Trump wants to build Keystone XL and Dakota Access pipelines. Stop him!

Fight back against the Keystone XL and Dakota Access pipelines

President Trump just signed executive memoranda to bulldoze ahead with the Keystone XL and Dakota Access pipelines. Tell Trump you’re ready to fight back against his efforts to fast track these dirty and unjust fossil fuel projects every step of the way.

President Trump just signed executive memoranda resurrecting the cancelled Keystone XL pipeline and rubber stamping the Dakota Access pipelines — confirming his intentions to push forward with his dangerous anti-environment agenda. Trump’s actions are a direct assault on our climate, our health and the rights of communities along the pipeline routes. NRDC is mobilizing immediately to fight back — in and out of the courtroom — but we need your strong support. Tell President Trump that you firmly oppose his efforts to revive the Keystone XL pipeline and fast track the Dakota Access pipeline every step of the way.

Take Action

Posta under Capitalism, Environment, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , | Kommenter innlegget

Oljerør med Trump!

Sioux-seier med bismak

Ny Tid 12. jan. Enkel visning

Vis avisside

NORD-DAKOTA

Utbyggerne maktet ikke å stoppe Lakota-indianernes utrettelige kamp mot oljerørledningen «The Black Snake». Hva skjer etter at Donald Trump innsettes denne måneden?

Den 4. desember stoppet Obama-administrasjonen utbyggingen av Dakota Access Pipeline som skal pumpe fracking-olje fra Nord-Dakota til staten Illinois. Oljeselskapet Energy Transfer Partners og dets texanske sjef Kelcy Warren maktet ikke å stoppe Lakota-indianernes kamp mot oljerørledningen «The Black Snake». Army Corps of Engineers gir ikke selskapet tillatelse til å legge oljerør under Lakota-stammens eneste drikkevannskilde. Missouri-elven er vannreservoar for indianerreservatet og 18 millioner amerikanere nedover Missouri-Mississippi-elven. Den åtte måneder lange motstandskampen lykkes – foreløpig.

Hellige gravsteder og gammelt indiansk kulturlandskap har blitt ødelagt av oljeselskapets gravemaskiner, forteller LaDonna Brave Bull Allard. Utbyggingsstansen er en begrenset seier i en krig som har vart i 300 år. I striden om land og rettigheter har urfolket hittil alltid tapt. For første gang i historien har over 300 stammer fra hele Amerika stått samlet. Medieoppmerksomheten førte til et oppsiktsvekkende resultat. Det har kostet. Samtidig vil triumfen kun være en begynnelse på medbestemmelsesretten urfolket kjemper for. Minoritetenes motstander Donald Trump innsettes som president i 2017. Milliardæren har investert millioner av dollar i rørledningen, og uttaler at han vil fremme ferdigstillelsen av det 3,8 milliarder dollar dyre og 1900 kilometer lange prosjektet med det samme han har kommet til makten.

Ifølge EcoWatch har det i 2016 vært 220 oljerørlekkasjer i USA. Siden 2006 har 3032 rørlekkasjer blitt registrert. Lakota-folket er redde for at drikkevannet skal forurenses. Siste lekkasje skjedde i Belle Fourche Pipeline i Billings County, 241 kilometer fra Standing Rock-leiren. 4200 fat olje lekket ut i naturen. DNB står for ti prosent av prosjektfinanseringen med en ramme på 30 milliarder kroner gjennom lån til Energy Transfer Partners, ifølge Aftenposten.

Lovløshet i Nord-Dakota. Den siste måneden har delstatspolitiet brukt alle midler for å stanse vannbeskytterne på landområdet som i dag «tilhører» Army Corps of Engineers (Hærens Ingeniørkorps), men som ifølge avtaler USA-regjeringen har inngått med Lakota-stammen, eies av Sioux-indianerne, jamfør Fort Laramie-avtalen fra 1851. Dette er fakta som mediene av ukjent årsak unngår å rapportere. Laramie-avtalen dokumenteres i boken The Earth Shall Weep fra 1998 av forfatteren James Wilson, som i over 25 år har forsket på urfolkets historie i USA.

Den militariserte politistyrken tok nylig i bruk ekstremlyd, sprengte tåregassgranater, sprayet pepperspray i ansikter, spylte mennesker med iskaldt vann fra vannkanoner i minusgrader, skjøt folk med gummikuler i hodet og slo og sparket vannbeskytterne før de ble arrestert og kastet nakne i iskalde hundekenneler over natten. Over 160 mennesker har blitt skadet, mange alvorlig.

Journalisten Joshua Fox fra TYT Politics blir opprørt når han dokumenterer overgrepene. Institusjonalisert vold er blitt normalisert. Dersom fremgangsmåten fra myndighetenes side får fortsette, vil USA ende opp som et oligarkisk anarki, hevder han. I november toppet det seg: Den 26. november mottok Lakota-stammens høvding Dave Archambault et ultimatum fra delstatens guvernør Jack Dalrymple, som truet med at Oceti Sakowin-leiren ville bli tvangsevakuert dersom folk ikke forlot den innen 5. desember. Grunnen var sikkerhetshensyn til leirens innbyggere og beboere i staten for øvrig – plutselig var guvernøren interessert i demonstrantenes velbefinnende etter åtte måneders trakassering av dem. Guvernøren forbød all tilgang til «føderalt» land i området, og ignorerte 1851-avtalen. Absurditeten forsterkes til det komiske: USAs myndigheter nekter mennesker adgang til landområder de ikke eier og håndhever eksproprieringen med militarisert makt. Fox påpeker at det er medienes plikt å opplyse om at landområdene ble stjålet fra indianerne, og utdyper dette med en liknelse: «Forestill deg at jeg blir robbet i mitt eget hus, flykter fra tyvene og prøver å ta huset tilbake – for så å bli arrestert av kjeltringene for å bryte meg inn i mitt eget hjem. »

Mediene svikter. Siouxene demonstrerer i dag utelukkende fordi stammen overlevde folkemordet. De fleste urfolk i USA er utryddet, de har ingen stemme lenger. Marerittet er felles for alle indianere i USA, og de lever i en surrealistisk virkelighet. Fox anklager New York Times for å unnlate å rapportere fra sammenstøtene, og for å gå politiets ærend i dekningen av brutaliteten. Avisen er ifølge Fox for «lat» til å finne frem til sannheten om hvem som faktisk eier landområdene i henhold til inngåtte avtaler med urbefolkningen. Mainstream-media har vært fullstendig fraværende i dekningen av konflikten, tordner journalisten Fox. Han påpeker at hendelsene ved leiren ikke kan defineres som en «konfrontasjon mellom to parter». Det er utelukkende politiet og oljeselskapets sikkerhetsfolk som har opptrådt voldelig. Da vannbeskytterne tok på seg gassmasker for å beskytte seg mot tåregass og pepperspray, fikk de påbud om å fjerne gassmaskene. Å bære en gassmaske er en «aggressiv handling», ifølge politiet. I forbindelse med at sheriffen varslet tvangsevakuering av motstandsleiren, foreslo myndighetene at det skulle opprettes en «free speech zone» for folk sør for Oceti Sakowin-campen. Leirbeboerne skulle flyttes til mindre leirer, blant annet til Rosebud Reservation og Standing Rock Reservation. En indiansk kvinne reagerte på guvernørens ordre: «Jeg trodde Amerika var en ‘free speach zone’! Er politiet nødt til å etablere ytringsfrihetslommer i selveste USA? » Guvernøren Dalrymple har bestemt at Highway 1806 stenges frem til dags dato. Private oljeselskaper setter dagsordenen.

Alvorlige skader. 21 år gamle Sophia Wilansky fra New York fikk nesten hele underarmen sprengt bort da en tåregassgranat traff henne under en demonstrasjon i november. Hun har gjennomgått flere operasjoner. Det er fortsatt uavklart om armen hennes må amputeres. Faren hennes forteller til Democracy Now! at begge ble overvåket av FBIs antiterroravdeling på sykehuset i flere timer. Politiet i Morton County melder at de ikke er ansvarlige for skaden, og nekter for at det ble brukt tåregassgranater mot demonstrantene. Wilansky prøvde å flykte unna politiets gummikuler da hun ble truffet av granaten. Vitner forteller at granatene vanligvis eksploderer etter sju sekunder på bakken, men at politiet fjernet pluggen og holdt gassgranaten i fem sekunder før de kastet den på Wilansky. På grunn av veiblokaden tok det flere timer før Wilansky kunne fraktes til sykehus med helikopter.

Den 20. november ble Vanessa Dundon truffet av gummikuler i det ene øyet. Veiblokaden forhindret rask transport til sykehuset. Hun mistet synet på høyre øye for alltid.

Energy Transfer Partners sier de vil ferdigstille rørledningen. De betaler heller en bot enn å skrinlegge prosjektet de vet at Donald Trump kommer til å prioritere.

Siste nytt er at Hærens Ingeniørkorps skal heve vannstanden i elven, som vil gjøre det teknisk umulig for oljeselskapet å bore under elven. Saken blir endelig avgjort i domstolene etter nyttår. Ingen av vannbeskytterne stoler på myndighetene før oljeselskapet har forlatt området for godt.

Trump bra for Statoil. Den 23. november sto det i DN at Trump vil gjøre det billigere å utvinne fracking-olje. Han vil avlyse alle restriksjoner som ødelegger for arbeidsplasser i energiproduksjonen. Dette er positivt for Statoil, som kan lete bredere og å øke aktiviteten på land, sier en oljeanalytiker i DNB Markets. Oljen utvinnes i Nord-Dakota og i Texas.

For norske investorer og långivere til Dakota Access Pipeline som Oljefondet, Statoil, DNB, Storebrand og KLP er de ovennevnte menneskerettighetsbruddene tydeligvis likegyldige. Selskapene vil tjene penger på indianernes bekostning. Politikerne venter på at Stortingets etikkråd skal komme med «strategiske» formuleringer på begynnelsen av året. Men det kan være for sent. En oljelekkasje fra rørledningen vil berøre millioner av mennesker langs Missouri-elven. Bakken-feltet spyr ut tonnevis av klimagasser. Det grønne skiftet er så langt i det blå.

Art. frå: Ny Tid

Posta under Politikk, samfunn | Merkt , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Tankar om kapitalismen og den alternative sosialisme – Del 2

Del 1 av Tankar om kapitalismen og den alternative sosialisme med tankar kring kapitalismen som religion, korleis framandgjeringa påverkar oss alle i kapitalismen og kva Marx og andre tenkte om dette, har denne lenka: Tankar om kapitalismen og den alternative sosialisme – Del 1

Del 2 tek føre seg tankar og reelle løysingar i eit alternativt samfunn. Marx og Engels var opptekne av at det viktigaste og mest naudsynte ved kommunismen er den frie utviklinga av kvart enkelt menneske som samfunnsmessig individ. Eg presenterar her Terje Valen (medlem av partiet Raudt) si omsetting av siste del (Kap. 10) av Paul Burkett si bok Marxism and Ecological Economics (2005). Vidare diskusjon omkring det alternative sosialistiske og kommunistiske samfunn, m.a. kring sosialistisk, kommunistisk marknad og økonomi, og meir om fridom frå vilkårleg makt…vil kome etterkvart…følg med på bloggen…

Ivar Jørdre

Kommunisme som berekraftig menneskelig utvikling

Eg finn Marxism and Ecological Economics (2005) spesielt interessant fordi Paul Burkett i denne boka gjennomgår dei viktigaste trekka i heile den internasjonale økologisk-økonomiske debatten. (I tidsskriftet Rødt nr 3, 2013, har Geir Hem meldt boka under overskrifta Marxisme og økologisk økonomi http://marxisme.no/marxisme-og-okologisk-okonomi/ ). I introduksjonen til boka gir Brett sjølv ei samanfatning av ho. Det er derfor nyttig å omsette denne. Det har eg gjort her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20og%20naturen.htm under tittelen Marx og naturen, eit raudt og grønt perspektiv.

I tillegg vil eg omsette siste delen av boka som handlar om Kommunisme som berekraftig menneskelig utvikling og Berekraftig menneskelig utvikling, klassekamp og økologisk økonomi. Her finn vi tekstar som gir innspel til ei beskriving av det samfunnet alle verkelig radikale har som strategisk mål og noen viktige moment om kampen for å nå målet.

Desse tekstene er siste delen av det siste kapitlet i boka (Kap. 10) som har overskrifta Marxism, Ecological Economics, and Sustainable Human Development [Marxisme, økologisk økonomi og berekraftig menneskelig utvikling].

Første delen (Section one) av dette kapitlet tar opp Three dimensions of sustainable development [Tre dimensjonar av berekraftig utvikling]. Desse tre dimensjonane er Naturen som ein felles pott av ressursar for menneskelig utvikling, Samverkande berekraftig utvikling av menneske og natur og Felles eigedom som ein ’tredje veg’ mot berekraftig utvikling. Eg omsett ikkje denne første delen av kapittel 10.

Så til omsettinga. (Først ei grovomsetting.)

II Kommunisme som berekraftig menneskelig utvikling

Sjølv om marxismen sitt truverde når det gjeld utvikling (evolusjon) er godt grunnfesta[i] så har marxismen ikkje blitt like mykje oppskatta av økologiske økonomar når det gjeld den evna han har til å ta opp utviklinga av både naturen og menneska saman (co-evolution). Grunnen til dette er den mest fullstendige mangel på erkjenning, sjølv blant mange marxistar, av den visjonen om heilskapelig menneskelig utvikling som ligg i kjernen av Marx og Engels sin kommunisme. (Omsettaren nemnar her det monumentale verket titulert L’homme {Mennesket} av Lucien Sève frå 2008, der han på mest 800 sider handsamar denne sida ved tenkinga til Marx.) I staden har debattar om ’sosialismens økonomi’ fokusert på spørsmål om informasjon, tilskundingar (incentives) og effektivitet i tildeling av ressursar[ii]. Dette fokuset på ’sosialistisk rekning’ har komme i staden for forståinga av kommunismen som ein form for berekraftig menneskelig utvikling[iii].

For Marx og Engels var det aller viktigaste og mest naudsynte ved kommunismen den frie utviklinga av kvart enkelt menneske som samfunnsmessig individ. Dei insisterer på at ’samanslutninga av individ — set vilkåra for den frie utviklinga og rørsla til individa under deira eigen kontroll – vilkår som tidligare blei overlete til tilfellet og hadde fått ein uavhengig eksistens over og mot dei enkelte individa’[iv]. Kommunismen si ’altomfattande realisering av individa’ føreset at ’verknaden av verda som stimulerer den verkelige utviklinga av evnene til kvart individ er under kontroll av individa sjølve’[v]. Og i staden for at muligheitene for individuell utvikling blir oppnådd hovudsakelig på andre sin kostnad, slik det er i klassesamfunna, vil framtidas ’samfunn’ gi ’kvart individ middel til å dyrke evnene sine i alle retningar; derfor blir personlig fridom bare mulig innan samfunnet’[vi]. Marx og Engels ser for seg kommunismen som ’ei samanslutning der den frie utviklinga av kvar enkelt er vilkår for den frie utviklinga av alle’[vii].

Oppheving av framandgjøringa, felles eigedom og fordeling utan marknad

Det mest grunnleggande trekket ved kommunismen, slik Marx og Engels ser det for seg, er opphevinga av kapitalismen sitt samfunnsmessige skilje mellom produsentane frå naudsynte produksjonsvilkår. Kommunismen er ’den historiske opphevinga’ av ’åtskiljinga av arbeidet og arbeidaren frå arbeidsvilkåra som møter han/ho som uavhengige krefter’[viii]. Denne opphevinga av framandgjøringa fører med seg at arbeidskrafta ikkje lenger er ei vare pluss eit nytt sett med eigedomsrettar når det gjeld produksjonsvilkåra[ix]. Kommunismen erstattar ’kapitalistisk eigedom med ein høgare form av ein gamal type eigedom, dvs. kommunistisk eigedom’[x].

For Marx og Engels er den felles dimensjonen i kommunistisk eigedom bunde tett saman med individuell allsidig menneskelig utvikling både som middel og mål når det gjeld utviklinga av produktivkreftene. Dei ser ikkje for seg mekaniserte produktivkrefter som står over, og bestemmer, livsmuligheitene til arbeidarane og deira fellesskap. I staden ser dei menneskelige vesen som individuelt og kollektivt tar, held, opererer og utviklar desse produktive kreftene på måtar som forbetrar menneskelige evne/anlegg og livsmuligheiter sett som eit heile. Det er i denne heilskapelige tydinga, som er innretta på menneskelig utvikling, dei ser på ’det menneskelige vesenet sjølv’ som ’den viktigaste produktivkrafta’[xi]. Sett på denne måten er ’produktivkreftene og samfunnsmessige forhold to forskjellige sider av utviklinga av det samfunnsmessige individet’[xii]. Den svært utvikla samfunnsmessige produksjonen som kapitalismen let etter seg tyder at ’individa må tileigne seg den eksisterande heilskapen av produktivkrefter, ikkje bare for å oppnå sjølvaktivitet, men også for berre å sikre sin eigen eksistens’[xiii].

For å vere eit effektivt verkty for altomfattande menneskelig utvikling må kommunismen vere ’ dei sameinte individa si tileigning av dei totale produktivkreftene’; men han må ikkje redusere individa til små, utskiftbare tannhjul i ein gigantisk kollektiv maskin som opererer utanfor deira kontroll i ei framandgjort jakt på ’produksjon for produksjonens skuld’[xiv]. Han må forbetre utviklinga av dei menneskelige produktive kreftene som er i stand til å ta grep om og kontrollere den samfunnsmessige produksjonen på linje med ’utviklinga av den rike menneskelige naturen som eit mål i seg sjølv’[xv]. Sjølv om kommunistisk ’tileigning [har] ein universell karakter som samsvarer med … produktivkreftene’, så fremmar ho også ’utviklinga av dei individuelle evnene som samsvarer med dei materielle produksjonsinstrumenta’[xvi]. Fordi desse instrumenta har blitt utvikla til ein totalitet og … bare eksisterer innan det universelle samkvemmet’ krev deira effektive tileigning ’utviklinga av ein totalitet av evnene til individa sjølve’[xvii]. Kort sagt ’den genuine og frie utviklinga av individa’ under kommunismen former, og blir i sin tur forma av ’den universelle karakteren av verksemda til individa på grunnlag av dei eksisterande produktivkreftene’[xviii].

Følgjelig er det slik at sjølv om kommunismen ’ikkje gjeninnfører privat eigedom’ av produksjonsmiddel så ’oppretter han verkelig individuell eigedom på grunnlag av det som er oppnådd under den kapitalistiske epoken, nemlig samvirket og den felles eigedommen av jorda og produksjonsmidla’[xix]. ’Den framande eigedommen til kapitalisten’ er ’oppheva ved å omdanne hans eigedom til eigedommen … til dei sameinte, samfunnsmessige individa[xx]. Kommunistisk eigedom sikrar på denne måten kvart individ tilgang til vilkåra og resultata av produksjonen slik det treng for å bli eit ’fullstendig uvikla individ’[xxi]. I tillegg til retten til å delta i planlegging og styring av produksjonen (sjå under) fins det tre særeigne individuelle rettar under kommunistisk eigedom som arbeidar i retning altomfattande menneskelig utvikling.

For det første vernar kommunismen individet sin rett til å få sin del av totalproduktet for eige privat forbruk[xxii]. Slik ’omfattar samfunnsmessig eigedom jord og andre produksjonsmiddel og privat eigedom omfattar produkta, dvs. forbruksartiklane’[xxiii]. Naturligvis må samfunnsmessige eigedom også omfatte visse andre fråtrekk i tillegg til dei som er øyremerka til å ’erstatte og auke … produksjonsmidla’[xxiv]. Der må for eksempel vere ’eit reservefond for produksjon og forbruk’[xxv]. Vidare må vi trekke frå for ’generelle administrasjonskostnader’, for ’tilfredsstilling av felles behov, slik som skolar, helsetenester osb.’ og til ’fond for dei som ikkje er i stand til å arbeide’[xxvi]. Men etter desse fråtrekka er ’resten av forbruksmidla … fordelt mellom dei individuelle produsentane i det samarbeidande samfunnet’[xxvii].

Når det gjeld fordelinga av det individa treng til forbruk, ser Marx og Engels for seg ein todelt prosess. Under ’den første fasen av det kommunistiske samfunnet, slik det er når det nett har oppstått frå det kapitalistiske samfunnet etter lange fødesmerter’, foreslår dei at ’ den delen som kvar individuelle produsent får til livsopphald’ vil vere ’bestemt av arbeidstida til den enkelte’[xxviii] . Men i ein andre ’høgare fase av det kommunistisk samfunnet’ må krav på forbruksmiddel ut frå kor mykje ein arbeidar ’bli heilt forlate og samfunnet kan skrive på fanene sine: frå kvar etter evne og til kvar etter behov!’[xxix]. I denne høgare fasen ’tillatar fordelingsmåten… alle medlemmer av samfunnet å utvikle, halde oppe og bruke evnene sine i alle mulige retningar’[xxx]. ’Arbeidaren sitt eige individuelle forbruk’ blir med andre ord ’utvida til eit trinn … som trengs for full utvikling av individualiteten’[xxxi].

Den andre måten som kommunistisk eigedom fremmar individuell menneskelig utvikling på, er ved å sikre alle individ tilgong til dei utvida samfunnstenestene – utdanning, helsevern, offentlige tenester og alderspensjonar – som blir finansiert gjennom fråtrekk frå totalproduktet før det fordelast mellom individ. På denne måten er det slik at ’det som produsenten blir fråtatt som privat individ får han att direkte eller indirekte som medlem av samfunnet’[xxxii]. Slikt samfunnsmessig forbruk vil ’bli svært mykje større samanlikna med dagens samfunn og det aukar i same forhold som det nye samfunnet utviklar seg’[xxxiii]. Dimensjonen av menneskelig utvikling er klar ut frå den tenkte utvidinga av ’teknologisk utdanning, både teoretisk og praktisk … i skolane til arbeidarane’, medrekna ’ei tidlig kombinasjon av produktivt arbeid med utdanning’ – som sjølvsagt føresett ’ei streng regulering av arbeidstida ut frå dei forskjellige aldersgruppene og andre sikkerheitstiltak for å verne ungane’[xxxiv]. Ein viktig funksjon for denne heilskapelige utdanninga vil vere å ’omforme vitskap frå eit instrument for klasseherredømme til ei folkelig kraft’[xxxv].

For det tredje omfattar kommunistisk eigedom individet sin rett til stadig kortare arbeidstid. Denne ’forkortinga av arbeidsdagen’ vil lette menneskelig utvikling ved å gi individa meir fritid der dei kan ’nyte materielle og intellektuelle fordelar … ved samfunnsmessig utvikling’[xxxvi]. Fritid er ’tid … til den frie intellektuelle og samfunnsmessige aktiviteten til individet’[xxxvii]. Slik

’er fritid, disponibel tid, rikdom i seg sjølv, delvis for å nyte produkta og delvis for fri verksemd som – i motsetnad til arbeid – ikkje er dominert av presset frå eit ytre formål som må oppfyllast og der denne oppfyllinga blir sett på som naturlig naudsyn eller ei samfunnsmessig plikt’.[xxxviii]

Under kommunismen er følgjelig ’målet på rikdom – ikkje lenger, på noen måte, arbeidstid, men heller disponibel tid’[xxxix].

Kommunismen strevar etter denne forbetringa av menneskelig rikdom ved å erstatte marknadstildeling med ein ’kollektiv produksjon’ der ’samfunnet tildelar arbeidskraft og produksjonsmiddel mellom dei ymse industrigreinene’[xl]. Når ’produksjonsmidla blir halde felles’ blir produksjonen ’til produksjon av fritt samanslutta menneske og står under deira medvitne og planlagde kontroll’[xli]. Dei ’mange forskjellige formane for arbeidskraft’ blir brukt ’med fullt medvit som ei einaste samfunnsmessig arbeidskraft … i samsvar med ein bestemt samfunnsmessig plan (som) held oppe dei korrekte proporsjonane mellom dei forskjellige funksjonane til arbeidskrafta og dei ymse behova til samanslutninga’[xlii]

Som eg har hevda tidligare har debattar om ’sosialismens økonomi’ fokusert på tekniske saker som angår effektiviteten i fordelinga (’sosialistisk rekning’). Marx og Engels sjølv understreka ofte kommunismens overlegne fordelingsevner samanlikna med kapitalismen. For eksempel hevda Marx at med kommunisme ’ville sameinte, samverkande samfunn regulere den nasjonale produksjonen ut frå ein felles plan og på den måten ta han under sin eigen kontroll og gjøre slutt på anarkiet og dei periodiske krampane som er lagnaden til den kapitalistiske produksjonen’[xliii]. Likevel var ikkje det viktigaste ved kommunistisk planlegging større kontroll og effektivitet, men heller den rolla han har som noe som muliggjør og påverkar den menneskelige utviklingsimpulsen som blir utløyst av det nye systemet av eigedomsrettar – med den sikringa vi her finn av livsopphald, utviding av samfunnsmessige tenester, medrekna teoretisk og praktisk utdanning og meir fritid. Grunnen til at kommunismen er ’eit samfunn organisert for samverkande arbeid på grunnlag av planlegging’ er ’å sikre alle medlemmer av samfunnet eksistensmiddel og full utvikling av evnene deira’[xliv]. Denne forsikringa kan ikkje sameinast med marknads- og profittdriven produksjon der ’individa er underlagt den samfunnsmessige produksjonen; den samfunnsmessige produksjonen fins utanfor dei som lagnaden deira’[xlv]. Marx og Engels sin påstand er at marknadsframandgjøringa av individa (og heile samfunnet) frå den direkte felles kontrollen over produksjonen er ein følgje av det grunnleggande lønsarbeidsforholdet. Det er kapitalen sitt samfunnsmessige skilje av produsentane frå produksjonsvilkåra som skaper den situasjonen at produksjonen blir utført i føretak som er organisert uavhengig av kvarandre og styrt av signal frå marknaden[xlvi]. Dette er grunnen til at Marx insisterer på at kommunismen er ’ei form for produksjon som er heilt motsett vareproduksjonen’[xlvii]. Opphevinga av vareforma og arbeidarane sin samfunnsmessige skilnad frå dei naudsynte produksjonsvilkåra er to sider av det same fenomen der den siste forma har første rang. Kommunismen si oppheving av framandgjøringa tar form av at arbeidet blir ’direkte samfunnsmessig arbeid’ utan trong til å gå inn i pengebytte for å få fram ein samfunnsmessig deling av arbeidet som sikrar reproduksjonen[xlviii]. Som Marx seier er marknaden bare ’bandet som er naturlig for individ innan særeigne avgrensa produksjonsforhold’; og den ’framande og uavhengige karakteren’ til dette bandet ’ovafor individa viser bare at dei sistnemnde framleis held på med å skape vilkåra for det samfunnsmessige livet sitt, og at dei enno ikkje har begynt å leve det på grunnlag av desse vilkåra’[xlix].

For å summere opp så blir kommunismen sitt system med direkte samfunnsmessig arbeid sett på som noe som utviklar seg saman med produsenten si individuelle og kollektive utvikling som menneskelige vesen. Dette er forståelig når dei heller store krava til menneskelige ressursar som ’samverkande arbeid … utvikla til nasjonale dimensjonar’, er gitt[l]. Desse krava syns endå meir formidable når vi tar omsyn til at dette systemet ikkje skal styrast av noen sentralisert statsmakt, men i staden ’begynner med sjølvstyret til fellesskapa’[li]. Samanslutningar av arbeidarar skal erstatte statsbyråkrati, og ein kvar med offisiell stilling (medrekna dommarar) vil ikkje bare bli vald, men vere gjenstand for direkte tilbakekalling og dei vil ikkje bli kompensert meir enn den gjennomsnittlige arbeidande personen[lii]. Frå denne kanten kan vi definere kommunismen som ’folket som handlar for seg sjølv, ved seg sjølv’ eller at ’samfunnet sluker opp statsmakta som blir samfunnet si eiga levande kraft i staden for som krefter som kontrollerer og held det nede’[liii]. I denne oppslukinga av framandgjort makt vil utviklinga av menneskelige evne og behov forme utviklinga av samanslutninga sine evner til å planlegge, medrekna handsaminga av produksjonen sine naturgrunnlag.

Fellesskapen sin administrasjonen av allmenningane

Marx og Engels var djupt uroa over kapitalen sine tendensar til å skape økologisk krise[liv]. Følgjelig understreka dei den trongen eit etterkapitalistisk samfunn hadde til å ta ansvar for å administrere naturvilkåra. Dette forklarar kvifor dei insisterte på utviding av felleseigedommen til jord og andre ’livskilder’[lv]. Slik Marx og Engels såg det for seg vil kommunismen ’opprette att dei nære banda mellom menneske og jorda, men på ein fornuftsbestemt måte, og ikkje lenger formidla av liveigenskap, hersking og den idiotiske mystisismen til [privat] eigedom, sidan jorda ikkje lenge er eit objekt for kjøpslåing[lvi]. Denne ’felles eigedommen’ av jorda ’tyder ikkje at ein får opp att den gamle originale felleseigedommen, men er ein institusjon av ein mykje høgare og meir utvikla form av eigedom i fellesskap’[lvii].

Det fins likevel to funksjonelle parallellar mellom Marx og Engels si oppfatning av kommunistisk jordeigedom og dei felles eigde ressurssystema som det er gitt ein oversikt over i første delen av kapitlet.

For det første, i begge tilfelle gir ikkje felles eigedom – individuell – eller kollektiv – rett til å overutnytte jord og andre naturvilkår. Marx og Engels erkjente at jord ikkje bare er ein særlig ressurs, men at det er den grunnleggande kjelda til ’alle varige vilkår for liv som trengs av kjeda av menneskelige generasjonar’[lviii]. Derfor hevda dei at alle vanlige oppfatningar av ’eige’ av jord – medrekna individ sine rettar til å utnytte og avytre slik dei sjølv finn for godt – ikkje lenger ville gjelde under kommunismen som i staden stoler på eit felles system av bruksrettar og ansvar[lix]. Kommunistisk eigedom vil sjølvsagt gi alle individ rett til å delta i den produktive bruken av jorda og produkta frå ho som vilkår for deira eigen reproduksjon og allsidige utvikling. Men denne individuelle retten opererer innan kommunismen si ’medvetne og fornuftige handsaminga av jorda som varig felles eige, som det vilkåret for eksistensen og reproduksjonen av kjeda av menneskelige generasjonar som ikkje kan avytrast[lx]. Det kan ikkje vere mykje tvil om at Marx og Engels, lik dei fleste økologiske økonomane, ville avvise tanken om at ein positiv forskotsrente skulle bli nytta på framtidig mangel på tilgong på ressursar som er ein felles pott.

Den andre parallellen mellom dei observerte systema med felles pott og Marx og Engels sine berekningar er den praktiske tileigninga av makt til samfunnsmedlemmer grunna på ei djup rotfesting i felleseigedommen sine institusjonar for kulturell og produktiv verksemd. Marx og Engels ser for seg at produsentane tar i bruk den vitskapelige kunnskapen som trengs for å sjølvstyre arbeidsprosessen sin, medrekna bruken deira av naturvilkåra. Kommunismen si vekt på teoretisk og praktisk utdanning er heilt relevant i denne samanhangen. Her ser Marx og Engels spreiinga og den vidare utviklinga av vitskapelig kunnskap som tar form av ein ny kombinasjon av natur- og samfunnsvitskap[lxi]. Sjølv om denne einskapen, som utviklar seg mellom natur og menneskesamfunn, er ein logisk følgje av den samverkande utviklinga av naturen og menneske samfunnet[lxii], så er verkeliggjøringa av begge deler ein funksjon av kommunismen si oppheving av framandgjøringa av produksjonsvilkåra og deira omdanning til vilkår for menneskelig utvikling. Bare då vil folk bli verkelig

’medvitne om dei indre forholda mellom det som vi i dag kallar ’natur’verda og ’samfunns’verda … og handsame dei to halvdelane som fram til då har vore skilde, som ein einaste heilskap. Individet vil sjå at det lærer om begge delar når ei lærer anten om samfunnet eller naturen’[lxiii].

Eller, som Engels seier det rett ut, vil folk ikkje bare ’føle, men også vite om einskapen sin med naturen’[lxiv].

Denne medvetne ’forsoninga av menneska med naturen og med seg sjølv’ avheng framfor alt av kommunismen sin auke av ’fri tid’ og bruken av denne ’for den fulle utviklinga av individet’ som er i stand til å ’gripe sin eigen historie som prosess og erkjenninga av naturen (og like tilstadeverande som praktisk makt over naturen) som sin verkelige lekam’[lxv]. Gjennom den praktisk-intellektuelle utviklinga av produsentane under den frie tida og arbeidstida, blir ’den samfunnsmessige karakteren’ av kommunistisk arbeid ’sett … ikkje bare i ei naturlig, spontan form, men som verksemd som regulerer alle naturkreftene’[lxvi]. Som Marx seier,

’Fri tid – som både er fritid og tid for høgare aktivitet – har naturligvis omforma den som har han til eit forskjellig subjekt, og han går inn i den direkte produksjonsprosessen som dette forskjellige subjektet. Denne prosessen er då både disiplin, når det gjeld mennesket som er i ferd med å blir til; og, på same tid, verksemd, eksperimentell vitskap, materielt skapande og tingliggjørande vitskap, som når det gjeld mennesket som har blitt til har samfunnets oppsamla kunnskap i hovudet sitt[lxvii].

Den økologiske betydinga av fri tid som mål på kommunistisk rikdom kan ikkje overskattast. Veksande arbeidsproduktivitet treng ikkje auke gjennomstrømminga av materie og energi i den grad produsentane blir kompensert med forkorting av arbeidstida i staden for auke i materielt forbruk. Under like forhold gir det seg dessutan av seg sjølv, at i den grad menneskelige behov som er utvikla og tilfredsstilt i løpet av utvida fri tid bruker mindre materie og energi, så vil den auka vekta av desse behova i høve til alle behova minske produksjonspresset på naturomgjevnadene. Slik øko-vennlige verksemder kan innehalde ikkje bare oppsamling av produktive og vitskapelige kunnskapar, men også andre sjølvutviklande og kunstnarlige syslar. I røynda ser Marx og Engels at produsentane kan bruke den nyoppdage materielle tryggheita si og den auka fritida til å engasjere seg i ei mengd intellektuelle og estetiske former for sjølvutvikling[lxviii]. Denne delvise aventropifiseringa av menneskelige behov og menneskelig utvikling kan bli enda betre gjennom dei auka muligheitene som kommunismen gir folk til å blir kunnskapsrike deltakarar i og skaparar av økonomisk, politisk og kulturelt liv.

Den indre einskapen mellom menneskeslekta og naturen tyder sjølvsagt at det framleis vil vere naudsynt for det kommunistiske samfunnet å ’stri med naturen for å tilfredsstille behova sine, for å oppretthalde og reprodusere livet [sitt]’[lxix]. Dette gjør det endå meir vesentlig

’at det samfunnsmessige menneske, dei samanslutta produsentane, styrer den menneskelige utvekslinga med naturen på fornuftig måte, får ho under deira kollektive kontroll i staden for å bli dominert av ho som ei blind makt; klarar dette med minst mulig bruk av energi og under vilkår som er mest verdige og passande for den menneskelige naturen deira’[lxx].

Slik ’verkelig medveten mestring av naturen’ føreset at produsentane har ’blitt sjefar over sin eigen samfunnsmessig organisasjon’[lxxi]. Men han føreset ikkje at menneskeslekta har overvunne alle naturlige grenser; og han føreset heller ikkje at dei samanslutta produsentane har oppnådd fullstendig teknologisk kontroll over naturkreftene;

’Fridom består ikkje i draumen om å vere uavhengig av naturlovene, men i kunnskap om desse lovene og i den muligheita det gir til å få dei til åverke systematisk mot visse mål. Dette gjeld både lover i den ytre naturen og dei som styrer den kroppslige og mentale eksistensen til menneska sjølve – to typar av lover som vi kan skilje frå kvarandre i tanken, men ikkje i røynda. … Derfor består fridom i ein kontroll over oss sjølve og over den ytre naturen som er grunna på naturnaudsyn[lxxii].

Det er på denne kloke og forsiktige måten Marx ser for seg at dei sameina produsentane ’dirigerer produksjonen frå starten av slik at det årlige tilskottet av korn bare i liten grad avheng av variasjonar i veret; produksjonssfæren – forsyningsaspekta og bruksaspekta av han – er fornuftig regulert’[lxxiii]. For eksempel vil ’varig relativ overproduksjon av eksisterande rikdom’, det vil seie ’produksjon i høgare skala enn det som trengs for den enkle erstattinga og reproduksjonen av eksisterande rikdom’, er bare ein forstandig måte å sikre seg mot ’øydelegging på grunn av ekstraordinære naturkatastrofar, brann, flom osb.’[lxxiv]. ’Innanfor det kapitalistiske samfunnet’ derimot, medfører ukontrollerbare naturvilkår eit unaudsynt ’anarkistisk element’ i den samfunnsmessige reproduksjonen[lxxv]. Kommunismen sin planlegging ut får føre var prinsippet når det gjeld hendingar i naturen, illustrere korleis ’verkelig menneskelig fridom’ bare kan grunnleggast på ’ein eksistens som er i harmoni med dei etablerte naturlovene’[lxxvi].

II Berekraftig menneskelig utvikling, klassekamp og økologisk økonomi

Marx og Engels visjon om kommunismen smeltar saman ressursar i felles pott, samsvarande utvikling av menneske og naturen rundt og felleseige til dimensjonar i berekraftig utvikling. Og denne visjonen kombinerer naturvitskapelig og samfunnsvitskapelig tenking på ein praktisk-intellektuell måte som er heilt i samsvar med den tverrdisiplinære karakteren til økologisk økonomi. På same tid er det slik at når Marx og Engels ikkje gir oss eit detaljert plan for framtidssamfunnet, så tyder det at visjonen deira gir rom for ei variert institusjonell og kulturell utvikling som er i samsvar med det grunnleggande prinsippet om berekraftig menneskelig utvikling basert på oppheving av framandgjøringa av vilkåra for produksjonen. Slik sett held kommunismen deira seg til dei økologiske økonomane si forplikting til å vere metodisk mangesidig og historisk open.

Marx og Engels forsøkte sjølvsagt ikkje å sjå for seg kommunismen slik at dei kunne få plass i disiplinen økologisk økonomi. Dei hadde kraftige politiske grunnar til å legge fram eit inkluderande og historisk ope rammeverk heller enn ein detaljert plan. Ein detaljert plan ville ha gjort vald på kravet om at ’frigjøringa av dei arbeidande klassane må erobrast av desse klassane sjølve’[lxxvii]. Det ville ha utelukka arbeidarklassen sin sjølvutvikling gjennom politiske debattar, konfliktar og erfaringar med prøve- og feilemetoden i kampen, og dermed hindre spiringa og veksten til ei revolusjonær rørsle som hadde sitt sentrum i arbeidarfellesskapet. Som Alan Shandro forklarar forsto Marx og Engels arbeidarklassen som ’einskap i forskjell, som eit politisk fellesskap’[lxxviii]. Dette er grunnen til at dei såg på kommunismen, ikkje som en ’masterplan’ men ’som eit middel til å organisere arbeidarane si rørsle og for å strukturere og rettleie debatten i og rundt ho[lxxix].

Denne måten å nærme seg saka på er i samsvar med den vanskelige og langvarige karakteren til overgangen til kommunisme slik Marx og Engels vurderte det. Når alt kjem til alt så medfører denne endringa av dei naturlige og samfunnsmessige vilkåra for produksjonen frå framandgjorte vilkår med klasseutbytting til vilkår med berekraftig menneskelig utvikling, og det er noe som vi ikkje kan få til over natta. Kommunistisk produksjon er ikkje bare ganske enkelt arva frå kapitalismen, ha krev ’lange kampar, gjennom ein serie med historiske prosessar som omformar omstende og menneske’[lxxx]. Blant desse omforma omstende vil vere ’ein ny samfunnsmessig organisering av produksjonen, eller heller at dei samfunnsmessige produksjonsformene blir sett fri … frå den klassekarakteren dei no har og den harmoniske nasjonale og internasjonale koordineringa av dei’[lxxxi].

Alle detaljerte planar om resultatet av denne epokegjørande globale omdanninga ville vere yttarst utopisk i den mest dogmatiske og abstrakte tydinga av denne nemninga. Den kampen som føregår i den verkelige verda for å skape ’vilkår for fritt og samanslutta arbeid … vi oppatt og oppatt bli hindra av motstanden til dei eksisterande interessene og klasseegoismen’, og dette er nett grunnen til at dei nøyaktige framgongane (og tilbakeslaga) ikkje kan bestemmast på førehand[lxxxii]. Omdanninga til et fellessystem for berekraftig menneskelig utvikling er ut frå naturen sin ein prosess med felles utvikling av menneske og natur som er avhengig av kva spor tinga går inn i. Eit avgjørande viktig aspekt ved denne avhengigheita av spor er, slik Marx og Engels ser det, at kommunismen sine føresetnader for menneskelig utvikling for ein stor del vil bli skapt av sjølve den revolusjonære kampen. Det blir sagt slik i Den tyske ideologien at kommunistisk

tileigning … kan bare finne stad gjennom ei sameining som bare kan vere universell på grunn av karakteren til proletariatet sjølv, og gjennom ein revolusjon der, på den eine sida, makta til den tidligare produksjonsmåten … blir styrta, og på den andre sida, den universelle karakteren og energien til proletariatet blir utvikla som trengs for å fullføre tileigninga, og dessutan at proletariatet kvittar seg med at som framleis heng ved det frå den tidligare stillinga i samfunnet[lxxxiii].

Kravet om livsmuligheiter som er meir rettferdig og meir økologisk berekraftige står sentralt i det veksande verdsomspennande opprøret mot dei dominerande økonomiske institusjonane (transnasjonale føretak, Det internasjonale Pengefondet-Verdsbanken og Verdens Handelsorganisasjon). Men denne rørsla treng eit rammeverk for debatt, forsoning og verkeliggjøring av alternative strategiar for menneskelig utvikling som er leia av livsverdiar – ikkje av marknaden, privat profitt og andre former for utbytting og undertrykking. Den klassisk-marxistiske visjonen om kommunisme som oppheving av framandgjøringa har framleis mykje å bidra med i dette rammeverket som vi treng.

Verk som det er vist til i teksten:

Dickens, Peter 2004, Society and Nature, Cambridge: Polity Press.

Dugger, William M. og Howard J. Sherman 2000, Reclaiming Evolution, London: Routlegde.

Engels, Frederick 1939 [1878], Anti-Düring, New York: International Publishers.

Engels, Frederick 1964a [1925], Dialectics of Nature, Moscow: Progress Publishers.

Engels, Frederick 1964b [1844], ’Outline of a Critique of Political Economy, i Economic and Philosphical Manuscripts of 1844, av Karl Marx, New York: International Publishers.

Engels, Frederick 1979 [1872], The Housing Question, Moscow: Progress Publishers.

Lange, Oskar og Fred M. Taylor 1964, On the Economic Theory of Socialism, New York: McGraw-Hill.

Lebowitz, Michael 2002, ’Karl Marx: The Needs of Capital vs. the Needs of Human Beings’, i Understanding Capitalism: Critical Analysis from Karl Marx to Amartya Sen, redigert av Douglas Dowd, London: Pluto Press.

Marx, Karl 1943

Marx, Karl 1964 [1932], Economic and Philosphical Manuscripts of 1844, New York: International Publishers.

Marx, Karl 1966 [1890-1], Critique of the Gotha Program, New York: International Publishers.

Marx, Karl 1971, [1959], Theories of Surplus Value, del III, Moscow: Progress Publishers.

Marx, Karl 1973 [1939-41], Grundrisse, New York: Vintage.

Marx, Karl 1974b [1871], ‘Provisional Rules’, i The First International and After, redigert av David Fernbach, New York: Random House.

Marx, Karl 1975 [1939], ‘ Notes on Wagner’, i Texts on Method, redigert av Terrell Carver, Oxford: Basil Press.

Marx, Karl 1976b [1898], Value, Price, and Profit, New York: International Publishers.

Marx, Karl 1981 [1867-94], Capital, bind I-III, New York: Vintage.

Marx, Karl 1985 [1971], ‘The Civil War in France’, i Marx and Engels on the Paris Commune, Moscow: Progress Publishers.

Marx, Karl 1989b [1924], ’Drafts of the Letter to Vera Zasulich’ og ‘Letter to Vera Zasulich’ i Collected Works, Karl Marx and Frederick Engels, bind 24, New York: International Publishers.

Marx, Karl 1994 [1976-82], ‘Economic Manuscripts of 1861-63, Conclusion’, in Collected Works, Karl Marx and Frederick Engels, bind 34, New York: International Publishers.

Marx, Karl og Friedrich Engels 1968 [1848], ‘Manifesto of the Communist Party’ i Selected Works, Karl Marx and Frederick Engels (eitt bind), London, Lawrence and Wishart.

Marx, Karl og Friedrich Engels 1976 [1932], The German Ideology, Moscow: Progress Publishers.

Ollman, Bertel 1979, Social and Sexual Revolution, Boston: South End Press.

Shandro, Alan 2000, ’Karl Marx as a Conservative Thinker’, Historical Materialism, 6: 3-25.

Noter:

[i] Dugger og Sherman 2000; Dickens 2004, sidene 66-73.

[ii] Lange og Taylor 1964; Science & Society 1992 og 2002.

[iii] Eit unnatak som vi kan merke oss er Lebowitz 2002. (Omsettaren vil legge til Mészáros.)

[iv] Marx og Engels 1976, side 89.

[v] Marx og Engels 1976, side 309.

[vi] Marx og Engels 1976, side 86.

[vii] Marx og Engels 1968, side 53.

[viii] Marx 1971, sidene 271-2. Sjå og Marx 1976b, side 39.

[ix] Engels 1939, side 221; Marx 1968, side 580 og 1971, side 525.

[x] Marx 1989b, side 363 (utheving i originalen).

[xi] Marx 1973, side 190.

[xii] Marx 1973, side 760.

[xiii] Marx og Engels 1976, side 96.

[xiv] Mars og Engels 1976, side 97.

[xv] Marx 1968, sidene 117-18.

[xvi] Marx og Engels 1976, side 96.

[xvii] Ibid.

[xviii] Marx og Engels 1976, side 465.

[xix] Marx 1981, bind I (utheving lagt til).

[xx] Marx 1994, side 109 (utheving i originalen).

[xxi] Marx 1981, bind I, side 618.

[xxii] Marx og Engels 1968, side 49.

[xxiii] Engels 1939, side 144; samanlikn Marx 1981, sidene 172-3.

[xxiv] Engels 1979, side 28.

[xxv] Engels 1979, side 28; sjå også Marx 1966, side 7 og 1981, bind III, side 1016.

[xxvi] Marx 1966, side 7.

[xxvii] Marx 1966, sidene 7-8.

[xxviii] Marx 1966, side 10 og 1981, bind I, side 172.

[xxix] Marx 1966, side 10; samanlikn Marx og Engels 1976, side 566.

[xxx] Engels 1939, side 221 (utheving i originalen).

[xxxi] Marx 1981, bind III, sidene 1015-16.

[xxxii] Marx 1966, side 8.

[xxxiii] Marx 1966, side 7.

[xxxiv] Marx 1981, bind I, side 619 og 1966, side 22

[xxxv] Marx 1985, side 162.

[xxxvi] Marx 1981, bind III, side 958-9.

[xxxvii] Marx 1981, bind I, side 667.

[xxxviii] Marx 1971, side 257 (utheving i originalen).

[xxxix] Marx 1973, side 708.

[xl] Marx 1981, bind II, side 434.

[xli] Marx 1981, bind I, side 171, 173.

[xlii] Marx 1981, bind I, side 171-2.

[xliii] Marx 1985, side 76.

[xliv] Engels 1939, side 167.

[xlv] Marx 1973, side 158.

[xlvi] Marx 1970, sidene 84-5 og 1973, sidene 171-2.

[xlvii] Marx 1981, bind I, side 188.

[xlviii] Marx, bind I, side 188; sjå også Marx 1973, side 158; Engels 1939, sidene 337-8.

[xlix] Marx 1873, side 162.

[l] Marx 1974a, side 80.

[li] Marx 1989a, side 519.

[lii] Marx 1985, sidene 71-77, 153-7; samanlikn Ollman 1979, sidene 58-62.

[liii] Marx 1985, sidene 130, 153.

[liv] Burkett 1999a, kapitla 9-10; Foster 2000a, kapittel 5.

[lv] Marx 1966, side 5.

[lvi] Marx 1964, side 103.

[lvii] Engels 1939, side 151.

[lviii] Marx 1981, bind III, side 754.

[lix] Marx 1981, bind III, side 911.

[lx] Marx 1981, bind III, side 949.

[lxi] Marx 1964, side 143; Marx og Engels 1976, side 34.

[lxii] For Marx og Engels (1976, side 45) er ikkje naturen og samfunnet ’to skilde ´ting´´; det er heller slik at menneskeheita har ’ein historisk natur og ein naturhistorie’. Mens dei insisterer på at ’naturen som kjem før menneskelig historie … ikkje lenger fins i dag, så erkjenner dei den stadige viktigheita til ’produksjonen sine naturlige moment’ og at ’individ er underlagt naturen’ når dei brukar desse’ (Marx og Engels 1976, sidene 46, 71).

[lxiii] Ollman 1979, side 76.

[lxiv] Engels 1964a, side 183, Marx (1964, side 137) definerer derfor kommunismen som ’einskapen mellom menneskets eksistens og naturen’.

[lxv] Engels 1964b, side 294; Marx 1973, side 542 (utheving i originalen).

[lxvi] Marx 1973, side 612.

[lxvii] Marx 1973, side 712. Samanlikn Marx 1971, side 257.

[lxviii] Marx 1973, side 287; Marx og Engels 1976 , side 53.

[lxix] Marx 1981, bind III, side 959.

[lxx] Ibid.

[lxxi] Engels 1939, side 309.

[lxxii] Engels 1939, side 125.

[lxxiii] Marx 1975, side 188.

[lxxiv] Marx 1981, bind II, sidene 256-7, 544. Sjå også Marx 1966, side 7 og 1971, sidene 357-8-

[lxxv] Marx 1981, bind II, side 545.

[lxxvi] Engels 1939, side 126.

[lxxvii] Marx 1974b, side 82.

[lxxviii] Shandro 2000, side 21.

[lxxix] Shandro 2000, side 22-3.

[lxxx] Marx 1985, side 76.

[lxxxi] Marx 1985, side 157

[lxxxii] Ibid.

[lxxxiii] Marx og Engels 1976, side 97.

Terje Valen, 2013

Posta under Marxism, Marxisme, Our global world, Politic&Society, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

The HP Company’s Crimes in Israel

The numbers are beyond anything we could have imagined:

HP (Hewlett-Packard) Boycott in over 150 actions in 101 cities  in 30 countries on 6 continents

The Boycott HP Week of Action (November 25 – December 3 2016) was a phenomenal success, with creative actions in Argentina, Australia, Brazil, Colombia, Costa Rica, India, Japan, Kenya, Malaysia, Peru, Sudan, and across the Middle East, Europe, and North America! In the U.S. alone, there were 40 actions in more than 30 cities across 16 states! It is extraordinary what we can achieve when we build together, and the victories have already begun:

Member group Friends of Sabeel-North America just announced that Santa Cruz’s Peace United Church of Christ became the first HP-free church! FOSNA’s HP-free churches campaign provides a powerful model to bring denomination-based divestment wins to the congregational level.

In Italy, HP was removed from the program of an Italian “Ethics and Social Responsibility in Information Technology” conference following efforts from BDS Italia.

In Derry, Northern Ireland, five councillors gave back their HP equipment in support of the boycott as part of the week of action.

The diversity of actions and tactics was stunning…

In Rome, activists dropped a banner near the Colosseum to kick off the week of action that saw 26 actions across Italy.

In the Gibraltar countryside of southern Spain, activists produced their own original boycott HP video.

In Berlin, Germany and Seattle, activists lifted up indigenous resistance from Standing Rock to Palestine. The Northwest BDS Coalition’s mic-check flash mobs offer a fantastic action model.

In Jerusalem, students revealed why they’d been placing stickers on HP equipment saying “When I grow up, I wanna be a checkpoint,” kicking off a campus boycott campaign.

In Philadelphia and Boston, students came together to learn why HP is an important BDS target while in Kuala Lumpur activists held actions at public university libraries.

In Valencia, Spain, students performed a mock checkpoint.

In Khartoum, Sudan, activists held a lively action in a park passing out boycott HP stickers and flyers.

In Osaka, Japan and Los Angeles, organizers erected mock apartheid walls

In Hamburg, Germany, activists projected a video about HP’s crimes in a spirited protest outside a major electronics store.

In San Francisco, a stone’s throw from HP headquarters, activists projected images of HP’s oppressive activities onto buildings and performed boycott HP street theatre.

In Toledo, OH; New York City and Ithaca, NY; Santa Fe, NM; Asheville, NC; Rome, GA; Doral, FL; Omaha, NE; Pittsburgh, PA; St. Louis, MO; up and down the state of California; and in too many other cities to count, activists sang boycott HP carols, held signs and passed out flyers, educating shoppers and passersby.

Around the world, activists jammed the #HPEDiscover hashtag as British activists engaged HP employees and clients at a trade show starting the same day as the International Day of Solidarity with the Palestinian people — just one of more than 40 actions in the UK alone!

And on and on…

After some spirited BDS caroling, member group Adalah-NY created a video of photos here and others can be found on this Week of Action gallery. You can watch the photos, videos, and reports unfold on Facebook or following #StopHP and #BoycottHP on Twitter and Instagram.

The HP boycott momentum is only just beginning. It’s easy to be a part of this dynamic campaign:

Add your voice to the global HP boycott by signing the Boycott HP petition today!

P.S. US Campaign staff worked months around the clock with the Palestinian BDS National Committee to coordinate this global week of action. We can only do this type of intensive organizing with support from people like you. We want to do more, and that requires resources. Help us celebrate this successful week of action and invest in more like it with a gift today.

bdsmovement.net – Dec. 2016

————————————————————————————-

The case against Hewlett-Packard

What is Hewlett-Packard?

Hewlett-Packard Company (HP) is a US multinational information technology corporation. It is a global provider of computer products and IT services. It is also one of the top 25 defence contractors with the US Pentagon.

Why is Hewlett-Packard a BDS target?

Palestinian movement within the West Bank is tightly controlled by Israel through the use of checkpoints. The major checkpoints use what is known as the BASEL system. This system uses scanners with hand and facial recognition to collect biometric data about every Palestinian who uses the checkpoints.

The biometric data of nearly every Palestinian over the age of 16 is held by the Israeli authorities as part of Israel’s system of control and repression.

HP Enterprise Services, a division of HP, is responsible for developing, integrating and maintaining the BASEL system.

HP not only profits from developing systems to racially profile Palestinians and track and control their movements, it is also complicit in the Israeli apartheid which limits the parts of the West Bank which they can access, and which restricts their freedom of movement.

As such, it is complicit in the breach of Article 13 of the Universal Declaration of Human Rights, which states that: “Everyone has the right to freedom of movement…within the borders of each state.”

HP is also contracted to provide the Israeli navy’s IT infrastructure. The Israeli navy is used to enforce the illegal blockade of Gaza from the sea, to prevent Palestinian fishermen from carrying out their trade, and to bombard Gaza during major assaults.

Israel’s blockade of Gaza constitutes collective punishment. Article 33 of the Fourth Geneva Convention prohibits collective punishment and designates it as a war crime. By contracting with the Israeli navy, HP becomes complicit in the Israeli state’s war crimes against Gaza.

HP has, in the past, supplied PCs to the Israeli army, which enforces the lethal occupation of Palestinian land.

Boycott, Divestment and Sanctions – don’t buy HP products!

Posted in 2014 by palestinecampaign.org

Posta under Our global world, Palestina, Politic&Society | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Ei progressiv og naudsynt helsing til alle i 2017

Revolusjon_1197 II“Revolusjon”, olje på lerret, 2008, Ivar Jørdre

Kampen mot kapitalkreftene og fascismen!

Stadig oftare kjem angrepa mot arbeidarar, bønder, kunstnarar og andre i vår tid. Dette er det same som hende på 1930-talet. Fascismen utvikla seg og motstanden var splitta. Sosialdemokratiet i mange land gjekk ikkje saman med kommunistar og sosialistar i felles front mot fascismen. Mykje det same gjer seg gjeldande i dag. Fascismen er komen attende som ein reell trussel. Faglege og demokratiske rettar vert truga av høgrekreftene i Noreg såvel som i store delar av Europa. Eit kapitalistisk Europa i si alvorlegaste krise sidan depresjonen på 30-talet. Arbeidsløysa veks, offentleg velferd og nasjonale resursar vert privatisert. Kapitalkreftene trugar oss på alle kantar og den globaliserte nyliberalistiske sleipe mørke hanske dreg menneska ut over stupet. Om me ikkje handlar før det er for seint. Det er på tide å vise og reise motstand!

Einheitsfront og folkefront handlar om å eine arbeidsfolk og alle demokratiske krefter for å forsvare våre vitigaste interesser. Dette er ei stor oppgåve og det å gjera verkeleg denne einheita kan vera vanskeleg i og med at det er sterke krefter å kjempe mot. Desse kreftene, monopolkapitalen, reaksjonære sokalla demokratiske regjeringar, går saman om å splitte og knuse all folkeleg motstand. Om dei lukkast og held fram med å lukkast vil framtida vera i henda på destruktive krefter som vil gjera alt dei kan for å halde på det kapitalistiske hegemoniet. Eit hegemoni som vil prøve å heve profitten og vekstrata til stadig nye høgder og til stadig nye områder. Eit vanvittigt kapplaup med begrensa resursar, miljø og menneske. Alle med den mest basale kunnskap om kvar grensene for tåleevne og bærekraft går for vår planet, veit at dette må stoggast. Til og med deler av kapitalkreftene og deira handlangarar veit det, men deira kapitalakkumuleranda tvang til stadig meir profitt, held si klamme hand over oss alle. Difor må me gjera alt som står til rådvelde, eining av alle tilgjengelege progressive demokratiske krefter frå alle lag av samfunnet som vil ha endring, til å kome og stå saman mot denne kapitalistiske destruktive “flodbølga”. Berre då og ikkje utan, kan me stå opp mot dette åket og kjempe for ei annan og alternativ verd!

Sosialdemokratiske parti trudde før (no trur dei absolutt ikkje på slikt lenger) at gjennom aukande statleg eigarskap og statleg styring av kapitalismen, ville det verte mogeleg og skrittvis avskaffa kapitalismen. Eller i alle fall å temme han. Dei tok grundig feil. Det skapte ikkje ei blanding av kapitalisme og sosialisme, utan berre ei blanding av kapitalisme og statskapitalisme. Stalinistane trudde at land der staten nesten eigde alt og planla alt, som Sovjet og Kina, var sosialistiske. Dette til tross for at arbeidarane verken kontrollerte produksjonen eller staten. Lønnsarbeidet vart verande og staten konkurrerte med resten av den kapitalistiske verda. Dei tok og feil. Eit samfunn kontrollert av eit privilegert statleg byråkrati, var og er ikkje sosialisme, men eit byråkratisk statskapitalistisk tyranni.

I dagens sosiale rørsler finns det mange som identifiserar nyliberalismen som den einaste fienden, og ikkje kapitalismen som heilheit. Nyliberalismen er sjølvsagt ein fiende, men han er berre eit av hovuda på kapitalismen sine akslar. Å hogge av eit hovud kjem ikkje til å gjere dei andre hovuda mindre dødelege. Det finns berre ein måte å avskaffe kapitalismen på og oppnå sosialisme og kommunisme. Det er at arbeidarane, bøndene og kunstnarane sjølv tek over eigarskapet og kontrollen over produksjonsprosessen. For å gjere det må dei ta den politiske makta. Rosa Luxemburg oppsummerte det heile då ho skreiv:” der kapitalismen sine lenker vert smidde, må dei brytast”.

Det er også naudsynt med ein Kulturfront i denne eining av sosialistiske, kommunistiske og alle andre demokratiske krefter. Denne front og i kontrast til dei “sosiale” media som nå visar seg, har ein enorm styrke ved å gje signalar til alle, samstundes. Men dei kan og ha svakheiter om dei manglar naudsynte “filtre og reglar”. Det tek tid å byggje ein kulturfront, difor så viktig at kunstnarar også engasjerar seg. Kva skal ein kulturfront konkret ta opp? Ulike teoriområder, ulike virkeområder, trongen for ein av-framandgjering, trongen for massekamp, trongen for organisering av ein Kulturfront. Kort sagt, trongen for aksjonar på ulike plan. Ein Kulturfront må vera inkluderande, og vera heilt open for alle progressive demokratiske krefter sin argumentasjon utan den sensureringa som finn stad i det kommersielle marknads-media-samfunnet.

Med dette er alle som vil ha endring og alle som håpar å få ei sterkare stemme for endring, velkomne til felles kamp og kunnskap om ei betre verd, betre framtid for menneskeslekta og ei verd utan krig. DETTE ER HÅPET VÅRT – FRÅ SØSTER OG TIL BROR!

(Denne “nyårshelsinga” stod på bloggen første gong i desember 2013. Ikkje eitt ord er endra – ikkje ein tanke er overflødig. Det er som det er skreve no og like aktuelt er det også!)

Posta under Our global world, Politic&Society, Politikk, samfunn, Socialism, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Aleppo’s Fate – the West’s most to Blame

How the West must share the blame for Aleppo’s day of horror

Western powers – including the UK – will have to bear some responsibility for the abject policy that has contributed to the suffering of tens of thousands of civilians

The fall of Aleppo will have great resonance in Syria’s savage civil war. Apart from its symbolic value, it will mean that the regime now controls what was once the country’s largest city and commercial centre. It will broadcast the potency of Russian military power and the abject failure of Western policy in this crisis. It will mean that Bashar al-Assad has the enemy he has always wanted. But it will not mean that the bloodshed is going to end anytime soon.

As the regime’s forces continued to clear the last corners of what the opposition calls “Free Aleppo” the House of Commons in London held an emergency debate on Tuesday. Amid much hand-wringing George Osborne acknowledged “this tragedy was created by a vacuum of Western leadership, of American leadership, British leadership”.

The West does, indeed, bear a heavy responsibility for what has happened. Having encouraged the Syrian people to rise up against the Assad regime it did little to help the moderate opposition, allowing Islamist extremists of al-Qaeda-linked Jabhat al-Nusra funded by the Gulf states, to become predominant. David Cameron with his mantra of “Assad must go” was among those who dismissed compromise deals which might, just, have helped stem the conflict.

What is unfolding in Aleppo will have an effect outside Syria. Reports of Shia militias and regime troops carrying out executions of Sunnis, whether civilian or fighters, on the streets and at homes; of assaults and mass arrests with Sunni youths and young men is likely to further fuel the violent sectarian strife in the region.

It was not surprising that the death throes of Aleppo were accompanied by brutality. This was to be expected in a conflict where there has been little pity. A conflict in which a rebel fighter some of us thought we knew well appeared in a video eating the heart of a dead soldier: where a Western backed group smiled to the cameras before murdering a 12-year-old boy; where journalists, some of them our friends, and aid workers have been beheaded by Isis. This was also the conflict where we have found the bodies of doctors who had been arrested by the regime’s security service dumped on the streets of Aleppo with their eyes gouged out and in which women activists have talked of their gang-rape in President Assad’s prisons.

The siege of Aleppo had been well documented: repeated international conferences and ceasefires being organised and then falling apart: accusations and recriminations among world powers – a ghastly danse macabre taking place in a once beautiful and civilised city being destroyed by barrel bombs and missile strikes.

The fall of Aleppo is going to be a body blow to the Frees Syrian Army (FSA) a loose coalition of groups, some backed by the West, which had been fighting the regime, Isis, against and alongside Jabhat al-Nusra at different times, as well as each other.

American aid to these groups was already under threat since the victory of Donald Trump. The president-Elect has professed his admiration for Vladimir Putin and sees Russia as an ally against Islamist terrorism. The fall of Aleppo is likely to reinforce the desire of the incoming administration in Washington to cut their losses with what remains of the moderate opposition groups.

These FSA members, angry and disillusioned, are likely to head for neighbouring Idlib where Jabhat al-Nusra, has set up base. Some of the fighters who had managed to escape from Aleppo are already there, joining a stream from others from areas where the regime has made gains.

Al-Nusra had recently sought to rebrand itself, changing the name to Jabhat Fatah al-Sham, claiming to have cut links with al-Qaeda. But it remains designated as a terrorist organisation by the US and the Kremlin has declared that they will face the next offensive after Aleppo.

Having the bulk of what is left of the armed opposition to him fighting under the black flag of al-Nusra will suit the Assad regime’s narrative that they have been fighting terrorists all along. It is not just the Trump administration which is likely to be receptive to this but also some governments in Europe, especially if hard-right parties get to the levers of power.

But there is no guarantee of total victory for President Assad. Isis may be fighting desperately to cling on to Mosul, its remaining stronghold in Iraq and it faces an impending attack on Raqaa, the capital of its “caliphate”, in Syria, but its recapture of Palmyra showed that it retains the ability to fight and carry out counter-offensives.

Read this too:

Isis had overrun Palmyra in May last year after a mass retreat by regime forces and destroyed much of the priceless heritage of the historic city. It was recaptured ten months later by the regime with the help of intense Russian air-strikes. The jihadis came back and took over again this week with relative ease, demonstrating that President Assad’s army remains vulnerable in other areas while undertaking a major mission like the one in Aleppo and when it does not have immediate Russian and Iranian support.

Syria, in the course of this five-year long conflict, has become the arena for both internal and regional rivalry. The Turks have established a deep security zone’ in the north of the country with thousands of troops, armour and aircraft, backing rebel groups it supports and as part of its war against the Kurds. They are not about to give up this strategic advantage.

The Kurdish YPG and the Syrian Defence Forces (SDF) a mixed Arab and Kurdish group, are seen by Washington as the most effective allies on the ground against Isis and receive American military support. They have made substantial territorial gains and they are trying to expand the area under their control.

The Gulf states led by Saudi Arabia and Qatar have heavily funded the Sunni rebellion against the Assad regime. They are unlikely to sit back and simply let Shia Iran spread its influence further in an Alawite run Syria. A vicious proxy war is taking place in Yemen with the Iranian backed Houthi militia fighting a Saudi led Sunni coalition. More such violence, spreading instability and misery, may well be the bitter harvest of Aleppo.

Two more links with two different views:

Pentagon Report Predicted West’s Support for Islamist Rebels Would Create ISIS

Will the left hear the cries from Aleppo?

Posta under Imperialism, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , | Kommenter innlegget

The Insane in Honoring War Criminal Kissinger in Oslo

Honoring Henry Kissinger at Oslo

On December 10-11, the Nobel Peace Prize Forum Oslo will be launched, featuring Henry Kissinger and Zbigniew Brzezinski addressing the theme, “The U.S. and World Peace after the Presidential Election.” The Forum is intended to become an annual event closely linked to the celebrations surrounding the Nobel Peace Prize.

As many will remember, Kissinger, along with Le Duc Tho, was awarded the Nobel Peace Prize in 1973, perhaps the most controversial award in the long history of this most coveted prize. The prize in 1973 was given to the two men who negotiated the peace agreement that finally brought the war in Vietnam to a close. While the negotiations were in their most pivotal phase, the U.S. Government introduced the notorious ‘Christmas Bombing’ terrorist tactic to increase its diplomatic leverage over Hanoi, which also served to reassure its corrupt allies in Saigon that they were not being abandoned by Washington. Le Duc Tho, to his credit, citing this infamous background, refused the prize, while Kissinger accepted although he did not attend the ceremony.

What is difficult to grasp, is the thinking of the organizers of Nobel Peace Prize Forum, which led them to such infamous war-oriented political and intellectual figures as Kissinger and Brzezinski. Of course, the guardians of the Nobel are not alone. Among the many depressing features of the recent American presidential campaign was the distressing news that both Hillary Clinton and Donald Trump paid homage to Kissinger by publicizing foreign policy briefing visits with this most shaky pillar of the Washington establishment, but neither Clinton nor Trump aspire to the ideals of world peace that are supposed to animate the Nobel Peace Prize.

Kissinger’s involvement, direct and indirect, with the criminality of foreign governments that cruelly repress their own populations has been abundantly documented, set forth in a non-technical format by Christopher Hitchens in The Trial of Henry Kissinger (Verso, 2001), and in a more legal format in declassified government documents. This record establishes a strong case for investigation and likely prosecution for a long list of international crimes, including especially crimes against humanity. An NGO founded and led by the world renowned peace intellectual Fredrik Heffermehl, The Nobel Peace Prize Watch, has urged the Director of Public Prosecutions in Norway to take appropriate action with the view toward holding Kissinger criminally accountable.

Whether Norwegian law allows its courts to proceed in such a case depends on whether universal jurisdiction is considered available to address the alleged crimes (committed outside of Norway) of Kissinger. Because of the constraints surrounding the activity of the International Criminal Court, especially in dealing with the criminality of Western states, it is particularly important that national courts act as enforcement agents of the world community and end the impunity enjoyed by those who have so frequently and fragrantly violated international criminal law. In light of the adoption by the General Assembly of the Nuremberg Principles there seems to be an adequate foundation in international customary law for national courts to accept this responsibility to raise the level of accountability in international society. The physical presence of Kissinger in Norway offers an opportunity that were we living in a world where the global rule of law prevailed would not be missed. Sadly, we are aware that in the global setting providing the backdrop for his crimes geopolitics rather than the rule of law sets the tone, and it is highly unlikely that Kissinger will be formally apprehended when he visits Norway, although popular demonstrations are certain to occur. This tension between governmental refusal to adhere to the global rule of law and societal initiatives to impose accountability explain the international pervasiveness of double standards with regard to the implementation of international criminal law: accountability for the weak, impunity for the strong.

What is equally distressing is the Orwellian insensitivity of the Nobel authorities to the inappropriateness of treating Kissinger as though he is a highly trusted source of guidance and wisdom with respect to world peace. Kissinger has applauded the worst excesses of dictators, especially in Latin America, and backed the most immoral geopolitical policies throughout his long career. He has never even pretended to be interested in promoting a more peaceful world, and has viewed the United Nations with cynical indifference unless it can be deployed to promote U.S. geopolitical goals. Indeed, Kissinger has often argued in his writings that those who pursue peace as a value or goal are those most likely to induce war. While Secretary of State, Kissinger also admits being annoyed by aides urging greater attentiveness to the relevance of international law and morality.

Even pragmatically, Kissinger is hardly a helpful guide. As a warmonger, he has generally supported the long list of failed American interventions, including Vietnam. What is uncanny about the Kissinger brand is that his repeated errors of judgment have not tarnished his reputation, nor have his distasteful moral postures lowered the level of mainstream respect. In an article recently appearing in The New Yorker (Aug. 20, 2016) Jon Lee Anderson uses declassified materials to show how Kissinger lauded the Argentinian rulers for ridding their country of terrorism in the course of the despicable ‘dirty war,’ overlooking reliance on the vile tactics of torture and ‘disappearances’ systematically used against nonviolent activists and progressives.

It is the saddest of commentaries on the mainstream approach to peace, justice, and security that Kissinger should be singled out for honors or as a source of guidance at an event in Norway, a country with one of the strongest reputations for morally oriented internationalism. Such an impression is reinforced by Nobel sponsorship. It stretches the moral imagination to its breaking point once it is realized that those in Norway who have been entrusted with carrying out the wishes of Alfred Nobel should now be adding their weighty imprimatur to such a willfully distorted conception of world peace.

Global Research, May 27, 2016

There is an irony that would be amusing if it was not depressing about news that Donald Trump has been courting the 92-year old foreign policy sorcerer Henry Kissinger. Of course, the irony is that earlier in the presidential campaign Hilary Clinton proudly claimed Kissinger as ‘a friend,’ and acknowledged that he “relied on his counsel” while she served as Obama’s Secretary of State between 2009-2013. It is indeed strange that the only point of public convergence between free-swinging Trump and war-mongering Clinton should be these ritual shows of deference to the most scandalous foreign policy figure of the past century.

Kissinger should not be underestimated as an international personality with a sorcerer’s dark gifts. After all, he was awarded a Nobel Peace Prize in 1973 for his perverse role in Vietnam diplomacy. Kissinger had supported the war from its inception and was known as a strong proponent of the despicable ‘Christmas bombing’ of North Vietnam. He had earlier joined with Nixon in secretly extending the Vietnam War to Cambodia, incidentally without Congressional knowledge, much less authorization.

This led to the total destabilization and devastation of a country that had successfully maintained its neutrality for the prior decade. It also generated the genocidal takeover by the Khmer Rouge in the 1970s resulting in the death of a third of the Cambodian population. It was notable that the Nobel had been jointly awarded to Luc Duc Tho, Kissinger’s counterpart in the negotiations, who exhibited his dignity by declining the prize, while Kissinger as shameless as ever, accepted and had an assistant deliver his acceptance speech because he was too busy to attend. Significantly, for the first time, two members of the Nobel Selection Committee resigned their position in disgust.

The more familiar, and more damning allegation against Kissinger, is his association with criminal violations of international law. These are convincingly set forth in Christopher Hitchens The Trial of Henry Kissinger (2001). Hitchens informed readers that he “confined himself to the identifiable crimes that can and should be placed on a proper bill of indictment.” He omitted others. Hitchens lists six major crimes of Kissinger:

  1. The deliberate mass killing of civilian population in Indochina.
  2. Deliberate collusion in mass murder, and later in assassination in  Bangladesh.
  3. The personal suborning and planning of murder, of a senior constitutional officer in a democratic nation—Chile—with which the United States was not at war.
  4. Personal involvement in a plan to murder the head of state in the democratic nation of Cyprus.
  5. The incitement and enabling of genocide in East Timor.
  6. Personal involvement in a plan to kidnap and murder a journalist living in Washington, DC.”

Whether the evidence available would support a conviction in an international tribunal is far from certain, but Kissinger’s association and approval of these unlawful and inhumane policies, and many others, is clear beyond reasonable doubt.

kissinger-and-videla

Kissinger with Argentina’s General Videla (1976)

In some respects as damaging as these allegations of complicity in war crimes is, it is not the only reason to question Kissinger’s credentials as guru par excellence. Kissinger shares with Hilary Clinton a record of bad judgments, supporting some foreign policy initiatives that would be disastrous if enacted and others that failed while inflicting great suffering on a foreign civilian population. In his most recent book, World Order published in 2014, Kissinger makes a point of defending his support of George W. Bush’s foreign policy with specific reference to the war of aggression undertaken in 2003. In his words, “I supported the decision to undertake regime change in Iraq..I want to express here my continuing respect and personal affection for President George W. Bush, who guided America with courage, dignity, and conviction in an unsteady time. His objectives and dedication honored his country even when in some cases they proved unattainable within the American political cycle.” [pp. 324-325] One would have hoped that such an encomium to the internationally least successful U.S. president would be a red flag for those presidential candidates turning to Kissinger for guidance, but such is his lofty reputation, that no amount of crimes or errors of judgment can diminish his public stature.

Kissinger first attracted widespread public attention with a book that encouraged relying on nuclear weapons in a limited war scenario in Europe, insisting that the United States could prudently confront the Soviet Union without inviting an attack on its homeland. [Nucelar Weapons and Foreign Policy (1967). As already indirectly suggested, he supported the Vietnam War, the anti-Allende coup in Chile, Indonesian genocidal efforts to deny independence to East Timor, and many other dubious foreign policy undertakings that turned out badly, even from his own professed realist perspective.

It is true that Kissinger has a grasp of the history of diplomacy that impresses ordinary politicians such as Trump and Clinton. True, also, he rode the crest of the wave with respect to the diplomatic opening to China in 1972 and pursued with impressive energy the negotiation of ceasefire arrangements between Israel and Egypt and Israel and Syria after the 1973 Arab-Israeli War. As well, TIME magazine had a cover featuring Kissinger dressed as superman, dubbing their hero as ‘super-K.’ There is, in this sense, no doubt that Kissinger has been a master as refurbishing his tarnished reputation over the course of decades.

Yet fairly considered, whether from a normative or strategic outlook, I would have hoped that Kissinger should be viewed as ‘discredited’ rather than as the most revered repository of foreign policy wisdom in this nation. Bernie Sanders struck the proper note when he said “I am proud to say that Henry Kissinger is not my friend.” And when queried by Clinton as to who he would heed, Sanders responded, “I will not take advice from Henry Kissinger.” In contrast, the words of Hilary Clinton confirm her affinity for the man: “He checked in with me regularly, sharing astute observations about foreign leaders and sending me written reports on his travels.” In fairness she did qualify this show of deference with these words: “[t]hough we have often seen the world and some of our challenges quite differently, and advocated different responses now and in the past….” This was the only saving grace in her otherwise gushing review of Kissinger’s World Order (2014) published in the Washington Post.

kissinger-control-food-and-you-control-nations

Let me offer a final comment on this shared adulation of Kissinger as the éminence grise of American foreign policy by the two likely candidates for the presidency. It epitomizes and helps explain the banality of the political discourse that has dominated the primary phases of the presidential campaign. It is hardly surprising that during this time dark clouds of despair hang heavy in the skies above the American body politic. Before either presidential hopeful even walks into the Oval Office both Trump and Clinton are viewed unfavorably by over half of all Americans, and regarded with a mixture of dismay, fear, and shock by political leaders and their publics around the world. To show obeisance to Kissinger’s wisdom and wizardry is thus emblematic of the paucity of mainstream American political imagination, and should worry all who care about the future of the country and the world.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Krigshauken-Kissinger-pa-Nobel-Bare-skryt_-ingen-debatt-Sa-utrolig-feigt-Sa-utrolig-pinlig–Erling-Borgen-610962b.html

http://www.dagbladet.no/nyheter/kissinger-mott-av-demonstranter-i-oslo/66018815

https://www.nrk.no/norge/kissinger-mott-av-demonstranter-1.13270164

http://www.aftenposten.no/norge/Henry-Kissinger-er-anklaget-for-militarkupp-I-dag-deltar-han-i-samtale-pa-Universitetet-i-Oslo-610907b.html

http://khrono.no/2016/12/kritikk-mot-nobelmote-med-kissinger-i-oslo

https://www.nrk.no/ytring/en-krigshisser-pa-fredens-talestol-1.13267911

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Kronikk-Kjare-Norge_-arrester-Henry-Kissinger—mannen-som-planla-kuppet-hvor-min-bestefar-ble-drept-610883b.html

http://www.elmostrador.cl/noticias/pais/2016/12/11/nieto-de-allende-pide-arresto-de-kissinger-en-oslo-por-golpe-militar-en-chile/

http://www.dagbladet.no/kultur/avlys-invitasjonen-til-kissinger/65508910

http://www.moderntimes.online/norways-blessing-warmonger/

And a link to a story about true Peace effort than a war criminal like Kissinger ever did:

http://www.caribflame.com/2016/09/chavez-and-cubas-role-in-colombian-peace-process-recognized/

Posta under Imperialism, Imperialisme, Latin-Amerika, Our global world, Politic&Society, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget