern-europeisk imperialisme, var Nazi-Tysklands plyndring og utnytting av arbeidskrafta i det okkuperte Europa, inkludert slaveriet i konsentrasjonsleirene. Her vil eg legge til at allereie i antikken var «imperialisme» eit mykje brukt omgrep og system, ofte i same tanke og innhald som i vår tid. Berre tenk på Romarriket si brutalitet og ekspansjonstrong. Noko som likevel skil litt er at mange av dei erobra områda i Romarriket stort sett hadde sin eigen økonomi og kultur i fred utan for stor innblanding frå sentralmakta i Roma, men resurssett er det klart at romarane stal like mykje til sin elite som kapitalismen i dag. Det stor-muslimske kalifatet som breidde seg utover Midt-Austen, Persia, Nord-Afrika og heilt inn i Spania i århundra etter Muhammed sin død, hadde også imperiale trekk og vilje til ekspansjon og resursar. Men også dette imperiet gav regionar og folk mykje sjølvråderett over eigen kultur og økonomi.
Europa likte å ha eit effektivt forsprang i sjøfart og krigsutrusting. Gevær og kanoner, maskingevær og kanonbåtar, og i dag missiler, hangarskip, kamphelikopter og bombefly, har vore den avgjerande faktor når Vesten har møtt Austen, og nord har møtt sør. Overlegen eldkraft – ikkje overlegen kultur – har brakt europearane og euro-nordamerikanarane til overlegne posisjonar som dei framleis i dag handhevar med makt, men ikkje ved makt åleine.
Det har vorte sagt, skriv Parenti, at koloniserte menneske var biologisk tilbakeståande og mindre utvikla enn deira koloniherrar. Deira «villskap» og «lågare» nivå av kulturell utvikling, var eit symbol på deira noko dårlegare genetiske utvikling. Men var dei kulturelt dårlegare, spør Parenti? I mange delar av det me no ser på som den tredje verda, har menneske utvikla imponerande evner innan arkitektur, kunst, hagebruk, handverk, jakt, fiske, jordmorkunst, medisin og andre liknande ting. Deira sosiale skikkar var ofte mykje meir vennlege og menneskelege og mindre eineveldig og kuande enn noko anna som er sett i Europa på den tida. Sjølvsagt skal me ikkje romantisera dei innfødde sine samfunn heller, som også hadde ein del grusame og dårlege framgangsmåtar. Men generelt hadde deira folk betre helse, var lykkelegare og hadde større fritid enn dei fleste europeiske innbyggarar.
Parenti skriv vidare at «dei europeiske, nord-amerikanske og japanske imperialistar sine framstøyt var retta mot Afrika, Asia og Latin-Amerika. På 1800-tallet såg dei på den ”tredje verda” som ikkje berre ei kjelde til råvarer og slavar, men ein marknad for sine industriprodukt. Den vanlegaste førestillinga om imperialisme i USA i dag, er at han ikkje eksisterar. Studentar har ikkje moglegheita til å granske USAs imperialisme, fordi kjeldene vert sett på som ikkje vitskapleg. Nord-amerikanske og europeiske selskap har tileigna seg kontroll over meir enn tre-fjerdedelar av kjente mineralresursar i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Trongen etter naturresursar er i mellomtida ikkje den einaste grunnen for kapitalistisk ekspansjon i utlandet. Eit anna ønskje er å redusera produksjonskostnadar og maksimera profitten ved å investera i land med billigare arbeidskraft.»
Den «tredje verda» er sjølvsagt eit omgrep funne opp i Vesten. Det er den kultursentristiske ideen om at denne verdsdelen er lengst og best utvikla, som gjev heile grunnlaget for det imperialistiske synet på resten av verda. Kapitalismen som system er eit vestleg fenomen. Det passar difor veldig godt for kapitalistisk økonomisk akkumulasjon og utbyting å dele verda opp i deler. Parenti skriv: «Dei utarma landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika er kjent for oss som den «Tredje verda», for å skilje dei frå den «Første verda» av det industrialiserte Europa og Nord-Amerika, og den nå av døydde «Andre verda» av kommuniststatar. Fattigdomen i den tredje verda, kalla underutvikling, vert av dei fleste vestlege observatørar handsama som ein opprinneleg historisk situasjon. Me vert bedne om å tru at det alltid har eksistert, at fattige land er fattige fordi deira land alltid har vore ufruktbare eller uproduktive. Men faktisk produserte landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika lenge store rikdomar av mat, mineralar og andre naturressursar. Det er difor europearane var viljuge til å gjennomgå alt bråket med å stele og plyndre dei. Ein går ikkje til fattige stader for å rikgjere seg sjølv. Den «tredje verda» er rik. Det er berre folket som er fattige – og det er på grunn av all plyndringa dei har halde ut.»
Kapitalistane vil stadig prøva å finna nye måtar å oppretthalde profitten. Ei løysning kunne vera å sette! ned lønningane til arbeidarane. Men svoltne og sjuke arbeidarar er dårlege arbeidarar, og dei har ein tendens til å gjere opprør. Mange andre moglegheiter fans. Ei løysning var å skaffe billigare råvarer for produksjonen gjennom å utnytte resursane i andre land. Det var og hovudgrunnen til at erobringa av verda tok ei ny form under kapitalismen og kolonialismen. Marx og Engels skreiv mykje om britisk kolonialisme i Irland og India. Kolonialismen virka på fleire måtar: Den kunne fremje utviklinga av kapitalisme i koloniane på kostnad av eldre måtar å produsere på, som føydalisme eller «den asiatiske produksjonsmåten». (Marx skjelnar mellom fire produksjonsmåtar som kviler på utbyting i ein eller annan form: den asiatiske produksjonsmåten, der motsetninga gjekk mellom despoten og hans byråkrater på den eine sida og bøndene (organiser i landsbykommunar) på den andre sida; den antikke produksjonsmåte, prega av motsetninga mellom slaveeigarar og slavar; den føydale, med skiljet mellom slottsherre og liveigen; og den kapitalistiske med skiljet mellom kapitalist og lønnsarbeidar.) Kolonialismen var like undertrykkande og utbytande i koloniane som i heimlandet: Fattigdomen og elendet nådde nye høgder både i India og Irland. Dei som tente på dette var kapitalistane i England og administratorane i koloniane. Den britiske overklassen i India velta seg i rikdom, og etterkart vaks det fram ein lokal klasse av industrikapitalistar.
Marx kommenterte at arbeidarane i England fekk ikkje store gleda av koloniane. Det hendte ingen overføring av rikdom frå fattige i India til arbeidarane i England. Riktig nok var hungersnauden i Irland i 1848 ein følgje av at irske matvarer ble sendt til England, og dermed hindra hungersnaud der. Det vart fleire arbeid i tekstilindustrien i Lancashire grunna eksporten til India, som konkurrerte ut indisk handverksproduksjon. Men arbeidarane vart ikkje rikare av dette, det var kapitalistane som profitterte.
Tekstilindustrien er eit slåande døme på korleis kapitalismen globaliserast og går hand i hand med imperialismen. Noko som i høgaste grad også gjeld i dag, der multinasjonale gigantar i oljeindustrien, bilindustrien, palmeoljeindustrien, gruveindustrien, legemiddelindustrien, osb., stadig legg under seg nye økonomiske territoriar. Det hender med god hjelp av Nasjonalstaten og global finanskapital, som vidare fører til stadig større einingar og kapitalistisk monopolisering. Monopolisering av kapitalistane er ei innebygd logisk utvikling av den «tvungne» akkumulasjonen i kapitalismens vesen. Imperialisme, også med uunngåelege krigar viser seg før som no å vera reiskapane for denne ekspansjonen. Austerrikaren Rudolf Hilferdings analyse i Das Finanzkapital fra 1910 kan utvidast med bidraga frå Nicolai Bukharin og Lenin. Hilferdings analyse er både den mest banebrytande, den mest balanserte og den mest korrekte i ettertid. Boka har vorte omtalt som «fjerde bind av Marx» Kapitalen». Den russiske revolusjonære Bukharin bygde vidare på denne teorien i boka Imperialismen og verdsøkonomien, skreve fem år seinare, etter at verdskrigen hadde brote ut. Lenin lagde rett etter sin samanfatning i boka Imperialismen – Kapitalismens høgaste stadium. Under brukast Lenins berømte imperialisme-punkter som oppsett for ein vidare diskusjon av imperialismens vesen. Lenin kalla altså imperialsismen for «kapitalismens høgaste stadium», og Marx omtalte også imperialismen i eit omgrep som han kalla «kapitalismens monopol-stadium».
Stadiar i imperialismen
Den økonomiske utviklinga er som alltid basis for den historiske og politiske utviklinga. Me kan summera opp slik i nokon tesar om imperialisme:
•Imperialismen fører med seg at privat kapital og staten vert veldig nær knyta til kvarandre, som ein følgje av sentralisering og konsentrering av kapital.
•Internasjonaliseringa av produktivkreftene tvinger kapitalane til å konkurrera om marknadar, investeringsmål og råvarer på globalt nivå.
•Desse to utviklingstrekka fører til at kapitalistisk konkurranse vert til militær rivalisering mellom statar.
•Den ujamne og kombinerte utviklinga av kapitalismen fører til at nokre få imperialistiske land dominerar resten av verda gjennom militær og økonomiske styrke.
•Den ujamne og kombinerte utviklinga av imperialismen forsterkar den militære rivaliseringa og fører til krig.
Desse definisjonane er vid nok til å ta opp i seg korleis imperialismen har utvikla seg på forskjellige måtar dei siste hundre år. Det verkar då naturleg å dela inn imperialismens historie i tre delar:
•Klassisk imperialisme fram til 1945,
•Supermakt-imperialismen frå 1945 til 1990, og
•Den «nye verdsorden» etter 1990.
Klassisk imperialisme
Fram til 2. verdskrig var imperialisme lik kolonivelde, dvs. imperialistmaktene kontrollerte direkte kolonianes statar og økonomi. Slik stengte dei ute utanlandske konkurrentar frå investeringar og handel i store geografiske områder. Frå 1875 til 1945 var Verda prega av tre trekk: 1) Eit økonomisk og militært system med mange maktpolar. 2) Kolonial ekspansjon. 3) Militaristisk statskapitalisme.
Ei multipolar verd. Sjølv om England var den avgjort største imperialistmakta fram til 1914, var ho ikkje åleine. Frankrike og Russland var ikkje langt etter. Japan og USA var på frammarsj etter USAs siger mot Spania 1899 og Japans siger over Russland i 1905. Tyskland var ei lita kolonimakt, om enn større enn USA. Industriell styrke vart avgjerande for militær styrke. Jernbanar, dampskip og masseproduserte maskingevær var berre mogleg gjennom massiv industrialisering. Skulle Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn følgje med måtte industrialiseringa styrkast. Dette var mogleg gjennom monopolisering og danning av ein finanskapital. Opprustinga vart sjølv ei drivkraft i industrialiseringa, og i utviklinga av imperialismen. Utviklinga av finanskapitalen gjorde det mogleg med massiv opprusting. Den militære rivaliseringa vart sterkare.
Koloniekspansjon. Den industrielle utviklinga hendte raskare i ferdigvaresektoren enn i råvaresektoren. Det var billigare å leite etter nye råvarer ute i verda enn å førebu teknologien t.d. i gruveindustrien. Mat var også ei viktig råvare og imperialistane såg på koloniane som ei viktig kjelde for billige matvarer. Det skulle motverke revolusjonære tendensar, «vil ein unngå borgarkrig må ein vera imperialist», meinte dei. Kapplaupet om koloniane vart enormt etter 1890. Etter 1. verdskrig verka koloniane også som bufferar mot kriser. USA og Tyskland vart langt hardare ramma av krisa etter 1929 enn England og Frankrike.
Militarisert statskapitalisme. Opprusting og koloniekspansjon kravde store økonomiske resursar. Imperialistlanda utvikla seg ujamt og kombinert. Amerikanske selskap auka sin kontroll over verdas kapital frå 18 % i 1914 til 28 % i 1938. Amerikansk DUI modna etter krigen, då oppsto dei integrerte multinasjonale selskapa slik me kjenner dei i dag. (DUI tyder direkte utanlandske investeringar, som er borgarlege økonomars definisjon av omgrepet «kapitaleksport». Med kapitaleksport meinast eksport av verdi som skal skape meirverdi i utlandet. Berre dersom kapitalen brukt i utlandet vert verande kontrollert av heimlandets kapital, og meirverdien produsert av denne kapitalen vert utnytta av dei heimlege kapitalistar, kan ein snakke om kapitaleksport.)
Statleg kontroll kom langt tidligare i USA og Tyskland enn i England. 1. verdskrig akselererte denne utviklinga i retning av statskapitalisme også i England. Og statens makt fall ikkje bort etter krigen. Proteksjonistiske handelsblokker oppsto, og globaliseringa av kapitalismen stoppa opp. Først i midten av 1970-åra kom prosentdelen av internasjonal handel med ferdigvarer i høve til den totale produksjonen opp på same nivå som i 1913. Sovjet vart etterkvart det ekstreme dømet på statskapitalistisk militarisering, men dei andre imperialistmakter låg ikkje langt etter. Spenninga mellom stormaktene vart ikkje mindre. Japan bygde seg opp industrielt, dominert av monopolar. Igjen var Japan og Tyskland svoltne på råvarer og marknader. Krig vart sett på som ein veg ut av uføret for begge maktene. ..fortsetjing del 2
Kjelder:
Michael Parenti, The Face of Imperialism, 2011 (utdrag frå 1. Kap.)
Internasjonal Sosialisme nr. 1/1996, Imperialisme: Krig og utbytting, Dag Marcus Eide (utdrag)
Marx/Engels, Det kommunistiske manifest, 1848
——————————————————————————–
The Face of Imperialism, Paradigm Publishers, 2011
«A searing indictment of the ruthless nature of imperial capitalism. Eloquent, deeply researched, and beautifully argued, The Face of Imperialism is a truly wonderful book that is essential for understanding the world we live in. Parenti’s compassionate voice is a much-needed corrective to the lies we are routinely fed.» —Gregory Elich, author of Strange Liberators: Militarism, Mayhem, and the Pursuit of Profit
«Michael Parenti’s study of imperialism provides a timely and incisive framework for understanding the upheavals in North Africa and the Middle East. His analysis of the links between autocrats and Washington is essential to comprehend the powerful tide of hostility that informs the popular revolutions.» —James Petras, Bartle Professor Emeritus, Binghamton University
«Parenti’s new book, The Face of Imperialism, is by far the best and boldest of all his formidable work. It meticulously exposes the disastrous consequences of the greed of multinational (mostly U.S.) corporations, and it documents how and why they control our government, which claims to foster democracy but systematically supports the dictatorships that cater to the profit motives of those corporations.» —John Gerassi, Queens College and the Graduate Center of CUNY and author of Great Fear in Latin America and Talking with Sartre: Conversations and Debates
In the last half-century we have witnessed a dramatic expansion of American corporate power into every corner of the world, accompanied by an equally awesome growth in U.S. military power. These phenomena are often treated as independent developments. Here, Michael Parenti brings them together in a sharp critique aimed as much at errant liberals and certain Marxists as at the dominant political actors who have perpetrated the imperial lie.
Parenti adds shocking new evidence to the litany of injustices visited upon victims of U.S. imperialism: expropriation of their communal wealth and natural resources, complete privatization and deregulation of their economies, loss of local markets, deterioration of their living standards, a growing debt burden, and the bloodstained suppression of their democratic movements.
Just as compelling is Parenti’s convincing case that the empire feeds off the republic. He shows how the richly financed corporate-military complex is matched at home by increasing poverty, the defunding of state and local governments, drastic cutbacks in human services, decaying infrastructure, and impending ecological disaster.
In this brilliant new book, Michael Parenti redefines empire and imperialism to connect the current crisis in America to its own bad behavior worldwide.
The Face of Imperialism makes clear that:
The purpose of the U.S. global empire is not the pursuit of power for power’s sake but power to fashion the world into a corporate dominated global free-market. There is a politico-economic content behind the pursuit of imperial power.
U.S. foreign policy is neither inept nor misguided. Rather, it is largely successful in serving the interests of transnational corporate America. This process of global expropriation by the superrich —often involving the use of force and violence— is what is known as imperialism.
Third World poverty is not a product of «underdevelopment» but of overexploitation and maldevelopment.
The drastic development of climate change is not a thing of the next generation or end of the century. Catastrophic changes are happening now. For us to survive we must roll back the empire, develop sustainable energy, and rid ourselves of the profit pathology.
Table of Contents
Thinking about Empire
Orthodoxy as «Objectivity»
The Myth of Innocent Empires
Not Just «Power for Powerís Sake»
Instrumental «Truths» and the Dominant Paradigm
The Omnipresent Arsenal
An Expensive Parasite Cui Bono?
Global Military Dominance
After the Red Menace
Why US Rulers Seek Global Dominion
Determining Intent
Bolstering the Right-wing Autocrats
Suppressing the Leftist Rebels and Reformers
Enemies without End
Deliberate Design
The Third Worldization of Eastern Europe
Other Rollbacks
Underlying Consistencies
When the Truth Slips Out
Secrecy and «Innocent Incompetence»
Anything Except Moneyed Interests
How Moneyed Interests Create Poor Nations
«Only Themselves To Blame»
Wiping Out the Locals
Phony Aid It Works Well for Somebody
Globalization for the Few
Introducing Globalization
Privatizing Nature
Free Trade vs. Public Service
Spreading Poverty
Bending the Rules
Some Confused Marxists
Free Market Servitude
Impunity for The Oligarchs
Free Market Pauperism
The Global Sweatshop
Destroying Self Development
When Life Is Unregulatedóand Cheap
Another Free Market Disaster
Target Cuba
The Enemy Offshore
Aggressing against the «Communist Aggressors»
Nonfalsifiable Hostility
One-way Freedom
Consistent Inconsistencies
Satellites or Enemies
Yugoslavia: Privatization by Bombing
Iraq: Regime Change the Hard Way
North Korea: «Sanity» at the Brink
Iran: Evil Threat du Jour
Venezuela: The Threat of Socialistic Reformism
Rogue Imperium
A Successful Empire
Above International Law
Two-Party Imperialism
Bleeding the Republic
The Collapse of Empire?
Thinking Outside the Paradigm
——————————————————————————–
Motmakt mot kapitalismen ved hjelp av ein Kulturfront
publisert 12. februar 2013
Kapitalismen sine eigenskapar og den feilaktige analysa – oppretting av ein kulturfront
Kapitalismen sine grunnleggjande eigenskapar forklårar kvifor han var eit meir progressivt system enn føydalismen. For det første var lønnsarbeidet eit framsteg framfor slavearbeid (sjølv om slavearbeid og slaveløn er til stades i kapitalismen i ulike delar av verda også i dag), liveigenskap osb. Dette hadde vore systemet før, i høve til menneskeleg fridom, produktivitet og revolusjonært potensiale. For det andre så tvang konkurransen mellom kapitalistar dei til å utvikle produksjonen på ein måte som hadde vore utenkeleg før.
Men akkurat desse eigenskapane ved kapitalismen inneheld frøa til all umenneskelegheit, ulikheit, kriser, krig og øydeleggingar. Eigenskapar som gjer det viktig å knuse kapitalismen.
Utviklinga av ein kapitalistisk vareproduksjon leiar til ei verd der alt er til sals. Forvandlinga frå arbeidskraft til ei vare, framandgjer arbeidaren frå sitt arbeid og frå produktet av dette arbeidet. Det gjer om arbeidet til kjedeleg rutinearbeid og arbeidarar til maskindeler og kontor inventar.
Den ukontrollerte konkurransen mellom kapital produserar periodiske kriser der firma går konkurs, produksjonen ramlar, folk vert arbeidslause og fattige. Same konkurransen fører til at mindre firma vert overteke av større og sterkare. Kapital og produksjon konsentreras dermed i eit fåtal gigantiske selskap. Konkurransen dei imellom kan leie til meir alvorlege hendingar som krig og aukande miljø øydeleggingar og andre kriser.
Sosialdemokratar trudde før (no trur dei absolutt ikkje på slikt lenger) at gjennom aukande statleg eigarskap og statleg styring av kapitalismen, ville det verte mogeleg og skrittvis avskaffa kapitalismen. Eller i alle fall å temme han. Dei tok grundig feil. Det skapte ikkje ei blanding av kapitalisme og sosialisme, utan berre ei blanding av kapitalisme og statskapitalisme. Stalinistane trudde at land der staten nesten eigde alt og planla alt, som Sovjet og Kina, var sosialistiske. Dette til tross for at arbeidarane verken kontrollerte produksjonen eller staten. Lønnsarbeidet var verande og staten konkurrerte med resten av den kapitalistiske verda. Dei tok og feil. Eit samfunn kontrollert av eit privilegert statleg byråkrati, var og er ikkje sosialisme, men eit byråkratisk statskapitalistisk tyranni.
I dagens sosiale rørsler finns det mange som identifiserar nyliberalismen som den einaste fienden, og ikkje kapitalismen som heilheit. Nyliberalismen er sjølvsagt ein fiende, men han er berre eit av hovuda på kapitalismen sine akslar. Å hogge av eit hovud kjem ikkje til å gjere dei andre hovuda mindre dødelege.
Det finns berre ein måte å avskaffe kapitalismen på og oppnå sosialisme og kommunisme. Det er at arbeidarane og kunstnarane sjølv tek over eigarskapet og kontrollen over produksjonsprosessen. For å gjere det må dei ta den politiske makta.
Rosa Luxemburg oppsummerte det heile då ho skreiv:” der kapitalismen sine lenker vert smidde, må dei brytast”.
Kriser, framandgjering og produksjonskreftene i kapitalismen
Kriser i kapitalismen omtalar Karl Marx i Kapitalen som «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning». Her skriv Marx: “Den kapitalistiske produksjonens virkelige grense er kapitalen selv. Det er at kapitalen og dens egenekspansjon viser seg som utgangspunkt og endepunkt, beveggrunnen for og hensikten med produksjonen; at produksjonen bare er produksjon for kapital og ikke motsatt, produksjonsmidlene blir ikke midler som kun er til for en uavbrutt ekspansjon av den levende prosessen til produsentenes samfunn. De grensene innen hvilken opprettholdelsen og sjølekspansjonen av kapitalens verdi (som hviler på eksproprieringa og fattiggjøringa av den store massen av produsenter) alene kan bevege seg, disse grensene kommer stadig i konflikt med produksjonsmetodene kapitalen må bruke for å nå sitt mål, og som har som siktemål ubegrensa utvidelse av produksjonen, produksjon som mål i seg sjøl, betingelsesløs utvikling av samfunnets produktivitet. Midlet – den betingelsesløse utviklinga av samfunnets produktivkrefter – kommer i stadig konflikt med den begrensa målsettinga, sjølekspansjonen til den eksisterende kapitalen. Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.» Karl Marx: Kapitalen -bind 3, siste del av kapittel 15.2 «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning».
Produktivkreftene sin ekspansjonstrong kan forklare ekstreme økonomiske handlingar som fører til kriser. Marx si analyse er her at “Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.” Det er her ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Då talar me om krisene som oppstår. Og kriser har oppstått med gjevne mellomrom. Kvart 10-30 år har det hendt større eller mindre nedgangar i kapitalismen. Kriser var det allereie på tidleg 1800-tal. Me må attende til 1930- og 1940-talet for å finne så låge tal som fallet i 4. kvartal 2008 viste. Ein hadde aldri sett liknande i heile målinga si historie.
Slike kriser i det kapitalistiske system er noko også kapitalistane reknar med, men dei prøver å korte ned nedgangstida så mykje som mogleg. Det er då kapitalismen visar at dei er eit system samansett av ulike aktørar med kryssande tilhøve til kvarandre, som er avsondra med “verda” utanfor. Der folkefleirtalet si deltaking som produsentar på brei front nok ein gong vil trå til på kapitalen sin premissar utan å endre systemet. Utfordringa vert likevel å hindre at ei krise vert eit springbrett til at arbeidarane kan få mange med til å tenkje meir gjennom i kva retning menneska er på veg og om kapitalen sitt kart stemmer med det globale terrenget. Karl Marx si tese om framandgjeringa av arbeidaren som produsent kan her hjelpe oss med å forstå dette. I Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 189-208, skriv han: “Ut fra nasjonaløkonomien selv har vi, med dens egne ord, vist at arbeideren synker ned til å bli en vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til produksjonens makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til en opphoping av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i enda verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier, mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele seg i to klasser – eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes klasse.”
Vara si mytiske karakter og dobbeltheit (Vara si fetisjkarakter) og kunsten
Om framstillinga av vara sin fetisjkarakter seier Marx: at ei vare ved første blikk ser ut til å vere ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysen viser at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan tilfredstille menneskelige behov, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det. Men bordet fortsett med å vera tre, ein alminneleg ting som me kan sanse.
På same måte som vara ser kapitalistane på kunsten som omsetteleg, med sin mytiske og fetisjaktige karakter. Så snart kunsten opptrer som vare, så endrar han seg til ein ting som ein kan sanse som har oversanselege eigenskapar. Kunsten vert ufarleggjort og kan brukast i kapitalen si interesse. Her ligg også manipuleringa og undertrykkinga av kunsten som eit reiskap for kapitalen sitt ve og vel. Ein skal på borgarleg vis «kose» seg med kunst og investera i han, men kunsten må ikkje føre til folkeleg opplysning og kime til opprør og endring. Kunsten står dermed med eit bein i kapitalismen og eit bein i opprøret og sosialismen. Det vert då viktig å få begge bein radikale (rotvelting) og på bakken, og ikkje berre med eit bein utanfor kapitalen, ei frigjering av kunsten er naudsynt for endring.
Marx seier at vara sin mystiske karakter ikkje spring ut av bruksverdien ho har. Han spring heller ikkje ut av korleis verdien i ho blir bestemt, av innhaldet i verdibestemtheita. Det er tre grunnar til det. For det første er dei nyttige arbeida eller dei produktive verksemdene funksjonar av den menneskelege organismen, same kor ulike dei er. Og dette er vesentleg forbruk av den menneskelige hjernen, nervane, musklane, sanseorgana osb. For det andre så er det slik at det som ligg til grunn for storleiken av verdien, nemlig kor lenge det nemnde forbruket varer, kvantiteten av dette (dvs. arbeidstida) er noko synleg ulik frå kvaliteten i arbeidet. Menneska må under alle samfunnstilhøve vera interessert i kor lang tid det tek å produsera livsmidla sjølv om graden av interesse vil variere med graden av utviklinga av sivilisasjonen.
For det tredje er det slik at menneska sitt arbeid får ein samfunnsmessig form så snart dei på ein eller annan måte arbeidar for kvarandre. Det er altså slik sett ikkje noe mystisk i eit produkt når me ser på bruksverdien av det eller i den verdien som er nedlagt i det gjennom arbeid eller i det faktum at produksjonen er samfunnsmessig. Alt dette er synleg og lett og sjå og forstå.
Naudsyntheita av ein Kulturfront
Det er naudsynt med ein Kulturfront i eit sosialistisk og kommunistisk parti, der partiet (med kommunistisk medvit og teori) må ta eit ansvar for å ta initiativ for å organisera ein slik front.
Denne front og i kontrast til dei «sosiale» media som nå visar seg, har ein enorm styrke ved å gje signalar til alle, samstundes. Men dei kan ha svakheiter om dei manglar naudsynte «filtre og reglar».
Det tek tid å byggje ein kulturfront, då ein og må bruke kunstnarar – dvs. få personar frå eit fattig/framandgjort felt og då ein må bruke ei viss tid.
Eit utanomparlamentarisk arbeid via ein kulturfront er særleg naudsynt når ein stadig skal verte betre parlamentarisk. Særleg når kommunane har minimalt med pengar, driv svært lite politikk og mykje byråkratisk arbeid for å tillempe ein statleg politikk.
Difor er det viktig å kome i gong med eit medvite og ansvarleg arbeid for framdrift i 2013 og framover.
Kva skal me konkret ta opp? Ulike teoriområder, ulike virkeområder, trongen for ein av-framandgjering, trongen for massekamp, trongen for organisering av ein Kulturfront. Kort sagt, trongen for aksjonar på ulike plan.
Ein Kulturfront må vera inkluderande, og vera heilt open for sosialistar og kommunistar sin argumentasjon utan den sensureringa som finn stad i det kommersielle marknads-media-samfunnet.
Oppretting av ein Kulturfront
Ein Kulturfront må ha og få oppgåver av ulik slag og emne og truleg ha ein formålsparagraf. Formålet må vera å inkludere alle på venstresida – for eit naudsynt sosialistisk samfunn.
Det må og naudsynt, i globalkapitalismen si tid, vera ein front, som inkluderar folk frå sosialdemokrati til sosialistar og kommunistar på bakgrunn av formålet si breidde og avgrensing.
Ein viktig problemstilling for fronten vil vera dekonstruksjonen av fetisjismen rundt arbeidsdagen og slik ei naudsynt innføring av 6-4 timars arbeidsdag.
Oppstart av kulturfronten
Ein kunne starte ein slik front ved å lage eit «utstillingsprosjekt» i to- tre kommunar i Hordaland og involvera t.d. fagrørsle, Småbrukarlaget, kunstnarorg., Raudt, SV, DNA.
Kunstnarar har tradisjonelt vore både i og utanfor kulturfrontideen, men ikkje alltid sett naudsyntheita av ei slik organisering av ei sosial utdanning av eit sosialistisk medvit. Difor må eit slikt initiativ kome frå nokon som har ein første ide. For så vidare å kome til eit konkret praktisk uttrykk ved at t.d. Raudt si leiing tek initiativet vidare.
Oppsummert i punkt, kan det sjå ut som føljande:
1. Kven kan gripe tak i dette og kva kan ein gjere i praksis.
Ein bør særleg legge vekt på å utfordre Bergen og omlandet og dei radikale miljø – der Raudt er aktiv – som Voss, Odda, Os, Askøy, Austevoll, Radøy, Austrheim, Kvam. Dette er kommunar som har eit politisk og faglig bra miljø.
2. Heilt konkret kva for prosjekt kan ein etablera straks og kva må ein bruke tid på.
3. Kven kan væra med på å reise dei første byggesteinar til ein front.
4. Ein Kulturfront er avhengig av eit Kulturfond eller andre finansieringar.
Raudt må kunne søke om prosjektmidlar saman med andre.
Ein felles Kulturfront må kunne få midlar til eit fond gjennom fagforeiningar og arbeidarrørsle eller støtteuttalingar frå desse.
5. Kontakt med kunstnarar internasjonalt som ønskjer samarbeid og utveksling.
Ideologisk bakgrunn
Noko av det mest sentrale er dei indre motsetnadane i kapitalismen. Ikkje berre motsetnaden mellom vare og marknad, men og i vesentleg grad den akkumulasjonsmessige (altså graden av profittmaksimering) som ligg i det kapitalistiske systemet. Det går ei grense den tid kapitalistane ikkje lenger klarar å skape aukande profitt. Då kollapsar deler av produksjonen og kriser oppstår. Det vert ei produksjonskrise. Dette har m.a. å gjere med marknaden si tvangslov, som Marx forklarar godt. Døme på dette er mellom anna lønenedsettingar i Tyskland (med dei store fagrørslene i Tyskland si velsigning), andre døme er når bedrifter flyttar til lågkostnadsland. No flyttar også kapitalen frå Kina til t.d. Kambodja, når akkumulasjonsrata vert for liten, og i Noreg er det siste dømet «SAS-ifiseringa». Slik at t.d. lønetvangen i Tyskland har fagrørsleeliten vore med kapitalistane i å gjere nett det mange før har skreve og kommentert, at: «å hindre at ei krise vert eit springbrett for auka framandgjering, slik at arbeidarane ikkje får mange med seg til å tenkje gjennom i kva retning menneska er på veg..» Kapitalistisk nok er det slike tilfelle me truleg får og meir av i det kriseramma Europa. Likevel vert spørsmålet om kor lenge dette held før arbeidarklassen avslørar denne løgna og får til mobilisering av motstand, så det monnar.
På bakgrunn av dette må me m.a. som revolusjonært parti, gjera føljande: Å vera med å skape denne motstanden gjennom avsløring av framandgjeringa. Då listar me opp 5 punkt som er gode og dekkande for kva som må gjerast. Men, for at dette kan gjennomførast må også me som parti gjennom ei medvitsprosess. Der ligg også litt av utfordringa vår. Det om kultur og kunst, og medvitsprosess rundt det, vert då viktige verkemiddel i tillegg til dei meir «linjeforma» politiske aktivitetane. Her er det mykje som må gjerast!
Ivar Jørdre og Roger Gjerstad, Raudt i Bergen og i Hordaland, februar 2013
Om bakgrunnen for «finanskriser» og myter kring dei
(Samanfatning av Sandleben og tematisering av Ivar Jørdre, Raudt Bergen)
Eg vil vinkle dette temaet inn på om finanskrisa er myte eller realitet. I dei fleste diskusjonar og bøker om finanskrisa i 2008 kjem det ikkje fram dei grunnleggande årsakene til krisa. Det vert sakt at finanskrisa utvikla seg til ei økonomikrise. Her tek eg utgangspunkt i boka til Guenther Sandleben, «Finanskrisa – myte og realitet». Der kritiserar han teoriane om «finanskapitalen sin dominans» som årsak til krisa. Det er omvendt: Krisa i produksjonen skapte krisa i finansmarknaden. I boka visar han korleis krisa oppstod i produksjonen, altså i produksjonsøkonomien, som ofte litt misvisande vert kalla «realøkonomien». Det er ei systemkrise. Kapitalismen sine kriser er periodiske. Det at kapitalismen har ein innebygd motsetnad mellom vare og marknad vert forsøkt dølja ned, når det vert hevda at denne og andre kriser er nærast å sjå på som eit «uhell» der balansen i marknaden er forrykka. Og ikkje at det er sjølve kapitalismen sitt produksjonssystem og marknaden si tvangslov som er problemet.
Sandleben forklårar utviklinga frå bustadlånskrise i USA til massearbeidsløyse og statsgjeldskrise i ei rekke land. Han visar kvifor krisa kan føre til statskonkursar, og skisserar dei svære skakingane som kan verte følgjene av dette. Sandelen viser kva for politiske konsekvensar det får om arbeidarrørsla byggjer på den eine eller den andre kriseteorien.
Boka er eit forsvar for og ei aktualisering av Marx sine kriseteoriar.
Kriser, framandgjering og produksjonskreftene i kapitalismen
Kriser i kapitalismen omtalar Karl Marx i Kapitalen som «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning». Her skriv Marx: «Den kapitalistiske produksjonens virkelige grense er kapitalen selv. Det er at kapitalen og dens egenekspansjon viser seg som utgangspunkt og endepunkt, beveggrunnen for og hensikten med produksjonen; at produksjonen bare er produksjon for kapital og ikke motsatt, produksjonsmidlene blir ikke midler som kun er til for en uavbrutt ekspansjon av den levende prosessen til produsentenes samfunn. De grensene innen hvilken opprettholdelsen og sjølekspansjonen av kapitalens verdi (som hviler på eksproprieringa og fattiggjøringa av den store massen av produsenter) alene kan bevege seg, disse grensene kommer stadig i konflikt med produksjonsmetodene kapitalen må bruke for å nå sitt mål, og som har som siktemål ubegrensa utvidelse av produksjonen, produksjon som mål i seg sjøl, betingelsesløs utvikling av samfunnets produktivitet. Midlet – den betingelsesløse utviklinga av samfunnets produktivkrefter – kommer i stadig konflikt med den begrensa målsettinga, sjølekspansjonen til den eksisterende kapitalen. Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.» Karl Marx: Kapitalen -bind 3, siste del av kapittel 15.2 «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning»
Produktivkreftenes ekspansjonstrong kan forklare ekstreme økonomiske handlingar som fører til kriser. Marx si analyse er her at «Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.» Det er her ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Då talar me om krisene som oppstår. Og kriser har oppstått med gjevne mellomrom. Kvart 10-30 år har det hendt større eller mindre nedgangar i kapitalismen. Kriser var det allereie på tidleg 1800-tal. Me må attende til 1930- og 1940-talet for å finne så låge tal som fallet i 4. kvartal 2008 viste. Ein hadde aldri sett liknande i heile målinga si historie.
Slike kriser i det kapitalistiske system er noko også kapitalistane reknar med, men dei prøver å korte ned nedgangstida så mykje som mogleg. Det er då kapitalismen visar at dei er eit system samansett av ulike aktørar med kryssande tilhøve til kvarandre, som er avsondra med «verda» utanfor. Der folkefleirtalet si deltaking som produsentar på brei front nok ein gong vil trå til på kapitalen sin premissar utan å endre systemet. Utfordringa vert likevel å hindre at ei krise vert eit springbrett til at arbeidarane kan få mange med til å tenkje meir gjennom i kva retning menneska er på veg og om kapitalen sitt kart stemmer med det globale terrenget. Karl Marx si tese om framandgjeringa av arbeidaren som produsent kan her hjelpe oss med å forstå dette. I Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 189-208, skriv han: «Ut fra nasjonaløkonomien selv har vi, med dens egne ord, vist at arbeideren synker ned til å bli en vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til produksjonens makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til en opphoping av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i enda verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier, mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele seg i to klasser – eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes klasse.»
Finansmarknadskrise eller krise i det kapitalistiske systemet
Sandleben skriv at i den økonomiske litteraturen vert den store krisa i 2008 mest tolka eller forklara som ei krise i finansmarknadane, som deretter skulle ha byksa over i realøkonomien. Men etter ein analyse av dei ulike fasane i utviklinga av den store krisa, meinar han denne tolkninga er overflatisk og feil. Han vil avklare nokre grunnleggande samanhengar som skal støtte denne kritikken. han stiller først nokre spørsmål: Er det rett å redusera økonomien til ein pengelaus realøkonomi? Over denne skal så sjølvstendige finansmarknader skine. Eller er ikkje i staden pengar og kreditt innebygde delar av vareverda som i seg sjølv skapar krise? Korleis endar ein opp med myta om finansmarknadane og kva argument vert brukt?
Her nemner Sandleben fleire sentrale aktørar og deira «forteljingar» om kvar krisa starta og årsakene til ho. Presidenten i den tyske forbundsbanken skreiv m.a. at insolvensen (når skuldnaren ikkje klarar å betale si skuld) til investeringsbanken Lehman Brothers i september 2008 hadde utvikla den ulmande finanskrisa til ein global præriebrann. Josef Stiglitz, professor i økonomi og nobelprisvinnar skreiv m.a.: «I USA har krisa i finanssektoren utløyst ei krise i realøkonomien. Det var overdrivne dereguleringstiltak og den ufullstendige bruken av eksisterande regelverk som utløyste krisa. «Om ein tek Attac-erklæringa «Steng kasinoet» frå september 2008, så kjem det og fram litt merkelege uttalingar, vil mange seie: «Sjokkbølgja frå finanskrisa har no nådd realøkonomien.. Finansmarknader dannar serumet og drivkrafta i den nyliberale globaliseringa. Grunnorienteringa for substansiell endring må vera å bryte dominansen til finansmarknadane over realøkonomien.»
Til og med forfattarar som var kritiske til myta om finansmarknadskrise, skriv Sandleben, sette ikkje dei «eventyrlege metodane» til bankane i ein samanheng med trongen i den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen, men såg derimot dei som ei følgje av minkande marginar i vanleg bankverksemd. Altså at dette var dei viktigaste kjeldene til dei vågale forretningsmetodane som bankane både i USA, Europa og i verda elles tok i bruk for å hjelpe til med problema i deira eigen kapitalvekst.
Sandleben legg fram ei tankerekke: førestillinga som er – her realøkonomien – der finansøkonomien, her dei produserte goda – der pengane og finansmarknadane, er ein tankelaus absurditet. Det er varer som vert produsert. Vara har ikkje berre bruksverdi, ho har også byteverdi, det er sjølvsagt prisen, slik at samanhengen er der alt frå før. Dette viste Marx. I det første kapittelet i Kapitalen skreiv han: bak byteverdien står verdien. Bak verdien står ei historisk spesifikk samfunnsmessig type arbeid. Om arbeidet var direkte samfunnsmessig, då fans det ingen verdi. Det fans heller ikkje pengar. Eit samfunn av samanslutta produsentar kjenner følgjeleg verken varer eller pengar. Under kommunismen vert det produsert produkt, men ingen varer. Motseiinga mellom bruksverdi og byteverdi er lukka inn i vara og kjem til syne som ytre motseiing mellom vare og pengar. Det fins altså ingen åtskilde verder. Her bruksverdien, der pengane. Pengane er det såkalla realøkonomiske innhaldet.
Marx seier vidare at ein kvar referanse til samfunnsmessig reproduksjonsprosess, til verdiskaping som finn stad i produksjonen, er utsletta i forma til rentene. Renta er jo prisen på kreditten som vert goven for ei tid. Denne forma til rentene ber, sa Marx, «ikkje lenger merke av opphavet sitt. Det samfunnsmessige tilhøvet er fullent som tilhøve til ein ting, pengane, til seg sjølv.» Og på grunn av fetisjane (avgudane) som dei produserar, kallar Marx den renteberande kapitalen for «mora til alle forrykte former.» Slik som skaping av nye finansting, derivat o.l.
Men kva er rente, kva er kjelda til verdien hennar, spør Sandelen. Slike spørsmål vert slett ikkje reist, meinar han. Den indre samanhengen mellom rente og verdiskaping vert halde gjøymt. Sjølv i dei meir teoretiske skriftene vert verditeori ignorert, teori som opplyser om kva rentene stammar frå, og om desse kan verke inn på den reelle akkumulasjonsprosessen til kapitalen. I motsetnad til dette analyserte Marx renta og føresetnadane til renta. Renta er slik Marx har skreve det, berre ein del av den produserte profitten. Og profitten skriv seg frå utbyttinga av lønnsarbeidarene i produksjonsprosessen. Utbyttinga som vil seie meirverdiproduksjonen, hender heilt ubunde av om det vert brukt eigen eller lånt kapital. Sjølve kredittilhøvet som er tilhøvet mellom lån-kapitalisten (t.d. ein bank) og ei bedrift, spelar der slett ingen rolle. Så lenge økonomien er kapitalistisk, eksisterar verdiauketvangen, ein tvang som også viser seg i renta. Den renteberande kapitalen er underlagt den kapitalistiske produksjonsmåten. Det er den verkelege akkumulasjonen som gjer rentesrenta mogleg. Det er på ingen måte slik at rentene kan tvinge fram ein kapitalistisk akkumulasjonsprosess.
Hegemonitesa vert nørt av endå ei oppfatning. Marx skreiv jo at den renteberande kapitalen er mor til alle forrykte former. Verdipapir er ei av desse formene. Blant desse er aksjar og obligasjonar. I aksjen finn kapitalen ei form nummer to, ei form som eksisterar ved sida av den verkelege kapitalen. Det same gjeld føretaksobligasjonar. Men det ligg ingen kapital til grunn for statsobligasjonar. Her kjem statsgjeld til syne som kapital. Det same gjeld pantsett konsumentkreditt. Dei sirkulerande gjeldspapira ser ut som kapital, trass i at den aktuelle verdien alt kan vera konsumert og bortkomen. Slike verdipapir er det Marx kallar «fiktiv kapital». Dei oppstår gjennom trongen i reproduksjonsprosessen og gjennom trongen til staten. Det vert handla med dei på finansmarknaden. Dei dannar kjernen i finansmarknaden og grunnlaget for andre former (t.d. derivat).
Tesa om «finansmarknadsdriven kapitalisme» eller om «dominansen til finansmarknadane» (hegemonitesa), har nettopp blikket retta mot desse finansmarknadane. Tesa hevdar at finansmarknadane eller at eigarane av den fiktive kapitalen øver eit «disiplinerande trykk» på økonomien. Men kva slags trykk, og kva slags herrevelde kan verte utøvd ved å eige verdipapir? For å etterprøve tesa om «finansmarknadane sitt herrevelde», må ein sjå på karakteren til verdipapira: Eigaren/eigarane av ein industriobligasjon (eller lånedokument) står på den andre sida av den fungerande industrikapitalen. Mot renter og lovnad om attendebetaling har dei overført pengane sine som kapital og rår berre over eit verdipapir som dokumenterar kravet. Som eigarar av verdipapira står dei bortafor den verkelege produksjonsprosessen. Dei er passive til denne. Det er umogleg at dei ved hjelp av ein industriobligasjon kan utøve noko som helst slag herrevelde over den verkelege produksjonen.
Berre som hovudaksjonærar kan dei påverke forretningsføringa. Men også då står dei utanfor den operative handlinga. Korleis enn forretningsføringa formelt vert handtert i organa til aksjeselskapet, så vert «dei» i alle høve berre funksjonærane til den kapitalen som «dei» forvaltar. Skulle «dei» vanskjøtte funksjonane sine, ville «dei «raskt verte straffa av konkurransen, utan at det var naudsynt med nokon hovudaksjonær.
Marx har formulert denne tvangen frå konkurransen slik: «Den frie konkurransen gjer dei immanente (indre) lovene i den kapitalistiske produksjonen gjeldande overfor den einskilde kapitalisten som ytre tvangslover.» Og desse tvangslovene i konkurransen kjem «som motiv for handling i medvitet til den individuelle kapitalisten».
Som kapitalistisk funksjonær er forretningsleiinga berre subjektiv berar av kapitalrørsla. Det hovudaksjonæren kan gjere er å overvake at forretningsleiinga gjer dette arbeidet godt. Altså å leve opp til konkurransen sine krav. Og det er denne konkurransen som fullendar kapitalen sine innebygde lover. Hovudaksjonæren kan berre vera ein vektar som overvakar situasjonen utan sjølv å ha skapt han. Hovudaksjonæren fører ikkje akkumulasjonstvangen inn i økonomien, heller ikkje når det profitterast på han.
Eigarane av statsobligasjonar held seg i denne eigenskapen ikkje berre passive overfor den verkelege produksjonsprosessen. Dei eig eit gjeldsbrev som ikkje står i nokon samanheng med reproduksjonsprosessen. Det same gjeld papir som er knytte til konsumentkreditt (forfallen kredittkortgjeld, bilkredittar, bustadpantkreditt).
Ein ser altså at verdipapireigarane ikkje har noko makt over reproduksjons-prosessen. Dei rår ikkje over verda. Heller ikkje finansmarknadane gjer det. Stig eller fell verdipapirkursane, så endrar ingen ting seg ved gjeldstilhøvet som vert uttrykt i verdipapiret. Om aksjekursane stig, vinn eigarane av aksjen på det, men dei får ikkje større makt over aksjeselskapet. Veksten i aksjekurs har att føresetnader som i siste instans kjem frå den verkelege reproduksjonsprosessen.
Tilhøvet mellom krise i finansmarknaden og krise i vareproduksjonen
Tolkinga av krisa som finansmarknadskrise gjer berre ei iaugefallande ytringsform av krisa til krisa si årsak. Denne tolkinga forkortar analysa ved ikkje å ta omsyn til den indre samanhengen som fins mellom utviding av kredittsystemet, bankane sin forretningspolitikk og utviklinga av nye finansprodukt på den eine sida, og den verkelege kapitalakkumulasjonen på den andre. Tolkinga forfalskar den kapitalistiske vareproduksjonen til å verte ein ting-økonomisk prega «realøkonomi» som i ei slik realitetsfjern form må vera fri for motseiingar. Pengane vert, slik oppfatta, berre ein rein formidlar av eit varebyte, Dei eksisterar ikkje som ei naudsynt eksistensform til sjølve vara. Og denne ytre forma vert ein stilt overfor i ustabile finansmarknader. Ein trur difor ved ei slik tolking at finanskapitalen pøsar ut kreditt i alle retningar for å gjere seg sjølve feite. Det prøver dei sjølvsagt også på! Men ved å ha den tilnærminga og ein slik posisjon tek ein fort parti for interessene til industri- og handelskapitalen mot ein gribbe aktig finanskapital.
I motsetnad til denne tolkninga viser det Sandelen skriv om analysa av gangen i krisa fram til no at både den innleiande kredittekspansjonen, dei nye kredittinstrumenta som denne skapte, og kreditt- og bankkrisa, hadde årsaka si i den verkelege vareproduksjonsprosessen. At finansmarknadane var avhengige av vareproduksjonen, vart alt oppdaga i tidlegare kriseanalyser på det viset at ein i kredittsyklusen berre såg noko slikt som ein «sekundær parallelltilsynekomst» til akkumulasjonssyklusen. Ei bankkrise er berre eit slag kredittkrise som driv bankar som har ytt kreditt til naudlidande inn i krisa, når krisa når ei goven høgd. Kredittkrisa er den naudsynte føresetnaden for bankkrisa.
Tesa til Sandleben er, og mange andre for den saken si skuld, at økonomikrisa skapte krisa i finansmarknaden og ikkje omvendt. Krisa i finansmarknaden var i hovudsak resultatet av ein stor defekt i den verkelege reproduksjonsprosessen.
Er dette rett, skriv han, følgjer det med seg ein vidtrekkande politisk konsekvens av det. T.d. for fagrørsla og politiske rørsler.
Studievegleiing til boka «Finanskrisa – myte og realitet», Guenther Sandleben (henta frå tidsskriftet Rødt! si nettside, http://www.marxisme.no):
Det kan være lurt å studere denne boka sammen med andre.
Vi foreslår at en sånn studiesirkel tas over tre møter, og at det deles inn slik:
Møte 1: Kapittel 1, side 17?55
Møte 2: Kapittel 2, 3 og 4, side 56?85
Møte 3: Kapittel 5 og etterordet, side 86?114
Her er et forslag til problemstillinger som kan diskuteres:
Møte 1: I kapittel 1 redegjør Sandelen for 6 faser i krisa fra 2005 til nå. Hvilke faser er det han omtaler? Hvordan har utviklinga av krisa foregått?
Møte 2: Sandleben mener det er overflatisk å oppfatte dette som ei «finanskrise». Han sier det er ei krise som er oppstått i vareproduksjonen, og at ulike kriseforsåelser gir ulike politiske svar. Hvordan argumenterer Sandelen? Hva synes du om argumentasjonen hans?
Møte 3: I blant annet EU har krisa slått over i ei statsgjeldskrise. Hvordan har EU svart på krisa? Sandelen mener EUs politikk bare går løs på symptomer, og at problemene ikke lar seg løse uten å bryte med kapitalismen. Hvordan argumenterer Sandelen? Hva synes du om argumentene hans?
Les mer:
– I tidsskriftet Rødt! er det stadig aktuelle artikler om økonomi.
– Forlaget Rødt har utgitt flere bøker som vil interessere en som leser Sandlebens bok, bl.a. Ben Fine og Alfredo Saad-Filhos bok Om Kapitalen av Marx.
Kapitalismen som religion: Det religiøse aspekt i eit system i krise?
Innleiing
Kapitalistane, spekulantane, bankdirektørane, osb., har eit sett av omgrep, tesar av forståing, analyser, verdssyn, o.l. som kan ha eit religiøst overbygg, der systemet har sin heilt særeigne dimensjon (som metafysikk), og at det ikkje finns andre moglege alternativ i det heile teke. Det kapitalistiske system er som ei naturlov, difor er det evigvarande, er påstanden. Det skal i denne oppgåva undersøkast om det kan reknast for at kapitalismen er religion eller ikkje.
Artiklane til Chiapello, E. og Fairclough, N. L., «Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism», David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, og Christoph Deutschmann, «Capitalism as a Religion: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship», vert brukt I hovudsak for å vise noko av denne problematikken. I tillegg vert Kapitalen av Karl Marx brukt i ulike samanheng under diskusjonen. Når ein diskuterer problematikken rundt «kapitalismen som religion» er det naudsynt med definisjonar av omgrepa «kapitalisme» og «religion». Det er mange ulike defineringar på omgrepa, spesielt religion. Dei som er valt ut er mykje brukt og kan brukast som bakgrunn for dei ulike forskarane sine teoriar rundt temaet kapitalisme og religion.
Omgrepet kapitalisme og det kapitalistiske samfunn si utvikling er først omtala i Marx» og Engels» analyse av det moderne industrisamfunnet. [1] Kapitalismen er basert på privat eigedomsrett til produksjonsmidlane, på systematisk bruk av teknologi i produksjonen og på produksjon for profitt. Det grunnleggande formålet er meirverdi og arbeidsprosessen vert underlagt tvang som ikkje er bestemt av bruksverdien eller kvaliteten til produktet, men av meirverdien. Reguleringa av produksjonen skjer gjennom marknaden. Laupande kriser med avbrot av produksjonen, destruksjon av kapital og arbeidsløye, er difor den typiske form for tilpassing av produksjonen under kapitalismen. [2] Ei anna viktig analyse av verkingar av kapitalismen finn ein hjå Max Weber og hans omgrep formålsretta rasjonalitet. Weber tek m.a. føre seg korleis trusinnhaldet i kalvinismen om predestinasjon og askese har bidrege til ein eigen type idéinnhald og framvekst av den organisasjonsform som kjenneteiknar vestleg kapitalisme. [3]
Religion er eit vanskeleg omgrep å få tak på, det er utalege definisjonar. Frå boka «Nytt blikk på religion, studiet av religion i dag», Gilhus, Mikaelsson, 2001, har eg valt to variantar: «Religion er et system av symbol som bidrar til å etablere sterke, gjennomgripende og varige stemninger og motivasjoner hos mennesker ved å formulere forestillinger som har med hemmelighetsoppbygging å gjøre, og ved å kle disse forestillingene med en slik aura av faktisitet at disse stemningene og motivasjonene synes overmåte realistiske.» Clifford Geertz (USAnsk sosialantropolog) [4]
«Religion er et kulturelt system og en sosial mekanisme (eller institusjon) som styrer og fremmer idealfortolkningen av tilværelsen og idealpraksisen ved å vise til en eller flere transempiriske makter.» Armin Geertz (tysk religionshistorikar) [4]
Kapitalismen sine ulike fasar, oppgang og nedgang, dei moglege religiøse framtoningane i kapitalistane sin eigenforståing og kapitalismen si krise i kontrast til det, er viktig for å danne seg eit så heilt bilete som råd er av problematikken. I forsøket på det grunnleggande temaet – om kapitalismen er ein religion? – vert sitat frå forfattarane brukt med diskusjon rundt, uttale frå økonomar og forretningsfolk, og ei avslutning som prøver å samanfatte og å gje ein peikepinn på forfattaren av dette essayet sitt syn på kapitalisme som religion.
Kriser, framandgjering og produksjonskreftene i kapitalismen
Kriser i kapitalismen omtalar Karl Marx i Kapitalen som «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning». Her skriv Marx: «Den kapitalistiske produksjonens virkelige grense er kapitalen selv. Det er at kapitalen og dens egenekspansjon viser seg som utgangspunkt og endepunkt, beveggrunnen for og hensikten med produksjonen; at produksjonen bare er produksjon for kapital og ikke motsatt, produksjonsmidlene blir ikke midler som kun er til for en uavbrutt ekspansjon av den levende prosessen til produsentenes samfunn. De grensene innen hvilken opprettholdelsen og sjølekspansjonen av kapitalens verdi (som hviler på eksproprieringa og fattiggjøringa av den store massen av produsenter) alene kan bevege seg, disse grensene kommer stadig i konflikt med produksjonsmetodene kapitalen må bruke for å nå sitt mål, og som har som siktemål ubegrensa utvidelse av produksjonen, produksjon som mål i seg sjøl, betingelsesløs utvikling av samfunnets produktivitet. Midlet – den betingelsesløse utviklinga av samfunnets produktivkrefter – kommer i stadig konflikt med den begrensa målsettinga, sjølekspansjonen til den eksisterende kapitalen. Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.» [5]
Produktivkreftenes ekspansjonstrong kan forklåre ekstreme økonomiske handlingar som fører til kriser. Marx si analyse er her at «Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.» Det er her ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Då talar me om krisene som oppstår. Og kriser har oppstått med gjevne mellomrom. Kvart 10-30 år har det hendt større eller mindre nedgangar i kapitalismen. Kriser var det allereie på tidleg 1800-tal. Me må attende til 1930- og 1940-talet for å finne så låge tal som fallet i 4. kvartal 2008 viste. Ein hadde aldri sett liknande i heile målinga si historie. [6]
Slike kriser i det kapitalistiske system er noko også kapitalistane reknar med, men dei prøver å korte ned nedgangstida så mykje som mogleg. Det er då kapitalismen visar at dei er eit system samansett av ulike aktørar med kryssande tilhøve til kvarandre, som er avsondra med «verda» utanfor. Der folkefleirtalet si deltaking som produsentar på brei front nok ein gong vil trå til på kapitalen sin premissar utan å endre systemet. Utfordringa vert likevel å hindre at ei krise vert eit springbrett til at arbeidarane kan få mange med til å tenkje meir gjennom i kva retning menneska er på veg og om kapitalen sitt kart stemmer med det globale terrenget. Karl Marx si tese om framandgjeringa av arbeidaren som produsent kan her hjelpe oss med å forstå dette. I Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, skriv han: «Ut fra nasjonaløkonomien selv har vi, med dens egne ord, vist at arbeideren synker ned til å bli en vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til produksjonens makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til en opphoping av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i enda verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier, mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele seg i to klasser – eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes klasse.» (s.189.) [7]
Framandgjeringa gjer at arbeidarane som seljarar av sin eigen arbeidskraft til kapitalen vert objektivisert og vert ei «vare». I arbeidssituasjonen vert produktet ein arbeidar produserar skild frå arbeidaren, avdi det er kapitalisten som eig produktet og kontrollerar produksjonsprosessen. Produktet står fram difor for arbeidaren som noko «framand», og som ho eller han ikkje har kontroll over. Marx snakkar om to former for framandgjering, om framandgjering i anden, dvs. i religion og filosofi, og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjering hadde eit grunnlag i den materielle framandgjering. I dette ligg også ei mellommenneskeleg framandgjering som har ulike uttrykk. Døme kan være at andre menneske vert sett på som mindreverdige, som snyltarar eller «belastningar på samfunnet», som fiendar, eller som «framandkulturelle». Denne framandgjeringa oppstår både mellom arbeidar- og herskarklasse, men også innanfor klassane.
I Kapitalen, «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet» forklårar Marx først kva vara sin fetisjkarakter er, at det fins ein slik fetisjkarakter med fire andre samfunnsformer for til slutt å gå inn på ideologiane som er knytt til fetisjkarakteren. Marx skriv at ei vare ved første blikk ser ut til å vera ein sjølvsagt, triviell ting. Men analysa visar at ho faktisk er ein svært innvikla ting, full av metafysisk spissfindig innhald og teologiske nykkar. Sett som bruksverdi er det ikkje noe mystisk ved ho, anten me no ser på ho som noko som har eigenskapar som gjer at ho kan dekke menneskeleg trong, eller at ho først får desse eigenskapane som produkt av menneskeleg arbeid. Det er innlysande at menneska gjennom verksemda si endrar formene på naturstoffa på ein måte som gjer dei til nyttige ting. Eit eksempel på dette er eit bord som er laga av tre. Forma på treet blir endra når ein lagar bord av det, men bordet held fram med å vere tre, ein alminnelig ting som me kan sanse. Men så snart bordet opptrer som vare, så endrar det seg til ein ting som har oversanselige eigenskapar, skriv Marx. [8]
Vara og vareproduksjon er sjølve essensen i mykje av menneskeleg handling til alle tider, også i kapitalismen, men her lyt ein spørje i høve til problematikken om kapitalismen er ein religion: Har kapitalistar si tru på vara og det ho har som potensiale til profitt, noko religiøst over seg? Og er marknaden den heilage staden der ho kan omsettast til beste for vekstraten og aksjonærane? Her må me sjå på David R. Loy sitt syn på marknaden i artikkelen «The Religion of the Market». Herr skriv Loy at marknaden har vorte ein grueleg sirkel av alltid aukande produksjon og konsummering med å late som å tilby ei sekulær frelse. Dette agnet som me som forbrukarar bit på er sjølve dopet kapitalistane gjev oss og som vert endå meir globalisert gjennom marknaden sitt heilage evangelie: «Kjøp meir, forbruk meir, dykk vert meir lykkelege og me får meir profitt» (mi formulering). Dette saman med kapitalismen si tru på at marknaden løyser alt og regulerar seg sjølv til beste for alle, er religiøst som fenomen og gjev eit sterkt insentiv til vår tids verdsomspennande «nye religion». (Ibid, s. 286) Loy avsluttar sin artikkel (Ibid, s. 289) med at marknaden ikkje berre er eit økonomisk system, men ein religion. Ikkje ein god ein, fordi marknaden berre kan tilby ei sekulær frelse som aldri heilt kan leverast. Marknaden sin akademiske disiplin, sosialøkonomien, er best forstått som teologi latande som å vera ein vitskap, skriv han. Konklusjonen hans då er at ein religiøs dimensjon må vera løysinga på problemet. Dette også sett ut i frå hans buddhistiske ståstad. [9]
Vender ein attende til Marx, finn ein ei tolking om religion som ein materiell framandgjering. Som nemnt, snakkar Marx om to former for framandgjering: om framandgjering i anden og om materiell framandgjering. Det nye med Marx var at han såg at den andelege framandgjeringa hadde eit grunnlag i den materielle framandgjeringa. I skriftet «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi», side 66, skriv han m.a.: «Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der enn gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelig vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet. Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket ? det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket ? det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresomgrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonene om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den verkelege verda) som religionen er en hellig glorie av». (ss. 66-67)[10]
Marknaden og vara som eit utgangspunkt for kapitalistisk religiøsitet
I både det Loy og Marx skriv ligg mykje av kjerna til om ein kan tale om kapitalismen som religion. I både den «ekte» religion og i den «materielle» religion, er spørsmålet om noko metafysikk er til stades. For kapitalisten er vara, arbeidaren som sel si arbeidskraft og marknaden, det som skal til for å skaffe profitt, og trua på at marknaden og privat eigarskap i produksjonen er vegen til «økonomisk frelse» og dermed velstand, i tillegg gode investorar. Eit sitat frå fundingpost.com er litt opplysande: «When the venture capitalist looks at you and your business, they are looking to see the investment potential. If they see that they will make money from investing in your business, they will. If they cannot see the potential, you will be rejected. Your goal should be to make them see the potential.» Ei grunngjeving vert så gove for kvifor det må vera slik: «So remember, the venture capitalist is thinking of one thing and one thing only, and that is the bottom line (refererer til eit selskap si netto inntekt etter at alle kostnader er trekt frå, min mrk.). Your job is to convince the investor that you and your business are a good investment with a reasonable amount of risk. If you can do this properly, you will likely land the venture capital that you need. The key is to look at your proposal from the eyes of your potential investor.» [11]
Går ein til kapitalistar og investorar er det mange tankar og haldningar som er interessante i høve problemstillinga om kapitalisme er ein religion eller ikkje. I dette sitatet frå ein artikkel av Bruce Cook, Managing General Partner, Kingdom Venture Partners, er dei religiøse samanlikningar med økonomisk gevinst og direkte sitat frå Bibelen tydelege: «My firm, for example, looks for deals where there is an opportunity to earn at least a 5x return on investment (500%), and preferably a 10x or greater return (1000%+). The Bible says in Genesis 26:12 that Isaac increased 100-fold in one year; 100-fold increase is 10,000%. The Bible also speaks of thousand-fold and above (100,000%) increase and levels of covenantal blessing (Deut. 1:11, Isa. 60:22, and Ps. 144:12-15). Opportunities with such order of magnitude increase that are exponential rather than incremental are described in the Bible as «storehouses». Storehouses such as the granaries of Egypt (Gen. 41) have the ability to impact nations as opposed to just companies, cities or counties. There are modern-day storehouses such as Microsoft, Intel, Dell, Home Depot, Federal Express, Southwest Airlines, Amgen, eBay, Amazon, Berkshire Hathaway, Wal-Mart and others that have created and distributed tremendous wealth to the world via their charities, employees, investors, and taxes. I believe that God is now releasing to the body of Christ the keys to unlock storehouses for the kingdom and the knowledge of the ?treasures hidden in darkness? (Isa. 45:3).» [12]
Det absolutte døme eg til no har sett på eit forsøk på å prove at bibelen og kapitalismen høyrer saman er nettsida http://www.garynorth.com/public/department57.cfm der Gary North hevdar at bibelen rett og slett føreskriv fri marknads kapitalisme. For å dokumentera det brukar han mange døme og sitat. Samstundes hevdar han at bibelen også er ei viktig kjelde for tidleg fri marknad. Eg avsluttar med eit sitat frå denne «forskinga» hans: «Fact: There has never been an expository Bible commentary that shows that the Bible teaches anything other than free market capitalism.?
Andre omtalar kapitalismen og kapitalistar med vendingar som «true capitalist» eller «not true capitalist», og «make money not war». Desse finn ein blant skribentar på nettet, m.a. på sida wkubbtcenter.com. [13]
Ser ein på økonomar sine tankar om kapitalisme og kva det inneber finn ein seiingar som: «I think we are facing a new normal. This new-normal will have a higher natural rate of unemployment… like seven percent rather than five and a half that it was in the 1990’s. Slower growth is also part of it.. maybe at two percent per annum instead of three percent that we have seen in more recent decades, and four that we saw in the 1950’s and 1960’s. This, of course, raises the question… «Oh my god, what can we do about this!?» Edmund Phelps, nobelprisvinnar i økonomi, 2011. [14] Ein annan nobelvinnar i økonomi er Friedrich Hayek (1899?1992), austerisk-britisk økonom og politisk filosof, talar ofte om den reine frie marknaden og minimal påverknad i økonomien frå staten. Ein av hans uttalar i høve eit intervju om det påstått gode tilhøve Hayek skulle ha hatt til Pinochet, diktatoren i Chile på 1970- 80-talet, var: «As long term institutions, I am totally against dictatorships. But a dictatorship may be a necessary system for a transitional period. […] Personally I prefer a liberal dictator to democratic government lacking liberalism.» [15] Chile var på denne tida eit beinhardt diktatur og eit nyliberalistisk eksperiment. Ekstrem liberalisering av økonomien med hjelp frå Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og USA-økonomar, og storstilt privatisering (kopargruvene var unntaket som var for viktig for staten til å gje slepp på), gjorde at økonomien kom på få hender, men med økonomisk vekst. Likevel var ulikheitene store og fattigdomen høg. Dette tidlege nyliberalistiske eksperimentet vart i «religiøse» ordelag hylla av nyliberale økonomar som Hayek og Friedman [16], og nyliberale statsleiarar som Reagan og Thacher.
Den nye ande i kapitalistismen og ny leiarskapsideologi
I kjølevatnet av at nyliberalismen skaut fart utover på 1990-talet, utvikla det seg ein sokalla nye anden i kapitalistismen og ein ny leiarskapsideologi. Det tek Chiapello og Fairclough opp i artikkelen «Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism». [17] «New management ideology», er ein del av det breiare ideologiske systemet «the new spirit of capitalism». Den er tileigna leiarar og folk som har mellomnivå i store selskap. Den set ljoset på forklåring og rettferdsgjering av måten selskapa er organisert på eller burde organiserast. Dei skriv vidare: «The ?spirit of capitalism? is the ideology that justifies people?s commitment to capitalism, and which renders this commitment attractive. It is a necessary construct because in many ways, capitalism is an absurd system: wage-earners have lost ownership of the fruits of their labour as well as any hope of ever working other than as someone else?s subordinate. As for capitalists, they find themselves chained to a never-ending and insatiable process. For both of these protagonists, being part of the process of capitalism is remarkably lacking in justification.» (Ibid, s. 186) Kapitalistisk akkumulasjon treng forplikting frå mange sjølv om få har nokon moglegheit til tydeleg profitt og i moderne økonomiar trengs det eit høgt nivå av forplikting frå tilsette, spesielt leiarar, skriv dei. Kvaliteten på forpliktinga som kan forventast ikkje berre frå økonomisk stimulering, men også den moglegheit at dei kollektive fordelane frå kapitalismen kan betrast. «Kapitalismens ande» er ideologien som fører saman desse grunnane av forplikting til systemet. (Ibid, s. 187) Forplikting er eit interessant ord. I religionar er dette omgrepet viktig i tillegg til underkasting. I kapitalismen sitt hierarki, er nokon direktørar/eigarar, dei fleste (arbeidarane) ikkje og i hierarkiet gjev nokon ordrane, dei fleste (arbeidarane) tek i mot. Kapitalismen har noko av det same hierarkisystemet som religionar, spesielt dei med monoteisme (ein gud). Begge typar hierarki baserar seg på lydigheit og å stå i gjeld til noko/nokon. Chiapello og Fairclough skriv at som Schumpeter (Austerisk-USAnsk økonom og politisk vitar) [18]og Marx veldig godt visste, var ein av dei viktigaste karaktertrekka til kapitalismen som sosial ordning at han stadig omforma seg sjølv. (Ibid, s. 187)
«Capitalism in the general sense is capable of assuming highly variable historical forms, which continue to be capitalist through the continuity of a number of central features (wage-labour, competition, private property, orientation to capital accumulation, technical progress, the rampant commodification of all social activities). The ?spirit of capitalism? is therefore an ideology which serves to sustain the capitalist process in its historical dynamism while being in phase with the historically specific and variable forms that it takes.?(Ibid, s. 187)
Chiapello og Fairclough avsluttar artikkelen med at frå eit perspektiv av «critical discourse analysis» (CDA) så passar det inn i logikken til the new sociology of capitalism på måtar som peikar på utvikling av det teoretiske konseptet av «order of discourse» (samtaleorden), «discourse» og «style». Dei skriv at ein brukbar endring i kapitalismen si form medfører ei endring i ?spirit of capitalism?. Den sistnemnde både som ein ideologi og som ein samtaleorden, ein spesiell innstilling av samtale føreskreve som sjangrar og innprenta som stil. Stil kan også assosierast med verdiar, skriv dei. (Ibid, s. 206)
Denne nye sosiologien i kapitalismen som dei kallar det, gjev eit interessant utgangspunkt for å kalle den nye anden I kapitalismen for ein managerideologi. Saman med CDA tillatar det ei utdjuping av tekstar som gjev visse føringar såkalla managment «guruar» får på denne ideologien i god selskapsføring, marknadsforståing, investeringsforståing, osb. Dette «universet» av kodar, tekniske omgrep og måtar å tenke på vil som eg ser det prøve å føre kapitalismen vidare på nye, men relativt ukjende vegar. I dei krisetider systemet ser ut til å vera i, er denne tenkinga kanskje ein måte å løyse tankegodset/religionen i eit falma system på, for i neste omgang å redde kapitalismen. Dette med bruk av ny etikk, moral og ved å gjere eit forsøk på «menneskeleggjering» av systemet. Ein som fekk skulda for å tenke gamaldags var Alan Greenspan[19] Greenspan sine politiske meiningar ligg klårt til høgre i USA-landskapet. I ung alder var han ein del av kretsen omkring filosofen og forfattaren Ayn Rand. Sjølv om han aldri heilt vart fullstendig tilhengar av hennar ekstreme liberalisme, har han heile tida vore godt plassert i den svært liberalistiske leiren. I ei høyring i Kongressen i 2008 måtte han innrømme at han hadde gjort alvorlege feilvurderingar i korleis moderne marknadsøkonomi fungerar og at visse reguleringar i m.a. aksje- og verdipapirmarknaden burde ha vorte gjort. Likevel forsvarte han mange av sine nyliberalistiske standpunkt og hans tru på laissez-faire kapitalisme (laissez-faire, fransk uttrykk som tyder «lat det vera» eller «lat det skura», i økonomien vil marknaden fungere best utan regulerande innblanding frå staten).
Kapitalismen som religion
I artikkelen «Capitalism as a Religion: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship», skriv Christoph Deutshmann om kapitalisme og paradoksa til religion og pengar. Sidan studia til Max Weber om protestantisme og kapitalisme, har påverkinga til religiøs etikk på økonomisk handling vorte godt etablert som sosiologisk forsking. Det er den vanlege analyselina. Men, som relativt få forskarar tek han føre seg kapital og kapitalen si form pengar som fenomen med ibuande religiøse aspekt. Den indre slektskap mellom pengar og religion har vorte diskutert i filosofi, m.a. i Simmel si «Philosophy of money» (1989) og Walter Benjamin si kjende tre siders «Capitalism as a religion» (Benjamin, 1991). Deutshmann vil utforske moglegheita av å integrera ideen om det religiøse i kapitalismen med økonomisk sosiologi. Religiøse fenomen er ikkje heilt observerlege sidan dei er basert på «tru». På same vis, kva med pengar og kapitalisme, spør Deutshmann. (Ibid, s.388) Han skriv at akkurat som religion er basert på tru, er pengar i siste instans ikkje noko anna enn at aktørane «stolar på» dei, og som kan verte støtta, men aldri erstatta av institusjonelle garantiar. (Ibid, s. 390) Han skriv ein del om korleis entreprenørskap kan mobilisera i marknaden, og meiner parallellane ikkje berre er med politiske (Fligstein, 1996) rørsler, men at religiøse også, kan vera nyttige i forskinga. På same vis som den religiøse tilbedaren ikkje tåler guden sitt direkte nerverande, men treng hjelp frå profetar, prestar, heilage skrift og ritual, treng også entreprenørane hjelp. Dei vert overvelda av det augeblikkelege møtet med eit heilt sett av val ibuande i pengar og kapital. Entreprenørane treng hjelp frå karismatiske personar og sosiale symbol som, skriv Deutshmann, i det minste gjev dei elementær tolking av deira økonomiske og sosiale miljø. (Ibid, s. 396) Denne dynamikken er noko av det Deutshmann brukar i si analyse av kapitalisme som religion.
I konklusjonen (Ibid s. 399) skriv Deutshmann at økonomikk og økonomisk sosiologi for lenge sidan har slutta å diskutera pengar sin «natur». I staden har eit reint funksjonelt syn på pengar vorte dominerande. Klassiske skrivarar som Marx og Simmel, var mykje meir oppteken av den solide meining ved pengar. Følgjer ein dei i å ta dette alvorleg, skriv han, avdekkar pengar dei same paradoks som er tileigna religiøse fenomen. Som religion er pengar eit ikkje observerbart fenomen basert på ingen ting anna enn aktørane sitt «å stole på». Sidan dette fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet av eva og ideen om ein gud. Som denne ideen viser pengar den same ibuande paradoks. Eit universelt symbol som inneheld potensielt alt, inkludert seg sjølv, og med Marx argumenterar Deutshmann om pengar si forvandling til den kvasi religiøse trongen etter kapitalistisk «vekst».
Men, skriv han, mens religiøse myter vanlegvis krev tidlaus verdi, er økonomiske myter knyta til ei historisk rørsle av vekst og nedgang, dei kan ikkje etablera seg permanent. Slike karakteristikkar av kapitalistisk utvikling gjorde at Walter Benjamin definerte kapitalisme som «religion». Denne religion sin kult såg ut til alltid å krevje tilbeding, men den leia ikkje til frelse, berre til alltid aukande «skuld». Benjamin sitt synspunkt kan ikkje forståast utan referanse til den filosofiske kritikken av religion på 1800-talet. For kritikkarar som Feuerbach, Marx og Nietzsche, var det bakanfor den tradisjonelle religion, ein endå meir kraftfull «gud», nemleg mennesket sjølv. Mennesket er den reelle skapar som til og med skapar sine eigne gudar, men veit ikkje eller vil ikkje vete det. At tilkomsten til denne nye religionen kan ha noko å gjere med den parallelle starten på den industrielle kapitalismen verkar truleg. Kapitalismen, skriv Deutchmann til slutt, er ikkje mindre enn eit «faustiansk» (Landes, 1973: 36) prosjekt, der mennesket ved å forvandle pengar til eit «universelt verktøy», plasserar seg i guden sin plass. Men, som Benjamin seier det, gjev ikkje denne nye religionen noko lovnad om frelse (snarare tvert om, min mrk.). (Ibid s. 400) [20]
Avslutning
La meg prøve å samanfatte hovudtrekka i dette essayet. I Kapitalen skriv Marx om kriser at det er ei dobbeltheit i kapitalismen, ekspansjonstrongen og grensene for kva som er mogleg, er innebygd i systemet. Når ikkje dette alltid går opp, talar me om krisene som oppstår. I Karl Marx/Friedrich Engels, 1991: skriv Marx om at den første fasen (andelege) i framandgjeringa heng saman med andre fase, materiell framandgjering. Som eg har vore inne på så har vara, i følgje Marx, ein fetisjkarakter og ein metafysikk. Kapitalisten ser på vara, produksjonen og arbeidaren som middel til økonomisk «frelse og velstand». Gjennom å arbeide om naturen skapar mennesket ting til seg gjennom produksjon. Dette kallar han for tingleggjering, men frå det augeblikk den tvungne arbeidsdelinga og privateigendomen oppstår, går denne tingleggjeringa føre seg på ein framandgjort måte. Den heilt utvikla og høgaste form for framandgjering finn ein under kapitalismen.
Både Loy og Marx skriv om marknaden og vara som eit utgangspunkt for religiøs åtferd. Likevel er det heilt ulike tilnærmingar. Loy ser på kapitalismen, marknaden og konsumerismen som ein religion, men det er ikkje ein genuin religion. Denne forfeila trua på frelse gjennom marknaden som det heilage, vil han erstatte med den «ekte religion», som menneska er i ferd med å tape perspektivet av. Men brukar ein her ein eller begge av definisjonane på religion i innleiinga, meiner eg han tek feil. Ser ein på hans omtale av kapitalismen som den «nye religion» kan det hevdast at det er ein «ekte religion» på linje med andre religiøse tenkesett. Marx sitt prosjekt er å forklåre menneskeleg framandgjering både i religiøs og materiell tyding. Han vil sjå på religion som ein lureri der metafysikken, det oversanselege vert presentert som verkeleg. På same vis i den materielle verda, der produktivkreftene (kapitalistane) har kontrollen og der arbeidaren ikkje har kontroll med eigen produksjon og dermed si eiga arbeidskraft.
Den «ny kommunikasjonen» innanfor systemet og mellom kapitalistar som Chiapello og Fairclough skriv om, har eit «nyreligiøst» preg over seg. Tankegodset og ideologien om ein «betre» og meir effektiv kapitalisme vert formidla mellom dei ulike aktørane, anten det gjeld bankdirektørar, folk frå pengefondet, bedriftsleiarar, politikarar eller økonomar og rådgjevingsbyråer. Eit heilt sett av metaforar (t.d. marknaden som gud, evig vekst), samanlikningar med historiar frå bibelen (som nemnt ovanfor) og trua på at dette er det einaste menneskeskapte systemet som verkar, har religiøse overtonar over seg. Men er det fullt ut å rekne som ein religion? Forskarar, som Loy og Deutschmann, meiner det. Deutschmann skriv at sidan fenomenet pengar overskridar avstanden mellom det verkelege og det tenkte, har pengar akkurat den same kvalitet som t.d. ideen om ein gud. Den nye religion har kult og krev tilbeding, men den leia ikkje til frelse (Benjamin), berre til alltid aukande «skuld». Når det gjeld dei menneska som får det metafysiske gjennom religiøst/materielt ritual, også kapitalistar, har begge tydlege samanfallande trekk med det eg vil definere som religion. Den kapitalistiske religion fekk tydeleg eit sjokk når finansbobla sprakk hausten 2008. Slike kriser har det vore før, men kapitalismen har vist ei sær evne til å kome seg att kvar gong. Om dette systemet vil vare i all eva, står att å sjå, det krev truleg nokon veldig sterk i trua for å lukkast. Finns dei?
Fotnotar
1. Det beste av Karl Marx, tekster i utval ved Fredrik Engelstad, Oslo 1992 Marx tekstar er skrevet i tidsrommet 1843-1875 Marx sin omtale finns i Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien (1857) 2.174-214 og Kapitalen B 1 kap.24 (1867) 6: 76-115
2. Sosiologisk leksikon, Olav Korsnes, Heine Andersen og Thomas Brante (red.), Oslo 1997
3. Max Weber si analyse finns i Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1904-05), Oslo 2001
4. Gilhus, Ingvild og Mikaelsson, Lisbeth, Nytt blikk på religion. Studiet av religion i dag, Oslo 2012 (Clifford Geertz og Armin Geertz sine definisjonar, ss. 24-25)
5. Karl Marx: Kapitalen -bind 3, siste del av kapittel 15.2 «Konflikten mellom utvidelse av produksjonen og verdiøkning»
6. Torstein Dahle: Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den? http://marxisme.no/index.php/2012/nr-1-2012/774-okonomisk-krise-er-vi-pa-vei-inn-i-den-eller-ut-av-den
7. Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 189-208
8. Karl Marx: Kapitalen -bind 1, kapittel 1.4. «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet»
9. David R. Loy, «The Religion of the Market», i Journal of the American Academy of Religion, ss. 275-290 – URL: http://www.jstor.org/stable/1465766
10. Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, ss. 66-68 (skrift i kursiv er frå originalen, klargjerande parentesar er mine)
11. http://www.fundingpost.com/investor-presentations/Thinking-Like-a-Venture-Capitalist.asp
12. http://www.kingdomventures.com/index.php (www.kingdomventures.com/pdf/What_a_Venture_Capitalist_Really_Thinks.pdf)
13. http://wkubbtcenter.com/
14. http://thoughteconomics.blogspot.com/p/index-of-all-interviews.html
15. https://en.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Hayek
16. https://en.wikipedia.org/wiki/Milton_Friedman
17. Chiapello, E. og Fairclough, N. L., «Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism», i Discourse & Society ss. 185-208 ? URL: http://das.sagepub.com/content/13/2/185
18. https://en.wikipedia.org/wiki/Joseph_Schumpeter
19. https://en.wikipedia.org/wiki/Alan_Greenspan (tidlegare leiar i Federal Reserve System, det USAnske sentralbanksystemet, både privat og offentleg eigd) vart rekna for å vera bautaen i USA sin økonomisk politikk, eit orakel, ifølge Washington Post.
20. Christoph Deutschmann, «Capitalism as a Religion: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship», i European Journal of Social Theory, 4, ss. 387-403 ? URL: http://est.sagepub.com/content/4/4/387 (Alle hermeteikn er frå Deutchmann)
Litteratur
Karl Marx: Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomien (førsteutgåve 1867), Oslo 1983, del 1-4. (Marx si bok er her delt i fire volum)
Karl Marx/Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Oslo 1991
Torstein Dahle: «Økonomisk krise – er vi på vei inn i den eller ut av den?», Rødt! Nr. 1, Oslo 2012
David R. Loy, «The Religion of the Market», Journal of the American Academy of Religion, Vol. 65, No. 2, Oxford 1997
Chiapello, E. og Fairclough, N. L., «Understanding the new management ideology: a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism», Discourse & Society, London 2002
Christoph Deutschmann, «Capitalism as a Religion: An Unorthodox Analysis of Entrepreneurship», i European Journal of Social Theory 4, London 2001
Kommunisme som berekraftig menneskelig utvikling
Eg finn Marxism and Ecological Economics (2005) spesielt interessant fordi Paul Burkett i denne boka gjennomgår dei viktigaste trekka i heile den internasjonale økologisk-økonomiske debatten. (I tidsskriftet Rødt nr 3, 2013, har Geir Hem meldt boka under overskrifta Marxisme og økologisk økonomi http://marxisme.no/marxisme-og-okologisk-okonomi/ ). I introduksjonen til boka gir Brett sjølv ei samanfatning av ho. Det er derfor nyttig å omsette denne. Det har eg gjort her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20og%20naturen.htm under tittelen Marx og naturen, eit raudt og grønt perspektiv.
I tillegg vil eg omsette siste delen av boka som handlar om Kommunisme som berekraftig menneskelig utvikling og Berekraftig menneskelig utvikling, klassekamp og økologisk økonomi. Her finn vi tekstar som gir innspel til ei beskriving av det samfunnet alle verkelig radikale har som strategisk mål og noen viktige moment om kampen for å nå målet.
Desse tekstene er siste delen av det siste kapitlet i boka (Kap. 10) som har overskrifta Marxism, Ecological Economics, and Sustainable Human Development [Marxisme, økologisk økonomi og berekraftig menneskelig utvikling].
Første delen (Section one) av dette kapitlet tar opp Three dimensions of sustainable development [Tre dimensjonar av berekraftig utvikling]. Desse tre dimensjonane er Naturen som ein felles pott av ressursar for menneskelig utvikling, Samverkande berekraftig utvikling av menneske og natur og Felles eigedom som ein ’tredje veg’ mot berekraftig utvikling. Eg omsett ikkje denne første delen av kapittel 10.
Så til omsettinga. (Først ei grovomsetting.)
II Kommunisme som berekraftig menneskelig utvikling
Sjølv om marxismen sitt truverde når det gjeld utvikling (evolusjon) er godt grunnfesta[i] så har marxismen ikkje blitt like mykje oppskatta av økologiske økonomar når det gjeld den evna han har til å ta opp utviklinga av både naturen og menneska saman (co-evolution). Grunnen til dette er den mest fullstendige mangel på erkjenning, sjølv blant mange marxistar, av den visjonen om heilskapelig menneskelig utvikling som ligg i kjernen av Marx og Engels sin kommunisme. (Omsettaren nemnar her det monumentale verket titulert L’homme {Mennesket} av Lucien Sève frå 2008, der han på mest 800 sider handsamar denne sida ved tenkinga til Marx.) I staden har debattar om ’sosialismens økonomi’ fokusert på spørsmål om informasjon, tilskundingar (incentives) og effektivitet i tildeling av ressursar[ii]. Dette fokuset på ’sosialistisk rekning’ har komme i staden for forståinga av kommunismen som ein form for berekraftig menneskelig utvikling[iii].
For Marx og Engels var det aller viktigaste og mest naudsynte ved kommunismen den frie utviklinga av kvart enkelt menneske som samfunnsmessig individ. Dei insisterer på at ’samanslutninga av individ — set vilkåra for den frie utviklinga og rørsla til individa under deira eigen kontroll – vilkår som tidligare blei overlete til tilfellet og hadde fått ein uavhengig eksistens over og mot dei enkelte individa’[iv]. Kommunismen si ’altomfattande realisering av individa’ føreset at ’verknaden av verda som stimulerer den verkelige utviklinga av evnene til kvart individ er under kontroll av individa sjølve’[v]. Og i staden for at muligheitene for individuell utvikling blir oppnådd hovudsakelig på andre sin kostnad, slik det er i klassesamfunna, vil framtidas ’samfunn’ gi ’kvart individ middel til å dyrke evnene sine i alle retningar; derfor blir personlig fridom bare mulig innan samfunnet’[vi]. Marx og Engels ser for seg kommunismen som ’ei samanslutning der den frie utviklinga av kvar enkelt er vilkår for den frie utviklinga av alle’[vii].
Oppheving av framandgjøringa, felles eigedom og fordeling utan marknad
Det mest grunnleggande trekket ved kommunismen, slik Marx og Engels ser det for seg, er opphevinga av kapitalismen sitt samfunnsmessige skilje mellom produsentane frå naudsynte produksjonsvilkår. Kommunismen er ’den historiske opphevinga’ av ’åtskiljinga av arbeidet og arbeidaren frå arbeidsvilkåra som møter han/ho som uavhengige krefter’[viii]. Denne opphevinga av framandgjøringa fører med seg at arbeidskrafta ikkje lenger er ei vare pluss eit nytt sett med eigedomsrettar når det gjeld produksjonsvilkåra[ix]. Kommunismen erstattar ’kapitalistisk eigedom med ein høgare form av ein gamal type eigedom, dvs. kommunistisk eigedom’[x].
For Marx og Engels er den felles dimensjonen i kommunistisk eigedom bunde tett saman med individuell allsidig menneskelig utvikling både som middel og mål når det gjeld utviklinga av produktivkreftene. Dei ser ikkje for seg mekaniserte produktivkrefter som står over, og bestemmer, livsmuligheitene til arbeidarane og deira fellesskap. I staden ser dei menneskelige vesen som individuelt og kollektivt tar, held, opererer og utviklar desse produktive kreftene på måtar som forbetrar menneskelige evne/anlegg og livsmuligheiter sett som eit heile. Det er i denne heilskapelige tydinga, som er innretta på menneskelig utvikling, dei ser på ’det menneskelige vesenet sjølv’ som ’den viktigaste produktivkrafta’[xi]. Sett på denne måten er ’produktivkreftene og samfunnsmessige forhold to forskjellige sider av utviklinga av det samfunnsmessige individet’[xii]. Den svært utvikla samfunnsmessige produksjonen som kapitalismen let etter seg tyder at ’individa må tileigne seg den eksisterande heilskapen av produktivkrefter, ikkje bare for å oppnå sjølvaktivitet, men også for berre å sikre sin eigen eksistens’[xiii].
For å vere eit effektivt verkty for altomfattande menneskelig utvikling må kommunismen vere ’ dei sameinte individa si tileigning av dei totale produktivkreftene’; men han må ikkje redusere individa til små, utskiftbare tannhjul i ein gigantisk kollektiv maskin som opererer utanfor deira kontroll i ei framandgjort jakt på ’produksjon for produksjonens skuld’[xiv]. Han må forbetre utviklinga av dei menneskelige produktive kreftene som er i stand til å ta grep om og kontrollere den samfunnsmessige produksjonen på linje med ’utviklinga av den rike menneskelige naturen som eit mål i seg sjølv’[xv]. Sjølv om kommunistisk ’tileigning [har] ein universell karakter som samsvarer med … produktivkreftene’, så fremmar ho også ’utviklinga av dei individuelle evnene som samsvarer med dei materielle produksjonsinstrumenta’[xvi]. Fordi desse instrumenta har blitt utvikla til ein totalitet og … bare eksisterer innan det universelle samkvemmet’ krev deira effektive tileigning ’utviklinga av ein totalitet av evnene til individa sjølve’[xvii]. Kort sagt ’den genuine og frie utviklinga av individa’ under kommunismen former, og blir i sin tur forma av ’den universelle karakteren av verksemda til individa på grunnlag av dei eksisterande produktivkreftene’[xviii].
Følgjelig er det slik at sjølv om kommunismen ’ikkje gjeninnfører privat eigedom’ av produksjonsmiddel så ’oppretter han verkelig individuell eigedom på grunnlag av det som er oppnådd under den kapitalistiske epoken, nemlig samvirket og den felles eigedommen av jorda og produksjonsmidla’[xix]. ’Den framande eigedommen til kapitalisten’ er ’oppheva ved å omdanne hans eigedom til eigedommen … til dei sameinte, samfunnsmessige individa’[xx]. Kommunistisk eigedom sikrar på denne måten kvart individ tilgang til vilkåra og resultata av produksjonen slik det treng for å bli eit ’fullstendig uvikla individ’[xxi]. I tillegg til retten til å delta i planlegging og styring av produksjonen (sjå under) fins det tre særeigne individuelle rettar under kommunistisk eigedom som arbeidar i retning altomfattande menneskelig utvikling.
For det første vernar kommunismen individet sin rett til å få sin del av totalproduktet for eige privat forbruk[xxii]. Slik ’omfattar samfunnsmessig eigedom jord og andre produksjonsmiddel og privat eigedom omfattar produkta, dvs. forbruksartiklane’[xxiii]. Naturligvis må samfunnsmessige eigedom også omfatte visse andre fråtrekk i tillegg til dei som er øyremerka til å ’erstatte og auke … produksjonsmidla’[xxiv]. Der må for eksempel vere ’eit reservefond for produksjon og forbruk’[xxv]. Vidare må vi trekke frå for ’generelle administrasjonskostnader’, for ’tilfredsstilling av felles behov, slik som skolar, helsetenester osb.’ og til ’fond for dei som ikkje er i stand til å arbeide’[xxvi]. Men etter desse fråtrekka er ’resten av forbruksmidla … fordelt mellom dei individuelle produsentane i det samarbeidande samfunnet’[xxvii].
Når det gjeld fordelinga av det individa treng til forbruk, ser Marx og Engels for seg ein todelt prosess. Under ’den første fasen av det kommunistiske samfunnet, slik det er når det nett har oppstått frå det kapitalistiske samfunnet etter lange fødesmerter’, foreslår dei at ’ den delen som kvar individuelle produsent får til livsopphald’ vil vere ’bestemt av arbeidstida til den enkelte’[xxviii] . Men i ein andre ’høgare fase av det kommunistisk samfunnet’ må krav på forbruksmiddel ut frå kor mykje ein arbeidar ’bli heilt forlate og samfunnet kan skrive på fanene sine: frå kvar etter evne og til kvar etter behov!’[xxix]. I denne høgare fasen ’tillatar fordelingsmåten… alle medlemmer av samfunnet å utvikle, halde oppe og bruke evnene sine i alle mulige retningar’[xxx]. ’Arbeidaren sitt eige individuelle forbruk’ blir med andre ord ’utvida til eit trinn … som trengs for full utvikling av individualiteten’[xxxi].
Den andre måten som kommunistisk eigedom fremmar individuell menneskelig utvikling på, er ved å sikre alle individ tilgong til dei utvida samfunnstenestene – utdanning, helsevern, offentlige tenester og alderspensjonar – som blir finansiert gjennom fråtrekk frå totalproduktet før det fordelast mellom individ. På denne måten er det slik at ’det som produsenten blir fråtatt som privat individ får han att direkte eller indirekte som medlem av samfunnet’[xxxii]. Slikt samfunnsmessig forbruk vil ’bli svært mykje større samanlikna med dagens samfunn og det aukar i same forhold som det nye samfunnet utviklar seg’[xxxiii]. Dimensjonen av menneskelig utvikling er klar ut frå den tenkte utvidinga av ’teknologisk utdanning, både teoretisk og praktisk … i skolane til arbeidarane’, medrekna ’ei tidlig kombinasjon av produktivt arbeid med utdanning’ – som sjølvsagt føresett ’ei streng regulering av arbeidstida ut frå dei forskjellige aldersgruppene og andre sikkerheitstiltak for å verne ungane’[xxxiv]. Ein viktig funksjon for denne heilskapelige utdanninga vil vere å ’omforme vitskap frå eit instrument for klasseherredømme til ei folkelig kraft’[xxxv].
For det tredje omfattar kommunistisk eigedom individet sin rett til stadig kortare arbeidstid. Denne ’forkortinga av arbeidsdagen’ vil lette menneskelig utvikling ved å gi individa meir fritid der dei kan ’nyte materielle og intellektuelle fordelar … ved samfunnsmessig utvikling’[xxxvi]. Fritid er ’tid … til den frie intellektuelle og samfunnsmessige aktiviteten til individet’[xxxvii]. Slik
’er fritid, disponibel tid, rikdom i seg sjølv, delvis for å nyte produkta og delvis for fri verksemd som – i motsetnad til arbeid – ikkje er dominert av presset frå eit ytre formål som må oppfyllast og der denne oppfyllinga blir sett på som naturlig naudsyn eller ei samfunnsmessig plikt’.[xxxviii]
Under kommunismen er følgjelig ’målet på rikdom – ikkje lenger, på noen måte, arbeidstid, men heller disponibel tid’[xxxix].
Kommunismen strevar etter denne forbetringa av menneskelig rikdom ved å erstatte marknadstildeling med ein ’kollektiv produksjon’ der ’samfunnet tildelar arbeidskraft og produksjonsmiddel mellom dei ymse industrigreinene’[xl]. Når ’produksjonsmidla blir halde felles’ blir produksjonen ’til produksjon av fritt samanslutta menneske og står under deira medvitne og planlagde kontroll’[xli]. Dei ’mange forskjellige formane for arbeidskraft’ blir brukt ’med fullt medvit som ei einaste samfunnsmessig arbeidskraft … i samsvar med ein bestemt samfunnsmessig plan (som) held oppe dei korrekte proporsjonane mellom dei forskjellige funksjonane til arbeidskrafta og dei ymse behova til samanslutninga’[xlii]
Som eg har hevda tidligare har debattar om ’sosialismens økonomi’ fokusert på tekniske saker som angår effektiviteten i fordelinga (’sosialistisk rekning’). Marx og Engels sjølv understreka ofte kommunismens overlegne fordelingsevner samanlikna med kapitalismen. For eksempel hevda Marx at med kommunisme ’ville sameinte, samverkande samfunn regulere den nasjonale produksjonen ut frå ein felles plan og på den måten ta han under sin eigen kontroll og gjøre slutt på anarkiet og dei periodiske krampane som er lagnaden til den kapitalistiske produksjonen’[xliii]. Likevel var ikkje det viktigaste ved kommunistisk planlegging større kontroll og effektivitet, men heller den rolla han har som noe som muliggjør og påverkar den menneskelige utviklingsimpulsen som blir utløyst av det nye systemet av eigedomsrettar – med den sikringa vi her finn av livsopphald, utviding av samfunnsmessige tenester, medrekna teoretisk og praktisk utdanning og meir fritid. Grunnen til at kommunismen er ’eit samfunn organisert for samverkande arbeid på grunnlag av planlegging’ er ’å sikre alle medlemmer av samfunnet eksistensmiddel og full utvikling av evnene deira’[xliv]. Denne forsikringa kan ikkje sameinast med marknads- og profittdriven produksjon der ’individa er underlagt den samfunnsmessige produksjonen; den samfunnsmessige produksjonen fins utanfor dei som lagnaden deira’[xlv]. Marx og Engels sin påstand er at marknadsframandgjøringa av individa (og heile samfunnet) frå den direkte felles kontrollen over produksjonen er ein følgje av det grunnleggande lønsarbeidsforholdet. Det er kapitalen sitt samfunnsmessige skilje av produsentane frå produksjonsvilkåra som skaper den situasjonen at produksjonen blir utført i føretak som er organisert uavhengig av kvarandre og styrt av signal frå marknaden[xlvi]. Dette er grunnen til at Marx insisterer på at kommunismen er ’ei form for produksjon som er heilt motsett vareproduksjonen’[xlvii]. Opphevinga av vareforma og arbeidarane sin samfunnsmessige skilnad frå dei naudsynte produksjonsvilkåra er to sider av det same fenomen der den siste forma har første rang. Kommunismen si oppheving av framandgjøringa tar form av at arbeidet blir ’direkte samfunnsmessig arbeid’ utan trong til å gå inn i pengebytte for å få fram ein samfunnsmessig deling av arbeidet som sikrar reproduksjonen[xlviii]. Som Marx seier er marknaden bare ’bandet som er naturlig for individ innan særeigne avgrensa produksjonsforhold’; og den ’framande og uavhengige karakteren’ til dette bandet ’ovafor individa viser bare at dei sistnemnde framleis held på med å skape vilkåra for det samfunnsmessige livet sitt, og at dei enno ikkje har begynt å leve det på grunnlag av desse vilkåra’[xlix].
For å summere opp så blir kommunismen sitt system med direkte samfunnsmessig arbeid sett på som noe som utviklar seg saman med produsenten si individuelle og kollektive utvikling som menneskelige vesen. Dette er forståelig når dei heller store krava til menneskelige ressursar som ’samverkande arbeid … utvikla til nasjonale dimensjonar’, er gitt[l]. Desse krava syns endå meir formidable når vi tar omsyn til at dette systemet ikkje skal styrast av noen sentralisert statsmakt, men i staden ’begynner med sjølvstyret til fellesskapa’[li]. Samanslutningar av arbeidarar skal erstatte statsbyråkrati, og ein kvar med offisiell stilling (medrekna dommarar) vil ikkje bare bli vald, men vere gjenstand for direkte tilbakekalling og dei vil ikkje bli kompensert meir enn den gjennomsnittlige arbeidande personen[lii]. Frå denne kanten kan vi definere kommunismen som ’folket som handlar for seg sjølv, ved seg sjølv’ eller at ’samfunnet sluker opp statsmakta som blir samfunnet si eiga levande kraft i staden for som krefter som kontrollerer og held det nede’[liii]. I denne oppslukinga av framandgjort makt vil utviklinga av menneskelige evne og behov forme utviklinga av samanslutninga sine evner til å planlegge, medrekna handsaminga av produksjonen sine naturgrunnlag.
Fellesskapen sin administrasjonen av allmenningane
Marx og Engels var djupt uroa over kapitalen sine tendensar til å skape økologisk krise[liv]. Følgjelig understreka dei den trongen eit etterkapitalistisk samfunn hadde til å ta ansvar for å administrere naturvilkåra. Dette forklarar kvifor dei insisterte på utviding av felleseigedommen til jord og andre ’livskilder’[lv]. Slik Marx og Engels såg det for seg vil kommunismen ’opprette att dei nære banda mellom menneske og jorda, men på ein fornuftsbestemt måte, og ikkje lenger formidla av liveigenskap, hersking og den idiotiske mystisismen til [privat] eigedom, sidan jorda ikkje lenge er eit objekt for kjøpslåing[lvi]. Denne ’felles eigedommen’ av jorda ’tyder ikkje at ein får opp att den gamle originale felleseigedommen, men er ein institusjon av ein mykje høgare og meir utvikla form av eigedom i fellesskap’[lvii].
Det fins likevel to funksjonelle parallellar mellom Marx og Engels si oppfatning av kommunistisk jordeigedom og dei felles eigde ressurssystema som det er gitt ein oversikt over i første delen av kapitlet.
For det første, i begge tilfelle gir ikkje felles eigedom – individuell – eller kollektiv – rett til å overutnytte jord og andre naturvilkår. Marx og Engels erkjente at jord ikkje bare er ein særlig ressurs, men at det er den grunnleggande kjelda til ’alle varige vilkår for liv som trengs av kjeda av menneskelige generasjonar’[lviii]. Derfor hevda dei at alle vanlige oppfatningar av ’eige’ av jord – medrekna individ sine rettar til å utnytte og avytre slik dei sjølv finn for godt – ikkje lenger ville gjelde under kommunismen som i staden stoler på eit felles system av bruksrettar og ansvar[lix]. Kommunistisk eigedom vil sjølvsagt gi alle individ rett til å delta i den produktive bruken av jorda og produkta frå ho som vilkår for deira eigen reproduksjon og allsidige utvikling. Men denne individuelle retten opererer innan kommunismen si ’medvetne og fornuftige handsaminga av jorda som varig felles eige, som det vilkåret for eksistensen og reproduksjonen av kjeda av menneskelige generasjonar som ikkje kan avytrast[lx]. Det kan ikkje vere mykje tvil om at Marx og Engels, lik dei fleste økologiske økonomane, ville avvise tanken om at ein positiv forskotsrente skulle bli nytta på framtidig mangel på tilgong på ressursar som er ein felles pott.
Den andre parallellen mellom dei observerte systema med felles pott og Marx og Engels sine berekningar er den praktiske tileigninga av makt til samfunnsmedlemmer grunna på ei djup rotfesting i felleseigedommen sine institusjonar for kulturell og produktiv verksemd. Marx og Engels ser for seg at produsentane tar i bruk den vitskapelige kunnskapen som trengs for å sjølvstyre arbeidsprosessen sin, medrekna bruken deira av naturvilkåra. Kommunismen si vekt på teoretisk og praktisk utdanning er heilt relevant i denne samanhangen. Her ser Marx og Engels spreiinga og den vidare utviklinga av vitskapelig kunnskap som tar form av ein ny kombinasjon av natur- og samfunnsvitskap[lxi]. Sjølv om denne einskapen, som utviklar seg mellom natur og menneskesamfunn, er ein logisk følgje av den samverkande utviklinga av naturen og menneske samfunnet[lxii], så er verkeliggjøringa av begge deler ein funksjon av kommunismen si oppheving av framandgjøringa av produksjonsvilkåra og deira omdanning til vilkår for menneskelig utvikling. Bare då vil folk bli verkelig
’medvitne om dei indre forholda mellom det som vi i dag kallar ’natur’verda og ’samfunns’verda … og handsame dei to halvdelane som fram til då har vore skilde, som ein einaste heilskap. Individet vil sjå at det lærer om begge delar når ei lærer anten om samfunnet eller naturen’[lxiii].
Eller, som Engels seier det rett ut, vil folk ikkje bare ’føle, men også vite om einskapen sin med naturen’[lxiv].
Denne medvetne ’forsoninga av menneska med naturen og med seg sjølv’ avheng framfor alt av kommunismen sin auke av ’fri tid’ og bruken av denne ’for den fulle utviklinga av individet’ som er i stand til å ’gripe sin eigen historie som prosess og erkjenninga av naturen (og like tilstadeverande som praktisk makt over naturen) som sin verkelige lekam’[lxv]. Gjennom den praktisk-intellektuelle utviklinga av produsentane under den frie tida og arbeidstida, blir ’den samfunnsmessige karakteren’ av kommunistisk arbeid ’sett … ikkje bare i ei naturlig, spontan form, men som verksemd som regulerer alle naturkreftene’[lxvi]. Som Marx seier,
’Fri tid – som både er fritid og tid for høgare aktivitet – har naturligvis omforma den som har han til eit forskjellig subjekt, og han går inn i den direkte produksjonsprosessen som dette forskjellige subjektet. Denne prosessen er då både disiplin, når det gjeld mennesket som er i ferd med å blir til; og, på same tid, verksemd, eksperimentell vitskap, materielt skapande og tingliggjørande vitskap, som når det gjeld mennesket som har blitt til har samfunnets oppsamla kunnskap i hovudet sitt[lxvii].
Den økologiske betydinga av fri tid som mål på kommunistisk rikdom kan ikkje overskattast. Veksande arbeidsproduktivitet treng ikkje auke gjennomstrømminga av materie og energi i den grad produsentane blir kompensert med forkorting av arbeidstida i staden for auke i materielt forbruk. Under like forhold gir det seg dessutan av seg sjølv, at i den grad menneskelige behov som er utvikla og tilfredsstilt i løpet av utvida fri tid bruker mindre materie og energi, så vil den auka vekta av desse behova i høve til alle behova minske produksjonspresset på naturomgjevnadene. Slik øko-vennlige verksemder kan innehalde ikkje bare oppsamling av produktive og vitskapelige kunnskapar, men også andre sjølvutviklande og kunstnarlige syslar. I røynda ser Marx og Engels at produsentane kan bruke den nyoppdage materielle tryggheita si og den auka fritida til å engasjere seg i ei mengd intellektuelle og estetiske former for sjølvutvikling[lxviii]. Denne delvise aventropifiseringa av menneskelige behov og menneskelig utvikling kan bli enda betre gjennom dei auka muligheitene som kommunismen gir folk til å blir kunnskapsrike deltakarar i og skaparar av økonomisk, politisk og kulturelt liv.
Den indre einskapen mellom menneskeslekta og naturen tyder sjølvsagt at det framleis vil vere naudsynt for det kommunistiske samfunnet å ’stri med naturen for å tilfredsstille behova sine, for å oppretthalde og reprodusere livet [sitt]’[lxix]. Dette gjør det endå meir vesentlig
’at det samfunnsmessige menneske, dei samanslutta produsentane, styrer den menneskelige utvekslinga med naturen på fornuftig måte, får ho under deira kollektive kontroll i staden for å bli dominert av ho som ei blind makt; klarar dette med minst mulig bruk av energi og under vilkår som er mest verdige og passande for den menneskelige naturen deira’[lxx].
Slik ’verkelig medveten mestring av naturen’ føreset at produsentane har ’blitt sjefar over sin eigen samfunnsmessig organisasjon’[lxxi]. Men han føreset ikkje at menneskeslekta har overvunne alle naturlige grenser; og han føreset heller ikkje at dei samanslutta produsentane har oppnådd fullstendig teknologisk kontroll over naturkreftene;
’Fridom består ikkje i draumen om å vere uavhengig av naturlovene, men i kunnskap om desse lovene og i den muligheita det gir til å få dei til åverke systematisk mot visse mål. Dette gjeld både lover i den ytre naturen og dei som styrer den kroppslige og mentale eksistensen til menneska sjølve – to typar av lover som vi kan skilje frå kvarandre i tanken, men ikkje i røynda. … Derfor består fridom i ein kontroll over oss sjølve og over den ytre naturen som er grunna på naturnaudsyn[lxxii].
Det er på denne kloke og forsiktige måten Marx ser for seg at dei sameina produsentane ’dirigerer produksjonen frå starten av slik at det årlige tilskottet av korn bare i liten grad avheng av variasjonar i veret; produksjonssfæren – forsyningsaspekta og bruksaspekta av han – er fornuftig regulert’[lxxiii]. For eksempel vil ’varig relativ overproduksjon av eksisterande rikdom’, det vil seie ’produksjon i høgare skala enn det som trengs for den enkle erstattinga og reproduksjonen av eksisterande rikdom’, er bare ein forstandig måte å sikre seg mot ’øydelegging på grunn av ekstraordinære naturkatastrofar, brann, flom osb.’[lxxiv]. ’Innanfor det kapitalistiske samfunnet’ derimot, medfører ukontrollerbare naturvilkår eit unaudsynt ’anarkistisk element’ i den samfunnsmessige reproduksjonen[lxxv]. Kommunismen sin planlegging ut får føre var prinsippet når det gjeld hendingar i naturen, illustrere korleis ’verkelig menneskelig fridom’ bare kan grunnleggast på ’ein eksistens som er i harmoni med dei etablerte naturlovene’[lxxvi].
II Berekraftig menneskelig utvikling, klassekamp og økologisk økonomi
Marx og Engels visjon om kommunismen smeltar saman ressursar i felles pott, samsvarande utvikling av menneske og naturen rundt og felleseige til dimensjonar i berekraftig utvikling. Og denne visjonen kombinerer naturvitskapelig og samfunnsvitskapelig tenking på ein praktisk-intellektuell måte som er heilt i samsvar med den tverrdisiplinære karakteren til økologisk økonomi. På same tid er det slik at når Marx og Engels ikkje gir oss eit detaljert plan for framtidssamfunnet, så tyder det at visjonen deira gir rom for ei variert institusjonell og kulturell utvikling som er i samsvar med det grunnleggande prinsippet om berekraftig menneskelig utvikling basert på oppheving av framandgjøringa av vilkåra for produksjonen. Slik sett held kommunismen deira seg til dei økologiske økonomane si forplikting til å vere metodisk mangesidig og historisk open.
Marx og Engels forsøkte sjølvsagt ikkje å sjå for seg kommunismen slik at dei kunne få plass i disiplinen økologisk økonomi. Dei hadde kraftige politiske grunnar til å legge fram eit inkluderande og historisk ope rammeverk heller enn ein detaljert plan. Ein detaljert plan ville ha gjort vald på kravet om at ’frigjøringa av dei arbeidande klassane må erobrast av desse klassane sjølve’[lxxvii]. Det ville ha utelukka arbeidarklassen sin sjølvutvikling gjennom politiske debattar, konfliktar og erfaringar med prøve- og feilemetoden i kampen, og dermed hindre spiringa og veksten til ei revolusjonær rørsle som hadde sitt sentrum i arbeidarfellesskapet. Som Alan Shandro forklarar forsto Marx og Engels arbeidarklassen som ’einskap i forskjell, som eit politisk fellesskap’[lxxviii]. Dette er grunnen til at dei såg på kommunismen, ikkje som en ’masterplan’ men ’som eit middel til å organisere arbeidarane si rørsle og for å strukturere og rettleie debatten i og rundt ho[lxxix].
Denne måten å nærme seg saka på er i samsvar med den vanskelige og langvarige karakteren til overgangen til kommunisme slik Marx og Engels vurderte det. Når alt kjem til alt så medfører denne endringa av dei naturlige og samfunnsmessige vilkåra for produksjonen frå framandgjorte vilkår med klasseutbytting til vilkår med berekraftig menneskelig utvikling, og det er noe som vi ikkje kan få til over natta. Kommunistisk produksjon er ikkje bare ganske enkelt arva frå kapitalismen, ha krev ’lange kampar, gjennom ein serie med historiske prosessar som omformar omstende og menneske’[lxxx]. Blant desse omforma omstende vil vere ’ein ny samfunnsmessig organisering av produksjonen, eller heller at dei samfunnsmessige produksjonsformene blir sett fri … frå den klassekarakteren dei no har og den harmoniske nasjonale og internasjonale koordineringa av dei’[lxxxi].
Alle detaljerte planar om resultatet av denne epokegjørande globale omdanninga ville vere yttarst utopisk i den mest dogmatiske og abstrakte tydinga av denne nemninga. Den kampen som føregår i den verkelige verda for å skape ’vilkår for fritt og samanslutta arbeid … vi oppatt og oppatt bli hindra av motstanden til dei eksisterande interessene og klasseegoismen’, og dette er nett grunnen til at dei nøyaktige framgongane (og tilbakeslaga) ikkje kan bestemmast på førehand[lxxxii]. Omdanninga til et fellessystem for berekraftig menneskelig utvikling er ut frå naturen sin ein prosess med felles utvikling av menneske og natur som er avhengig av kva spor tinga går inn i. Eit avgjørande viktig aspekt ved denne avhengigheita av spor er, slik Marx og Engels ser det, at kommunismen sine føresetnader for menneskelig utvikling for ein stor del vil bli skapt av sjølve den revolusjonære kampen. Det blir sagt slik i Den tyske ideologien at kommunistisk
tileigning … kan bare finne stad gjennom ei sameining som bare kan vere universell på grunn av karakteren til proletariatet sjølv, og gjennom ein revolusjon der, på den eine sida, makta til den tidligare produksjonsmåten … blir styrta, og på den andre sida, den universelle karakteren og energien til proletariatet blir utvikla som trengs for å fullføre tileigninga, og dessutan at proletariatet kvittar seg med at som framleis heng ved det frå den tidligare stillinga i samfunnet[lxxxiii].
Kravet om livsmuligheiter som er meir rettferdig og meir økologisk berekraftige står sentralt i det veksande verdsomspennande opprøret mot dei dominerande økonomiske institusjonane (transnasjonale føretak, Det internasjonale Pengefondet-Verdsbanken og Verdens Handelsorganisasjon). Men denne rørsla treng eit rammeverk for debatt, forsoning og verkeliggjøring av alternative strategiar for menneskelig utvikling som er leia av livsverdiar – ikkje av marknaden, privat profitt og andre former for utbytting og undertrykking. Den klassisk-marxistiske visjonen om kommunisme som oppheving av framandgjøringa har framleis mykje å bidra med i dette rammeverket som vi treng.
Verk som det vist til:
Dickens, Peter 2004, Society and Nature, Cambridge: Polity Press.
Dugger, William M. og Howard J. Sherman 2000, Reclaiming Evolution, London: Routlegde.
Engels, Frederick 1939 [1878], Anti-Düring, New York: International Publishers.
Engels, Frederick 1964a [1925], Dialectics of Nature, Moscow: Progress Publishers.
Engels, Frederick 1964b [1844], ’Outline of a Critique of Political Economy, i Economic and Philosphical Manuscripts of 1844, av Karl Marx, New York: International Publishers.
Engels, Frederick 1979 [1872], The Housing Question, Moscow: Progress Publishers.
Lange, Oskar og Fred M. Taylor 1964, On the Economic Theory of Socialism, New York: McGraw-Hill.
Lebowitz, Michael 2002, ’Karl Marx: The Needs of Capital vs. the Needs of Human Beings’, i Understanding Capitalism: Critical Analysis from Karl Marx to Amartya Sen, redigert av Douglas Dowd, London: Pluto Press.
Marx, Karl 1943
Marx, Karl 1964 [1932], Economic and Philosphical Manuscripts of 1844, New York: International Publishers.
Marx, Karl 1966 [1890-1], Critique of the Gotha Program, New York: International Publishers.
Marx, Karl 1971, [1959], Theories of Surplus Value, del III, Moscow: Progress Publishers.
Marx, Karl 1973 [1939-41], Grundrisse, New York: Vintage.
Marx, Karl 1974b [1871], ‘Provisional Rules’, i The First International and After, redigert av David Fernbach, New York: Random House.
Marx, Karl 1975 [1939], ‘ Notes on Wagner’, i Texts on Method, redigert av Terrell Carver, Oxford: Basil Press.
Marx, Karl 1976b [1898], Value, Price, and Profit, New York: International Publishers.
Marx, Karl 1981 [1867-94], Capital, bind I-III, New York: Vintage.
Marx, Karl 1985 [1971], ‘The Civil War in France’, i Marx and Engels on the Paris Commune, Moscow: Progress Publishers.
Marx, Karl 1989b [1924], ’Drafts of the Letter to Vera Zasulich’ og ‘Letter to Vera Zasulich’ i Collected Works, Karl Marx and Frederick Engels, bind 24, New York: International Publishers.
Marx, Karl 1994 [1976-82], ‘Economic Manuscripts of 1861-63, Conclusion’, in Collected Works, Karl Marx and Frederick Engels, bind 34, New York: International Publishers.
Marx, Karl og Friedrich Engels 1968 [1848], ‘Manifesto of the Communist Party’ i Selected Works, Karl Marx and Frederick Engels (eitt bind), London, Lawrence and Wishart.
Marx, Karl og Friedrich Engels 1976 [1932], The German Ideology, Moscow: Progress Publishers.
Ollman, Bertel 1979, Social and Sexual Revolution, Boston: South End Press.
Shandro, Alan 2000, ’Karl Marx as a Conservative Thinker’, Historical Materialism, 6: 3-25.
[i] Dugger og Sherman 2000; Dickens 2004, sidene 66-73.
[ii] Lange og Taylor 1964; Science & Society 1992 og 2002.
[iii] Eit unnatak som vi kan merke oss er Lebowitz 2002. (Omsettaren vil legge til Mészáros.)
[iv] Marx og Engels 1976, side 89.
[v] Marx og Engels 1976, side 309.
[vi] Marx og Engels 1976, side 86.
[vii] Marx og Engels 1968, side 53.
[viii] Marx 1971, sidene 271-2. Sjå og Marx 1976b, side 39.
[ix] Engels 1939, side 221; Marx 1968, side 580 og 1971, side 525.
[x] Marx 1989b, side 363 (utheving i originalen).
[xi] Marx 1973, side 190.
[xii] Marx 1973, side 760.
[xiii] Marx og Engels 1976, side 96.
[xiv] Mars og Engels 1976, side 97.
[xv] Marx 1968, sidene 117-18.
[xvi] Marx og Engels 1976, side 96.
[xvii] Ibid.
[xviii] Marx og Engels 1976, side 465.
[xix] Marx 1981, bind I (utheving lagt til).
[xx] Marx 1994, side 109 (utheving i originalen).
[xxi] Marx 1981, bind I, side 618.
[xxii] Marx og Engels 1968, side 49.
[xxiii] Engels 1939, side 144; samanlikn Marx 1981, sidene 172-3.
[xxiv] Engels 1979, side 28.
[xxv] Engels 1979, side 28; sjå også Marx 1966, side 7 og 1981, bind III, side 1016.
[xxvi] Marx 1966, side 7.
[xxvii] Marx 1966, sidene 7-8.
[xxviii] Marx 1966, side 10 og 1981, bind I, side 172.
[xxix] Marx 1966, side 10; samanlikn Marx og Engels 1976, side 566.
[xxx] Engels 1939, side 221 (utheving i originalen).
[xxxi] Marx 1981, bind III, sidene 1015-16.
[xxxii] Marx 1966, side 8.
[xxxiii] Marx 1966, side 7.
[xxxiv] Marx 1981, bind I, side 619 og 1966, side 22
[xxxv] Marx 1985, side 162.
[xxxvi] Marx 1981, bind III, side 958-9.
[xxxvii] Marx 1981, bind I, side 667.
[xxxviii] Marx 1971, side 257 (utheving i originalen).
[xxxix] Marx 1973, side 708.
[xl] Marx 1981, bind II, side 434.
[xli] Marx 1981, bind I, side 171, 173.
[xlii] Marx 1981, bind I, side 171-2.
[xliii] Marx 1985, side 76.
[xliv] Engels 1939, side 167.
[xlv] Marx 1973, side 158.
[xlvi] Marx 1970, sidene 84-5 og 1973, sidene 171-2.
[xlvii] Marx 1981, bind I, side 188.
[xlviii] Marx, bind I, side 188; sjå også Marx 1973, side 158; Engels 1939, sidene 337-8.
[xlix] Marx 1873, side 162.
[l] Marx 1974a, side 80.
[li] Marx 1989a, side 519.
[lii] Marx 1985, sidene 71-77, 153-7; samanlikn Ollman 1979, sidene 58-62.
[liii] Marx 1985, sidene 130, 153.
[liv] Burkett 1999a, kapitla 9-10; Foster 2000a, kapittel 5.
[lv] Marx 1966, side 5.
[lvi] Marx 1964, side 103.
[lvii] Engels 1939, side 151.
[lviii] Marx 1981, bind III, side 754.
[lix] Marx 1981, bind III, side 911.
[lx] Marx 1981, bind III, side 949.
[lxi] Marx 1964, side 143; Marx og Engels 1976, side 34.
[lxii] For Marx og Engels (1976, side 45) er ikkje naturen og samfunnet ’to skilde ´ting´´; det er heller slik at menneskeheita har ’ein historisk natur og ein naturhistorie’. Mens dei insisterer på at ’naturen som kjem før menneskelig historie … ikkje lenger fins i dag, så erkjenner dei den stadige viktigheita til ’produksjonen sine naturlige moment’ og at ’individ er underlagt naturen’ når dei brukar desse’ (Marx og Engels 1976, sidene 46, 71).
[lxiii] Ollman 1979, side 76.
[lxiv] Engels 1964a, side 183, Marx (1964, side 137) definerer derfor kommunismen som ’einskapen mellom menneskets eksistens og naturen’.
[lxv] Engels 1964b, side 294; Marx 1973, side 542 (utheving i originalen).
[lxvi] Marx 1973, side 612.
[lxvii] Marx 1973, side 712. Samanlikn Marx 1971, side 257.
[lxviii] Marx 1973, side 287; Marx og Engels 1976 , side 53.
[lxix] Marx 1981, bind III, side 959.
[lxx] Ibid.
[lxxi] Engels 1939, side 309.
[lxxii] Engels 1939, side 125.
[lxxiii] Marx 1975, side 188.
[lxxiv] Marx 1981, bind II, sidene 256-7, 544. Sjå også Marx 1966, side 7 og 1971, sidene 357-8-
[lxxv] Marx 1981, bind II, side 545.
[lxxvi] Engels 1939, side 126.
[lxxvii] Marx 1974b, side 82.
[lxxviii] Shandro 2000, side 21.
[lxxix] Shandro 2000, side 22-3.
[lxxx] Marx 1985, side 76.
[lxxxi] Marx 1985, side 157
[lxxxii] Ibid.
[lxxxiii] Marx og Engels 1976, side 97.
Terje Valen, 2013
—————————————————————————–
Grunnleggande trekk i Marx sin samfunnsanalyse
Spørsmål 1: Kva vil du seie dersom eg spør deg kva som er utgangspunktet for heile samfunnsanalysen til Karl Marx? Eg tenker ikkje då på dei meir omfattande omgrepa som materialisme og dialektikk, men på det særskilde som vedgår samfunnet. Tenk på det i noen timar, så skal eg komme med mitt svar.
Svar 1: Det er den samfunnsmessige utvekslinga mellom mennesket og naturen rundt. Marx snakkar om tilhøvet mellom menneska sin organiske og ikkje-organiske kropp. Vi har altså ein kropp som vi lever i og så har vi ein kropp som vi lever av, og ei utveksling mellom desse.
Underspørsmål til spørsmål 1: Kor finn vi noe om dette i det Marx skreiv?
Svar på underspørsmål 1: Her er først eit viktig sitat frå Marx sine økonomisk-filosofiske manuskript som han skreiv i Paris i 1844 då han hadde hatt den først runden sin med økonomiske studiar.
”Menneskets universalitet framtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen rundt betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen.” (Sitert fra Karl Marx – Friedrich Engels: Økonomisk filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag og Progress (Sovjet) 1991, side 198.) (Eg kjem til å vise til Falken 1991.)
Tenk litt på dette sitatet og still spørsmål rundt det før eg kjem med sitat frå seinare verk av Marx både for å vise at dette var eit synspunkt han heldt fast på heile livet og for å gi oss meir å tenke på.
Så skal vi sjå på eit sitat frå Den tyske ideologi – Feuerbach som Marx skreiv mellom september 1845 og mai 1846. Det blei første gong offentliggjort i 1926 på tysk. Sitata her er tatt frå Marx – Engels: Verker i utvalg, bind 2, Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag 1970 og seinare opplag, side 60-61.
”Forutsetningene vi begynner med, er ikke vilkårlige, det er ikke dogmer, men virkelige forutsetninger som man bare i innbilningen kan abstrahere fra. Det er de virkelige individene, deres handlinger og deres materielle livsvilkår, både dem som de fikk overlevert og dem de produserte ved sin egen aktivitet. Disse forutsetningene lar seg altså konstatere ad rent empirisk vei.
Den første forutsetningen for all menneskelig historie er naturligvis eksistensen av levende menneskelig individer. Den første kjensgjerning man kan fastslå er således disse individers kroppslige organisasjon og deres derav betingete forhold til den øvrige natur. … All historieskriving må ta sitt utgangspunkt i disse naturlige grunnlag og de modifikasjoner de i historiens løp har gjennomgått som følge av menneskenes aktivitet.
Man kan velge bevisstheten, religionen eller hva man vil for å karakterisere skillet mellom menneske og dyr. Selv begynner menneskene å atskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon. Idet menneskene produserer sine livsfornødenheter, produserer de indirekte selve sitt materielle liv.
Måten som menneskene produserer sine livsfornødenheter på, er først og fremst avhengig av arten av de livsfornødenheter de forefinner og som må reproduseres. Denne måten å produsere på må ikke bare betraktes som en reproduksjon av individets fysiske eksistens. Den er allerede en bestemt slags virksomhet hos disse individer, en bestemt livsmåte. Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer. Hva individene er, avhenger således av de materielle vilkår for deres produksjon.”
”Hos de forutsetningsløse tyskere må vi begynne med å fastslå den første forutsetning for all menneskelig eksistens, altså også for all historie, nemlig den forutsetning at menneskene må være i stand til å leve for å kunne ”lage historie”. For å kunne leve trenger man imidlertid fremfor alt mat og drikke, bolig, klær og en del annet. Den første historiske handling er altså fremstillingen av midlene for å kunne tilfredsstille disse behov, produksjonen av selve det materielle liv, og dette er en historisk handling, et grunnvilkår for all historie, som fremdeles på samme måte som for årtusener siden, må oppfylles hver dag.” … ”Det første ved enhver historisk betraktningsmåte er således at man iakttar denne grunnleggende kjensgjerning i hele sin betydning og hele sitt omfang og lar den komme til sin rett.” (Samme sted, side 68.)
”Resultatet som vi er kommet frem til er ikke at produksjon, distribusjon og forbruk er identiske, men at alle utgjør deler av en totalitet, forskjeller innen en enhet. Produksjonen dominerer så vel over seg selv i produksjonens motsetningsfylte bestemmelse som over de andre momentene. Fra det begynner prosessen igjen og igjen på nytt. At utveksling og forbruk ikke kan være dominerende sier seg selv (Pelican (Grunnriss), side 99.)
Eg har samanfatta det slik i boka Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, side 44 – 45:
”Marx sitt første utgangspunkt er heile naturen (alt som eksisterer) og deretter ein del forhold innan denne naturen.
Heile naturen ser han på som «materie i endring». Både det at noko eksisterer utanfor og uavhengig av menneskeleg medvit og tenking, og det at dette er i uavbroten rørsle og endring, at det både er det gamle og det nye, at det både har struktur og sprenger strukturane, ligg heilt i botn av Marx sine teoriar om samfunnet og. Både naturen rundt menneska, einskildmenneska, samfunn og tenking er forskjellige former for materie i utvikling som omfattar alt. Dette er Marx sitt universalhistoriske perspektiv.
Dei ulike formene for rørsle eller prosessar i naturen utviklar seg på ulike måtar. Ut frå dette kan menneska, gjennom utvekslinga si med resten av naturen, abstrahere i medvitet sitt dei indre lovene som prosessane utviklar seg etter. Alle desse prosessane utviklar seg både tilfeldig og nødvendig. Slik er det også med menneskesamfunnet. Mennesket og menneskesamfunna er også delar av naturen.
Det mest grunnleggande utgangspunktet for Marx sine teoriar om utviklinga av samfunnet eller menneskehistoria er altså forholdet, eller samkvemmet, eller utvekslinga mellom menneska og resten av naturen. Dette inneheld både samkvemmet mellom mennesket og den naturen som ligg rundt mennesket, og det inneheld samkvemmet mellom det eine menneske både som natur- og samfunns(vesen) og det andre mennesket både som natur- og samfunns(vesen) og det inneheld samkvemmet mellom grupper av menneske.
Dei som ser på Marx på ein snever måte anten som filosof eller som økonom osv. oppfattar nett ikkje at det heilt grunnleggande utgangspunktet for og målet med alt arbeidet hans er opphevinga av striden mellom menneska som menneske og naturen. Dei ser derfor ikkje at marxismen har ei djup økologisk forankring, at han handlar om utviklinga av heile naturen og menneska sin plass i denne utviklinga.”
I dag (21.2.2008) ville eg ha formulert dette noko annleis. Eg ville har sagt at utgangspunktet og målet for alt arbeidet til Marx er opphevinga av den fiendtlige eller antagonistiske striden mellom menneska og naturen rundt. Som du vil sjå av eit av sitata under her, så rekna Marx med at menneska alltid må stri med naturen rundt seg i den meininga at det bare er frå naturen vi kan få eller ta alle dei materielle midla til eksistensen vår. Men han meinte og at vi kan klare dette på ein måte som er i takt med naturen og ikkje i utakt med han. Vi kjem tilbake til dette.
Her er noen sitat frå tidlige og seine Marx-verk der han og tok opp desse spørsmåla.
I Den tyske ideologien, som var ferdig i mai 1846 skreiv Marx:
«..den første forutsetning for all menneskelig eksistens, altså for all historie, (er) nemlig den forutsetning at menneskene må være i stand til å leve for å kunne «lage historie». For å kunne leve trenger man imidlertid fremfor alt mat og drikke, bolig, klær og en del annet. Den første historiske handling er altså fremstillingen av midlene for å kunne tilfredsstille disse behov, produksjonen av selve det materielle liv, og dette er en historisk handling, et grunnvilkår for all historie, som fremdeles på samme måte som for årtusener siden, må oppfylles hver dag og hver time bare for å holde liv i menneskene. (….) Det første ved enhver historisk betraktningsmåte er således at man iakttar denne grunnleggende kjensgjerning i hele sin betydning og i hele sitt omfang og lar den komme til sin rett.» (Pax, b.2, s.68.)
Så kan vi sjå på eit sitat frå 3. bind av Kapitalen som Marx i hovudsak skreiv på 1860-talet:
«Slik som dei ville menneska må kjempe med naturen for å få dekka behova sine, for å halde oppe liva sine og reprodusere dei, må også det siviliserte mennesket gjere, og mennesket må det under alle samfunnsformer og alle mogelege produksjonsmåtar. Med menneska si utvikling utvidar det naturnødvendige riket seg fordi behova gjør det; men samstundes utvidar også dei produktivkreftene seg som tilfredsstiller desse (utvida) behova.
Fridommen innanfor dette området kan berre vere at det samfunnsgjorte mennesket, dei sameina produsentane, på fornuftig vis regulerer denne stoffvekslinga si med naturen og får han under den felles kontrollen sin, i staden for at ho herskar over dei som ei blind makt. Det kan berre vere at dei fullfører ho med minst mogeleg anstrenging og under dei vilkåra som er mest verdige og passande for den menneskelege naturen deira. Men det blir alltid eit naudsynt rike.
Bortanom dette byrjar den menneskelege kraftutviklinga som er sitt eige mål, fridommens sanne rike, som likevel berre kan bløme med dette naudsynte riket som grunnlag. Å korte ned arbeidsdagen er det grunnleggande vilkåret.» (Kapitalen bind 3, kap. 48, III. Bo Cavefors 1973, s.726. Marx/Engels: Werke, bind 25, s. 828.)
Eg har sjekka opp att originalen og prøvd å omsette så presis som mulig her.
Eg har vist ved fleire sitat at det ser ut til å vere at Marx meinte at alt er natur og at han delte naturen i to – mennesket på eine side og resten av naturen som mennesket lever i og av på andre sida, og at det er ei utveksling mellom begge
desse sidene av naturen.
Når vi har komme så langt kjem det neste spørsmålet:
Spørsmål 2: Kva er det andre grunnleggane utgangspunktet for Marx sin samfunnsanalyse?
Svar på spørsmål 2: Det er sannsynligvis mykje større einskap om svaret på dette spørsmålet. Når først utvekslinga mellom menneska og naturen rundt er lagt ned som eit grunnlag for all samfunnsanalyse, så blir måten denne utvekslinga går føre seg på, det neste som må avklarast.
Her har Marx det synet at menneska (som natur) utvekslar seg med resten av naturen på ein særskild måte som skiljar dei frå alle andre levande vesen. Omgrepet for denne utvekslinga er produksjon.
Underspørsmål 2: Kva og kor skriv Marx om dette?
(Dette er eit sitat frå Den tyske ideologi Feuerbach som du kan finne i Pax, Marx Engels, Verker i utvalg, b.2, s.60-61.)
«Selv begynner menneskene å atskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon. Idet menneskene produserer sine livsfornødenheter, produserer de indirekte selve sitt materielle liv.
Måten som menneskene produserer sine livsfornødenheter på, er først og fremst avhengig av arten av de livsfornødenheter de forefinner og som må reproduseres. Denne måten å produsere på må ikke bare betraktes som en reproduksjon av individets fysiske eksistens. Den er allerede en bestemt slags virksomhet hos disse individer, en bestemt livsmåte. Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva de produserer og hvordan de produserer. Hva individene er, avhenger således av de materielle vilkår for deres produksjon.»
Eg vil føye til eit anna viktig sitat som viser noe om korleis Marx tenkte om dette.
”Vi har altså denne kjensgjerning: Bestemte individer, som er produktivt virksomme på en bestemt måte, oppretter disse bestemte samfunnsmessige og politiske forhold. Den empiriske iakttakelse må i hvert enkelt tilfelle empirisk og uten noen som helst mystifikasjon og spekulasjon påvise sammenhengen mellom den samfunnmessige og politiske strukturen, og produksjonen. Den samfunnsmessige struktur og staten oppstår alltid ut fra bestemte individers livsprosess; men ikke individer slik de måtte fremstå i egen eller andres forestilling, men individer slik de virkelig er, dvs. slik de arbeider, produserer materielt, altså slik de er virksomme innen bestemte materielle grenser, forutsetninger og vilkår som er uavhengige av deres egne ønsker.” (Pax, Marx Engels, Verker i utvalg, b.2, s.65-66.)
Så skal vi sjå på noen sitat til om same saka:
”Det neste er at selve det tilfredsstilte første behov, tilfredsstillelsens handling og det allerede ervervede instrument for tilfredsstillelsen, fører til nye behov, – og dette å skape nye behov er den første historiske handling.” (Same verk, side 68. Dette sitatet følgjer rett etter sitatet litt ovafor, også frå side 68 i Den tyske ideologien.)
”Det tredje forhold som her helt fra begynnelsen trer inn i den historiske utvikling er det at menneskene, som daglig gjenskaper sitt eget liv, begynner å skape andre mennesker, å forplante seg – forholdet mellom mann og kvinne, foreldre og barn, familien.” (Same verk, side 69.)
”Produksjonen av livet, både av det egne liv i arbeidet og av nytt liv i forplantninga, fremstår allerede straks som et dobbelt forhold – på den ene siden som et naturlig, på den andre siden som et samfunnsmessig forhold, – samfunnsmessig i den forstand at det her er tale om et samvirke mellom flere individer, uansett under hvilke vilkår, på hvilken måte og til hvilket formål det skjer. Herav fremgår at en bestemt produksjonsmåte eller et bestemt industrielt utviklingstrinn alltid er forbundet med en bestemt måte å samarbeide på eller med et bestemt samfunnsmessig utviklingstrinn – og denne måte å samarbeidet på er i seg selv en ”produktivkraft”, – at mengden av de produktivkrefter menneskene har adgang til betinger den samfunnsmessige tilstand og at såleis ”menneskenes historie” alltid må studeres og bearbeides i sammenheng med industriens og byttehandelens historie.”
(Same verk, side 70.)
”Man ser altså helt fra begynnelsen en innbyrdes materiell sammenheng mellom menneskene, en sammenheng som er betinget av behovene og produksjonsmåten og som er like gammel som menneskene selv, – en sammenheng som antar stadig nye former og som på den måten blir ”historie”, selv uten at det eksisterer noe slags politisk eller religiøst nonsens som skulle holde menneskene ekstra sammen.”
(Same verk, side 70.)
”Først nå, etter at vi har sett på fire momenter, fire sider ved de opprinnelige historiske forhold, finner vi at menneskene også har ”bevissthet”. Men heller ikke det som noe på forhånd gitt, som ”ren” bevissthet. ”Ånden” bærer fra begynnelsen av den forbannelsen i seg å være ”befengt” med materie, som her opptrer i form av luftlag i bevegelse, toner, kort sagt språket. Språket er like gammelt som bevisstheten, – språket er den praktiske bevissthet som også eksisterer for andre mennesker og som såleis også for meg først eksisterer, og språket oppstår – på samme måte som bevisstheten – først ut fra behovet og nødvendigheten av samkvem med andre mennesker.” (Same verk, side 70-71.)
Alle desse sitata har noe med den spesielle typen menneskelig utveksling med naturen rundt å gjøre, med produksjonen av livet, med unnatak av eit moment om medvitet og språket.
Så kjem spørsmål 3: Kvifor har menneska mist kontrollen med den menneskelige utvekslinga med naturen rundt seg?
Svar å på spørsmål 3.1.: Det er fordi menneska si tingliggjøring har fått ei framandgjort form.
Spørsmål 3.2.: Kva?????
Svar: Her kjem eit samanfattande sitat frå dei økonomisk-filosofiske manuskripta som du finn att i ei samanheng lengre nede her. Dette sitatet forklarar både kva tingliggjøring er og seier litt om det sentrale i den sjølvskapte materielle framandgjøringa.
”Arbeidsproduktet er det arbeidet som er fiksert i gjenstanden, som er gjort til en ting, det er tingliggjøring av arbeidet. Virkeliggjøringen av arbeidet er dets tingliggjøring. Denne tingliggjøringen av arbeidet trer i den nasjonaløkonomiske tilstand fram som en fjerning av arbeideren fra virkeligheten, tingliggjøringen framtrer som tap av gjenstanden og slaveri under den, mens tilegnelsen framtrer som fremmedgjøring, som avståelse.”
Viss vi erstattar omgrepet ”den nasjonaløkonomiske tilstand” med ”kapitalismen”, så ser vi at tingliggjøring er resultat av produksjon (=menneskelig utveksling med naturen rundt) og at denne tingliggjøringa under kapitalismen trer fram som framandgjøring. Tingliggjøring skulle vere lett å forstå. Men framandgjøring treng meir forklaring.
Spørsmål 3.3.: Kva og kor skriv Marx om dette?
Første gongen Marx tok opp den materielle framandgjøringa var i eit samandrag av økonomen Stuart Mill sitt verk om Elements of Political Economy. Marx budde då første halvdel av 1844) i Paris og las verket i ei fransk omsetting. Eg brukar i hovudsak Marx Engels Werke, Dietz Verlag Berlin, 1990, bind 40, men ser og på omsettinga til engelsk i Karl Marx Friedrich Engels, Collected Works, Lawrence and Wishart, 1975, bind 3. Den siste samlinga er på 50 bind. Det er den største samlinga av skriftene til Marx og Engels før den nye Mega-utgåva blir ferdig (får vi håpe). Elles der det mi meining at det er svært vanskelig å få grep om Marx sine tankar ut frå ei engelsk omsetting. Engelsk manglar mange omgrep som vi har både i tysk og norsk, som gjør det lettare å forstå det Marx skriv om vi held oss til tysk og direkte omsetting frå tysk til norsk. Å omsette til nynorsk byr på noen vanskar, men ikkje så mange som mange trur. Eg legg omsettinga (så langt eg er kommen) av dette ut i eit eige dokument her http://home.online.no/~tervalen/marxmillsam.htm , mens eg legg inn i denne teksten det Marx skreiv om framandgjøringa i dei økonomisk-filosofiske manuskripta.
Marx seier at menneska berre kan eksistere i den grad stoffutvekslinga deira med resten av naturen er i takt med naturen. Dette presiserer han slik at menneska sin eksistens er avhengig av at menneska ikkje øydelegg naturen sine reproduktive krefter.
Dette er Marx sin «naturalisme» eller Marx sin økologi.
Grunnen til at menneska tek til å gå i utakt med naturen og å øydelegge dei reproduktive kreftene og menneska sjølv som ein del av desse kreftene, er at menneskesamfunna utviklar seg gjennom ein lang epoke der menneska er materielt sjølvframandgjort frå naturen.
Alt Marx skriv etter dette er egna til å kaste lys over denne framandgjorte utviklinga og skapinga av dei materielle, organisatoriske og teoretiske vilkåra for å oppheve framandgjeringa både som arbeidsdeling og arbeid, eigedom, familie, stat, parti og ideologi.
I dei mest kjende økonomiske skriftene sine brukte ikkje Marx så mykje omgrepet «framandgjort» fordi det hadde så mange åndelege overtonar (av å føle seg framand osv), men han brukar det svært mykje i Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien frå 1857-58 og han bruker det så seint som i tredje bandet av Kapitalen, i kapittel 48, III, der han på eit vis samanfattar heile arbeidet sitt. Det er ikkje mogeleg å skjønne heilskapen i Marx si tenking, utan at du har ei god forståing av kva han legg i framandgjering. Derfor er det viktig å studere dei økonomisk-filosofiske manuskripta.
MATERIELL SJØLVFRAMANDGJERING
Eg skal no gi eit oversyn over Marx si framstilling av framandgjeringa i dei økonomisk-filosofiske manuskripta. (Sjå Pax. b.2, Marx Engels, verker i utvalg, bind 2., s. 102-116 og/eller Falken, Karl Marx Friedrich Engels, Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, s. 189-208.)
Det første avsnittet av det første manuskriptet handlar om «Arbeidslønna» (Falken s.132-150.) Det er relativt lett å lese og inneheld mellom anna interessante observasjonar om kvinner og barn sitt arbeid.
Det andre avsnittet av det første manuskriptet handlar om «Kapitalens profitt» (Falken s.151-170.). I dette manuskriptet finn vi skarpe observasjonar om utviklinga i kapitalismen som mellom anna gir ei god forståing av drivkreftene bak EU.
Det tredje avsnittet av det første manuskriptet handlar om «Grunnrente». (Falken s.171-188.) Det dreier seg om profitt på arbeid med jord, gruver (og oljeutvinning).
Men først med det fjerde avsnittet av det første manuskriptet kjem Marx til den verdshistoriske oppdaginga si, nemleg oppdaginga av det framandgjorte materielle arbeidet.
(Elles er der og eit andre manuskript som tek opp «Privateigedommen sine forhold», eit tredje manuskript som tek opp «Privateigedom og arbeid», «Privateigedom og kommunisme» (dette kapitlet kjem eg nøyare inn på seinare), «Behov, produksjon og arbeidsdeling», «Pengar» og «Kritikk av Hegels dialektikk og filosofi overhodet».)
Samankoplinga av den engelske nasjonaløkonomien, den franske materialismen (Epicur) og kommunismen og den tyske, hegelske dialektikken med omgrepet framandgjering var eit enormt sprang i utviklinga av Marx sine tankar. Her finn vi, etter mi meining, nøkkelen til forståinga av heile «marxismen» og utviklinga av alle samfunnsforhold slik vi kjenner dei.
Utgangspunktet til Marx er liketil og greitt. Han skriv:
«Ut fra nasjonaløkonomien selv har vi, med dens egne ord, vist at arbeideren synker ned til å bli en vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til produksjonens makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til en opphoping av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i enda verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier, mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele seg i to klasser – eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes klasse.» (Falken, s.189.)
Marx skriv vidare at nasjonaløkonomien tek eigedommen for gitt, han gir oss inga forklåring på eigedommen. Han går og inn på dei motseiingane som nasjonaløkonomien viklar seg inn i på dette overflatiske grunnlaget. Så skriv han:
«Vi må nå skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom menneskets verdi og verdiforringelse, mellom monopol og konkurranse osv, mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.» (Falken, s. 190-191.)
Vidare:
«Vi tar vårt utgangspunkt i et økonomisk faktum fra vår tid.
Arbeideren blir stadig fattigere jo mer rikdom han produserer og jo mer han produksjon øker i makt og omfang. I samme grad som tingenes verden stiger i verdi, vil menneskenes verden synke i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer også seg selv og arbeideren som vare, og det i samme forhold som det overhodet produserer varer.
Det ligger ikke noe annet i dette faktum enn at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhenging av produsenten. Arbeidsproduktet er det arbeidet som er fiksert i gjenstanden, som er gjort til en ting, det er tingliggjøring av arbeidet. Virkeliggjøringen av arbeidet er dets tingliggjøring. Denne tingliggjøringen av arbeidet trer i den nasjonaløkonomiske tilstand fram som en fjerning av arbeideren fra virkeligheten, tingliggjøringen framtrer som tap av gjenstanden og slaveri under den, mens tilegnelsen framtrer som fremmedgjøring, som avståelse.
Virkeliggjøringen av arbeidet framtrer i den grad som fjerning fra virkeligheten at arbeideren taper sin virkelighet helt inn i sultedøden. Tingliggjøringen framtrer i den grad som tap av tingen at arbeideren berøves selv de mest nødvendig ting, ikke bare til livets opphold, men også til å utføre arbeidet. Ja, selve arbeidet blir til en ting som han kan få tak i kun med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrudd. Tilegnelsen av tingen framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere ting arbeideren produserer, jo færre ting kan han eie, og jo mer vil han komme under sitt produkts, kapitalens, herredømme.» (Falken, s.191-192.)
Dette sitatet inneheld essensen i den verdshistoriske oppdaginga til Marx.
Men han utdjupar jo dette mykje i den vidare teksten. Eg skal berre nemne nokre hovudpunkt.
”Alt dette følger av det vi har påvist, nemlig at arbeideren forholder seg til produktet av sitt arbeid som til en fremmed ting.” (Falken, s. 192.)
”Arbeiderens fremmedgjøring overfor sitt produkt innebærer ikke bare at hans arbeid blir til en ting, til en ytre eksistens, men også at det eksisterer utenfor ham, uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham.” (Falken, s. 193.)
”La oss nå se nærmere på tingliggjøringa, på arbeiderens produksjon og på den fremmedgjøringen, det tapet av tingen, av hans produkt, som foregår der.
Arbeideren kan ikke skape noe uten naturen, uten den sansbare ytre verden. Den er det stoff som han arbeid virkeliggjøres i, som det virker i, som det produserer av og produserer ved hjelp av.»
Det han meiner her er naturen som råvarer (som han produserer av) og produksjonsinstrument (som han produserer ved hjelp av).
«Men på samme måten som naturen gir arbeidet eksistensmidler, i den forstand at arbeidet ikke kan eksistere uten ting som det rettes mot, så frambringer naturen på den andre side også eksistensmidlene i den snevrere betydning, nemlig midlene til arbeiderens fysiske eksistens.
Altså jo mer arbeideren tilegner seg den ytre verden, den sansbare naturen, gjennom sitt arbeid, jo mer fratar han seg eksistensmidlene i dobbelt forstand, for det første ved at den sansbare ytre verden gradvis slutter å være en ting som tilhører hans arbeid, å være eksistensmiddel for hans arbeid; for det andre ved at den i stadig større grad slutter å være et eksistensmiddel i direkte forstand, et middel til arbeiderens fysiske eksistens.
Arbeideren blir altså trell under sin ting i dobbelt forstand: For det første ved at han får et arbeidsemne, dvs. arbeid, og for det andre ved at han får eksistensmidler.
Dette gjør at han kan eksistere for det første som arbeider, for det andre som fysisk subjekt. Toppen av dette slaveriet er at det nå bare er som arbeider han kan opprettholde sin eksistens som fysisk subjekt og at han nå er arbeider bare som fysisk subjekt.» (Falken, s.193-194.)
«Arbeidets umiddelbare forhold til sitt produkt er arbeiderens forhold til de tingene han produserer. Den formuendes forhold til de tingene som produseres er bare en følge av dette første forholdet. Og en bekreftelse av det. .. Når vi altså spør: Hva er det vesentlige forhold ved arbeidet, så spør vi altså etter arbeiderens forhold til produksjonen.» (Falken, s194-195.)
Med dette har Marx handsama det første og grunnleggande momentet i framandgjeringa. Det at arbeidaren blir fråteke arbeidsmidla og eksistensmidla sine i den grad han eller ho blir arbeidar samstundes som han/ho skapar alle produkt som menneska lever av og som omformar det materielle grunnlaget for livet til menneska, men som noe som dei ikkje har kontroll over, som trer fram som noe ytre, framandt, fiendtlig.
Så går vi over til det andre momentet i framandgjøringa. Vi er då komme til side 195 i Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker. Eg siterer:
”Hittil har vi bare sett på fremmedgjøringen, på arbeiderens avståelse, bare fra den ene siden, nemlig ut fra hans forhold til produktet av sitt arbeid. Men fremmedgjøringen viser seg ikke bare som resultatet, men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten. Hvordan kunne arbeideren ha stått fram som fremmed for produktet av sin virksomhet hvis han ikke ble fremmed for seg selv i selve produksjonshandlingen. Produktet er jo bare oppsummeringen av virksomheten, av produksjonen. Hvis altså produktet av arbeidet er fremmedgjøringen, så må produksjonen være selv den aktive fremmedgjøringen, være fremmedgjøringen av virksomheten, våre fremmedgjøringsvirksomheten. Fremmedgjøringen av arbeidsgjenstanden er bare en oppsummering av fremmedgjøringen, av avståelsen i selve arbeidsprosessen. Hva består fremmedgjøringen av arbeidet i?
For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd. Arbeideren føler seg derfor som seg selv først utenfor arbeidet, og føler seg utenfor seg selv under arbeidet. Han føler seg hjemme når han ikke arbeider, og når han arbeider føler han seg ikke hjemme. Hans arbeid er derfor ikke frivillig, men påtvunget, det er tvangsarbeid. Det dekker derfor ikke noe behov, men er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det. Fremmedgjøringen av arbeidet kommer tydelig fram ved at så snart det ikke finnes noen fysisk eller annen tvang, så blir arbeidet skydd som pesten. Det utvendige arbeidet, det arbeidet der mennesket blir fremmed for seg selv, er et arbeid som innebærer selvoppofrelse og selvfornektelse. Og endelig kommer dette at arbeidet er noe utenfor arbeideren selv til uttrykk ved at det ikke er hans eget, men en annens, at det ikke tilhører ham, ved at en han under arbeidet ikke tilhører seg selv, men en annen.” (Fra Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 195 og 196.)
Det andre momentet i framandgjøringa er altså at sjølve verksemda til produsenten eller arbeidaren sin verksemd i produksjonen, i utvekslinga si med naturen, i den grunnleggande livsverksemda si, blir noe framand og ikkje bare dei tinga arbeidaren produserer.
Marx samanfattar det slik: ”Vi har sett på hvordan den praktiske menneskelige virksomhet, arbeidet, blir fremmedgjort, ut fra to synsvinkler. 1) Ut fra arbeiderens forhold til arbeidsproduktet som en fremmed ting som har makt over ham. Dette forholdet er samtidig forholdet til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. 2) Ut fra arbeidets forhold til produksjonshandlinga innenfor selv arbeidet. Dette forholdet er arbeiderens forhold til sin egen virksomhet som noe som er fremmed og ikke tilhører ham, virksomheten framtrer her som lidelse, styrken som avmakt, avling som kastrering, arbeiderens egen fysiske og åndelige energi, han personlige lev – framtrer som en virksomhet som er vendt mot ham selv, som er uavhengig av ham og ikke tilhører ham. Dette er fremmedgjøringen overfor seg selv. Mens det ovenfor var snakk om fremmedgjøringen overfor tingen.” (Same stad side 198-197.)
Etter dette går Marx vidare og seier at han vil sette lys på ein tredje side ved det framandgjorte arbeidet ut frå dei to sidene som det no er opplyst om.” (Same stad, side 197.)
”Mennesket er et artsvesen, ikke bare i den betydningen at det praktisk og teoretisk gjør arten, både sin egen og andre tings art, til sitt objekt, men også – og dette er bare et annet uttrykk for det samme – ved at det forholder seg til seg selv som til den nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv (som dyret) som til den nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som et universelt og derfor fritt vesen.
Artslivet, både hos menneske og dyr, består nå engang fysisk i at mennesket (som dyret) lever av den uorganiske naturen, og jo mer universelt mennesket er i forhold til dyret, jo mer universelt er det felt av naturen som det lever av.” (Side 197.)
”Menneskets universalitet framtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad det er 1) et direkte middel til livets opphold, og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, nemlig natur den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen.” (Side 198 – 200.)
”Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket. For det første gjør det artslivet og det individuelle livet fremmed, og for det andre gjør det at det individuelle livet, i sin abstrakte form, blir et mål for artslivet, også i dets abstrakte og fremmedgjorte form.
Framfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens. Men det produktive liv er jo artslivet. Det er liv som frambringer liv. Arten av livsvirksomheten har i seg en arts hele karakter, den artskarakter, og den frie, bevisste virksomheten er menneskets artskarakter. Livet selv framtrer bare som et eksistensmiddel.
Dyret et umiddelbart ett med sin livsvirksomhet. Det skiller seg ikke fra den. Det er denne livsvirksomheten. Men mennesket gjør selve sin livsvirksomhet til gjenstand for sin vilje og sin bevissthet. Det har en bevisst livsvirksomhet. Det er ikke en bestemmelse som det umiddelbart flyter sammen med. Den bevisste livsvirksomheten skiller mennesket umiddelbart fra den dyriske livsvirksomheten. Det er bare derfor det er et artsvesen. Eller for å si det på en annen måte er det nettopp fordi det er et artsvesen at det er et bevisst vesen, at det gjør sitt eget liv til en gjenstand for seg. Bare derfor er dets virksomhet en fri virksomhet. Det fremmedgjort arbeidet snur opp ned på dette forholdet, slik at mennesket nettopp fordi det er et bevisst vesen, forvandler sin livsvirksomhet, sitt vesen, til bare et middel for sin eksistens.
Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen, dvs. som et vesen som forholder seg som et bevisst artsvesen, dvs. som et vesen som forholder seg til arten eller til seg selv som et artsvesen. Også dyret produserer. Det bygger seg rede, eller boliger, som biene, beveren., maurene osv. Men det produserer bare det som det trenger umiddelbart for seg selv og ungene sine; det produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det fysiske behovet krever det, selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket reproduserer hele naturen; dyrets produkt har direkte sammenheng med dets fysiske legeme, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende det mål på gjenstanden som passer for den; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover.
Derfor er det først når mennesket bearbeider den tinglige verden at det virkelig bekrefter seg selv som et artsvesen. Denne produksjonen er menneskets aktive artsliv. Den gjør at naturen framtrer som menneskets verk og menneskets virkelighet. Den ting som bearbeides blir derfor en tingliggjøring av menneskets artsliv: For mennesket fordobler seg ikke bare intellektuelt, i bevisstheten, men også reelt, i praksis, og ser seg selv i en verden det selv har skapt. Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen.
På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens.
Den bevisstheten om sin art som mennesket har, forvandles gjennom fremmedgjøringen slik at artslivet blir middel for det.”
Så fører Marx denne tankerekke vidare slik:
”Det fremmedgjorte arbeidet fører altså til at
3) Menneskets artsvesen – både naturen og dets åndelige artsevner – blir til et vesen som er fremmed for det, til et middel for dets individuelle eksistens. Det gjør menneskets eget legeme, naturen utenfor det, dets åndelige vesen, dets menneskelige vesen, til noe som er det fremmed.” (Side 200.)
Det typiske ved menneskearten, den særeigne måten den tingliggjør seg på, produksjonen, mennesket som ein universelt skapande art, dette blir gjort til eit middel for å halde oppe livet og ikkje til sjølve den sentrale livsverksemda. Det dreier seg her om begge dei to sidene i det menneskelige vesenet – både naturen rundt menneska og menneska sine åndelige evner som særeigen art i naturen. Dette er altså det tredje momentet i framandgjøringa. Dette er sjølvsagt eit heilt sentralt moment i utviklinga av Marx sine tankar. Det og eit moment som no slår sterkt inn og har prega massemedia mykje dei siste åra. Når Klassekampen no skal oppsummere krisa i kapitalismen, så er naturkrisa eit viktig element i denne. Det viser kor livsfrisk Marx si tenking framleis er, også på dette feltet som mange ikkje trur har noe med Marx å gjøre.
Det fjerde momentet skriv Marx om like etter dette: ”En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, er at mennesket blir fremmed for mennesket. Når mennesket står overfor seg selv, så er det et annet menneske det står overfor. Det som gjelder for menneskets forhold til sitt arbeid, til produktet av sitt arbeid og til deg selv, det gjelder også for menneskets forhold til andre mennesker og til andre menneskers arbeid og arbeidsemne.
I det hele tatt innebærer den grunnsetningen at mennesket er blitt fremmed for sitt artsvesen, at det ene mennesket er blitt fremmed for det andre og at hvert menneske er blitt fremmed for det menneskelige vesen.
Fremmedgjøringen av mennesket og i det hele tatt ethvert forhold som mennesket [står i ] til seg selv, virkeliggjøres, uttrykkes, først i menneskets forhold til andre mennesker.
Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider.” (Side 201)
Så festar Marx merksemda vår ved følgjande: ”Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning.”
Og frå dette går han over til å snakke om at (side 202) ”Dette at arbeidsproduktet ikke tilhører arbeideren, og at det opptrer som en fremmed makt overfor ham, er mulig bare fordi det tilhører et annet menneske enn arbeideren. Når arbeiderens virksomhet er en plage for ham, må den være en nytelse og en livsglede for en annen. Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.” (Side 202.)
”Gjennom det fremmedgjorte arbeidet skaper mennesket altså ikke bare sitt forhold til produksjonsgjenstanden og produksjonshandlingen som til fremmede makter som er fiendtlig mot ham; det skaper også det forhold som andre mennesker har til dets produksjon og til dets produkt, og det forholdet som det har til disse andre menneskene. På samme måte som mennesket gjør sin egen produksjon til et virkelighetstap, til en straff, og på samme måte som det gjøre sitt eget produkt til et tap, til et produkt som ikke tilhører det, så gjør det den som ikke produserer til herre over produksjonen og over produktet. Samtidig som det gjøre sin egen virksomhet fremmed, lar det en fremmed tilegne seg en virksomhet som ikke er hans.” (side 203-204)
”Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til samme arbeidet.” ( Side 204.)
Så kjem den viktige konklusjonen på heile resonnementet rundt framandgjøringa.
”Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv.
Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet.
Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid (fremmedgjort liv) som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, så årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er det i virkeligheten tvert om en følge av det, på samme måte som gudene opprinnelig ikke er årsaken til men virkningen av menneskelig feiloppfatning. Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning. (Side 204.)
Først på det siste stadiet av privateiendommens utvikling, da den når sitt høydepunkt, avdekkes denne hemmeligheten ved den på nytt: Det viser seg da at privateiendommen på den ene siden er et produkt av det fremmedgjorte arbeidet og på den andre siden er et middel til (Side 204.) å gjøre arbeidet fremmed, til å virkeliggjøre denne fremmedgjøringen.” (Side 205.)
Her formulerer Marx for først gong den viktige oppdaginga si av arbeid og kapital og det virkelige tilhøvet mellom dess to momenta i same saka.
Terje Valen, 2008
Sjå også:
Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, av Terje Valen
Vestanbok forlag 1992. http://home.online.no/~tervalen/marxbok.htm
Og: Kapitalismen som religion: Det religiøse aspekt i eit system i krise?, av Ivar Jørdre
http://home.online.no/~tervalen/Kapitalismen%20som%20religion.htm
—————————————————————————–
Ivar Jørdre 
Tilbakeping: Verktøy for politikk | Ivar Jørdre
Tilbakeping: Kapitalismen sine eigenskapar og den feilaktige analysa – kapitalismen si framtid | Ivar Jørdre
Tilbakeping: 1814 – borgerlig revolusjon? Det marxistiske begrep om den borgerlige revolusjon | Ivar Jørdre
Tilbakeping: Brexit, EU, Marx og den kapitalistiske produksjonsmåten | Ivar Jørdre