Archaeology

Derfor var slokkingen så vanskelig: Brannen startet i «Skogen»

Brannen oppsto inne i kjernen av taket. Dette var en trestruktur som var forseglet med blyplater. Taket gjorde det veldig vanskelig å få inn vann slik at flammene kunne slukkes.

Loftet i Notre-Dame
HER BEGYNTE BRANNEN: Dette er loftet i katedralen. Noe av tømmeret er fra 1170-tallet og skal ha vært veldig tørt.

Foto: Nasjonalbiblioteket, Frankrike

Området der det begynte å brenne kalles bare «Skogen». Det er et hundre meter langt og ti meter høyt loft bygd i tre. Det tar imot vekten av taket og fordeler kreftene over til murkonstruksjonen. Omtrent 13.000 eiketrær ble brukt i byggingen.

Taket er dekt av 210 tonn med blyplater, står det på hjemmesidene til Notre-Dame. Blyet er brukt for å gjøre det vanntett og for at det skal stå imot brann.

Notre-Dame brenner
NESTEN UMULIG: Å få inn vann i området som brant var veldig vanskelig.

Foto: PATRICK ANIDJAR / AFP

Fikk ikke tilgang

De omtrent fem millimeter tykke blyplatene er spikret fast til treverket under og så er de forseglet. Dette gir et vanntett tak som også er brannsikkert. Det vil si brannsikkert dersom kilden til brannen er noe som kommer fra utsiden.

Dersom brannen starter på innsiden, sørger platene for at det dannes et brennkammer det er veldig vanskelig å få tilgang til.

I tillegg er taket så høyt oppe at det gjorde det vanskelig å levere vannet presist.

Notre-Dame før brannen
STORE; TETTE FLATER: Dette er Notre-Dame før brannen. Det omfangsrike, grå blytaket beskytter trestrukturen under for vann.

Foto: JEAN-SEBASTIEN EVRARD / AFP

Ikke moderne anlegg

– Disse katedralene er bygd for brenne. Dersom de ikke hadde vært gudshus, så ville de ha vært kondemnert, forteller tidligere brannsjef i New York City, Vincent Dunn til New York Times.

En annen brannekspert, Greg Favre, skriver på Twitter at slike strukturer mangler innebygde brannhemmere. Altså deler av konstruksjonen som forhindrer at en brann sprer seg videre.

Ikke sprinkleranlegg

Le Figaro skriver at katedralen hadde et godt brannvarslingsanlegg.

– I en kulturinstitusjon som dette er brannsikkerhetssystemet, via røykdetektorer, spesielt sofistikerte. Så snart det er røyk, starter det., sier løytnant Arnaud Blondiau i brannvesenet til avisen.

Brannvesenet fikk derfor raskt beskjed om at noe var galt og rykket ut. Det som ikke skjedde, var at bygningen selv begynte å bekjempe brannen.

– Automatiske brannslukkingssystemer kan være ekstremt ødeleggende, opplyser Gilles Glin, som er tidligere sjef for brannvesenet i Paris til Le Parisien.

– Det er alltid problematisk å installere dem fordi de utløses veldig raskt og kan enkelt skade uerstattelige kunst- og kulturgjenstander, sier Gilles.

Han mener slike systemer er en risiko, og at de fører til mer skade enn de er nyttige i tilfelle det brenner.

Nærbilde fra loftet i Notre-Dame
IKKE MODERNE UTSTYR: Det franske nasjonalbiblioteket har bilder fra loftet med høy oppløsning. Det er klart at det ikke fantes moderne utstyr for å bekjempe brann.

Foto: Nasjonalbiblioteket, Frankrike

Brannkilden

Hva som fikk brannen til å starte, er fortsatt uklart. Brannen ser ut til å ha begynt rett under spiret. Det var under rehabilitering. Så sent som torsdag foregikk det arbeide der, skriver The New Yorker som hadde en journalist på taket.

– Det har skjedd mange ganger at kirker, synagoger og templer har gått opp i røyk under rehabilitering, sier brann-ekspert Glenn Corbett til NBC News. Professoren underviser i brannsikkerhet ved John Jay College i New York.

– Den mest sårbare tiden for slike bygg er når det foregår konstruksjonsarbeide. Da er det folk som bruker sveiseapparater og annet utstyr som kan være kilder til antennelse, sier Corbett.

————————————————————————————————————

  • Leszek Gardela

Dr Leszek Gardeła is DAAD P.R.I.M.E Fellow at the Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Bonn, Germany and at the Department of Archaeology, History, Cultural Studies and Religion at the University of Bergen, Norway.

Leszek Gardeła has a PhD in archaeology from the Department of Archaeology, University of Aberdeen, UK (supervisors: Professor Neil Price and Professor Peter Jordan / reviewers: Professor Andrew Reynolds and Professor Stefan Brink) and an MA from the Institute of Prehistory of the Adam Mickiewicz University in Poznań, Poland. In 2007-2008 he was an Erasmus student at the Universitetet i Oslo where he studied runology, Viking archaeology and Old Norse.

Leszek Gardeła’s main research interests include early medieval mortuary behaviour in Scandinavia and Central Europe, as well as various aspects of symbolism and magic among Viking and Slavic societies. Dr Gardeła also has a keen interest in the role of Scandinavian immigrants in Central and Eastern Europe and is now working on a monograph on Vikings in Poland (the book is under contract with Routledge).

Dr Leszek Gardeła has travelled widely attending conferences and giving guest lectures in Estonia, Finland, France, Germany, Poland, Scandinavia, and the United Kingdom. To date, he has published over 80 articles in various academic journals and monographs. He is the author of three monographs – «Scandinavian Amulets in Viking Age Poland» (Rzeszów 2014), «(Magic) Staffs in the Viking Age» (Vienna 2016), «Bad Death in the Early Middle Ages: Atypical Burials from Poland in a Comparative Perspective» (Rzeszów 2017) – and editor of several books (with Ł. Ciesielski 2010: “In the margin. Among the omitted topics”, Poznań; with K. Kajkowski 2013: “The head motif in past societies in a comparative perspective”,  Bytów; with C. Larrington 2014: Viking Myths and Rituals on the Isle of Man, Nottingham; with K. Kajkowski 2015: «Mirosław Kuźma. Sztuka i archeologia», Bytów; with K. Kajkowski 2015: «Limbs, Bones, and Reopened Graves in Past Societies», Bytów). Since 2012 he has been involved in co-organising a new conference series “Motifs Through The Ages” held at the West-Cassubian Museum in Bytów, Poland.

In 2013-2014, Dr Leszek Gardeła was involved in a AHRC-funded project “Languages, Myths and Finds: Translating Norse and Viking Culture for the 21st Century” . Working in collaboration with Dr Carolyne Larrington (Oxford) and a group of British PhD-students he explored Viking heritage on the Isle of Man, with a particular focus on aspects of myth and ritual.

————————————————————————————————————————————

Slaveklassen i det romerske samfunnet.

Mozaïekvloer uit Dougga (Tunesië) met afbeelding van twee slaven die amforen dragen. Foto: leonardrutgers.nl

Innleiing

Denne artikkelen tek føre seg slaveklassen og dei frigjevne slavane. Desse to fenomena høyrer saman av di den frigjevne kjem frå slaveklassen. Kva for slags moglegheiter og avgrensingar hadde slaveklassen i det romerske samfunnet?

Inndeling i ulike samfunnslag byrja tidleg i mennesket si organisering og utvikling av samfunn. Den store endringa kjem i den såkalla jordbruksrevolusjonen, for omlag 10-12 000 år sidan, der jeger- og sankarsamfunn gjekk over til stadfast jordbruk. Etter det me kjenner til frå arkeologiske funn frå tidlege jordbrukssamfunn ser det ut til at samfunnsstrukturen var ganske egalitær (lik). Etterkvart danna det seg større skilnader der grupper og familiar fekk meir kontroll over ressursar og makt. Dei første storfolk- eller høvdingstyrte mindre samfunn utvikla seg. I Vesle-Asia der jordbruket truleg byrja kom etterkvart dei store sivilisasjonar som den Sumeriske, Mesopotamiske Egyptiske, Minoiske. Alle med tydelege skilnader i sine samfunnslag: Presteskap, økonomisk/politisk elite, embetsfolk/byråkratar, landarbeidarar.

 

Klassar i Romarriket

I tidleg republikansk tid i Italia (etter kongetida (510/509 fvt.) var klasseinndelingane tydelege. Ein talar då ofte om hovudinndelinga «plebeiar» og «patrisiar». Patricii på latin var ein type tidleg romersk adel og plebeii eller plebs var resten av borgarane. Mellom desse to stendene eller folkegruppene var det eit patron/klient tilhøve, der det var gjensidige plikter og førdeler. Dette klientellvesenet var i den tidlege republikken formalisert og arveleg, men seinare vart det meir lausare og meir opp til kva som var tenleg i ulike situasjonar. Likevel heldt dette fram gjennom Romarriket å vera ein viktig faktor i det romerske samfunn og romersk politikk. I tillegg til desse klassane kjem slavane (servi) som etterkvart vart eit tydeleg stort folketal. Om ein skal tru den historieografiske tradisjonen til Livius (64 el. 59 fvt. – 12 el. 17 evt., bokverk: Ab Urbe Condita Libri), hadde slavar, haldne av aristokratiske herrar, spelt ei viktid rolle i dei politiske kampane i Roma så langt attende som i det 5. årh. fvt. Slaveri i det heile var ein svært gamal institusjon i Roma (Erdkamp, P.).

[If we are to believe the annalistic tradition found in Livy, slaves, led by their aristocratic masters, have played an important part in the political struggles in the city as far back as the fifth century bc. Slavery itself was an ancient institution in the city of Rome. (Erdkamp, P.)]

Berre i Italia i seinrepublikken kan det ha vore mellom 500 000 og 2 millionar slavar. I keisartida var dei truleg endå fleire i det då ekspanderande riket. Frå denne klassen kom også dei frigjevne (liberti). Dei fekk ikkje automatisk statsborgarskap og mangla ein del privilegiar, t.d. det å stille til val for offentlege posisjonar.

Dei som utgjorde den romerske staten, var borgarane (cives Romani), også kalla Friborne (ingenui). Og mot slutten av keisarriket (300-t. evt.) hadde alle frie menn som levde innanfor riket sine grenser romersk borgarskapsrett. Kvinner hadde ei avgrensa form for statsborgarskap. Dei hadde m.a. ikkje moglegheit til å stemme eller ha nokon form for offentleg eller administrativ posisjon. Unntaket var som vestalinner (prestinner) i Vesta-tempelet på Forum Romanum i Roma. Der dei passa på den evige eld, sjølve symbolet for Romarriket sin eksistens. Dei rike kvinnene kunne delta i det offentlege liv ved m.a. å finansiera byggeprosjekt eller støtte religiøse seremoniar. Kvinner hadde rett til å eige eigendom, drive forretningar, og oppløyse ekteskap ved skilsmisse. Dei hadde generelt ei friare stilling enn kvinner i den greske verda. Men, det å vera både kvinne og slave må ha vore ei dobbel bør.

Romarriket var eit veldig hierarkisk og klassedelt samfunn. Keisaren og hans familie var sjølvsagt øverst. Riddarar, senatorar, embetsfolk som ofte kom frå byeliten (decuriones) var berre eit lite elitesjikt i staten, men hadde stor økonomisk og politisk makt. Elles var dei fleste frie romarar jordeigarar, jordbrukarar, bybuarar, handverkarar, forretningsfolk og kremmarar, for å nemne mange. Alle desse brukte slavar i større eller mindre grad. Ja, slaveklassen var sjølve grunnlaget for den romerske økonomi og livsførsel. Det var utenkeleg for den frie romar å tenkje seg samfunnet utan slavar. Det var ein sjølvfølgeleg samfunnsinstitusjon utan debatt om avskaffing og generelt lite omtala i bevarte skriftlege kjelder. Dette er det vanskeleg for oss å forstå i dag. I Det Kommunistiske Parti sitt manifest frå 1848, skriv Karl Marx og Friedrich Engels..

Manifesto of the Communist Party, Chapter I. Bourgeois and Proletarians, s. 14

“Freeman and slave, patrician and plebeian, lord and serf, guild-master(3) and journeyman, in a word, oppressor and oppressed, stood in constant opposition to one another..”

Dette utsagnet kan etter mi meining vera ein god illustrasjon på det me kjenner til frå antikkens slaveri i Romarriket. Spenninga mellom undertrykkarane og dei undertrykte kom godt til syne i tre store slaveopprør i seinrepublikken: på Sicilia i 139–132, 104–100, og Spartacusoppstanden i Italia i 73–71 fvt.

 

Slaven

Det var mange måtar å verte slave på. Gjeldslave, krigsslave, fødd som slave, osb. Det var utstrakt slavehandel gjennom heile Romarriket sine omlag 1000 år. Noko som i mange høve var ein svært lukrativ forretning. I løpet av mellom- og seinrepublikken vart slavehandelen «internasjonalisert». Frå heile middelhavsområdet vart folk fanga, tekne med og selt som slavar på den italienske slavemarknaden. Dei kunne også verte selt om og om att før dei til slutt hamna t.d. på slavemarknaden i Roma, der menn, kvinner og barn vart kjøpt og selt. Når Romarriket utvida seg ved erobringskrigar vart mange av erobra folkeslag tekne som slavar. Svære tal kunne gjera seg gjeldande: T.d. i den tredje samnittiske krig, 298–290 fvt. nærare 55,000 Samnittar og Gallarar vart tekne og selt på slavemarknadane. Det kunne vera at det italienske jordbruket trengte slik stor arbeidstokk, skriv Elisabeth Herrmann-Otto (Erdkamp, P.).

Slaveriet som institusjon var heilt sentral då det var eit konstant behov for arbeidskraft. I regelen var det færre kvinner enn menn som var slavar, og det var generelt også få arbeidstypar for kvinner. Det kunne dreie seg om ulike arbeid i heimen som amming og barnepass, frisør, lågare type arbeid i tekstilproduksjonen, osb. Det var mest arbeid for menn og dermed meir etterspurnad etter mannlege slavar. Eit inntrykk forskarar meinar også kan stadfestas ut frå dei kjelder ein har. Men som mykje anna når det gjeld antikken er slike ting usikkert. Eg meinar det er viktig å ha eit nyansert blikk på det faktum at kjelder er tolkbare og få og at det grunnlaget me har til vurdering tross alt er fragmentert og i mange høve lite eigna for kvantefisering av fakta. Men ein ting kan truleg seiast nokolunde sikkert: Det at slaveeigaren var interessert i mest mogleg kontinuitet i sin «slaveportefølje» for å sikre at han hadde nok slavar tilgjengeleg til alle tider. Korleis og kvar han fekk tak i dei var nok meir underordna.

Ein viktig grunn til slaveri er fattigdom. Mange var fattige i utgangspunktet og andre vart det. Det at fattigdom som ein av grunnane til å gje seg sjølv over som slave er nemt først i dei ulike måtar å verte slave på i romersk sivil rett, er ikkje å undrast skriv Herrmann-Otto (Erdkamp, P.). I staden for å vera heimlaus og gjeldstynga eller i verste fall svelte ihel, var det god nok grunn til å heller overleva som slave med eit minimun i opphald enn det motsette. Men eg vil legge til at det er skilnad på den konstante fattige og den som vert fattig brått grunna t.d. konkurs og gjeldsbyrde. Det må også vera svert vanskeleg for ikkje å seie umogleg å ha noko fast meining om kor mange som hamna i slaveri grunna fattigdom eller av andre årsaker. Det ein veit frå kjelder er at ein del hamna i finanssektoren som økonomiansvarlege (procuratores) eller assistentar, o.l. i provinsane. Ein annan grunn til slaveri nemt i Erdkamp er å verte dømt i straffesaker. Dette var først og fremst praktisert på dei lågare klassane i samfunnet (humiliores – resten av folket), spesielt i tilfelle som gav dødsstraff. Då kunne ein verte brukt som underhaldning i dødskampar på Colosseum i Roma eller andre amfiteater eller sendt til gruvene rundt omkring, ein kom aldri levande derifrå, berre amnesti hindra det. For dei høgare klassane var det visst betre og ei æra å verte avretta med sverd enn drepen på «teateret». Eg tillet meg litt ironi her: Om sjølv ein kriminell dømt til gladiatorspel kunne ha håp om å verte fri, kunne trass alt ikkje ein høg embetsmann frå eliten det om han då allereie hadde mista hovudet på blokka.

 

Dei frigjevne

Frigjeving av slavar i Romarriket var ikkje uvanlig. Snarare vart det så mange til tider at dei frigjevne, liberti(ni), at dei vart eit viktig folketal. Augustus gjorde ei avgrensing av talet på frigjevne i lova frå omlag 16 000 i året til 100 (Erdkamp, P.). Det er interessant at frigjeving av slavar vart så omfattande og populert at det måtte restriksjonar til. Både eigar og slave kunne ha førdeler: Eigaren fekk den frigjevne med seg i bedrifta og kunne føre ho vidare, den frigjevne fekk eigen status, men hadde visse rettslege avgrensingar. Den frigjevne kunne gifte seg, skrive kontraktar og testament, drive eigne forretningar, men vart nekta offentleg og militær teneste. Den neste generasjonen etter den frigjevne fekk derimot fulle romerske borgarrettar.

Slavane derimot hadde det sjølvsagt heilt annleis. Ingen rettar i det heile. Bort sett frå det å kunne kjøpe seg fri med eigne midlar (peculium). Det kunne vera i pengar, eigedelar, til og med jord i enkelte høve, som då eigaren hadde tillate slaven å opparbeide seg. Var slaveeigaren endå meir venleg innstilt kjøpte ikkje berre slaven seg sjølv fri, men kunne også kjøpe fri sambuaren (contubernalis) og/eller ungar. Dette var trass alt berre dei “heldigaste” som kunne gjera. Eller var det slik, at berre eit fåtal av slavane fekk fridomen sin? Etter mi meining er kjeldene for usikre og arkeologien kan heler ikkje hjelpe oss nok her. Kanskje kan innskrifter gje oss ein peikepinn, men dei er ikkje mange nok til å gje oss sikre tal dei heller. Likevel reknast det i dag med at fleirparten av slavebefolkninga kunne sjå langt etter slike moglegheiter. Men dei me veit frå kjelder som hadde spart seg opp midlar (meir enn berre sin eigen pris) kunne også bruke peculium t.d. til å starte som kjøpmann, handelsmann eller “medisinsk praktiserande”. Den frigjevne hadde også forpliktingar ovanfor sin tidlegare eigar som no var  hans patron. Det kunne vera daglege praktiske gjeremål eller moralske forpliktingar ovanfor den frigjevne sin tidlegare eigar og hans familie (Erdkamp, P.).

 

Kjelder og kritikk

Eit slåande døme på at eigar frigjev ein av sine slavar er dokumentert i eit brev frå 53 fvt. Den romerske talar og politikar M. Tullius Cicero fekk eit brev frå sin bror Quintus. Der broren roser Cicero for avgjersla hans om å frigje ein slave i familien som heitte Tiro. Gleda hjå Quintus var intens. Noko også Cicero uttrykte i andre brev mellom dei to (Bradley, K.). Eit døme på den total motsette lagnad ein slave kunne oppleve (også nemt i Bradley), finn stad i provinsen Pamphylia i sørlege Vesle-Asia. I år 142 evt. fortel eit papyrus dokument om ei ti år gamal slavejente ved namn Abaskantis som vart selt av ein Artemidoros til ein ny eigar, Pamphilos. Dette er ei salskontrakt bunde opp av romersk lov om sal. Det virkar på det me kan lesa ut av dette at ho truleg i første omgong vart teken frå sin fødestad og at ho i denne kontrakta vart selt mellom slavehandlarar. Eit grelt og typisk døme på barne slavehandel og slavehandel generelt, kanskje? På nytt vil eg påpeike at slik eg ser det er dette vanskeleg å kvantifisera. Men at det på grunnlag av slike papyrusfunn og det me har av beskrivingar av slavehandel i kjelder, t.d. hjå den romerske juristen Papinian som beskriv denne handelen som “den regulere daglege trafikken av slavar”, kan ein rekne med ein omfattande og lukrativ slavehandel for mange hjå dei høgare klassar i Romarriket (Bradley, K.).

Til slutt, eit kritisk blikk på artikkelen til Michele George om slavar i Pompeii. Her skriv han at sjølv om det er vanskeleg å få auge på “slaven” i  det arkeologiske materialet frå Pompeii, må dei ha gjennomsyra byen og vore delaktige i alle krokar av han. (George, M.). Eg har ikkje grunn til å tvile på at omfanget generelt om slavedrift i Romarriket har vore stort. Det går fram av det eg har sagt før i foredraget. Men å hevde at omlag alle husreidskapar ein har funne skulle tyde på at nesten berre slavane dominerte heimane og nesten ikkje husfolka, og at omlag alle seksuelt retta graffiti og erotsike fresker skulle indikera at dette nesten berre var bordellar betjent berre av slavar, er etter mi meining å ta for raske konklusjonar på for tynt grunnlag. Det er t.d. ikkje råd å fastslå (om ein ikkje har prov, då) om ein brødspade kan ha tilhøyrt ein husslave, ein bakar eller ein bakarslave. Det kan godt hende at alle tre har vore bort i eit slikt reiskap. Ein kan heller ikkje påstå bombesikkert at alle som har drive med eller har hatt seksuelle fantasiar måla på veggen dreiv med prostitusjon og berre gjort av slavar. Klart prostitusjon har vore mykje tilstades, og mange har hatt det jævleg, også i Pompeii noko som huset kalla “lupanar”  kan tyde på (George, M.) (som i mange kulturar opp gjennom tidene). Men ein kan berre ikkje vite kor stort og kven som alltid utførte tenestene. Etter kjeldene å døme. Det kan vera slavar, det kan vera frigjevne,  det kan vera frie borgarar. Kanskje: nokon av kvart? Kanskje sett litt på spissen, men likevel..

 

Avslutning

Slaveri var ein svært gamal institusjon i Roma, alt frå tidleg republikansk tid. Og det var omfattande. Slaveklassen var sjølve grunnlaget for den romerske økonomi og livsførsel. Frigjeving av slavar i Romarriket var ikkje uvanlig. Moglegheiter og avgrensingar kan etter mi meining oppsumerast slik: Slaven hadde ingen rettar i det heile, heilt underlagt sin herre. Men var slaveeigaren av den venlege sorten kunne slaven kjøpe seg fri med eigne midlar. Men fridomen var kostbar. Få hadde råd til å betala seg ut av slaveriet. Dei som klarte det fekk eigen status, men hadde visse rettslege avgrensingar, som offentlege posisjonar. Dei frigjevne sine ungar fekk derimot fulle romerske borgarrettar. Det låg eit visst håp i det.

 

Litteratur:

Bradley, K. (1996) Slavery and Society at Rome (Cambridge University Press), ss. 1-9.

Erdkamp, P. (2015) The Cambridge Companion to Ancient Rome, kap. 4 http://universitypublishingonline.org/cambridge/companions/ebook.jsf?bid=CCO9781139025973

George, M. (2007) The Lives of Slaves. I J. Dobbins & P. Foss (red.) The World of Pompeii (Routledge), ss. 538-549.

Karl Marx and Frederick Engels, Manifesto of the Communist Party, First Published: February 1848, Marxists Internet Archive (marxists.org) 1987, 2000, 2010, Chapter I. Bourgeois and Proletarians, ss. 14-21.

Internettlenker og søkeord, Marx and classes, Marx’s Theory of Classes og Marx’s Capital:

https://www.marxists.org/glossary/terms/c/l.htm
https://www.marxists.org/archive/marx/works/download/pdf/Manifesto.pdf
https://marxists.catbull.com/archive/marx/works/cw/volume06/
https://www.marxists.org/archive/marx/works/download/pdf/Capital-Volume-I.pdf
https://www.marxists.org/archive/marx/works/download/Engels_Synopsis_of_Capital.pdf
https://libcom.org/files/Capital-Volume-II.pdf
https://www.marxists.org/archive/marx/works/download/pdf/Capital-Volume-III.pdf
https://marxandphilosophy.org.uk/wp-content/uploads/2018/01/schulz2011.pdf
https://en.wikipedia.org/wiki/Marxian_class_theory

Art. av Ivar Jørdre, klassisk arkeolog

Samandrag om Romerriket:

Ca. 400 f. Kr.: Atens storhetstid går mot slutten. En ny stat overtar makten i Middelhavsområdet = Roma.
Roma
oppstod ved at bønder som bodde ved et vadested over elva Tiber, slo seg sammen rundt en felles handelsplass som de kalte Forum.

Ca. 600 f.Kr.: Roma blir sentrum for handelen mellom folk ved kysten og innlandet. Romerne var en blanding av mange folkeslag med latin som felles språk.

509 f.Kr.: Roma blir en republikk ledet av to konsuler som styrte sammen i ett år. De var øverste hærførere i krig.

Fra 400-tallet f.Kr.: Romerne er i stadige konflikter med nabofolk på grunn av befolkningsøking og matmangel. Etter hvert ble krig en normaltilstand for den romerske bonden. Romerne gjorde krigsfanger til slaver. De holdt kontrollen ved å belønne, straffe og spille ulike folk opp mot hverandre.
Romerne erobret store områder – nåværende Italia og øyer i Middelhavet.

På 100-tallet f.Kr.: Romerne legger under seg Makedonia og de greske bystatene. Antallet slaver steg enormt. Kanskje var det like mange slaver som frie mennesker i Romerriket.
All rikdommen og jord som romerne erobret forsterket motsetningen mellom fattige og rike borgere, og allianser gjorde at ulike hærførere kjempet mot hverandre. Det var borgerkriger.
Kaos førte til krav om at èn sterk mann måtte ordne opp = Julius Cæsar.

49 f.Kr.: Cæsar tar makten og utnevner seg til diktator på livstid, men i 44 f.Kr. blir Cæsar drept på grunn av en sammensvergelse mot ham. Dette utløste nye borgerkriger i Romerriket.

30 f.Kr.: Oktavian, Cæsars adoptivsønn og arving, tar all makt i Romerriket. Senatet gav ham ærestittelen Augustus. Han var den øverste hærfører og den øverste religiøse leder. Senatet erklærte at Cæsar var guddommelig, og som hans sønn tok Augustus navnet Cæsar Divi Filius (Cæsar, den guddommeliges sønn). Dette navnet brukte også seinere herskere, og på den måten ble ordet keiser til. Augustus regnes dermed som Romerrikets første keiser.

14: Augustus dør. Roma har nå én million innbyggere.
De første 200 årene etter hans regjeringstid kalles Pax Romana – romerfreden – fordi det stort sett var fred innad i riket.
Romerne overtok de greske gudene og gav dem romerske navn: Zevs ble til Jupiter og Afrodite til Venus.
Da romerne erobret Egypt og størstedelen av Midtøsten ble nye gudinner (Isis og Magna Mater) populære i Roma fordi prestene deres lovet tilhengerne evig liv.
Likevel ble disse religionene utkonkurrert av en helt ny religion – kristendommen.
Kristendommen ble svært populær fordi den var åpen for alle – fattig og rik, menn og kvinner, slaver og fri, jøder og greker.
Men kristne ble også upopulære fordi de hevdet at deres gud var den eneste og andres guder var djevler og demoner.

Romerriket når sin største utstrekning under keiser Trajans styringstid (98 – 117).
Etter hvert ble Romerriket så stort at det ble vanskelig å forsvare, spesielt da de ble angrepet av germanske folk i nord. På slutten av 200-tallet var det også indre splittelser og borgerkrig.

Tidlig på 300-tallet: Flere keiseremner kjemper om makten. I England utropte soldatene hærføreren Konstantin til keiser. Han invaderte Italia og seiret i et avgjørende slag mot sin siste utfordrer. Før slaget skal Konstantin ha hatt syn som gjorde han sikker på at det var den kristne guden som hadde gitt ham seier.

325: Konstantin innkaller et stort kirkemøte i byen Nikea i det nåværende Tyrkia for å forene ulike kristne retninger. Striden stod om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd kunne likestilles. Et klart flertall slo fast treenigheten som kirkens rette lære.
Konstantin favoriserte de kristne, som utgjorde ca. 10 % av befolkningen, men ulike religioner kunne leve side om side i riket.

330: Konstantin grunnlegger en ny hovedstad for å komme nærmere de rikeste, hellenistiske delene av riket. Han gav byen navnet Konstantinopel.

392: Keiser Teodosius gjør kristendommen til statsreligion i Romerriket. Det får store konsekvenser: Keiseren beslagla alle rikdommene som var samlet i de gamle religionenes templer. Teatre og idrettsleker ble forbudt. Filosofiske skoler ble stengt. Kvinner ble
utelukket fra stillinger som prester.

395: Riket blir delt i en østlig, hellenistisk-gresk del og en vestlig, latinsk del med hver sin keiser. Kort tid etter dette begynte den vestlige delen å gå i oppløsning.

410: Germanske folk inntar Roma og plyndrer byen.

476: En germansk høvding avsetter den siste vestromerske keiseren.

Årsakene til vestromerrikets sammenbrudd er nok en kombinasjon av ytre og indre årsaker:
1) Presset fra germanerne førte på 200-tallet til økte skatter for å finansiere hæren. Folk i byene ble særlig skattlagt, og rikfolk flyttet da ut til storgods som nærmest ble selvforsynte.
2) Noen peker også på at den kristne kirken fikk store jordeiendommer som den ikke betalte skatt av fordi den fikk jorda i gave mot å sikre giverne frelse.
Mangel på inntekter til den sentrale keisermakten førte til en indre oppløsning som svekket riket.
Det som utløste sammenbruddet av Romerriket var folkevandringene på 400-tallet:
Hunerne,
et asiatisk rytterfolk, presset på germanerne fra øst. Dette førte igjen til at germanske hærførere erobret stadig større deler av Romerriket.
Årsaken til at Østromerriket (Bysants) ikke gikk i oppløsning var nok at det var sterkere både når det gjaldt folketall, antall byer og økonomi. Østromerske keisere klarte å få full kontroll over kirken og skatteinntektene. Dermed kunne de opprettholde en sterk hær som kunne stå imot press utenfra. Østromerriket, fortsatte å eksistere i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall. Ottomanerne inntok Konstantinopel i 1453.

Kjelde: studieweb.no

Andre «saker» om romarane:

Romersk stilhistorie:

https://ndla.no/nb/node/60579?fag=44

Romersk natteliv:

https://www.side3.no/historie/romas-natteliv-oste-av-sex-og-hasardspill-4336366


Veggmosaikk av gladiator fra en romersk villa på Kypros. (Foto: Klaus D. Peter, Wiehl, Germany/Creative Commons)
Veggmosaikk av gladiator fra en romersk villa på Kypros. (Foto: Klaus D. Peter, Wiehl, Germany/Creative Commons)

Hva sto på gladiatormenyen?

Romerrikets underholdningskrigere kan ha vært vegetarianere, med litt ekstra aske i dietten.

Published

Gladiatorkampene i Romerriket var ekstremt populær og brutal form for underholdning, og sannsynligvis ble det arrangert gladiatorkamper gjennom mer enn 700 år av Romerrikets historie.

Gladiatorkampene skjedde over hele Romerriket.

På grunn av alle de suksessfulle krigene som Roma deltok i, ble det tatt massevis av trenede soldater som fanger. Mange av disse slavene endte opp som gladiatorer.

Nå har sveitsiske og østerrikske forskere analysert beina fra en gladiatorgrav i oldtidsbyen Efesos, som ligger ved middelhavskysten i dagens Tyrkia. Forskerne ville finne ut mer om hvordan dagliglivet og matvanene var for gladiatorene her.

De regner med at graven er fra 200-300 år e.Kr. Restene av 22 gladiatorer har blitt analysert. Resultatene ble sammenlignet med vanlige romerske innbyggere i Efesos, slik at de kunne se om noe spesielt dukket opp i gladiatordietten.

Korn og aske

Det viste seg at alle, både gladiatorer og ikke-gladiatorer spiste mye hvete og bygg, noe som sannsynligvis var hovedingrediensen i dietten deres. Samtidig spiste de nok veldig lite kjøtt.

Men, det ble funnet noe rart i gladiatorbeina. Forskerne fant indikasjoner på at gladiatorene drakk en askedrikk, laget av trær.

Denne askedrikken blir nevnt i flere historiske kilder, blant annet hos naturforskeren og forfatteren Plinius den eldre. Han skrev Naturalis Historia, et enormt innflytelsesrikt leksikon, som ble skrevet rundt år 77 e.Kr.

Askedrikken kan ha vært et slags kosttilskudd for gladiatorene, som trodde at aske gjorde kroppen sterkere og mer motstandsdyktig.

Aske inneholder mye kalsiumkarbonat, og siden gladiatorene stort sett spiste korn, fikk de ikke i seg nok kalsium for å bygge opp beina. Historiske kilder beskriver hvordan gladiatorene helte i seg askedrikker, planter eller brent tre blandet med vann, som umulig kan ha smakt noe særlig godt.

Biblioteket i Efesos, i samme by som gladiatorgraven ligger. (Foto: Benh LIEU SONG/Creative Commons)
Biblioteket i Efesos, i samme by som gladiatorgraven ligger. (Foto: Benh LIEU SONG/Creative Commons)

Isotoper i beina

Forskerne har undersøkt isotoper av forskjellige stoffer i beina til de avdøde romerne, og restene skal fortelle hva slags mat de spiste.

Nivåene av strontium og kalsium i beina til gladiatorene var mye høyere sammenlignet med den vanlige befolkingen. Det kan indikere stort inntak av denne askedrikken, selv om forskerne ikke kan utelukke en annen kalsiumkilde, for eksempel meieriprodukter.

Beina etter de voksne og eldre gladiatorene var spesielt kraftige og viste tegn på rask utskiftning. Dette kan se ut som de ble utsatt for intens trening, som for eksempel løping og hopping med tungt beskyttelsesutstyr.

Selve gravplassen ble funnet på begynnelsen av 1990-tallet, i ruinene av Efesos, som var en viktig og rik havneby i hundrevis av år, og som fikk oppsving etter at romerne tok over byen rundt 130 f.Kr.

Byen var kjent for et enormt tempel til guden Artemis, et av oldtidens syv underverker, og biblioteket i byen. Etter naturkatastrofer og krig skrumpet byen inn til en liten landsby i siste halvdel av det første årtusenet e. Kr.

Referanse:

Sandra Lösch, m.fl: Stable Isotope and Trace Element Studies on Gladiators and Contemporary Romans from Ephesus (Turkey, 2nd and 3rd Ct. AD) – Implications for Differences in Diet  DOI: 10.1371/journal.pone.0110489

19 mystiske gudefigurer funnet i Peru

Graffiti omskriver Pompeiis historie

En romersk håndverker med interesse for folks spisevaner, har levert løsningen på en flere hundre år gammel debatt.

Revolusjonerende funn gjort på bunnen av Svartehavet

Arkeologene mener at funnet av et 23 meter langt skip kan revolusjonere forståelsen av skipsbygging i antikken.

Uhyggelig romersk barnelik funnet i Italia

Drømmefunn i Halden avslører ukjent vikingbosetting

Forbløffende funn gjør åtte år gammel jente til «Sveriges dronning»

Avsløring: 1200 år gammelt rike gjemt i jungelen

400 år gammelt skipsvrak kalles «tiårets funn»

Dykkere i Portugal har funnet et svært godt bevart handelsskip på havets bunn. Utgravingen er bare så vidt i gang, men de har allerede funnet flere verdifulle skatter.

50 000 år gammel ulveunge er funnet stort sett intakt

Ulveungen er så godt bevart at det fortsatt er mulig å se pels og muskelvev. “Du har bare lyst til å klappe på den”, uttaler ekspert.

Romersk bankboks skjulte uvurderlig skatt

Italienske arkeologer har funnet en krukke som skjuler et av de dyreste funnene i Italias historie.

Unikt funn vitner om heftige religionskriger

Smeltet is avslører forhistorisk dyreunge

Forhistorisk jente var kryssing av to menneskearter

Stonehenge gjemmer på enda en hemmelighet

———————————————————————————————–

Med LiDAR-teknologien skytes flere hundre tusen laserstråler imot jorden i sekundet. Når strålene treffer jorden kastes de tilbake til flyet. Avstanden de reiser brukes til å lage et 3D-kart over landskapet.

Lasere avslører enormt mayarike gjemt i jungelen

Via laserteknologi har forskere funnet mer enn 60 000 ruiner i Mellom-Amerika. De tyder på at mayaenes sivilisasjon var mye større enn hittil antatt.

5. oktober 2018 av Bue Kindtler-Nielsen- historienet.no

Forskere fra Tulane University i New Orleans har benyttet laserteknologien LiDAR (Light Detection and Ranging) til å finne tusenvis av spor etter mayaene. Undersøkelsene er foretatt ved overflygninger av et 2100 km2 stort område nord i Guatemala. Området er dekket av tett jungel som ville være ­nesten umulig å undersøke uten den lysbaserte laserteknologien.

Mayaer overgikk europeerne

Til sammen 61 480 menneskeskapte struk­turer er funnet, heriblant palasser, hus og pyramider. Forskerne regner med at området var hjemsted for 7-11 millioner mennesker da kulturen var på sitt høyeste i perioden 650-800 e.Kr. Til sammen kan mayaenes sivilisasjon ha talt omkring 20 millioner mennesker, som ville bety at det var flere mayaer enn europeere på dette tidspunktet i verdenshistorien.

Undersøkelsene dekker komplekse systemer som jordbruk, forsvarssystemer og veier – strukturer som arkeologene ikke ante eksisterte.

“Samlet sett viser de mange vannkanalene, reservoarene, hevede veiene og festningsverkene at mayaene arbeidet i en utstrekning vi ikke var i stand til å forestille oss”, sier forsker Francisco Estrada-Belli.

Klikk deg gjennom en del av 3D-kartet forskerne har skapt via LiDAR-teknologi og se hva de har funnet:

Nå skal det graves

Selv om LiDAR teknologien har vært et stort gjennombrudd, kan den ikke erstatte klassisk arkeologisk arbeid. Neste skritt er derfor fysisk å avdekke noen av de store strukturene:

“Nå skal vi i gang med å grave. Mye”, uttaler antropolog ­Stephen Houston.

———————————————————————————————————-

Skipet ble funnet og kartlagt digitalt av to dykkere i dypvannsfartøyer.

© Rodrigo Pacheco Ruiz

Verdens eldste intakte skipsvrak funnet i Svartehavet

Arkeologene mener at det 23 meter lange skipet har ligget urørt i mer enn 2400 år. Videre undersøkelser kan revolusjonere forståelsen av skipsbygging i antikken.

31. oktober 2018 av Bue Kindtler-Nielsen- historienet.no

Arkeologer har funnet det de mener er verdens eldste intakte skipsvrak på bunnen av Svartehavet, der det har ligget uforstyrret i mer enn 2400 år.

Det 23 meter lange skipet, som trolig stammer fra det antikke Hellas, har fortsatt mast, årer og til og med benkene som roerne satt på, i stort sett komplett stand. Skipet er funnet på rundt 2 kilometers dyp.

Svartehavets lave oksygeninnhold bevarte treet

Skipets imponerende stand skyldes de unike vannstrømmene i Svartehavet, som medfører at det bare er svært begrenset med oksygen på havets bunn. Dette betyr også at det er svært få trespisende organismer i vannet.

“Et skip som har overlevd intakt fra antikken, liggende under mer enn to kilometer vann, er noe jeg aldri hadde trodd var mulig. Dette vil endre vår forståelse av skipsbygging og sjøfart i antikken”, uttaler professer Jon Adams, som er den ledende forskeren på de arkeologiske undersøkelsene i Svartehavet, som førte til at skipet ble funnet.

Minner om Odyssevs» skip

Teamet rundt Adams har bekreftet at de har tenkt å la skipet ligge inntil videre, men et lite stykke av treet har blitt karbon 14-datert. Undersøkelsene tyder på at skipet stammer fra 400-tallet f.Kr.

Det har sannsynligvis vært et handelsskip som var på reise mellom greske bystater i Hellas og noen av de greske koloniene og bystatene som lå ved nordkysten av Svartehavet. Skipets form er imidlertid uvanlig og kjennes kun fra en vase som viser Odyssevs» møte med sirenene i Odysseen.

—————————————————————————————————

Den nye graffitien som er funnet i Pompeii sier: “17. oktober spiste han altfor mye.”

© Parco Archeologico di Pompei

Graffiti omskriver Pompeiis historie

Nylig oppdaget graffiti på en husmur i Pompeii kan løse gåten om akkurat når vulkanen Vesuv gikk i utbrudd og begravde byen i aske.

2. november 2018 av Bue Kindtler-Nielsen – historienet.no

Selv om det er bred enighet blant historikere og arkeologer om at Pompeii ble ødelagt i år 79 e.Kr., har den nøyaktige datoen vært heftig debattert siden 1800-tallet. Men nå har arkeologer funnet graffiti i byen som tyder på at gåten kan være løst.

Funn stemte ikke overens med kildene

Den primære kilden til utbruddet er den romerske historikeren Plinius den yngre, som skrev ned sine opplevelser rundt 25 år etter at byen ble ødelagt. Ifølge Plinius skjedde utbruddet 24. august, men funn av blant annet druer og granatepler, som ble plukket  om høsten tyder på at det ikke var sommer da byen ble begravd.

Ettersom Plinius’ tekst bare eksisterer i kopierte eller oversatte utgaver, har eksperter i årevis argumentert for at datoen må være nedskrevet feil på et tidspunkt i antikken.

Romersk håndverker kom med løsningen

Den nyfunne graffitien, skrevet på latin, er et av de hittil mest håndfaste eksemplene på at dette må være tilfellet. Direkte oversatt lyder teksten: “17. oktober spiste han altfor mye.”

Hvem dette hentyder til, vites ikke, men teksten var sannsynligvis skrevet av en av håndverkerne som var i gang med å renovere huset. Den inneholder ikke noe årstall, men ettersom den er skrevet med trekull, som raskt ville ha blitt visket ut, kan den ikke ha vært påført muren særlig lenge før utbruddet.

Nå mener arkeologene derfor at den mest sannsynlige datoen for Vesuvs utbrudd er den 24. oktober.

———————————————————————————————————-

I Odysseens 14. sang oppsøker Odyssevs – forkledd som tigger – sin gamle slave.

© Imageselect

Forbløffende tekstfunn fra antikken

Tretten vers fra det verdensberømte, antikke heltediktet Odysseen har dukket opp på den greske halvøya Peloponnes.

15. august 2018 av Pernille Mogensen – historienet.no

I den gammelgreske byen Olympia har arkeologer gjort et funn av de hittil eldste tekstbitene i Hellas som kan knyttes til den verdensberømte dikteren Homer.

Det skriver det greske kulturdepartementet i en pressemelding og flere internasjonale medier, blant dem BBC.

Arkeologer har de siste tre årene arbeidet med å grave ut oldtidsbyen, som ligger på den greske halvøya Peloponnes. Tekstbitene som er funnet er skrevet på en leirtavle som ennå ikke er endelig datert, men som sannsynligvis stammer fra 200-tallet e.Kr.

Leirtavlen med Odysseen er den eldste Homer-teksten som er funnet i Hellas.

© Greek Ministry of Culture

Teksten er Odysseens 14. sang

Teksten utgjør 13 vers fra det verdensberømte heltediktet Odysseens 14. sang. Her oppsøker diktets hovedperson, Odyssevs, som har blitt forvandlet til en tigger av gudinnen Atene, sin mangeårige trofaste slave og griserøkter Eumaeus.

Han kjenner ikke igjen Odyssevs, men inviterer ham likevel inn og ender med å erklære ham sin troskap.

Vestlige versjoner stammer fra middelalderen

Leirtavlen som er funnet er enestående fordi de fleste vestlige versjoner av Homers tekster – for eksempel Odysseen og Iliaden – stammer fra kopier som ble nedskrevet i middelalderen på bakgrunn av oldtidstekster som for lengst har gått tapt.

Odysseen dateres normalt til 700-tallet f.Kr. og har siden 1500-tallet vært en klassiker i europeisk litteratur. I Egypt er det funnet tekster som også tilskrives Homer og som er ca. 1800 år gamle.

Heltediktet Odysseen:

  • Tilskrives den greske dikteren Homer, som levde på 700-tallet f.Kr.
  • Er skrevet på antikke versemål, kalt heksametre.
  • Handler om Odyssevs» lange reise.

Super-skanninger avslører fryktelig sykdom

Først trodde forskerne at mumien var en fugl. Nå viser skanninger at det dreier seg om et dødfødt menneskebarn med store misdannelser.

Sensasjon: Arkeologer finner hest i Pompeii

Sensasjon: Arkeologer finner hest i Pompeii

Eksperter legger teori om Tutankhamons grav død

Eksperter legger teori om Tutankhamons grav død

Forskere løser hattegåte

Pompeii yret av liv før katastrofen

Alt stanset opp da vulkanen Vesuv i år 79 e.Kr. gikk i utbrudd og innkapslet Pompeii i aske og pimpstein. I dag kan arkeologene derfor rekonstruere livets gang i den romerske provinsbyen. Bli med på bar, besøk storslåtte villaer, og spis grillet mus i følge med vinhandleren Marcus Porcius.

Cæsar lurte Romas sureste mann

Cato grep sverdet og kjørte det inn i magen. En lege forsøkte å sy den kompromissløse republikaneren samme igjen, men da Cato våknet, samlet han krefter og rev opp såret. Under ingen omstendigheter ville han leve under Cæsars styre.

Arkeologisk drapsgåte: 19 romere døde i dypet

De møtte døden på grusomste vis, de 19 romerske soldatene som det ble funnet forkullede rester etter i Midtøsten i 1920. I flere tiår var deres død et mysterium, for det var ikke brann som hadde tatt knekken på dem. Men hva var det da?

Prestinner voktet over Roma med sin møydom

Julius Cæsars vei til makten

De puniske krigene: Maktkamper ved Middelhavet

Rundt år 265 f.Kr. er bystaten Kartago den dominerende makten i Middelhavet. Men en farlig konkurrent er i ferd med å vokse frem – Roma.

Frekk poet skrev romersk sjekkeguide

Styr unna potensmidler, vis litt skuldre og unngå for alt i verden å lukte geit.

Topp 5: De største gladiatorene

Tusenvis av profesjonelle krigere mistet livet i Romerrikets utallige arenaer – fattige, ukjente og foraktet. Her er fem av de mest beryktede.

Top 5: De største gladiatorer

Cæsars ultimate karriereguide

Leiesoldater var avgjørende for Romerriket

Romerne kastet død og ulykke på hverandre

——————————————————————————-

INNBROT: Tjuvar tok seg inn i museet og fekk med seg 400 vikingskattarFoto: Politiet / Universitetsmuseet i Bergen

To menn arrestert etter museumsbrekket

To personar er sikta etter tjuveriet frå Universitetsmuseet i Bergen, skriv BA. – No håpar vi å få vikingskattane tilbake, seier museumsdirektøren.

Den første som blir framstilt for fengsling er ein mann i byrjinga av 40-åra frå Bergen, ifølge BA.

NRK får opplyst at det første fengslingsmøtet byrja klokka 13.00. Neste fengslingsmøte skal starte klokka 14.00. Begge skal gå for lukka dører.

Dei to er ifølge beramminga sikta for grovt tjuveri frå offentleg bygg. Politiet er svært tilbakehaldne med informasjon i saka.

– Av omsyn til etterforskinga kan eg ikkje kommentere noko som helst, seier politiadvokat Linn Revheim til NRK.

Ho vil heller ikkje bekrefte at det er funne gjenstandar etter museumsinnbrotet.

Politiadvokat Linn Revheim
BA OM FIRE VEKER: Politiadvokat Linn Revheim i Bergen tingrett torsdag.Foto: Mikal Olsen Lerøen / NRK

Erkjenner delvis straffskyld

Advokat Tore Johan Sørland er forsvarer for den første sikta som var inne til fengslingsmøte i dag.

– Han erkjenner delvis straffskuld for det han er sikta for, men vil motsette seg fengsling om det blir aktuelt, seier Sørland til NRK.

Politiet har bedt om fire veker i varetekt for begge dei sikta.

Stal 400 gjenstandar frå vikingtida

Det var måndag 14. august at tilsette ved Historisk museum oppdaga at uvedkommande hadde tatt seg inn i bygget via eit stillas.

400 vikingskattar vart stolne i det som museumsdirektøren kalla for det verste tjuveriet i norsk museumshistorie.

Tre månader seinare er gjerningsmennene truleg tekne. Direktør Henrik von Achen er naturleg nok glad. Han har fått vite om saka gjennom pressen.

– Eg fekk vite om dette for tre minutt sidan. Vi synest det er positivt, fordi det syner at politiet jobbar aktivt med saka, sjølv om det har gått lang tid. Vi håpar dette kan bety ein større sjanse for å få tinga att, og det er alt som betyr noko for oss, seier Achen.

Politiet fann to DNA-profilar på åstaden, men fekk aldri treff i registera sine.

Her tok tyvene seg inn i Historisk museum
MØTTE KAOS: Dette møtte dei tilsette då dei kom på jobb på Universitetsmuseet i Bergen i sommar.Foto: Kari K. Årrestad / Universitetsmuseet

———————————————————

Gigantisk statue funnet i faraoenes land

I flere år har Mattarya-distriktet vært som en arkeologisk ørken, men i 2012 trosset tyske arkeologer dødsstempelet og begynte å grave etter oldtidsfunn – en utgraving som nå har vist seg å bære frukter.

15. mars 2017 av Trine Roslev

Arkeologer og lokale strømmet til for å se den kongelige statuen etter at den var heist opp fra gjørmehullet. Statuen ble funnet i flere deler, og måler i alt ni meter.

© AFP, Khaled Desouki

Tyske arkeologer har etter lang tids graving børstet støv av en 3000 år gammel statue som angivelig forestiller Egypts største farao, Ramses 2.

Funnet kan ifølge Egypts antikvitetsmyndigheter beskrives som «en av de viktigste arkeologiske oppdagelsene».

Området var arkeologisk dødsdømt

Statuen er ni meter høy og er funnet i jorden mellom to leilighetskompleks i den hellige oldtidsbyen Heliopolis nordøst i Kairo.

I dag heter distriktet Mattarya og er tidligere erklært arkeologisk uinteressant av Egypts politikere.

«Vi trodde stedet ville være tomt, så funnet var virkelig en overraskelse» forteller lederen av utgravningen, Dietrich Raue fra universitetet i Leipzig, begeistret.

Ramses 2. hyllet solguden

Ingen inskripsjoner antyder at statuen forestiller Ramses 2., men til gjengjeld peker arkeologene på funnstedet for statuen som det avgjørende sporet.

Oppdagelsen er nemlig gjort nær inngangen til et tempel viet til den berømte faraoen og gjør ham derfor til det mest opplagte forslaget.

Ramses 2. regjerte fra 1279 f.Kr. til 1224 f.Kr. og er kjent for sine mange krigstokt. I samme periode var Heliopolis én av Egypts hovedsteder, og her fantes det – foruten Ramses eget soltempel – det viktigste tempelet for tilbedelsen av den mektige solguden Ra.

Utgravningen har også ført til funnet av en mindre statue av Ramses» barnebarn Seti 2, men arkeologene håper på å finne flere levninger fra den hellige byen, og fortsetter derfor arbeidet litt til.

Frå: historienet.no

——————————————————————————————-

Ulike perspektiv på smeden sin sosiale status i Jarnalderen i Skandinavia, i perioden 500 f.v.t. – 1050 e.v.t.

 

Av Ivar Jørdre
Institutt for arkeologi, historie, kunsthistorie og religionsvitskap
Hausten 2016
UNIVERSITETET I BERGEN

Innleiing – Jarnalderen

Jarnalderen i Noreg og Skandinavia vert vanlegvis delt inn i Den eldre jarnalder omlag frå 500 f.v.t. til 550 e.v.t. og Den yngre jarnalder omlag frå 550 til 1050 e.v.t. Som kortare periodar vert jarnalderen ofte delt opp i Førromersk jarnalder (dei første 500 år f.v.t), Romartid (omlag 1-400 e.v.t.), Folkevandringstid (omlag 400-550 e.v.t), Merovingartid (omlag 550-800 e.v.t.) og Vikingtid (omlag 800-1050 e.v.t.).

Overgangen bronsealder jarnalder er glidande og perioden er prega av m.a. urnegraver, relativt få gravfunn og ein byrjande jarnproduksjon. I Romartid (Romersk jarnalder) auka gravfunna drastisk truleg mykje grunna meir bruk av gravhaug eller gravrøys enn i førromersk. Gravgodset er rikare og ein finn våpen, smykker, ulike reidskapar av jarn til landbruk, snekkar- og smedreiskap. Bronsekjelar, glas, drikkesett for vin og våpen frå kontinenetet tyder på utstrakt handel og varebyte i denne perioden. Desse rikare gravfunna og store tufter av langhus på 60-70 m tyder på større rikdom og dermed større lagdeling i samfunnet enn tidlegare. Desse etterkvart store sosiale og «økonomiske» skilnader er noko som skil seg tydeleg ut som eit hovudtrekk ved perioden i høve perioden før. Folkevandringstid er kjenneteikna ved lite skildnad i arkeologisk materiale frå Romartid. Det er funne mange skattefunn av gull (skattar som er gjøymt unna av ulike grunnar) frå denne perioden. Noko som m.a. er tolka i konteksten av urolege tider i Europa i folkevandringstida og som har fenge konsekvensar i Noreg også. Dei ulike bygdeborgene i denne tida kan og sjåast på som eit naudsynt forsvarssystem mellom grupper/høvdingar i desse urolege tider. Mykje leirkarproduksjon, smykkeframstilling og våpen- og reidskapssmiing er å finne i arkeologiske funn frå perioden. Ein god del av dette er i veldig høg kvalitet og må ha vore spesialhandverk. I Merovingartid visar det arkeologiske materialet frå overgangen folkevandringstid/merovingartid fleire endringar. Motar endrar seg og stilar endrar seg. Det gav m.a. utslag i dyreornamentikk, smykker, våpen og reidskap. Kanskje har det i denne perioden vore ei merkbar nedgang i folketalet, grunngjeve i færre gravfunn. Men det kan ikkje provast og er førebels å rekne for ei hypotesa. Med grunnlag i gravmaterialet ser det ut til å vera meir vanleg å legge ulike reidskapar med dei døde. Jordbruks-, smed- og snekkarreidskapar er ofte å finne i gravene. I vikingtid held mykje av gravtradisjonane fram og jordbruksreidskapa er mykje likt dei frå merovingartida. Smedreidskapa viser eit høgt teknisk handverk og ein del smeder dreiv trulig spesialiserte våpensmier. Smykkeproduksjonen var i store seriar og vart distribuert over heile landet. Det største tal på funne gjenstandar har ein frå Vikingtid, der gravgods utgjer det store talet. Nye handels- og reiseruter utvikla seg og vikingane var eit særs reisande folk, men dei etablerte seg også mange stader utanfor Noreg. Handel gjordre også til at handelsbyar som Kaupang i Vestfold vart grunnlagt, i likheit med Hedeby og Ribe i Danmark og Birka i Sverige. Båtteknologien gjorde store framskritt i vikingtida med større, raskare og betre havgåande skip. Denne utviklinga gjorde at handels- og hærferder vart mogleg i det omfang det vart i vikingtida. Dei store skipsgravhaugane både på Vestlandet og Austlandet viser mektige ætter som styrte sine ulike områder. Skilnaden mellom eliten og folket er stor i vikingtida også, noko dei rike vikingskipsgravene vitnar om. Men dei fleste gravene ein kjenner til er likevel frå bondestanden som har mindre storstilt gravgods, med reidskap, litt smykker, våpen, ulike kar, o.l. Vikingtida som periode endar omlag midt på 1000-talet. Kristninga byrjar og dei gamle hedenske gravskikkane endar og dermed også dei rike gravfunna. Ei «ny» tid er i emning.

Kjelder: Solberg, Bergljot. (2015, 2. juli). Jernalderen I Norge. I Store norske leksikon. Hentet 6. desember 2016 fra https://snl.no/Jernalderen_i_Norge.
Solberg, B.: Jernalderen i Norge, 2. utg., 2003. Oslo.
Norges Historie, Forhistorien til ca. 800, bind1 – Forhistorien fra jægergrupper til høvdingsamfunn, 6. opplag 1993 (org. 1976)

Jarnet, smeden og samfunnet

I heile dette lange tidsspennet «jarnalderen» har «smeden» truleg spelt ei viktig rolle i samfunnet. Etter at ein forstod prosessen med å framstille jarn kom ein ny teknologi ein måtte forstå og lære. Me kan tenkje oss at dette må ha vore ei form for omveltning på mange måtar. Likevel er mykje av kunnskapen noko ein allereie hadde frå generasjonane før. Bronsen som det viktigaste metallet var ikkje lenger eigna til det ein ville oppnå og jarnet gav nye bruksområder og betre reidskapar og våpen. Det å skape flotte og praktiske ting utfrå noko som virkar ubestemmeleg, vått og samanblanda med ulikt, jarnmalmen, er det råd å tenkje seg seg kan ha virka både mytisk og mystisk i samtida. Fleire kjelder fortel om dette…m.a. Den eldre Edda.

Jarnsmiing kjenner ein til frå byrjinga av perioden (500 f.vt.) og smeden eller metallhandverkaren, saman med andre eller kvar for seg, har vore sentral i jarnaldersamfunnet. Men kor stor har statusen og rollen hans/hennar (ein kan rekne med at også kvinner har vore smedar, då truleg mest som finsmedar til smykker o.l.) vore til ulike tider? Har smeden hatt andre roller i samfunnet også? Og kor langt går det an å tolke dette med dei arkeologiske og få skriftlege kjelder me har, og med vår tidsånd (noko me ikkje kjem utanom)? For å prøve å finne ut noko av dette skal eg prøve å dykke litt ned i ulike forklåringstrekk og syn på smeden sin sosiale status i jarnalderen. Omgrepet Skandinavia er eit tildels vidt område og eg vel difor å konsentrera dette skrivet kring det ein i dag geografisk kallar Noreg, men kjem også innom Danmark og Sverige.

Den sosiale statusen til smeden har truleg endra seg i grader av sin sosiale rolle og status gjennom jarnalderen. Ein må her hugse på at sjølv om det materielle og sosiale samfunnet i teknologi og tenking på oss virkar tilnærma «statisk» på omlag 1500 år, så er dynamikken i utvikling ikkje det. Litt etter litt vert teknikkar forbetra, betre kunnskap, betre reidskap, nedgangstider og tap av kunnskap, nye sosiale strukturar og skildnader i samfunnsklasser, osb. Eg vil her kort bruke Karl Marx og hans «Historiske materialisme» for å sette ljos på dette: Grunnlaget for Marx sin materialisme er at mennesket er eit produkt av dei materielle vilkåra som er herskande i samfunnet på den tida mennesket lever. Samarbeid og arbeidsdeling mellom menneske er sentralt for overleving og for produksjon, men dette er også noko som tvingar folk inn i eit nett av økonomiske og sosiale tilhøve og bånd. Dette kallar Marx produksjonstilhøva som er med å bestemme arbeidstilhøve. levekår, osb. Det som til einkvar tid er med å bestemme produsjonstilhøva er det Marx kallar produktivkreftene. D.v.s. «teknikk, teknologi, verktøy og produksjonsmidlane». Men også dei produksjonskreftene som dei menneska som brukar reidskapane har. D.v.s. deira arbeidskraft, teknikk, teknologi, røynsler o.l. Dette er ting som etterkvart vert utvikla og betra, dermed vert produksjonstilhøva og samfunnet endra i takt med dei. Produksjonstilhøva er m.a.o. bestemt av dei herskande produktivkreftene som dei herskande klassar til kvar tid rår over. (Kjelder: Karl marx, 1992, Karl Marx, 2000.) Denne bruken av Marx i arkeologien og historieforsking er vel kjent i mange miljø. Noko som kan gje oss eit betre analysegrunnlag også når det gjeld jarnaldersamfunna, men som ikkje kan gåast nærare inn på i dette skrivet.

Førestillingar og ritual

Førestillingar og ritual som följer det å arbeide med metall og den skaparkunnskapen som ein smed må ha, kan vera ein port inn til nokre perspektiv. Dei arkeologiske funna som fyrst og fremst gjev oss forståing av smeden er tinga han/ho har laga: Reidskap til matlaging, jordbruk, handverk, våpen, smykker, kledespenner, osb. Dette materialet kan vise tilhøyrigheit, kva type smed dette er og kva for produksjon me talar om. Skildnaden på ein smed som arbeidar i eit større felleskap slik som emporium ‎(frå gresk; handelsplass, marknadsby, bymarknad) og ein som har sitt virke meir i «periferien» kan vera stor, men treng det ikkje. Handelstader (er eit brukbart omgrep, avdi byar som me forstår det ikkje passar godt på jarnalderen sine «tettstader») som Birka, Ribe og Kaupang hadde gjennom yngre jarnalder ei utvikling i smedfaget til noko som kan likne standarisering  og  «industrialisering» av enkelte smedprodukt, t.d. Bærdalspenner (Rønne, 2002: 55). Kan ein her tenkje seg at smeden i eit større handelssamfunn hadde større sosial status enn ein i eit meir perifert lokalt tilhøve? Etter mi meining stort sett ikkje. Smeden som kunne noko spesielt som andre ikkje kunne, var truleg ofte sett på som ein «magikar». Ein som kunne skape ting ut av «uformeleg» materie, til flotte, vakre ting også, måtte det vera noko spesielt ved. Om denne personen levde i tettare eller i mindre tettare samfunn spelar i så måte ikkje noko stor rolle. Det kan vera ulike grader av «sosial respekt» og kanskje kan ein smed i ein handelsby «forsvinne» meir i mengda saman med mange andre handverkarar og ein smed tilknyta nokre få gardar ha større sosial «rang»? Dei små eller større tilhøve gjer ofte noko med oss menneske, no som då, og me som handlande menneske opptrer annleis i «byane» enn på «landet». Kanskje kan missunning eller beløning også utvikle seg med større kraft i mindre tilhøve enn i større?

Etnografiske studiar kan gje oss innsikt i tidlegare tiders samfunn t.d. i høve jarnproduksjon, smed og samfunn, ved komparative studier av t.d. afrikanske samfunn der smeden går inn i eit samfunnsmessig heile med sine ritual, «magi» og mytologiske tilnærmingar. Dette ligg utanfor dette skrivet i geografisk omfang, men Randi Haaland (2004) skriv i «Technology, Transformation and Symbolism. Ethnographic Perspectives on European Iron Working» at etnografiske studiar kan gje innblikk i symbolismen ved jarnet sin transformasjon og smedane sin «rituelle kontroll» (mi bruk av merketeikn). Og at jarnet si endring er å samanlikna med det å føde. Dette skriv ho er hevda å vera ein metaformodell for sosial transformasjon (overgangsriter) og at skaping av gjenstandane er ein førestilling om guddomleg skaping av universet. Ho meinar at den vanlege tolkinga av arkeologisk materiale av jarnprodukt i Europa har lagt for mykje vekt på dei metalliske prosessar (metallurgiske) og dei økonomiske, og for lite vekt på symbolske, rituelle og forandringa si viktigheit av jarnet. Spesielt mytologien legg ho vekt på i si tilnærming.

Mytologi og litterære kjelder

Ein stad å leite etter førestillingar og mytologi er i litterære kjelder som ein har i Eddadiktinga (skreve ned på 1200-talet, truleg etter mange hundre års munnleg tradisjon), i tillegg til gude- og heltesagn, innskrifter (runer) og lovtekstar. I alle desse stadene er det råd å finne spor etter smeden (Rønne, 2002: 56). Som han skriv vil det alltid vera problematisk med bruk av slike kjelder sidan dei manglar «historisk» (mi bruk av ord og merketeikn) kontinuitet. Men det me er ute etter her er dei mytologiske aspekta ved desse kjeldene og difor kan t.d. sagn og gudeforteljingar vera med å fortelje oss noko om smeden sin virkemåte og sosiale status. Noko som det og kanskje kan «lesast» ut av slike litterære verk er etter mi meining også knyta til «økonomisk»og sosial skilnad. Ola Rønne (Ibid: 56) hevdar at ein del av det mytiske materialet også kan sjåast att i ein materiell kultur. Han nemner som døme heltediktinga om Sigurd Fåvnesbane og Volund smed som gav ei rekkje ikonografiske uttrykk i yngre jarnalder og mellomalder. Motiv av dette sagnet er på Hylestadportalen (Historisk museum i Oslo).

Dei mange gudedikt og heltedikt i Den eldre Edda tyder på at dei var vel kjende i jarnalderen. Og ein kan spørje seg om ikkje kunnskapen om dette og «smeden sin kunst» var så tett bunde saman i folk sine førestillingar at det som kom ut av smija var forstått som ei «gudegåve» transformert til materiell kultur i form av attkjennande gjenstandar frå mytene og segna? Er det slik den «eineståande» smeden kan forståast i samtida sine auge, den magiske «tryllaren» som skapte «gull ut av gråstein», med gudane si hjelp? Eller er smeden eit meir samansett fenomen, som i det daglege like fullt var marginalisert som ein simpel «skrotnisse» og av dei lågast stilte i samfunnet? Det er truleg litt av begge deler, men det er lettare å sjå den mytiske delen av smeden sitt arbeid med dei litterære kjeldene som bakteppe enn den kvardagslege og handverksmessige delen i dei same kjeldene. Heltedikta om Sigurd Fåvnesbane og gudedikt som «Voluspå» i Den eldre Edda er viktige døme på smeden sin mytiske plass i folketrua.

Rønne (Ibid: 57) skriv at ein må prøve å lesa ut frå tekstane kva for motiv, kontekstar og atributt som kan knyttas til smeden. Og om eit fenomen dukkar opp fleire stader styrkar dette inntrykket om at dette er noko som karakteriserar smeden. Men kan desse karakteristikkane gje oss noko peikepinn på smeden sin sosiale status, kva for lag av samfunnet høyrer smeden til i – høg, låg? Rønne nemner nokre dømer på motiv frå dei litterære kjeldene som kan forklåre trekk ved samtida si oppfatning av smeden: Skallagrimfamilien frå Eigilsoga og Volund smed frå Volundskvadet kan kle seg i dyreham (å hamast), smiing er i norrøn mytologi knyta til dverger, som igjen er knyta til dauingar. Skallagrim vert båren ut gjennom veggen når han døyr som er eit tydeleg teikn på at dei etterlatne var redd for attgangarar. Smiing vert ofte knyta til hemmelig kunnskap, m.a. om runer.
Dei viktigaste motiva i tekstane, skriv Rønne (Ibid: 57) vidare, som omhandlar smeden er: hamtakingsmotivet, at smija ligg vekk frå garden, ved vatn og at smeden har hemmeleg kunnskap. Transformasjon er eit motiv, smeden kan endre seg til eit dyr, men han kan også transformera jarn til reidskapar, ved hjelp av elden. Ei forteljing er om Skallagrim si gravferd der han får smedverktøyet sitt med i grava, og at dei etterlatne er redd for attgangeri. Dette Rønne her tek føre seg gjev ei kjensle av ein veldig samansett «smed», med mange gjeremål og skjebnar. Men eit heilt og sanneleg inntrykk av smeden i jarnalder gjev det etter mi meining ikkje. For det første er biletet for fragmentert til å ha ei full forståing av smeden sin sosiale status per se (noko som ikkje er underleg sidan me talar om 1000-2000 år attende), og for det andre fortel det arkeologoske materialet vel så mykje om smeden sitt «daglege» virke, i dei gjenstandsgruppene og kontekstane me til no har kunnskap om, og ikkje så mykje om den sosiale statusen. Om råd er må ein tråkle seg vidare i forsøka på å nærme seg meir inn i smeden sitt liv og virke.

Smeden og statusen

Enkelte smedar kan ha nytt høg status i samfunnet. Kan det vera grunna deira «tilgang» på hemmeleg kunnskap, dei kunne noko som ingen andre kunne? Kan det og vera grunna deira (spesialiserte) evner med utmerka handverk, som viser seg i prima utføring av sverd, spyd, ulik reidskap, smykker, dekorering, o.l.? Og er det då grunnlag for å hevde at alle graver med smedverktøy og det heile, er smedgraver, antan høg eller låg status?

Smedgrava frå Bygland i Morgedal, Telemark, som vart oppdaga i 1944, viser eit omfattande materiale av gjenstandar. Grava er datert til Yngre Vikingtid (Blindheim, 1963: 32). I grava låg det økser, sverd, spydspissar, smitenger, slegger, ambolt, sigd, ljå, hesteutstyr, m.m. Dette funnet er sett på som rikt i norsk samanhang, også sett i ljos av dei rike vikingetidsgravene. Det er mange våpen i denne grava saman med smedverktøy og anna. Det at det er smedverktøy, er det nok grunnlag for å hevde at grava er ei smedgrav? I og med den store og tildels einsidige gruppa med smedverktøy indikerar Charlotte Blindheim at det kan vera ei smedgrav. Ho nemner også det kjente «depotfunnet» frå Mästermyr på Gotland med ei verktøykasse full av ulike smedreidskap og snekkar reidskap. Eit reidskapsfunn ho meiner er det einaste i rikdom i Norden som kan jamførast med Byglandsfunnet (Ibid: 33). Men Mästermyrfunnet viser ein meir allsidig handverkar i høve Byglandsfunnet som går i meir retning smeden, meiner ho (Ibid:36). Irmelin Martens (2002: 173) skriv at Byglandsgrava si spesielle karakter med ei gong gjev eit inntrykk av ein smed med fagleg posisjon langt over gjennomsnittet. Men at det er problematisk å gje spesielle tolkingar av eit enkeltfenomen. Difor trekjer ho inn anna materiale frå ei anna grav (smedgrav frå By i Løten, Hedmark) for å prøve å finne likheiter og ulikheiter i høve fenomenet smedgrav. Dette er også eit samansett funn med våpen, smedreidsskap og hesteutstyr, i tillegg til nokre smykker. Gravgåvene indikerar ei ryttargrav og våpna er smeden sine eigne produkt og at denne smeden hadde høg sosial status (Ibid: 175). Ho meinar at desse to gravene (og andre) kan kombinera flott utførte våpen og smedutstyr og likevel kallast smedgraver og høg sosial status, men at det er vanskeleg med altfor bastante konklusjonar (Ibid: 182-184).

Hjå arkeologar og i forsking heilt frå 1920-talet med Sigurd Grieg til 1950-talet med Jan Petersen og 1970-talet med Thorleif Sjøvold, har det tonegjevande vore at så lenge smedverktøyet har vore det einaste eller det dominerande utstyret i ei grav, så er det å rekne for ei smedgrav. Det same akseptet blant forskarar har vore at smeden har hatt sin høge status. Men ikkje alle vil hevde dette og set spørsmålsteikn med heile konseptet «smedgrav». Spørsmålet om smeden sin plass i samfunnet heng også saman med spørsmålet om handverket har vore utført av frie omreisande fagfolk eller om dei var bundne til verkstader og/eller avgrensa geografiske tilhøve (Straume, 1984: 45). Når det gjeld den siste gruppa (noko Straume kallar bondesmedar) kan dei ha vore frie eller ufrie medlemmer av samfunnet, skriv Eldrid Straume. Hovudspørsmåla Straume (Ibid: 46) tek opp er om gravmaterialet kan fortelje noko om dei spesialiserte smedane var bufaste eller omreisande og om den sosiale posisjonen, og kan denne posisjonen ha endra seg i løpet av jarnalderen?

Frå eldre romartid er det eit langt tidssprang før smedgraver på nytt dukkar opp i funnmaterialet (500-600-talet). Berre nokre få er kjent frå Norden (Ibid: 50). Det har vore vanleg å rekne med at mange spesialiserte smedar var omreisande. I yngre jarnalder har det også vore vanleg å snakke om omreisande smedar. Men Straume meiner funnmaterialet frå denne perioden er for lite til å stadfeste om smeden har vore bufast eller omreisande og om smeden sin sosiale status (Ibid: 54). Ho skriv vidare at det ikkje er noko nemneverdig skildnad mellom eldre og yngre jarnalder i høve til bufast eller omreisande. Her stiller Martens (2002: 176) spørsmålet om ein kan trekje slike konklusjonar på eit så generelt grunnlag. Men marknadsplassane, skriv Straume (1984: 54), gav finsmedyrket betre moglegheiter med etablering av nye verkstader, betre omsetning og spreiing av produkta. Det har truleg vore god kontakt og reising med smedar eller andre metallarbeidarar (ikkje-jarn arbeid) mellom vikingtidsbyane Kaupang, Birka og Ribe. Der kunnskap om teknikkar i støyping, bruk av blymodellar, støypeformer, bruk av messing, koparblandingar, o.l. har vorte utveksla (Pedersen, 2014: 59-60). Det virkar som handelsfolk og handverkarar har hatt lange reiser og utvekslingar. Ulike typar råmateriale, m.a. ei spesiell type leire (kaolin) tyder på det (Ibid: 61). Også kontaktar frå kontinentet t.d. det frankiske/frisiske området tyder på omreisande handels- og handverksfolk (Ibid: 62). Mange av desse kan mykje sannsynleg ha vore folk med høgare sosial status og ikkje berre av lågare byrd. Det same kan truleg gjelde for «jarnsmedar»?

Avslutning

Fleire forskarar har med utgongspunkt i dei velutstyrte gravene med smedutstyr frå yngre jarnalder i Norden sett det som uttrykk for smeden sin høge sosiale posisjon. Nokon hevdar at smeden har vore frie borgarar mens andre hevdar det motsette (dette utfrå ulike kjelder på kontinentet) (Straume, 1984: 54). Den sosiale statusen er etter mi meining, framleis vanskeleg å heilt gripe. Men det virkar i alle fall truleg at enkelte av det som kallast smedgraver har vore for spesialiserte smedar som kan ha hatt ein høg sosial status. Om denne sosiale posisjonen har endra seg i løpet av jarnalderen virkar det som dei ulike arkeologiske og litterære kjeldene også gjev ulike svar på. Når me tolkar det arkeologiske materialet og dei skriftlege kjelder me har, er det viktig ta med at det er våre «moderne briller» me ser med. Men, der me klarar å «kaste» litt av dette av oss kan truleg historien tre klårare fram. Og framtidig forsking vil håpnadsfullt gje oss eit endå betre bilete på jarnalderen, smeden og samfunnet.

Litteraturliste:

Blindheim, C. (1963) Smedgraven fra Bygland i Morgedal. Viking XXVI, 25-80. Oslo.

Haaland, R. (2004) Technology, Transformation and Symbolism. Ethnographic Perspectives on European Iron Working.
Norwegian Archaeological Review 37 (1): 2-19. http://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/00293650410001207

Karl Marx: «Forord til Kritikk av sosialøkonomien», i Det beste av Karl Marx (Fredrik Engelstad red.), 19-22, Pax Forlag A/S, 1992. Oslo.

Karl Marx: «Den tyske ideologi (utdrag)», i Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter, 109-172, De norske Bokklubbene, 2000. Oslo.

Martens, I. (2002) Smeden og hans produkter i norsk vikingtid. I E. Høigård Hofseth (Red.)
UKM–en mangfoldig forskningsinstitusjon, UKM skrifter 1, 173-185. Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oslo.

Pedersen, U. (2014) Urban craftspeople in Viking-age Kaupang. I G. Hansen, S. Ashby & I. Baug (Red.)
Everyday Products in the Middle Ages: Crafts, Consumption and the Individual in Northern Europe c. AD 800-1600, 51-68. Oxford.

Rønne, O. (2002) Smeden i jernalder – ildens hersker. Primitive Tider, 5, 55-63.
http://eir.uib.no/home6/hbe097/Downloads/Primitive_tider_2002_2.pdf

Straume, E. (1984) Smeden i jernalder, bofast–ikke bofast, høy eller lav status.
Universitetets Oldsaksamling Årbok 1984/1985, 45-58. Oslo.

——————————————————————

Brønnen ble funnet i Kerameikos nordøst for Akropolis.

Orakel fra oldtiden funnet i gresk brønn

For første gang har det dukket opp et orakel fra antikken i Hellas» hovedstad Aten.

18. juni 2016 av Nanna Apergis – historienet.no

I Atens sentrum – litt nordvest for Akropolis – ligger det gamle pottemakerstrøket Kerameikos. Bydelen har siden antikken vært kjent for å være særlig frodig – takket være elva Eridanos, som renner gjennom byen.

Antikkens grekere bygde derfor en lang rekke brønner i området, så byens borgere kunne få rent drikkevann. Men nå viser det seg at Kerameikos» brønner skjulte annet enn vann.

En av brønnene er nemlig hjemsted for et 1800 år gammelt orakel tilegnet guden Apollon.

Verdens navle

Kerameikos har vært under utgravning det siste århundret, men først i 2012 oppdaget man det som nå har vist seg å være et orakel – en såkalt «omphalos». En «omphalos» er en kjegleformet stein som representerer verdens navle.

Arkeologene fant orakelet i en rund brønn med mer enn tjue inskripsjoner på gammelgresk, som alle gjentok den samme setningen:

«Kom til meg, oh Paean, og bring meg det sanne orakel»

Paean var Apollons tilnavn. Han var gud for spådomskunst, kultur og vitenskap, og hans mest berømte orakel ligger i byen Delfi.

Brønnen som skjulte orakelet, er bare 65 cm i diameter. ©Jutta Stroszeck

Hellig vann

Antikkens grekere søkte ofte råd hos orakler – for eksempel hvis de ville finne en kjæreste, ble syke eller ville vite mer om fremtiden.

Den viktige rollen oraklene spilte for grekerne har medført at det atenske orakelet ble plassert i vann, mener arkeologene.

«Vann, særlig drikkevann, var hellig for oldtidens grekere. De mente at vannet ble beskyttet av nymfer,» sier Jutta Stroszeck, leder utgravningen i Kerameikos.

————————————————————————————

På Atens gymnasion kunne den rette kandidaten få jobb som gymnasiark. Den gikk ut på å skrape skitt og olje av atletene.

©Scala Archives, Rex/All Over & AKG Images

Antikkens NAV: Vi hyrer bare de fattigste

Oldtidens atenere arbeidet bare dersom de absolutt måtte – og absolutt ikke som vanlige lønnsmottakere. Fysisk arbeid var noe slaver og utlendinger tok seg av, atenerne hadde nok med kunsten og demokratiet.

7. juli 2016 av Benjamin Thomas Christensen – historienet.no

Fysisk arbeid var direkte uverdig for atenerne. For dem var en fri manns sanne mål med tilværelsen å delta i byens politiske forsamlinger og det fuktige selskapslivet.

Bare de rikeste av Atens rundt 40 000 frie menn kunne nyte livet uten å arbeide. Det store flertallet måtte ha en jobb for å kunne brødfø familien.

Men de måtte arbeide som selvstendig næringsdrivende, for det var under en ateners verdighet å være lønnsmottaker og ta imot ordrer fra andre – selv den store greske statsmannen Solon (cirka 640-560 f.Kr.) hadde jo livnært seg som handelsmann i en periode.

Denne frihetstrangen åpnet for et stort antall yrker som måtte være til stede for at storbyen skulle fungere: Bakere, smeder, skreddere, skrivere og mange andre drev egne virksomheter.

Under seg ansatte atenerne utlendinger, som ikke hadde stemmerett, samt slaver til de tyngste oppgavene.

Send sønnen din ned i gruvene

Aten hentet en stor del av rikdommen fra sølvgruvene i Laurion. Borgere kunne leie retten til å utvinne sølv – mot å betale en avgift til bystaten, som eide gruven.

Jobben som gruvearbeider var kanskje den kjipeste av alle i Hellas, og bare folk som allerede sto nederst på samfunnets rangstige, tok slikt arbeid. Lønna var lav, og arbeidet farlig. Gruvegangene var som regel så trange at bare barn kunne krype gjennom dem. Derfor ble særlig sønner av fattige og slaver rekruttert.

En gruvearbeiders gjennom­snittlige levetid var bare fire år på grunn av farlige gasser og ganger som raste sammen, så jobbmulighetene var gode i Laurion.

Søkes: Gruvearbeider

Vi tilbyr: Fast arbeid i Laurions sølvgruver sør for byen. Arbeidet foregår under jorden og krever ingen forkunnskaper.

Vi forventer:

  • At du har en sterk sønn.
  • At han er maksimalt fem fot høy (150 cm).
  • At han verken lider av klaustrofobi eller lygofobi (angst for mørke) eller faller for fristelsen til å stjele fra sølvgruven.

Gruvearbeideren overlevde sjelden mer enn fire år. ©Granger/Polfoto

Ta styringen over Atens OL-lag

Rike atenere var kanskje bedagelig anlagt, men én jobb sloss de om: stillingen som gymnasiark – det vil si leder for gymnasion der byens friidrettsstjerner trente.

Denne stillingen var så misunnelsesverdig at bare medlemmer av de fineste og rikeste familiene kom i betraktning. Og penger måtte de ha, for i løpet av den ett-årige ansettelsestiden skulle gymnasiarken betale alle utgifter til atleter og gymnasion.

Dessuten skulle gymnasiarken holde ro og orden på anlegget, være instruktør for utøverne og straffe bråkmakere.

Til gjengjeld for pengene og bryderiet kunne gymnasiarken sole seg i æren atletene vant ved idrettsstevnene som Olympia og tre andre greske byer byttet på å arrangere.

Søkes: Gymnasiark

Vi tilbyr: Den prestisjefylte stillingen som forstander av Atens gymnasion. Stillingen er ulønnet og tidsbegrenset.

Vi forventer:

  • At du er en fri borger.
  • At du er bemidlet og betaler alle utgifter.
  • At du vil vaske og tørke atletene etter trening.

Piker til fest og fornøyelse

Fløytepiker var sammen med harpepiker og lyrepiker et fast innslag på atenske fester. Når festen hadde vart noen timer, var det andre behov enn musikk som meldte seg.

Verten forventet nå at de unge kvinnene sto seksuelt til rådighet for de oppstemte gjestene.

De unge musikantene opptrådte også på Atens store idrettsplass, gymnasion, der musikken skulle oppmuntre atletene mens den harde fysiske treningen pågikk.

Søkes: Fløytepiker

Vi tilbyr: En avvekslende jobb som fløytepike ved fester og religiøse høytider.

Vi forventer:

  • At du er ung og kjønnsmoden.
  • At du er presentabel og viser din sjarm.
  • At du er musikalsk og kan håndtere fløyten.

Atens menn krevde en hel del av de unge fløytepikerne. ©M. Evans/Scanpix

Kan du holde meg frisk?

Selv om Hellas var kjent for sin høyt utviklede legekunst, og Aten hadde et stort antall privatpraktiserende leger, tydde mange borgere likevel til en «Klara klok» hvis de ble rammet av sykdom.

Noen av byens rikeste borgere hadde sågar sin egen «Klara klok» ansatt som en fast del av husstanden.

Husets «kloke kone» begynte dagen tidlig med å gå ut i markene rundt byen for å plukke urter og planter.

Disse tok hun med hjem og laget miksturer mot alt fra hårtap til mageknip og hundrevis av andre lidelser en vanlig atener kunne bli utsatt for.

«Klara klok» behandlet også sår.

Søkes: Klara Klok

Jeg tilbyr: En betrodd stilling som «Klara klok» i min familie, der du også inngår i husholdningen.

Jeg forventer:

  • At du vet alt om helbredende urter og hvilke guder det skal ofres til.
  • At du er enke eller ugift.

Gjør eiendommen min lønnsom

Mange av Atens rike borgere eide mye jord i distriktene – men arbeidet med å drive landbruk overlot de til en forvalter.

Søkere til stillingen kom gjerne fra Atens middelklasse, selv om det normalt ble sett ned på at en fri borger arbeidet under en annen. Stillingen innebar nemlig en høy grad av selvstendighet.

Den som fikk jobben måtte være en habil bonde og god til å administrere. Stillingen var så godt lønnet at forvalteren kunne spare opp og få råd til å kjøpe en eiendom selv, som han naturligvis ville overlate til en forvalter.

Søkes: Forvalter

Jeg tilbyr: En godt betalt stilling som forvalter av en land- eiendom. Gode inntjeningsmuligheter. Arbeidet styrer du selv.

Jeg forventer:

  • At du vet alt om landbruk.
  • At du kan regne.
  • At du bor på eiendommen med familien din.

Forvalteren drev eiendommen for en rik atener som hadde nok med å gjøre ingenting. ©Scala Archives

Lærling med kunstnerisk talent

Hvis en ung mann var så heldig å bli ansatt i et av Atens pottemakerverksted, var lykken gjort. Med flid og talent kunne han nemlig gjøre seg håp om at det en dag var han som laget de flotte, dekorerte karene og krukkene som byen var kjent for.

Før den unge mannen nådde målet, måtte han gjennom en lang læretid som altmuligmann på verkstedet. Som lønn fikk han kost og losji. Til gjengjeld ble det forventet at lærlingen hjalp til i mesterens husholdning.

På 400-tallet var Atens pottemakerfag preget av stor kreativitet og høye tekniske ferdigheter. Pottemakere måtte til slutt merke varene sine med en egen logo for å sikre seg mot piratkopiering.

Sammen med pottemakeren arbeidet en maler som dekorerte leirvarene med motiver fra hver dagen, heltesagn og mytologi.

Søkes: Pottemaker

Jeg tilbyr: I første omgang en plass som lærling. Oppgavene er å slipe leire og holde fyr på ovnen. Du bor hjemme hos meg.

Jeg forventer:

  • At du kan ta i et tak.
  • At du har talent for håndverket og kan tegne.

Hesteveddeløp

Hesteveddeløp var en stor industri i det romerske imperiet og ble en del av de olympiske leker i det antikke Hellas i 648 f. Kr. ©Wikipedia

Antikkens grekere praktiserte Fair Play

Fair Play-regel betydde at veddeløpshester i antikkens Hellas og Roma bare kunne glemme en lang og lysende karriere.

12. mai 2016 – historienet.no

Den norske travhesten Rex Rodney hadde aldri blitt en superstjerne hvis den hadde levd i antikkens Hellas.

Grekerne, som også drev med hesteveddeløp, hadde nemlig en helt spesiell Fair Play-regel: Når en hest først hadde vunnet et løp, fikk verken den eller eventuelle andre hester av samme eier delta i et løp igjen. Derfor var det bare mulig å vinne et hesteveddeløp én enkelt gang.

Det avslører inskripsjonen på en steintavle som er funnet i byen Konya i Tyrkia.

Verdens eldste regler

Inskripsjonen, som er 2000 år gammel, beskriver reglene for datidens hesteveddeløp og er dermed verdens eldste nedskrevne veddeløpsregler.

Tavlen er en del av en hippodrom som både grekerne og romerne brukte til veddeløp. Språket er gammelgresk, men tavlen ble brukt av romerne som en hyllest til den romerske travkusken Lukuyanus.

Alle fikk like sjanser

Hesteveddeløp har vært avholdt over hele verden siden oldtiden, men reglene har endret seg opp gjennom årene, og i dag er det mulig å delta flere ganger, selv om man vinner et løp.

Men i antikken skulle alle få like muligheter til å vinne.

«Det var en edel regel som viste at hesteløp – i motsetning til i dag – var basert på gentleman-atferd,» sier professor Hasan Bahar fra historisk fakultet ved universitetet i Selçuk.

Superstjernestatusen som Rex Rodney oppnådde i Norge på 1980- og 90-tallet, var det dermed neppe noen hester som fikk oppleve i oldtiden.

———————————————————————————–

Overgangen fra eldre til yngre jernalder.
Et mysterium som kanskje kan finne sin løsning.

Av Bergljot Solberg
Skandinaviske arkeologer har i mer enn hundre år vært oppmerksomme på at det nokså samtidig skjedde flere endringer i det arkeologiske materialet fra jernalderen. Endringene ble grunnlag for det kronologiske skillet mellom eldre og yngre jernalder, der folkevandringtid tilhørte eldre jernalder og merovingertid yngre jernalder (i Sverige og Danmark er det andre periode betegnelser). Opprinnelig var det endringer i gravutstyr som ble vektlagt.
Oppfatningen av når endringene skjedde har endret seg noe. I min studiettid ble overgangen mellom eldre og yngre jernalder satt til 600 e.Kr. Ca. 1980 ble den endret til enten 550 eller 560/70. Den siste tidfestingen var basert på nye gravfunn med gjenstander dekorert i Salins stil II.
Jeg vil først trekke frem ødegårdene. I områder som Jæren og Lista utgjør de synlige steinbygde tufterne med steingjerder og rydningsrøyser et karakteristisk innslag i kulturlandskapet. Bare på Flat-Jæren er det kjent nesten 200 ødegårder. Ødegårdene Sostelid i Vest Agder og Ullandshaug i Stavanger har begge vært arkeologisk gransket, Sostelid av Anders Hagen, Ullandhaug av Bjørn Myhre.
Sostelid ligger oppe i åsen ca. 450 meter over havet nær overgangen til heiene mot Sirdalen. Ullandhaug ligger derimot på flatlandet i Stavanger komune. Ifølge Bjørn Myhre var Jæren i folkevandringstid før ødegårdsfasen et tilnærmet skogfritt landskap, med omkring 440 gårdstun som til sammen har rommet 4000 mennesker og 7000 storfe, foruten sauer og geiter. Ved overgangen til merovingertid ser gårdsanleggene ut til å være lagt øde over hele Sørvestlandet.
Men ikke bare enkeltgårder ble lagt øde på 500-tallet. Det samme gjelder landsbyen Forsand hvor det hadde vært sammenhengende bosetning fra eldre bronsealder av. Før landbyen på Forsandmoen ble forlatt var det sentrum for et jordbrukssamfunn som er beregnet til å bestå av 200-240 personer.
I folkevandringstiden var det en rik produksjon av leirkar. Keramikk var en av de vanligste gravgavene, og en finner dessuten keramikk-skår der folk bodde fast eller oppholdt seg midlertidig. Keramikk fra nausttufter viser også at de har vært en viktig handelsvare. På Augland ved Kristiansand skiller bosetningen seg fra et vanlig jordbrukssamfunn ved at her har foregått en storstilt keramikkproduksjon. Det er ikke utenkelig at denne spesialiserte virksomheten lå til grunn for etablering av landsbyen. Etter 500-tallet ble det ikke produsert keramikk i vårt land igjen før omlag 1700, med andre ord ca. 1200 år senere.
I Vestre Gausdal ble store fangstsystem for elg liggende ubrukte, og jernutvinngen der redusert.På Fet i Sysendalen, Eidfjord i Hordaland, synes jernutvinningen å ha opphørt før 600, og hus ved siden av jernvinneplasssen som var i bruk i folkevandringstiden, er blitt forlatt.
I 1980-årene ble arkeologene klar over at det har vært en omfattende virksomhet i skogsområdene i Trøndelag basert på myrmalm og skog. I dag kjenner en flere hundre jernvinneanlegg. Anleggene viser en påfallende standardisert form og håndverksmessig utførelse, og ovnene og organiseringen av dem gir inntrykk av en velutviklet og profesjonell drift. Den samlede produksjonen har vært langt større enn det lokale behovet. Den velorganiserte jernproduksjonen i Trøndelag brøt helt sammen på 500-tallet, og den sofistikerte teknologien gikk i glemmeboken. Et par hundre år senere dukker det så opp en helt annen teknologi som krevde en atskillig enklere organisering og mindre mannskap.
Som allerede nevnt, var periodeskillet mellom eldre og yngre jernalder i stor grad basert på gravmaterialet, der det ble avdekket markante endringer i kvinners draktutstyr og i de våpen menn fikk med i graven.
Ser vi på våpenutrustningen først, fant det først og fremst sted en forenkling. Det tveeggete sverdet fra folkevandringstiden, som kunne vært rikt prydet med gullbelagte hjalter og rikt dekorert, slik som dette sverdet fra Snartemo i Vest-Agder, ble avløst at et kort enegget sverd, Spydparet fra eldre jernalder besto av en lanse og et kastespyd. I merovinertid var kastespydet borte, bare lansen ble beholdt. Øksen som ble en del av våpensettet i sen folkevandringstid, kom nå i vanlig bruk.
Kvinnesmykkene endret fullstendig form. Korsformede spenner var vanlige i kvinnegraver i folkevandringstid, mens relieffspenner opptrådte i høystatusgraver. I første del av merovingertid var bøylespennene borte, og kvinnesmykkene besto av et par små, runde spenner av bronse, gjerne med et midtstykke av f.eks. hvalrosstann.
Når det gjelder tall på gravfunn, skal vi huske på at folkevandringstiden varte i 150 år, mens merovingertiden varte i 250 år.
Ved overgangen til merovingertid synker antallet gravfunn sterkt her i landet. For eksempel kjenner en i Vestfold bare elleve sikre gravfunn fra tidsrommet 550-700 mot ca. 200 fra perioden 350-550. I Agder fylkene er nedgangen enda mer markert, Mens det herfra er ca. 500 gravfunn fra folkevandringstiden, er det fra samme område bare tolv fra merovingerden og ingen av disse er fra perioden 550-700.
Også i Nord-Norge er det en nedgang, henimot en halvdering av funn, fra første århundre av merovingertid sammenlignet med antall funn fra siste århundre av folkevandringstiden (61 mot 36).
Også sammensetningen av gravfunnene endres. Et nytt element i merovingertiden er at redskaper, og særlig da jordbruksredskaper nå blir en del av gravgodset. Samtidig forsvinner de såkalte høystatusfunn- definerte som sånne ut fra gjenstander av edelmetall og importerte glass og bronsekar.
Også i Danmark er importgjenstander fraværende. Ifølge Høylund Nielsen (2006) synes kontakter med fremmede områder å ha blitt totalt forstyrret eller brutt i siste halvdel av det 6. århundre og gjennom hele 7. århundre, for å bli gjenetablert i det 8. århundre.
Her i landet er de eneste importgjenstander som er observert, glassperler i enkelte kvinnegraver.
Apropos kvinnegraver. Kvinnegravene utgjør i merovingertid en langt mindre andel av gravmaterialet enn i folkevandringstiden. I Vest-Norge er bare knapt en femdel av gravene kvinnegraver, og i første del av perioden er andelen bare 14 %.
De mange endringene har vært tolket ulikt. De fleste har ansett at endringene i materialet reflekterer en eller annen form for krise. På 1980-tallet var det flere, blant annet meg selv, som støttet oppfatningen av et pestutbrudd, at den justinianske pesten som brøt ut i Konstantinopel i 541, også hadde rammet Skandinavia og ført til en desimering av befolkningen.
Men det er også andre oppfatninger. Enkelte har hevdet at det ikke har vært noen desimering av befolkningen eller noen krise i samfunnet. I stedet ser de endringene i materialet som et resultat av omstrukturering i samfunnet. Nedgang i tall på graver kan være resultat av mange gårder som ble drevet av selveiende bønder i folkevandringstiden, i merovingertid var kommet i hendene på mektige ledere i samfunnet og ble drevet av mennesker som ikke hadde eiendomsrett til jorda. Ødegårder var blitt lagt øde som resultat av en styrt prosess.
I løpet de siste 20-25 år har vitenskaper som historie, geofysikk og dendrokronologi kommet med resultater som er sentrale for å forstå noe av det som kan ha skjedd i årene rundt 540 og som kan bidra til å se endringene i det arkeologiske funnbildet i nytt lys.
I 1980-årene knyttet geofysikerne Stothers og Rampino et antatt vulkanutbrudd til klassiske opptegnelser som forteller om et spesielt værfenomen i året 536 e.Kr. I året 536 skrev nemlig den bysantinske historikeren Procopius at det» i dette året fant sted et ytterst fryktelig forvarsel, for sollyset ikke hadde noen styrke det minnet mer om en solformørkelse, for strålene solen kastet var ikke klare. Fra det øyeblikk fenomenet dukket opp, var mennesker hele tiden påvirket av krig, hungersnød og andre dødelige ting.»
Også den romerske statsmann og skribent Flavius Cassiodorus beskriver at i Italia hadde solen i året 536 mistet sitt sedvanlige lys og fått en blålig farve. Hendelsen beskrives også av kirkehistorikeren John av Efesos, gjenfortalt av den syriske biskop Michael. Det fortelles at solen skinte i ca. 4 timer, og lyset fra den var bare en svak skygge. En samling av biografier for paver beretter om en sultkatastrofe i «hele verden». Ifølge de sen-antikke forfatterne varte formørkelsen i 18 måneder til ut på høsten 537. Det foreligger også skriftlige beretninger om frost og snø i juli og august i Nord China i 536 fulgt av mislykkede avlinger og sult.
Værfenomenet i 536-537, som er blitt omtalt som «dust veil» eller bare «hendelsen», var ikke begrenset til mindre områder, men et fenomen som i hvert fall omfattet den nordlige halvkule.
I Nord-Europa er skriftlige kilder stort sett fraværende på denne tiden. Kun de Irske Annaler har informasjon om dårlige tider. De forteller om «failure of bread» i 536, og det samme også i 539.
På 1990 tallet viste flere dendrokronologiske undersøkelser at det i år 536 e.Kr. og i flere av de påfølgende år var unormalt dårlig vekst for trær over nesten hele den nordlige halvkule. Faktisk gjelder denne effekten nesten hele tiårs perioden 536-545. Verst var det i 536, 538, 539, 540, 541 og 545. Årringsserier av eik fra Irland, Skotland, England, Nederland, Tyskland og Polen liksom av furu, lerk og andre treslag i Nord-Sverige, Nord-Finland, Sibir og Mongolia viser at tretilveksten var svært liten, noe som i første rekke avspeiler lav temperatur. For Nord-Skandinavia har en ut fra treringsseriene hypotetisk beregnet at middeltemperaturen om sommeren sank med 3-4 grader Celsius. Sansynlig ble også vintrene kaldere enn normalt.
Disse studiene koblet opp mot de nevnte skriftlige kildene førte raskt til en intens debatt der geofysikere og dendrokronologer søkte etter hvilken eller hvilke naturkatastrofer det kunne dreie seg om, var det vulkanutbrudd eller et komet- eller meteoritt nedslag? Denne diskusjonen er ikke avsluttet, og flere hevder at en 10 års varighet av den klimatiske nedturen ikke lar seg forene med et enkelt vulkanutbrudd, at det må skyldes flere sammenfallende fenomen.
Akkurat den diskusjonen skal jeg ikke gå nærmere inn på. Jeg vil først og fremst trekke opplysningene i de skriftlige kildene og resultater av dendrokronologiske undersøkelser inn i diskusjonen. Som nevnt er det kalde klimaet i årene rundt 540 påvist over hele den nordlige halvkule Den må dermed ha gjort sin virkning ikke bare i vårt land, men også i våre naboland.
Resultat for 86 lokaliteter som er utgravd i Uppland, viser at det samlede tall for bosatte lokaliteter falt med hele 75% i løpet av 6. århundre (Hans Gothberg 2007). Dette synes å ha skjedd plutselig i et område der jordbruket hadde vokst i de foregående århundrer. I mange tilfeller ble bosetninger som hadde vært sammenhengende i de foregående 1000 år, forlatt. Også Daniel Löwenborg (2010) som har sett på graver i Västmanland, fant et identisk mønster. Av et samlet antall på 65 gravfelt var det bare 5 som forsatt var i bruk etter 6. årh. Pollenanalytiske undesøkelser av Stig Welinder fra Västmanland i 1974 viser en drastisk nedgang i pollen fra kulturplanter ca. midten av det første årtusen. Torun Zachrisson hevdet i 2011 at klimakrisen sammenfaller med endringene i det agrare landskap.
I Norge viser studier fra et sentralt jordbruksområde som Hedemarken at det ser ut til at det foregikk en bebyggelseskontraksjon i eldre merovingertid, mens bebyggelsen igjen ekspanderer i yngre merovingertid og vikingtid (Pilø 2000:181f.).
En pollenundersøkelse fra Vestvågøy i Lofoten – publisert i 2012 i Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America – indikerer også en endring ca. 550. Spor av mennesklig påvirkning samt av beitende dyr, nådde et maksimum ca. 500 e.Kr. Ca. 550 startet imidletid en nedgang i utnyttelse, med en klar diskontinuitet ca. 600.

 

Når det gjelder ødegårder er slike tallrike i flere svenske områder. Bo Gräslund og Neil Price hevdet i 2012 at det på Øland og Gotland er registrert ca. 1300 jernalder tufter som synes å ha blitt forlatt i det 6. årh. I Norrland, Ångermanland i Sverige, er gårdsanlegget Gene arkeologisk gransket. Dere ser at husene markert med orange er fra den aktuelle perioden. Den lille hvite firkanten representer sporene fra middelalder. I Norrland ble Gene og andre sentrale gårder med store hus for folk og fe lag lagt fullstendig øde.
I Norrland er det fra folkevandringstiden bevart mange rike gravfunn og mange storhauger. Her ser vi storhaugene ved Högom i Medelpad. En av gravene derfra er blant de rikest utstyrte våpengraver i skandinavisk folkevandringstid. I alt har graver, gårder og skattefunn plassert området på en liste av antatte småkogedømmer i Skandinavia slide. I den etterfølgende vendeltid er de aristokratiske gravene borte, og antall graver utgjør knapt halvparten av antall graver fra folkevandringstid.
For meg er det nærliggende å knytte de mange og markante endringens til den nevnte klimakrisen. For å forstå hva kuldeperioder kan innebære for mennesker søker jeg støtte i opplysninger fra historisk tid. For det har vært klimaendringer også i historisk tid. Jeg tenker da på den såkalte lille istid. Den lille istids maksimum settes gjerne til 1740-tallet.
Audun Dybdal ved NTNU har i flere artikler (2010, 2014) sett nærmere pa kriseårene 1740-1742. Fra denne perioden foreligger et relativt allsidig og fyldig kildemateriale som kan kaste lys over disse kriseårene.
I 1735 kom det nemlig et pålegg fra kommersekollegiet i København om at prestene skulle sende inn årlige oversikter over fødte og døde i kirkeåret. Tallene ble summert opp for hvert prosti og bispedomme og deretter sendt til København. Dybdal kom frem til at disse såkalte bispelistene gir et relativt pålitelig bilde av den befolkningsmessige utvikling år for år på stiftsnivå. Jeg viser her hans illustrasjon av sammenfallet mellom resultat i Terje Thun’s dendrokronologiske undersøkelse av furu (øverst), pris på havre (i midten) og mortalitet (nederst).
Dere ser at den laveste vekstbredde for furu er markert i 1742. Samtidig er prisen på havre svært høy. Det samme er antall dødsfall.

 

I Trondheim stift har året 1742 vært spesielt. Det ble da født 3304 barn samtidig som hele 6631 personer døde, med andre ord dobbelt så mange døde som fødte.
Også lenger ut på 1700-tallet er det markerte topper for sammenfall mellom lav årlig tilvekst for furu, pris på korn og mortalitet.

 

I det førindustrielle samfunnet var nesten hele befolkningen knyttet til agrare næringer. Åkerbruket sørget for det meste av kaloritilgangen. Norge er et marginalt land for korndyrking, derfor vil klimatiske sjokk influere sterkt på avlingene som skulle berge folk gjennom den lange vinteren.

 

Dybdals undersøkelse illustrerer hvilken katastrofe det er når det ikke er avlinger å høste, eller i hvert fall svært utilstrekkelige avlinger. Vi kan imidlertid ikke sette likhetstegn mellom 1740åra og 500tallet. Det var store forskjeller i både økonomi og muligheter for å frakte fødevarer. Det er derfor svært sannsynlig at mulighetene for å livberge seg når avlinger slo feil, var dårligere på 500-tallet enn i historisk tid.

 

Jeg har kommet frem til en foreløpig konklusjon. De dårlige – eller heller sagt katastrofale – klimaforholdene som startet i 536 og varte i henimot 10 år har vært dramatiske over den nordlige halvkule. Men situasjonen har ikke vært identisk overalt. Det har vært regionale og lokale forskjeller på hvor hardt virkningene slo inn.
Hvor finnes områder som tilsynelatende er uberørte eller lite berørte av klimakrisen?
I Skandinavia er det i første rekke Uppland i Sverige som har rike funn fra sent 500 til tidlig 600 tall. Det gjelder de velkjente – eller heller de berømte – lokalitetene Vendel, Valsgärde og Gamla Uppsala. I flere artikler, den siste fra 2015, har John Ljungkvist, sett nærmere på kronologien til de rike funnene fra Uppsala högar, dels i relasjon til funnene fra Vendel og Valsgärde. Han konkluderer med at funnene fra både østhaugen og vesthaugen er fra vendeltid og innenfor en periode fra 550 til 625.
Uppsala området utmerker seg ved god jord og relaltivt tett bosetning i folkevandringstiden, men stedet merket seg ikke spesielt ut i denne tiden. Deimot må det ha skjedd noe spesielt sent i det 6. århudre. Ogå pollenundersøkelser kan belyse denne problematikkken. Ifølge Daniel Löwenborg (2012) er det påvist enten brakklegging eller en markant nedgang på flere lokaliteter ved overgangen til yngre jernalder. Men ikke alle lokaliteter er berørt av dette – noen har også ekspandert Det ser ut for å ha skjedd en endring i befolkningens størrelse, og oppfattes som at mennesker fra mer fjerntliggende gårder nå har bosatt seg nær det sentrale Uppsala.
Dette blir starten på en dynamisk periode, og en ætt blitt svært mektig engang i tidsrommet 550-600. Gravleggingen i de monumentale haugene taler sitt eget språk. Dette har skjedd relativt kort tid etter kriseårene i tidsrommet 536-545.
Her har altså en stratifisering og samling av makt og trolig av landområder funnet sted i løpet av et par generasjoner. Klimakrisen kan ha skapt en mulighet for ætter med store ressurser til å tilegne seg herredømmet over mindre ressurssterket gårder, eller gårder som var blitt lagt øde. Krisen gav dem en mulighet til å gjøre seg selv mektigere.
På sett og vis er dette en lignende forklaring på endringene ved overgangen fra folkevandringstid til merovingertid, som enkelte norske og danske arkeologer har fremsatt. Forskjellen mellom dem at de norske og danske arkeologene avviser at det har vært en krise, mens de svenske arkeologene idag hevder at det var krisen som førte til omorganiseringer i samfunnet.
Hva så med Danmark og Norge?
Dersom ødetgårder og nedgangen i antall gravfunn skyldes omstrukturering av bosetning og bebyggelse drevet gjennom av en klasse av mektige landeiere, finner vi spor av disse ledende slektene?
I Danmark ble det 7. århundre kalt «det mørke århundre» så sent som i 1991, noe som til en viss grad skyldes at det i Danmark knapt kjennes graver fra 6.-7. århundre. Det ble derfor reist spørsmål omhva som er bakgrunnen for at kildene svikter (Näsman 1991). I Danmark og på kontinentet viser pollenundersøkelser at åker og beitemark blir tilgrodd av skog. Dette oppfattes gjerne som et tegn på krise.
I senere år er en gård med et ca. 40 meter langt hus på Tissøe ved Kalundborg blir tatt til intekt for omstrukturerings teorien. Det samme blir anlegg av Kanhave kanalen som er ca. 500 meter lang og 11 meter brei, som skjærer tvers gjennom Samsøs smaleste sted. Kanalen er imidlertid dendrokronologisk datert til år 726 e.Kr., og samsvarer derfor ikke med krisetiden.
Her i landet opptrer høystatusgraver og storhauger i sen del av merovingertid. De områder som har vært trukket frem i denne sammenheng er i første rekke Borre i Vestfold og Avaldsnes på Vestlandet. Borre på grunn av store hauger og rike gravfunn fra vikingtiden. I 2007 ble det dessuten ved hjelp av georadar lokalisert to større hallbygninger på Borre. Ifølge arkeolog og informasjonsleder ved Midgard historiske senter Lena Fahre dateres Kongshallen til rundt 700-800-tallet – med andre ord 150-250 år etter hendelsen i 536 har. På Avaldsnes på Karmy har Storhaug blitt dendrokronologisk datert til 779 og Grønhaug fra samme sted er til å være ti år yngre. Det er med andre ord vanskelig å finne tydelige tegn på en sentralisering av makt i Norge før 700- tallet.
Min konklusjon er at det er svært sansynlig at det har vært en befolkningsnedgang fra 536 til 545. Hvor stor den har vært er umullig å si. Dette er basert på en kobling mellom skriftlige samtidskilder, dendrokronologi og endringene i det arkeologiske materialet. Her legger jeg særlig vekt på ødegårder i stort omfang i de områder hvor det var steinbygde hus, og hvor husene enklest lar seg registrere. I tillegg at landbyen Forsand ble forlatt. Dessuten anser jeg nedgang i gravfunn fra sen folkevandringstid til eldre merovingertid som indikator på det samme.
Dersom en i tillegg trekker inn bortfall av produksjon av keramikk og jern, vil jeg først se på hvilke fellestrekk de to har. Begge bygger på en håndverkstradisjon basert på observasjon og deltakelse, der lærlingene lærte av spesialisten. Dersom spesialistene falt bort eller det var mangel på rekrutter, kunne tradisjonen bli brutt. Opphør av både keramikkproduksjon og jernutvinning har neppe vært ønsket verken av eliten eller andre. Når begge produksjonene opphørte på omlag samme tid, skyldes det mest trolig uforutsette forhold som har ledet til at rekken av kunnskapsbærer har blitt brutt.
Forutsatt at krisen førte til en desimert befolkning, måtte nok menneskene trolig konsentrere seg om å skaffe mat til mennesker og dyr, foruten andre livsnødvendigheter. Tenk følgende scenario: Menneskene opplever plutselig at solen ikke lyser klart. Det blir mye kaldere enn vanlig for årstiden. Avlingen går tapt for de fleste. Det varer og varer – måned etter måned – ja, faktisk i nesten ti år. Hvordan vil folk reagere? Trolig vil de gjøre som før når de stått overfor en krise. De vil vende seg mot gudene.
Den danske arkeologen Morten Axboe var en av de første som trakk frem opplysninger fra klassiske forfattere om «støvskyen» og dens konsekvenser da han i 1999 satte funn av ofrede gullgjenstander inn i en slik sammenheng. I Danmark er det svært mange gullfunn. Mange av disse offerfunnene inneholder gullbrakteater og andre gullgjenstander fra yngstefolkevandringstid. Funnene opphører omkring 550.
Det er flere større offerfunn av gull også her i landet. Her ser vi et funn fra Madla på Jæren. En sammenheng mellom klimafenomentet i 536 og gullfunnene fra sen folkevandringstid lar seg nok ikke bevise, men sammenfallet i tid mellom de to fenomenene er påfallende.
Til slutt: Min argumentasjon for at en dramatisk klimaforverring har ført til en krise i samfunnet i store deler av Skandinavia bygger på skriftlige samtidsberetninger som lar seg verifisere gjennom dendrokronologiske undersøkelser. Teorien styrkes av markante endringer i en rekke arkeologiske kilder og av pollenundersøkelser i ulike regioner. Det er langt fra første gang at dendrokronologien har bidratt til presis datering av sentrale funn eller sentrale fenomen. Trolig har de ikke-arkeologiske kildene ført arkeologene et langt steg videre til bedre å kunne tidfeste når krisen startet og dermed overgangen mellom eldre og yngre jernalder.

(Føredrag heldt på Arkeologisk forskingsseminar, UiB, fredag 26. februar 2016, av Professor Emerita Bergljot Solberg, AHKR, UiB)

——————————————————————————-

Etruskisk kunst og historie i modernismen og postmodernismen
Ulike kunstnarlege uttrykk og ulike tankar

Av Ivar Jørdre
Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studiar
Hausten 2013
UNIVERSITETET I BERGEN
1
Etruskisk kunst og historie i modernismen og postmodernismen
Ulike kunstnarlege uttrykk og ulike tankar
Innhald
2 Innleiing
2 Moderne skulptur laga etter etruskiske førebilete
3 Giacometti og etruskisk inspirasjon
5 Pistoletto, etruskarar og hans «popkunst»
7 Etruskisk kunst i reklame
8 Houlven på Kapitol i vår tid
16 Avslutning
17 Biletillustrasjonar
18 Litteratur/Kjelder
Detalj av to dansarar, Tomba del Triclinio, Tarquinia, ca. 480 f.v.t. The Yorck Project: 10.000 Meisterwerke der Malerei. DVD-ROM, 2002
2
Innleiing
Etruskarane var ein kultur som hadde sitt kjerneområde i Etruria i Midt-Italia, men kulturområdet strakte seg også nordover mot Po-sletta og sørover til Campania. Gjennom omfattande handels- og kulturkontakt fekk etruskarane tidleg tak i gresk mytestoff, men dei hadde også sine eigne legender å ta av. Den politiske og kulturelle dominansen saman med geografisk utbreiing var på det største og mest omfattande i arkaisk tid, i det 6. og 5. århundre f.v.t. Seinare i antikken, i romersk tid, vart etruskiske kulturelle element overført, som t.d. purpurkappa og fasces (tvinna risstrå) som keisarleg maktsymbol, etruskiske kampleikar vart romerske gladiatorkampar, osb. I etruskarane sine gravmåleri frå arkaisk tid finn ein mykje livsglede, men omkring 400/300-talet f.v.t kjem også eit anna tankegods fram. Eit mørkare og meir dystert bilete dannar seg, der Hades og underverda vert ramma for mange framstillingar av ulike demonar og monstre i etruskisk kunst1. Etruskarane vart så innlemma i det romerske.
Etruskarane har i nyare tid inspirert ulike kunstnarar, forfattarar, i design og reklame. Eg skal i det følgjande sjå på dømer i møter mellom det etruskiske og det moderne, frå ulike tider og kunstnarleg ståstad. Eit anna fenomen er replika etter etruskisk skulptur laga for massesal.
Moderne skulptur laga etter etruskiske førebilete
Dette er ein patinert (forgylla) etruskisk hesteskulptur i messing i Frederick Weinberg stil som det heiter (Fig. 1). Frederic Weinberg var ein Philadelphia basert kunstnar og industri designar som laga og selde ein brei variasjon av funksjonelle og dekorative ting i eit selskap med hans namn. Han er kanskje best kjent for sine veggskulpturar i ståltråd og fiberglas, men laga også ornament, klokker, lamper og møblar. Han har designa fleire etruskisk inspirerte mindre skulpturar som etter hans død er vorte produsert vidare for sal m.a. på internett.
1 Jørdre, I., 2006.
3
Men slike replika som vist her (Fig. 2), ein «etruskisk vognryttar», er det fleire som set spørsmålsteikn ved om er laga opphavleg av Weinberg. Desse etruskisk stila skulpturane er ofte tileigna han eller presentert som «in the style of Weinberg». Det vert hevda at mange av desse ikkje kan vera designa, laga eller selt av Weinberg. I nokre døme har kunstinteresserte funne figurar som dei på bileta, med merkelapp som fortel dei var laga i Hellas eller Italia. I alle fall, om desse moderne replika er frå den eine eller andre kanten er mindre sentralt. Det slikt vitnar om er at også etruskarane i lag med alt slag av antikk kunst kjem at i form av moderne design og reklame. Mykje av dette er for sal på den kommersielle marknaden, ofte med høg profitt.
Giacometti og etruskisk inspirasjon
Alberto Giacometti (1901 – 1966) var ein sveitsisk skulptør, målar, teknisk teiknar og trykkar. Giacometti var fødd i Borgonovo, i den sveitsiske kommunen Stampa, nær den italienske grensa. Han kom frå ein kunstnarleg bakgrunn. Faren Giovanni var ein kjend post-impresjonistisk målar. Alberto var den eldste av fire og var tidleg interessert I kunst. Hans yngre bror Diego Giacometti var ein skulptør og designar, ein tredje bror, Bruno Giacometti, var arkitekt.
Giacometti sin interesse for “primitive” figurar kan ein sjå veldig tidleg i hans kunst. Etruskisk kunst gjorde eit sterkt intrykk på Giacometti. Han oppdaga den etruskiske sivilisasjonen i den arkeologiske avdelinga i Louvre under ein utstilling av etruskisk kunst og sivilisasjon i 1955 i Paris. Han lot seg inspirera av dette folket sin utsøkte kunstform, den særeigne kvalitet, rikdom og skjønheit, i deira skulpturerte sarkofagar og kraftfulle krigarfigurar. Etruskarane utvikla også ei veldig slank figurativ form. Inntrykket var så stort for Giacometti at han ville undersøke meir dette folket og deira kunst. Dette førte etterkvart til utviklinga av hans truleg mest kjende uttrykk: Dei lange vertikale og veldig «utmagra» figurane!2
2 Brüderlin og Stooss, 2010.
4
Giacometti reiste til Toskana for å vidare utforske denne antikke sivilisasjonen. I byen Volterra oppdaga han den for han mest symbolske skulpturale figur i etruskisk kunst, L’Ombre du soir (Kveldsskuggen, fig. 3). Ingen av hans mest kjende figurar, frå serien Femme de Venise (Kvinner frå Venise, Frankrike) til Homme qui marche (Gåande mann, sjå fig. 4 nedanfor) kan heilt forståast utan kjennskap til denne sterke og uttrykksfulle etruskiske skulpturen.
I Pinacothèque de Paris var det hausten 2011 ein utstilling med verk av Giacometti og hans opptattheit av etruskisk skulptur. Utstillinga viste 150 etruskiske objekt i lag med 30 av Giacometti sine skulpturar, aldri før sett i dette omfang og samanheng3.
3 http://www.pinacotheque.com/?id=718
5
Pistoletto, etruskarar og hans «popkunst»
Michelangelo Pistoletto (født 1933 i Biella, Piemonte) er ein italiensk, målar, framføringskunstnar og kunstteoretikar. Pistoletto er kjend som ein av hovudpersonane i Arte Povera i Italia på 1960-talet4. Hans arbeid handlar i hovudsak om emnar i refleksjon og foreining av kunst og kvardagsliv i form av Gesamtkunstwerk (sameint kunstverk).
I byrjinga av 60-talet starta Pistoletto å ta fotografiet inn i sine måleri. Seinare tok han fullskala figurar i ulik materiale framfor speglar, som t.d. replikaen L’Etrusco (fig. 5), av den etruskiske L’Arringatore (talaren) viser (fig. 6).5 Denne type uttrykk kombinerar verkelegheit og samtid med representasjon av fortida. Hans bruk av collage-teknikk i hans arbeid, ofte henta frå dagleglivet, gjev assosiasjonar til popkunsten. Med Venere degli stracci (Venus i filler, 1967), plasserar han ei ny-klassisk (Thorvaldsen,dansk, tidl. 1800-t.) naken Venus i ein haug med kletravar i sterke fargar. Eit sterkt arbeid som utforskar tilhøvet mellom tradisjon og det flyktige. Som medlem i Arte Povera-rørsla, brukte Pistoletto og dei andre sokalla “vanleg” eller “dårleg”, men “ærleg”, materiale i kunsten. Dei ville prøva å skape ein “vesentleg” kunst I staden for ein «overflatisk» kunst som dei hevda skulle setje kjenslene over kunna. I heimbyen Biella, skapte Pistoletto den sokalla Cittadellarte-stiftinga som eit laboratorium for kreativ støtte og gode idear.
Fig. 5. L’Etrusco (Etruskaren), 1976. Spegel og reproduksjon i gips av etruskisk skulptur (statue 194 x 90 x 80 cm, spegel 220 x 280 cm) Goetz-sam., München.6
4 Baier og Bürgi, 2012.
5 Burton, 2011.
6 Christov-Bakargiev, 1999, s. 159.
6
Fig. 6. L’Arringatore (oratoren, talaren) er ein bronseskulptur om lag 170 cm høg som viser ein togakledd mann, frå det 2. eller byrjinga av det 1. århundre f.v.t. Han er støypt i cire perdue-teknikk (støypeteknikk der forma, ofte i voks, vert borte ved smelting) i sju samansette delar. Skulpturen er i Museo archeologico nazionale i Firenze. Dette er den einaste kjende skulptur i stor skala frå sein-etruskisk tid.
Kjelder frå renessansen er ikkje heilt einige om staden skulpturen vart funnen. I følgje nokre kjelder vart han funnen i 1566 i Sanguineto ved innsjøen Trasimeno, i følgje andre i Pila i nærleiken av Perugia, begge stader i Umbria7.
7 Dohrn, 1968. Pistoletto har også brukt L’Arringatore i verket Accarezzare gli alberi, 1976.
7
Etruskisk kunst i reklame
Det er ikkje så mange døme på etruskisk kunst i vår tids reklame. Reklamen har ofte vorte kritisert for reine «overgrep» i bruk av antikk kunst og arkitektur. Etruskisk kunst har berre delvis vorte brukt. Antikken er elles godt representert i utalege variantar. Ein kan nemne skulpturar som Venus frå Milo, Diskoskastaren og Augustus frå Prima Porta. I arkitekturen kan det nemnast Parthenon-tempelet på Akropolis i Athen, Kolloseum i Roma og ulike greske tempel frå koloniane på Sicilia. Antikkens måleri og mosaikk er så godt som fråverande i moderne reklame, sett bort frå som detaljar eller bakgrunn.
Eit etruskisk døme i reklamen er «La Lupa Capitolina» eller Houlven på Kapitol som har ei lang karriere bak seg som modell i mange variantar og positurar. Heilt frå antikken, det vil seie 500-talet f.v.t. då skulpturen truleg vart laga, og frametter har La Lupa sett spor etter seg. Gjennom mellomalderen, renessansen, barokken, ny-klassisk og til modernismen, har ho vorte omtala, stilt opp og flytta, nye versjonar i skulptur, attgove to-dimensjonalt i trykk og måleri, brukt i teater og opera, og i vår samtid i kunstfoto der ulvinna er bytt ut med menneskekroppen. Dei to små som diar under er dei «same», menneskeborn då som no. Ulvemora er også slukt inn i reklamefotografiet for fullt. Eit av dei beste døma der er i kampanjar for italiensk kaffi.
I reklamestuntet til kaffiselskapet Lavazza frå 2009 (fig. 7), i fotografiet til Annie Leibovits, breier modellen seg over to ungar. Ho har ei slags pelskåpe over ryggen, elles ingenting. Den eine ungen ser lengselsfullt på «mora», den andre ser på Lavazza-koppen «ulvemora» held i høgre «pote». Modellen ser rett på oss, og ser ut til å vera meir oppteken av kaffien enn det å gje ungane «sine» mjølk. Det er sjølvsagt det viktigaste, fokuset på kaffi og Lavazza-merket. Og det er ikkje ein verkeleg ulv som vil selje oss kaffien, det er den «øverste» arten på pattedyrstigen, mennesket. Men, vil me kjøpe kaffi frå Lavazza av den grunn, at det er eit menneske som er «ulv» og ikkje ein ulv? Det lyt kanskje litt meir til, ein sexappell? Det hjelper sikkert også at historia og den «evige» romerske kultur er kullissar. Midt i på arenaen i Kolloseum går det føre seg og at attkjenninga og kunnskapen (dei som har det, andre treng ikkje bry seg med det) om eit slikt ikon som Houlven på Kapitol har vorte, gjer at ideen til reklameskaparane er å setje saman ei rekke med element som skal få kjenslene og dopaminet
8
(lønningssystemet i frontallappane) i hjernen til å flyte fritt. Let me oss då som konsumentar friste? Forsking viser at det er langt færre kommersiell reklame som virkar som kapitalistane ønskjer enn dei som gjer det. Berre fåtal av reklamekampanjar kan vise til så godt sal at det vinn over dei til tider enorme summane som vert brukt. For å finne ut av dette misstilhøvet er nye trendar i forsking kome til: «Neuromarketing»8. Her vert nyare hjerneforsking teke i bruk for å finne ut kjøpevanane våre og utvikle nye smarte måtar å påverke hjernen på. Basert på Neurovitskap og hjerneskanning (MRI-teknologi som målar grader av gjennomstrømming av blod), viser at såkalla kjende merker får dopaminet til å auke. Dei områda i hjernen som i tillegg er viktige, er dei som tek seg av erindring og dei for avgjersle taking. I følgje «processing fluency» teorien, er det di meir kjent noko er dess meir positiv vert mange til det (eg vil hevde her at det langt frå kan takast som ein kjerneregel og at det gjeld alle). For å gjere seg opp ei meining om ein skal kjøpe «akkurat» dette produktet eller ikkje, er slike ting som hugsing og attkjenning sentrale, men ulike andre ting som motar og «eg vil vera/gjera som andre-fenomenet» (som ikkje vert teke meir opp her), er etter det eg kjenner til av forsking, vel så viktig som historie, kultur og nasjonal stoltheit, er det. Slik at her skal La Lupa, eit etruskisk (ikkje romersk!) meistarverk, ta opp i seg helst, alle dei omtala fenomena og kanskje meira til, for at me skal kjøpe og forbruke akkurat det merket, og verte lukkelege av det. Det er nesten godt at etruskarane og romarane ikkje vert vitne til, dette vår tid si reklamevulgarisme, den uendelege jakta på oss og konsumismen og bruken av antikken sine bragdar for å oppnå nettopp det.
Houlven på Kapitol i vår tid
8 Vecchiato, 2013. Her vert den nyaste forsking i neurovitskapen presentert.
9
Houlven på Kapitol (fig. 8) er inntil nyleg påstått å vera ein etruskisk bronseskulptur, laga i etruskiske eller Magna Graecia (innvandra grekarar) studioer. Dei diande borna under er lagt til i renessansen rundt år 1500. Dei mytologiske figurane er Romulus og Remus som ifølgje myta vart helde i live av ei ulvinne. Kjelder fortel at på 900-tallet vart ho oppstilt i Lateranet i Roma og derifrå flytta til Kapitol i 1471. Originalen (no tapt?) kan vera frå om lag 500–470 f.v.t. Radiokarbon datering offentleggjort i 2012 viser med om lag 95 prosent sikkerheit at skulpturen er støypt mellom 1021 og 11539. Ein reknar difor med at noverande skulptur er kopi av originalen goven til Kapitol-museet (Palazzo dei Conservatori), men dette er usikkert. Skulpturen er rundt 85 cm høg10.
Dette ikonet i italiensk kunst og historie har ikkje berre vore brukt i reklame. Absolutt ikkje! La Lupa har med attrå vore brukt av kunstnarar frå antikken til i dag, og det mykje. Få kunstverk har fenge slik status. Houlven med dei to ungane har vore attgove i stein, metall og måleri. Ho representerar sjølve essensen i det antikke romerske kollektive minne og har halde på det til vår tid. Spesielt på 1800-talet då det nasjonale og kampen for italiensk eining var det sentrale, vart houlven og ungane hennar som symbol på den store romerske fortid viktig for den nasjonale einingsprosessen. Dette gav seg uttrykk også i den ny-klassiske kunsten på tidleg 1800-tal og i arkitekturen på 1900-talet. I boka «She-Wolf. The story of a Roman icon», skriv Christina Mazzoni om kunsthistoria bak Houlven på Kapitol og bruken av ho i kunsten. I det nasjonalistiske og manipulerande (i å medvitsgjere det kollektive minne, hevdar fleire)11 monumentet på Piazza Venezia i Roma (på folkemunne kalla «blautkaka») over Victor Emmanuel II, den første kongen i det eina Italia, har La Lupa fenge ein plass. «Vittoriano» vart byrja på i 1911 og stod ferdig i 1925. Saman med ulike allegoriar som «Fridom» og «Eining» (i bronse) og representasjonar for dei to hav (det tyrrenske og det adriatiske) utgjer ho den politiske vernaren av heile det italienske nasjonalprosjektet. Eit tilsynelatande vilt dyr forsvarar den nye nasjonalstaten og kastar samstundes glans attende i tid, til den mytologiske starten til det romerske. Det er ikkje å undre at Mussolini likte slike saker.
Eit døme på La Lupa i den ny-klassiske skulpturen er den sentrale plassen hennar i Dea Roma-fontena på Piazza del Popolo i Roma, utforma av arkitekten Giuseppe Valadier og figurane skulpturert av Giovanni Ceccarini (1823). Her er houlven plassert under Dea, Roma si gudinne, flankert av skjeggete personifiseringar av elvene Tiber og Aniene (Roma si andre elv). Sjølv om houlven ikkje bokstaveleg tala held oppe Dea Roma, gjer ho det visuelt. Dette er ikkje ulikt den houlven som held oppe Jesus i diptykonet (to-delt måleri, ofte trepanel) i Rambona-kyrkja frå høgmellomalderen, i Macerata-provinsen. Det same gjeld i Ambrogio Lorenzetti (omlag 1290 – til 1348) sine fresker «Allegori over den gode og den dårlege regjering» i Palazzo Pubblico i Siena. Der held ei houlv oppe personifikasjonen i «den gode regjering».12 Frå same ny-klassiske periode (Dea Roma-fontena) finns houlvar i Bartolomeo Pinelli sine etsingar i hans bok «Istoria Romana» frå 1818-19. I denne visuelle forteljinga frå antikkens Roma (basert på ein tekst av den franske historikaren Charles Rollin), opptrer den
9 http://www.swide.com/art-culture/history/capitoline-wolf-mother-history-of-rome-statue/2013/5/12
10 https://en.wikipedia.org/wiki/Capitoline_Wolf
11 Mazzoni, 2010, kap.9, 220.
12 Mazzoni, 2010, 222.
10
første varianten av ei houlv på skjoldet til gudinna Roma. Den mest kjende houlven til Pinelli i denne boka er i den andre etsinga (fig. 9), i ein scene i «Lupercal». For ikkje å miste balansen av overrasking held Faustulus seg til ein stein når han oppdagar dei to tvillingane Romulus og Remus som syg mjølk frå ein houlv. Ein personifisering av Tiberen ligg ved sida av og ser alvorleg på inntrengjaren. I denne versjonen av La Lupa er ho vendt mot tvillingane og sleikjer dei. Pinelli var ein patriot og gjennom sine bilete av det tidlege og storslåtte Roma (mange i samtida såg det slik) ville han spreie bodskapen og ideen om den italienske stat.13
Fig. 9. Etsing frå Bartolomeo Pinelli si bok «Istoria Romana» frå 1818-19.
La Lupa har vorte brukt av mange kunstnarar også på 1900-talet, og det held fram på 2000-talet. Denne skapningen i sine mange variantar etter kvart, har truleg kome inn i det historiske minne og rører på seg i tid og rom.14 La Lupa er i kunsten så vel som i litteratur, historie og politikk. Mange kunstnarar har i deira bilete av houlven skapt sine eigne versjonar og i det lagt fasinasjonar om den langt attende fortida. For gripe denne mytiske og litt løyndomsfulle tida i ulike kunstteknikkar har dei med houlven som hjelpemiddel teke ulike tilnærmingar. Nokon brukar det arkeologiske, andre det humoristiske og andre att vil vera tru mot hennar form og prøve å finne ut kva det kan tyde. I å undersøke hennar «historiske lag» nøye kan sjølvsagt kunstnarar også finne nye tilnærmingar og uttrykke det i samtidskunsten.
Ikkje berre kunstnarar fann La Lupa interessant og inspirerande til sine formål. Det gjorde også dei italienske fascistane. I ein ideologi som m.a. herleggjorde romartida og autoritær
13 Ibid.
14 Mazzoni, 2010, 224.
11
disiplin, utgjorde eit slikt ikon som den antikke La Lupa eit eigna medium i deira fascistiske propaganda. På listig vis brukte dei kjende og ofte antikke symbol til å lokke folket med. Houlven som romersk (trudde dei) og mor, antikk og vill, frykt skapande og vernande, var ideell for sjølve essensen av det fascistiske. Dette forkvakla ideologiske prosjekt ville plassera seg i den enno ikkje temma antikken, som ein kraftfull skremmande eining for andre, men vernande for sine eigne. Fascismen såg seg sjølv som ei houlv.15 Dei ulike måtane houlven var innført i fascistisk kunst, arkitektur, retorikk og propaganda, viser kor mykje dette ikonet vart (mis)brukt av fascistane. Ein skulle tru ved første augekast at folket let seg forføra av denne listigheita, men det er mykje meir samansett. Store delar av det italienske folket sympatiserte med partisanarane (motstandsrørsla, meir som ein gerilja å rekne), utan å vera aktive sjølve. Og dette propagandaspelet fascistane dreiv med vart avslørt av mange. Houlv-inntrykket skulle vera ein vill og nådelaus skapning, svært vanskeleg å temma sjølv for det mest råe diktatur. Når fascistane skulle fortelje «si historie» om denne mytiske hendinga med dei to ungane involvert, gjekk det ikkje alltid som ønska. Ein måte fascistisk retorikk prøvde å domestisera (heimleggjera) houlven på var å introdusera nye element i den gamle historia, for slik å feste ho til dei på slikt vis at det skulle understreke deira eigne resultat og sambandet dette hadde med antikk storheit. Dette forsøket på kommunikasjon med folket gav lite rom for alternative tolkingar og vart difor eit godt døme på fascistane sin rigide, men manglande innsikt i virkemidlar. På fasaden til Palazzo Fiat (Via Leonida Bissolati, nord-vest for hovudjernbanestasjonen i Roma, også fascistisk arkitektur, av Marcello Piacentini, 1930-40-talet), er det eit relieff i travertine (kalksteinsort) med houlv og tvillingar.16 Ein okse stirar på dei og er dyresymbolet for Torino, heimbyen til Fiat-selskapet. Houlv og okse, kvinnelege og mannlege ikonar for antikk historie så vel som moderne industri, framstilt saman med det «nye Italia» sine industrielle bragder, som traktor og skruenøkkel. Dette «romantiske nye Italia» til fascistane med landbruk, industri og hav i skjøn eining skulle framstillast der det var ikonografisk og arkitektonisk mogleg, helst over alt såg det ut for, t.d. med englar og fasci-symbolet. Men som kjent vart dette «framstilte eventyret» eit svært mørkt kapittel i nyare italiensk historie, men det ser ut for at på tross av (absolutt meir enn på grunn av) dette har La Lupa klart seg, og har kanskje til og med styrka seg, kven veit.
15 Mazzoni, 2010, 225.
16 Ibid.
12
Fig. 10. Federico Fellini, “ROMA” (1972), filmplakat.
Houlven vert også brukt som førebilete for menneskelege positurar. Både kvinner og menn står på alle fire, med eitkvart eller ingenting på seg. Tidlegare er reklamen sin bruk av houlv-motivet nemnt, her (sjå fig. 10) er noko liknande brukt, men no som motiv på filmplakat. Om ein ikkje hadde visst samanhengen desse døma har til formålet, slik som tekst, firmanamn, så er det ikkje heilt lett å finne ut om det er reklame, kunstfoto, eller begge deler det handlar om? På Federico Fellini sin filmplakat til «Roma» frå 1972 er motivet klart definert, ingen tvil om det! Men det var fleire som sette spørsmålsteikn ved den kvinnepolitiske sida ved framstillinga, spesielt feministar og folk på venstresida. Denne filmen er Fellini sin hyllest til Roma og houlven dukkar opp fleire gonger, både bronse-ulven sjølv og i uttalte vendingar, m.a. om skodespelaren i filmen Anna Magnani (spelt av Britta Barnes), som både houlv og vestalinne.
I italiensk kunst på 1900-talet og La Lupa motiv, utmerkar Arturo Martini (1899-1947)17 seg med bronseskulpturen «Den såra houlv» (1930-31). Martini ville perfeksjonera den menneskelege form gjennom undersøkingar frå tidlegare tider og andre kulturar. Han gjer ære til egyptisk, etruskisk, gresk og romersk kunst, og til mellomalderen og renessansen.18 Ser ein på denne skulpturen er det likevel ikkje vanskeleg å sjå det modernistiske uttrykket (fig. 11). Det interessante er her eit veldig horisontalt uttrykk i forma, der sjølv håret er rett bakover og ikkje liggande på ryggen. Denne moderniteten i det attendeskodande antikke påverka seinare 1900-tals skulptur. Martini sjølv skreiv i boka «Colloqui» at den naturlege menneskelege skapnaden var når eit barn gjekk på alle fire, det originale utgangspunkt, og at for han var ein ståande mann aldri lyrisk. Som ikkje hadde skjønheit i rørslene eller balansen til eit dyr, fordi han treng å ane ein tileigna stilling. Houlven til Martini har fenge ei pil gjennom ryggen og står difor i ein spent posisjon på alle fire med open munn kjennande på smerta. Tilskodaren kan lure på kvifor pila har treft ho og i kva tilhøve dette har hendt, men får ikkje svar ved
17 Perocco, 1962.
18 Mazzoni, 2010, 228-9.
13
første tanke. Det er noko løyndomsfullt i dette som houlven i kvinneform ikkje med ein gong vil avsløre, men overlèt det til oss å gruble vidare på.
Fig. 11. Arturo Martini (1899-1947), «Den såra houlv» (1930-31), bronse.
Skulpturen til Martini sin positur minner om Kimæraen frå Arezzo sin,19 med heva bakdel og krumma rygg. Uttrykket av fortviling i andletet hennar kan og minne om uttrykka til dei gipsstøypte formene av offera i Pompeii etter Vesuv-utbrotet, som Martini hadde sett.20 Ein lyt også sjå på kunsten sine kår under fascismen for å forstå Martini sin kunst. Det totalitære systemet ville ha full kontroll og disiplin over kunsten. Idealet var klassisk stil og gamal moral som skulle binde nasjonalismen saman på tvers av tider og epokar. For å unngå bråk med fascistane lagde Martini eit uttrykk i sine verk som fortalte mykje, men som ikkje kunne avslørast direkte som kritikk av diktaturet. Denne modige avstanden han tok frå den offisielle kanon fekk han mykje beundring for hjå kunstnarkollegaer og intellektuelle. Ved også å gje si «såra kvinne» namn etter den mest symboltunge houlv i romersk historie, gjorde han noko med den fascistiske glorifiseringa av Houlven på Kapitol. I Martini sitt uttrykk er ho ikkje ein erobrar, men heller eit tapande bytte.21 Eg ser ho like mykje som ein skrikande protest mot fascismen sine udemokratiske herjingar.
Ein annan bruk av La Lupa-motivet, politisk også, men i kommentarfeltet til nyare tids sokalla demokratiske Italia og ikkje i ei tid då ytring var forsøkt heilt kontrollert av ein fascistisk stat som i Arturo Martini si tid, er Luigi Ontani sin «Lapsus Lupus» frå 1992-3 (fig. 12). Ein serie handkolorerte fotografi i typisk Ontani-stil. Allereie i tittelen er det fleirtydige til stades: den maskuline lupus i staden for lupa, det grammatikalske nominativ i staden for rett bruk, genitiv lupi, osb. Leikinga hans med ordtyding, grammatikk, historisk og meir, gjev
19 http://www.etr.it/castelli/novelle/chimera.htm
20 Mazzoni, 2010, 230.
21 Ibid.
14
det seriøse og det humoristiske også ein plass der me prøver å leite etter essensen i det heile. Men først: Ontani er m.a. også kjent for sine store skulpturgrupper i klassisk stil, ofte med masker på hestar og menneske. Han er ein mangefasettert kunstnar som etterliknar kjende kunstverk med seg sjølv som deltakar og i hovudrollen. Ontani er fødd i nærleiken av Bologna i 1943.22 Han byrja for alvor som kunstnar på 1970-talet med «tableau vivant» («levande bilete», der helst mange personar opptrer i kostymer utan ord eller rørsle, ofte forklåra som teater, måleri og fotografi samstundes). Ontani brukar ofte berre seg sjølv i «tableau vivant»-seriar, men i «Lapsus Lupus»-serien er det to ungar med. Bileta viser houlven i mannsskapnad der Ontani berre har eit ulveliknande skinn på seg og med to farga smågutar under seg. Stillinga som La Lupa og blikket like så. Er dette ein forkledd mann, ei mor eller begge delar? Som transkjønna og etnisk blanda vert det ein politisk kommentar til det nye multikulturelle og multietniske Italia. Tenkjer ein nærare etter så er dette eit ironisk, men samstundes seriøst innlegg og kritikk av attgrodde nasjonale haldningar mange italienarar har stridd med lenge. Fascisttida har lenge nok ulma i fjerne, men også dukka opp att i det nære. I ein bloggkommentar frå 2008 med relevans til Ontani sitt verk, vert eit framlegg om skilde klassar for innvandrarbarn i grunnskulen kritisert, med tittel: «I nuovi figli della lupa» (Dei nye døtrer og søner til houlven).23 Ein heilt annan bruk av houlven og ungane no enn det fascistoide blikket som vart brukt i 1930-talet sitt Italia.
Fig. 12. Luigi Ontani, «Lapsus Lupus», 1992-3, handkolorert fotoserie.
22 https://en.wikipedia.org/wiki/Luigi_Ontani#Biography_and_work
23 Mazzoni, 2010, 232.
15
Ontani sin houlv har også ein annan tilnærming enn det etnisk-politiske, det seksuelle aspekt (andre tolkningar er også mogleg). Dette er ein mann i ei houlv si drakt. Det har vorte skreve om Ontani at viktig for han er den nakne kropp som framstilling av skjønheit, men noko form for klede ser også ut til vera viktig. Tildekking og avsløring ser ut til å vera to kontrastar i kunsten hans. Her kjem maskemotivet fram att (som dei konkrete maskene på skulpturane). Ontani sine ting er maskerade, ikkje forkledning, sidan det er meininga at me skal forstå kva som går føre seg og absolutt ikkje verte lurte av det.24 I dette biletet «Lapsus Lupus», er Ontani både seg sjølv og andre, både ulv og menneske, men også hans seksuelle fleirtydingar, ukjent i den romerske myte. Her som i andre av sine verk er Ontani leikande sjølvoppteken og dette er ein ironisk, tergande framstilling av «Roma sin fødsel». Gjennom tidene har La Lupa vorte brukt som sjølve representasjonen av Roma sin storheit, og det er då truleg på tide at denne ideen vert rokka ved, i dette høvet ved Ontani sin «Lapsus Lupus»-serie.
Fig. 13. Jackson Pollock, “The She-Wolf“, 1943, olje, gouache og gips på lerret.
Eit siste interessant døme i denne samanheng, på den opprinnelege etruskiske «Lupa Capitolina» brukt i moderne kunst, er i måleriet. Jackson Pollock, kjent som ein av hovudpersonane i absrakt ekpresjonisme-rørsla, har laga eit måleri som heiter “The She-Wolf“, frå 1943 (fig. 13). Dette var før han for alvor byrja med det heilt abstrakte. Jackson Pollock var ein kunstnar frå USA og levde frå 1912 til 1956. Pollock er aller mest kjent for sin unike stil «dryp måling», der lerretet låg på golvet mens han gjekk rundt og draup målinga direkte på med pensel frå målingsspannet.25 Det er frå dette han har fenge sine mest kjende og omtala verk. “The She-Wolf“ var hans første måleri innkjøpt av eit museum, av MoMA (the Museum of Modern Art, New York) i 1944. Allereie då ei tilkjenning av denne kunstnaren i
24 Mazzoni, 2010, 233.
25 https://en.wikipedia.org/wiki/Jackson_Pollock
16
abstrakt ekspresjonisme. Sjølv om Pollock sin versjon av La Lupa er langt frå houlvane ein vanlegvis møter i Roma, er han djupt påverka av og stolar på tilskodaren sin kjennskap til historia om Roma si grunnlegging. Pollock sin direkte inspirasjon har vorte nemnt som ein av dei to bronsestatuane av houlvar i Frick-samlinga i New York, eit museum han kjende godt. Renessanse-statua i samlinga er eit «nyarbeid» av «Lupa Capitolina».26
Det er ikkje heilt lett å sjå houlven som ein tenkjer ho skal sjå ut, i måleriet til Pollock. Men ser ein betre etter teiknar konturane seg fram i kvite og svarte liner. Ho er i profil ståande mot venstre, slik originalen gjer det. Ho dekkar størsteparten av formatet. I «Lupa Capitolina» er det ingenting anna viktig rundt ho sett bort frå tvillingane. Dei er hjå Pollock redusert til ein attkjennande unge, berre så vidt synleg heilt i venstre kant av måleriet. Vidare er det mest attkjennande for å bestemma kjønnet på ulven hjå Pollock, pattene. Pollock skal ha sagt om måleriet at «houlven vart verkeleg fordi eg måtte måla det. Eitkvart forsøk på frå mi side til å seie noko om det, eit forsøk på å forklåre det uforklårlege, ville berre ha øydelagt det».27 Likevel var Pollock oppteken av myter og totem-førestillingar, tilhøvet mellom menneske og dyr og korleis dette nære bandet har vorte handsama i antikk og førhistorisk kunst. Slik også i Arturo Martini sin skulptur «Såra houlv» med bruk av antikk stil i moderne form. Sjølv om det er vanskeleg å heilt bestemme, kan det i Pollock-måleriet av houlven sjåast ein bison som kan vera inspirert frå grottemåleri av slike, spesielt frå ei illustrert bok han kjende til (The Art of the Cave Dweller, G. Baldwin Brown).28 Dette i sin tur, kan tyde på at Pollock sin houlv i seg sjølv er inspirert av grottemåleri, både i stil og fargar. Med sine liner og overlappingar av andre figurar i måleriet, og med Pollock sin bruk av gips, minner på mange måtar om grottemåleri, sjølv om strukturen av ru steinvegg ikkje vert den same. Likevel, med denne måten å gjere det på, vert La Lupa mykje eldre enn ho i myta er, år 753 f.v.t. Eit anna element i måleriet er ei raud pil måla midt på ulven. Dette er endå ei tilknyting til Arturo Martini sin såra houlv. Det kan vera anna gøymt i dette biletet også. Ein etruskisk inspirert krigar (?) er ved houlven sitt eine frambein (og angrip bisonen)29 og mogeleg ei gravid kvinne, om ein vender måleriet 90 grader.30 Alle figurane har noko med kvarandre å gjere i eit slags «etruskar-samspel», men ikkje lett å gripe. Kanskje finn ein meir ut om houlven og dei andre figurane til Pollock om ein driv «arkeologiske undersøkingar», lag for lag, i meiningsberande stratigrafi?
Avslutning
Til sjuande og sist er det truleg mange fleire lag å avdekke i houlven si gåtefulle historie og fleire kunstnarar og andre vil kanskje prøve det. Det same gjeld etruskisk kunst og kultur generelt. Framleis er dette eit lite utforska felt blant kunstnarar, forfattarar, filmfolk, samanlikna med antikken elles. Men om slike moderne utforskingar av antikken alltid er til det beste for å både å forstå antikken og oss sjølve, treng absolutt ikkje alltid vera tilfelle. Eit anna spørsmål er, kvifor til dels lite av etruskisk kunst er brukt i Italia. Har italienske
26 Herman, 2004, 140.
27 Mazzoni, 2010, 238.
28 Herman, 2004, 141.
29 Herman, 2004, 142.
30 Ibid.
17
kunstnarar ikkje heilt oppdaga etruskarane, heller? Nokon ser ut til å like etruskisk kunst. Det er dei som sel kunstkopiar på nettet, der er antikken elles også for sal. Kunstnarar har på det beste vist mange spennande møter mellom det antikke og det moderne. Kanskje vil fleire ta føre seg meir etruskisk kunst etter kvart?
Biletillustrasjonar
Fig. 1 – «etruskisk hesteskulptur» i messing i Frederick Weinberg stil. Foto: http://www.etsy.com/listing/157223655/large-modernist-etruscan-horse
Fig. 2 – «etruskisk vognryttar» i messing i Frederick Weinberg stil. Foto: http://www.midcenturia.com/2011/10/frederic-weinberg-co.html
Fig. 3 – L’Ombre du soir (Kveldsskuggen), etruskisk bronseskulptur, 3-2 årh. f.v.t. Foto: http://www.comune.volterra.pi.it/english/museiit/metru.html
Fig. 4 – Giacometti, Homme qui marche (Gåande mann), bronse, 1961. Foto: http://www.blouinartinfo.com/photo-galleries/see-images-from-giacometti-and-the-etruscans#image=3
Fig. 5 – Pistoletto, L’Etrusco (Etruskaren), 1976. Spegel og reproduksjon i gips av etruskisk skulptur. Foto: http://www.pistoletto.it/it/home.htm
Fig. 6 – L’Arringatore (oratoren, talaren) etruskisk bronseskulptur, 2-1 årh. f.v.t. Foto: http://www.flickr.com/photos/corneliagraco/5224254259/
Fig. 7 – Lavazza-kalendar frå 2009, fotograf Annie Leibovits, modell Electtra Rossellini. Foto: http://ifitshipitshere.blogspot.no/2008/10/lavazza-continues-their-tradition-of.html
Fig. 8 – La Lupa Capitolina, kopi av truleg etruskisk bronseskulptur, om lag 500 -470 f.v.t. Kopien er støypt mellom 1021 og 1153. Foto: http://en.museicapitolini.org/
Fig. 9 – Bartolomeo Pinelli, etsing frå boka «Istoria Romana», 1818-19. Foto: Giovanni Lattanzi. http://www.archart.it/libri-antiquari/index.html
Fig. 10 – Federico Fellini, “ROMA”, 1972, filmplakat. Foto: http://thecurseandthecure.co.uk/2011/03/15/fellinis-roma/
Fig. 11 – Arturo Martini, «Den såra houlv», 1930-31, bronseskulptur. Foto: http://www.fondarch.prpc.it/attualita/segnalazioni/arturo_martini.aspx
Fig. 12 – Luigi Ontani, «Lapsus Lupus», 1992-3, handkolorert fotoserie. Foto: http://www.alfabeta2.it/2011/09/15/luigi-ontani-galleria-fotografica/
Fig. 13 – Jackson Pollock, “The She-Wolf“, 1943, olje, gouache og gips på lerret, 106 x 170 cm. Foto: Museum of Modern Art, New York.
18
Litteratur/Kjelder
Baier, S. [et al.], Bürgi, B. M. [ed.], Arte Povera: the great awakening, Ostfildern, 2012. (Utgove i samarbeid med Goetz Collection i samband med utstilling i Kunstmuseum Basel, 9.9.2012 – 3.2.2013.)
Brüderlin, M., Stooss,T. [ed.], with contributions by Boehm, G. [et al.], Alberto Giacometti: the origin of space, Ostflindern, 2010. (Utgove i samband med utstilling i Kunstmuseum Wolfsburg, 20.11.2010 – 6.3.2011, og Museum der Moderne Mönchsberg, Salzburg, 26.3 – 3.7.2011.)
Burton, K., Michelangelo Pistoletto: mirror paintings, Ostflindern, 2011. (Utgove i samband med utstilling i Simon Lee Gallery, London, 23.november 2007- januar 2008; og i Luhring Augustine Gallery, New York, 15.november 20.desember 2008 og 12.desember 2006- 25. februar 2007 og i Galleria Christian Stein, Milano, 10.mars- 29.mai, 2010.)
Christov–Bakargiev, C., Arte Povera, London, 1999.
d’Agostino, B., Cerchiai, L., Il mare, la morte, l’amore, gli Etruschi, i Greci e l’immagine, Roma 1999.
Dohrn, T., Der Arringatore: Bronzestatue im Museo archeologico von Florenz, Monumenta artis Romanae; 8, Berlin, 1968.
Herman, A. B., Paoletti, J., Re-Reading Jackson Pollock’s “She-Wolf”, Artibus et Historiae, Vol. 25, No. 50, 2004, ss. 139-155.
Jørdre, I., Etruskarane og deira framstillingar i gravmåleria i Etruria – arkaisk tid. Eliten sin ideologi sett i system?, Hovudfag i Klassisk arkeologi, Bergen 2006. https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/1973/Hovedfagsoppgave_Jordre.pdf?sequence=1
Mazzoni, C., She-Wolf. The story of a Roman icon, Cambridge, 2010.
Perocco, G., Arturo Martini, Artisti italiani contemporanei, 1, Roma,1962.
Vecchiato, G., Cherubino, P., Trettel, A., Babiloni, F., Neuroelectrical Brain Imaging Tools for the Study of the Efficacy of TV Advertising Stimuli and their Application to Neuromarketing, Biosystems & Biorobotics, 3, Berlin, 2013. Elektronisk utgåve: http://link.springer.com/book/10.1007%2F978-3-642-38064-8

Accueil


http://www.etr.it/castelli/novelle/chimera.htm
https://en.wikipedia.org/wiki/Luigi_Ontani#Biography_and_work
https://en.wikipedia.org/wiki/Jackson_Pollock

%d bloggarar likar dette: