Kapitalismen spekulerar seg til døde – Capitalism and the bank cronies

Den globale kapitalismen går meir og meir på eit høggir mot stupet, for menneska, naturen, miljøet og livet sjølv. Dette let seg ikkje stagge av noko “restaurering”, systemet må endrast radikalt.
Kapitalismen er som system inne i si mest djupe strukturelle krise historisk sett sidan den verdsomspennande depresjonen på 1930-talet, som byrja i USA. Den noverande krisa tok til for fleire tiår sidan og har gradvis utvikla seg med oppblåst finanskapital og ekspanderande gjeld for både real- og finansøkonomien. Dette toppa seg i 2008 i USA med at spekulasjonsbobla i råtne bustadlån sprakk. Krisa har sitt grunnlag i overproduksjon av varer i kapitalismen og ikkje i finansmarknaden. Nasjonal gjeld og kutt fører til stor arbeidsløyse, dårlegare velferd, usikkerheit, privat profitt, osb.

I USA, Europa, Afrika og Asia, unnateke deler av Latin-Amerika, har det vore ei gigantisk deregulering av finansverda de siste 30 årene. Der det før var nokon lunde strenge reglar og avgrensingar vart det no fullt frislepp av den private bank- og kredittsektoren, mens spekulasjon og fiktive pengar vart normale omgrep i finansuniverset. Noko som har opna for enorme profittmulegheiter for kapitalistar over heile verda. Samstundes har nokon av kapitalismens mest spekulative sider ramla ut av skapet i ein skala ein aldri tidlegare har sett. Eit godt døme er innan helse verda over, der privatisering har alvorlege føljer. I denne marknadstankegangen senka ein også skattane for dei rike og skattane på store private selskap. Mange multinasjonale selskap får då mulegheit til å rane til seg store ressursar og kan med rette kallast globale konglomerat, der fleire av dei har større økonomiar enn mange land.

Det har gjennom desse 30 år med nyliberalisme hendt ei valdsam omfordeling av rikdommen i USA og Europa, men også i Afrika og Asia. Dei rikaste har fenge kontroll over ein endå større del av velstanden i landa enn tidlegare.

I Europa har resultata av denne nyliberalistiske politikken i desse tiåra vore katastrofale. Velferdsgodane som arbeidarklassen har kjempa fram ramlar for sparekniven éin etter éin. Men sparekniven gjeld ikkje «alle», makta har «råd» til å subsidiera dei rikaste gjennom skattekutt, nye privatiseringsbølgjer eller gjennom ”offentlige” anbodsordningar, som i helsevesenet. For endå meir å gjere denne tendensen muleg, tek makteliten i landa opp stadig større gjeld. I neste omgang fortel Europas leiarar at det er folk flest som må betala for dette. Slik vert sirkelen slutta og endå ein gong vert det arbeidarar, bønder, fiskarar og andre som må betala rekninga for kapitalens overflod.

Stadig fleire vert fattige og arbeidsledige i Europa og ein må undre på om ikkje fattigdom og arbeidsledigheit er eit villa permanent, systematisk problem i dagens økonomiske system. Leiarane har for lenge sidan vist at dei står på kapitalens side og er meir enn viljuge til å ofre folkets godar på marknadens alter. Det er på tide at folket i Europa reiser seg og seier nok er nok!

Som dei tre artiklane under frå mai 2015 viser, så er bankane – ein av kapitalsimens 5 søyler (dei andre er gjeld, profitt, eigendom og kjøp av folks arbeidskraft) – ein av dei sentrale aktørar i å prøve å formeire kapitalen sin profit. Det prøver dei på fleire måtar: Ein er å låne og låne ut pengar, altså sette seg sjølv og låntakarane i gjeld. Utan gjeld ingen kapitalisme! Ein annan ting er å spekulera i aksjar, obligasjonar og land sine valuta. Den globale valutamarknaden er noko av det minst regulerte som er. Så difor var det og lett å “berre køyre på” med innbyrdes handel i hemmelegheit. Dei fem bankane (Citigroup, JPMorgan, Barclays, Royal Bank of Scotland og den sveitsiske banken UBS) prøvde å manipulera global valuta (spesielt europeisk) ved å påverke den daglege valutahandelen med massiv deltaking frå bankane si side. Deira deltaking utgjorde meir enn ein fjerdedel av aktiviteten i valutamarknaden over mange år (2007-2013). Bankierar konspirerte for å oppnå høg forteneste ved å prøve å påvirke dagleg valutahandel ved å kommunisera i hemmelege “chatrooms”. “Handlarane” eller som dei sjølv omtalalte seg, “bank mafia”, gav kundeinformasjon over til konkurrentar, for å trigge prisen oppover og maksimera profitt. Denne gjengen i godt seldkap med resten av verdas kapitalistelite, har i materiell forstand: ALT FRÅ FØR, MEN LIKEVEL ER DET IKKJE NOK!

Les vidare i artiklane nedanfor og få “bakoversveis” og håpnadsfullt: SINNE TIL HANDLING FOR ENDRING!

Ivar Jørdre

5 big banks pay $5.4 billion for rigging currencies

U.S. regulators hit five global banks with $5.4 billion in penalties for trying to rig foreign currency markets in their favor.

publiced 21.05. 2015

Citigroup(C), Barclays (BCS), JP Morgan Chase (JPM), and Royal Bank of Scotland (RBSPF) were fined more than $2.5 billion by the U.S. after pleading guilty to conspiring to manipulate the price of dollars and euros.

The four banks, plus UBS (UBS) , have also been fined $1.6 billion by the Federal Reserve, and Barclays will pay regulators another $1.3 billion to settle related claims.

The first four banks operated what they described as “The Cartel” from as early as 2007, using online chatrooms and coded language to influence the twice-daily setting of benchmarks in an effort to increase their profits.

The guilty banks “participated in a brazen display of collusion and foreign exchange rate market manipulation,” said U.S. Attorney General Loretta Lynch.

Lynch said bankers conspired to enrich themselves at the expense of “countless consumers, investors and institutions around the world.” She declined to comment on criminal charges against individual bank employees, saying only that the Justice Department’s investigation is ongoing.

The global foreign exchange market is massive yet lightly regulated. Officials said trading in the eurodollar exchange rate market is five times larger than trading on all global stock exchanges combined. The four banks that pleaded guilty accounted for about a quarter of all activity in that market.

The five banks involved in Wednesday’s settlement, plus HSBC (HSBC) and Bank of America (BAC), have now paid about $10 billion in total to authorities in the U.S. and Europe for their part in the foreign exchange scandal.

“These unprecedented figures appropriately reflect this breathtaking conspiracy,” said Lynch.

UBS admitted it had engaged in “unsafe and unsound business practices” in foreign exchange markets, and also pleaded guilty to one count of wire fraud in relation to the London Interbank borrowing rate, or Libor.

The bank had originally struck a deal over Libor with the U.S. Department of Justice in 2012, but the non-prosecution agreement was terminated after its role in the foreign exchange scandal came to light. It said it would pay a fine of $203 million related to Libor rigging.

Related: More bankers ok with breaking the law to get ahead

“The conduct of a small number of employees was unacceptable and we have taken appropriate disciplinary actions,” UBS chairman Axel Weber said in a statement.

UBS said it faces no criminal charges related to the currency market manipulation.

But it’s already racked up a hefty bill for market misconduct. Over the past year it has agreed to pay $1.1 billion to authorities in the U.S. and Europe for dodgy dealing in foreign exchange. That’s on top of around $1.7 billion in penalties since 2012 related to the Libor probe.

Related: Deutsche Bank in $2.5 billion settlement over interest rate rigging

Some $5 trillion is traded in the global currency market each day, much of it in London. Foreign exchange rates affect the price of imported goods, company earnings and many investments held by pension funds and others.

The Big Five: Small Change or Significant Sums for a Big Banking Scandal

© Flickr/ Mariano Mantel

World

20.05.2015

Five of the world’s biggest banks are to pay fines totalling $5.7 billion and have agreed to plead guilty to US criminal charges accusing them of rigging the international currency market.

Between December 2007 and January 2013, traders at four of the banks, Citi, JPMorgan, Barclays and Royal Bank of Scotland, which is still part owned by the British tax payer, “used an electronic chatroom and coded language to manipulate benchmark exchange rates,” according to the US Department of Justice.

The traders in question referred to themselves as members of “The Cartel” or “The Mafia” allegedly sharing customer orders on chat rooms.

Currencies trade nearly 24 hours a day, seven days a week. The market pauses twice a day, a moment known as the ‘fix’. In the chat room, the traders, or members of the self-proclaimed “mafia” allegedly shared client orders with rivals ahead of the ‘fix’, pumping up currency rates to make profits.

The statement from the DOJ added that UBS had engaged in deceptive trading and sales practices, including “undisclosed mark-ups” on certain FX transactions and “UBS traders and sale staff used hand signals to conceal those mark-ups from customers”.

UBS, one of the five banks, has agreed to plead guilty to manipulating key interest rates and will pay a separate $203 million criminal penalty.

But the banking scandal on both sides of the Atlantic is far from being over. The New York State Department of Financial Services and the UK is still investigating Barclays over its electronic trading methods. The Royal Bank of Scotland is facing action from major investors over information it provided to the market during the financial crisis. It’s also facing an investigation over its mortgage business in the US.

Meanwhile, the fines imposed on the five banks do break a number of records — but they could be seen by some on the global financial market as relatively small change.

The guilty pleas on the other hand, are seen as significant. Settlements made in previous investigations have been made without an admission of guilt.

Related:
Britain’s Top Five Banks Spend 61 Percent of Profits on Misbehavior
Barclays and Deutsche Bank in Further Rate-Rigging Probe
Big Banks And The Millennials: Why You Can’t Have Nice Things
Tags:
crime, criminal case, bank, investigation, currency market, currency, exchange rates, UBS, US Department of Justice, JP Morgan, Royal Bank of Scotland, Barclays Bank Plc, World, United States, United Kingdom

 

Nobody can keep track of all the big bank fraud cases

May 21, 2015

Nobody can keep track of all the big bank fraud cases #TBTF #OWS

If you’re anything like me, this week’s announcement that 5 banks – JP Morgan, Citigroup, Barclays, RBS, and UBS – have pleaded guilty to manipulating foreign exchange markets is both confusing and more than vaguely familiar.

It was a classic price fixing cartel, and it went along these lines: these big banks had all the business, being so big, and the traders got on a chat room and agreed to manipulate prices to make more money. The myth of the free market was suspended, and eventually they got caught, in large part because of leaving stupid messages like “If you aint cheating, you aint trying”.

But hold on, I could have sworn that these same banks, or a similar list of them, got in trouble for this already. Or was that LIBOR interest rate manipulation? Or was that for mortgage fraud? Or was that for robosigning?

Shit. I mean, here I am, someone who is actively taking an interest in financial reform, and I actually can’t remember all the fines, settlements, and fake guilty pleas to criminal charges.

I say “fake” because – yet again – nobody has gone to jail, and the banks found guilty have immediately been given waivers by the SEC to continue business as usual. According to this New York Times article, the Justice Department even delayed announcing the charges by a week so those waivers could be granted in time so that business wouldn’t even be disrupted. For fuck’s sake.

But again, same thing as all the other “big bank events” that we’ve grown tired of in the last few years. What it comes down to is fines, but then again, the continued quantitative easing has essentially been a gift of cash to those same banks, so I wouldn’t even count the fines as meaningful.

In fact I’d call this whole thing theater. And really repetitive, boring theater at that, where we all nod off because every scene is the same and they’ve turned up the heat too high.

The saddest part is that, given how very little we’ve improved about the integrity of the markets – I’d argue that we’ve actually gone backwards on incentives not to commit fraud, since now everything has been formalized as pathetic – we are bound to continue to see big banks committing fraud and then not getting any actual punishment. And we will all be so bored we won’t even keep track, because nobody can.

Posta under Capitalism, Kapitalisme, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarar

Sosialistar og kommunistar i alle land forein dykk!

Venstresidens framtid er ikke sammenslåing, men alliansebygging

Kristoffer Andersen
Om Kristoffer Andersen (8 artikler)
Kristoffer Andersen er utdannet sosionom, og studerer master i sosiologi ved Universitetet i Agder. Han er styremedlem for Rødt Arendal og Grimstad.
Ole Edvard Dalheim
Om Ole Edvard Dalheim (1 artikler)
Ole Edvard Dalheim er medlem av Rødt Grimstad og Arendal.

I dag er det en aktuell debatt om sammenslåing på venstresiden i norsk politikk. Spørsmålet er om Rødt og SV bør slå seg sammen for å få større oppslutning, som et ledd for økt maktinnflytelse. I dette innlegget vil vi argumentere for hvorfor vi ikke anser dette som noen god løsning, men i stedet ønsker en venstresideallianse for å forene kreftene i en enhetsfront mot borgerskapet.

LES OGSÅ Tore Linne Eriksens: Rødgrønt, rødt eller grønt?

Vil en sammenslåing være produktivt?
Om Rødt og SV skulle komme til å slå seg sammen, ville partiene uten tvil vokst, både vedrørende oppslutning og medlemsmasse. Allikevel er det stor motstand mot en slik sammenslåing internt i partiet Rødt. Ved Rødts forrige landsmøte i 2015 var det et overveldende flertall som ønsket å bevare Rødts selvstendighet, og dermed unngå en sammenslåing med SV. Kun et fåtall stemte for å gå inn for en slik løsning. Årsaken til dette kan være at de medlemmene i Rødt som var representert ved landsmøtet er redde for at partiet uunngåelig må gå lengre til høyre på den politiske aksen for å kompromittere med SVs politiske linje. Dette ser det ut som om det foreløpig er stor ideologisk motstand i hos Rødts representantskap. Heldigvis!

På samme måte som Tjen Folket ville følt de gikk lengre til høyre ved å slå seg sammen med KPml, ville KPml på sin side følt de ville bli blåere av å slå seg sammen med NKP. NKP ville uten tvil også følt at kompromisset ville bli for stort dersom det hadde blitt diskutert en sammenslåing med Rødt. Som Rødt-medlemmer ønsker vi at Rødt skal gå lengre til venstre, og ikke lengre til høyre. Slik forstått er SV da utelukket som mulig sammenslåingspartner. Det samme kan man også dessverre si om en eventuell sammenslåing med NKP, fra deres side. Hvilke muligheter står så igjen?

LES OGSÅ: Partilederforedrag: Ideologien til Rødt

Rett fokus! Om venstresidealliansen
Istedenfor å rette fokus på sammenslåing, vil vi istedenfor velge å problematisere venstresidens splittmakeri. Vi mener med dette ikke å problematisere at det finnes flere organisasjoner som ikke er sammenslått. Tvert imot ønsker vi å poengtere det tilsynelatende fraværet av de ulike organisasjonenes alliansebygging mot høyremaktene – de vi alle uten tvil kan enes om er del av borgerskapet.

I 2002 ble den partipolitisk uavhengige Bevegelsen for Sosialisme stiftet. Denne organisasjonens ideologiske mål var å forene kreftene på venstresiden. Da denne organisasjonen dessverre ikke fikk bidratt med (tilsynelatende) større endringer, mener vi at tiden nå igjen er moden for å prøve å starte opp lignende forsøk for å samle venstresiden og dens krefter.

I Bevegelsen for Sosialisme var det etter sigende hovedsakelig NKUere som satt i organisasjonens sentrale verv. Hvis en slik type organisasjon skal kunne bli en reell plattform for organisasjonene på venstresiden, vil dette innebære at alle parter bidrar på lik linje. Et slikt allianseforum og -organisasjon må være et produkt av partene selv, noe som blant annet innebærer at alle de respektive organisasjonene har like mange verv hver i sentralstyret- eller -komiteen. På denne måten blir alle parters interesser (forhåpentligvis) representert i like stor grad. På en måte kan man sammenligne dette med fagforbundenes organisering i LO: LO samordner og skaper en felles politisk plattform mellom de ulike forbundenes interesser. På den måten vil alle de ulike marxistiske organisasjonene få mulighet til å knytte sine krefter sammen, noe som vil kunne føre til at de lettere kan mobilisere og samkjøre sine felles ressurser mot borgerskapets høytårn.

Det er viktig for at en slik prosess skal kunne oppstå at noen tar initiativet til en slik form for samarbeid. Her har Rødt mye å bidra med. En prosess tar tid. Derfor bør vi starte prosessen så tidlig som mulig.

LES OGSÅ: Frp — dobbelkommunikasjonens mester

Felles avis – felles plattform
En slik allierende organisasjons oppgave måtte være å kjempe for rød makt i samfunnet. Hvordan kan en slik organisasjon bidra med å skape klassebevissthet og kommunistisk bevissthet hos folket? Et virkemiddel for å nå folk er medier om nyhetsstoff. En avis, eller eventuelt et tidsskrift, kan ha mange progressive funksjoner. Ikke minst vil en slik synliggjøring blant de store massene kunne bidra til økt rekruttering av de ulike organisasjonenes medlemsmasse. Dette er et nyttig verktøy som kan bli brukt til så mangt!

I en slik sammenheng må det etableres en redaksjon bestående av like mange representanter fra hver deltakende organisasjon. Her er det også viktig å gjenta at redaksjonen skal være demokratisk likestilt, hvorav hver part regnes som jevnbyrdige. Et eksempel på dette kan f.eks. være at innholdet i avisen må fordeles jevnt mellom partene, alt ifra antall innlegg til tekstlengde, o.l. På den måten får hver organisasjon fremmet seg selv, samtidig som de sammen bidrar med å fremme den allmenne kampen om et, generelt sett, mer solidarisk samfunn.

I en slik sammenheng kan dette på sikt bety mye for å kunne utarbeide en motvekt mot det tradisjonelle sosialdemokratiet ved å fremme klassebevissthet og en (eller flere) kommunistisk(e) tankegang(er). Det vil i så henseende kunne bli muligheter for å presentere de ulike partienes-, organisasjonenes-, og forbundenes syn på alt fra ideologisk tankegods til formeninger om aktuelle nyheter. Ikke minst ville en slik plattform på sikt kunne arbeides for å bli fremtidens nye Klassekampen. Mulighetene er der! Venstresiden trenger å se løsninger fremfor problemer.

Styrk alliansen – styrk sosialismen!
Noe av det fine med en slik type samarbeid mellom de ulike marxistiske organisasjonene på venstresiden i dagens Norge er at de vil kunne fortsette med å beholde sin individualitet, integritet og selvstendige ideologi. Samtidig får de alle mulighet til å vokse i medlemsmasse gjennom økt promotering, hvorav promoteringen støtter opp om den sosialistiske kampen for å bygge opp om rød makt i samfunnet.

Tiden er slutt da alle sitter på hver sin tue. Dersom vi ønsker en reell samfunnsinnflytelse på sikt, må vi handle i dag. Tiden er nå! Borgerskapet har pengene, men vi på venstresiden har hverandre! Her kan det være passende å gjenta klisjeen: ”Alene er vi svake, men sammen er vi sterke”. Ettersom dette er i en sosialistisk setting er det kanskje mer treffende å si: ”La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Ved denne revolusjonen har proletarene intet annet å miste enn sine lenker. De har en verden å vinne. Proletarer i alle land, foren dere!” (fra Det kommunistiske manifest.)

nyblogga frå Radikal Portal

Posta under communism, Marxism, Marxisme, Politikk, samfunn, Socialism, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Norske militariseringsfanatikarars sanne ansikt!

Aldrimer.no: Sponsede aktivister for militarisering

Stormark og aldrimer.no jobber for økt militarisering av Norge. Freden skal oppnås gjennom militær opprustning. Ved å piske opp et skremmebilde av Russland, og skape krigsfrykt skal Forsvaret tilføres nye milliarder.

Daglig produserer aldrimer.no 1-3 nyhetsartikler relatert til forsvaret av Norge. Grundigere saker leveres under merkelappen «Analyse». Siden april 2016 har de også laget 13 dokumentarfilmer. Aldrimer.no blir lagt merke til blant de som beskjeftiger seg med norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Nettstedets redaktør hentes inn som ekspertkommentator i andre medier når forsvarspolitiske saker tas opp.

Men aldrimer.no er ingen nøytral aktør. De fungerer som en privatfinansiert, forsvarspolitisk tenketank, som i realiteten er aktivister for militarisering av Norge.

LES OGSÅ om aldrimer.no: Skarven som ble en ubåt — kaldkrigsparanoia og krigshissing på sitt latterligste

Russland truer Norge
Siktemålet til nettstedet er å påvirke den løpende forsvarsdebatten og å få økte bevilgninger til forsvaret. De skriver selv at domenet aldrimer.no ble valgt «med utgangspunkt i den klangbunn som «Aldri mer 9. april» har i norsk opinion og norsk etterkrigshistorie» (1). Som kjent er oppfatningen at tyskerne fikk en enkel oppgave 9. april 1940, pga. manglende bevilgninger til det norske forsvaret.

For å nå målsettingen om økte forsvarsbevilgninger synes strategien å være klar: En demonisering av Russland, og en aktiv kampanje for å advare oss mot «trusselen fra øst». I dette miljøet er den kalde krigen fremdeles iskald.

LES OGSÅ: Russland kommer ikke til å invandere Norge

Hvem står bak?
Kjetil Stormark er initiativtaker og redaktør for aldrimer.no. Stormark er en feiret pressemann. Norsk Journalistlag kåret ham til «Årets frilansjournalist» i 2014, fra før har han en SKUP-pris på CVen. Stormark har lang presseerfaring, bl.a. fra Arbeiderbladet og VG. Han var presseråd i den norske FN-delegasjonen i New York, da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet i 2001-2002.

Denne historien begynte med et foredrag om landets sikkerhetsevne, som Stormark holdt ved Institutt for Forsvarsopplysning (IFO) i juni 2013 (2). En av tilhørerne var styreleder i IFO, Hans Herman Horn. Horn var bare 9 år i 1940, men ifølge egen beretning deltok han aktivt i kampen mot tyskerne. I et intervju med NRK sier han seg «lei av skjønnmalingen av Forsvaret». «Forsvarssak er blitt en ikke-sak», ifølge Horn (3). Så begeistret ble Horn over Stormarks foredrag at han sporenstreks la 1 million kroner på bordet til journalistprosjektet «Norges forsvarsevne», eller aldrimer.no. Senere ga han 3 millioner til.

I følge proff.no har Horn 18 styreverv i næringslivet (4). Han er også deleier i skipsmeglerfirmaet R.S. Platou. Med sine gode forbindelser var det heller ikke vanskelig å mobilisere andre «forsvarsvenner» med tykke lommebøker, i et nettverk som går helt tilbake til MILORG og Kompani Linge. Som aldrimer.no selv skriver: «Våre støttespillere er privatpersoner, familier, organisasjoner og stiftelser som har vært opptatt av forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold i generasjoner» (5)(6).

Skipsreder Erling Lorentsen ga 1 million, det samme ga investor Christen Sveaas. Eckbos Legat støttet prosjektet med ytterligere 1 million. Steenslandfondet dro opp 1,5 millioner, mens Leif Høegh Stiftelse høynet med 2 millioner. Det betyr at aldrimer.no ble tilført 10,5 millioner kroner ved oppstarten i 2015.

Den rause pengestøtten gjorde det mulig for Stormark å engasjere 7 andre journalister i prosjektet, flere med solid presseerfaring. Aldrimer.no må være den best bemannede en-sak redaksjonen i landet.

LES OGSÅ: Hvem vil ha Russland som fiende?

Norges forsvar er utilstrekkelig
Essensen av en mengde artikler på nettstedet er at Norge er ute av stand til å stå imot et militært angrep. Samtlige grener av forsvaret er underfinansiert og elendig utstyrt, i tillegg er bemanningen altfor lav. Norge vil bare holde ut militært i noen få dager dersom vi blir utsatt for et større angrep.

Kjetil Stormark. Bilde hentet fra hans Twitter-konto.

NATO-medlemskapet gjør oss heller ikke trygge. Forsvarsstaben legger til grunn at det vil ta minst 1-2 måneder før Norge kan få hjelp fra en hovedstyrke fra NATO i en alvorlig krise- eller krigssituasjon. Dersom det blir krig, vil norske soldater få i oppgave å dø på en så oppsiktsvekkende måte som mulig. Slik vil den militære ledelsen etablere press på NATO, i håp om at Norge får raskere hjelp. Innad i Forsvaret blir doktrinen omtalt som «Operasjon heltemodig død». Finnmark skal ofres. Det var essensen i norsk forsvarsplanlegging under den kalde krigen, og er det fortsatt.

Slik tegner aldrimer.no et dystert bilde av nå-situasjonen. Dette blir 9. april om igjen. I en serie artikler uttrykkes det bekymring over norske politikeres unnfallenhet og lunkne støtte til Forsvaret.

Demoniseringen av Russland
Gjentatte påstander ble fremsatt på aldrimer.no om at strømmen av flyktninger over Storskog oppsto fordi Putin drev med «hybridkrig» mot Norge. Overfor NRK Finnmark hevdet nettstedets redaktør at Politiets sikkerhetstjeneste var bekymret over at innbyggerne i Finnmark er mer lojale overfor Russland enn Norge. Aldrimer.no har hatt store og oppsiktsvekkende annonser i flere aviser, der budskapet er at landet er truet av en aggressiv nabo.

I verdensbildet vi presenteres for finnes ingen NATO-aggresjon. USA-initierte kriger og militæroperasjoner er ikke tema. Norges involvering i f.eks. Afghanistan er kun problematisk fordi det svekker det hjemlige forsvaret. At USA har nesten 800 militærbaser utenfor landets grenser, mens Russland til sammenlikning bare har 2, hindrer ikke aldrimer.no i å hause opp Russland som en fryktinngytende fiende.

Riktignok meldte de at Russland trolig kutter sitt eget forsvarsbudsjett med over 100 milliarder norske kroner i 2017, eller to ganger Norges forsvarsbudsjett, likevel er det Russland som truer Norges sikkerhet. Ja, skal vi ta Stormark & co. på alvor kan vi si at angrepet allerede har begynt.

LES OGSÅ: Russland sett fra grasrota

Påberoper seg en krigstilstand
”Krigsfrykten brer seg” var tittelen på en analyse Stormark la ut 31. oktober 2016.

”Flere etterretningstjenester innad i NATO mener det er stadig sterkere grunn til å mistenke Russland for å planlegge en eller flere militære aksjoner i løpet av de neste to ukene  … Også et økende antall fagmilitære i Sverige deler bekymringen for en mulig og snarlig eskalering, ifølge aldrimer.nos kilder. Lederen av forsvarskomiteen i den svenske Riksdagen, Allan Widman (L), advarte i forrige uke mot at det nå er reell fare for krig i Østersjøen.”

Den 20. mai 2016 kunne Stormark i en annen analyse melde at ”Sverige er under angrep”:

Fremtredende fagmiljøer i Sverige, herunder både analytikere i den Militära underrettelses- og säkerhetstjänsten (MUST) og innad i det svenske sikkerhetspolitiet Säpo, mener landet er under løpende og stadig mer alvorlige hybridkrig-angrep fra Russland. Svenske myndigheter frykter at det verste ennå ikke er kommet.”

20. januar i år var overskriften – «Russland forsøker å hacke NATO» (7).

”– Et cyberangrep kan trigge artikkel fem (i NATO-traktaten), advarer Stoltenberg.”

Kjernen i NATO er traktatens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepet mot USA 11. september 2001. Som vi vet er den USA-initierte ”krigen mot terror” ennå ikke over, til tross for militær støtte fra bl.a. Norge.

Vil USA og NATO, som er knusende overlegne Russland militært, piske opp en krigsstemning for å legitimere en militær operasjon, er det trolig et påstått cyberangrep som blir den utløsende faktoren.

Aldrimer.no – avansert innholdsmarkedsføring
Ifølge nettstedet selv skal de være et uavhengig, journalistisk prosjekt. Prosjektets journalistiske virksomhet skal drives med grunnlag i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Men hvor uavhengige er de egentlig?

Jan Gunnar Furuly, styreleder i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP), sier på journalistlagets eget debattnettsted at «Jeg har ennå til gode å finne et like opportunistisk prosjekt som aldrimer.no i det internasjonale gravejournalistiske miljøet» (8).

Ifølge Furuly kan aldrimer.no fremstå som en slags avansert form for «content marketing» – innholdsmarkedsføring, der de økonomiske støttespillerne påvirker hva som skal være fokus. I dette tilfellet et enøyd fokus på mer penger til Forsvaret. «Det som åpenbart gjør Stormarks prosjekt problematisk er måten samarbeidet med de forsvarsvennlige støttespillerne er skrudd sammen på, hvilket kildearbeid han bedriver og hvordan sakene er løst», sier Furuly.

Både Aftenposten og NRK skal ha avvist konkrete forslag fra Stormarks side om samarbeid og samkjøring av publisert materiale, for å gi større tyngde til stoffet de produserer. Men dette er altså strategien: Å selge ferdige nyhets- og analysesaker til andre medier. Slik skal sponsorenes interesser sikres gjennomslag i opinionen og blant politikerne.

Aktivister for militarisering
Kjetil Stormark opptrer i den offentlige debatten vekselsvis som journalist, redaktør, kommentator og ekspert.  I virkeligheten er Stormark og aldrimer.no aktivister for økt militarisering av Norge. Den eneste veien til fred går gjennom militær opprustning.

Ved å piske opp et skremmebilde av Russland, og å benytte enhver anledning til å fyre opp under en krigsfrykt i opinionen, skal Forsvaret tilføres nye milliarder.

Teksten ble først publisert på terjealnes.wordpress.com.

Kilder:

1. Aldrimer.no – om prosjektet
https://www.aldrimer.no/prosjektet/

2. IFO er «en frittstående organisasjon» som taler Forsvarets sak. IFO opererer kun med en facebook-side. Formålet er å fremme forståelsen for og støtten til Norges totalforsvar, og å styrke landets forsvarsevne.

3. «– Lei av skjønnmalingen i Forsvaret», nrk.no 2. juni 2015
https://www.nrk.no/kultur/_-lei-av-skjonnmalingen-i-forsvaret-1.12389682

4. Søketreff på Hans Herman Horn (født 1931) på proff.no
http://www.proff.no/rolle/hans-herman-horn/oslo/162656/

5. Aldrimer.no – støttespillere
https://www.aldrimer.no/stottespillere/

6. «Forsvarsvenner gir Stormark fem millioner til journalistisk prosjekt», i Journalisten 3. juni 2015
http://journalisten.no/2015/06/Kjetil-Stormark-fikk-fem-millioner-av-forsvarsvenner

7. ”Russland forsøker å hacke NATO”, aldrimer.no 20. januar 2017
https://www.aldrimer.no/russland-forsoker-a-hacke-nato/

8. Jan Gunnar Furuly «Hva er det jeg har å beklage, Kjetil Stormark?», på Mediedebatt.no 14. april 2016
https://www.mediedebatt.no/kjetil-stormark-stottespillere/

Terje Alnes
Om Terje Alnes (1 artikler)
Terje Alnes er medlem av Rødt og skriver om politikk og kultur på http://www.terjealnes.wordpress.com.

Reblogga frå radikalportal.no

Posta under Noreg - Norway, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , | Éin kommentar

Two examples of Fight for Water against Big Capital

Water Is Life: The Story of Standing Rock Won’t Go Away

 The Dakota Access pipeline is set and oil will flow. But this is not the only fight about water, and Standing Rock is only one chapter somewhere in the middle of a long story.

by
Published on
by

  Veterans, water protectors, and the independent media facing riot police. (Photo: Rob Wilson)

Every day I write rhymes on Twitter. I get a kick out of reducing complicated ideas and events down to 140 characters. So yesterday I wrote:

Powers That Be think it’s the end
DAPL will now have much money to spend
But Standing Rock is a rally cry
Rebalance our world before we die

And that is the story I want to tell. Standing Rock is only one chapter somewhere in the middle of a long story.

It’s true that North Dakota used the power of the state this week to march into the camps along the Missouri River and round up the remaining water protectors. But think about that story: A few dozen people were arrested at camps where more than 10,000 people once said no to the Dakota Access pipeline. That people power did not evaporate. Even today more people, tens of thousands, perhaps millions, are still a part of that effort via social media and through direct action.

The Standing Rock Sioux tribe and its allies have been repeating the same story for more than a year: Mni wiconi (water is life). This is a narrative that the state of North Dakota, the pipeline company, and the oil industry could not counter, despite spending millions of dollars and advancing into Great Sioux treaty lands with a law enforcement army.

The chief executive of the company behind the Dakota Access pipeline told investors on Thursday that he “underestimated the power of social media,” where stories spread so rapidly. According to Bloomberg News, Kelcy Warren complained: “There was no way we can defend ourselves.” (Actually, there was a way: Many energy companies have figured out that it’s far better to work with communities than to roll over them.)

Standing Rock is only one chapter somewhere in the middle of a long story. The point is that the company and the state lost the narrative. But then, “lost” might not be the right word. The company was in a rush to build and North Dakota made the story more compelling by acting against its own interest. Think about what story we’d be telling now if the North Dakota governor spent the first few weeks listening to the community and exploring alternatives. No one would have turned the page to see what happened next. No drama.

Instead, the county sheriff took center stage playing a villain. In August, Sheriff Kyle Kirchmeier arrested Standing Rock Chairman David Archambault II and the plot raced ahead to a military occupation, a company line to defend, and a global audience via social media. Lots of drama.

Now the pipeline is set and oil will flow. Perhaps in a few days. So the thinking of the company is that it’s all over. They won.

But this is not the only fight about water. There are now hundreds of scenes spread across North America. The protection of water, the rebalancing of the world, now has a symbol and a memory to carry that story forward. Every pipeline project that’s planned across North America will have to defend itself in every community, on social media, and with investors.

This is not the only fight about water.The Standing Rock Sioux tribe hopes supporters on March 10 will march and pray in Washington, D.C. The tribe asks people to “rise in solidarity with the Indigenous peoples of the world whose rights protect Unci Maka (Grandmother Earth) for the future generations of all.” I think people will go. And by the thousands. Standing Rock is the call to action.

The White House tried to rewrite the story Thursday. Press Secretary Sean Spicer told reporters at the daily briefing that the White House is “constantly in touch with” the Standing Rock Sioux. The idea here, which has been brewing for a while, is to cast the tribe as a partner of the state. The tribe immediately called out that statement as false. Archambault said in a news release: “We repeatedly asked for meetings with the Trump administration, but never received one until the day they notified Congress that they were issuing the easement. I was on a plane to Washington, D.C., when the easement was issued. It was an insult to me and to the Tribe. I cancelled the meeting upon hearing this news. We have since filed a lawsuit for the immoral and illegal issuance of the easement and suspension of the environmental impact study.”

This lie from the White House is revealing: The Trump administration (and its allies in the oil industry and North Dakota) understands that this story is not over. They want their narrative back.

And that’s not going to happen. How could it? We all know water is life.

Mark Trahant wrote this article for YES! Magazine.

——————————————————————————–


Everyone deserves safe, clean water. It is fundamental to life and a basic human right.

But at this very moment in my home of Lagos, Nigeria, that right is under threat. Lawmakers have just passed a bill that will make it illegal for me to share water from my own well with friends or neighbors in need. In Lagos, most people get their water from informal sources — but this would be largely illegal under the new bill. If signed by the governor, people could even be imprisoned for six weeks simply for sharing water or taking water from a river or stream! It is outrageous that we could face jail time or steep fines simply for doing what everyone must do to stay alive: drinking water.

This is an assault on our human right to water, and we won’t let it stand. On Monday, the Our Water, Our Right coalition is holding a rally to denounce this bill and defend our right to water.

For more than two years, Corporate Accountability International and my organization, Environmental Rights Action/Friends of the Earth, Nigeria, have worked shoulder-to-shoulder to prevent the water system in Lagos from being privatized and to build a better public water system that serves us all. Your support has been an essential reason why we’ve been so successful. Together, we have built a powerful movement. People across Lagos, time and again, have turned out on the streets and in the media to say no to privatization and yes to democratic control of water.

This bill is clearly a reaction to the power you have helped build in Lagos. It’s a desperate attempt to subvert the people’s will. By criminalizing access to water sources and requiring special licenses to access or distribute water, this bill is an attempt to sneak through provisions that will make it easier for corporations to privatize Lagos’ water.

We’re not going to let it happen without raising our voices loudly, as we have from the start. You can help make our call even more powerful. Lawmakers are already feeling the pressure because of all the negative attention the bill is getting. And you can add to that pressure by showing them that people in the U.S. and around the world are watching and supporting Lagos residents. Will you add your voice to ours at our rally on Monday?

Stand with the people of Lagos as we challenge this latest assault on our human right to water.

Akinbode Oluwafemi Akinbode Oluwafemi
Director of Corporate Accountability
Environmental Rights Action/
Friends of the Earth, Nigeria
Posta under Afrika, Capitalism, Environment, Kapitalisme, Klima, Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Marx’ samfunns- og fridomslære – intervju med Dag Østerberg

Marxistisk fremmedgjøring og post-anarkisme

Dag Østerberg kom denne måneden ut med boken Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk. Vi benytter anledningen til å ta opp Marx på en kritisk måte – med temaer som fremmedgjøring, konkurransesamfunn, samt anarkismens og de intellektuelles rolle nå.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Dag Østerberg skrev forordet til Marx’ bok Kapitalen for 45 år siden. Med Sovjetunionens sammenbrudd og tidens nyliberalistiske politiske klima, tok Østerberg initiativ til å sette Marx’ økonomisk teori i ny sammenheng. Boken som kom nå i august, Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk (Pax Forlag, 2016), er en 179 sider tekst spekket med tenkere og kritikere i kjølvannet av Marx’ samfunnslære.

Østerberg presenterer en rekke tenkere innen samfunnsøkonomi, både før, rundt og etter Marx. Deriblant Adam Smith, som Østerberg kaller en sosialliberaler. I Smiths Nasjonenes velstand (1776) gir egeninteressen med basis i naturretten et harmonisk samfunn:
«Det liberale er grunntemaet i moderne vestlig kultur, så da er det bra å kjenne til de liberale klassikerne, som Adam Smith,» sier Østerberg.

Screen Shot 2016-08-17 at 12.36.22«Marx er også liberaler, han trekker bare den fulle konsekvensen av liberalismen – skal alle individer være frie, så må man ha en type sosialisme. For dannelsen av klassesamfunn er egentlig uforenelig med liberalismens grunnlag om at alle er frie, selvstendige individer. Når noen med eiendom eller kapital behandler andre som midler, er dette egentlig helt uforenelig med liberalismen.»

Østerberg understreker at Smith ville vært tilbakeholden overfor nyliberalismen, men heller talt i favør av velferdsstaten. Men hva med ideen fra 1700-tallet om harmoni?

«Den ser vi jo i dag veldig klart at ikke stemmer – kanskje særlig tydelig siden finanskrisen i 2008,» mener Østerberg.

Men hvilket samfunn skriver Østerberg egentlig om? Deler av verden har jo blitt brakt ut av fattigdom, selv om forskjellene fortsatt er store?

«Snakker vi om Kina, tenker jeg at det er en kooperativ samfunnsmodell med mange fascistiske trekk. Men jeg skriver om Vesten, ikke utviklingsland, som har en helt annen samfunnsordning. Jeg tror ikke de passer som eksempler på kapitalistisk økonomi.»

Fremmedgjøring. Samtalen beveger seg inn på nettopp dette – at mennesket er fremmedgjort, noe boken også kretser rundt. Spesielt der Østerberg referer til Marx’ litt mer «romantiske» ungdomsskrifter, om det instrumentelle og fremmedgjorte – det at mennesket behandles som middel, nærmest som en vare, eller en ressurs å bruke. Menneskets muligheter til et fritt, sanselig og tenkende liv undertrykkes.

Østerberg er eksempelvis inne på Herbert Marcuse, som med Det endimensjonale menneske (1964) under USAs hippietid kom med en kritikk av tingliggjøringen av mennesket; at menneskene nærmest ble et påheng til maskinene. Kanskje ikke ulikt alle smarttelefonene vi har i dag:

«Jeg tenker at man kunne utforme maskinene og industrien helt annerledes, slik at det var behagelig å være der,» sier Østerberg. «Dette for å motvirke denne tingliggjøringen. Tingliggjøring går jo mye på at det er andre som bestemmer hvordan ting skal produseres.»

Hva da med kunnskapsarbeidere – folk som forsker i mer frie stillinger, slik han selv har gjort?

«Nei, universitetene har begynt å tenke mer instrumentelt om forskningen. Det gjelder ikke å komme frem til sannheten i og for seg, men heller bidra til det økonomiske ’nasjonalproduktet’, slik forskningsrådet fremhever innovasjon i global sammenheng,» sier Østerberg.

«Kunnskapen er omgjort til et middel.»

Han mener at folk i akademia føler seg fremmedgjorte når de må fokusere på bevilgninger:

«Det går utover selve gleden, lidenskapen og spenningen ved forskning.»

Boken refererer til at «sanser og behov er forvrengt og fremmedgjort blant de eiendomsløse». Østerberg utdyper:

«Det er stadig et misbruk av kroppen. Målet må være å ha en økonomi som gjør at man kan ta det med ro, ved å dempe forbruket. Se eksempelvis for deg Bali, som er kjent for at menneskene beveger seg veldig vakkert. Og så kommer disse slitne turistene fra USA og andre steder. Der ser de godt at vi misbruker kroppen.»

Jeg har vært på Bali selv – hvor det er varmt og deilig, et tropisk paradis hvor mat henger fra trærne og fisk nærmest spretter rundt i sjøkanten. Hvordan kan Østerberg tro at en sosialistisk marxistisk utopi er mulig i nord? Hvor utopisk kan det være, at Marx’ poeng om at «sanseorganene» skulle fullbyrdes for alle, når mennesket til alle tider har slitt for føden, og når man føder barn og har en rekke oppgaver, spesielt i vinterlige, karrige kår? Til det svarer Østerberg:

«Det er teknologien som skal befri oss. Den gjør det ved at arbeidet ikke blir så slitsomt mer. Men samtidig – hva skal vi gjøre når alle robotene kommer? Det er også en bekymring for kapitalismen, hvordan man skal skape arbeid til alle. Målet til Marx var alltid å få ned arbeidsmengden. Det skulle da en fornuftig teknologi avhjelpe.»

 

Screen Shot 2016-08-17 at 12.50.34Konkurransesamfunnet. Men er det egentlig ene og alene eiendombesitterne, kapitalistene, som enkelt kan gis skylden for elendigheten? Eller ligger dette dypere i en konkurranseideologi, en væremåte, som de også undertrykkes av?

«Her er det snakk om å gå i døden for en sak.»

«I minst 200 eller 300 år har vi klaget over manglende effektivitet i den norske økonomien – Erna Solberg nylig, og Siv Jensen også. Det er klart det er en slags nevrose, for det kommer aldri til å bli mindre krav om effektivitet under kapitalismen.»

Konkurranse krever umenneskelige tilstander:

«Underordnede og lavtlønnede, i stor grad kvinner i helseyrker og andre, er plaget av sykdommer som et resultat av ergonomisk misbruk av kroppen,» påpeker Østerberg.

«Men den er mye mildere i Norge enn det vi ser i andre land. Minst 25 millioner mennesker arbeider i eksportsoner, i rent slavearbeid.»

Hvor dypt stikker så dette, denne naturens «alles kamp mot alle», fremfor en sivilisert fornuftig samhandel?

«Arne Næss var en intellektuell bedrager.»

«Noe av det jeg er fornøyd med i denne boken, er at jeg klarte å knytte kritikken av kapitalismen til begrepet om det «det serielle» hos Jean-Paul Sartre. Alle gjør som de andre, alle tvinger hverandre til å være med. Det serielle er jo frihetens vrengebilde. Det strider jo mot sosiologiens grunntanke – at mennesket i grunnen ikke er et konkurransevesen i utgangspunktet, men har en grunnleggende samhørighet. Det ser du jo med barn og andre, du kan ikke behandle et barn som en forbruker eller et serielt vesen, for barnet vil ikke det – det vil kommunisere. Mennesket blir et konkurransevesen i måten man organiserer det på. Kapitaleierne lider også under konkurransen. Men de har tross alt flere fordeler.»

Har sosialismen et svar, spør jeg Østerberg, eller er det avleggs å tenke en statsomveltning der herredømmet bare erstattes av et annet, der proletarene skulle overta produksjonsmidlene som foreskrevet av Marx? Østerberg tar opp Sovjet som eksempel:

«Før krigen var Sovjetunionen verdens største industrimakt. Men med tyskernes utryddelseskrig forsvant 15–20 millioner mennesker. Dessuten klarte Vesten siden å tvinge Sovjetunionen til en opprustning de slett ikke hadde bruk for. Så Sovjetunionen er ikke et godt eksempel på hvor ille det kan gå med sosialismen. Man klarte å skape en fiasko.»

Kan man da sette sin lit til staten som løsning?

«Den type stat Adam Smith tilla en beskjeden oppgave, er nå blitt større og større,» sier Østerberg.

«Sosialisme handler ikke først og fremst om staten, men om felleskaper av flere slag.»

Så skal det komme fra sivilbefolkningen? spør jeg. «Nei,» sier Østerberg, «jeg tenkte fagbevegelsen, jeg».

Revolusjon? Og hvordan skal en slik omorganisering, omveltning eller revolusjon gjennomføres, og av hvem?

«Ja, det er da den organiserte arbeiderklasse, hvor vi slår oss sammen og fordeler arbeidet fornuftig. Jeg hører selv hvor utopisk det er i dag, men man må jo kunne tenke det, selv om vi i dag er langt fra en slik realitet.»

Jeg spør igjen skeptisk hvor en slik omveltning skulle komme fra. Kontinuerlige demonstrasjoner i gatene for kapitalismens avskaffelse?

«Om det blir en slik overgang, vil den anta voldelig karakter,» mener Østerberg.

«Har man som mål å befri mennesker fra alt slitet, og fra en tvangsmessig utnytting av hverandre … dette er jo den opprinnelige kommunismens idé.»

Men snakker vi her om en revolusjon i det 21. århundre? Dette er et emne Østerberg har tenkt lite på, sier han.

«Jeg tror mer på generalstreiken som veien ut. Den herskende klasse gir nødig fra seg makten, volden kommer mer ovenfra. Her er det snakk om å gå i døden for en sak, fremfor å plaffe ned en regjerende klasse. Erfaringsmessig er den ganske brutal.»

Men med tanke på vår gjennomgående forbrukskultur – og vår avpolitiserte sofakultur – spør jeg Østerberg hvem eller hvor mange som ville delta i noe slikt.

«Det er jo veldig få som deltar i partipolitikk. Den politiske klassen står svakt internasjonalt, og i Norge er det politiske demokratiet veldig svakt. Vi har jo en levestandard som svært få andre har – men i Tyskland har de det mye verre. Politikken må nok omformes. Så det vi intellektuelle kan gjøre, er å peke på hvordan det står til.»

Her reagerer jeg overfor mannen bak denne Marx-boken – for var det ikke nettopp Marx’ poeng (og Feuerbachs, slik det er skrevet på veggen i Humboldt-universitetet i Berlin) at mens filosofene hittil bare har fortolket verden, er oppgaven nå å forandre den?

«De intellektuelle må beskrive forbruket, forbrukskulturen og dens heslighet og ufornuft. Men for de aller fleste må forbruket ned, og folk må bruke tiden sin på andre måter. Men sa jeg det høyt til stadighet, ville kanskje et populistisk raseri komme til overflaten.»

Så – er det for få i et demokrati som egentlig bryr seg, slik at en sosialisme i vårt århundre synes umulig?

«Nå er det slik at de fleste eier ingen ting, mens et lite mindretall eier mer og mer, og de sistnevnte bestemmer. Og man kan lese i Dagens Næringsliv om den spennende kampen mellom de herskende klassene, mellom Røkke og de andre. Men for VG, som jo er for folk flest, underholdes det med hjerneslaget til en kjent skuespiller eller en skilsmisse i kongehuset. Det ideologiske presset er dessverre veldig stort.»

«Marx og Engels hadde ikke fantasi til å se for seg fascismen.»

Er Østerberg da fremdeles en sosialist, slik han en gang ønsket å arbeide i Fagbevegelsen?

«Da jeg var ung, var jeg med i Sosialistisk Folkeparti. Nymarxismen var i en slags fremgang, men ble slått tilbake med maoismen – som jeg tenkte var en karikatur av marxismen. Den hadde gjennomslag, og som Jan Erik Vold har sagt en gang: AKP hevet harryfaktoren, og da kunne jo Frp og liknende også etter hvert bli mulig. Det har skjedd en veldig forgrovning av politikken. Sånn sett snakker jeg jo som en som har tapt. Man bør tenke rolig gjennom hva som er fornuft og ufornuft.»

Anarkistene. Jeg bringer nå opp en mulig vei ut, selv om den ikke er for folk flest. Det finnes en tredje «samfunnsklasse» av selvstendige næringsdrivende, kunstnertyper og friarbeidere. Spesielt i Norge som kunnskapsnasjon står en fremvoksende middelklasse friere. Mange i Vesten klarer seg utmerket på høye lønninger, på stipend eller honorarer, uten å være klassiske kapitalister eller de eiendomsbesitterne boken gjennomgående referer til. Selv har jeg lang erfaring med å arbeide uten å ha hatt egen kapital, med en rekke non-profit lånefinansierte avisprosjekter (Morgenbladet, Le Monde diplomatique, Ny Tid) – med stor risiko. I Norge finnes 10–20 000 små og mellomstore bedrifter, et sjikt der mange dog sliter i et uopphørlig konkurransesamfunn, uten nødvendigvis å være klassiske kapitalister. Folk i situasjoner som er nødt til, eller inspireres til, å ta ansvar for et yrke selv.

«Ja, men mengden av lærere, sykepleiere, helsearbeidere og andre underordnede er en ganske stor sfære – det må jo være ganske mange flere enn den middelklassen som vi to tilhører,» kommenterer Østerberg.

Jeg tar opp anarkismen, eller postanarkismen fra vår tid, interessefellesskap og frihet, «affinity groups», folk som finner allianser i nettverks- og kommunikasjonssamfunnet. Er ikke dette en historisk ny fremvoksende produksjonsmåte, i en viss grad mindre avhengig av stat og kapital?

«Marx selv er jo på en måte anarkist, han snakker om at statens oppgave skal være minimal. Nei, dette synes jeg … dette argumentet kom overraskende på meg.»

Den store gruppen av konsulenter, frie yrker og selvstendig næringsdrivende er så vidt nevnt i en fotnote og et par steder i boken, i sammenheng med at klassebegrepet kan være litt glidende, slik som i Danmark. Østerberg nevner i boken at det er «begrenset hvor mange som går fra lønnstaker til selvstendig næringsdrivende».

Men er det alternativer? «Hvis det er gjensidig kommunikasjon hvor konkurransen ikke har en undertrykkende karakter, høres det ut som en fornuftig samfunnsordning.»

Noe sosialliberalt à la Adam Smith?

«Ja, det kan jo bli en fredelig kappestrid, som man kalte det i Sovjetunionen, mellom mange selvstendige individer som ikke hele tiden er livredde for å miste arbeidet.»

«Jeg har nok stort sett vært en ganske flink mann.»

Østerberg valgte selv å tre ut av sin professorstilling ved Universitetet i Oslo i 1991. «Ja, det gjorde jeg fordi jeg syns det var vanskelig å få gjort mine egne ting,» sier han. «Det var for mye omorganisering og for mye administrasjon. Og administrasjonen ville hele tiden holdes i ånde, så de stadig kunne sende nye bunker med dokumenter. Jeg tenkte at jeg måtte få gjort mine ting, og sluttet da. Og det var jo en god ting. Jeg har levet en del av å være oversetter og skribent.»

Er mannen som har skrevet så mye om marxismen, og undervist om Hegels herre/trell-forhold og sosialisme, egentlig mer en individualist eller anarkist?

«I mitt liv har det nok vært en mye større anarkisme. Det har det vært, jeg har hatt veldig liten tilknytning til partiene. Mitt liv har vært veldig preget av denne postanarkismen. Jeg er åpen for din tanke om en alternativ postanarkisme, det er jo slik jeg har ønsket å leve selv siden 1991. Men det er veldig mye i marxismen, særlig kritikken av kapitalen, som stemmer. Så kommunismen er jo anarkistisk i Marx’ betydning. Den er jo det.»

Anarkister søker sammen i rådsgrupper, men opererer helst individualistisk, og vil aldri få makt. De kan leve som minoriteter? «Vi er jo i mindretall, vi som har villet være selvstendige uten å utnytte andre. Når det gjelder skribenter, klarte jeg å leve av å skrive etter å ha sluttet som professor. Men det er vanskeligere i dag på grunn av bokmarkedet, så jeg tror det i dag er færre og færre av ditt og mitt slag.»

Screen Shot 2016-08-14 at 08.47.53
Dag Østerberg og redaktør Truls Lie

Intellektuelle. Har Østerberg en moral i så måte, noen tanker om å forandre verden som filosof, eller skal han bare fortolke og beskrive?

«Man bør ha større forventinger til livet enn bare fred og ro. På den annen side har vi dette med å være flink – jeg har nok stort sett vært en ganske flink mann. Men jeg har også tenkt: Hvorfor er jeg så flink, kunne jeg ikke tenkt meg et annet prosjekt som går på å trives mer i verden? Det har hele tiden ligget under at man skal være flink – min far var en flink mann, men han kom fra små kår, så vi har aldri hatt noe penger – og da gjorde vi oss flinke. Men jeg kunne sikkert vært en mye mer behagelig mann, jeg, hvis jeg ikke var så flink. Veldig flinke mennesker har ofte de mer usympatiske trekkene som gjerne følger med.»

Jeg ber ham utdype. «Jeg har samtidig et ønske om å leve mer med det privatlivet som unge Marx så for seg. Og da følger det jo med en viss type distingverthet, da, en fjernhet fra underholdningen.»

Jeg har sett Østerberg på det årlige Skjervheimseminaret på Vestlandet spille fløyte, sammen med Rune Slagstad på piano. Dreier det seg om Marx’ overbygning, å være litt forført av åndslivet – noe skal man jo være flink med?

«Når det gjelder musikk, som har vært mitt hovedemne, så tenker jeg at det er forskjell på kunst og underholdning. Men noe kunst har et anstrengt preg. Men å kjenne til disse viktige, store verker innen musikken, det er en god ting som i dag ikke er tilgjengelig for alle.»

Østerberg kjente størrelser som filosofene Arne Næss og Hans Skjervheim. Hvordan har det vært å være intellektuell i en mannsalder i «folkelige» Norge?

«Å være intellektuell innebærer en mer isolert posisjon. Men jeg har stort sett fått nok bekreftelse til at jeg har holdt på.»

Jeg ber ham kommentere sitt forhold til de to nevnte.

«I mitt forhold til Arne Næss, som jeg i utgangspunktet beundret grenseløst, kom jeg likevel til at han var en intellektuell bedrager. Så jeg brøt ganske fort med det han holdt på med,» forteller Østerberg.

Norges mest kjente filosof, en bedrager?

«Ja, i enheten mellom liv og lære. Både fordi han hadde sine barn på Steinerskolen, noe jeg syns var veldig rystende ettersom han gjorde narr av den typen metafysisk tenkning. Og jeg var uenig i selve tankegangen hans, og ble etter hvert skuffet over ham som person.»

Hva da med Skjervheim, som for mange har vært en ruvende skikkelse?

«Jeg var kanskje den som først oppdaget Skjervheim, da jeg leste Deltaker og tilskodar i 1958. Så traff jeg Skjervheim da han var en ung mann. Jeg tilegnet ham min magistergrad fordi jeg syns det var et storartet arbeid han hadde gjort. På den tiden var vi et par som frontet kampen mot Næss’ positivisme. Men Skjervheim var bestandig antikommunist, han kunne ikke si noe positivt om Øst-Tyskland, for eksempel. Så vi fjernet oss politisk fra hverandre.»

Meningen. Hva holder deg i gang egentlig, spør jeg Østerberg til slutt.

«Jeg holder fast på mine gamle spørsmålsstillinger, jeg følger andre trender, tidsdimensjonen er forskjellig,» svarer han. «For meg er ikke en hundre år gammel sosiolog uaktuell. Jeg klarer ikke bli ferdig med problemstillingene, derfor har jeg mer dette idéhistoriske bakteppet.»

Østerberg referer bare til menn i sin bok, noe jeg er kritisk til. Handler det om en manglende interesse for intellektualitet blant kvinner hos ham?

«Jeg vil nok tro det. Men jeg var slått av at John Stuart Mill måtte ha rett i at kvinnene skal være likestilt – det har jeg ment fra første stund. Jeg var med i kvinnesaksforeningen fra jeg var 24 år gammel. Vi var tre menn. Så det mangler ikke på interesse for kvinnesaken. Men når jeg ikke referer til dem, må det være fordi de ikke leverer spennende nok stoff.»

Har da kvinners intellektualitet betydd noe i hans liv?

«Det har skjedd en veldig forgrovning av politikken. Sånn sett snakker jeg jo som en som har tapt.»

«Da jeg var ung, syns jeg at jenter var kjedelige, og de var jo det, for de fleste var jo innstilt på å bli husmødre, og ville absolutt ikke diskutere. Jeg har jo vært gift to ganger med kvinner som har vært mer opptatt av kunst enn av mitt eget emne. Skulle det være noen, måtte det være Simone de Beauvoir, som var en dyktig tenker. Ellers har jeg vel ikke nevnt Hannah Arendt – kanskje hadde jeg lest henne mer hvis hun var mann. Men la meg nevne: Jeg tror jeg har rekord i å ansette kvinnelige professorer!»

Så igjen, hva har hatt mest mening i det livet Østerberg nå har levd i 77 år?

«Jeg har jo aldri syntes at livet har vært meningsløst, jeg har aldri vært deprimert. Bitter, men aldri deprimert. Det har alltid vært noe å gjøre. Jeg synes også det filosofiske livet har vært spennende. Jeg har hatt forhold til kvinner og har barn, og har viet mye av min tid til dét. Likevel vil jeg si at det er det filosofiske og det sosiologiske landskapet som har vært spennende for meg. Jeg sa allerede som sekstiåring at jeg har prøvd å holde opp hele tiden, men jeg har ikke greid det.»

Til slutt – en spådom om fremtiden? I boken nevner Østerberg krakket i 1929 og finanskrisen i 2008. I dag er det flere ting som tyder på at man kan stå overfor nye økonomiske kriser globalt, som så vil ramme Norge. I 1929 førte krisen til massearbeidsløshet. I 2008 ble bankene foreløpig reddet, og folks penger forsvant ikke. I dag hører man om folk som på grunn av kriser bryter seg inn i dyrehager for å spise dyrene. Så – med en fallende profittrate, som Marx og Østerberg påpeker, hva vokser frem av dét? «Marx og Engels hadde ikke fantasi til å se for seg fascismen. Den sto jo veldig sterkt i mellomkrigstiden. De var nok for dannede humanister, tror jeg. Ser man veldig nøye etter, var jo store deler av Europa fascistisk den gang. Med nye kriser kan det, også i Norge, fort gå den veien.»

Se også Østerbergs artikkel om maoismen fra 1968.

Intervjuet med Dag Østerberg, er henta frå Ny Tid

Posta under Marxism, Marxisme, Politikk, samfunn, Vår globale verd | Merkt , , , , , , , , , , , , , | Kommenter innlegget

Verktøy for politikk – Marta Harnecker

Verktøy for politikk

Skrevet av Marta Harnecker

Marta Harnecker har holdt et omfattende foredrag om politikkens vilkår og hvordan bli bevisst hvordan man tenker og handler politisk.
Marta Harnecker er en chilensk sosiolog, journalist og aktivist. Artikkelen er oversatt fra spansk til engelsk av Elizabeth Briemberg og revidert av Fred Fuentes og Bill Fletcher. Oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe. Den engelske versjonen er publisert av Links, og finnes på http://links.org.au/node/1374. I tidsskriftet Rødt! nr 4/13, er en forkortet versjon trykt,
http://www.marxisme.no/index.php/2013/nr-4-2013/1006-verktoy-for-politikk.
I. Hva mener vi med politikk?
1. I denne pamfletten, som er del av en serie ment som folkeopplysning, vil vi ta opp spørsmålet om hva slags verktøy vi trenger for å drive politikk.
2. Vi vil se på ulike verktøy, og begynner sjølsagt med å definere politikk.
3. Kjenner du noen definisjoner av politikk?
4. Vel, du kan finne mange ulike definisjoner i ordbøker. Men det er egentlig bare to viktige definisjoner.
1) Et konservativt syn på politikk
5. Det konservative synet på politikk som vi som oftest hører om, og som ofte brukes i analyser, beskriver politikk som «det muliges kunst».
6. Hva betyr «det muliges kunst»?
7. Det betyr at du, etter å ha analysert en konkret kompleks situasjon, under gitte maktforhold mellom ulike krefter, sier: «Greit, fienden er veldig mektig og jeg er svak. Jeg kan ikke gjøre noe mot denne mektige fienden, så det jeg må gjøre er å tilpasse meg til situasjonen».
8. Det er derfor dette synet fører til politisk opportunisme, som vi kaller «å snu kappa etter vinden». Det vil si: «Jeg tilpasser meg så godt jeg kan til de eksisterende maktforholda.»
9. Vi må ikke ta feil av opportunisme og det opportune, eller det å se muligheter. En opportun handling kan være nyttig innafor en gitt sammenheng. For eksempel: PAIS-Alliansens beslutning om å ikke stille kandidater til Ecuadors parlamentsvalg, gitt den manglende tilliten til institusjonen på den tida, var opportun. Med opportunistisk mener vi en utilitaristisk handling, eller en som kun vil tjene et individ eller ei gruppe. For eksempel å gi noen komplementer for å få fordeler tilbake.
10. Konservative politikere forsvarer dette ståstedet med at de er realister, og at alternativet er å være subjektive, utopiske eller idealister.
11. De sier en må være realist for å være en god politiker.
12. Det er dette det velkjente begrepet «realpolitikk» handler om.
13. Det betyr at en må begrense seg til å gjøre ingenting, og akseptere «status quo».
14. Noen kamerater veit ikke hva «status quo» betyr.
15. Det er de rådende forholda. Du underordner deg andres politikk. Og hva er – grovt sett – de andres politikk?
16. De herskende klassenes politikk, de klassene som har statsmakta der og da.
17. Gramsci – mange kjenner denne italienske marxistiske tenkeren – mente diplomater måtte tilpasse seg til omstendighetene rundt dem.
18. På noen måter er en diplomat sitt arbeid å tilpasse seg til omstendigheter – å «snu kappa etter vinden», å være alle ting for alle folk.
2) Et revolusjonært syn på politikk
19. Politikk – som Gramsci sa – er noe helt annet om vi tenker på politikk som revolusjonær politikk.
20. For en revolusjonær er ikke politikk å akseptere det som er. En revolusjonær defineres av sin egen evne og sitt eget ønske og tilegnelsen av sitt liv til å forandre de eksisterende forholda.
a) Viljestyrke er ikke nok. Vi må begynne med de eksisterende forholda
21. Å forandre de eksisterende forholda betyr ikke at vi ikke tar utgangspunkt i de eksisterende forholda. For å forandre noe, må vi begynne med det gjeldende utgangspunktet.
22. Derfor må vi anerkjenne den nåværende virkeligheta og de nåværende maktforholda som eksister nå, ikke for å tilpasse oss sjøl til situasjonen på opportunistisk vis, men for å forandre de.
23. Vi kan ikke benekte den nåværende virkeligheta, vi kan ikke ignorere den og handle kun utfra ønsketenking.
24. Altså: Viljestyrke aleine vil aldri forandre virkeligheta, viljestyrke er essensielt, men ikke nok. Vi må begynne med å analysere maktforholda som de er nå.
b) Hvordan Fidel forandra maktforholda på Cuba
25. Det er dette Fidel Castro og hans gruppe gjorde på Cuba.
26. Dere husker at Fulgencia Batistas grusomme, undertrykkende diktaturet støtta seg på det cubanske politiske system sine væpna styrker; hæren. En hær som ikke var lik den hæren bolsjevik-opprøret på begynnelsen av det 20. århundret møtte, men en langt mer sofistikert hær. På denne tida sa verdens politiske analytikere at under disse nye forholda ville det være umulig å skape et folkelig opprør mot en hær.
27. Fidel aksepterte ikke dette, men det betyr ikke at han ikke aksepterte virkeligheta. Hans utgangspunkt var sjølsagt den reelt eksisterende situasjonen på Cuba, men han aksepterte ikke å sette seg ned og gjøre ingenting. Ved å studere den virkeligheta, og ved å studere måten mambises (cubansk uavhengighetsgerilja) hadde nedkjempa en kolonihær som var langt mektigere enn de var, og ved å oppdage at det var ved å bruke geriljataktikk de bekjempa den mektige, spanske hæren, tenkte han: «Mot Batistas menn må vi bruke geriljakrig.»
28. Dette er en kampform der hæren ikke konfronteres direkte gjennom folkelig opprørskamp, istedet konfronteres den av små patruljer på rekognoseringsoppdrag, som overfaller dem. På denne måten bekjemper du hæren ved å angripe dens svakeste ledd, og ved å skape lav moral blant fiendens tropper. Moralen svekkes når ei liten gruppe geriljasoldater kontinuerlig bekjemper dem gjennom mange trefninger.
29. Dette var en veldig viktig faktor i å bekjempe Batistas hær, uavhengig av det faktum at når geriljaen vant framgang, økte også geriljastyrkens suksess og størrelsen på angrep på militærforlegninger osv.
30. På denne måten var det mulig, litt etter litt, å endre maktforholda og oppnå seier mot en hær som, ifølge analytikerne, ikke kunne nedkjempes kun med våpen.
31. Den særskilte karakteren til revolusjonær politikk er å ta utgangspunkt i virkeligheta, men å søke den rette måten å forandre maktforholda i de revolusjonæres favør.
c) Å gjøre mulig i framtida. Det som virker umulig i dag
32. Revolusjonær politikk er ikke det muliges kunst, men heller kunsten å gjøre mulig i framtida det som virker umulig nå. Ikke fordi vi er ønsketenkere som lengter etter forandring i framtida, men fordi vi er realister og tar utgangspunkt i dagens virkelighet, analyserer vi den virkeligheta og prøver å finne en måte å forandre maktforholda.
33. Maktforholda må endres.
34. Det finnes ingen seier uten å endre maktforholda.
35. Så, politikkens kunst er nettopp evnen til å skape maktforhold som er gradvis mer gunstige for den revolusjonære prosessen.
36. Det er dette, gjennom hele menneskehetens historie, alle revolusjonære politikere har gjort.
37. Men denne forståelsen av politikk som akkumulasjon av krefter, som konstruksjonen av nye maktforhold, er veldig distinkt og opererer veldig annerledes enn den som anser politikken å være det muliges kunst.
d) Å ikke redusere politikk til institusjoner
38. Denne forståelsen reduserer ikke politikk til institusjoner
39. Vanligvis når en prater om politikk og politikere, tenker en på folk som har posisjoner i nasjonalforsamlinga, i departe-menter, i rettssystemet, maktposisjoner og derfor, for å vinne mer makt, må deres politiske gruppe vinne flere mandater. Derfor blir allianser skapt mellom partiledere og mellom politiske partier. Ved å gjøre dette, tror de maktforholda endres.
40. Dette er ikke vår oppfatning av politikk
e) Å overkomme den smale oppfatninga
av makt
41. I vårt syn på politikk må vi overkomme denne smale oppfatninga av makt.
42. Politikk er ikke bare statsmakt. Det finnes ikke bare i staten. Makt er spredt gjennom mange deler av samfunnet, i mange sektorer, i mange fragmenter.
43. For eksempel er mediemakta, som du veit, ei grunnleggende makt.
44. Spørsmålet er hvordan nye maktuttrykk kan begynne å stige opp fra basis i samfunnet.
45. Et selskap forlatt av kapitalistene, som blir tatt over av arbeiderne og blir sjølstyrt, er å skape makt.
46. Akkurat som når bønder tar over landjord fra store jordeiere. Og når studentforsamlinger forandrer universiteter, etc.
47. Så makt kan ikke bare reduseres til staten, det er mer å ta med i beregninga.
f) Å skape sosiale krefter: noe helt grunnleggende
48. Sist og viktigst, hvis vi definerer politikk som kunsten å endre maktforholda, burde vi innse at maktforholda ikke vil bli forandra ene og aleine med politiske krefter, vi må også skape de nødvendige sosiale kreftene, bygge sosiale krefter som gjør oss i stand til å styrke vår politiske makt og bekjempe de politiske kreftene vi står opp mot.
49. Altså: Revolusjonær politikk er grunnleggende fokusert på folkelig organisering.
50. Det kan ikke skje noen revolusjonær forandring i maktforholda uten et mer og mer organisert folk.
g) Folkets skepsis til politikk og politikere
51. Men vi støter på et alvorlig problem når vi prater om politikk, og det er skepsisen folket har til politikk og politikere.
52. Hvis du prater med folk om partier,
reagerer de som regel negativt. Undersøkelser har blitt gjort i noen land som viser at folket avviser partier på grunn av det rådende partiveldet, den gjensidige logringa, kameraderiet, beslutninger som taes ovenfra-og-ned, frynsegodene politikerne får.
53. Politikk og politikere er i stor grad diskreditert, og en av flere grunner til dette er at høyresida har tatt til seg venstresidas språk. De adopterer våre ord, så deres taler høres ut som våre taler.
54. Vi kan legge til noe som er vår egen feil, vår egen svakhet, som er at når våre politikere driver politikk, bruker de ofte den samme politiske stilen som høyresida, den samme måten å framstå på.
55. Når folk hører veldig like taler og ser veldig lik praksis, hvorfor skulle de bli entusiastiske til politikere og politikk?
56. Dette må taes med i beregninga.
57. Vi kan se på bevegelsen som nå støtter president Correa i Ecuador, PAIS-alliansen som et godt eksempel. Denne bevegelsen var veldig påpasselig med å ta med i beregninga den store graden av skepsis mot politikere i befolkninga. Derfor skapte de et politisk verktøy tett knytta til det de kaller «innbyggerbevegelsen».
h) Utopiske mål: bautaerer som viser vei
58. Jeg vil også gjøre klart at når jeg sier at vi må gjøre mulig det som i dag virker umulig, mener jeg ikke at alt er mulig.
59. Det finnes mål som allverdens viljestyrke ikke kan oppnå – som Hinkelammert, en tysk skribent som nå bor i Costa Rica, som har skrivi ei rekke interessante verk om frigjøringsteologi, sa: «Vi har å gjøre med ønskelige mål som inneholder menneskelige verdier i deres reine og definitive form, men som på grunn av deres grad av perfeksjon ikke er menneskelig mulige og i den forstand er utopiske mål: for eksempel, vi vil aldri fullt ut oppnå den typen samfunn basert på full likhet som Marx drømte om.»
60. Disse utopiske måla er veldig viktige fordi de inspirerer våre revolusjonære handlinger, de driver oss til å handle og overbeviser oss om behovet for kamp. Du manes til kamp fordi du har håp, fordi du har et alternativ å slåss for, er det ikke sånn?
61. Sjøl om disse måla er utopiske og ikke kan oppnås, er de som stjerner som lyser opp veien for oss.
62. Noen kan si at å akseptere det faktum at noen av måla våre er utopiske mål, det vil si mål som ikke kan oppnåes, er pessimistisk. Jeg trur det motsatte: jeg trur at enhver handling eller ethvert steg mot det målet, uansett hvor lite, er et steg framover. På den måten er jeg optimistisk: jeg ser hvordan små handlinger går et stykke på veien til å synliggjøre det nye samfunnet vi slåss for.
63. Men for å unngå ønsketenking må vi ta utgangspunkt i virkeligheta. Vi må analysere det som innen politikk kalles: den nåværende situasjonen, den nåværende konjunkturen.
64. Det vil si, de som involverer seg med politikk, må ikke bare være i stand til å gjøre klart de langsiktige måla: «jeg vil bygge sosialisme», «jeg vil bli frigjort fra Batista», etc. Nei! Vi må også være i stand til å oppnå måla, og for å gjøre det må vi vite hva som skjer her og nå for å best kunne beslutte hva vi gjør med det neste gang.
i) Ei generell retning er ikke nok innen politikk
65. Ei generell retning er altså ikke nok i politikk, konkrete handlinger er nødvendige. Dessuten er det grunnleggende å være i stand til å forstå endringer i maktforholda, fordi forhold ikke er noe statisk, de endrer seg hele tida.
66. Når ei kvalitativ endring skjer, hva er det som gjør at du tenker at situasjonen har forandra seg? Fordi: hvis situasjonen har forandra seg, må verktøya vi bruker for å drive politikk også endre seg, som vi vil se seinere.
67. Før jeg er ferdig med denne delen, vil jeg si at i de følgende delene vil vi se på noen sider ved det å best beskrive den nåværende situasjonen: Hvilke krefter står mot hverandre? Hvordan er disse kreftene organisert? Hvilken posisjon har hver av kreftene akkurat nå? Hvordan opererer de? Og hvilken kraft er det som driver prosessen, som er drivkrafta eller hovedkrafta?
II Maktforholda
1) Maktforholda i Venezuela når Chavez vant sitt første valg
68. Vi går nå over til noe helt konkret – situasjonen i Venezuela da Hugo Chavez først blei valgt til president.
69. Ved å bruke forståelsen av maktforholda, ser vi hvordan den gjelder i en spesifikk historisk virkelighet som i Venezuela.
70. Hvordan var situasjonen i Venezuela da president Chavez vant valget i 1998?
71. Maktforholda på verdensbasis var veldig negative.
72. Husk at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjet-blokka forsvant mot slutten av 1991.
73. Som et resultat av dette opprettholdt de kapitalistiske kreftene, imperialistene absolutt dominans og USA ble den ledende militære verdensmakta, uten noen motmakt, fordi motvekta i Sovjet-militæret hadde vært, atomkrigtrusselen, lamma eller virka i det minste avskrekkende på den tida, var borte.
74. USA fikk evnen til å handle unilateralt fordi de hadde den mektigste militærmakta på kloden.
75. Og da Sovjets sosialistiske økonomiske modell forsvant, styrka kapitalismen seg fordi ingen lenger kunne argumentere overbevisende for at det fantes et alternativ eller en annen måte å gjøre ting på.
76. I denne sammenhengen oppsto Fukuyamas tese om at nyliberalismen representerte historias endepunkt.
77. Dette skjedde på den internasjonale arenaen.
78. Da Chavez begynte sin prosess var han aleine i Latin-Amerika, og sto opp mot disse maktforholda på verdensbasis.
79. Og hva skjedde internt i Venezuela?
80. Chavez vant et valg med mer enn 50 % av stemmene, med flertall i folket bak seg. Dette resultatet kan forklares med at landet var dypt inne i ei strukturell krise, staten var i krise, en tidligere president hadde blitt fjerna fra stillingen for korrupsjon, folket var lei av korrupsjon, av kameraderi, av alt som eksisterte i staten i Venezuela.
81. Chavez – som først tenkte å drive væpna opprør for å få makta og transformere landet – innså at i det store og hele ønska ikke folket i Venezuela vold, og bestemte seg for å delta i valgkampen, den institusjonelle kampen, og stille til valg og vinne.
82. Men hvordan var maktforholda som karakteriserte situasjonen etter hans seier?
83. Han hadde støtte fra store deler av hæren, men hadde mindretall i nasjonalforsamlinga, og det samme gjaldt de regionale guvernørene og borgermesterne.
84. Rettsapparatet var i henda på folk som representerte det forrige regimet.
85. På samme måte var økonomien og media stort sett i henda på de gamle herskerne.
86. Og nivået på organisering av folkelige bevegelser og politiske partier i Venezuela var veldig svakt. Vi kan for eksempel ikke sammenligne partiene på den chilenske venstresida med partiene på venstresida i Venezuela. De chilenske partiene var større og med større tradisjon for kamp.
87. Hva gjorde Chavez da han sto overfor en så negativ situasjon, både internasjonalt og på hjemmebane?
88. Det første han gjorde internasjonalt, var å prøve og endre maktforholda ved å oppfordre til å danne alternative organisasjoner til de imperialistiske.
89. Blant annet støtta han latin-amerikansk og karibisk integrasjon på ulike vis: For eksempel: Han støtta opp om Mercosur og skapte ALBA, den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika, som virkelig representerer en annerledes form for integrasjon som virker forskjellig utfra hvert enkelt lands behov og med solidaritet mellom landa.
90. Det mest konkrete uttrykket for denne nye formen for integrasjon er bånda som finnes idag mellom Cuba og Venezuela.
91. Et annet tiltak var handelsavtaler han signerte med fattige land i Sentral-Amerika og Karibia hvor Venezuela solgte olje til langt lavere priser enn prisen på verdensmarkedet.
92. Han revitaliserte og styrka Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som på den tida var kraftig svekka, og han lykkes med å få en av hans beste kadre, Ali Rodriguez, til å bli president i OPEC. Med denne manøveren oppnådde han en viktig seier: Etablering av rettferdige oljepriser for produserende land.
93. I tillegg søkte han å skape allianser og etablere relasjoner som skulle bryte den nært absolutte avhengigheta Venezuela hadde til USA.
94. Så han etablerte relasjoner med India, Russland, Kina og Iran.
95. Han etablerte disse multipolare relasjonene, som er grunnleggende for at et land som vårt kan være suverent.
96. Han støtta også internasjonale fora for utviklingsland: Forum av 15 nasjoner, Forum for Sør-Sør-samarbeid og Gruppa av 77 nasjoner, som samler 120 underutvikla nasjoner.
97. I Latin-Amerika har vi gjort veldig viktige framskritt. Vi har allerede møter mellom landa uten USAs tilstedeværelse.
98. Vi er suverene, og vi begynner å fatte avgjørelser uten å måtte konsultere USA.
a) Å endre spillereglene i det institusjonelle systemet
99. Når det gjelder interne krefter, forsto president Chavez at det første han måtte gjøre var å endre spillereglene i det institusjonelle systemet, gitt at han hadde bestemt seg for å etterstrebe en sosial endringsprosess den institusjonelle veien; gjennom ikke-voldelig folkemobilisering heller enn en direkte militær utfordring.
100. Han kjente begrensningene denne veien innebar, og sa derfor at disse grensene, disse spillereglene måtte endres, og for å gjøre det var første skritt en folkeavstemning som spurte: Vil du at vi skal danne ei grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny grunnlov?
101. Folket støtta folkeavstemninga, den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, den lagde utkast til ny grunnlov, og det store flertallet av folket godkjente den grunnloven.
102. Den nye grunnloven krever at valg skal avholdes for å velge folkevalgte på alle nivåer i staten, og de de valga vant presidenten og de som støtta ham en stor seier: De fikk et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlinga, de fikk kontroll med et betydelig flertall av guvernørposisjonene og borgermesterposisjonene, og de konverterte rettsvesenet til en institusjon som var villig til å opprettholde grunnloven heller enn å bli styrt av oligarkiske grupper.
102. Disse bragdene var ikke permanente, som vi skal se. Dette var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga og valga etterpå.
103. Men før vi går videre og ser hva som så skjedde med disse institusjonene, må vi ta med i beregninga det faktum – som en så god strateg, en god politiker som Chavez gjorde – at de sosiale og politiske bevegelsene i Venezuela var veldig svake, partiene var ikke, som vi sier, tilstrekkelig konsolidert.
104. Den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200 – som var den politiske gruppa som støtta ham i hæren – var satt sammen av et minkende antall militante og Bevegelsen for en Femte Republikk – som var valgkampverktøyet skapt for å vinne valga – var kun et valgkampapparat.
105. Så Chavez begynte å se etter ulike initiativ til å bygge folkelige og parti-liknende organisasjoner.
106. Han fremma gjenoppbygging av den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200, han fremma de Bolivarianske sirkler og så skapte han en politisk ledelse for revolusjonen, og valgte Guillermo Garcia Ponce, en kjent kommunistleder, til å ta rollen som generalsekretær.
107. Altså: Chavez så nødvendigheten av et politisk verktøy og nødvendigheten av sosial organisering.
108. Dette er ikke stedet for å analysere hvor vellykka disse initiativa var, men det gir oss et godt overblikk over Chavez som politisk strateg og over hans bevissthet rundt nødvendigheten av å endre maktforholda.
2) Maktforholda i Venezuela før kuppet i april 2002
109. Vi vil nå analysere den nye situasjonen i Venezuela. Vi så på den politiske situasjonen som fantes da Chavez vant; nå vil vi se på den politiske situasjonen som oppsto kort tid før militærkuppet i april 2002.
110. På slutten av 2001 lyktes Chavez med å få parlamentet til å vedta ei lov som ga regjeringa mulighet til å foreslå lover og få dem godkjent raskt, fordi nasjonalforsamlinga ikke hadde kapasitet til å foreslå alle disse lovene. Dette var avgjørende, fordi ei grunnlov uten lover er som et skjellet uten kjøtt. Derfor måtte kjøtt legges på beina, lover måtte lages for å komme igang med spesifikt arbeid. Hvis du har ei grunnlov og lover som går mot grunnlovens ånd, kan en ikke drive landet på lovlig vis.
111. Det var sånn lover som landloven, fiskeriloven, hydrokarbonloven, mikrokredittloven, kooperativloven etc. ble vedtatt.
112. Dette var lover som for første gang tok noen mindre privileger fra herskerklassen, og umiddelbart var det enorme reaksjoner fra Venezuelas oligarki – et oligarki som ikke hørte på budskapet John F. Kennedy, den liberale presidenten i USA på tidlig 1960-tall.
113. Kennedy, da han sto overfor den cubanske revolusjonens seier, forsto veldig godt at hvis de latin-amerikanske oligarkene ikke ga fra seg privileger, hvis de oligarkiene ikke var i stand til å distribuere rikdommen bedre, hvis de hamstra all rikdommen sjøl, ville de lide samme skjebne som oligarkene på Cuba.
114. Den eneste herskende sektoren som aksepterte og iverksatte Kennedys standpunkter, var kristen-demokratene i Chile. Resten av de latin-amerikanske oligarkiene gjorde rett og slett ingenting. Latifundistene (store landeiere) fantes fortsatt, akkurat som enorme sosiale forskjeller mellom herskerklassen og folket.
115. Så opposisjonen, leda av dette oligarkiet og av kommunikasjons-mediene de dominerte, spilte rollen til politiske partier i Venezuela, fordi de tradisjonelle partiene – på høyresida – hadde forblitt veldig svake etter dannelsen av den grunnlovgivende forsamlinga.
116. Hva skjedde med middelklassene? Middelklassene begynte å trekke tilbake deres støtte til Chavez. Noen av Chavez’ standpunkt, og særlig noen av hans taler, måten han omtalte dem på Alo Presidente (TV-program hvor presidenten taler til folket i Venezuela – oversetters anm.), hadde såra dem dypt, og som resultat begynte han å miste støtten deres.
117. Blant dem var Luis Miquelena, som hadde spilt en nøkkelrolle i regjeringa i de første få månedene, og som var en viktig figur i den grunnlovgivende forsamlinga, en person Chavez hadde tillit til.
118. Da han ble konfrontert med oligarkiets motstand mot de nevnte lovene, prøvde Miquelena å overbevise Chavez om å stoppe, og å ikke gå mot oligarkiet. Chavez svarte – “Nei, jeg kan ikke gjøre det. Vi gikk til valg på å fremme en endringsprosess, ikke for å regjere uten å kunne regjere.”
119. I det øyeblikket oppstod splittelsen mellom Miquelena og Chavez.
120. Se på situasjonen i høyesterett. Maktforholda var sånn at av 20 dommere, var det 11 som mente det ikke skjedde noe statskupp i april 2002!
121. Det er ikke tvil om at det var et kupp, og bak det statskuppet sto de vi kaller “den oligarkiske blokk”.
122. Hvem utgjorde denne oligarkiske blokka? Generaler som deltok i kuppet, forretningsfolk, medlemmer av Fedecamaras (arbeidsgiverorganisasjonen), landsorganisasjonen CTV (dominert av av business-vennlige fløyer), hierarkiet i den katolske kirka, media, som – sjølsagt unntatt statskanalen – spilte en nøkkelrolle i å organisere kuppet, deler av middelklassen påvirka av media – media som fikk opposisjonen til å se langt mektigere ut enn de var – og husk at middelklassene vanligvis støtter den sterkeste parten.
123. Ambassadørene fra Spania og USA gikk også mot Chavez. Kuppet lyktes, og Chavez blei fengsla.
124. Men, som alle veit, det folkelige svaret på kuppet sikra at på mindre enn 48 timer var Chavez gjeninnsatt, og den ulovlig innsatte presidenten, Pedro Carmona, måtte flykte.
125. Etterpå satte sjefene igang en lockout, men den nådde ikke måla deres, fordi de venezuelanske arbeiderne visste hvor deres virkelige klasseinteresser lå, og hindra stenginga av fabrikkene.
126. Så: Hvem kan vi si utgjorde den “revolusjonære blokka” som bekjempa kuppet og lockouten?
127. Grunnleggende sett militæret og folket.
128. Folket, blant dem innbyggerne i barrioene og arbeiderklassen.
129. Det er viktig å spørre: Hvorfor er hæren i Venezuela så annerledes?
130. Hæren som støtta president Chavez, var ikke trent ved the School of the Americas. Et venezuelansk militærakademi blei danna, der offiserer studerte demokratispørsmål, inkludert de mest avanserte idéene på dette området. De studerte statsvitenskap og demokratiske tenkere. De analyserte virkeligheta i Venezuela, og militærstudentene hadde mye utveksling med andre studenter.
131. På den annen side, denne hæren måtte ikke konfrontere venezuelanske geriljaer, den måtte konfrontere fattigdom. Når de dro for å se etter geriljaer, hva fant de? De fant ikke geriljaer, de fant veldig fattige mennesker, og tidvis delte de matrasjonene sine med disse fattigfolka, fordi de ble opprørte over at disse folka ikke hadde noe å spise. Den samme kontrasten mellom fattigdommen i grenseområdene og oligarkiets rikdom var det som vekte samvittigheta i store deler av militæret.
132. På den andre sida, i Venezuela er det ikke, som i noen andre land, militære kaster, og høyere offiserer kommer ikke fra oligarkiske familier, eller fra veldig rike familier. Tvert om: De kommer fra fattige familier.
a) Rask opplæring av folket i den revolusjonære prosessen
133. Det skjer noe i revolusjonære prosesser som er veldig viktig, og det skjedde på denne tida i Venezuela: Den raske opplæringa av folket i den revolusjonære prosessen, i den tida revolusjon skjer.
134. Lenin sa at folk lærer mer i timer med revolusjon, med revolusjonære skjelvninger, enn i 15 år med å studere tekster og politisk utdanning. Og det var det som skjedde med Venezuelas folk, disse hendelsene økte deres bevissthet enormt.
3) Hva skjedde etter kuppet i April?
135. Hva skjedde etter kuppet i april?
136. Hva var oppnådd nasjonalt? Et folk med stor politisk bevissthet, utrenskning i militæret fordi kuppmakerne var avslørt, opposisjonen delte seg mellom de som fortsatt ville ha kupp og mer institusjonelle sektorer som ville respektere prosedyrer, og middelklassene – som hadde distansert seg fra Chavez – nærma seg igjen når de så at den eneste mulige regjeringa var Chavez’ regjering. Det var voksende støtte i folket.
137. Framgangen i folkelig organisering gikk fortere. Arbeidere begynte å danne den første autonome fagforeningssammensluttninga, skilt fra CTV som var dominert av den gamle herskerklassen.
138. Nye aktører dukka opp på den politiske arena.
139. Det er interessant at en av de viktige aktørene var motorsyklister, motorsykkelbud. De organiserte seg og ble et kommunikasjonsmiddel i de fattige nabolaga, fordi de bevegde seg raskt fra et sted til et annet i Caracas. Caracas er en by med voldsom trafikk, og det er kun mulig å reise raskt med motorsykkel. De organiserte seg i ei gruppe som støtta presidenten.
140. Nye organisasjoner dukka også opp idet ulike former av folkelige organisasjoner og partiene på venstresida som tidligere var splitta, begynte å redefinere seg sjøl.
141. Internasjonalt var framgangen veldig viktig, fordi ingen kunne tvile på den autentisk demokratiske karakteren i prosessen når den ble forsvart av sitt eget folk.
142. Nå vil jeg raskt se på de nye organisasjonene som oppsto ut av disse kampene.
143. Organiserte grupper blei danna for å gjenåpne skoler som de konservative hadde stengt. Grupper av foreldre og lærere gjenåpna dem mot kuppmakernes vilje. Bønder og fiskere danna sirkler for å forsvare lovene – husk at det nå fantes ei ny fiskerilov, ei ny jordlov. Grupper til forsvar av forbrukere dukka opp for å sikre at matforsyninger ikke kunne bli brutt, grupper av naboer dukka opp for å forsvare salg av bensin. Middelklassefolk som støtta myndighetene danna “Den Positive Middelklassen”. Ulike grupper samla underskrifter for ulike formål, noe som ville bli veldig viktig seinere, når opposisjonen krevde folkeavstemning mot Chavez.
144. Og sist, arbeiderne som spilte en viktig rolle i å stoppe stenginga av fabrikker.
145. Chavez anerkjente rollen de spilte, og reiste til fabrikkportene for å møte dem. Han ville belønne arbeiderne, og utnevnte representanter for de fagforeningene som støtta ham, til strategiske posisjoner.
III. Strategi og taktikk
146. Vi skal nå definere hva vi mener med strategi og taktikk
a) For å vinne et slag er det nødvendig å planlegge godt
147. Vi veit at for å vinne et slag er det ikke nok å ville vinne, det er nødvendig å planlegge kampen godt.
148. Å planlegge sånn at vi kan angripe fienden og beseire den litt etter litt. Vi har alt sett hvordan geriljametoden fungerte i situasjonen på Cuba.
149. For å planlegge kamp, må vi vite hva slags terreng vi skal slåss på, og vi må kjenne det godt.
150. Vi må kjenne fienden og dens styrker og svakheter, og vi må kjenne våre egne styrker og svakheter
b) Å definere maktforholda
151. Vi har prata mye om maktforholda, men vi har aldri definert begrepet, fordi orda i seg sjøl er ganske sjølforklarende: Det er forholdet mellom krefter som står mot hverandre.
152. Med andre ord, det er forholdet mellom
den evnen ei kraft har til å tvinge sine interesser på ei kraft den står opp mot, og den motstående kraftas evne til det samme.
153. I den forstand, med negative eller ugunstige maktforhold, mener vi en situasjon der vår motstander er sterkere enn oss. Derfor må vi endre den situasjonen så vi kan bli den sterkere krafta. Når vi har oppnådd dette, kan vi si at maktforholda er til vår fordel, at vi har positive maktforhold.
154. Vi må alltid vurdere om maktforholda i en hvilken som helst situasjon er gunstige for oss – den revolusjonære krafta – eller om de er gunstige for fienden.
c) Eksempler på strategi og taktikk i det militære terrenget
155. Vi vil nå gi eksempler fra det militære terrenget, krigens terreng, og vi vil forklare hvorfor vi bruker krigens terreng for å demonstrere hvordan vi forstår strategi og taktikk.
156. La oss se for oss en nasjonal frigjøringskrig, som for eksempel den kinesiske krigen mot Japan og den vietnamesiske krigen mot Frankrike.
157. Vi ser at det finnes ulike måter å konfrontere fienden på. For eksempel kan vi velge strategien med å konfrontere fienden direkte.
158. Hva betyr det? Det betyr at, som i eksempelet Kina, den revolusjonære hæren, den nasjonale frigjøringshæren konfronterer fiendens hær i et stort slag der begge siders styrker er fullt eksponert. Det er dette vi mener med direkte konfrontasjon, og det kan være én måte å bekjempe en fiende på.
159. Vår hær og fiendens hær, alle våre styrker og alle deres styrker, er alle der.
160. Men hvis fiendens styrker er større og bedre væpna, risikerer vi å tape en direkte konfrontasjon.
161. Å velge direkte konfrontasjon som taktikk kan framstå som uttrykk for heltemot: «Se hvor sterke vi er», «vi er store, vi kommer til å vinne». Dette er en voluntaristisk* holdning, som kan lede til katastrofale nederlag.
162. Hvilke andre veier finnes?
163. Det finnes andre veier, for eksempel å omringe fienden.
164. Å kjenne fienden, og hvor fienden står, er viktig. Kanskje fienden alt har rykka fram og tatt en viktig by fra oss og har konsentrert styrkene sine der. Hva kan vi gjøre?
165. Vi kan omringe dem. Vi finner en måte å omringe dem så de ikke kan få inn forsyninger, og dermed svekker vi dem. Det kan være en annen taktikk.
166. En tredje strategi kan være å splitte opp fienden. Hvis fienden finnes på sto steder – vi kan se for oss på et kart – driver vi en kile mellom disse stedene på en sånn måte at de to delene av hæren ikke kan hjelpe hverandre. Det er enda en måte: Splitt opp og angrip delene.
167. Vi har også geriljastrategien vi prata om tidligere, angrep ved å overraske og overmanne fienden når de er ute på patruljer etc.
d) Forståelsen av strategi
168. Så hva betyr forståelsen av strategi?
169. Strategi er måten vi planlegger, organiserer og regisserer ulike slag.
170. For hvilket formål?
171. For å oppnå mål, som kan være å vinne krigen, eller å vinne et slag i krigen.
172. La meg gjenta dette poenget: Strategi er måten ulike slag er planlagt, organisert og regissert for å oppnå våre mål.
173. Hva er da taktikk? Taktikk er operasjoner eller handlinger som spesifikt lar oss gjennomføre strategien vår.
174. For eksempel: I omringingsstrategien der min hær omringer fienden, kan en taktikk være å hindre matforsyninger, å hindre vann og medisiner fra å nå inn.
175. En annen form for taktikk i omringingsstrategien kan være å skape stadige trusler om en nærstående invasjon fra vår side, ved å sende falske signaler om angrep og skape en konstant usikkerhet blant fienden.
e) De strategiske måla
176. Vi kaller de langsiktige måla vi håper å nå, for strategiske mål.
177. Det kan finnes to typer:
178. Det endelige målet kan være, for eksempel i en nasjonal frigjøringskrig, å bekjempe kolonistene.
179. Og i tilfellet Cuba kan vi si at det endelige målet var å bekjempe Batista.
180. Det finnes også delmål: Å bekjempe fienden ved å omringe eller bekjempe en av fiendens baser. Dette kan være delmål.
f) Behovet for å lage en strategisk plan
181. En militær strategi må utvikle handlinger for å endre maktforholda, og for å gjøre det må den forberede og en lage plan.
182. For hver strategisk plan er det ei tid for å lage planen, ei tid for å anvende planen, ei tid for å analysere resultatene og ei tid for å justere planen basert på resultatene en har oppnådd.
183. Dette er grunnleggende elementer å ta med i beregninga. Det er ikke nok å lage en plan, vi må evaluere resultatene av den.
184. Vi handler ofte uten en plan, og mer ofte enn ikke, når vi har en plan, evaluerer vi ikke hvordan det går så vi kan rette opp i feil i tide.
185. Den generelle grunnmetoden er å lære og sloss i løpet av sjølve krigen.
186. Vi kan ikke planlegge hver minste detalj i vært slag, fordi hver handling som utføres endrer virkeligheta, og derfor må planen justeres, akkurat som virkemidlene vi bruker, etc.
187. Og politikkens kunst er uten tvil fleksibilitet i taktikkens kunst, som vi vil se.
188. Det første steget i strategisk planlegging er veldig viktig. Vi har allerede sagt at vi må analysere den konkrete situasjonen og de kreftene som kjemper, for å nå de samme måla vi søker.
189. En god strateg er først og fremst den som benytter seg av alle eksisterende ressurser for å endre maktforholda i løpet av kampen.
190. Vi snakker om strategi og taktikk, og vi bruker militære eksempler. Dette burde ikke overraske, fordi Lenin sa, og jeg trur, at politisk kamp eller revolusjonær kamp er en krig, en klassekrig.
191. Som du veit anser marxismen menneskehetens historie – som oppsto med klassene – som historia om klassekamp – historia om kampen mellom herskerklassene som er utbyttere og de dominerte klassene, som er utbytta og gjør opprør.
192. Derfor kan denne forståelsen av militær strategi og taktikk godt anvendes på politisk kamp.
g) Vi kan ikke alltid være på offensiven
193. Det er viktig å huske at vi, de revolusjonære kreftene som konfronterer fienden, ikke alltid kan være på offensiven.
194. Til tider må vi gå på defensiven, noe de mest radikale delene av venstresida ofte ikke forstår.
195. De trur at å for å være revolusjonære må en alltid være på offensiven, og at enhver som går på defensiven, eller enhver som gjør retrett, er en reformist, en som forråder revolusjonen.
196. Det finnes tider der fienden har overtaket og kan gå på offensiven.
197. På de tidspunktene, når fienden er på offensiven, må vi være i stand til å gjøre retrett for å reorganisere styrkene våre og gjøre dem i stand til å overleve for å kunne lansere nye offensiver i framtida.
198. Fordi, om vi ikke gjør retrett, kan alle dø i slaget. Og hvis de alle dør i slaget, så heroisk det enn kan være, finnes ingen mulighet for å bygge framtida, som er det alle politiske krefter prøver å gjøre.
199. Akkurat som det er opportunisme å ikke utnytte seg av forholda til å gå fram når de er gunstige for den revolusjonære prosessen, er det eventyrpolitikk å gå fram når forholda ikke er sånn at kampen kan være vellykka.
h) En plattform for kamp som forener
breie lag av befolkninga
200. Kunsten med revolusjonært lederskap er å fremme kamp som er så brei at alle deler av folket som er mot de konservative kreftene, kan forenes og gi gjensidig støtte i kampen for å bekjempe den fienden.
201. En god politisk strateg er en som fremmer denne bredden.
202. Lenin mente det var grunnleggende for å lykkes å skape det han kalte et positivt handlingsprogram.
203. Vi kan kalle det en plattform for kamp som forener de breie lag av befolkninga.
204. Denne plattformen for kamp eller dette positive handlingsprogrammet – som Lenin kalte det – må inneholde saker som knytter alle de folka sammen.
205. Hvis vårt handlingsprogram, vår plattform for kamp, er en veldig radikal plattform, vil mange grupper bli skremt vekk og fjerne seg fra kampen, og isteden for å legge sammen krefter, trekker vi krefter ifra.
206. Dette er viktig, fordi vi til tider tror at å for være revolusjonære må vi fremme de mest radikale standpunktene.
207. Men det kan skape den motsatte effekten, fordi det ikke lar oss vinne nye krefter, de kreftene som i framtida vil gjøre mulig det som i dag virker umulig.
208. Vi har allerede pekt på at det er viktig å finne hvilke krefter vi står mot, hvordan de er organisert og hvilken vei vi skal velge.
209. Vi vil gi ei spesifikk analyse av dette i et seinere kurs. Vi vil se at grunnlaget for denne analysa er analysa av klassesamfunnet, men vi vil ikke gå inn på den analysa helt enda, fordi vi trur det er veldig viktig at vi befrir oss fra skjemaer og at vi i stedet er i stand til å analysere kreftene vi står opp mot.
210. Når vi kommer til å analysere klasser, vil vi se hva som ligger bak disse kreftene, men for øyeblikket kan vi presist beskrive disse motstående kreftene.
i) Hvem kan vi regne med støtte fra, og hvem må vi kjempe mot?
211. Lenin pekte på at revolusjonær strategi burde peke på de vi kan regne med støtte fra, de som må kjempes mot, og under hvilke konkrete forhold.
212. Dette er det viktigste elementet.
213. En må finne ut – som vi sa tidligere – den generelle strategien og taktikk ved hver nye konjunktur.
214. Og jeg sa at dette må gjøres ved hver ny konjunktur fordi situasjonen forandrer seg hele tida: I Venezuela var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, helt annerledes enn situasjonen før kuppet i april 2002.
215. Så, etter å ha laget en analyse av den spesifikke situasjonen, må vi utarbeide taktikker, som er handlingene vi utfører for å nå våre strategiske mål.
216. Taktikkene må inneholde en referanse til organisatoriske strukturer, altså: hvordan vi organiserer oss sjøl. Vi må huske at hvis vi er i krig mot en væpna okkupant, vil vår tilnærming til den utfordringa være veldig annerledes enn om vi kjemper mot en fiende i valgkamp eller i media.
217. Vi må så skille mellom de ulike organisatoriske strukturene vi må ta til, og metodene for kamp vi kommer til å bruke. For eksempel, vil vi ty til opptøyer eller stille til valg?
j) Utnytt motsigelser blant fienden
218. Denne spesifikke måten vi utnytter motsigelser blant fienden på, er veldig viktig, fordi det ikke bare er et spørsmål om å evaluere fiendens styrke, men om å beregne både styrker og svakheter. Og blant svakhetene er motsigelsene som oppstår internt i fiendens rekker.
219. Det ble for eksempel sagt at i presidentvalget i Venezuela i 2012 kom Chavez til å vinne, blant annet fordi fienden – Chavez’ rivaler – var totalt splitta.
k) Former for agitasjon og propaganda
220. Til sist har vi spørsmålet om hva slags agitasjon og propaganda som bør brukes, fordi folk drives av ulike motivasjoner, og de politiske verktøya burde kunne adressere de motivasjonene sånn at folk blir inspirert, handler og kjemper. En del av dette er rolla til det vi kaller «politiske slagord», som er nettopp de sterke ideene som trengs for å motivere folk til å kjempe for spesifikke mål.
221. Politiske slagord er korte fraser som fungerer som mektige ideer som oppsummerer meninga og retninga for ei handling.
222. Her vil jeg gi et veldig klart eksempel. Da den russiske revolusjonen skjedde i februar, var det to krefter som styrta tsarismen: På den ene sida folk som var organisert i arbeider- og soldatsovjeter, på den andre sida de borgerlige kreftene som tok over statsapparatet.
223. Da Lenin var i utlandet – i eksil – trodde han det grunnleggende slagordet måtte være: «Ned med den provisoriske borgerlige regjeringa, sånn at folket, organisert i sovjetene, vil vinne og ta over makta sjøl.»
224. Men da han ankom Russland, innså han at folket trudde på den regjeringa fordi den, til forskjell fra tsaren, hadde åpna opp demokratiske rom. Fra da politiet hadde blitt eliminert, kunne folket fritt organisere møter. Folket følte de hadde blitt befridd fra tsaristisk undertrykking, og de var overbevist om at de ville få fred. På det tidspunktet var det fred.
225. Folket hadde mange illusjoner, men Lenin og bolsjevikene visste at den nye regjeringa ikke kom til å opprettholde freden, at den var interessert i å fortsette krigen på grunn av klassesammensetninga i regjeringa og dens tilknytning til imperialismen, etc.
226. Hva sa Lenin i den situasjonen? Vi kan ikke reise slagordet: «Styrt den provisoriske regjeringa», folket vil ikke forstå, folket tror på regjeringa. Hva må gjøres?
227. Oppgava partiet hadde på det tidspunktet, var å utdanne, å forklare folket at regjeringa de trudde på, ville gå til krig. Og det skjedde: Kort tid etter erklærte regjeringa krig.
228. På det tidspunktet innså de delene av folket og arbeiderne som hadde hørt bolsjevikenes budskap, at de hadde rett.
229. De begynte å forandre standpunkt og tenkemåter, og ville nå bekjempe den borgerlige regjeringa fordi de ikke ville fortsette krigen.
230. Det var da slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» måtte reises.
231. Dette er viktig, fordi et slagord kan virke riktig, men om det ikke stemmer overrens med synspunkter og følelsestilstander i folket på det tidspunktet, kan det være feil.
232. Vi må kunne oppdage når et tilsynelatende riktig slagord virkelig er et sterkt utsagn som vil forene de breie lag mot hovedfienden, som i 1917 i Russland, etter februarrevolusjonen var den provisoriske regjeringa.
IV. Folkets virkelighetsoppfatning
233. Nå skal vi se på et spørsmål som er veldig viktig, spørsmålet om folkets virkelighetsoppfatning, eller politiske bevissthetsnivå.
a) Begrepet «massene» virker for homogeniserende
234. Det er kritisk at vi tar med i beregninga folkets eller grasrotas virkelighetsoppfatning. Vi prater om «folkets virkelighetsoppfatning» heller enn «massene», et begrep mest assosiert med Lenin og marxist-leninistisk litteratur fra det tjuende århundret.
235. Problemet med begrepet «masser» er at det ikke er til så stor hjelp som det en gang så ut til å være, fordi vår 21. århundre-visjon av det revolusjonære subjektet er differensiert, mens begrepet «masser» – uavhengig av intensjon – virker homogeniserende.
236. Vi foretrekker å prate om «folket» eller «det folkelige grunnlaget».
b) Faren i subjektive analyser
237. Legg merke til at vi har sagt at det er grunnleggende å analysere maktforholda, men i analysen av maktforholda kan vi ikke være subjektive.
238. Om vi legger hele hjertet og all vår lidenskap inn i kampen, trur vi ofte det er mer styrke i den revolusjonære leiren enn det faktisk er, og det er ei tabbe.
239. Det er ikke mer revolusjonært å anta at våre styrker er større enn de er. Hvorfor? Fordi vi planlegger våre slag basert på hvordan vi analyserer styrkene vi har. Om vi går til kamp, og vi trur vi har en hær på ti tusen soldater, og vi planlegger basert på at ti tusen soldater vil slåss, men vi bare har fem tusen eller to tusen soldater, er det liten tvil om at vi vil tape, fordi vi kan ikke vinne et slag med to tusen soldater om vi planlegger for ti tusen.
240. Og denne feilen er en som ser ut til å dukke opp ofte på venstresida. Vi blir offer for å diagnostisere subjektivt hvor stor styrke vi faktisk har. Og hva gjør vi så? Vi kommer med dårlige antagelser og feilinformerer våre ledere og planlegger slag uten å ha hverken ressursene eller folka som er nødvendige for enn sånn oppgave.
c) Folkets virkelighetsoppfatning
241. Vi må være i stand til å vite hvordan folkets virkelighetsoppfatning er, og vi må vite hvordan fiendens virkelighetsoppfatning er. Det er veldig viktig.
242. Vi må også vite hva som er den virkelige internasjonale konteksten vi slåss i.
243. Med disse vurderingene på plass må vi så utarbeide linjer for handling.
d) Ledere må lære å lytte
244. Men for å oppnå ei klar innsikt i folkets virkelighetsoppfatning må vi lytte, og dessverre, mange av våre ledere veit ikke hvordan en lytter. De veit hvordan en planlegger politisk, de veit hvordan en gir ordre, men de veit ikke hvordan en lytter.
245. Å herske ved å adlyde, noe Evo Morales ofte snakker om og som har sin opprinnelse hos zapatistene, er sjelden oppnådd i praksis. I virkeligheta blir ordre gitt for å adlydes. En hersker ikke basert på å adlyde folket.
e) Å gi feil informasjon er en grov politisk feil
246. Vi sa at ledere ofte ikke er gode til å lytte, men disse ledernes underordna – det midtre sjiktet – har også en tendens til å feilinformere sine ledere. For å blidgjøre dem eller av politisk opportunisme gir de feil informasjon, de får situasjonen til å høres bedre ut enn den egentlig er.
247. Jeg mener det er en stor politisk feil som fortjener seriøs straff, fordi faren i ikke-objektiv informasjon er at den fører til feil avgjørelser, feil strategier eller feil taktikk som resulterer i nederlag og demotiverer folket.
248. Når vi gjør dette, gjør vi oss skyldige i grov uansvarlighet.
249. Det er derfor ei revolusjonær plikt å være presist informert og å informere ledere presist.
f) Behovet for å innse hva vi gjør feil
250. Og jeg trur hva Facundo Guardado, en salvadoransk leder, sa under revolusjonskrigen, er viktig: «Hvis folket ikke følger deg på det nivået du vil, må du spørre deg sjøl hvorfor. Hva er det jeg gjør feil? Og ikke legge ansvaret på andre.»
251. Vi sier ofte om våre nederlag: Å nei! Det var folket som ikke handla, det var folket som ikke mobiliserte, og vi innser ikke at vi sjøl var de som ikke var istand til å planlegge våre slag riktig.
252. Det er en tendens til subjektivisme. Til tider, på grunn av ledernes revolusjonære lidenskap, kan dette føre til at de blir feilinformert, til tenking om at virkelighetsoppfatninga til folk rundt dem reflekterer virkelighetsoppfatninga til folket generelt.
253. For eksempel, lederen for et veldig kampvillig nabolag tenderer til å tro at andre nabolag og resten av landet har den samme entusiasmen for kamp som hans nabolag, mens hans nabolag ofte er unntaket.
254. Dette skjedde i geriljasonene i Colombia. Når geriljakommandørene så at disiplinen de krevde i soner de kontrollerte – solidariske holdninger, ei rekke tiltak og standarder, etc – ble respektert, projiserte de synet på sonene over på hele landet. En av konsekvensene var at politikken for byene ble utarbeida med de samme kriteriene som ble anvendt i soner de kontrollerte på landsbygda.
255. Og det er derfor så mange folk døde i byene, enten sympatisører eller de som var bygeriljaer, fordi disse urbane militante måtte konfrontere et undertrykkende regime med hele sin styrke i byen, en situasjon som ikke eksisterte i de geriljakontrollerte sonene på landsbygda.
256. Disse subjektive avgjørelsene førte ikke bare til nederlag for revolusjonen, men til mange tapte liv.
257. Å tru at alt partiet sa var riktig, at alt alt det gjorde var bra og nødvendig og at det var nødvendig at virkeligheta tilpassa seg til partiets forslag (og ikke omvendt), var deler av den stalinistiske metoden, og kosta oss dyrt.
258. Isabel Rauber, en mangeårig kollega, og jeg adopterte en metode for å prøve å unngå subjektive bedømmelser og hjelpe til å lage nøyaktige analyser av spesifikke situasjoner. Vi lagde et rammeverk eller en metodologi for å analysere konkrete situasjoner, og vi kalte det «konjunktur». Det vil være tema for en annen pamflett fordi det tar ganske mye tid å beskrive. Vi legger vekt på en serie grunnleggende komponenter hvor folk kan se på ei rekke aspekter av virkeligheta for å oppnå ei nøyaktig analyse av den eksisterende situasjonen.
g) Å skille mellom ulike nivåer av bevissthet i befolkninga
259. Når vi snakker om folkets virkelighetsoppfatning, må vi være istand til å se på de ulike virkelighetsoppfatningene som finnes i folket som helhet.
260. Ikke alle har politisk bevissthet, så det er viktig å skille de delene av folket som har mer politisk bevissthet fra de som har mindre.
261. Det finnes deler som har revolusjonær bevissthet, men det er andre som bare vil ha demokratisk kamp, en fredelig kamp.
262. Det er viktig å skille mellom de ulike nivåene av bevissthet i forskjellige lag av folket.
263. Og vi må vite hvilke interesser som motiverer de ulike lag av befolkninga. Dette må vi finne ut.
h) Å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter
264. Det er nyttig å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter.
265. Vi har sagt det er viktig å analysere kreftene, men disse kreftene eksisterer ikke i et vakuum. I tilfellet krig er disse kreftene lokalisert i spesifikke territorier, og det samme er sant for kamp som foregår i statsinstitusjoner.
266. For eksempel: I våre mest progressive regjeringer i Latin-Amerika har den gamle økonomiske makta fortsatt enorm styrke. Om vi på den andre sida lager ei oversikt over parlamentene, ser vi at i mange av parlamentene har vi flertall, til tider også i rettsvesenet, i nabolaga og på universitetene, så vi ser at våre styrker har vinni spesifikke territorier.
267. Men konservative krefter dominerer fortsatt mange ting: Media, for eksempel. Til tross for styrken til statsmedia, har det ikke lykkes å bekjempe opposisjonsmedia.
268. Et territoriekart er veldig viktig, og ikke bare et kart over landet, men et som reflekterer situasjonen i ulike regioner og i statsinstitusjonene.
i) Å avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen
269. Og vi må avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen til seier.
270. For eksempel: Da opprøret i Tsar-Russland lyktes, skjedde ikke det over hele landet. Opprøret vart de store byene, Moskva og Petrograd, hvor de revolusjonære styrkene var konsentrert.
271. Det er viktig å ta dette med i beregninga. Etter seieren sa Lenin: «Vi må vinne støtte fra bønda, som representerer det store flertallet i befolkninga».
272. De hadde ikke deltatt i revolusjonen direkte, bortsett fra de soldatene i sovjetene som opprinnelig var bønder.
273. Så vi må kartlegge dette, vi må vite hva som er de strategiske territoriene.
274. For å vinne en revolusjon var det åpenbart strategisk å fremme den i de store byene.
275. Halve hæren var konsentrert der, det var også de mest kampvillige gruppene av arbeidere.
276. Det var de som brakte revolusjonen seier.
277. Hvis det ikke hadde skjedd, om bare perifere byer hadde blitt tatt over, ville det ikke vært mulig å styrte tsarismen.
278. Som sagt – hver gang territoriekartet forandres, hver gang maktforholda endrer seg –må strategien tilpasses.
279. Og vi må være veldig forsiktige, for når vi er på landsbygda, i geriljasoner, er arbeidet lettere.
280. Vi innser ikke at vi til tider kan kontrollere masse territorier, som geriljaene i Colombia, men de kontrollerte ikke storbyen Bogota eller andre store byer. Geriljaen kontrollerer ganske store territorier, men mindre viktige. Så vi må utdype kartet spesifikt med tanke på strategiske territorier.
281. Vi har sagt at det er viktig å begynne med hva som motiverer folket. Vi har forklart hvordan Lenin forsto det, og hvorfor han ikke fremma styrting av den provisoriske regjeringa på et tidspunkt der en kritisk masse av de undertrykte ikke var klare til å høre på ei sånn anbefaling, for ikke å snakke om å handle ut fra den.
282. Vi har sagt ved ei tidligere anledning at Lenin godt forsto at slagordet «Fred, jord, brød» var det korrekte slagordet for å mobilisere flertallet av folket i kampen mot tsarismen. Folket identifiserte seg sjøl med bolsjevikenes slagord: «Fred, jord, brød».
j) Vær forsiktig med kvantitativ analyse!
283. En annen ting: Vær forsiktig med kvantitativ analyse! Hvis tall tas ut av sammenhengen, kan de resultere i fullstendig feil politiske analyser. Du kan for eksempel konkludere med at arbeiderbevegelsen er i frammarsj fordi det var 40 eller 100 streiker i løpet av året, mange flere enn året før, men året etter, når det bare er 20 streiker, deduserer du at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes.
284. Men problemet er: Hva var konteksten streikene skjedde i? Hvorfor skjedde 40 eller 100 streiker i fjor og ikke nå? Situasjonen har forandra seg, hæren har gått ut i gata og har drept talløse arbeiderledere. Det var en brutal undertrykkelse. Derfor har kampene det året skjedd i en endra kontekst. Betyr så det lavere antallet streiker at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes, eller at arbeiderne ikke har noe vilje til kamp? Ikke nødvendigvis. For eksempel i Nicaragua var arbeiderne forberedt på å kjempe som geriljaer eller på fordekt vis i nabolaga, men ikke i fabrikkene, fordi de ville miste jobben eller bli fengsla.
285. Så en må være forsiktig med tall, en må se på kontekst.
k) Aktiv og passiv folkelig grasrot
286. Til sist, og dette er viktig, må en skille mellom aktiv og passiv folkelig grasrot.
287. Altså: til tider vi gjør beregninger, for eksempel på hvor mye støtte ei regjering har basert på antallet av støttespillere som demonstrerer i gatene, og vi konkluderer, med ei mobilisering av 100 000 folk eller mer: «Med det resultatet vinner vi det neste valget», men vi ikke har tatt med i beregninga at valg ikke mobiliserer de samme typene folk. Det kan være mange revolusjonære som demonstrerer i gatene, men de som vil stemme mot regjeringa vil stemme stille i båsen i stemmelokalet.
288. Det er derfor store overraskelser kan skje, som i Nicaragua: Store folkemasser i gatene støtta Ortega i 1990, men han tapte valget.
289. Vi må være forsiktige med sånt.
290. På den andre sida, må vi ta med i beregninga at mange folk, på grunn av opportunisme, kan mobiliseres til å støtte regjeringa. De har på våre t-skjorter den dagen, men i stemmelokalet – når ingen ser dem – stemmer de den andre veien.
291. Her avslutter vi delen om folkets virkelighetsoppfatning.
V. Fiender, allierte og politisk front
292. Vi skal nå prate om et spesifikt tema vi har kalt «fiender og allierte» og vi kan legge til politiske fronter, fordi vi vil prate ekstensivt om politiske fronter
a) Det umiddelbare målet for den revolusjonære kampen i Russland
293. Du husker Tsar-Russland på slutten av 1900-tallet? Hva var det umiddelbare målet for den revolusjonære bevegelsen på den tida? Hva var det folket så sterkt ønska?
294. Vel, folket, de revolusjonære, bolsjevikpartiet ville bli kvitt tsarismen.
295. Det umiddelbare målet var å styrte tsarismen.
296. I februar 1917, takket være opprøret blant arbeider- og soldatsovjetene og deltakelsen til de borgerlige kreftene, blei tsarismen styrta.
297. Takket være at disse to store opposisjonskreftene kom sammen, ble tsaren beseira.
298. En ny konjunktur åpna seg – som jeg sa før – den provisoriske regjeringa på den ene sida, som representerte borgerskapet, og på den andre sida arbeider- og bondesovjetene. Det var en situasjon med parallell makt.
299. Hvem var den umiddelbare fienden under disse nye forholda?
300. Den provisoriske regjeringa blei den umiddelbare fienden, fordi folket lengta etter fred, og den regjeringa fortsatte krigen.
301. På det tidspunktet ble det klart at den fienden som måtte bekjempes, var den provisoriske regjeringa, og slagordet bolsjevikene reiste var «Ned med den provisoriske regjeringa!»
302. Før jeg fortsetter vil jeg minne deg om at de revolusjonære i Russland ville ha ei omforming av samfunnet, slutt på utbyttinga. De ville ha et ikke-kapitalistisk samfunn, et samfunn som kunne bekjempe føydal og borgerlig makt.
303. Et sosialistisk samfunn: Det var det strategiske målet for bolsjevikpartiet og det viktigste hinderet som sto i veien for å nå målet var tsarismen. Så hovedfienden i den første fasen av revolusjonen var tsarismen. I den andre fasen av revolusjonen var det den provisoriske Kerensky-regjeringa, fordi det var den som sto i veien for at arbeider- og bondesovjetene kunne komme til makta.
304. Og legg merke til at når det gjaldt den provisoriske Kerensky-regjeringa, brukte bolsjevikpartiet to taktikker: Den første var å ikke reise slagordet «ned med den provisoriske regjeringa!», men å dedikere seg til å jobbe med å heve bevisstheta i folket, i fabrikkene, i hæren, forklare folk hva slags regjering det var snakk om, så den umiddelbare støtten til den regjeringa kunne endres til avvisning når den provisoriske regjeringa hadde vist sine sanne interesser.
305. Utdanning, heving av bevissthet og å ikke reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» før det punktet ble nådd hvor den provisoriske regjeringa ble avslørt var den første taktikken.
306. Da den provisoriske regjeringa viste sine sanne farger og gjenopptok krigen, var den andre taktikken de brukte, å reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!», og de organiserte seg for å styrte den.
b) Den strategiske og umiddelbare fienden på Cuba
307. Når det gjelder Cuba, hvem var den strategiske fienden?
308. Den strategiske fienden til bevegelsen for å transformere samfunnet til et samfunn uten utbytting og for full utvikling av folket – et sosialistisk samfunn – var den nord-amerikanske imperialismen, cubanske landeiere og det lokale borgerskapet. Disse var de revolusjonæres strategiske fiende, men den mest umiddelbare fienden for den revolusjonære kampen var Batista-regimet.
309. Batista var det primære hinderet: Det som blokkerte de revolusjonæres framgang.
310. Det er veldig viktig å avgjøre hva som er det viktigste hinderet, fordi Batista ble styrta takket være Fidels lederegenskaper.
311. Han forsto at han måtte være veldig fleksibel for å bringe sammen alle de laga av det cubanske samfunnet som hadde motsigelser med Batista.
312. Og blant de laga var det også borgerlige lag, middelklasse-lag, etc, som var misfornøyde med måten Batista styrte.
313. Politikkens kunst er å avgjøre akkurat hvem som er den mest umiddelbare fienden og, gjennom å definere hvem som er den umiddelbare fienden, stake ut en vei for kampen mot den fienden, i tråd med virkelighetsoppfatninga blant folket.
314. En del av Fidel Castros intelligens, var hans forståelse av at den væpna kampen ikke kunne startes før mulighetene for å vinne gjennom valg hadde vist seg å være nytteløse.
315. Angrepet på Moncada-forlegninga var en gest so m lanserte ham i offentligheten, men når han dro til Mexico for å forberede seg på væpna kamp, vel vitende om det cubanske folkets tillit til å vinne gjennom valg, krevde han at Batista utlyste valg. Etter å ha demonstrert sin vilje til å stille til valg, var det først da Batista nekta at han organiserte invasjonen, ankomsten i Sierra Maestra.
c) Den strategiske og umiddelbare fienden i Nicaragua
316. Når det gjelder Nicaragua, skjedde noe veldig likt. Det var en diktator, Somoza. Hvem var den strategiske fienden for Nicaraguas folk? Nord-amerikansk imperialisme, de store landeierne og det pro-imperialistiske borgerskapet. Og hvem var den umiddelbare fienden? Det var Somoza.
317. Den fremste evnen til FSLN, lederskapet til Sandinist-fronten, var å forene alle laga som var i opposisjon til Somoza og vinne omfattende internasjonal støtte.
318. Dette var ekstraordinært fordi i denne Nicaraguanske æraen hadde imperialistene allerede blitt gjort oppmerksomme på mulighetene for at en slik revolusjon kunne skje. Det var folk som Regis Debray som sa at på mange måter var den cubanske revolusjonen en overraskelse, og kunne derfor vinne uten å møte motstand fra USA, men etter det, ville det ikke komme flere sånne overraskelser.
319. Sandinistene vill måtte kjempe vel vitende om at de kunne komme til å møte USAmerikansk intervensjon, og derfor måtte de vinne internasjonal støtte. Faktisk hadde de støtte fra de europeiske landa og ledere som Carlos Andres Perez i Venezuela.
320. Den viktige lærdommen her er at vi må være veldig gode til å definere hvem som er den umiddelbare fienden.
d) Å utnytte motsigelsene blant fiendene
321. Vi må ikke bare kunne avgjøre hvem som er vår umiddelbare fiende, men vi må kunne utnytte motsigelser som oppstår mellom fiender, stimulere de motsigelsene der det er mulig, fordi det vi gjør er å konsentrere vår ild mot den primære fienden.
322. Vi har snakka om fienden, vi har snakka om den primære fienden, vi har snakka om å utnytte motsigelsene blant fiendene.
e) De revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon
323. Vi har snakka om mange ting, men vi har så langt ikke snakka om allianser. Nå vil vi se på spørsmålet om allianser.
324. Vi må lage allianser for å konsentrere de største styrkene vi kan mot vår umiddelbare fiende eller det primære hinderet, for å få til framgang.
325. Det er en grunnleggende feil å tru vi kan lage revolusjonen aleine. Revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon.
326. Når oppstår denne idéen? Generelt vil idéen om at «vi kan lage revolusjon aleine» ikke oppstå når vi er ei lita gruppe, i åpenbart mindretall, fordi det er helt klart at under de forholda kan vi ikke vinne. Istedet dukker den opp når vi er i flertall.
327. For eksempel har vi det som skjedde i Bolivia. Etter en hard kamp mot separatistregionene, senatsopposisjonen og ei rekke aksjoner fra opposisjonskreftene, lyktes kreftene som støtter regjeringa å vinne, takket være mobiliseringa av folket. Evo Morales fremma en sultestreik, det var mobilisering av folk til Santa Cruz, en av opposisjonens bastioner. Evo lyktes i å vinne folkeavstemninga og den grunnlovgivende forsamlinga lyktes i sitt mål, og med alt det endra panoramaet av krefter seg i regionen, og Evo vant presidentvalget i 2010 med god margin.
328. Så, ifølge min analyse, begynte en å overvurdere sine egne krefter og sekterisme oppsto blant kameratene i Bevegelsen for Sosialisme (MAS): De trudde de var så gode at de ikke trengte å gå bredt ut og inkludere andre.
329. Jeg mener det var en stor feil.
330. Jeg vil illustrere den ideen: Hvis revolusjonære aleine er de som gjør det som trengs, virker det åpenbart at ting vil gå raskere, akkurat som et lokomotiv helt klart går fortere om en kobler av vognene bak, enn om det dro ei rekke vogner. Problemet er at revolusjonen må nå fram med alle vognene, ikke bare lokomotivet, eller i dette tilfellet med hele folket, ikke bare med de revolusjonære.
f) Hvordan bygge allianser
331. Hvordan bygger og konsoliderer vi allianser med andre?
332. For å gjøre det, er det viktig å ta med propaganda, aksjon og agitasjon i beregninga.
333. Hva mener vi med propaganda?
334. Når du inngår en allianse med noen du ikke er enig med om alt, kan du framheve det dere har felles, eller du kan framheve det dere er uenige om.
335. President Chavez inngikk sjøl en allianse med deler av mellomborgerskapet, med en gruppe forretningsfolk.
336. Så han la åpenbart vekt på de gode sidene ved disse forretningsfolka, sa at disse forretningsfolka var villige til å samarbeide om å skape arbeidsplasser, at de ville gi arbeid til folket, etc. Han presiserte ikke det faktum at disse forretningsfolka er utbyttere.
337. Det er ikke at disse folka slutter å være kapitalister, de fortsetter å være kapitalister. Det som skjer, er at propagandaen vektlegger de tinga som er positive for prosessen.
338. Når det gjelder aksjoner: Når de delene av alliansen som ikke er vår, angripes av konservative krefter fordi de støtter oss, må vi handle solidarisk med dem.
339. Når det gjelder agitasjon er det veldig viktig å avsløre alt fienden gjør, alt de konservative kreftene gjør, alt som avvises av de kreftene vi er alliert med.
340. Det er mange ting vi burde kunne peke ut, sånn som den umenneskelige oppførselen til de konservative kreftene.
341. For eksempel den katolske kirka i Venezuela, som forsvarer en student i sultestreik mot Chavez, men som ikke er bekymra nok til å gi ly til ofrene for en storm. Vi må peke på dette sånn at de mest oppmerksomme kreftene blant våre midlertidige allierte ser motsigelsene (forskjellene) de har med de mer konservative kreftene, og det de har felles med oss.
g) Avtaler og kompromisser
342. Når vi danner allianser må vi skille mellom avtaler og «kompromisser».
343. Vi kan lage avtaler med andre krefter uten at noen av partene avskriver seg sine egne interesser. Når det gjelder krig, kan borgerlige krefter støtte geriljaene, gi dem mat for å lykkes i å angripe en forlegning. Her er det en avtale: De borgerlige sektorene vil gi dem mat, og ved å gjøre det fraskriver de seg ingenting, det er bare snakk om samarbeid.
344. Men det finnes andre allianser som innebærer kompromisser. Vi forstår kompromisser som fraskriving av noen av våre krav for å oppnå en politisk avtale med andre aktører.
h) kan revolusjonære akseptere kompromisser?
345. Det finnes kamerater blant de mer radikale delene av venstresida som sier de ikke vil akseptere noen kompromisser, at å gjøre det er å være reformist, å ikke være revolusjonær nok eller å være en forræder mot revolusjonen.
346. Men Lenin insisterte kraftfullt på at en må forstå at noen ganger må en godta kompromisser.
347. Det finnes kompromisser som hjelper revolusjonen og er revolusjonære, men det finnes også kompromisser som er klart forræderske, og vi må kunne skille mellom dem.
348. Hva slags kompromisser kan virkelig hjelpe revolusjonen?
349. Jeg vil gi et eksempel som var veldig kontroversielt i sin tid og fortsatt er det: Fredsavtalen i Brest Litovsk, som avslutta krigen i 1918 mellom Russland og keiserdømmet Tyskland.
350. Noen mener fortsatt at det var feil av Lenin å beslutte at det var nødvendig å signere den fredsavtalen, uten at de tar med i beregninga at det var en situasjon der revolusjonære Russland, siden oktoberseieren, hadde lidd under borgerkrig og imperialistisk intervensjon.
351. Situasjonen for den Røde Armé var veldig komplisert på det tidspunktet.
352. Avtalen ble signert i mars 1918. Det var helt klart en retrett, territorier ble avgitt, men hvorfor ble den signert? Fordi tanken var at bare gjennom å avgi territorier kunne revolusjonen taes vare på.
353. Det var et spørsmål om revolusjonens overlevelse.
354. Alternativene var: Du kunne enten fortsette kampen, og revolusjonen ville dø, for det var fare for at revolusjonen kunne dø, eller du kunne gjøre retrett, avgi deler av territoriet ditt for å la revolusjonen overleve.
355. Lenin sa at det var ikke sant det de som var mot avtalen sa; at uansett om en gikk fram eller gjorde rettrett så ville revolusjonen dø
356. Han sa: «Vi gjør retrett, vi konserverer styrkene våre, og etterpå går vi framover».
357. Du kan være enig eller uenig med Lenins utsagn, men ingen kan benekte at han var en ekstraordinær strateg.
358. I en tekst kalt De viktigste oppgavene i vår tid, som han skreiv i mars 1918 (1), sa Lenin: «Vi har forrådt ingenting og ingen, vi har ikke helliggjort eller dekt over noen løgner, vi har ikke nekta å hjelpe en enkelt venn eller kamerat i nød på alle måter vi kan og med alt vi har til rådighet. En general som trekker tilbake restene av sin hær inn i landet når den har blitt slått eller er i panikkarta flukt, eller som, i ekstreme tilfeller, beskytter sin retrett med en krass og ydmykende fred, er ikke skyldig i forræderi mot den delen av hæren han er ute av stand til å hjelpe, og som har blitt avskåret av fienden. En sånn general utfører sin plikt ved å velge den eneste måten å redde det som ennå kan reddes, ved å nekte å gamble uansvarlig, ved å ikke pynte på den bitre sannheten for folket, ved å «avgi rom for å vinne tid», ved å utnytte alle og ethvert pusterom, uansett hvor kort, for å mønstre sine styrker og la hæren hvile eller komme seg, hvis den er ramma av desintegrasjon og demoralisering.
359. Lenin visste godt at dette var et upopulært tiltak. Hvem er glad for å gi opp deler av sitt eget territorium?
360. Men ved å kjenne maktforholda, tilstanden til sin egen hær, så han at ved å avgi territorier og signere en frastøtende fredsavtale – som han beskrev den – vil han muliggjøre overlevelsen til revolusjonen. Historia viser at han hadde rett.
361. For: Hæren kom seg, og landet ble endra til den store Sovjetunionen.
362. Jeg ga dette eksempelet for å vise at noen ganger er det riktig å kompromisse.
363. Vi har snakka om allierte, at det kan forekomme avtaler og kompromisser.
364. La oss nå se på hva slags allierte det kan være.
i) Strategiske og taktiske allierte
365. Det finnes strategiske allierte og taktiske allierte
366. Strategiske allierte er de kreftene i folket som støtter revolusjonære i å nå den strategiske endringa av landet.
367. Taktiske allierte er de kreftene som støtter oss i en fase av utviklinga fordi de har mer til felles med oss enn de konservative kreftene. Men vi veit at på et eller annet punkt i handlingsforløpet, vil de velge en annen vei.
368. Det er veldig sannsynlig – for eksempel – at borgerlige krefter vil støtte prosessen i en fase, men vil stå mot den når prosessen radikaliseres mot sosialisme. De er allierte med oss i den fasen fordi de tror de kan forbedre sin posisjon for å bedre kunne kjempe under andre forhold.
369. Vi må også skille mellom interne og eksterne allierte.
370. Vi må huske at det er grunnleggende å ha eksterne allierte – som Chavez alltid hadde.
371. Vi kan ha et stort flertall nasjonalt som støtter vår prosess, men om eksterne krefter som står mot oss er mektige nok, kan de knuse oss. Det finnes helt klart ingen revolusjon som kan lykkes i et land aleine.
372. Akkurat som med interne allierte, kan vi skille mellom strategiske og taktiske allierte blant internasjonale allierte.
j) Potensielle og virkelige allierte
373. Det er også viktig å skille mellom potensielle allierte og virkelige allierte.
374. Hvis du er en god strateg, kan du forutse hvem som vil være med deg om du gjør godt arbeid med dem. De kan være mot oss nå, men å jobbe politisk med dem kan vinne dem over til en forståelse av at vi har felles kortsiktige mål; de kan bli våre allierte.
375. Så en politisk strateg er i stand til å endre de potensielle allierte til virkelige allierte.
376. Og en god strateg er en som er i stand til å integrere inn i kampen alle de som fortsatt ikke har blitt med oss, men som kunne være villige til å gjøre det.
377. Husker du at vi nevnte idéen om et positivt handlingsprogram eller en plattform for kamp?
378. Idéen er å skape en plattform for kamp mot hovedfienden, en plattform som så mange som mulig av kreftene som finnes i landet kan identifisere seg med.
k) Alliansens politikk
379. La oss nå se på alliansens politikk.
380. La oss først definere begrepet: Alliansens politikk er de orienteringene som fører alliansen i ei bestemt retning. Alliansenes politikk er retningslinjene som etablerer alliansene.
381. Vi kan ikke bare ha en politikk for allianser orientert mot å vinne krefter over til oss, altså overbevise deler av borgerskapet, eller deler av venstresida, eller deler av arbeiderklassen om å støtte oss. Dette er alliansepolitikk for å vinne allierte.
382. Vi trenger også alliansepolitikk for å nøytralisere krefter.
383. Om vi veit at en bestemt sektor ikke kan vinnes over, kan vi følge en politikk som i det minste hindrer den sektoren fra å støtte fienden, prøve å holde sånne krefter på sidelinja.
384. Dette kalles nøytraliseringspolitikk.
l) Taktisk fleksibilitet
385. Alle de tinga vi har prata om – taktikk, allianser, forpliktelser – krever taktisk fleksibilitet.
386. Dessverre er det krefter på venstresida som ikke forstår nødvendigheten av taktisk fleksibilitet. De jobber mye med strategiske slagord, med store tanker, men de veit ikke hvordan de skal oppføre seg i en komplisert virkelighet, med mange avskygninger, med de mange gråtonene som finnes, når de skal forholde seg til konkrete situasjoner.
387. Og, gitt at på generelt grunnlag er disse kreftene beundrere av Lenin, virker det viktig for meg at de burde lytte til den Lenin de beundrer så mye, så de ser hvordan han stilte spørsmålet om taktisk fleksibilitet.
388. I boka Venstrekommunismen: En barnesjukdom (2) skreiv Lenin: «Den mektigere fienden kan bekjempes bare ved å yte den største innsats og ved den grundigste, forsiktigste, oppmerksomme og obligatoriske bruken av hvilken som helst, sjøl den minste rift mellom fiendene, enhver konflikt mellom borgerskapet i de ulike landa og ved å utnytte enhver, sjøl den minste mulighet for å vinne allierte blant massene, sjøl om disse allierte er midlertidige, vakler, er ustabile, upålitelige og avhengige av omstendighetene.
De som ikke forstår dette, avslører en manglende evne til å forstå sjøl det minste fnugg av marxisme, av moderne vitenskaplig sosialisme generelt. De som ikke har bevist i praksis, over en ganske betydelig periode, og i ganske ulike politiske situasjoner deres evne til å bruke denne sannheten i praksis har enda ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i sin kamp for å frigjøre alle arbeidende mennesker fra sine utbyttere. Og dette gjelder i like stor grad i perioden før og etter proletariatet har vunnet den politiske makta.
389. Jeg mener det er helt klart at Lenin insisterte på nødvendigheta av taktisk fleksibilitet.
m) Allianse er ikke sammenslåing
390. Til sist må vi forstå at en allianse ikke er det samme som ei sammenslåing. Når to krefter går sammen for å skape en framtidig enhet, kan en snakke om sammenslåing: For eksempel når to partier på venstresida slås sammen til en politisk organisasjon.
391. Sammenslåing skjedde tilfellet Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV), når Chavez fremma dannelsen av et revolusjonært parti og hvor andre venstresidepartier, i tillegg til bevegelsen for den Femte Republikk, gikk inn i PSUV.
392. Så ei sammenslåing er en ting; allianser er noe annet.
393. Ei sammenslåing er en permanent enhet, to krefter som var separate etablerer seg som en enkelt enhet.
394. En allianse er en midlertidig enhet der hver av kreftene opprettholde sin profil, sine karakteristikker og sin autonomi.
n) Tilfeldige allianser, avtaler og politiske pakter
395. Det kan også finnes ulike typer allianser. Det kan være tilfeldige allianser som ganske enkelt involverer samla aksjoner: Vi kan for eksempel bli enige om å mobilisere stort mot Carlos Andrés Pérez (tidligere president i Venezuela). Borgerlige krefter, middelklassenes progressive partier og venstresidepartier kan bli enige om å demonstrere i gatene.
396. Dette er tilfeldige allianser, eller forente aksjoner. Tilfeldige, men ikke uviktige.
397. Avtaler er mer organiserte allianser, sjøl om de ikke nødvendigvis er formaliserte: «Jeg gjør en avtale med deg på et punkt: hver av oss prater i 20 minutter på møtet».
398. En politisk pakt er mer formell. Et dokument tegnes opp der begge parter forplikter seg til visse mål, aksjoner etc.
o) Permanente allianser: Politiske fronter
399. Til sist finnes det permanente allianser, allianser for langsiktige prosjekter, de som blir politiske fronter.
400. Politiske fronter er ikke partier, i den forstand at de ikke er enhetlige politiske organisasjoner.
401. En front er en type politisk organisasjon som forskjellige politiske organisasjoner deltar i mens de beholder sin autonomi. Men disse ulike politiske organisasjonene har en felles plattform, et felles program og disiplin til å la dem fungere sammen.
402. Uruguays Breie Front er en politisk front, som også Folkets Enhet i Chile. Begge var politiske fronter.
403. Hva er forskjellen mellom disse politiske frontene, Folkets Enhet i Chile og Uruguays Breie Front?
404. Jeg synes det er veldig interessant å undersøke forskjellen.
405. I Chile ble Folkets Enhet danna av alle partiene på venstresida: Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, Det Radikale Partiet og Det Kristne Venstrepartiet. Den chilenske Bevegelsen av Revolusjonære Venstre (MIR) ble ikke med i Folkets Enhet. MIR var mot Folkets Enhet-fronten, som det anså som reformistisk, men det støtta likevel Allende.
406. I Chile kan vi si vi hadde en politisk front, sammensatt av partier, og samtidig en allianse mellom den politiske fronten og MIR.
407. Den chilenske politiske fronten Folkets Enhets karakter, var at det helt grunnleggende var summen av partiene, og styrken var summen av militante i de partiene.
408. Uruguays Breie Front er noe helt annet.
409. Uruguays Breie Front var også sammensatt av partier, kanskje et mye breiere spektrum av partier, for i tillegg til Sosialistpartiet og Kommunistpartiet var det også progressive deler av det Konservative Partiet som deltok i den fronten. Det var også de uruguayanske Kristendemokrater, som er kristendemokrater jeg anser for å være mer progressive enn de chilenske kristendemokratene.
410. Det interessante aspektet ved den uruguayanske politiske fronten – den lengst levende fronten i Latin-Amerika, den oppsto i 1971 og har vart i 42 år – er at den forener tre partier samtidig som den går inn for at innbyggerne skal etablere grasrotkomiteer. Resultatet av denne tilnærminga var at, gitt den enorme støtten frontens program hadde, to tredjedeler av folket i disse grasrotkomiteene ikke var militante fra partiene, men individer som ble tiltrukket av programmet og plattformen for kamp.
411. Jeg tror disse erfaringene er veldig viktige. Jeg sier alltid: Det er summer som legges sammen, som i tilfellet chilenske Folkets Enhet, med partiene og deres militante; og det er summer som multipliseres, som i tilfellet Uruguays Breie Front.
412. To tredje deler av folka som kom til den uruguayanske Breie Front, var ikke militante partimedlemmer sjøl. Den Breie Front søkte å gi dem rom og representasjon og deltakelse i beslutningsprosesser, fordi deres rolle ikke er begrensa til å være velgere eller del av grasrotmobilisering. Nei! De er også tatt med i beslutningsprosesser.
413. Allianser må ikke alltid etableres bare mellom ledere eller topptillitsvalgte i ulike organisasjoner eller ulike sektorer; allianser kan dannes med grasrotorganisasjoner, uformelle allianser kanskje, men helt klart allianser.
414. For eksempel: Da Lenin og bolsjevikene tok makta, fremma de ikke bolsjevikenes landbruksprogram, men adopterte i stedet de Sosial-revolusjonæres program, et parti med røtter blant bønda. Grunnen til å adoptere programmet til et parti som representerte flertallet av bønder, uten å ha etablert en formell allianse med partiet, var for å prøve å etablere en allianse med det sosiale grunnlaget til det partiet, over hodet på partiets ledere.
415. Dette kan og må gjøres når ledere ikke forstår nødvendigheten av slike allianser.
416. Til sist må vi forstå at om alliansen ikke består av likeverdige, vil det bli motsigelser i hjertet av alliansen, og derfor vil det være både enhet og kamp.
417. Men sjølsagt er kampen om de ideologiske eller programmatiske elementene som ikke deles, ikke en kamp mellom fiender. Det er en kamp i folket, og derfor må det finnes regler som forhindrer splittelse og separasjon av allierte, og sikre respekt for ulikheter så enheten ikke brytes.
418. Igjen, her er den Breie Front et eksempel på den typen debattkultur, på den aksept for forskjeller som trengs.
419. Det finnes folk som reiser til Uruguay og tror at den Breie Front vil oppløses, fordi diskusjonene er så seriøse og offentlige. Men den Breie Front fortsetter å eksistere, for en stor del, takket være den toleransen.
Spørsmål
1. Hva slags kritikk vil du reise av definisjonen av politikk som det muliges kunst?
2. For å være en god politiker, må en være en realist eller en drømmer?
3. Hvilken rolle spiller maktforholda i politikken?
4. Hva må en revolusjonær politiker gjøre når han møter negative maktforhold?
5. Forklar hvorfor vi sier at politikk er kunsten å gjøre det umulige mulig. Er ikke dette bare ønsketenking?
6. Forklar hvorfor vi sier makt ikke bare er å ha posisjoner i statsapparatet.
7. Forklar hvorfor vi mener at revolusjonær politikk avhenger av folkelig organisering.
8. Finnes skepsis til politikk og politiskere i ditt område? Hva er grunnen?
9. Hvordan kan vi oppdage en kvalitativ endring i den politiske situasjonen?
10. Velg et latin-amerikansk statsoverhode som eksempel, og pek på hva slags maktforhold som fantes på internasjonalt nivå da de vedkommende ble valgt?
11.Hva var de interne maktforholda?
12. Hva ble gjort for å endre de interne maktforholda?
13. Hva var de viktigste faktorene som bidro til framveksta av en ny politisk konjunktur?
14. Hvem utgjør den oligarkiske blokk, og hvem utgjør den revolusjonære blokk?
15. Hvorfor er hæren i Venezuela annerledes?
16. Hvorfor kan folk lære mer i revolusjonære tider enn på mange år med utdanning?
17. Hvilke faktorer må vi ta med i beregninga for å planlegge våre slag godt?
18. Kjenner du til et eksempel på politisk kamp i ditt land som var dårlig planlagt?
19. Hva mener vi med maktforhold? Gi et eksempel.
20. Gi et eksempel på en spesifikk strategi, og taktikkene som brukes i den.
21. Hvorfor trenger vi taktisk fleksibilitet?
22. Gi et eksempel på politisk opportunisme.
23. Når kan vi si at en spesifikk person er voluntarist?
24. Kan du peke på en politisk kamp der flere mennesker har blitt skadelidende enn nødvendig?
25. Hvorfor er korrekt analyse av en konkret situasjon så viktig i politikk?
26. Er bruk av væpna kamp alltid riktig?
27. Gi et eksempel på den riktige måten å utnytte motsigelser blant fienden.
28. Hvorfor må vi slutte å bruke begrepet «massene».
29. Hvorfor må vi unngå å være subjektive når vi analyserer maktforholda?
30. Hvordan kan vi oppnå ei pålitelig oppfatning av folkets virkelighetsoppfatning?
31. Forklar hvorfor å feilinformere en leder er så alvorlig?
32. Tror du våre ledere lytter til folket?
33. Gi et eksempel som viser at det er ulike bevissthetsnivåer blant folket.
34. Tegn et territoriekart over kreftene som står mot din president, og hvorfor de er posisjonert i akkurat de områdene.
35. Hva slags slagord kan mobilisere folk?
36. Forklar hvorfor forsiktighet må vises med kvantitative analyser ved å gi et eksempel.
37. Hva var det strategiske målet til bolsjevikpartiet?
38. Hvem var den umiddelbare fienden i den første og andre fasen i bolsjevikrevolusjonen og hvorfor?
39. Hvem er den strategiske fienden, og hvem er den umiddelbare fienden i ditt land? Hvorfor er det viktig å være klar på forskjellen mellom fiender?
40. Da Lenin kom tilbake til Russland, hvorfor avviste han – vel vitende om at den provisoriske regjeringa ville fortsette krigen – slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!»? Er det ikke sjølmotsigende å avvise det i februar, men akseptere det få måneder seinere?
41. Kan du gi et eksempel på latin-amerikanske ledere som har vært istand til å utnytte motsigelser mellom revolusjonens fiender?
42. Kan ei regjering påstå at den bygger sosialisme, mens den er alliert med borgerskapet? Gi et eksempel der du tror dette er tilfelle.
43. Kan revolusjonære akseptere kompromisser som står i veien for umiddelbar implementasjon av deres program?
44. Kan en dogmatisk leder, som alltid prater om prinsipper, men som veit lite om den konkrete virkeligheta rundt dem, være en god strateg? Veit du om noen sånne ledere?
45. Burde en militant akseptere at revolusjonen noen ganger må slå retrett på noen saker?
46. Hvorfor er det viktig å være klare på hvem som er våre potensielle allierte?
47. Kan du gi et eksempel på en politikk for en allianse som vinner over krefter til prosjektet, og et annet på politikk for en allianse som nøytraliserer opposisjonskrefter?
48. Gi et eksempel på sammenslåing.
49. Hvilke ulike typer allianser finnes?
50. Gi et eksempel på felles aksjon.
51. Gi et eksempel på avtaler.
52. Gi et eksempel på en politisk pakt.
53. Gi et eksempel på en politisk front.
54. Hvorfor tok bolsjevikene til seg landbruksprogrammet til et annet parti heller enn å implementere sitt eget?
55. Hvorfor sier vi at alle allianser innebærer enhet og kamp?
Noter:
1. Lenin, Collected Works, volume 27, p.161
2. Lenin, Selected Works in three volumes, vol. 3, Progress Publishers, Moscow, 1967, pp. 379–380.

Posta under Marxism, Marxisme, Politikk, samfunn | Merkt , , , | Kommenter innlegget

The Islamophobics have Lost – so far

Published on
by

Appeals Court Rules Against Trump, Keeping Ban on Hold For Now

Ninth Circuit Court of Appeals sides with lower court ruling by saying that re-instituting ban would do more harm than keeping injunction in place

Iranian citizen and U.S green card holder Cyrus Khosravi (L) greets his brother, Hamidreza Khosravi (C), and niece, Dena Khosravi (R), 2, after they were detained for additional screening following their arrival to Seattle-Tacoma International Airport to visit Cyrus, during a pause in U.S. President Donald Trump’s travel ban in SeaTac, Washington, U.S. February 6, 2017. (Photo: David Ryder)

In the latest legal blow to President Donald Trump’s attempt to institute a controversial immigration and travel ban targeting seven predominantly Muslim nations, the Ninth Circuit Court of Appeals on Thursday unanimously sided with a lower court which earlier this week imposed an injunction against Trump’s executive order.

Reuters reports:

The ruling from the 9th Circuit, which followed a hearing on the case on Tuesday, does not resolve the lawsuit, but relates instead to whether Trump’s order should be suspended while litigation proceeds.

Two members of the three-judge panel were appointed by former Democratic Presidents Jimmy Carter and Barack Obama, and one was appointed by former Republican President George W. Bush.

The government could ask the entire 9th Circuit court to review the decision “en banc” or appeal directly to the U.S. Supreme Court.

The three judges said the states had shown that even temporary reinstatement of the ban would cause harm.

Read the full Ninth Circuit decision here (pdf).

Omar Jadwa, director of the Immigrants’ Rights Project at the ACLU, which has also challenged the policy, welcomed the decision.

“The appeals court’s refusal to reinstate the Muslim ban is correct,” Jadwa said in a statement. “We will keep fighting this un-American executive order until it is permanently dismantled.”

Meanwhile, Sahil Kapur, national political reporter for Bloomberg, points out some key takeaways from the ruling:

Fascinating: 9th Circuit opinion uses President Trump’s own words about a Muslims ban against him. pic.twitter.com/nzfnHDTi34

View image on Twitter

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 License

Posta under Our global world, Politic&Society | Merkt , , , , , , , | Kommenter innlegget