Antikrigs-Initiativet inviterer til åpent møte med GLENN DIESEN i Bergen Assembly sine lokaler
Temaet for kvelden er de mange nye amerikanske basene som nå kommer til Norge, Danmark og Sverige. Totalt 47: 17 i Svergie, 15 i Finland, 12 i Norge, 3 i Danmark
I forsvarspolitikken knytter vi oss stadig sterkere til USA. Et opplagt spørsmål er: Trygger dette vår sikkerhet?
USAs posisjon som hegemon i en unipolar verden er på vei til å ta slutt. Det er da mye som tyder på at denne supermakten kommer til å bli mer aggressiv og å engasjere seg mer militært for å bevare sin posisjon. Ikke minst merker vi dette i våre nærområder i forbindelse med Ukraina-konflikten.
Det er i lys av denne utvikling vi nå ender opp med 12 amerikanske baser på norsk jord. Disse blir underlagt amerikansk suverenitet, som om de var amerikansk territorium. Dette er et klart brudd med det som har vært norsk basepolitikk siden vi ble NATO-medlemmer. I tillegg skal forsvarsbudsjettet nesten dobles med innkjøp av amerikanske våpen som vil innebære en enorm gavepakke til det amerikanske militærindustrielle kompleks.
Glenn Diesen er professor i statsvitenskap/sosiologi ved universitetet i Sørøst-Norge. Hans hovedfokus er Russland og Eurasisk integrasjon. Mesteparten av utdannelsen og forskningen hans har vært knyttet til utenlandske universitet. Han er redaktør for tidsskriftet «Russian in Global Affairs».
Diesen har utgitt flere bøker som har fått veldig gode anmeldelser rundt omkring i verden i akademia og ellers. Dette gjelder ikke minst hans siste bok: «The Ukraine War & the Eurasian World Order».
Diesen er en anerkjent forsker på den internasjonale arena, som også deltar i TV-debatter verden over, er han en stemme vi ikke hører mye til i de norske hovedmediene. Årsaken til dette ser ut til å være frykten for å ha flere tanker i hode samtidig og det faktum at han trekker inn den geopolitiske eller historiske konteksten bak krigen i Ukraina. Han snakker for viktigheten av å forstå Russlands motiver og analyser. Dette er sjelden kost i det vestlige narrativet. I juni 2022 la NRK seg flat og beklaget da de hadde sluppet til Diesen i Helgemorgen.
AKI er opptatt av historisk kontekst og at krigen skal ta slutt raskest mulig. Derfor synes vi dette er relevant og ønsker velkommen til gratis møte.
Det blir anledning å kjøpe forfriskninger i baren.
8. mai er ein viktig dag for mange i Noreg. Framleis er det mange som har opplevd frigjeringsdagen sitt jubelbrus og som vil feire han for det han er. Nemleg, den endelege slutten på ein tragisk og utmattande 5 år lang krig. Endeleg var Noreg, og Europa elles, fri frå nazistisk okkupasjon. Kva som hende etterpå med opprusting, kald krig, NATO og Warszawa-pakta, USA-kapitalisme og alt det der, er ei anna sak. Det skal ikkje øydelegge det faktum at 8. mai var fridomen sin dag, med optimisme og håp om ei anna tid, fri frå krig, undertrykking og svolt. Som me veit er dei 78 år etter krigen sin slutt full av menneskelege tragediar; folkemord, krigar, invasjonar, imperialisme og svolt. Berre det at mesteparten av dette hendte ikkje i Europa, men mest i den sørlege delen av verda. OG, må det presiserast: Mykje av det er forårsaka av vår del av verda, Europa, med veldig god hjelp av den «store» allierte!
Difor er det ekstra ille at denne dagen 8. mai, så viktig for så mange, i seinare tid vert brukt av m.a. norske styresmakter til også å markera hyllest til «veteranar» som har tenestegjort i våre «moderne» krigar, som den i Afghanistan. Noko som er fullstendig misbruk av 8. mai. Denne samanrotinga av innhaldet er nok ikkje tilfeldig. Ved å bruke 8. mai til å legitimera norsk deltaking i svært tvilsame krigar sett reint folkerettsleg og konvensjonar for når ein skal gå til krig, gjev ein signalet om at «me i Vesten» har juridisk og moralsk rett til å gripe inn kor det måtte trengast. Utan skam har då styresmakter og den politiske og militære eliten fortalt sitt folk at «me» heidrar dei som har gått i «vår» teneste som soldatar og utført det riktige oppdraget. Dei prøver å manipulera oss med det rette! Om ein ser meir nøye etter, så ser ein eit prosjekt som har moderne imperialisme opp etter halsen. Frå Jugoslavia-krigen på 1990-talet til Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen, ser ein mønsteret, om ein ser godt etter som sagt. DET er vestleg interesser som står på spel. Og er det noko som ikkje stemmer i det spelet, den globale kapitalsimen sitt spel, ja, så må «me» ordne opp. Anten det er å disiplinera dei jugoslaviske «delane» inn i den kapitalistiske folden, då spesielt Serbia, geo-politiske og ressursaktige grunnar for Afghanistan og Irak, eller øydelegge statar som Libya, Syria og Jemen. «Me» vert kvitt nokon «me» ikkje likar og kan deretter kalle dei for «failed states». Dette er «me» altså med på å rote saman i 8. mai!
Nytt dei siste 6 åra er att «me» som land offisielt ikkje skal vera representert i Moskva under russarane si markering av frigjeringa 9. mai. Sjølvsagt er den nye kalde krigen som kan vera i emning og krigen i Ukraina og Krim-problemet noko som må sausast inn i markeringa av slutten på 2. verdskrig. Dette er nok eit døme på Vesten og Noreg sitt hovmod og grenselause arroganse. Skulle «me» då plutseleg ikkje tilkjenne den sovjetiske hær si frigjering av Nord-Noreg, og det på sjølvaste 70-årsmarkeringa i 2015, og 75-årsmarkeringa i 2020? Kor nærsynt går det an å verte? OG, kunnskapen om at Den raude arme til sjuande og sist var den avgjerande faktor for avslutninga av 2. verdskrig, både i Europa og i Noreg, skal det også leggast på «is», den nye kalde krigen sin is? Det er noko traurikt og «typisk norsk å vera arrogant» ved dei norske styresmakter si haldning. Kva for naboskap er det når ein ikkje skil skiten frå kanelen? Blandar saman 2. verdskrigen sin slutt med dagens krig i Ukraina.
Med andre ord: TA ATTENDE DET VERKELEGE INNHALDET OG DEN VERKELEGE DAGEN, 8. MAI! Ikkje la borgarlege krefter i vårt land få definera ein dag som tyder så mykje for mange med det viktige bodskap om frigjering. Noko mange folk i sør skulle kunne gjere også – frigjering frå imperialismen sitt domene!
Ivar Tveito Jørdre
Artikkelen under frå NTB i april 2015 viser galskapen i norsk deltaking i utanlandske operasjonar:
Norske soldater lærer opp irakere med våpen de selv ikke bruker
Oslo (NTB): Norske soldater skal lære opp irakiske soldater i kampen mot ekstremistgruppa IS, men irakerne bruker andre våpen enn det de norske soldatene gjør. De første norske soldatene fra Telemark bataljon vil tidligst være på plass i Arbil Nord-Irak i månedsskiftet april/mai, opplyser Forsvaret til NTB.
Publisert: 04 April 2015
Ifølge Forsvarsdepartementet skal en norsk styrke så snart som mulig reise til Irak for å starte opplæringen av sine irakiske kolleger. Regjeringen besluttet i oktober i fjor å sende til sammen 80 soldater og offiserer til Bagdad og Arbil.
En rittmester, tilsvarende kaptein, i Forsvaret sier til Aftenposten at han og flere med kompetanse på automatgeværet AK-47 (Kalasjnikov) er blitt kontaktet av personer i styrken som skal til Irak, med spørsmål om hjelp.
– Dette problemet dukker opp igjen og igjen. Norske soldater og offiserer sendes ut for å lære opp andre på våpen de ikke selv bruker til daglig bruker, og som de i utgangspunktet har svak kompetanse på. Det tar tid å lære seg dette når man først er ute, sier han.
Han sier det finnes kompetanse på «fremmede» våpen her og der i Forsvaret, men at den ikke er satt i system.
Problemstillingen er imidlertid kjent, og fra Forsvaret understrekes det at de skal drive stridsopplæring, ikke teknisk våpenopplæring.
Det norske bidraget vil bestå av rundt 50 soldater til Arbil og et bidrag til Bagdad. I tillegg skal støttepersonell og stabsoffiserer fordeles på ulike hovedkvarter til ledelse av operasjonen. Personellet vil inngå i det tysk-ledede treningssenteret som etableres i Arbil. Tidligere har det vært antydet et samlet antall på 120 norske militære til styrken.
Far ville ha vorte 102 år, 6. november, 2023. I dag, på frigjeringsdagen 8. mai 2024, er det 16 år sidan far min, Sjur Jørdre, døydde. Fødd og oppvaksen på Jørdre arbeidde han der heile sitt liv som gardbrukar. Ein arbeidsam kar som alltid stod på for å halde garden drivverdig og å drive han saman med mor, for å gje familien eit grunnlag for eit godt liv på Jørdre. Det var mange ting å gjera og far sa fleire gonger at han låg vaken om nettene av og til med tankar om kva som skulle prioriterast eller ikkje av alle dei gjeremåla han synes han aldri rakk heilt over. Slik var og slik er det nok framleis på ein mellomstor gard, der ein som bonde kan ha mange utmaningar i den daglege drifta. Noko av det far ofte var litt lei seg for var at han aldri heilt fekk tid til ei stor interesse han hadde heilt frå ungdomen. Det var trekkspelet. Diverre vart det lite speling for han opp gjennom åra, heilt til han på slutten av livet tok det fram av og til. Far var samfunnsinteressert og fylde godt med på politikken. Han ville t.d. truleg ha vore veldig fortørna over dei grusomheitene som Israel no gjer mot palestinarane på Gaza og på Vestbreidda. Me hadde mang ei gong ganske så «oppheita» diskusjonar om politiske tema. Her fekk eg trena meg på argumentasjonar eg seinare har hatt god bruk for.
Diktet nedanfor vart skreve rett etter far døydde 8. mai 2008. Litt av ein dato også, for hans generasjon, sjølve frigjeringsdagen 1945! Fred vera med far sitt minne!
8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene. 5 år med okkupasjon og krig var over. De som opplevde denne dagen vil aldri glemme gleden og frihetsfølelsen som ga gjenlyd over hele landet. Antikrigs-Initiativet sender sine varme tanker til alle dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods.
Antikrigs-Initiativet markerer dagen kl. 16, utenfor Veiten 3 («Gestapohuset»). Vi samles foran minnestøtten for de som ble torturert av Gestapo. Vi holder en appell og deler ut løpesedler til forbipasserende.
Samtidig reagerer vi på at regjeringen i 2011 bestemte seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen og seieren fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette er etter vår oppfatning helt galt.
Vi ønsker derfor å ta 8. mai tilbake, som en Frigjøringsdag i ren form.
Forsvaret kan gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også Antikrigs-Initiativet kan støtte. Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen i Afghanistan, Irak og Libya reagerer vi sterkt på. Disse har deltatt i krigshandlinger mot nasjoner som aldri har angrepet oss.
Antikrigs-initiativet feirer derfor Frigjøringsdagen i sin opprinnelig form – som en dag der vi hedrer de som kjempet for Norges frihet fra tysk okkupasjon.
Den voldsomme opprustningen gjør fremtiden mer utrygg for befolkningen i Norge generelt, og for bergensere spesielt.
15. april besøkte statsminister Jonas Gahr Støre Haakonsvern sammen med sjefen for Sjøforsvaret, Oliver Berdal. Ifølge regjeringen kan marinebasen bli et «tyngdepunkt i Nato». Det er ikke godt nytt for bergenserne, mener innsenderne. Foto: Alice Bratshaug (arkiv)
Diane Berbain (SV), Åsmund Røyrvik (R) , Odd Arild Viste (R) og Marcos Amano (Uavhengig)
Publisert: Publisert:
26. apri
Nylig kom dennye SIPRI-rapporten om globale militære utgifter. I 2023 brukte verden 2443 milliarder dollar på militære formål, en økning på 6,8 prosent i forhold til året før. Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret styrker det norske bidraget til den globale opprustningsspiralen, og har møtt lite annet enn jubel eller stillhet.
Blant klakørene finner vi BTs Morten Myksvoll, som heier på kommentarplass 5. april. At Norge har en livsfarlig nabo er det som skal gjøre denne milliardsatsingen nødvendig. Vi mener Myksvoll bommer fullstendig, og at den voldsomme opprustningen gjør fremtiden mer utrygg for befolkningen i Norge generelt, og for bergensere spesielt.
For å ta det lokale først. På grunn av satsingen på Haakonsvern, i regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret, vil marinebasen i Bergen bli en «Nato-hovedstad». Dette er kanskje godt nytt for Nato, men det er dårlig nytt for bergenserne. Alliansen er ansvarlig for flere katastrofale kriger, blant annet i Afghanistan og Libya. Sistnevnte land har fortsatt ikke kommet seg ut av kaoset som oppsto etter den massive bombekampanjen i 2011.
I spissen for alliansen står USA, som er det landet som uten sidestykke har vært det mest krigerske i tiden etter andre verdenskrig, som mer enn noen andre land gjør Israels massakre i Gaza mulig, og som er ansvarlig for massive, godt dokumenterte brudd på menneskerettighetene.
Nato har førstebruk av atomvåpen som en del av sitt strategiske konsept. Det betyr at Nato kan angripe uten selv å ha blitt angrepet av slike våpen.
I mars var det demonstrasjon mot at USA skal bygge ut militær infrastruktur på Haakonsvern. Foto: Privat
For å si det enkelt, er det mange som har god grunn til å være sure på Nato. Det er ikke helt urimelig å anta at en så aggressiv aktør stiller seg utsatt til for selv å bli angrepet. Sånn sett mener vi at det å være «et tyngdepunkt i Nato» stiller befolkningen i Bergen i en utsatt og farlig posisjon.
Tusenvis av bergensere bor tett på Haakonsvern, og vil med regjeringens forslag bli enda mer utsatt som et angrepsmål ved en konflikt. Samtidig ser vi ingen tiltak som i større grad setter egenberedskap på dagsordenen igjen. Denne økende faren kommer i tillegg til den faren basen allerede utgjør for folk som en følge av atomubåtene som trafikkerer basen.
Nato er blant de fremste pådriverne i den pågående globale opprustningsspiralen, som har dratt seg ytterligere til etter Russlands angrep på Ukraina. Vi mener at dette er en farlig utvikling, som skaper økt spenning og gjør verden mer utrygg. Norge må ta sin del av ansvaret for denne utviklingen. Vi kan ikke forvente at andre land skal ruste ned samtidig som vi selv ruster opp, like lite som at vi kan forvente at andre land lar sin olje ligge mens vi selv pumper opp så mye vi klarer.
Svært mange bergensere bor i nærheten av Haakonsvern, skriver innsenderne. De er bekymret for at basen blir et mer attraktivt angrepsmål i fremtiden. Foto: Tuva Åserud
Våpenindustrien gnir seg nok i hendene, men det er det få andre som har noen grunn til. I det menneskeheten står overfor eksistensielle kriser når det kommer til klima, natur og miljø, er det smått absurd at det vi virkelig satser på, er midler for drap og ødeleggelse. En ting er at ressursene og oppmerksomheten burde vært rettet mot de virkelig store krisene. I tillegg kommer de ødeleggelsene og sløsingen opprustningen i seg selv fører med seg.
Så er det velferden, som Myksvoll selv er inne på. Med regjeringen sitt forslag er det ikke usannsynlig at vi fremover kommer til å prioritere flere bomber fremfor flere varme hender i eldreomsorgen, og nok ansatte i barnehagen.
Vi ser ingen grunn til å juble, og finner mangelen på kritiske spørsmål fra kommentariatet mildt sagt forunderlig.
Regjeringa tar inn over seg at me har ein livsfarleg nabo.
Publisert: 5. april, av Morten Myksvoll
Noreg skal skaffe minimum fem fregattar med helikopter, fem ubåtar og 28 andre skip.
Det er ei flåtefornying av historiske proporsjonar. Då USA bestilte 20 franske fregattar i 2020, kosta det 8,5 milliardar pr. stykk.
Det er den største satsinga i regjeringas framlegg til ny langtidsplan for Forsvaret.
Det blir dyrt, men det er prisen å betale for at Forsvaret er bygd ned over mange, mange år.
Mykje av satsinga vil gå til Haakonsvern i Bergen. Byen vår blir eit tyngdepunkt i Nato.
Langtidsplanen viser korleis dagens skip (til v.) skal fasast ut for færre typar nye skip og ubåtar (til h.).Langtidsplanen for Forsvaret
Forsvaret er blitt trappa ned over mange år. Det er som å droppe å betale forsikringa fordi ein ikkje trur huset kan brenne.
Den russiske invasjonen av Ukraina i 2022 har røska opp i følelsen av djup fred i Europa.
Det tok lang tid, men folk har endeleg forstått at det er farleg å undervurdere Russland. I dagane før den fullskala invasjonen var det mange som lo av åtvaringane frå USA.
Så invaderte Russland.
Det er like naivt å no tru at Vladimir Putin er ferdig med å krige dersom han lukkast med å ta Ukraina.
US student movement for Palestine escalates in face of police repression
‘Bomb wall street, not Gaza’ was spray-painted onto walls at Portland State University
Columbia students renamed Hamilton Hall “Hind’s Hall”— after Palestinian child Hind Rajab who was murdered by Israeli soldiers. The US student movement kicked off at the campus earlier this month (Picture: SJP Columbia)
The movement for Palestine on campuses across the US keeps growing, with students at around 100 universities and colleges joining the action.
At Columbia University, where students kicked off the revolt earlier this month, protesters occupied the Hamilton Hall on the university’s main campus on Tuesday.
University management has been desperate to stop the protests at Columbia. It threatened students with suspension if they did not leave their Palestine encampment by 2pm on Monday.
Negotiations between students and university bosses’ had also broken down. But, in the face of repression, students knew the only option was to escalate their protests.
In the early hours of Tuesday morning, students occupied the hall. They renamed it “Hind’s Hall”— after Palestinian child Hind Rajab, who was murdered by Israeli soldiers along with several members of her family.
Hundreds more students surrounded the hall, linking arms and forming lines so the cops and campus security could not break up the occupation. They also built barricades around the entrances to the hall.
On Monday evening, students at Portland State University (PSU) occupied the Miller Library. They renamed it The Refaat Alareer Memorial Library. Refaat was a Palestinian poet and writer who was murdered in an Israeli airstrike last December.
Students scrawled words such as, “Fuck your homework, people are dying,” on the windows of the library building and spray-painted, “Bomb wall street, not Gaza” on the walls.
University management has already started to concede to some of the students’ demands. In a statement, it said that it would stop accepting grants and gifts from the Boeing aviation and weapons company.
University president Ann Cudd said the move would not be permanent—which has angered students. Student Eli said, “The funding from Boeing has already been received by PSU for the year so putting a pause on it doesn’t actually do anything. It doesn’t change anything about the way things are being conducted.”
Students at Princeton University briefly occupied the office of Clio Hall. Princeton Israeli Apartheid Divest (PIAD) wrote on its Instagram page, “Princeton has refused to bargain over our demands through any channels of communication since October.
“We are taking our demands directly to the administration to force Princeton to the table NOW!”
The cops arrested 13 students, who had occupied the hall and blocked the doors into the building, in the early hours of Tuesday morning. Protesters continued their sit-in on Cannon Green outside the university’s main buildings.
At Humboldt Polytechnic College in California, students at the small university have held out inside their occupation for more than a week. On Monday night the cops read the protesters a dispersal order and threatened to use rubber bullets and tear gas on protesters.
But, as before, people came out to defend the occupation. Hundreds gathered outside the university building to face the cops who had been sent to break up the encampment.
The cops weren’t able to intimidate students or smash up their encampment. They only made one arrest—a student who wasn’t part of the occupation and was only leaving their dormitory.
And elsewhere, students forced cops off their campuses. The cops used pepper spray, attacked students and carried out arrests at the University of Texas on Monday. But the repression didn’t work.
Hundreds of students linked arms and used umbrellas and barricades to push the cops off their campus. Encampments are no longer confined to university campuses. In New Orleans, Louisiana, protesters set up an encampment in Jackson Square.
Protesters painted a banner with the words, “From the campus to the street, it is time to escalate!”
Hva sier Sokkeldirektoratet om forslagene til ny oljepolitikk som kom fra Klimautvalget 2050? I det følgende kan du lese om Sokkeldirektoratets høringssvar på rapporten til Klimautvalget – holdt opp mot høringssvar fra to andre sentrale aktører i norsk oljesektor: Equinor og interesseorganisasjonen Offshore Norge (tidligere Norsk olje og gass).
Sokkeldirektoratet (SODIR) er et statlig fagdirektorat og forvaltningsorgan som het Oljedirektoratet fram til 1. januar 2024. Det er underlagt Energidepartementet.
Utgangspunktet for Klimautvalget 2050 er Norges klimamål for 2050. I 2017 ble samtlige partier på Stortinget enige om å lovfeste et kutt i klimagassutslippene på 90-95 prosent i 2050, sammenlignet med 1990. Klimautvalget har vurdert hvilke veivalg landet dermed står overfor, og leverte sin utredning i oktober 2023. Klimautvalget kom blant annet fram til at petroleumsvirksomheten må trappes ned mer aktivt enn det ligger an til i dag, for at Norge skal kunne nå sitt 2050-mål og bli et lavutslippssamfunn.
Utvalget anbefalte at det lages en strategi for sluttfasen til petroleumsvirksomheten, at leting i områder med infrastruktur settes på pause mens strategien lages, og at leting i områder uten infrastruktur stanses for godt. Dette har skapt sterke reaksjoner i oljesektoren, blant annet hos Sokkeldirektoratet.
Presser på for olje og gass
Først noen ord om Sokkeldirektoratets rolle: Sokkeldirektoratet er det tidligere Oljedirektoratet, underlagt Energidepartementet. Byråkratene i Sokkeldirektoratet skal – i likhet med alle andre ansatte i forvaltningen – være faglige og nøytrale, og «arbeide på vegne av fellesskapet».
Samtidig skal Sokkeldirektoratet innfri følgende mandat, gitt av Regjeringen: «å bidra til størst mulige verdier for samfunnet fra olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel gjennom en effektiv og forsvarlig ressursforvaltning, der det tas hensyn til helse, miljø, sikkerhet og til andre brukere av havet».
Sokkeldirektoratet skriver selv at det skal være en «pådriver for å realisere ressurspotensialet» på sokkelen (se side 10 her), og det må forstås som at direktoratet jobber for at så mye olje og gass som mulig skal hentes opp.
Direktoratet har nylig fått Menon Economics til å gjennomføre en brukerundersøkelse som i all hovedsak er besvart av oljeselskaper. Direktoratet oppsummerer selv med at «Næringen gir Sokkeldirektoratet godt skussmål». I Menons rapport står det at «Sokkeldirektoratet oppleves av petroleumsnæringen som en viktig pådriver for utvinning av det fulle ressurspotensialet på norsk sokkel».
«Store skadevirkninger»
Sokkeldirektoratet er sterkt kritisk til konklusjonene og forslagene fra Klimautvalget 2050. Hovedbudskapet i høringssvaret er at Klimautvalgets forslag, og da særlig letestans, vil kunne få betydelige negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. «Stopp i leting etter olje og gass har en høy pris», var tittelen på Sokkeldirektoratets nettsak om eget høringssvar. Teksten ble samtidig publisert som en kronikk hos Altinget, signert Sokkeldirektoratets direktør, Torgeir Stordal. Han skrev:
«Stans i leting på norsk sokkel vil bidra til raskere nedbygging av olje- og gassindustrien. Det har store skadevirkninger for norsk økonomi og gjør det vanskeligere for Europa. Vil vi virkelig det?»
Også Offshore Norge og Equinor er motstandere av forslagene om en letestans i umodne områder og en letepause i modne områder, mens det lages en sluttfasestrategi. Men de ytrer seg med litt lavere temperatur. For eksempel skriver Equinor at en «midlertidig stans vil kun bidra til tap av ressurser og tapte inntekter» og «ikke nødvendigvis bidra til lavere utslipp frem mot 2050».
Direktoratet i media, Equinor i bakgrunnen
Mens direktoratet har skrevet kronikk og vært i E24, har Equinor – etter det vi kjenner til – ikke uttalt seg om Klimautvalget i media i det hele tatt. Equinor har heller ikke publisert noen egen nettsak om høringssvaret sitt, slik Sokkeldirektoratet og Offshore Norge gjorde.
Det er påfallende at oljebyråkratiet har ment å ha et større behov enn Equinor for å delta i den offentlige debatten om Klimautvalgets anbefalinger. Én mulig forklaring kan være at Sokkeldirektoratet er mer bekymret for at Klimautvalgets forslag skal få fotfeste i norsk politikk enn det Equinor er. Kanskje Equinor opplever at de allerede har den politiske støtten og dialogen som selskapet trenger? Man skulle imidlertid tro at også embetsverket har god dialog med den politiske ledelsen i Norge.
En annen forklaring kan være at Equinor ikke ser det som formålstjenlig å kritisere et regjeringsoppnevnt utvalg i media. Mens høringen pågikk, hadde Equinor en omfattende annonsekampanje i norske medier, og lansering av et klimamål for 2035. Klima var et sentralt tema i kampanjen, og Equinors budskap ville blitt mindre troverdig om selskapet samtidig hadde protestert offentlig mot Klimautvalget.
En tredje mulig forklaring kan være at Equinor kan bruke Offshore Norge til å få ut sitt syn i kontroversielle saker. Som interesseorganisasjon for hele bransjen har Offshore Norge uttalt seg til media om Klimautvalgets oljeforslag flere ganger. Administrerende direktør Hildegunn Blindheim stilte for eksempel til debatt om letestans i Dagsnytt Atten den dagen Klimautvalgets utredning ble lagt fram (27.10.23), og uttalte seg også i en NTB-sak.
Oljebransjens forhold til klimamålene
Offshore Norges direktør for klima og miljø, Benedicte Solaas, brukte sin spalte i Altinget i november 2023 til å argumentere mot å lage en plan for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet. Offshore Norge mener oljebransjen allerede har en tilstrekkelig plan for utslippskutt, og at det heller må lages en plan for de nye næringene på sokkelen: havvind, CO2-fangst og -lagring og blått hydrogen. Solaas tok typisk nok utgangspunkt i miljøspørsmål i sin kronikk, som bar tittelen: «Klimakrisen og naturkrisen må løses sammen og samtidig».
Både Equinor og Offshore Norge gir stadig uttrykk for at klimakrisen er alvorlig, og at klimamålene i Norge og internasjonalt må nås. Alt politisk arbeid og argumentasjon tilpasses denne overordnede rammen. For eksempel jobber oljebransjen for å få politisk støtte til en siste fase med elektrifisering av plattformer, for at utslippene på sokkelen skal kunne reduseres vesentlig.
Offshore Norges to nettsaker om Klimautvalget heter «Næringen er allerede i gang med å redusere utslippene ned mot null» (27.10.23) og «Skal vi nå klimamålene for 2050 må vi ta de riktige valgene nå» (12.1.23). Og selve høringssvaret fra Offshore Norge om Klimautvalgets rapport starter slik: «Rapportens tematikk er viktig for at Norge skal nå sine nasjonale klimamål og forpliktelser etter Parisavtalen». Senere i høringssvaret skriver organisasjonen at «Offshore Norge er helt enig med utvalget i at energiomstillingen fra fossilt til fornybart er en forutsetning for lavutslippssamfunnet, og at omstillingen må skje så raskt som mulig».
Equinor er på samme linje. I starten av sitt høringssvar skriver selskapet at «Klimautvalgets omfattende rapport (…) belyser viktige veivalg Norge står overfor for å levere på målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050». Equinor skriver også at selskapet «støtter mange av Klimautvalgets anbefalinger, bl.a. at det vil være fornuftig å utarbeide en langsiktig strategi for omstilling av norsk sokkel». Equinor mener riktignok allerede å ha den strategien som trengs, i form av selskapets egen Energiomstillingsplan.
Direktoratet vil åpne for at klimamål ikke nås
Direktoratet uttrykker ingen eksplisitt støtte til Norges klimamål – slik Equinor og Offshore Norge gjør. Sokkeldirektoratet konstaterer bare at målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050, er forankret i klimaloven.
Sokkeldirektoratet er heller opptatt av at Norge må planlegge for at klimamålet kanskje ikke nås. I direktoratets høringssvar står det at:
«Det er viktig å vurdere klimatiltak mot målet i Parisavtalen. Samtidig er det betydelig usikkerhet, både i Norge og resten av verden, om 1,5 gradersmålet nås. Sokkeldirektoratet mener derfor at anbefalingene bør testes mot flere utfall.»
I høringssvaret sitt trekker direktoratet opp et skille mellom «normative scenarioer» som klarer å nå netto-null utslipp i 2050, og såkalte «deskriptive scenarier», som ifølge direktoratet «illustrerer plausible og troverdige framtidsbilder». Begge gruppene av scenarier kan imidlertid kalles normative, ettersom de begge bygger på politiske ønsker og mål for framtida. Å skulle unngå en opptrapping i klimaarbeidet er et valg man tar, akkurat som det å gjennomføre en opptrapping er det.
Direktoratet viser fram en figur med grafer fra en rekke ulike scenarier, deriblant IEA STEPS (Stated Policies Scenarios) og IEA APS (Announced Pledges Scenarios), som ikke innfrir Parisavtalen. IEA STEPS er det mest konservative og passive scenariet fra Det internasjonale energibyrået, og det legger ikke til grunn at verdens land vil nå de klimamålene som var annonsert per 2023. IEA STEPS ender på 2,4 grader i 2100, og IEA APS på 1,7 grader.
Sokkeldirektoratet kritiserer Klimautvalget for å ha tatt utgangspunkt i IEAs Net Zero-scenario: «Sokkeldirektoratet mener at å bygge anbefalingene på kun ett scenarioutfall for global utslippsreduksjon til 2050 er uheldig. Det ville vært en styrke for utvalget om de hadde testet hvor robuste veivalgene og tiltakene de anbefaler er overfor ulike utfall eller ulike utviklingsbaner».
Til sammenligning skriver Equinor at «det er nødvendig å påpeke at utvalgets mandat var begrenset til å beskrive utviklingen ut fra et normativt scenario der Norge er et lavutslippssamfunn i 2050, snarere enn å beskrive en utvikling basert på prognoser.»
«Mangelfulle og misvisende»
Klimautvalgets rapport handler om overordnede politiske veivalg i norsk klimapolitikk – med det vedtatte klimamålet for 2050 som utgangspunkt. Utvalget har gjort en rekke vurderinger knyttet til kostnader og kostnadseffektivitet, men har ikke dykket ned i kost-nytte-beregninger for hvert forslag. Utvalget tar for øvrig til orde for å tenke nytt rundt kostnadseffektivitet, for eksempel ved å gå bredere ut, og ikke bare se på kostnaden ved enkelttiltak på kort sikt.
Sokkeldirektoratet mener på sin side at Klimautvalget har sviktet ved ikke å gjennomføre utredninger av forslagene til ny oljepolitikk. Dette er noe direktoratet bruker mye plass på i sitt høringssvar. Her er noen eksempler:
«Generelt mangler drøfting av hvordan usikkerhet bør håndteres gjennom å bygge inn fleksibilitet i strategier og i valg av tiltak samt beregninger for hva tiltakene rettet mot petroleumssektoren vil koste samfunnet. Ettersom det ikke er gjort, blir utvalgets anbefalinger mangelfulle og misvisende.»
«Ifølge mandatet skal overgangen til lavutslippssamfunnet skje på en mest mulig kostnadseffektiv måte for samfunnet. I mandatet for utredningen står det videre: «Utvalet skal vurdere måloppnåing og nytte i høve til den samfunnsøkonomiske kostnaden.». Utvalget foretar ingen slik samfunnsøkonomisk analyse. Dette er ikke i tråd med mandatet og heller ikke med utredningsinstruksen.»
«Felles for alle anbefalingene og forslagene utvalget kommer med er at de ikke er utredet i tråd med kravene i utredningsinstruksen. Det er ingen forsøk på verdsetting eller oppstilling av nytte og kostnader. Utvalgets anbefalinger legger liten vekt på at omstillingen skal være kostnadseffektiv og sikre effektiv ressursbruk. Utvalget bryter følgelig mandatet som sier at samfunnsøkonomiske kostnader skal vurderes. Dette er en svakhet ved utredningen.»
«Ikke lest lignende slakt»
Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt skrev 15. mars 2024 en kommentar om Sokkeldirektoratets høringssvar, som han mente var det «mest interessante» av alle høringssvarene.
«Jeg kan ikke huske å ha lest en lignende slakt av arbeidet til et offentlig utvalg siden Konkurransetilsynets radbrekking av matmaktutvalget i 2011», skrev Bjerkholt.
Hans reaksjon er forståelig, for de kritiske bemerkningene til Offshore Norge og Equinor blekner og er diplomatiske, sammenlignet med Sokkeldirektoratets høringssvar.
Offshore Norge skriver for eksempel at «Utvalget har ikke i tilstrekkelig grad vurdert de samfunnsøkonomiske kostnadene av sine anbefalinger», og borrer ikke mer i dét. Equinor sier ikke noe om hva utvalget burde regnet på i tilknytning til sine oljepolitiske forslag.
I praksis kan det kanskje være at bransjen og Sokkeldirektoratet deler ståsted i synet på mange av Klimautvalgets forslag, men i høringssvarene ser bransjen ut til å ha en langt større forståelse for klimakrisen, og en mykere tilnærming til Klimautvalget.
Equinor skriver for eksempel: «Equinor er enig i at det er behov for en tydelig strategi og prioritering for å nå Norges klimamål, samtidig må det ligge en kostnadsrealisme og gjennomførbarhet bak målene».
Utrede hvorvidt det bør utredes?
Klimautvalgets forslag om at Regjeringen bør lage en plan, eller strategi, for olje- og gassvirksomhetens siste fase, får hard medfart av Sokkeldirektoratet. Sokkeldirektoratet oppfatter det som en strategi som vil bidra aktivt til kutt i norsk olje- gassutvinning, og direktoratet er en tydelig motstander av å akselerere fallet i utvinningen.
Om vi forstår Sokkeldirektoratet riktig, mener byråkratene der at Klimautvalget burde ha utført de beregningene av kost og nytte som en slik strategi burde inneholde, før utvalget kunne være berettiget til å foreslå at det bør lages en strategi.
Selv skrev Klimautvalget blant annet dette, om forslaget om en strategi: «En samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser kan gjøre det lettere å unngå feilinvesteringer og gjøre omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og arbeidstakere. En slik strategi bør baseres på en bred vurdering av hva som er hensiktsmessig bruk av knappe ressurser, muligheter for å fremme omstilling basert på kompetansen i sektoren, og hvordan statens rolle som eier bør tilpasses sektorens reduserte betydning over tid».
Å lage en slik strategi, vil med andre ord være et omfattende og komplekst arbeid. Mener Sokkeldirektoratet at Klimautvalget burde gjennomført en ekstra utredning i utredningen?
Uenighet om bruk av kvoter
Sokkeldirektoratet er i utgangspunktet skeptisk til andre klimatiltak enn prising av utslipp i petroleumssektoren. Det skriver for eksempel: «Om det eksempelvis allerede eksisterer en CO2-avgift som priser CO2-utslippene, må det begrunnes at ytterligere tiltak er nødvendig for å kutte CO2-utslipp». Kvotehandel løftes fram som den mest kostnadseffektive og fornuftige formen for klimapolitikk Norge kan ha.
Klimautvalget skriver mye om kvotehandel, og gjør ulike vurderinger av de langsiktige mulighetene for å kjøpe kvoter i stedet for å kutte i egne utslipp. Utvalget mener at det å lene seg for mye på kvotekjøp bidrar til å utsette nødvendig omstilling, og skriver følgende: «Kvotekjøp kan ha fordeler på kort sikt, men i et 2050-perspektiv kan Norge ikke legge til grunn kvotekjøp for å nå målene».
Sokkeldirektoratet kommenterer dette slik, i sitt høringssvar: «Sokkeldirektoratet mener det er uheldig at utvalget ser bort fra mulighetene til å handle i et kvotemarked, som er blant de mest effektive måtene å forsøke å nå klimamålsetningene i 2050 på.»
Her skiller Sokkeldirektoratet seg fra bransjen, for Offshore Norge og Equinor deler Klimautvalgets syn. Offshore Norge skriver: «Rapporten viser til at kjøp av kvoter ikke er tilstrekkelig for å bli et lavutslippssamfunn, og at det ikke er gitt at det i fremtiden finnes kvoter tilgjengelig i tilstrekkelig omfang eller pris. Offshore Norge støtter denne vurderingen».
Og her er Equinor: «Equinor er enig i at rammene for EUs kvotehandelssystem og klimapolitiske målsetninger tilsier at antallet tilgjengelige utslippskvoter reduseres betydelig mot 2030, og vil gå mot null rundt 2040».
Både Offshore Norge og Equinor forholder seg her til faktisk politikk og regelverk i EU. Norsk oljesektor er omfattet av kvotehandelen i EUs kvotesystem (ETS) og det er ikke mulig å ta i bruk andre typer kvoter eller karbonkreditter i EUs system for kvotehandel.
Krigssituasjon som argument for norsk olje og gass
Både Sokkeldirektoratet og aktørene i bransjen bruker situasjonen med krig og konflikt, og den enorme reduksjonen i tilførsel av russisk gass til Europa, som et argument for mer petroleum fra Norge.
Equinor skriver blant annet at «Det er avgjørende for Europa at Norge kan fortsette med stabile og pålitelige leveranser til kontinentet som opplever at energisikkerheten er truet». Offshore Norge bruker samme poeng, men inkluderer også en forsiktig kritikk av Klimautvalget, ved så si at «rapporten i større grad burde inkludert vurderinger av den sikkerhets- og geopolitiske situasjonen og den viktige rollen norsk olje og gass har for Europa».
Sokkeldirektoratets høringssvar er nok en gang det spisseste, med formuleringer som disse:
«I en NOU er det også forventet at alle hensyn utredes. Det er imidlertid ikke tilfelle for denne utredningen. For eksempel er forsyningssikkerhet og geopolitiske hensyn i svært begrenset grad drøftet, noe som opplagt vil være viktig for tiltak overfor petroleumssektoren».
«Det hadde vært en fordel om utvalget hadde basert seg på en mer oppdatert forståelse av Norges rollesom trygg og stabil energileverandør til Europa og hvordan det bør påvirke de valgene som må tas for at Norge blir et lavutslippssamfunn i 2050»
Mest mulig olje og gass øverste prioritet
Totalt sett framstår Sokkeldirektoratet som en aktør som alltid prioriterer høyest mulig utvinning over andre hensyn. Det er for eksempel flere tilfeller der usikkerhet knyttet til potensialet for funn, eller lønnsomheten av å utvikle nye funn, gjør at oljeselskapene er tilbakeholdne, mens direktoratet presser på.
I januar 2024 sa for eksempel sokkeldirektør Torgeir Stordal til EnergiWatch at «industrien må ta større sjanser i letingen». Sokkeldirektoratet skulle «gjerne sett at selskapene utforsket mindre kjente områder mer aktivt». Et slikt mindre kjent område er Barentshavet, og Sokkeldirektoratet har over flere år pekt på at «brukbare funn» i Barentshavet vil gjøre bygging av infrastruktur for eksport mer aktuelt. De siste årene har oljeselskapenes interesse for Barentshavet vært liten, men med høye olje- og gasspriser og press fra myndighetene, er det nå planer om langt mer leting i år.
Så selv om oljebransjen og Sokkeldirektoratet ofte er på linje, og Sokkeldirektoratet kan framstå som en forkjemper for oljebransjen i klima- og energipolitikken, er Sokkeldirektoratet først og fremst en forkjemper for mer olje og gass. Dette bærer høringssvaret tydelig preg av.
Grønn blindsone
I brukerundersøkelsen om Sokkeldirektoratet som Menon Economics ferdigstilte i år, får Sokkeldirektoratet kritikk fra sine egne. Aktører i oljebransjen mener at Sokkeldirektoratet er for lite opptatt av klima- og miljøspørsmål.
Rapporten sier at «Sokkeldirektoratet møter påstander om miljøkonsekvenser med en iboende skepsis». Videre står det at «Deler av næringen vurderer at Sokkeldirektoratet vil ha et behov for økt miljøfaglig kompetanse i vurderinger knyttet [til] havforvaltningen fremover».
«Sokkeldirektoratet tar ikke alltid innover seg det grønne skiftet som olje- og gassnæringen står i», heter det i en oppsummerende mellomtittel i rapporten.
Menon Economics viser til at det er et spenn i vurderingene på dette området. «Enkelte aktører» mener at Sokkeldirektoratet «bruker for mye ressurser på nye og mindre lønnsomme grønne næringer». Men det er kritikken som kommer fra det andre holdet i oljebransjen som får mest plass:
«Flere aktører i olje- og gassnæringen opplever betydelig press og behov for å skifte sine aktiviteter mot utslippskutt og en grønn omstilling. Enkelte representanter for næringen gir tilbakemelding om at Sokkeldirektoratet ikke tar innover seg forpliktelsene Norge og selskapene på norsk sokkel har til Parisavtalen. Dette kan, ifølge respondentene, føre til et overfokus på olje- og gassutvinning fremfor en helhetlig forståelse av energisystemet som regjeringen legger opp til.»
Behov for endringer
Brukerundersøkelsen kan kanskje forklare hvorfor Sokkeldirektoratet går lenger i sin kritikk av Klimautvalgets forslag til ny oljepolitikk enn det bransjeorganisasjonen og landets største oljeselskap gjør.
Der Sokkeldirektoratet kan ha en svak forståelse for det grønne skiftet, har både Offshore Norge og Equinor i større grad tatt realitetene innover seg.
Salg av olje og gass har vært en lukrativ virksomhet for Norge så langt, men vi vet ikke hvor lenge det vil vare. Markedet for norsk petroleum er i all hovedsak EU og Storbritannia. Med en klimapolitikk som slår stadig sterkere ut, og et voksende europeisk ønske om å være mer selvforsynt med energi, må den norske oljesektoren tilpasse seg en ny virkelighet.
Det kan kanskje være behov for å utvikle Sokkeldirektoratet ved å styrke klima- og omstillingskompetansen, gjøre endringer i sammensetningen av fagbakgrunn eller endre kulturelle faktorer som preger byråkratenes tenkning i dag. Men framfor alt er det et behov for å endre Sokkeldirektoratets mandat, slik at det i større grad sier at direktoratet skal bidra aktivt til grønn omstilling. Og det å endre mandatet er ikke Sokkeldirektoratets ansvar. Det er Regjeringens ansvar.
Se opptaket fra Klimastiftelsens #Klimafrokost 26. april «Klimakrisen til tross – ligger mye av «oljeeventyret» fortsatt foran oss?» hvor både Anne Karin Sæther og Torgeir Stordal, direktør i Sokkeldirektoratet, holdt innlegg.
SOLIDARITET MED DET PALESTINSKE FOLK I DENNE FORFERDELEGE ÅTAKSKRIGEN KOLONISTEN Israel GJER MOT FOLKET PÅ GAZA HER OG NO.
EIT DIKT FRÅ DIKTBOKA «BAK IDYLLEN»;
Kuvøsene
Dei står tomme no, kuvøsene på al Shifa sjukehuset, Gaza Dei for tidleg fødde er der ikkje lenger, dei ligg samla på golvet og ventar på siste andedrag
Dei myrkaste krefter me kjenner til gjer at døden er vanlegare enn livet Sjølv dei minste sparast ikkje her i dette kyniske uhorvelege brutale spelet i døden sin forgard
Dei små får aldri oppleve dei er til Ingen voggar dei i svevn nokon gong Ingen leikar med dei i morgonstund Ingen ser dei smilande i sola sitt ljos Ingen festar andleta deira heilt fast men, nokon hugsar dei for alltid
Bombene sin forkvakla etikk rår grunnen Bombene sine velgjerarar sår sin profitt Bombene og mørke sionistar, hand i hand Drapsmaskiner alle saman, heiar døden fram Deira kvinande song syng dødelege tonar men, nokon syng dei i mot med livskraft
Dei står tomme no, kuvøsene på al Shifa sjukehuset, Gaza Har verda moral til å tåle slikt? Har verda samvit til å tåle slikt? Har verda trong til å gløyme det heile? Nei, verda kan aldri gløyme det heile ALDRI!
—————————————————————————————————————–
Mot dei globale maktstrukturane si urettferd, medvite skeivfordeling av godane og maksimale profittjakt, står den globale sosiale rørsla. Blant mange andre politiske reaksjonar kjempar denne sosialpolitiske familien med fagrørsler, solidaritetsorganisasjonar og politiske parti, saman for endring.
“For fred, velferd og folkestyre. Mot imperialisme, rasisme, krig og terrrorisme.” EI ANNA VERD ER IKKJE BERRE MOGLEG, DEN ER HEILT NØDVENDIG! Gratulerar med 1. mai!
Revolusjonens røst – av Rudof Nilsen
Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.
Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.
Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.
Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt. Rudolf Nilsen (1901 – 1929)
Me snakkar om revolusjon – av Ivar Jørdre
Arbeidarar i denne verd, forein dykk forein dykk til motstand
I flokk og styrke kjemp attende røva rettar gjort av gråe gribbar
I morgondagens raude ljos rettar me ryggen med våre fanar
Med sigd og spade hamrast framtida fri frå kapitalens åk
Med stolte vise krav stig me fram til klassefrie opne landskap
Arbeidarar på denne jord, forein dykk forein dykk til kamp
Ei global rørsle av mange ulike organisasjonar og parti som arbeidar for rettferd, demokrati, fred og ikkje minst endring av det kapitalistiske økonomiske systemet, samlast på denne dag. Samstundes som 1. mai set søkeljoset på og konkret kritiserar dei globale politiske og økonomiske maktstrukturane av i dag, tek 1. mai med seg si stolte historie med arbeidarrørsla og andre sin kamp for universell rettferd og likeverd for alle, utan utbyting og diskriminering. Imperialisme med USA i spissen, Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdas handelsorganisasjon (WTO), økonomiske frihandelsblokker som EU, dei store multinasjonale selskapa, er sjølvsagte fokuspunkt. Saman med kameratar skal me framleis kjempe fram dagen som ein arena for aksjonisme og endring!
Første-mai-rørsla i Noreg vil ha ein ny politikk for Oljefondet, kjempe mot EU sitt tenestedirektiv, folkerøysting om EØS-medlemskap, kamp mot sosial dumping, stoppe pensjonsreforma, for likeløn og mot privatisering av offentleg sektor, mellom mykje anna.
Den globale økonomi er framleis i ei alvorleg krise, den alvorlegaste sidan den store resesjonen på 1930-talet. Kapitalismen skakar i sine nyliberalistiske organ. Organ bygd på den totale frihandel og spekulative luftslott. Elektroniske tal svirrar forbi i ein global runddans og i ein fatal fart menneska ikkje før har sett. Den materielle faktor i form av konkrete varer er erstatta av pengetigrar i «cyberspace» og på børsar. Så byrjar galskapen å stoppe opp. Dei milliardar, fantasilliardar som finns på datamaskina og i hovuda på verdas børsmagnatar får seg eit sjokk. Kursar rasar og gallaktiske pengesummar vart borte i 2008-9 som ved eit gigantisk «knips», rett inn i eit svart hol. Attende står kapitalistane og klør seg i hovudet, men forstår godt kva følgjene vert for verdas folk.
Den finansielle økonomiske krise og nedgang som starta i USA har indirekte slått inn på den globale realøkonomi, då også prisar på basisvarer som mais, ris og korn, i tillegg til skyhøge prisar på matvarer i sør. Dei sentrale årsaker til dette er høge oljeprisar, stadig meir landjord brukt til produkt for biodiesel, vesten som spekulerar i sine matvarelagre for å halde oppe prisane, klimaendringar i form av ekstremvær og nedgang i dyrkbare areal grunna overproduksjon i vest og i Kina, utbygging i stor stil i t.d. Kina, osb. At ting heng saman i ein tett samanvevd liberalistisk verdsøkonomi er tydeleg, sjølv om det ikkje alltid er like lett å sjå det med vårt vestlege «lette og velfødde» blikk. Men ser ein etter, får ein sjå kva veldige konsekvensar dette får for millionar og milliardar av menneske.
Kontrastane til dette er uverkelege, to eksempel: den amerikanske sentralbanken garanterte 30 milliardar dollar for å redde den enorme investeringsbanken Bear Stearns frå konkurs i 2008, og Irak-krigen har kosta eit beløp ingen skjønar (25 000 milliardar kroner!!). Den nyliberalistiske verdsorden skrik mot oss med sin totale fiasko i fordeling av verdas ressursar. Kapitalen og den såkalla frie marknaden, dominert av gigantiske monopolistar, distribuerar mat der fortenesta til ei kvar tid er. Ei handfull ”gigantar” dominerar kornmarknaden, mens i underkant av ti storselskap har kontroll av verdas frøomsetting. Endå ei undergraving av lokal matproduksjon til eige folk. Ja, rett og slett nykolonialisme og trakassering av folk sin sjølvråderett.
Det finns alternativ til den frie marknad og profittjaget: I dei nye økonomiane i Sør-Amerika. T.d. Venezuela: har ein gjennomført tiltak for oppretting av sosialistiske former for produksjon og distribusjon av mat. Hadde det i alle fall. Situasjonen no er klart ei krise, men kampen for dette med å oppnå ei høgare grad av sjølvforsyning av jordbruksprodukt og mottiltak mot marknaden sitt råkøyr held fram. Avdøde president Hugo Chavéz (døydde, 5. mars 2013) har sjølv uttalt at ein har: «pulverisert heile kapitalismen si utbytingskjede», med dette. Millionar av folk har fått eit betre liv gjennom endringsprosessane som president Hugo Chávez og regjeringa har gjennomført dei tolv åra dei styrte. Den høgaste minsteløn i heile Latin-Amerika og sterke arbeidsrettar, var begge faktorar som gjorde folk meir nøgde. Helse, utdanning, fattigdomskamp og mat til låge prisar, er av dei aller viktigaste tinga som vart. Noko som ikkje kan samanliknast med nivået før år 2000. Majoriteten var då råfattige og mangla alt, og eliten hadde makta og alle endar. Det er ei folkeleg deltaking som ligg bak mykje av det landet har oppnådd til no. Men, sidan 2014 har alt gått nedover, USA og EU-sanksjonar og dårleg økonomisk styring har køyrt landet på skakke. Kanskje er det ei lita positiv oppgang dette året. President Nicolas Madura har mykje arbeid framfor seg, men endringsprosessane vil halde fram som eit alternativ til verdas nyliberalisme får me håpa.
Korrupsjon, skatteparadis og kvitvasking av pengar, går hand i hand med krig og konflikt. Fattigdom og undertrykking er deira barn. Den såkalla ”fredsnasjonen” Noreg var lenge djupt inne i krigen og okkupasjonen av Afghanistan, var den flinkaste «bombaren» i krigen i Libya og støtta den franske intervensjonen i Mali. I det norske folk, som i alle NATO-land, var det stor skepsis mot denne politikken. Og det er gode grunnar til det! Men etter den russiske åtakskrigen i Ukraina har ting endra seg. NATO-motstanden og skepsisen har minka. Våre naboland Sverige og Finland søkjer truleg NATO-medlemskap, folk vert meir positive til alliansen og kritikk vert vanskelegare. M.a. fredsrørslene har mange utfordringar framover. Men, ein ting er sikkert: Krigen i Ukraina (byrja 24. februar) må stanse no! Tilhøva vert verre! Mange har allereie flykta. Våpenhjelpa til Ukraina aukar dramatisk med stadig mektigare våpen og fly. Krigen vil på denne måte trappast endå meir opp. Den raud-grøne regjeringa yter også våpenhjelp. Det finnes ingen militær løysing! Alle russiske soldatar ut av Ukraina og all vestleg våpenhjelp stanse. Denne katastrofale og vanvitige krigen er ei påminning om imperialismen sitt vesen.
Internasjonal solidaritet med alle, spesielt krigsoffera i denne krigen denne våren. Men, hugs andre konfliktar også, spesielt krigen i Jemen.
Difor går me ut i gatene i nesten alle verdas land. Arbeidarar og alle i verdas land forein dykk til kamp, på denne viktige dag. Og gjer også den daglege kampen for rettferd og fred, den er aller viktigast!
Ivar Jørdre
Appel for Latin-Amerikagruppa i Bergen, 1. mai, 2023!
Vesten og USA sin økonomiske og politiske elite har eit tredobbelt tilhøve (minst) til Latin-Amerika: 1. at det er mykje naturressursar der til å få stor profitt på kortast mogleg tid. 2. at venstreside-utviklinga berre er eit symptom og vil ga over, slik at “business as usual” held fram. 3. at Latin-Amerika er bra så lenge dei er nyliberale, og har massevis av «paraplydrinkar» på strendene. Evt. 4. at me alle kan dyrke våre latinamerikanske pop- og fotballidolar hemningslaus utan å skjemmast.
Det såg ut som Vesten/USA ville få det som dei ønska. Dei tre-fire siste åra før 2021 hadde den alternative venstreutviklinga til nyliberalismen stansa opp. Millionar av menneske mista hus og arbeid i denne nyliberale atterkoma. Ny-fattigdomen råka hundretusenvis av latinamerikanarar på nytt. Makta og finanseliten strammar sine hender og fortel folket at dette må ein tåla.
MEN, det må ein ikkje! Absolutt ikkje! Ein må reise seg og velje eit motsvar. Dette motsvaret har kome i fleire land dei siste par år: For første gong vann venstresida presidentvalet i Colombia. Sosialisten Gustavo Petro vann i juni 2022. I Brasil vart det også skifte i fjor. Der tapte fascisten Bolsonaro, rett nok hårfint, men for eit populært «come back» av den tidlegare president, sosialdemokraten Luiz Inácio Lula da Silva. (Digresjon: Som Trump prøvde på i januar 2021, prøvde den politiske kjærasten hans, Bolsonaro på det same i januar 2023; å få tilhengjarane sine til å storme nasjonalforsamlingane. Resultat: vandalisme, ekstremisme og tragikomedie!)
Vala av Gabriel Boric i Chile og Xiomara Castro i Honduras mot slutten av 2021 er og venstresideval. Kan dette og meir visa ei ny og stabil venstrebølgje i Latin-Amerika?
11. september i år er det 50 år sidan statskuppet i 1973 mot sosialisten Salvador Allende i Chile, som sjokkerte og engasjerte ei hel verd. Gjennomført med solid hjelp av USA og CIA. Og, det er mange fleire brutale overgrep på demokratisk valte system og leiarar. Som; kuppet på den vesle øya Grenada i 1983, påskekuppet mot Hugo Chavez i 2002 (som mislukkast), dei parlamentariske kuppa av dei folkevalde presidentane i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya), Paraguay i 2012 (Fernando Lugo), Bolivia i 2019 og Peru i 2022.
Støtt det latinamerikanske folk sin kamp for at slike ting aldri skal hende på nytt!
Støtt det latinamerikanske folk sin kamp for sosial og økonomisk rettferd, for kvinnekamp, for fridom frå imperialisme, for fred!
«Eit samla folk let seg aldri slå – El pueblo unido jamás será vencido»
«Hasta la victoria siempre!»
Ivar Tveito Jørdre
GOD 1. MAI, ALLE SAMAN!
Hvorfor vi markerer 1. mai
1. mai i Oslo 1947. Foto: Leif Ørnelnd / Oslo museum / CC BY-SA 4.0.
Arbeidernes internasjonale kampdag ble opprinnelig innført for å minnes Haymarketopptøyene i Chicago i 1886. Streikende arbeidere demonstrerte for 8 timers arbeidsdag på Haymarket-torget i Chicago da noen kastet en bombe mot demonstrasjonen. I kaoset som fulgte ble en rekke arbeidere og politimenn drept.
Det var den internasjonale sosialistkongressen i Amsterdam i 1904 som innstiftet 1. mai som arbeidernes internasjonale kampdag. En erklæring fra kongressen ba «alle sosialdemokratiske partiorganisasjoner og fagforeninger i alle land å demonstrere energisk 1. mai for innføringen av åttetimersdagen, for arbeiderklassens krav og for universell fred». I dag markeres 1. mai i de fleste land verden over.
HISTORISK: I Norge har 1. mai vært markert siden 1890. Dette bildet er fra Youngstorget i 1908. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
I Norge er 1. mai offentlig høytidsdag og offisiell flaggdag. Siden 1947 har dagen vært anerkjent som bevegelig helligdag. Her til lands har det tradisjonelt vært samorganisasjonene, eller lokale avdelinger av LO, som har vært hovedarrangør av 1. mai-arrangementene.
Internasjonalen
Internasjonalen er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. Den franske originalteksten, L’Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Den melodien vi kjenner i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888. Internasjonalen har blitt oversatt til de fleste språk, og den norske oversettelsen ble gjort av Olav Kringen i 1904.
Er du redd for å synge surt? Fortvil ikke! Her kan du øve deg med både tekst og og melodi:
Dette er den nye diktboka, gove ut april 2024. Her er førordet:
Det er mange ting poesien kan gje: Innsikt, undring, spørsmål, sinne. håp, aktivisme og mykje meir. Fleire av dei dikta eg har valt ut i denne boka har eit dystert bakteppe vil mange meine. Spesielt dikta om Gaza og dei bestialske (nesten utan ord) forferdelege overgrep og drap det palestinske folk er utsette for. Men sjølv i det djupaste mørke er det eit ljos av håp i dikta. Humor har også plass i boka, humor er «seriøst nok» til det.
Mange kriser og krigar er i tida vår, men for meg og mange med meg, veit eg, er det nettopp i slike tider at poesi kan vera ei sterk kraft. Ei kraft for kunnskap, tankar, abstrakte hendingar og håp om endring. Eg håpar i alle fall det. Det er også noko eg må skrive om, må måla om, må fortelje om. I ei verd av dobbelmoral, hykleri, imperialisme, våpen, miljø- og naturkriser, finns det også håp, stoltheit, kampvilje for ei betre verd og for menneskeverdet og fridomen som er noko av det mest dyrbare me har. Fridomen ligg der framme ein stad, han må me omfamne og kjempe for, kvar einaste dag, lik «eit barn varsamt på armen»(Nordal Grieg, Til ungdomen).
Eg er som kunstnar, skrivar og politisk aktivist og ikkje minst som medmenneske, veldig sinna over dei av verdas makthavarar som spelar rulett med vår notid og framtid. Men sinne vert til handling. handling vert til håp, håp vert til endring! Dikta må hjelpe oss her. God lesing (trass alt)!
Bergen, mars 2024 Ivar Tveito Jørdre
Dikt frå boka:
Bak idyllen
Bak dei tildekte løgnene innanfor alle dørene lever den arrogante makt Dei militæres tunge ord sleng dei i folkets ansikt
I all opprustninga bortanfor all fornuft dreg dei våpna fram utan omsyn til menneskeverdet ikring
Bak idyllen og falsk fred ligg råtne tankar om mørke fiendar Folket må reise fanen mot denne råskap
Trugsmålet om krig og kjernevåpen handla med profitt i grådige hender er fiendar av sjølve livet Stopp det med fredens kraft Stopp det med folkeleg makt
(Fyrst publisert i avisa Hordaland, juli 2022)
—————————————————
Gaza sine tårar
Tårar av blod i Gaza no Armar heva i tomrom Spør seg, kvifor?
Kvifor drep dei oss? Kvifor denne degradering? Kvar er menneskeverdet?
Verda må ikkje gløyme: Palestinarar har også verdi Dei bomber oss, utan stans
Frå ytre høgre stil dei kjem Med hemn og krig som ballast Fyller dei hatet sin leir Kva om me ikkje er meir?
La menneskeslekta kjenne denne forteljing: Om eit folk kjempande for overleving Mot alle odds og fornedring Vil rettferd ei gong vinne?
—————————————————
Det er sonen min
Han står der i døra Profesjonelle er dei vel? tenkjer mora Han skal ut i krigen
Eg forlater deg ikkje mor eg kjem attende Kvar skal du slåss?
I ein meiningslaus krig Kva kjempar du for? spør mora Eg veit ikkje mor, svarar han
Du kan verte kanonføde seier mora fortvila Dei store maktene drep oss, ja svarar sonen og går ut døra
(Fyrst publisert i avisa Hordaland, april 2023)
Boka kjem i sal i Norli sentrum bokhandel og hjå Ark Beyer bokhandel i Bergen.
Vil nokon kjøpe boka direkte av meg, gje meg ei melding på e-post: ivar.jordre@student.uib.no
Eg sender då boka i posten, frakfritt, til 350 kr pr. stk.
This International Workers’ Memorial Day, 28 April, UNI Global Union joins trade unions around the world to demand urgent action on the climate crisis.
As temperatures rise, so do “Climate Risks for Workers,” the ITUC’s theme for this day of remembrance and recommitment.
The global climate emergency has created new dangers and exacerbated existing ones for working people. Like with so many other occupational health and safety issues, trade unions and collective bargaining are necessary solutions.
“The climate crisis is killing workers, and unions are on the front lines of making jobs – and communities – safer,” said UNI General Secretary Christy Hoffman. “Unions fight back against employers who cruelly intensify targets even in searing heat. We secure the mandatory breaks, vital equipment and necessary protections that save lives. We advocate for a just transition to a sustainable economy, leaving no worker behind.”
A new ILO report finds a “staggering” number of workers – 2.4 billion or over 70 per cent of the global workforce – will face climate-change-related health hazards, including heat stress, cancer, cardiovascular disease, respiratory illnesses, kidney disfunction and mental health conditions.
While much attention is rightfully put on industries like construction, mining and agriculture, service workers face these risks as well.
This weekend, UNI affiliate the Korean Federation of Service Workers Unions (KFSU) will strike at Costco to protest unfair and unsafe labour conditions at the American multinational’s locations in that country. The strike is the second since an employee died on the job in June 2023 after extreme heat exposure.
The deceased, 29 year-old man with no chronic conditions, worked as a cashier at the checkout counter. At the time of his death, he was in charge of parking lots, carts and parking management.
He died during a heat wave, and the union says the company did not provide separate air conditioning facilities or thermometers for parking workers. Additionally, the company forced employees to stand throughout business hours, with no available seating or resting areas.
KFSU President Kang Kyu-Hyok said at the time, “We strongly condemn Costco Korea for not hiring the necessary manpower, squeezing workers to cut costs, and failing to provide essentials for the lives and safety of workers in a timely manner. Costco must take measures to prevent [this kind of tragedy] from happening again.”
Commerce affiliates in UNI’s Asia & Pacific region passed a resolution in support of the 27 April walk off calling on Costco Korea and CEO Cho Min-Soo to accept responsibility “for the preventable death of their worker as an industrial accident” and for the company to negotiate over conditions at the store.
Amazon workers around the world have similar demands. For example, one of the company’s Southern California warehouses reached temperatures of 106F (41C) last summer, with employees having to work at brutal speeds to meet their production quotas. The GMB in the UK has made safety a pillar of its years-long organizing campaign at Amazon, and now workers are in an historic fight for union recognition.
But it’s not just commerce workers. Climate risks touch all of UNI’s sectors.
The ILO identifies athletes as a group with high exposure to extreme temperatures. That is why players’ unions like FIFPRO are organizing for greater protections against heat-stress induced disorders.
In Brazil, graphical and packing union SINDICRIP helped WestRock workers beat rising temperatures by organizing around improved access to water on the job. Through a showing of collective interest, workers brought the company to the table to win additional water dispensers.
Security officers often work outside and brave the elements – including boiling heat, extreme cold and increased exposure to cancer-causing UV radiation. Unions are taking action. With backing from UNI, the Gujarati Security Workers Union in India campaigned and won drinking water, a second uniform and shelter to help combat temperatures that climb to 113F (45C). UNI is also supporting our affiliate in Nepal, the All Nepal Security Workers Union, to get adequate winter coats for working in the freezing cold.
Postal employees face the catastrophic consequences of a changing climate on a daily basis. In fact, UNI Post & Logistics identifies the climate crisis as one of the biggest risks for postal workers.
Besides the direct dangers of working in extreme weather, governments often use postal workers and the postal infrastructure in times of disasters for supporting the affected people and aiding organizations. The 2022 flood in Pakistan is a prime example.
Given the harm extreme climate has on workers, it is not surprising postal unions are increasingly vocal on not only workplace protections but also climate policy. UNI Post & Logistics has proposed a green new deal for post, and affiliates like the CUPW in Canada are taking the lead in pushing to make post sustainable.
ITUC General Secretary Luc Triangle stated: “The climate crisis is no longer a distant threat; it’s a present danger to workers around the globe. It’s imperative that we demand robust policies and practices to protect our working people from the hazardous impacts of climate change. Our call to action is clear: we must integrate climate risk assessments and emergency preparedness into our occupational safety and health standards.”
Ivar Jørdre 