British double standard on report on Saudi sponsored extremism

Report calls for public inquiry into Gulf funding of British extremism

Henry Jackson Society says Saudi Arabia is ‘undoubtedly at the top of the list’ of countries advancing terrorism

King Salman of Saudi Arabia and Theresa May
King Salman of Saudi Arabia and Theresa May. The prime minister is accused of failing to publish a report into foreign funding of terrorism. Photograph: Carl Court/Getty Images

Foreign funding for extremism in Britain primarily comes from Saudi Arabia, but the UK government should set up a public inquiry into all Gulf funding sources, a report has said.

The report by the Henry Jackson Society also calls for the government to consider requiring UK religious institutions, including mosques, to be required to reveal sources of overseas funding.

The findings come as Theresa May faces pressure to publish the government’s own report into foreign funding of terrorism. The Home Office-led report was completed six months ago, and No 10 says ministers are still deciding whether to publish. MPs nervous of upsetting strategic relations in the Gulf have also decided not to publish a separate Foreign Office strategy paper on the region.

Saudi Arabia is likely to be angered by the findings since its dispute with Qatar has largely been based on the accusation that its Gulf rival is both the primary funder terrorism overseas and harbours terrorists that support the Muslim Brotherhood or Hamas.

The report claims: “Saudi Arabia has, since the 1960s, sponsored a multimillion-dollar effort to export Wahhabi Islam across the Islamic world, including to Muslim communities in the west.

“In the UK, this funding has primarily taken the form of endowments to mosques and Islamic educational institutions, which have in turn played host to extremist preachers and the distribution of extremist literature. Influence has also been exerted through the training of British Muslim religious leaders in Saudi Arabia, as well as the use of Saudi textbooks in a number of the UK’s independent Islamic schools.”

It adds: “A number of Britain’s most serious Islamist hate preachers sit within the Salafi-Wahhabi ideology and are linked to extremism sponsored from overseas, either by having studied in Saudi Arabia as part of scholarship programmes, or by having been provided with extreme literature and material within the UK itself.”

Apart from an official public inquiry into the funding of terrorism, the report calls for the government’s planned new commission for countering extremism announced in the Queen’s speech to address the financing of extremism from overseas a matter of priority

Tom Wilson, a fellow at the Centre for the Response to Radicalisation and Terrorism at the society – and author of the report, said: “While countries from across the Gulf and Iran have been guilty of advancing extremism, Saudi Arabia is undoubtedly at the top of the list.

“Research indicates that some Saudi individuals and foundations have been heavily involved in exporting an illiberal, bigoted Wahhabi ideology. So it is ironic, to say the least, that Saudi Arabia is singling out Qatar for links to extremism when it has patently failed to get its own house in order.”

The report argues that although Saudi leaders have acknowledged the need to rein in some of the funding of extremism, including by setting up a counter extremism centre this year, the level of funding of Wahhabism has been on the increase.

It claims in 2007 Saudi Arabia was estimated to be spending at least $2bn (£1.5bn) annually on promoting Wahhabism worldwide. By 2015 that figure was believed to have doubled.

The impact of this increased spending may well have been felt in Britain: in 2007, estimates put the number of mosques in Britain adhering to Salafism and Wahhabism at 68. Seven years later, the number of British mosques identified with Wahhabism had risen to 110.

It argues that Saudi Islamic charitable groups have tended to fund Wahhabist ideology. Some of Britain’s most prominent extremist preachers — such as Abu Qatada, Abu Hamza, Abdullah al Faisal and Shiekh Omar Bakri — have all sat within what can be described as a broadly Wahhabi/Salafi ideology, the report says. In 2014, it was estimated that Britain’s Salafi Mosques had a collective capacity for a 44,994-strong membership.

The report by no means exclusively blames Saudi – pointing out that the Qatari-funded Al-Muntada Trust has been connected with a number of mosques where radicalisation has taken place. Specifically, in the case of a group of young British men from Cardiff, it has been suggested that “attendance at the al-Muntada-linked Al-Manar Mosque was significant in their radicalisation and decision to travel to Syria and join the Islamic State”.

In Austria foreign funding of mosques has been banned, while in France a temporary ban was imposed. Measures have also been considered in Germany, in the wake of a leaked intelligence report highlighting foreign funding of mosques by endowments close to the governments.

The report concludes: “The attempt by several states to influence Islamic communities and advance an illiberal – and at times anti-western – version of the Islamic religion appears to have been an intentional and systematic policy, with the level of funding allocated to this effort believed to have grown in recent years.

“While some of this financing appears to originate from private individuals and independent foundations, research by the German intelligence agencies and others has pointed to these foundations being closely linked to governments of several Gulf states.”

Posta under Imperialism, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Qatar blockade worries US generals in keeping dominating the Middle East

Qatar crisis exposes dangerous tensions

by Nick Clark

Tue 13 Jun 2017

Comments attributed to the emir of Qatar (above) brought imperial rivalries between Iran and Saudi Arabia to the fore

Comments attributed to the emir of Qatar (above) brought imperial rivalries between Iran and Saudi Arabia to the fore (Pic: Chuck Hagel)

A huge crisis in the Middle East exploded last week. A campaign of sanctions and threats against Gulf state Qatar showed up tensions among competing Middle Eastern powers—and confusion among the US ruling class.

A group of Gulf states, led by the powerful Saudi Arabia and backed up by regional giant Egypt, forced an economic blockade on Qatar.

The blockade came after a Qatari state news website published comments attributed to the Emir of Qatar, Tamim bin Hamad Al Thani.

They described Saudi rival Iran as “a regional and Islamic power that cannot be ignored” and which it “is unwise to face up against”. “It is a big power in the stabilisation of the region,” they said.

Qatar, supported by US intelligence agency the FBI, claims the comments were fake and the result of a hacking attack.

Nevertheless they brought to the fore tensions from the longstanding competition between the Gulf’s two biggest powers—Saudi Arabia and Iran.

Saudi Arabia uses its strength and large oil reserves to establish itself as the political leader in the Gulf, an important centre of global capitalism.

It is backed by the US and together with other Gulf states leads a bloc against Iran.

Qatar is sometimes part of this bloc. For instance it was part of the Saudi-led coalition fighting a proxy war against Iran in the ongoing Yemeni civil war.

But it tries to stay independent by backing groups Saudi Arabia opposes such as Hamas, also backed by Iran, and the Muslim Brotherhood.

It also runs a news channel, Al Jazeera, that built a reputation for reporting on movements during the Arab revolutions challenging the status quo outside the Gulf.

Now Saudi Arabia is demanding that Qatar cut its ties with Hamas, the Muslim Brotherhood and Iran in an effort to bring it in line.


This comes as Saudi Arabia’s attempts to block Iran’s influence, mainly through the proxy war in Yemen, have foundered.

At the same time the crisis has shown up the problems faced by the US. Saudi Arabia’s move against Qatar seems to overlap with US president Donald Trump’s plans to be more confrontational with Iran and renew attempts to isolate Hamas.

In a speech in the Saudi capital Riyadh last month Trump said that Arab countries had to “drive out the extremists”.

Tweeting as the crisis developed in Qatar last Tuesday, he encouraged Saudi Arabia. “During my recent trip to the Middle East I stated that there can no longer be funding of Radical Ideology,” he said.

He later added, “Perhaps this will be the beginning of the end to the horror of terrorism!”

Yet senior officials in the US defence department scrambled to make Trump backtrack on his comments.

Within hours Trump was reportedly trying to “help the parties resolve their differences”.

Qatar is home to the US’s largest military base in the Middle East, from which it launches its bombing raids in Syria and Iraq.

More broadly though, US generals and security officials worry about their ability to keep dominating the Middle East.

Letting allies such as Saudi Arabia confront Iran means there’s less need for the US—which is damaged by the disastrous wars in Iraq and Afghanistan—to intervene directly.

But that also leaves more space for jostling and manoeuvring among the regional powers in the Middle East that can end badly for the US.

It can lead to endless wars such as in Yemen, or crises such as this one over Qatar.

The US ruling class would still rather leave Saudi Arabia space to act against Iran. But with Trump at the top the situation is explosive.

article from

For Iran, Qatar Crisis Is a Welcome Distraction

Posta under Imperialism, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

More war crimes commited by the US in Syria and Iraq

Did the US use white phosphorus weapons in its attacks on Syria and Iraq?

by Charlie Kimber

Tue 13 Jun 2017

Protesters take on Labours Hilary Benn, who led calls for support for war in Syria

Protesters take on Labour’s Hilary Benn, who led calls for support for war in Syria (Pic: Socialist Worker)

US-led forces stand accused of dropping horrific white phosphorus weapons in Mosul in Iraq and Raqqa in Syria.

The accusation comes from sources that are opposed to Isis as well as pro-Isis ones.

White phosphorus causes potentially fatal chemical burns which have been known to melt skin off the bone. It is similar to napalm.

Footage showed the signature spread of airburst white phosphorus munitions—probably M825 series 155mm artillery rounds—exploding over eastern Raqqa. It was posted last week by the anti-Isis activist group. Raqqa is Being Slaughtered Silently.

When M825 rounds explode, they jettison roughly 115 felt wedges that are impregnated with white phosphorus.

If exploded high above the ground, the wedges can spread over a greater distance, starting fires over a wide area.

Thousands of people have fled Raqqa over the past few months, but United Nations agencies estimate that 160,000 remain in the city.

Colonel Ryan Dillon, a spokesman for the US-led coalition, told The Washington Post that the US military uses white phosphorus in “accordance with the law of armed conflict”.

The Pentagon posted photographs of Marine M777 howitzers in Syria—deployed to support the Raqqa operation—with a pallet of white phosphorus munitions in May.

The image was taken in March, and while the unit in the photograph probably has returned to the US, its replacement is thought to be using similar munitions.


The weapons used in Raqqa look similar to those used a week ago in Mosul.

In October last year Amnesty International, responding to claims that white phosphorus was being used in Mosul, warned against the dangers of deploying it in any form.

“If buried by soil or water, white phosphorus wedges can be temporarily extinguished,” it said. “But they spontaneously reignite if they are uncovered, presenting a serious hazard for unsuspecting civilians who may accidentally uncover them as they walk through the affected area.”

It comes as no surprise if the US is widely using white phosphorous.

In November 2005 BBC News reported that an article published in the US Army magazine Field Artillery noted it had been used during the battle for Fallujah.

The article written by a captain, a first lieutenant, and a sergeant, said “WP [White Phosphorus] proved to be an effective and versatile munition.

“We used it for screening missions at two breeches and, later in the fight, as a potent psychological weapon against the insurgents in trench lines and spider holes where we could not get effects on them with HE [High Explosives].

“We fired ‘shake and bake’ missions at the insurgents, using WP to flush them out and HE to take them out.”

The US and its allies are not liberating Mosul and Raqqa. They are committing further war crimes on top of the foul litany of the past.

article from

Posta under Imperialism, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , | Kommenter innlegget

«Sandra» – nytt kapittel

«Sandra» er forteljinga om ei lita jente  (Sandra) og foreldra hennar som får greie på at dottera har muskelsvinn. Dette vert naturleg nok eit sjokk for dei, men dei prøver etterkvart å gjera det beste ut av det. Det same gjer vesle Sandra, på sitt forunderlege vis. Me føljer ho framover i livet. I oppveksten med barnehage, skule og seinare på Universitet, reiser, politisk medvit, kjærleik og mangt anna. Dette er kap. 2. Kap. 1 vart publisert 15. juni.

Utdrag, kap. 2:

«Spørsmåla og tankane var mange den dagen dei skulle vitje barnelege Åsen…….. som heldt til i eit kontor……. med litt farga gardiner i vindauga……….omlag i sentrum. Det var valsamt med trafikk……..denne dagen og………………….

som andre dagar. Det var ikkje heis i bygget og legekontoret låg i fjerde, så faren tok Sandra i armane og bar ho. Litt storpusta sette ha dottera ned framfor døra til barnelegen, mora banka på. Det tok litt tid før nokon reagerte der inne, som om dei ikkje venta vitjing så tidleg på dagen. Tidleg synes José ikkje det var heller, klokka nærma seg tross alt 10. Endeleg var det nokon som tok i døra, det var barnelegen sjølv som opna for dei. Han hadde ikkje kontorpersonale i dag, kunne han fortelje, sekretæren var sjuk. Han viste Sandra og foreldra inn gjennom venteverelset til sjølve kontoret, og plasserte dei i nokre stolar framfor eit litt stort skrivebord. Truleg i mørk mahogny eller eit anna tropisk treslag. Sikkert ulovleg hogt i regnskogen i Amazonas, tenkte José mens han sette seg i ein låg skinnstol.»

Gå inn på sida «Bok – Sandra» i menyen, eller klikk her

God lesing – Ivar Jørdre

Posta under Bok – Sandra, Vår globale verd | Merkt , , , , | Kommenter innlegget


30 år med privatisering – har kosta liv

Den globale kapitalismen går meir og meir på eit høggir mot stupet, for menneska, naturen, miljøet og livet sjølv. Dette let seg ikkje stagge av noko «restaurering», systemet må endrast radikalt.
Kapitalismen er som system inne i si mest djupe strukturelle krise historisk sett sidan den verdsomspennande depresjonen på 1930-talet, som byrja i USA. Den noverande krisa tok til for fleire tiår sidan og har gradvis utvikla seg med oppblåst finanskapital og ekspanderande gjeld for både real- og finansøkonomien. Dette toppa seg i 2008 i USA med at spekulasjonsbobla i råtne bustadlån sprakk. Krisa har sitt grunnlag i overproduksjon av varer i kapitalismen og ikkje i finansmarknaden. Nasjonal gjeld og kutt fører til stor arbeidsløyse, dårlegare velferd, usikkerheit, privat profitt, osb.

I USA, Europa, Afrika og Asia, unnateke deler av Latin-Amerika, har det vore ei gigantisk deregulering av finansverda de siste 30 årene. Der det før var nokon lunde strenge reglar og avgrensingar vart det no fullt frislepp av den private bank- og kredittsektoren, mens spekulasjon og fiktive pengar vart normale omgrep i finansuniverset. Noko som har opna for enorme profittmulegheiter for kapitalistar over heile verda. Samstundes har nokon av kapitalismens mest spekulative sider ramla ut av skapet i ein skala ein aldri tidlegare har sett. Eit godt døme er innan helse verda over, der privatisering har alvorlege føljer. I denne marknadstankegangen senka ein også skattane for dei rike og skattane på store private selskap. Mange multinasjonale selskap får då mulegheit til å rane til seg store ressursar og kan med rette kallast globale konglomerat, der fleire av dei har større økonomiar enn mange land.

Det har gjennom desse 30 år med nyliberalisme hendt ei valdsam omfordeling av rikdommen i USA og Europa, men også i Afrika og Asia. Dei rikaste har fenge kontroll over ein endå større del av velstanden i landa enn tidlegare.

I Europa har resultata av denne nyliberalistiske politikken i desse tiåra vore katastrofale. Velferdsgodane som arbeidarklassen har kjempa fram ramlar for sparekniven éin etter éin. Men sparekniven gjeld ikkje «alle», makta har «råd» til å subsidiera dei rikaste gjennom skattekutt, nye privatiseringsbølgjer eller gjennom ”offentlige” anbodsordningar, som i helsevesenet. For endå meir å gjere denne tendensen muleg, tek makteliten i landa opp stadig større gjeld. I neste omgang fortel Europas leiarar at det er folk flest som må betala for dette. Slik vert sirkelen slutta og endå ein gong vert det arbeidarar, bønder, fiskarar og andre som må betala rekninga for kapitalens overflod.

Stadig fleire vert fattige og arbeidsledige i Europa og ein må undre på om ikkje fattigdom og arbeidsledigheit er eit villa permanent, systematisk problem i dagens økonomiske system. Leiarane har for lenge sidan vist at dei står på kapitalens side og er meir enn viljuge til å ofre folkets godar på marknadens alter. Det er på tide at folket i Europa reiser seg og seier nok er nok!

Privat eller statleg

På 1980-talet var privatisering eit av dei viktigaste slagorda til høyresida som slo an internasjonalt. Men ikkje berre høgresidas regjeringar, inspirert av Thatcher i Storbritannia og Reagan i USA, tok opp ideen. Sosialdemokratiske og arbeidarparti-regjeringar i land etter land i Europa, også i Noreg, byrja å delprivatisera statlege føretak og innføre «New public management». I Noreg lanserte Syses høgreregjering planar om privatisering av Televerket, Postverket, NSB og Statskraft. Denne politikken følgde Ap.-regjeringa lydig opp etter næringselitens interesser ved å gjere om Televerket, Postverket, NSB og Statskraft frå forvaltningsbedrifter til statsselskap. I byrjinga av 2000-talet kom også den store sjukehusreforma som gjorde om dei fylkeskommunale sjukehusa til statlege føretak etter bedriftsøkonomisk modell (New public management).

Fleire dødsfall etter privatisering

Forskarar ser samanheng mellom dødsfall og innføring av marknadsøkonomi i post-kommunistiske land. Mykje er sagt om kapitalismen sine stygge konsekvensar, m.a. privatisering og øydelegging av offentlege sosiale sikkerheitsnett, men at man kan dø som en følgje av systemet, er lite utforska. Artiklar publisert på dei siste par åra viser at liberalisering av økonomien og innføring av marknadskreftene fører til svekka helsevesen der bedriftsøkonomiske omsyn med profitt er rådande. Såkalla helsebedrifter konkurrerer i eit marknad med anbodsrundar og kostnader, og tal på tilsette og utstyr vert då bestemt av kor stramt marknaden og kor knivskarp konkurransen er. Det økonomiske kjem framfor det menneskelege. Ein rapport, publisert i 2009, tek føre seg tida etter Sovjetunionen si oppløysing. Då vart det innført økonomisk sjokkdoktrine med liberalisering av store deler av økonomien. Dette førte m.a. til svekka offentleg helsevesen. I dei tidlegare austblokkland som vart raskast privatisert på 1990-talet gjekk talet på dødsfall blant arbeidsføre menn opp. Sjølv om forventa levealder alltid har vore lågt i tidligare austblokkland, er dette ei markant auke gjennom heile 1990-talet viser forskinga. Nå har forskarane gjort ei empirisk undersøking av kor mange arbeidsføre menn som døde i aldersgruppa 15 til 59 år i perioden 1989 til 2002, og sett talla i samanheng med landa si respektive økonomiske utvikling. Etter at planøkonomien vart sett til side til fordel for eit marknadsbasert system, gjekk arbeidslivet gjennom omfattande endringar når statlege verksemder vart nedlagt eller selt til private aktørar og utanlandske investorar. Auka arbeidsløyse vart eit omfattande problem. Dødelegheita blant menn auka i gjennomsnitt med 12, 8 prosent i samlege land i denne perioden. Totalt auka arbeidsløysa i snitt med 56 prosent.

Rask liberalisering gjev endå fleire dødsfall

Forskarane fann fort ut at massiv privatisering av eigedom generelt samsvarte med ein svært høg auke i både arbeidsløyse og dødelegheit. Mellom 1991 og 1994 auka talet på dødsfall med heile 42 prosent i Russland, Kasakhstan, Latvia, Litauen og Estland. Her vart også arbeidsløysa nesten tredobla i same periode. I den andre enden av skalaen kom Albania, Kroatia, Tsjekkia, Polen og Slovenia. Desse landa vart privatisert i eit saktare tempo. Her gjekk dødstala opp ti prosent, mens arbeidsløysa auka med to prosent. Men det var før krisa i 2008. No har desse landa kome opp på liknande nivå. Ein rask liberalisering definerar forskarane som når minst 25 prosent av statens eigedom vert privatisert innan ein toårsperiode.

Årsaksbiletet til desse resultata er sjølvsagt komplekst. Forskarane meiner mykje av forklaringa er at velfungerande velferdssystem forsvann nærast over natta med liberaliseringa. Under «kommunismen» sørgja mange av arbeidsgjevarane for sosiale ordningar for sine tilsette. Eit høgt alkoholforbruk blant dei arbeidsledige var ein viktig forklaring på at så mange døydde i denne perioden, viser rapporten. Forskarane påpeikar også at nokon av landa som vart hardast ramma, hadde ein mindre velfungerande økonomi før privatiseringa tok til. Ein kan heller ikkje sjå vekk frå at spesifikke historiske og politiske kontekstar hadde innverknad på talet døde.

Privatisering og helsevesenet i Storbritannia og USA

I ein artikkel frå 2012, også publisert på, åtvarar internasjonale ekspertar Noreg mot å privatisera helsevesenet. Dei meiner helsetiltak for folket ikkje fungerar etter dei same prinsippa som ein marknad, då vil marknadskreftene vinne. Her må ein legge til at ein kapitalistisk marknad ikkje fungerar i det heile og at det må bytast ut med ein sosialistisk marknad der varer og tenester vert bytt etter trong og ikkje profitt.

På ein konferanse i regi av forskingssenteret REASSESS (Reassessing the Nordic Welfare Model) i 2012 presenterte tre forskarar røynsler frå sine heimland. Dei er frå Storbritannia, Canada og USA. Den klaraste åtvaringa kom ho frå USA med og ba Noreg om ikkje å følje i deira fotspor. Charlene Harrington, professor emerita i sosiologi ved University of California, San Francisco, sa til at privat forretningsdrift og helsevesenet ikkje er einlege i det heile. Harrington har studert dei ti største kommersielle kjedene som leverar helsetenester i USA, som til saman har rundt 14 prosent av marknaden i landet. Ho fortel at dei har det mest ekstreme systemet på to punkt: Det er det mest privatiserte, og det systemet med dårlegast kvalitet.

Berre 6 prosent av alle sjuke- og eldreheimar er offentleg eigd og dreve i USA. Nesten 70 prosent av dei er dreve kommersielt for profitt, mens resten er dreve av private nonprofit-organisasjonar. Harrington fortel og at helseinspeksjonar har vist at 94 prosent av «heimane» i USA bryt den føderale lova for eldreheimsstandard. 23 prosent av «heimane» var så dårlege at dei hadde årsaka alvorleg skade hjå brukarane. Berre 10 prosent av «heimane» har det som kan kallast rimeleg pleiekvalitet. Omlag ein fjerdedel skulle truleg aldri ha vore i drift, fortel Harrington!

Er det slike tilstandar me vil ha i Noreg? Med Orange Helse si skandale i Bergen og Adecco-skandalen i Oslo friskt i minne, kan ein byrje lure på om privatiseringa er i emning for alvor i Noreg også. Høgrekreftene er i alle fall på banen i dei kommunar dei har fleirtal for å auke prosenten private helseinstitusjonar. Dei kan argumentera seg hese på at det offentlege betalar og held oppsyn med dei private føretaka, når profittomsynet i praksis resulterar i liten arbeidsstokk, dårlegare helse for brukarane og dyrare for kommunen. Helse for folket er eit offentleg sikkerheitsnett som ikkje skal rotast vekk i liberalismen sin famntak for å la marknadsguden råde over liv, død og profitt!

Noreg, ei mikroutgåve av det som hender i Storbritannia og USA

Karen Christensen, professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen, seier det som går føre seg her i Noreg på mange måtar er ei mikroutgåve av det som hender i t.d. Storbritannia og USA. Ein liten kartleggingsstudie er gjort i Bergen, m.a. for å sjå kva for private aktørar som vinn kontraktar med kommunen. Studia viste at det som regel er dei store kjedene som vinn, fordi dei har ressursar å sette av til å utforme anbodet og presentere t.d. kvalitetssikringssystem, fortel Christensen. Ho meiner det vil forsterke ein tendens mot kjededanning i Noreg også. Adecco braut arbeidsmiljølova kraftig i Oslo og mista kontrakta til kommunen, det er bra, men ho trur likevel me kjem til å gå same vegen som USA om me opnar for privatisering av omsorgstenestene. Det vil gå saktare, men i det lange laup er det dei strukturelle premissane som tel, og når ein først har opna for ein marknadslogikk er det han som gjeld, fortel Christensen. Også når offentleg sjukehusdrift vert utsett for bedriftsøkonomisk styring kan det gå riktig gale. Mellom 400 og 1200 pasientar kan ha døydd på Stafford Hospital i Midt-England i perioden frå 2005 til 2009, i følgje ein britisk rapport. Grunna m.a. for få sjukepleiarar på arbeid, eit system som ignorerte klåre åtvaringar, og som sette sjukehusets eigne interesser og kontroll av utgifter framfor pasientane og deira sikkerheit – svalt og tørsta dei ihel. I tillegg døydde mange av medisinsk neglekt og mangel på medisinar. Når kapitalismens grovaste ansikt kjem til syne slik, er det døme på at me må tenkje nytt og kjempe for systemendring!

Klassesamfunnet i Storbritannia kostar liv

  Fleire vitne fortalde at flammane spreidde seg vanvittig fort.


Onsdag 14. juni 2017 kjem til å verte ein sorgens dag for mange i London og elles, i årtider. Då omkom minst 79 menneske då det byrja å brenne i den 24 etasjar høge bustadblokka Grenfell Tower i bydelen Kensington i London. Brannen starta i eit kombinert kjøle- og fryseskåp. Kvar brannen starta er ikkje her poenget, han kunne ha vorte stogga der han starta under «normale» omstende. Hadde det ikkje vore for ein viktig ting: Livsfårleg utvendig plater og dekking av fasaden i brannfårleg og lett antenneleg materiale. Materiale m.a av aluminiumsplater med kjerne av polyethylene (eitt av mange typar plastmateriale). Både kledninga og isolasjonen på den 24 etasjar høge bustadblokka «strauk på alle sikkerhetstestar». Politiet i London vurderar om nokon skal siktast for uaktsomt drap etter brannkatastrofen, melder m.a. Reuters. Vurderar om nokon skal siktast etter denne katastrofen, seriøst? Sjølvsagt må det siktelse til for slike bandittar som på nyliberalismens marknadsalter får anbodet og set i gong i stor stil å kle blokk etter blokk i «dødens klede».

Nyhendebyrået Reuters har fått innblikk i e-postar frå 2014, sendt mellom selskapet Arconic og entreprenørane som deltok i bodkonkurransen om å renovera Grenfell Tower i London.

Arconic, som produserar fasadeplatene som vart brukt i oppussinga, skal i følgje Reuters ha visst at kledninga var brannfårlig. BBC melder at kledninga er knytt til fleire brannar rundt omkring i verda. Kledninga som vart innstallert i 2015, hadde denne polystyren-kjernen i staden for eit meir brannsikkert alternativ, i følgje den britiske statskanalen. Polystyren, eller styrenplast som gruppa kallast, er ein sokalla amorf termoplast som er billig og difor svært vanlig. «Billig» er ordet kapitalistane likar veldig godt, då vert «botnlina» god og profitten høgast. Då vert ikkje tryggleik eller kvalitet viktig!

Slik ser Grenfell Tower ut etter brannen. Ein morbid bauta over nyliberalismen.

Foto: Espen Aas / NRK

Men, prisen for folk flest eller fattige bebuarar som i dette tilfellet vert svært høg, når katastrofen hender. Mellom 400 og 600 menneske budde i 120 leilegheiter i blokka. Husværa var kommunale og bygget oppført i 1974. Ingen veit enno med sikkerheit kven og kor mange som budde der når brannen raserte alt. Kanskje vil ein aldri få greie på det. Utruleg, men likevel symtomatisk nok. Klassesamfunnet sine «entreprenørar» bryr seg ikkje nemneverdig om å halde greie på kven og kvar dei lågast nede i samfunnsetasjane er eller bur. Slik er det berre, i denne vår marknadsliberalistiske verd! Inntil vidare i alle fall, heilt til folk i verda finn ut at NOK er NOK, og vil gjera noko med det. Kanskje kan me då håpe på at dette uhaldbare økonomiske systemet vert bytt ut med eit betre og meir rettvist eitt, sosialismen!

Posta under Europa, Kapitalisme, Politikk, samfunn | Merkt , , , , , , , , | Éin kommentar

Ny Bok – Sandra

Til mine lesarar:

Etter å ha arbeidt lenge med dette prosjektet, inni mellom alt anna, dristar eg meg til å poste første kapitel frå mi nye (førebels upubliserte) bok «Sandra». Det er med både forventing og skrekk eg presenterar dette for ei heil bloggverd, men det er like greit å «rulle» i det som å hoppe eller krype i det. Eg håpar de finn denne forteljinga interessant etterkvart som kapitlane kjem framover. Det er tenkt å poste eitt kapitel kvar 1-2 månad. Eg ber om årsaking for dei skrivefeil som måtte dukke opp i teksten.

«Sandra» er forteljinga om ei lita jente  (Sandra) og foreldra hennar som får greie på at dottera har muskelsvinn. Dette vert naturleg nok eit sjokk for dei, men dei prøver etterkvart å gjera det beste ut av det. Det same gjer vesle Sandra, på sitt forunderlege vis. Me føljer ho framover i livet. I oppveksten med barnehage, skule og seinare på Universitet, reiser, politisk medvit, kjærleik og mangt anna.

Utdrag, kap. 1:

«Foreldra gjekk ut den slitte gråkvite legedøra, med Sandra gåande mellom seg. Bilturen gjekk utruleg fort, ho hugsa ingenting av det heile, endå det var ho som kjøyrde. Det gjekk vel heilt mekanisk føre seg, tenkte ho. Dei var heime att i eit delvis mørkt og kaldt hus. Endå det berre var ettermiddag var det halvmørkt no. Det var ei tid att før sola snudde og dagane vart lengre. Ei deprimerande tid. Ho stelte i stand litt mat til Sandra, mens ho tenkte på det som hadde hendt på kontoret til doktor Sundt. Frykteleg lang tid tok det også, tenkte ho, nei kanskje ikkje, det var vel berre den psykiske tida som var lang. Ho sat på stolen ved kjøkenbordet og såg på Sandra som leika på golvet tett ved. Ho hadde ikkje ete opp all maten sin, det var noko med leiken som opptok Sandra slik at ho gløymde alt som handla om mat. Mora sat og såg på henne mens ho tenkte anklagande ord om seg sjølv. Ho byrja klandre seg sjølv for at dottera hennar ikkje var som andre. Kva i all verden hadde ho gjort! Kvifor kunne ho gjere slik mot si eiga dotter! Det formeleg skreik inni henne. Etterkvart vart det berre meir og meir sjølvanklagande ord. Ein utruleg og absurd tanke om at ho og faren hadde skuld i at dottera deira var fødd med eit handikap. At dei var nermast for kriminelle å rekne, iallefall ho. Til slutt godtok ho denne tanken og gjekk inn i ein annan tilstand.»

Gå inn på sida «Bok – Sandra» i menyen, eller klikk her

God lesing – Ivar Jørdre

Posta under Bok – Sandra, Vår globale verd | Merkt , , , , | Kommenter innlegget

Uliks-Noreg og LO-eliten

LO-leiarane skapar klasseskiljer

Det er ikkje haldbart at LO-toppane får etterløn når dei går av.

På LO sine heimesider står det: «En hovedoppgave for LO er å bidra til langsiktig holdbar jobbvekst, samtidig som arbeidstakerne sikres en rimelig del av verdiskapingen og at lønn og annen inntekt fordeles rettferdig.»

Dette er eit bra mål, men det står i motsetnad til det som har blitt ein vane med lukrativ etterløn for LO-leiarane. Når vanlege arbeidsfolk misser arbeidet, må me til Nav for å få arbeidsløysetrygd eller arbeidsavklaringspengar. Dette gjeld ikkje for stortingspolitikarar og heller ikkje for LO-toppane.

Då Gerd Kristiansen gjekk av på årets LO-kongress, fekk ho med seg heile 1,2 millionar kvart år i tre år. Dette frå våre medlemskontingentar. Premissen er arbeidsplikt, og ho skal arbeide for Norsk Folkehjelp. Det er prisverdig, men kva for stilling der lønast med 1,2 millionar i året? Får ho ikkje løn frå Folkehjelpa i tillegg?

Sidan 2006 har den økonomiske ulikskapen i Noreg auka med 14 prosent. Etter 1990 har Noregs rikaste auka sin del av inntektene i rekordfart. I perioden 2001–2011 vart talet på milliardærar firedobla. Men Uliks-Noreg handlar om meir enn tal. Det handlar mest om at vanlege menneske får ein mykje vanskelegare kvardag.

Då er det ikkje haldbart at LO-toppane dreg ifrå resten på denne måten, og skapar eit klasseskilje i arbeidarrørsla. Vi protesterer mot slike etterlønsavtalar, og forventar at LO avsluttar «tradisjonen» med etterløn i respekt for alle fagorganiserte!

Stod på trykk og nettside i Bergens Tidende, 11. juni

Posta under Noreg - Norway, Politikk, samfunn | Merkt , , , , | Kommenter innlegget