Gjesteside

Hvorfor Aleris må vekk fra velferds-Norge

Det multinasjonale konsernet Aleris tar stadig over mer av norske helsetjenester. Dette utfordrer velferdsstaten på en negativ måte siden Aleris har som formål å skape profitt for sine aksjonærer.

I følge SSB kjøpte helseforetakene spesialisthelsetjenester fra private for 14 milliarder kroner i 2015. Dette utgjorde om lag 10 prosent av helseforetakenes driftsutgifter. Nesten to tredeler av de innkjøpte tjenestene fra private er kjøp av somatiske sykehustjenester. Det er grunn til å tro at dette beløpet og denne prosentandelen har økt under Erna Solberg. En stadig større del av disse utgiftene går i så fall til Aleris.

Fra 1.mai 2014 ble deres avtale med Helse Vest utvidet. I stedet for å sette ut stadig flere oppgaver, som kirurgi og ortopedi, burde politikerne bygge opp det offentlige tilbudet. Da vet man hva skattepengene går til, vi sørger for gode lønns- og pensjonsvilkår for alle i helsevesenet, og vi tar tilbake demokratisk kontroll over velferden.

Loven om fritt sykehusvalg gjør at alle kan velge å bruke kommersielle sykehus framfor det offentlige. Helse Vest kjøper nå også røntgentjenester fra Aleris Helse.

De reklamerer med at du kan komme raskere til ved å betale full pris utenfor den offentlige henvisningen. Fram til juni 2016 var det Curato som leverte røntgentjenester for Helse Vest, men siden da har Aleris Røntgen tatt over.

Fra før kjøpes det tjenester fra konsernets to sykehus i Bergen, ett på Nesttun og ett i Marken.

Aleris Helse er igjen en del av den kommersielle giganten Aleris, som er Norges største velferdskonsern. I tillegg til sykehus, driver konsernet medisinske sentre, sykehjem, tiltak innen barnevern, eldreomsorg og psykisk helse, tiltak for funksjonshemmede, samt brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det tidligere Høyre-byrådet i Bergen innførte såkalt fritt brukervalg inn BPA i Bergen hvor Aleris er en av tilbyderne. Rødt protesterer mot at det nye Ap-byrådet har valgt å fortsette konkurranseutsettingen.

I 2013 omsatte selskapet for nesten to milliarder kroner (1 864 152 000). Etter det har de kjøpt opp Teres Medical Group, som drev sykehus på Nesttun. Teres var eid av FSN Capital registrert i Jersey.

Vi har altså en situasjon hvor et helkommersielt selskap nærmest har privat monopol i Bergen og andre norske byer.

Grunnen til at Rødt vil ha vekk Aleris fra velferds-Norge kan videre underbygges av at giganten igjen er eid av det svenske investeringsselskapet Investor AB. Investor er kontrollert av bank- og næringslivsfamilien Wallenberg. Selv om eierskapet i Aleris ikke er registrert i skatteparadis, er Investor eier i andre selskap registrert i skatteparadisene Guernsey og Nederland.

Kampen mot ulikheter og velferdsprofitørene har fått stor oppmerksomhet innen barnehager. Rødt viser her at problemet med kommersielle sugerør i stats- og kommunekassen er omfattende og må angripes på bred front. Når vi kommer på Stortinget, vil vi kaste ut alle kommersielle tilbydere og særlig fokusere på Aleris innen spesialisthelsetjenestene på grunn av deres dominerende posisjon. Vårt alternativ er sterk utbygging av det offentliges kapasitet.

Bergen, 10. mars 2017

Thorleif Berthelsen

Styremedlem i Rødt Bergen

——————————————————————————-

Stopp velferdsprofitørene

– Om kommersielle barnehager og offentlig tilsyn av Kidsa

Høsten 2016 foretok Bergen kommune et tilsyn av den kommersielle barnehagekjeden Kidsa på bakgrunn av uregelmessig regnskap. Rødt Bergen er negativ til at tilsynet ble avsluttet så raskt og startet derfor en debatt i leserspaltene til Bergensavisen (BA).

Kommunen ba ledelsen i Kidsa om å skille mellom overskudd fra eiendomssalg og den ordinære driften av barnehagene, men ellers er de kommersielle aktørene frikjent for juks. Vi godtar ikke uten videre denne konklusjonen og vil i dette blogginnlegget forklare hvorfor. Vi tar for oss hvordan Kidsa er organisert, våre kommentarer til daglig leder i Kidsa, Inger Marie Guddal Einan og kommunikasjonsdirektør i Private Barnehagers Landsforbund (PBL) Marius Iversen og våre alternativer.

Hvem er Kidsa?

I fjor ble Kidsa solgt med stor fortjeneste til et konsern som tidligere har vært eid av et oppkjøpsfond basert i skatteparadis. Fram til 2010 var Norlandia under kontroll av FSN Capital registrert i Jersey. Oppkjøpsfondene er kortsiktige, har ikke fagkunnskap om sektorene de kjøper seg inn i og har som oppgave å tjene raske penger. De kjøper billig, omorganiserer og selger dyrt.  Finansavisen kom fram til at FSN Capital i 2013 forvaltet ni milliarder kroner og hadde en avkastning på svimlende 28% per år (20/11/2013). Norlandia er også kjent for å drive sykehjem.

I desember skrev avisen Bodø NU at majoritetseierne i Norlandia, Adolfsen-brødrene hadde brukt 1,75 milliarder kroner for å kjøpe ut minoritetsaksjonærer (14/12/2016).

Det ble også dannet et nytt selskap. Det heter Norlandia Health & Care Group og eies i sin tur av Adolfsens investeringsselskap Hospitality Invest AS. Blant disse finner vi altså Kidsa Barnehager.

Når vi vet at de største eierne av Norlandia-konsernet, Roger og Kristian Adolfsen, i 2013 var oppført med 108 millioner kroner hver i formue, bør det ringe en bjelle. En stor del kommer sannsynligvis fra offentlig støtte.

Disse strukturendringene gjøres ikke for moro skyld. Det er for å tjene mer og mer penger. Norlandia har nå over 100 barnehager og har etablert seg også i Nederland og Finland. I 2016 omsatte konsernet for nærmere tre milliarder kroner.

Hva med profitten, Guddal Einan?

Daglig leder i Kidsa Barnehager Inger Marie Guddal Einan svarer på vår kritikk av barnehagekjeden, som er eid av gigantkonsernet Norlandia og har 28 barnehager i Bergen.

Guddal Einan ønsker å renvaske de kommersielle barnehagene hvor profitt og oppkjøp står i sentrum. Hun påstår at hvem som driver barnehagen ikke har betydning så lenge barna har det bra. Men faktum er at hvordan et selskap drives også påvirker brukerne.

Er det rart vi setter spørsmålstegn ved det som skjer i Norlandia? Kan Guddal Einan svare på hvorfor omtalte utvidelser skjer og særlig hvor pengene hentes fra? Hvorfor trenger et konsern som har så mye penger offentlig støtte? Burde ikke begrensede kommunale midler brukes til noen som trenger dem? Hva gjør foreldre og barn, og ikke minst kommunen, hvis Norlandia på et tidspunkt skulle trekker seg ut eller går konkurs? Er dette trygghet for barna?

For det første benekter ikke vi at private barnehager, heller ikke i Kidsa-konsernet kan ha bra kvalitet og at barn trives der.

Problemet er at organiseringen som aksjeselskap fører til at eierne vil ha fortjeneste. Eiendomsselskap har i følge barnehageloven ikke samme krav om utbyttebegrensing som driftsselskap, som faktisk driver barnehagen. I tillegg er ikke utbytte det samme som profitt og fortjeneste. Få eiere tar i dag ut utbytte. I stedet flytter man penger mellom selskaper som konsernbidrag. Dessverre omtaler loven kun utbytte, og derfor er det i praksis fritt fram for kommersielle interesser.

En kommune uten verktøy

En kommune med knappe ressurser kan miste munn og mæle i møtet med Norlandia.

Tilsynet med Kidsa-barnehagene startet blant annet på grunn av unormalt høye leieutgifter i regnskapet. I boken Velferdsprofitørene av Linn Herning blir internprising beskrevet som en hyppig brukt metode velferdskonsern benytter for å unngå beskatning og for å ta ut profitt. Slik flytter man penger ut av barnehagene. Hos Kidsa måtte driftsselskapet betale husleie til eiendomsselskapet i samme selskap! Dette lukter muffens. Vi skal ikke forhåndsdømme, men det er likevel trist at kommunen avslutter tilsynet. Rødt tror manglende ressurser kan være en av årsakene til dette. Til sammenligning måtte Utdanningsdirektoratet bruke fem årsverk for å granske Akademiets seks skoler.

Det er svært lite et kommunalt tilsyn på få uker (oktober-desember) klarer å grave fram. Såkalte forretningshemmeligheter og uoversiktlig regnskapsførsel er vanlig blant velferdsprofitører noe som gjøres med hensikt.

Hvem som driver velferdstjenesten påvirker også kvaliteten.

I tilsynet ber kommunen Kidsa om å begrense regn­skapene sine til den tilskudds­berettigede og godkjente barnehagevirksomheten (BT, 15/12/2016). Ellers blir det uoversiktlig og vanskelig for kommunen å sikre at offentlige tilskudd, det vil si skattepenger og foreldrebetaling faktisk går til barns beste. Kidsa har gått med 25-30 millioner kroner i årlige driftsoverskudd de siste årene. Videre ble selskapet i 2015 tappet for 75 millioner kroner.

Dette skjer til tross for at kjeden har oppgitt at flere av barnehagene gikk med underskudd. Hvordan i alle dager er dette mulig? Hvorfor tar man ut penger når barnehager angivelig går med underskudd?

Kommunaldirektør Anne Marit Presterud sa følgende til BT: «Så kan selvfølgelig noen mene at loven burde vært annerledes, men det blir jo en annen sak» .

Tilsynet har selvsagt forholdt seg til gjeldende regelverk og konkluderer med at det ikke er «avdekket vesentlige forhold som kvalifiserer eller nødvendiggjør tiltak etter barnehageloven». Dette er vårt poeng. Barnehageloven er alt for snill med de kommersielle barnehagene. Rødt vil stramme inn denne og forby all form for profittuttak. Dette inkluderer strukturendringer for å flytte unna penger.

Foreldreprotest

Hvorfor svarer ikke Guddal Einan på hvorfor foreldrene må drive dugnad mens de lurer på hvor Kidsas overskudd blir av. Det var dette som var bakgrunnen for medieoppslagene hun referer til: FAU-ledere i barnehagene på Slettebakken og Ladegården gikk ut i BT hvor de kritiserte Kidsa for lav bemanning, manglende renhold og dårlig tilbud til barna (13/10/2016).

Rødt legger stor vekt på faktiske utsagn og forhold. Derfor velger vi å lytte til foreldrerepresentantene i Kidsa Slettebakken sin krasse kritikk. De forteller under overskriften «Får ikke ta del i utbyttefesten» at barnehagen kun har 2, 5 voksne per 18 barn på storbarnavdelingen. Det er under anbefalt norm og fører til at barna sjelden får gå på tur. Kidsa bryter dermed rammeavtalen. Er dette kvalitet, Iversen?

Rødt vil påpeke at kommunale barnehager ikke er perfekte. Det forrige byrådet innsnevret arealnormen fra 5,3 kvm til 5 kvm, noe dagens byråd foreløpig har videreført.

I de kommersielle barnehagene er det derimot lite håp: Den samme Samuelsberg begrunnet mindre plass til barna – redusert arealnorm – med at det er økonomisk fornuftig (BA, 11/1/2016). Når slike holdninger er gjengs for kommersielle barnehager, falmer Iversens glansbilde.

Når foreldre i Kidsas barnehager har klaget over manglende investeringer, brukes offentlige midler kanskje på andre ting enn barnehagene..?!

PBL – i lommen på de kommersielle

Etter sterkt press fra Private Barnehagers Landsforbund (PBL) godtok den rødgrønne regjeringen at de kommersielle barnehagene skulle likebehandles og dermed få like mye tilskudd som de kommunale barnehagene, uavhengig kostander. Siden de kommersielle beviselig bruker mindre på lønn og pensjon, gjenstår en pott de kommersielle kan bruke som de vil.

Marius Iversen i PBL kommer i et svar til oss i BA 27/1 med endel påstander uten å underbygge dem. For eksempel sier han at private barnehager gjør det godt på undersøkelser. I motsetning til kommunale barnehager er brukerundersøkelser frivillige for private.

Dessverre skiller han heller ikke mellom kommersielle og ideelle barnehager. Sistnevnte følger i stor grad kommunale tariffavtaler og eierne tar ikke ut profitt. Rødt mener det er vesentlige forskjeller på medlemmene i PBL avhengig av driftsmodell. Mens ideelle Kanvas, som er med i PBL (per 2010), synes det var helt greit med utbyttebegrensinger, truet PBL og Espira med å stenge barnehager dersom daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen ikke ga etter. Espira ble våren 2014 solgt til med stor fortjeneste til den svenske Wallenberg-familiens oppkjøpsfond EQT, som er registrert i skatteparadiset Guernsey. Er det slike selskaper Iversen ønsker å bli assosiert med? PBL løp de kommersielles ærend, mens de ideelle sine synspunkter ble oversett.

PBL mener at det offentlige kun skal regulere pedagogisk innhold (les høringsuttalelse til rammeplan på pbl.no)

Når det gjelder tariffavtale var PBL sitt hovedkrav ved oppgjøret i 2014 å gå over til innskuddsbasert pensjon, noe som er billigere for arbeidsgiverne og mer usikkert for arbeidstakerne. Heldigvis klarte fagforeningene å beholde den ytelsesbaserte pensjonen, som kommunale barnehager har. Politikken til PBL er klar, nemlig å angripe de ansattes rettigheter. Mens kommunale barnehager har pensjonskostnader på 15-25% av lønn, har PBL-barnehagenes pensjonsavtale har 5-8%. Enkelte barnehager har også meldt seg ut av PBL for å unngå tariffavtalen og dermed betale enda mindre til de ansatte.

Påstanden til Iversen om at private barnehager har flere pedagoger enn kommunale, stiller jeg meg dermed tvilende til. I Vest24 sier tidligere Kidsa-leder og tidligere styremedlem i PBL, Trine Samuelsberg at hun prioriterer lederutdanning framfor pedagogutdanning for barnehagestyrere, noe Utdanningsforbundet er uenig med henne i (22/3/2016). Rødt støtter fagforeningen i at pedagogikk er grunnleggende, mens PBL sin filosofi tydeligvis er at faglig kompetanse er mindre viktig og ser på driften som hvilken som annen business.

Telemarkforskning sin rapport «Kostnadsforskjeller i barnehagesektoren» forteller også at private barnehager gjennomsnittlig har lavere bemanning og lavere ansiennitet (som i sin konsekvens gir lavere lønn) blant arbeidstakerne (rapport nr.234/2008).

En annen barnehagepolitikk er nødvendig

Rødt mener ingen skal ha privat fortjeneste av å drive offentlig velferd. Dessverre er lovverket i dag så fordelaktig for kommersielle aktører, og ressursene for å etterforske disse er så små at velferdsprofitørene kan fortsette å ha sugerør ned i statskassen.

Vi påpeker en del problematiske forhold som vi kanskje aldri vil få svar på. Hadde barnehagene vært kommunale og de private barnehagene ideelt eid og drevet hadde vi sluppet å undres over de kommersielle aktørenes pengestrømmer og oppkjøp. Vi er glad for at den rødgrønne regjeringen startet en storstilt barnehageutbygging, som har ført til tilnærmet full barnehagedekning. Men vi mener man framfor å invitere kapitalistiske «medhjelpere», burde satset på egne ordninger, massiv statlig utbygging gjennom Statsbygg og langvarig kompetanse i kommunene. I stedet for at alle barnehagene i Bergen kunne hatt gode lønns- og pensjonsforhold og sikkerhet for barn og foreldre, har vi endt opp med at mange ideelle barnehager er kjøpt opp av kommersielle, og at kommunale barnehager er i mindretall. Slik vil vi ikke ha det!

Kapitalismen griper stadig mer inn i velferdstjenestene våre, deriblant barnehagedriften. Dette går ut over barna, ansatte og foresatte. Rødt vil kjempe i mot kommersielle aktører og vise sosialistiske alternativ.

Rødt Bergen vil følge opp Norlandias barnehager og kjempe for endringer av lovverket når vi kommer inn på Stortinget. Vil du ta et oppgjør med velferdskonsernene bør du med andre ord stemme Rødt ved valget i høst.

Bergen, 5. februar 2017

Thorleif Berthelsen

Styremedlem i Rødt Bergen

Uforståelig panel

FORSKNINGSFRONTEN FNS KLIMAPANEL Uleselige klimarapporter gir dystre spådommer.

Å formidle forskning korrekt og presist er utfordrende, spesielt når feltet er så betent som klimaendringer. En fersk artikkel i tidsskriftet Nature Climate Change viser at rapportene til FNs klimapanel – IPCC – blir mer og mer uleselige for ikke-spesialister. Samtidig blir profesjonelle formidlere i dagspressen stadig bedre til å presentere resultatene – men gjerne med sin egen dystre vri.
Konsekvensen er en gradvis sensasjonsvridning av klimaforskningens hovedfunn.
Ta som eksempel denne setningen: «Sustainable development and equity provide a basis for assessing climate policies and highlight the need for addressing the risks of climate change.» Ikke lett å forstå. Men siden den er første hovedkonklusjon i den oisielle oppsummeringen av tredje bind av FNs klimapanel (IPCC)s femte hovedrapport – den såkalte «Summary for Policymakers» – burde den vært krystallklar.
Dagbladet skriver i stedet: «Klimaendringene er menneskeskapte og den globale oppvarmingen vil få alvorlige konsekvenser i framtida om vi ikke handler nå.» Klart og tydelig, men ser du den subtile forskjellen? Dagbladets versjon er dystrere. Der IPCC snakker om «risks», sier pressen «alvorlige konsekvenser». Selv om setningene ikke er direkte sammenlignbare, er de representative for forskjellene i presentasjon av fersk klimaforskning.
I Nature Climate Change rangeres oppsummeringene av IPCCs rapporter ut fra standardmål for lesbarhet. Skalaen går fra vitenskapelig artikkel (så å si uleselig for utenforstående) via dagspresse (omtrent som denne spalten) til tegneserie (lesbart på barneskolen).
Mandatet til IPCC er å vurdere og oppsummere de senere års nyvinnigner
innen klimafeltet, og å komme med konklusjoner som er relevante for beslutningstagere. Oppgaven innebærer en stor formidlingsmessig utfordring, noe IPCC lenge har vært klar over og har tatt grep for å løse. Likevel kommer oppsummeringene for beslutningstagere dårligere ut i lesbarhet enn fagartiklene de oppsummerer. For å toppe det hele blir de mindre lesbare for hver ny rapport som kommer.
Forskerne har også vurdert pressedekningen av IPCC. Såkalt «kvalitetspresse», som The New York Times og Washington Post, skriver klimasaker som er om lag like tunge som vitenskapelige artikler – og langt tyngre enn andre artikler i samme aviser. Tabloidene, som The Mirror og The Sun, skriver Nytt fra forskningens verden, presentert av Morgenbladets forskningsspaltister.
langt mer forståelig om klima – men også her er sakene tyngre enn gjennomsnittet. Klimadekning er og blir tungt stof, ser det ut til. Lyspunktet er at alle nyhetsmediene blir bedre og bedre til å skrive lettfattelige klimasaker.
Forskerne analyserte også tonen i ordene i de ulike rapportene. Når tidsskrifter som Nature og Science skriver om IPCC, bruker de jevnt over dystrere vendinger enn klimapanelet selv. Kvaitetspressen skriver enda mørkere, og tabloidene overgår dem alle i dunkle profetier. Pressen rapporterer stadig mer og bedre, men de vrir også resultatene til det dystre og sensasjonelle.
At IPCC skriver uforståelig, er ikke nødvendigvis et sykdomstegn. Deres oppsummeringer må være både korrekte og presise, og dessuten kunne godtas av alle medlemslandene. Dermed blir hvert eneste ord ladet med mening. Et spesialistspråk oppstår i grenselandet mellom forskning og beslutningstakere.
Faget panelet jobber med, blir dessuten stadig videre og mer komplekst.
Som respons har det voskt frem grupper av erfarne klimaformidlere og vitenjournalister. Disse må skrive korrekt, men kan tillate seg å være mindre presise. Her ligger nok hovedgrunnen til at mediedekningen blir bedre og bedre.
Vridningen mot det sensasjonelle er langt mer problematisk. Skremselsnyheter er hverken presise eller korrekte, og meldingene fra IPCC er dystre nok fra før. Her må klimapanelets tolkere og formidlere skjerpe seg – helst med hjelp fra IPCC selv.
Hva: De oisielle opp summeringene av FNs klimapanels funn er uleselige for de leste.
Hvem: Ralf Barkemeyer og et team av europeiske språkforskere.
Betydning: Ekspertene må ta tilbake forståelig formidling av klimare sultater fra tabloidene.

Vis avisside

Bildetekst:
– Formidlingsproblemer: Rapportene fra FNs klimapanel blir stadig mer uleselige. Pressen er på sin side blitt bedre til å presentere resultatene – men sensasjonslysten kan ta overhånd. Miami har hatt en fuktig høst, og flommen knyttes til klimaendringer.

© Morgenbladet, 16.10.2015

——————————————————————————

Seks alternativer til New Public Management

For velferdsstatens daglige leder, Asbjørn Wahl, var nylig i Sverige og innledet om alternativer til New Public Management (NPM) på møter med Vänsterpartiets kommunal- og landstingsrepresentanter, samt på de stadig viktigere Vänsterdagarna i Malmö. Her kan dere lese en kortversjon av Wahls presentasjon. I innlegget konstaterer han at NPM er markedsliberalismens ektefødte barn, men at det finnes veier å bekjempe markedsreformene på. I den sammenhengen skisserer han seks alternativer til NPM. Strengt tatt dreier det seg om å nedkjempe markedsreformene i den offentlig sektor.

Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

Helt siden den markedsliberale offensiven startet omkring 1980, har privatisering og markedsorientering vært et av de mest omstridte konfliktområdene i utviklingen av våre samfunn. New Public Management (NPM) har blitt en fellesbetegnelse for disse markedsreformene. Et av de viktigste resultatene av denne utviklingen har vært et økende innslag av kommersielle interesser i den offentlige velferden. Kommersialisert velferd er i ferd med å bli «big business», mens all uavhengig forskning konkluderer med at tjenestene verken blir bedre eller billigere på denne måten. Snarere tvert imot, markedsreformene har skapt nye og omfattende problemer. Spørsmålene reiser seg dermed med stadig større styrke; hva er alternativene til NPM?

Bakgrunn
To forhold har vært avgjørende for at disse markedsreformene har vunnet så sterkt innpass. For det første ble offentlige tjenester utsatt for økende kritikk på 1970- og 80-tallet – særlig på grunn av byråkratisering, sentralstyring og manglende brukerorientering i det offentlige. For det andre skjedde dette nettopp i en situasjon der markedsliberalismen var på offensiven og bidro til å endre maktforholdene i samfunnet.

Ettersom arbeiderbevegelsen (sosialdemokratiet) samtidig gikk inn i en dyp politisk og ideologisk krise, klarte markedsinteressene i stor grad å stå fram som det eneste alternativet til «tungrodd offentlig byråkrati». I stedet for å svare på velferdens høyst reelle byråkratiproblemer med demokratisering og økende bruker- og medarbeiderinnflytelse, gikk derfor både høyresida og sosialdemokratiet inn for å ta i bruk markedet for å «løse» problemene. I dag vet vi at dette har skapt flere problemer enn det har løst.

Noe av årsakene til dette er å finne i den grunnleggende samfunnsforståelsen. Som et ektefødt barn av markedsliberalismen baserer NPM seg på et veldig enkelt menneskesyn – nemlig at menneskets viktigste drivkraft er å maksimere sin egennytte (kare til seg mest mulig på bekostning av andre), samt at vi må underkastes konkurranse for å kunne yte vårt beste. Dette anses å være del av menneskets natur, noe både samfunn og arbeidsliv må innrette seg etter. Derfor blir det viktig å innføre konkurranse også i offentlig sektor, samt å utforme så vel organisasjon som ledelse og lønnspolitikk med utgangspunkt i belønningssystemer som prestasjonslønn, karakterer og overflatiske aktivitetsmål. Resultatet blir utvikling av omfattende mistillitsregimer og massiv kontroll ovenfra.

NPM som ideologi
Problemet er at det ikke finnes noe kunnskapsmessig (vitenskapelig) grunnlag for et slikt menneskesyn. Snarere tvert imot finnes det mye kunnskap om hvordan indre motivasjon, som profesjonsetikk, faglige utfordringer, lojalitet og solidaritet spiller en avgjørende rolle for enkeltindividenes innsats. Disse egenskapene blir imidlertid hemmet heller enn fremmet gjennom de markedsliberale reformene.

NPM er altså først og fremst en ideologisk, ikke en vitenskapelig modell for hvordan offentlig sektor bør utvikles. Den er et uttrykk for markedskreftenes og kapitalens interesser av å åpne mest mulig av det offentlige for private investeringer – altså for profittproduksjon, samt å svekke de ansattes medbestemmelse og organisasjoner. Det er i denne sammenhengen interessant å merke seg, at blant forskere og i akademia er NPM allerede erklært ubrukelig og ferdig. De har erkjent at disse reformene ikke fungerer slik intensjonene i sin tid ble presentert. Men mens akademia i sine elfenbenstårn kan erklære dette, opplever vi at NPM fortsatt dominerer og forsvares massivt i offentlige byråkratier, samt i dominerende politiske miljøer, særlig på høyresida og i sosialdemokratiet. Sånn sett kan vi altså konkludere med at: NPM er død – lenge leve NPM!

Mer av det samme?
På denne bakgrunnen blir det klart at det å utvikle alternativer til NPM er et spørsmål om politisk retningsvalg. Blant tilhengere av NPM opplever vi ofte at når problemer oppstår, og det gjør det stadig oftere, så er alternativet å innføre mer av det samme – altså mer marked, mer detaljert målstyring, mer kontroll ovenfra, mer detaljert rapportering osv. Alternativene fra oss som vil forsvare de offentlige velferdsordningene mot markedets jakt på profitt, må derfor gå i en annen retning. Det betyr med andre ord at en del «alternativer» må avvises på veien.

«Noen færre mål», men uten å ta et mer prinsipielt oppgjør med den NPM-inspirerte mål- og resultatstyringen som sådan, er det eksempelvis liten hjelp i, selv om en del politikere tyr til en slik argumentasjon når de settes under press. Å la kommersielle interesser komme til i velferden, men med begrensning i hvilket utbytte man kan ta, er også ganske problematisk. Det er mulig å begrense dette, men skal man lykkes i det, må man ha innsikt i alle de muligheter som eksisterer for å hente ut profitt (og som er så godt beskrevet i Linn Hernings ferske bok, «Velferdsprofitørene»). Krav om å reinvestere overskudd i virksomheten, heller enn å ta det ut som profitt, er enda mer problematisk. En del av investeringsselskapenes strategi er nettopp å bruke overskuddene i sine kommersielle velferdskonsern til oppkjøp og verdiøkning i eksisterende virksomheter, med sikte på å realisere verdiene ved salg på et senere tidspunkt. Det gir forståelig nok lite ekstra velferd, men stor avkastning for investorene.

Alternativene til NPM må derfor baseres på et brudd med markedskreftene i den offentlige velferden. Det er grunnleggende forskjeller og motsetninger mellom offentlig forvaltning og privat forretning. Mens førstnevnte organiseres ut fra målet om å innfri behov blant innbyggerne, så har sistnevnte som sitt overordnete, snevre mål å skape høyest mulig avkastning på investert kapital. Med det som utgangspunkt finnes det en rekke reelle alternativer til markedsmodellene innen velferden. Følgende seks alternativer kan være svært nyttige, her presentert i kortform:

  1. Avvikle, eller unnlate å etablere, markedsmodeller
    Et viktig alternativ til privatisering er selvfølgelig å la være å privatisere. Trekker vi dette videre, betyr det også at dersom vi ikke ønsker markedsmodeller i velferden, så er det ingen grunn til å innføre verken bestiller-utfører-modeller, snevre målstyringsmodeller, stykkprisfinansiering eller aksjeselskaper for å utføre offentlige velferdstjenester.
  1. Ta tjenestene tilbake – rekommunalisering
    Tjenester som allerede er overtatt av kommersielle interesser gjennom konkurranseutsetting, kan uten problemer tas tilbake i offentlig regi igjen ved utløpet av en anbudsperiode eller ved eventuelt mislighold. Vi har opplevd flere eksempler på det her hjemme – eksempelvis av sykehjem. En rekke europeiske byer har rekommunalisert tjenester som elektrisitet, vannforsyning, renovasjon og kollektivtrafikk de siste årene – enten på grunn av krav og mobilisering fra innbyggerne, eller fordi de kommersielle har blitt både for dårlige og for dyre. Bare i Tyskland ble det etablert 44 nye offentlige energiselskaper i perioden 2007-11 for å drive i offentlig egenregi. På andre områder, der private har sluppet til gjennom etableringsfrihet (som f.eks. barnehager her hjemme), må det utvikles en mer langsiktig strategi. Det er imidlertid høyst mulig å gjenerobre demokratisk styring og kontroll her også. Som vi har sett av foreldreaksjoner i Oslo det siste året, så er det økende hjelp å få fra foresatte for å oppnå dette.
  1. Modell-/kvalitetskommuneprosjekter
    Fagforbundets erfaringer fra modell- og kvalitetskommuneprosjektene har gitt viktige erfaringer for hvordan man kan utvikle den lokale velferden i et nært samarbeid mellom de ansattes organisasjoner, politikerne og administrasjonen i en kommune (det såkalte «trepartssamarbeidet»). Her baserer man seg på de ansattes erfaringer, kunnskap og kompetanse, hvordan man kan utløse deres kreativitet og skaperevne i arbeidet for å forbedre de lokale velferdstjenestene – gjennom å holde fokus på innbyggernes behov heller enn høyest mulig avkastning.
  1. Sykehusreformen i Skottland
    Etter at Skottland fikk selvstyre i helsepolitikken i 1999, ble en markedsstyrt helsemodell, inkludert bestiller/utførermodellen, avviklet. I 2004 ble hele foretaksmodellen skrotet, og sykehusene tatt tilbake i offentlig forvaltning. Innsatsstyrt finansiering (stykkprisfinansiering) ble erstattet av 100 % rammefinansiering, og det ble etablert omfattende strukturer for medvirkning fra de ansatte og befolkningen. Detaljerte, kvantitative mål ble erstattet av langt færre, kvalitative mål for helsevesenets virksomhet – med tilsvarende reduksjon i detaljrapportering og byråkratisk kontroll ovenfra. Reformene har vært en stor suksess for så vel brukerne som de ansatte.
  1. Tillitsreformen i København
    I København ble en NPM-modell i hjemmesykepleien, basert på mistillit til de ansatte, detaljkontroll og såkalt «minutt-tyranni» (her hjemme kalt stoppeklokke-omsorg) i 2010 erstattet av en modell i større grad basert på faglighet og tillit. Erfaringene har vært entydig positive, selv om motstanden fra byråkratiet var omfattende i den første fasen. Det vises ofte til at det er «det frie brukervalget» som har ført til en slik meningsløs detaljstyring av hjemmesykepleien. Man måtte ha en modell for prissetting av oppgavene for å kunne omsette dem på markedet, heter det. Da får man heller avvikle markedet på dette området. «Fritt brukervalg» er så likevel ikke annet enn ideologisk staffasje, der det eneste mottakerne kan velge, er logoen på personen/selskapet som utfører minutt-tyranniet. Det som trengs for at mottakerne skal få større reell valgfrihet, som selvfølgelig er en entydig fordel, er økt innflytelse over hvilke tjenester det er behov for, og hvordan de skal utføres. Det gjøres best innenfor en demokratisk styrt, offentlig organisering.
  1. Offentlig-Offentlig Samarbeid
    Offentlig-privat samarbeid (OPS) er et viktig element i NPM, men bidrar med lite annet enn å slippe kommersielle interesser inn i det offentlige, samt resulterer ofte i kostnadseksplosjoner, fraskriving av ansvar og kvalitativt dårlige resultater. Internasjonal fagbevegelse har som mottiltak utviklet offentlig-offentlig samarbeid (OOS) som et alternativ til denne privatiseringspolitikken. OOS tar utgangspunkt i den omfattende kompetansen som finnes innen de ulike deler av det offentlige, og at denne kompetansen og disse erfaringene kan overføres så vel innenfor som mellom ulike bransjer – innenlands så vel som mellom land.

Avvikling av markedskreftene i velferden
I dagens internasjonale politiske konjunktur, fortsatt preget av et markedsliberalt hegemoni, vil det måtte føres omfattende politisk kamp for å vinne fram med de politiske alternativene til kommersialisering og markedsorientering av det offentlige, som er nevnt her. Det er viktig å erkjenne at det er motstridende interesser i samfunnet om hvordan verdier skal skapes og velferd fordeles. Det er en tilsløring av de faktiske forhold når velferdssamfunnet framstilles som noe alle er enige om. Tvert imot. At noen har interesse av at dagens politikk blir videreført, er like åpenbart som at det er noen som taper på den.

Alternativene til NPM må derfor dreie seg om systematisk å begrense og avvikle markedskreftene i de offentlige velferdstjenestene, styrke den demokratiske styringen, gjenreise fagprofesjonenes rolle i utførelsen av tjenestene, sørge for at innbyggernes behov settes i sentrum, samt basere organiseringen på tillit og medbestemmelse heller enn måling og kontroll. Det er de ansattes kompetanse og innbyggernes behov som må styre utviklingsprosessene. Mistillit til egne ansatte skaper motstand, mens makt og medvirkning skaper kreativitet og arbeidsglede.

Kvaliteten på en tjeneste er speilbildet av de ansattes kompetanse og verdigrunnlag. Arbeidet må derfor baseres på samarbeid i stedet for konkurranse, tillit i stedet for mistenkeliggjøring. Ingenting av dette vil imidlertid skje av seg selv. Fagorganisasjonenes innsats blir derfor avgjørende dersom vi skal kunne bryte med markedsorienteringen av det offentlige.

———————————————————————

Folkets jernbane?

Hvordan komme på offensiven i debatten om framtidas jernbane? Kanskje har vi noe å lære av debatten i Storbritannia og Sverige?

Av Svenn Arne Lie

I vår vedtok H-FrP regjeringen, med støtte fra KrF og Venstre, en omfattende jernbanereform. Reformen har til hensikt å tilrettelegge for mer anbud, konkurranseutsetting og markedsstyring av jernbanen. Konkrete tiltak i forbindelse med jernbanereformen er ventaallerede i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet i oktober.

Motstanden mot denne reformen er stor, særlig innad i fagbevegelsen. Men hvilke alternativer har vi til enda mer markedsgjøring av norsk jernbane? Hva er det vi vil med norsk jernbane?

Inspirasjonen til regjeringens jernbanereform, er henta fra Storbritannia og Sverige. Dette er to land som har privatisert og konkurranseutsatt mye av jernbanesektoren sin de siste femten årene. Nå kommer motreaksjonene for fullt, særlig innad i fagbevegelsen og i de sosialdemokratiske partiene i både Storbritannia og Sverige. Flere tar nå til orde for å gjøre jernbanen til deres politiske kampsak og vil endre organiseringen, finansieringen og styringen av jernbanen fundamentalt. Det snakkes om Folkets jernbane.

Storbritannia:
Ideen bak Folkets jernbane er på ingen måte noe nytt. Problemene i den privatiserte og konkurranseutsatte britiske jernbanen har vært på dagsorden i lang tid. Også på midten av 1990-tallet tok Labour sin daværende leder, Tony Blair, til orde for at jernbanen skulle samles under et offentlig forvaltningssystem.

Men nå er britisk jernbane igjen satt høyt på dagsorden. Det britiske arbeiderpartiet (Labour) valgte i begynnelsen av september ny leder, Jeremy Corbyn. En av flere kampsaker den nyvalgte lederen vil sette fokus på, er nettopp jernbanen.

Det store problemet med den private driften av jernbanen i Storbritannia, er betydelige prisforskjeller på de ulike rutene og billettprisene har steget mye. Særlig på de mest på de populære rutene. Det har i tillegg blitt avdekket av flere av disse selskapene har tjent store penger på de offentlige bevilgningene samtidig som kvaliteten, arbeidsforholdene og tilbudet blir dårligere. Dagens fragmenterte, kommersialiserte jernbanesystem gir heller ingen insentiver til langsiktig tenking og investering. Systemet er dyrt, vanskelig å styre og lite dynamisk.

Labour ønsker nå å ta tilbake jernbanen. Dette betyr at de vil avslutte kontraktene med de private jernbaneselskapene, og underlegge jernbanesektoren offentlig styring og finansiering. Samtidig understrekes det at arbeidet for «Folkets jernbane» ikke handler om at man skal gå tilbake i tid og reetablere British Rail. Involveringen, styringen og organiseringen av et nytt jernbanesystem må ha forvaltning som overordna utgangspunkt, der mange samfunnsinteresser er representert, både passasjerer, politikere og ansatte.

Ifølge meningsmålinger er det stor støtte i britiske folket for en helhetlig offentlig styring, finansiering og drift av jernbanen i landet. Etter ledervalget var Cobyns første politiske utspill, nettopp renasjonalisering av jernbanen.

Sverige:
I fjor høst valgte svenskene ny regjering bestående av Sosialdemokratene og Miljøpartiet de Grønne. I Sverige har debatten de siste årene særlig dreid seg om de ansattes arbeidsforhold, ulykker og om den manglende kontrollen som privatisering og konkurranseutsetting gir. Man snakker om ville-vesten tilstander med selskaper som kommer og går, tjener store penger på å tømme sektoren for ressurser og som ikke gjør nødvendig vedlikeholdsarbeid i sektoren.

Svenske sosialdemokrater advarte i fjor høst norske politikere mot å kopiere landets liberalisering av jernbanen. Mikael Nybergs bok, Det stora tågrånet, gir en grundig gjennom av endringene og konsekvensene de siste årenes jernbanepolitikk i Sverige:

De svenske sosialdemokratene gikk i fjorårets valgkamp hardt ut på banen på jernbane. Det ble tatt til orde for at den svenske jernbanen må organiseres i tråd med forvaltningsformålet, der det nasjonale jernbaneselskap får tettere forbindelser med de politiske styringsorganene. Samtidig med at den nye svenske regjeringen har sagt at de ønsker en større satsing på jernbanen, kommer også press fra fagbevegelsen om en helhetlig organisert jernbane der drift og vedlikehold ses som en sammenhengende forvaltningsoppgave.

Tilbake til Norge:
Markedsgjøringen av norsk jernbane har pågått lenge, uavhengig av hvem som har styrt over politikken. Nå er på tide at vi sier hva vi vil med jernbanen. Det holder ikke å bare være imot regjeringens jernbanereform. Vi trenger en offensiv argumentasjon, vilje og visjoner for norsk jernbane. Da har vi noe å lære av hvordan debatten utvikler seg i Storbritannia og Sverige.

———————————————————————-

 

Sumarti Ningsih murder: From Indonesia to Hong Kong

Sumarti Ningsih

Sumarti Ningsih began her life in a small village deep in the countryside of central Java. At the end of her life she was found murdered and decomposing in a suitcase on a Hong Kong balcony. She was just 23 years old.

In photographs, large brown eyes peep out from underneath a dark curtain of hair. Laughing and carefree in many of the shots, Sumarti was a free-spirited young woman. She was just beginning to enjoy her life and independence.

In 2010 – aged just 19 – she became one of the thousands of Indonesian women who leave home to seek their fortune working as domestic helpers in a big city.

These women go to Singapore, Taiwan and Hong Kong for the high wages. They become a crucial source of financial support for their families. Eventually they return, laden with US dollars and stories of their lives abroad.

That didn’t happen for Sumarti. British banker Rurik Jutting has been charged with her murder and that of another Indonesian woman, Seneng Mujiasih.

Sumarti’s journey, told by people who knew her and those like her

Gandrungmangu village, Cilacap, IndonesiaIt takes 10 hours to get to Cilacap by road from Indonesia’s capital, Jakarta. We fly in to Yogyakarta, the closest big city, hoping the journey will be shorter – but it is still more than half a day away.

Panorama

It is a journey through winding roads and scenic paddy fields. At times the mountainous terrain is dangerous and there is no telling whether a bus or a motorcycle may be coming round the next corner. This is the way everyone drives here. Anything goes.

Going deeper into the Javanese countryside, names of small towns and villages flash by: Kebumen, Gombong, Purwokerto. Deep in Indonesia’s interior, the ubiquitous Indomaret convenience chain outlets are replaced by traditional family shops, a relic of the old ways. It is a world away from big city life.

Sumarti's family

There is a power blackout in the village of Gandrungmangu, where Sumarti spent her teenage years. But the lights will be back on soon. At Sumarti’s home, a crowd has gathered in the darkness for a Muslim ceremony to mourn her.

Sumarti’s parents – an elderly, sorrowful couple – are there.

But had she stayed here, her life in the village would have been one of daily drudgery. Everyone here wakes at dawn, so that the rituals of the day can begin. Praying, cleaning, cooking, farming – that is what her years would have been filled with.

«She had seen the money her friends made in places like Hong Kong,» her mother told me. «She wasn’t happy with the life here. She wanted more for us, and for herself.»

It was also for her five-year-old son, Mohammad. Brought up by his grandmother, he was yet to learn of his mother’s death.

«He didn’t know her too well,» Suratmi, Sumarti’s mother, says quietly.

Sumati’s husband was a man from a nearby village who left as soon as their child was born and played no part in his upbringing.

Sumarti's mother at home with her son

«She left when he was only 40 days old. But she always sent money for him and told us that we must buy him whatever he wanted. She told me that he must never feel like he couldn’t have what he wanted.»

Not many women of Sumarti’s age stay in Gandrungmangu. Locals say 80% of women here go abroad to work. They have little or no education and they have to find work to support their families. There are no jobs here. And so she did the same and became her family’s lifeline.

Sumarti was generous. That much is clear from the evidence in the house. Her driving force was to improve life for her family, to make them richer. Life may be peaceful in the village but she would have been all too aware of the possibilities of a life with more material comforts.

«She helped me to build this house,» her father Ahmad Kaliman says, also pointing out the washing machine and DVD player she bought for them. «Sometimes she sent us 3m rupiah ($300; £191) sometimes she sent us 6m rupiah, but she always sent us something. She was a very good girl.»

Brother with guitar

Sumarti first left Gandrungmangu for Hong Kong in 2010, aged only 19, her parents told us. She went on a domestic worker’s visa and sent money home every month, but returned in 2013. At that time she told her parents she was tired and that she wanted to improve her skills. There was little talk of her life as a helper or a return to domestic employment.

So she joined a DJ school in Yogyakarta. But Hong Kong life beckoned once more and she went back, this time on a tourist visa. Her parents don’t appear to know how she was able to work there without the proper documentation – or perhaps they didn’t ask. In any case, the money kept coming.

She returned in July for the Muslim Eid holidays. She loved coming home, her mother tells us. She would spend hours in the kitchen, cooking and baking sweet Indonesian snacks for her family. It was her favourite pastime.

sumarti mother

But once again, it was time to return to Hong Kong. This time, though, Sumarti told her father she would be back in a few months – early November at the latest, in fact. Her tourist visa ran out on 2 November.

But just days before she was due to return home, her family learned of her death in Rurik Jutting’s flat. Now her murder is all anyone in the village can talk about.

«Is it true what they say?» one of her neighbours asks me. «That she was a sex worker in Hong Kong? Is that why she was killed?» Her family is adamant that this isn’t true, that Sumarti was in Hong Kong working in a cafe.

Sumarti’s 15-year-old brother Mohammad refuses to believe what is being said about her.

He remembers the sister who bought him a guitar and who dressed like any other girl in the village when she was at home. But he told me of her recollections of Hong Kong life.

«She always said that in Hong Kong, people wear more revealing clothes than they do here,» he told me.

«She said she felt safe there, and that nothing bad ever happened.»

In Hong KongAt the airport there’s a separate line for domestic workers, most of them Indonesian, covered in their headscarves and long dresses. You can tell the new ones from those who have been here a while. The old hands are more trendily dressed with tight jeans and make-up, while the new girls huddle together in packs for comfort and support.

This is where Sumarti would have queued up on her first entrance to the city, barely out of her teens.

It is hard to imagine what it must have been like for her to come from Gandrungmangu to Hong Kong. It is too loud, too brash, too rushed. Everyone is in a hurry. The only thing that Sumarti would find familiar is how the taxi drivers drive. In that sense, here too anything goes.

One place Sumarti would have found a source of refuge and comfort on her days off while she was working as a domestic helper would have been Victoria Park, in the heart of this city. It transforms into «Kampung Java» or «Java Village» on Sundays.

More than 150,000 Indonesians live and work in Hong Kong as maids and nannies, serving the city’s middle classes. On Sundays, their weekly day off, they take over the park, setting up little Indonesian enclaves in tiny corners or under bridges and street-lights.

Turn a corner from one of the main thoroughfares in Hong Kong, and all of a sudden you’re surrounded by women wearing headscarves and speaking Javanese. Sumarti wouldn’t have felt like an alien here. She could have asked for directions in her own language, shared an Indonesian snack with a friend on a park bench, and sent money home from one of the dozen or so Indonesian bank outlets that have set up here.

Domestic helpers on their day offOn Sundays, Indonesian domestic workers turn a part of Victoria Park into «Little Java»

But life as a domestic helper in Hong Kong isn’t easy. Employers» expectations are high, and they often have little patience for workers who are trying to adjust. Rising early, looking after the children, cooking, cleaning – the daily chores that a domestic worker does to earn just US$500 a month.

That’s a fortune back home, but in Hong Kong, it doesn’t go very far.

Tracing Sumarti’s steps after she came to Hong Kong as a domestic worker is challenging. We know that she eventually gave up that job, but after that how she stayed and where she worked is a mystery.

All that is clear is that she was working in Hong Kong illegally – a huge risk, but one Sumarti took nevertheless.

SringatinSringatin, of the Migrant Workers» Union, says Indonesian women come to Hong Kong with «a million hopes and dreams».

Lydia (not her real name) has worked illegally in Hong Kong for the last few years. Like Sumarti, she came to Hong Kong on a domestic helper’s visa – but quit to find higher-paid work. Every few weeks she has to change addresses and jobs to make sure Hong Kong’s police don’t find her.

Lydia knew both Sumarti and Seneng. She said they lived in an illegal workers» boarding house – an apartment carved into tiny rooms with a common kitchen and bathroom.

«I would see them in the common areas,» she said. «They were very private, and kept to themselves.

«Sumarti worked as a maid for a while, but then she saw the difference between what she could make as a maid, and what she could make working illegally.»

Lydia says Sumarti and Seneng were friends with another Indonesian illegal worker, who moonlighted as a sex worker in the city.

«Maybe the two girls saw the life that their friends who worked in the bars had, lots of money and fashionable clothes. It was a temptation for them, a life too hard to resist.»

Lydia herself works in a bar, washing dishes and clearing tables. Sometimes, she says, men in the bar will offer to pay to have sex with her – but she says she never says yes, despite the amount of money they’re willing to pay.

«It’s the money that blinds you,» Lydia says. «That’s what makes the risk of living like this worth it. I can make double, sometimes triple what I used to make as a domestic helper – and I’m not working all the time.»

New MakatiThe New Makati is the club where Sumarti was last seen alive

Lydia tells us that some of the Indonesian domestic workers who overstay their visas end up in the seedy bars in Wan-Chai, Hong Kong’s entertainment district.

They aren’t sex workers in the official sense of the word – instead, she calls them «girls who get paid to have a good time».

She takes us to a few clubs – among them the New Makati. This is the club where Sumarti was last seen alive. In the corner, an elderly Caucasian man is groping two young Asian woman, kissing them both at the same time, and putting wads of cash in their back jeans pockets. They’re obviously drunk, and don’t appear to be under duress.

Dark and dank, the New Makati is full of Indonesian girls. On the dance floor there are young Indonesian women grinding and being groped by male white expats. It is a study in contrasts – the girls are wearing cheap and tight lycra dresses, while many of the men are in buttoned-up light blue Oxford shirts, looking like they’ve just stepped out of a Gap store.

Nita (not her real name) is a young Indonesian woman who arrived in Hong Kong recently to work as a domestic helper. On her first Sunday off she came to the New Makati with her friends to hang out. Since then, she’s been back every week.

Wanchai J -residenceAt some point in the days before her body was found, Sumarti entered this building, an affluent block of flats in Wan Chai

«I like to come here, to talk, to dance, to have fun,» she tells us. «You know, it is easy to «mancing» here – you never know who you might find in the New Makati.»

Mancing in Indonesian means to go fishing – a euphemism for hooking a big catch – a «bule» (white) boyfriend, a passport out of poverty. Workers tell me this is the goal of some Indonesian women who end up in Wan Chai.

«All they want is a boyfriend who can look after them, someone to make life easy and pay for things. In return they have fun with them. Hong Kong is expensive and it is a hard place to live,» Nita says.

We are unceremoniously hurried out of New Makati, after we try to take some photos. The bar owners don’t want any of this documented. Neither do the girls. Prostitution isn’t illegal in Hong Kong but it’s certainly not something the girls want to talk about.

And of course it is only some of the workers who take this route. But they all come to Hong Kong wanting to better their lives.

Police search house Police, pictured searching Mr Jutting’s home, found Sumarti’s body in a suitcase

«These migrant workers from Indonesia come to Hong Kong with a million hopes and dreams,» says Sringatin, the deputy head of Indonesia’s Migrant Workers» Association in Hong Kong. «They want to provide a better future for their families. These dreams force them to do whatever it takes to show everyone at home they’ve succeeded. Failure is not an option.»

Back in the village A few days after her death, Sumarti’s body was flown back to Jakarta and then driven to her village. She was buried in her village cemetery. The early-morning ceremony was attended by her friends, family and dozens of neighbours.

Relatives and villagers carry the coffin of Sumarti NingsihSumarti’s repatriated body was buried in her home village

Her son has now been told about his mother’s death, but he doesn’t understand what that means – that she’s never coming home.

He plays with his friends in the village fields. It is an innocent, idyllic scene. The boys pick fruit from the trees, racing each other to get up the tree trunks first. In a corner the girls are busy giggling and playing the Indonesian version of hopscotch. Sumarti would have played under the shade of these trees too, when she was little.

The girls» faces are fresh and untouched by the indulgences and cynicisms of city life. When you ask some of them what they’d like to be when they’re older, the answers are refreshingly optimistic – a teacher, a doctor, a nurse.

No one says their ambition is to become a domestic worker. But the reality is that’s what the future likely holds for most of these girls. As long as there are no jobs, young women will leave Indonesia’s villages to find work.

Sometimes, though, the price they pay may be too high.

——————————————————————-

Years of living dangerously still fresh in the memories of Indonesia’s old survivors

Source: Mon, 10 Mar 2014

Author: Rosaleen Cunningham

 

Ibu Lestari recalls the killing of her husband and child during Indonesia’s communist purge. She herself gave birth while in hiding, and was later tortured and jailed for more than a decade. Picture taken February 15, 2014. Courtesy of Rosaleen Cunningham
Any views expressed in this article are those of the author and not of Thomson Reuters Foundation.

In a quiet laneway amidst the bustle and chaos of central Jakarta, lies a modest old folk’s home. Like all institutions, there is a routine that must be adhered to – set times for mealtimes, TV, reading, lights out, bedtime. But there the similarity ends. The dozen or so residents here, mostly women, are all ex-political prisoners, all victims, and survivors, of Indonesia’s dark past. The international success of the documentary The Act of Killing, has drawn renewed interest in the darkest part of that past – the atrocities committed against hundreds of thousands of suspected communists in the mid and late- 1960s.What is known is this:  between 500,000 and 1 million suspected communists were killed in violence that started in late 1965 after then-general Suharto and the military took power following an abortive communist coup which overthrew President Sukarno on September 31, 1965. Over the next three years, the military, led by Suharto allegedly coordinated and orchestrated the arming of citizens to purge the country of communists. More than 35,000 activists, community leaders and journalists were arrested and jailed.For the residents in the old folk’s home in Jakarta here, that past is never far from their minds, despite it being almost 50 years since the atrocities began. Most of the residents here are in their 80s and 90s. They know time is not on their side and so they are keen to talk to whoever will record their stories.

“We regularly get visitors. Every week some academics, activists and sometimes journalists come and document our stories” says Ibu Sri who was a journalist, based at the Presidential palace in 1965. “It’s important we keep telling our stories. People need to know what happened”.

But security is still a concern.  This year is an election year and the Indonesian government is already embarrassed by the international attention The Act of Killing has achieved. Many family members of the women in the home are uncomfortable about their identity becoming known. They would rather the women were not photographed. Lestari, aged 80, has never met her son-in-law. “He doesn’t think it is safe to know me,” she admits. His fears are not groundless. Last week, a lecture by a Dutch historian on an Indonesian nationalist and pioneer of the Communist Party of Indonesia (PKI) in the 1940s, was banned by the police. Facing up to the past is a difficult business in Indonesia, particularly when the details of that past are still so unclear, not only to those who witnessed events but to official historians.

As part of the anti-communist purge, many leaders of the mass-based Gerwani women’s movement, the very women who had, 20 years earlier, led the development of the newly independent Indonesia under its first president, Sukarno, were imprisoned without trial. Lestari was a local leader in Gerwani. Pujiati, now 88, was a union leader for multinational company Unilever. Sri, 74, was a reporter at the presidential palace. All were imprisoned for at least a decade. Most lost their husbands, killed in the immediate aftermath.

Lestari’s 4 year old daughter was taken from her, tied up with other two young children of leaders, and thrown in a river. Their bodies were later recovered by terrified villagers and buried. Lestari has never found the grave. “I was pregnant when my first child and husband were killed. I gave birth while I was on the run.  I handed over my baby to a woman I knew and trusted, a fruit seller, and she raised her when I was captured and put in prison. I will always be grateful to that fruit seller”.

Families often didn’t know whether their loved ones were alive or dead. While no firm figures are available, more than half of the detainees died while incarcerated. Some of the residents were tortured and raped. Sri and Lestari met while in prison and have been together since, living together and standing side-by side at human rights rallies.

Most survivors remained in prison until 1979, when international pressure from the United Nations and International Committee of the Red Cross finally saw them released.  They had survived the years of living dangerously. For the rest of their lives they have lived quietly, remaining politically active but always keeping a relatively low profile. Whenever they get a chance they attend human rights rallies, especially those promoting the cause of victims of state violence.

Almost 50 years on, with debate at last opening up, partly due to The Act of Killing, there are hopes that outgoing President Susilo Bambang Yudhoyono may issue a state apology as a departing act of reconciliation. What do the survivors hope for? The women have the same response for every visitor. Lestari says “Admission.  An official admission of the slaughter that occurred in Indonesia under Suharto.”

Rusdiarno, one of the few men living in the home, is very clear: “An apology, a state apology. That’s what we want”. Why, we ask? He simply says: “It is our right.”

Their home remains their bedrock. Lestari says passionately: “This house is a part of the old movement. It’s my responsibility to keep the memories alive.”

– Rosaleen Cunningham is a Jakarta-based writer

—————————————————————————-

FEATURE-Oscar-nominated documentary scrapes at raw wound in Indonesia

Source: Reuters – Sat, 1 Mar 2014

Author: Reuters

By Kanupriya Kapoor and Jonathan Thatcher

JAKARTA/MADIUN, Indonesia, Feb 28 (Reuters) – A chilling documentary about one of the worst massacres since World War Two is up for an Academy Award this weekend. If it does win, don’t expect the Indonesian co-director to go on stage to receive an Oscar: he’s worried for his life.

The nearly three-hour «Act of Killing» centres on one of the killers in Indonesia’s bloody purge of what was then the biggest communist party outside China and the Soviet Union, as he re-enacts for the camera, with no apparent sign of remorse, the way nearly 50 years earlier he had dispatched his victims by strangling them with a loop of wire.

It touches on the darkest period of Indonesia’s already violent early years as an independent state and which even after almost half a century is so raw a memory that it remains largely brushed from mainstream debate. The version in school textbooks still adhere to the line propagated by the autocratic leader Suharto who initiated the purge and who was forced to step down 15 years ago.

At least 500,000 people are thought to have died in the rampaging violence that started in late 1965 after then-general Suharto and the military took power following an abortive communist coup. A million or more people were jailed.

«It’s a tragedy and we, just like anybody else, despise those in the movie and the reenactment of the atrocities. These people don’t belong in Indonesia today,» said presidential spokesman Teuku Faizasyah.

He added: «It requires a lot of revisiting but … I don’t think we are mature enough (yet) as a nation.»

In a sign of how sensitive the topic remains, the Indonesian co-producer of the documentary and the other Indonesian members of the film crew say they do not want their names to be made public.

«Maybe we are too paranoid, but we discussed with various activists groups about the risk, the possibility of going from a threat to a real attack on our lives, and we really don’t know what would happen if we revealed our names,» the co-director told Reuters in a telephone interview.

Triggered in the midst of the Cold War when the West feared that communism was sweeping through decolonising Asia, much of the slaughter was in the populous main island of Java and the now-resort destination of Bali.

Initially, it was the military that led efforts to crush the communist party. The operation was headed by a general, Sarwo Edhie Wibowo, the father of the country’s current first lady, and whose son is thought to have an eye on the presidency.

«STILL DIVISIVE»

The campaign mushroomed into an orgy of killing that saw the country’s biggest Muslim group, landowners, paramilitary organisations and those simply with a grudge against a neighbour, go after communist party members and their supposed sympathisers.

«To this second, I don’t know what I did wrong, why I was held, why I was beaten every night for six years, why they tore out my nails and … electrocuted me,» Parmoen Soedjarwo told Reuters, sitting in his simple, red-roofed house in Madiun in the agricultural heartland of East Java where much of the violence occurred.

«The military asked me if I belonged to the (Communist Party of Indonesia). Whatever they asked me, I just said «yes, yes, yes» to everything, even though I didn’t understand what they were asking. I would have said anything to survive and be freed quickly.»

Soedjarwo, who served in the military before he was detained, was finally released in 1978.

Like many other victims and their families, he found himself shut out of the system. He was unable to get a job in the public sector or secure a bank loan to start a business.

He said he got by for years on handouts from his community. Now 70, he has saved enough to start a small fish farm.

For decades, children of alleged communists were kept at arm’s length by the government. One of Suharto’s closest advisers at the time even sent his daughter abroad after she developed a relationship with the son of a supposed communist.

Some observers worry the film does little to show the political context of the period and the tension at the grassroots level between religious groups and landowners and the communists which was already seething before the attempted coup.

«The issue is still divisive in society and nobody has ever really tried to reconcile,» said Agus Widjojo, a retired army lieutenant-general who heads a think-tank on policy and strategic issues.

«Indonesian society is not brave enough to start the endeavour to face the truth of the past … But it’s the only way we can learn lessons about what we have done wrong and to correct it so that we can assure future generations of Indonesia that those mistakes will not be repeated.»

For the film’s Indonesian crew, the anonymity will not end any time soon, according to the co-director.

«Revealing our identities would need a genuine structural change in Indonesia … and that genuine reconciliation will take a long time, but the time to start that is now.»   (Editing by Robert Birsel)

—————————————————————————–

Indonesia’s worst kept secret laid bare in “The Act of Killing”

Source: Thomson Reuters Foundation – Tue, 8 Oct 2013

Author: Thin Lei Win

Bejo Untung (R), his wife and son in their house in Tangerang,  Jakarta. Armed soldiers came to Untung’s village in 1965 after a failed coup, forcing the 17-year-old on the run for years until he was caught, tortured and jailed. «The Act of Killing»  shines a light on that dark era. Picture February 12, 2013, REUTERS/Enny Nuraheni

BANGKOK (Thomson Reuters Foundation) – In 1965, Anwar Congo was a small-time gangster who sold movie tickets on the black market in Medan, Indonesia’s third largest city and the capital of North Sumatra.

Later that year, after a coup attempt in which six senior army generals were killed, he became a death squad leader. The failed coup was blamed on the powerful Indonesian Communist Party, and the military led a nationwide onslaught in which hundreds of thousands of real and suspected communists were killed.

At least 500,000 Indonesians died at the hands of their own countrymen in less than a year, historians say. Others put the figure as high as 1 million.

Historians say this dark episode reshaped Indonesia’s political landscape and affected the course of the Cold War at a time when the United States was escalating its fight against communism. It also ushered in the 32-year rule of Suharto, a senior general who became president.

In the award-winning documentary “The Act of Killing”, those bloody days were relived from the point of view of Congo, his crew and others involved in – and unrepentant about – the killings.

The perpetrators were never punished for the mass killings, in fact many are feted as heroes for ridding the country of communism.

In the film, Congo and his friends rub shoulders with ministers and businessmen. Former vice-president Jusuf Kalla praises the paramilitary organisation that sprang from the death squads for protecting the country.

Survivors and family members of the victims, meanwhile, remain fearful and unable to grieve openly.

“I felt like … I wandered into Germany 40 years after the Holocaust only to find the Nazis still in power,” Joshua Oppenheimer, the British-American filmmaker who spent five years working on the documentary, told journalists in Bangkok over skype on Monday after the film’s screening.

REIGN OF IMPUNITY

The film revolves around the lanky Congo, now grey-haired and obsessed with making a movie about his gang’s exploits, as he and others merrily recall their part in the massacre.

In one of many surreal scenes Congo, in white trousers and a bright green shirt, proudly shows how they killed people on a rooftop without making too much of a mess, before breaking out in a song and dance routine.

In other shocking footage, a beaming television host applauds Congo for his heroic efforts.

The owner of a newspaper in Medan speaks fondly of interrogating communist youths, changing their statements to admissions of guilt and beating them to a pulp.

A member of the paramilitary organisation remembered – almost with glee – how they raped girls while others laughed and nodded approvingly.

Perhaps some of the animosity boiled down to economics. Communists didn’t want too many Hollywood movies shown at the theatres, and this would mean less money for the gangsters, Congo said.

Oppenheimer spoke of his shock when he first encountered these men who boasted openly to him about the mass killings. It made him want to understand the nature of that openness, he said.

The result is an honest, brutal documentary that makes for uncomfortable viewing at times.

Like the incident that sparked the film, the existence of “The Act of Killing” is an open secret in Indonesia, partly because of the unorthodox way in which it has been distributed. The film is available for free download and has been screened more than 1,000 times.

In this way, it avoids both a ban by the strict censorship board and retaliation by right-wing groups. Such concerns also mean the names of the Indonesian crew do not appear in the credits.

Oppenheimer, who edited the film down from 1,200 hours of footage to just 159 minutes (Director’s Cut), said he is pleased that it has allowed people to discuss, finally, what happened in 1965.

“The film has come to Indonesia as a corrective to the lies celebrating this history, like the child in the Emperor’s New Clothes pointing at the king and saying, ‘Look, the king is naked,’” he said. “In fact, everybody knew it but had been too afraid to say it.”

—————————————————————————-

Fripenn, lørdag 4. januar 2014 (blogga på nytt frå http://www.adressa.no/meninger/article8897419.ece)

Kongens farlige tale

Riksforsamlingen på Eidsvoll avskaffet adelen, men monarkiet blir vi nok aldri kvitt. Til det er norske republikanere altfor lettlurte. Nyttårsaften snurret Harald dem rundt signetringfingeren.

Fantastisk tale av Hans Majestet! Jeg har ikke blitt monarkist, men for en Konge vi har! Denne talen burde trykkes, og henges opp som plakat over alt der folk ferdes!», skrev Arild Rønsen, spaltist i Klassekampen og frittgående herold på venstresiden, like etter at talen var over. Det begeistrete Facebook-utbruddet hans ble raskt likt av nesten 300, deriblant Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen.

Antakelig var det kongens bruk av signalord som «mangfold» og «globalt fellesskap» som utløste begeistringen. Når monarken taler til sitt folk, får selv den flateste selvfølgelighet vekt. Når Harald, sønn av Olav, sønn av Haakon sier at det er en god ting at folk kan mene fritt og tro uten trusler, tror venstresidens folk brått at de har fått en alliert på slottet. Det kjennes så behagelig at de glemmer at de egentlig er motstandere av at vi i det hele tatt har et slott.

I tillegg sløvet snakket om det mangfoldige fellesskapet åpenbart hørselen. De påfølgende setningene hadde nemlig en helt annen innretning. «Grunnloven beskytter folket – og sikrer folkestyret», sa kongen, før han fortsatte: «Men den minner også om at det følger både rettigheter og plikter med det å være en samfunnsborger. Jeg blir bekymret når noen tror de bare kan nyte godt uten selv å bidra. Det å bevisst velge bort egen innsats – og motta hjelp som er ment for dem som virkelig trenger den – strider mot vårt verdifundament.»

Disse setningene kan være aksiomer, påstander som ikke trenger å rettferdiggjøres fordi de rommer sitt eget bevis. Siden det per definisjon er galt å gjøre det som ikke er riktig, behøves ingen begrunnelse for å kritisere dem som ikke handler rett. Men hvorfor sier kongen noe ingen kan være uenig i? Er det ikke mer sannsynlig at hans taleskriver har gjemt et budskap bak de selvinnlysende formuleringene?

Likner ikke kongens tale ganske mye på hva daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sa i 2006: «Sosialklienter skal stå tidlig opp om morran». En oppfordring Frp plukket opp tre år senere, da partiets nestleder, Per Arne Olsen, foreslo at mottakere av sosial hjelp skulle pålegges å møte til frokost for å få pengene utbetalt.

Det er selvfølgelig at plikt følger rett. Poenget er hvem som minner om pliktene og hvem som kjemper for retten. Og ikke minst: Tidspunktet for slike påminnelser er ikke tilfeldig.

Anne Lise Seip, nestor i norsk samfunnsforskning, har påvist at debatten om fattigfolks angivelige latskap dukker opp hver gang det er økonomisk vanskelige tider. I mellomkrigstiden kom kravene om at fattigunderstøttede skulle miste både stemmerett og valgbarhet (to rettigheter som den fine Grunnloven av 1814 ikke ga dem, men som ble kjempet fram senere), fordi de langt på vei kunne takke seg selv for elendighetene.

Debatten dukket opp igjen på 1970-tallet, da sosialminister Odd Højdahl fra Arbeiderpartiet gjorde trygdemisbruk til noe langt viktigere enn det i realiteten var. Ved å diskutere misbrukerne, blir det lettere å kamuflere hvor dårlig tilbudet til brukerne er.

Knut Kjelstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo, skrev i en artikkel i tidsskriftet Velferd i 2012 at «utpekingen av klienten som ansvarlig, er uttrykk for en nygammel individualiserende ideologi». Kjelstadli mener at vi opplever et «elitenes opprør», en sosial revansje fra toppen av samfunnet. Det største problemet er ikke de fattige som lurer Nav, men de rike som trekker seg unna de økonomiske forpliktelsene. Var det dem kongen siktet til?

Den andre store nyttårstalen, holdt av statsministeren, bekreftet at kongen og kongens råd er ganske samstemte. I Erna Solbergs samfunn er det naboer, venner og familie som skal løse de sosiale problemene. Rettighetene er mindre viktige, plikten og det private initiativ skal få sin renessanse de neste fire årene. Det lyder også fint, hvem kan være imot at alle tar større ansvar for sitt eget liv?

Men de samme ordene brukes over hele Europa av politikere som hevder at velferdsstaten ikke er bærekraftig. De sosiale ordningene som har vært kjempet fram gjennom 150 år, må «omstruktureres», påstår de. Hadde kongen sagt at dette er et jukseord som skal tildekke at de aller rikeste drar til seg stadig mer av verdiene som skapes i samfunnet, mens det store flertall får en stadig mindre andel, ja da kunne Rønsen og Braanen vaiet med fanene.

Kongen kunne for eksempel spurt når vi passerte historiens høydepunkt. På hvilket tidspunkt etter 1814 ble det bestemt at nok er nok, at vi har for mange og for sterke rettigheter, at den økonomiske utjevningen er kommet for langt, at sikkerhetsnettet er for stramt – og hvem tok den avgjørelsen?

Erna Solberg ble kritisert fordi hun nyttårstalte inn i sin egen navle. Det gjorde sannelig kongen også. Europa gjennomlever en radikal økonomisk omfordeling, der noen få blir uanstendig mye rikere, mens millioner dyttes ut i utrygghet og fattigdom. Det prangende forbruket tiltar, samtidig som suppekøene blir lengre.

«I Norge har vi selv engang vært både ufrie og på flukt fra fattigdom», sa kongen i sin tale. Faren for at fattigdommen igjen skal feste grep om samfunnet, kommer ikke først og fremst fra de som lurer Nav, men fra de som tror at lovfestede rettigheter og omfordelingspolitikk kan erstattes av gode naboer og veldedighet. Men det sa kongen ikke noe om.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

———————————————————————————–

New Book Examines Communist Rebellion in Indonesia, Aftermath

Members of the Youth Wing of the Indonesian Communist Party are guarded by soldiers as they are taken by an open truck to prison in Jakarta after they were rounded up by the army following a crackdown on communists after an attempted coup, Oct. 30, 1965.

Members of the Youth Wing of the Indonesian Communist Party are guarded by soldiers as they are taken by an open truck to prison in Jakarta after they were rounded up by the army following a crackdown on communists after an attempted coup, Oct. 30, 1965.

October 27, 2013

WASHINGTON — Many scenarios have been developed about the September 30, 1965 communist rebellion in Indonesia and its tragic aftermath, and the issue is still hotly debated among historians and other experts.  A new book, Indonesia and the World, 1965-66, attempts to look into the tragedy from an international context.

The book is a compilation of various papers presented at a conference at the Goethe Institute in Jakarta in 2011.  Although what happened after September 30, 1965 has been recorded as an extremely tragic event, when perhaps millions of communists and suspected communists perished at the hands of the Indonesian military, the international community was totally silent.  One of the factors that contributed to this tragic outcome, according to Bernd Schaefer, one of the book’s principal editors, was the antagonism created by then-President Sukarno toward the West as well as toward the Soviet Union.

«From 1963 onward, Sukarno sided with China and its communist Asian allies to build a global movement of so-called newly emerging forces, Conefo, for the Third World, guided by Jakarta and Beijing,» explained Schaefer.

This movement simultaneously challenged Western capitalist forces, the Soviet bloc, the non-bloc movement led by Yugoslavia, India and Egypt, as well as the United Nations. This ambitious foreign policy, conducted though partnership with China, was the greatest challenge to the U.S. and Soviet Union and made Indonesia the focus of the world at the height of the Cold War.

The international communist movement also played a role, according to Schaefer. In 1965, the communist world was divided between the Soviet Union and China.  As the third largest communist party in the world, the Indonesian Communist Party (PKI) was openly siding with Beijing, even to the extent that the PKI flouted the Soviet Union and its allies.  This situation explains why condemnation of the PKI massacre post-September 30 only came from China; the Soviet Union was silent on the matter.

«This international dimension clarifies why it was more important for the Soviet Union and its allies to renounce Chinese-inspired strategies rather than to engage in a sincere humanitarian appeal against the mass killings,» said Schaefer.

Schaefer concluded that the Sino-Soviet schism made PKI powerless to face up to the Indonesian military campaign of 1965 and 1966. One could wonder about the possible effects of the PKI having been on friendlier terms with the Soviet Union and its allies; could a more aggressive Soviet Union intervention have prevented the Indonesian military from eradicating the PKI?

On the other hand, Western countries were concerned with Sukarno’s anti-Western policies and wanted an Indonesia that was friendlier towards the West.  Thus, Schaefer says, the West not only stayed silent during the communist massacre in Indonesia but actively supported the Indonesian military in its efforts to find PKI members and their sympathizers.

«They also demonstrated how shockingly and eagerly leading western countries promoted and furthered the physical elimination of Communists … They are really sickening to a certain extent, to the extent that they are worried that not enough communists got purged and killed and eliminated, and actually joyed when it happened and at the opportunity now that the West has,» said Schaefer.

With regard to the communist eradication in Indonesia and the absolute power that the military enjoyed for more than 32 years, Baskara Wardaya provided a grim picture of Indonesian history throughout that period.

«It was a change from a people-oriented government under Sukarno to an elite-oriented government under Suharto. Everything was centered in Jakarta; almost 80 percent of the money that circulated in Indonesia was in Jakarta.  What was also obvious, the change of the Indonesian government from being anti-foreign investment under President Sukarno, to a government that was promoting very much the presence of foreign investment in Indonesia with all its economic and development consequences,» said Wardaya.

This book provides a fascinating historical overview of how Indonesia was the victim of global politics and the Cold War during its violent upheaval in 1965 and 1966.

——————————————————————————-

Nødvendig moralisering

Den radikale høyresiden bruker ofte begrepet moralist om sine meningsmotstandere. Utrykket blir aktivt brukt av høyreradikale tenketanker, men også av enkeltstående politikere som Sveinung Rotevatn. Sistnevnte anklaget nylig to forsvarere av sexkjøpsloven for å være moralister på Facebook.
Rettsvitenskap, UiB
Aktuelt-komiteen, Studentersamfunnet i Bergen
Publisert først på http://studentmeninger.no/: 08.01.2014

Begrepet blir av mange brukt for å stemple sine meningsmotstandere. Rotevatn trekker stadig frem dette begrepet når han vil omtale de som støtter sexkjøpsloven på en negativ måte . Men hva mener den radikale høyresiden med ”moralisme”?

Moralisme blir vanligvis assosiert med noen som vil detaljstyre, overstyre eller på annen måte tvinge sin egen moral på andre. Men når høyresiden bruker begrepet moralist om noen som mener at det skal være straffbart å utnytte prostituerte til seksuell tilfredsstillelse mot betaling, virker det som de tror at motstandere av prostitusjon også er motstandere av all annen sex.

De som støtter sexkjøpsloven argumenterer som regel med at prostitusjon er tett forbundet med overgrep. Det å utnytte et annet menneske i en vanskelig situasjon, enten det gjelder rusavhengighet eller en som har kommet hit på grunn av trafficking, må sex i slike tilfeller anses som overgrep. Meningsmotstanderne til Rotevatn mener at det å bidra aktivt til at flere mennesker blir utsatt for en slik situasjon er så klanderverdig at det bør være staffebelagt. Er det å være mot seksuell utnyttelse av mennesker i en vanskeligere situasjon moralisme? I så fall må moralisme bety noe annet enn det man umiddelbart assosierer med uttyrkket: det må være at man faktisk har moral nok til å si nei til overgrep.

——————————————————————————

BT, EU og den kalde krigen.
(Dette innlegget stod i BT 20.12.13. Avsnittet som er utheva vart redigert vekk av BT.)

“Det bør være en vekker, også for nei-folk, å se hvor sterkt EU står i et land som Ukraina – som garantist for frihet og velstand” skriver lederen i BT 14.12.13.
Hvilke garantier sikrer egentlig EU for frihet og velstand?
Den 10 oktober 2013 publiserte Røde Kors Internasjonalt en rapport som forteller at 43 millioner mennesker i den europeiske unionen ikke har råd til å brødfø seg ordentlig. 120 millioner (en av fem!) lever på, eller under fattigdomsgrensen.
Røde Kors Internasjonalt omtaler de fysiske og psykiske konsekvensene av situasjonen i EU som “den verste humanitære krisen siden 2.verdenskrise”.

Videre skriver BTs leder at Putin “er villig til å bruke økonomisk makt (…) for å få det som han vil.” EU har investert 470 millioner euro i Ukraina mellom 2011 og 2013, til sammen 2,5 milliarder euro siden 1991 (kilde: avisen BRN, 26.11.13). Hvem tror at det ikke ligger politiske makt bak investeringer av denne størrelsen?

BTs leder nevner “ukrainernes angst for et nytt Sovjetunion”. Direktøren for Centre d’Etudes et des Modes d’Industrialisation, Jacques Sapir, er spesialist i russisk økonomi. I et intervju (BRN, 26.11.13) om situasjon i Ukraina, ser han langt bedre økonomiske fremtidsutsikter for den eurasiske unionen enn for den europeiske unionen. Av hensyn til landets økonomiske fremtid, er det derfor lett å forstå at den sittende regjeringen også vurderer en avtale med Moskva, heller enn med Brussel.
BTs leder burde gått dypere inn i den politiske og økonomiske situasjonen i landet, og hvorfor nå noen ivrer for å tilby landet til EU, før de ensidig lanserte EU-avtalen som det beste for landet. Leserne av Vestlandets største avis fortjener dypere analyser enn en gufs fra den kalde krigen.

Daniel Ducrocq
Medlem Bergen Nei til EU

————————————————

An example on research on climate change I Germany from the Potsdam Institute for Climate Impact Research (PIK):
http://www.pik-potsdam.de

Scenario 2040 for Germany: How climate change alters our daily life

02/08/2013 – “Two degrees Celsius more in Germany” – scientists from the Potsdam Institute for Climate Impact Research (PIK) and sociologists analyzed what this might mean in detail. A book with the same title was just released by Fischer publishing house, addressing a broad public. Hot summers with average temperatures of more than 35 degrees Celsius are only one example of many potential impacts of climate change in Germany: “People in the cities will be affected as well as agriculture and forestry,” says PIK scientist and co-editor Friedrich-Wilhelm Gerstengarbe. The “Scenario 2040” outlines these impacts and illustrates how climate change alters our everyday life.

“Today the average temperature in Germany is already one degree higher than it was 1950,” Gerstengarbe points out. The book is based on a business-as-usual scenario with unabated emissions of greenhouse-gases. Under this scenario, a two-degrees-limit for Germany will be breached around 2040. What these changes might mean for our cities and our countryside is explained by PIK scientists in one part of the “Scenario 2040”, computer simulations by a climate model developed at PIK supplied data for several regional climate impact models. Challenges for society and the role of adaptation are explored by a team of sociologist led by co-editor Harald Welzer, director of Futurzwei Foundation. “For the first time, climate scientists and sociologists worked together on a plausible scenario for the situation in Germany,” Welzer says.

A further increase of average temperatures after 2040 as well as repercussions of global climate impacts on the situation in Germany are not taken into account for the book. Therefore, the presented scenario is “rather optimistic”, Gerstengarbe says: “It is common ground that we will be witnessing major changes due to the impacts of climate change in the short period until 2040 – for nature but also for society”.

Gerstengarbe, F.-W., Welzer, H. (Hrsg.) (2013): „Zwei Grad mehr in Deutschland. Wie der Klimawandel unseren Alltag verändern wird – Das Szenario 2040“. Fischer-Verlag

Another example from the Potsdam institute:

Global warming has increased monthly heat records by a factor of five

01/14/2013 – Monthly temperature extremes have become much more frequent, as measurements from around the world indicate. On average, there are now five times as many record-breaking hot months worldwide than could be expected without long-term global warming, shows a study now published in Climatic Change. In parts of Europe, Africa and southern Asia the number of monthly records has increased even by a factor of ten. 80 percent of observed monthly records would not have occurred without human influence on climate, concludes the authors-team of the Potsdam Institute for Climate Impact Research (PIK) and the Complutense University of Madrid.

Record-breaking hot months have become much more frequent. (For full graphic see Fig. 4 in the study) Graphic: PIK

“The last decade brought unprecedented heat waves; for instance in the US in 2012, in Russia in 2010, in Australia in 2009, and in Europe in 2003,” lead-author Dim Coumou says. “Heat extremes are causing many deaths, major forest fires, and harvest losses – societies and ecosystems are not adapted to ever new record-breaking temperatures.” The new study relies on 131 years of monthly temperature data for more than 12.000 grid points around the world, provided by NASA. Comprehensive analysis reveals the increase in records.

The researchers developed a robust statistical model that explains the surge in the number of records to be a consequence of the long-term global warming trend. That surge has been particularly steep over the last 40 years, due to a steep global-warming trend over this period. Superimposed on this long-term rise, the data show the effect of natural variability, with especially high numbers of heat records during years with El Niño events. This natural variability, however, does not explain the overall development of record events, found the researchers.

Natural variability does not explain the overall development of record events

If global warming continues, the study projects that the number of new monthly records will be 12 times as high in 30 years as it would be without climate change. “Now this doesn’t mean there will be 12 times more hot summers in Europe than today – it actually is worse,“ Coumou points out. For the new records set in the 2040s will not just be hot by today’s standards. “To count as new records, they actually have to beat heat records set in the 2020s and 2030s, which will already be hotter than anything we have experienced to date,” explains Coumou. “And this is just the global average – in some continental regions, the increase in new records will be even greater.”

“Statistics alone cannot tell us what the cause of any single heat wave is, but they show a large and systematic increase in the number of heat records due to global warming,” says Stefan Rahmstorf, a co-author of the study and co-chair of PIK’s research domain Earth System Analysis. “Today, this increase is already so large that by far most monthly heat records are due to climate change. The science is clear that only a small fraction would have occurred naturally.”

Article: Coumou, D., Robinson, A., Rahmstorf, S. (2013): Global increase in record-breaking monthly-mean temperatures. Climatic Change (online) [doi:10.1007/s10584-012-0668-1]

The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC):
http://www.ipcc.ch

The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) is the leading international body for the assessment of climate change. It was established by the United Nations Environment Programme (UNEP) and the World Meteorological Organization (WMO) in 1988 to provide the world with a clear scientific view on the current state of knowledge in climate change and its potential environmental and socio-economic impacts. In the same year, the UN General Assembly endorsed the action by WMO and UNEP in jointly establishing the IPCC.

The IPCC is a scientific body under the auspices of the United Nations (UN). It reviews and assesses the most recent scientific, technical and socio-economic information produced worldwide relevant to the understanding of climate change. It does not conduct any research nor does it monitor climate related data or parameters.

Thousands of scientists from all over the world contribute to the work of the IPCC on a voluntary basis. Review is an essential part of the IPCC process, to ensure an objective and complete assessment of current information. IPCC aims to reflect a range of views and expertise. The Secretariat coordinates all the IPCC work and liaises with Governments. It is supported by WMO and UNEP and hosted at WMO headquarters in Geneva.

The IPCC is an intergovernmental body. It is open to all member countries of the United Nations (UN) and WMO. Currently 195 countries are members of the IPCC. Governments participate in the review process and the plenary Sessions, where main decisions about the IPCC work programme are taken and reports are accepted, adopted and approved. The IPCC Bureau Members, including the Chair, are also elected during the plenary Sessions.

Because of its scientific and intergovernmental nature, the IPCC embodies a unique opportunity to provide rigorous and balanced scientific information to decision makers. By endorsing the IPCC reports, governments acknowledge the authority of their scientific content. The work of the organization is therefore policy-relevant and yet policy-neutral, never policy-prescriptive.

Om FN’s klimapanel (IPCC), http://www.ipcc.ch:

FNs klimapanel ble grunnlagt av FNs miljøprogram og Verdens meteorologi-organisasjon (WMO) i 1988.
Formålet er å frembringe best mulig faglig kunnskap om klimaendringer.
Rapportene fra FNs klimapanel er ansett som det viktigste faglige grunnlaget for den internasjonale klimapolitikken.
800 bidragsytende forfattere og 450 hovedforfattere fra til sammen 130 land deltar i utarbeidelsen av den fjerde hovedrapporten
2500 vitenskapelige eksperter deltar i høringsprosessene som gjennomføres når klimapanelet skriver rapportene.

Rapporter fra FNs klimapanel (IPCC)

Forskerne har aldri vært sikrere på at klimaendringene i stor grad skyldes menneskelig aktivitet. I 2007 la FNs klimapanel frem fire delrapporter om menneskeskapte klimaendringer. Her kan du lese mer om rapportene.

Aldri før har FNs klimapanel (IPCC) vært sikrere på at klimaendringene vi nå opplever i stor grad skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser til atmosfæren. Panelet mener det er meget sannsynlig at menneskets utslipp av klimagasser har forårsaket mesteparten av den observerte globale temperaturøkningen siden midten av 1900-tallet.

Hovedrapporten til FNs klimapanel består av fire delrapporter:

1.Den vitenskapelige forståelsen av klimaendringer (ble lagt fram 2. februar 2007)
2.Virkningene av klimaendringer for natur og samfunn (ble lagt fram 6. april 2007)
3.Tiltak og virkemidler for å bekjempe klimaendringer og redusere utslipp av klimagasser (ble lagt fram 4. mai 2007)
4.En synteserapport som trekker sammen konklusjonene fra de tre delrapportene om de spørsmål som er mest relevant for utforming av framtidig klimapolitikk (ble lagt fram 17. november 2007)

———————————————–

Authorization for Use of Military Force: a blank check for war without end

For both fiscal and ethical reasons, it is time Congress cancelled AUMF and reclaimed oversight of US military engagements

Michael Shank and Matt Southworth
http://www.guardian.co.uk, Sunday 5 May 2013

US Navy SEALs during desert combat training.
According to a Special Operations Command report, US special forces were active in 92 countries in March 2013. Photograph: US Navy Photo/Alamy

A handful of Democratic and Republican senators are considering a rewrite of 60 of the most consequential words to ever pass through Congress. The Authorization for Use of Military Force (AUMF), passed after the attacks of 11 September 2001, and provides the legal cornerstone for the so-called US «war on terror». Only one brave Congress member opposed it. It allows the US government to wage war at anytime, any place and on anyone deemed a threat to national security – with remarkably little evidence needed.

The consequential nature of these words is self-evident: the AUMF opened the doors to the US wars in Iraq, Afghanistan and Libya; attacks on Pakistan, Yemen, Somalia and Mali; the new drone bases in Niger and Djibouti; and the killing of American citizens, notably Anwar al-Awlaki and his 16-year-old noncombatant son. It is what now emboldens the hawks on the warpath to Syria, Iran and North Korea.

Rather than doubling down on war policy, as some senators are inclined to do, Congress should repeal the 2001 law. This «blank check» approach to warfare has to stop. And while the rewrite is being framed by members of both chambers (Senators John McCain and Bob Corker, Representative Buck McKeon and others) as an act of congressional oversight, it is doubtful that these hawks will curb any military authority. They have only ever called for more wars, not fewer. That means more Libyas, Yemens and al-Awlaki’s.

It is time for members of Congress who truly care about rule of law, oversight and the financial security of this country to speak up. Why? Because, first and foremost, the AUMF continues to contravene congressional oversight. For example, when the Obama administration sent 100 «military advisors» to Uganda in the name of counterterrorism in 2011, Congress received a simple note from President Obama. No oversight.

More recently, after unilaterally negotiating a «status of forces» agreement with Niger, the administration sent a note to Congress saying that it was sending 100 troops to the country. This week, we sent troops to Mali. Again, no oversight.

This is the new normal. Statistics provided by Special Operations Command (pdf) indicate that special forces groups were operating in 92 different countries in March 2013. The AUMF premise, no matter how it gets tweaked, is enabling a system of eternal warfare, a reality that is not only financially untenable for a nation in deep debt, but also ethically indefensible.

Second, the AUMF continues to undermine rule of law. There are clear laws that apply to wartime situations or imminent threats, and a broadened AUMF could undermine these further. That the US already broadly categorizes individuals and groups that are loosely or tacitly associated with extremists – in secret and sometimes without evidence – is already setting a dangerous precedent.

As counterterrorism technologies, like drones, expand, the US and international community may soon see these tactics used in intra-state conflicts, with possible violations of human rights law. If targeted killings by drones are justified as acts of war, they must be subject to international law on the use of lethal force within the borders of another sovereign nation. Without a clear showing of permission to use lethal force within another nation, or an imminent threat from that nation, these killings seriously undermine prohibitions in international law against the use of deadly force.

Third, given the lack of campaign finance reform, too often defense policy is driven not by military strategy or legitimate threats, but by the defense contractor’s bottom line. This is the case with the AUMF and the defense industry. The defense industry spent over $130m on lobbying efforts in 2012 alone, and in the first quarter of 2013, weapons maker Northrop Grumman spent $5.8m on Congress, posting its third biggest lobbying quarter in company history.

There’s a reason why unnecessary weapons systems like the F-35 joint strike fighter, a program that now costs the American taxpayer hundreds of billions of dollars, never go away. It’s the same reason why new systems will be developed to drive policy decisions: money. The industry continues to claim the need for new weapons to face new threats. It is becoming clear that the defense industry’s loyalty is first to the financial security of its shareholders, and only secondarily to the security of this country.

It is time to send the 2001 AUMF into the sunset, and to return the checks and balances that policy-makers put in place: the executive and legislative branches must deliberate before waging war. We are making enemies through a feckless, dangerous approach, and it is time to return some censure to our defense apparatus. Otherwise, the AUMF will continue to make us hemorrhage – both blood and, especially, treasure.

The authors: Michael Shank is the director of foreign policy at the Friends Committee on National Legislation. He is also an adjunct professor at George Mason University’s school for conflict analysis and resolution, senior fellow at the French American Global Forum, board member of the National Peace Academy, and associate at the Global Partnership for the Prevention of Armed Conflict. Matt Southworth is legislative associate for foreign policy at the Friends Committee on National Legislation and serves on the board of directors for Veterans for Peace

——————————————————————–

Ansvar og konsekvenser

I etterkant av 22/7, – fremlegging av rapporter fra Gjørvkommisjonen – og nå fra Stortingets kontrollkomité, har det vært forstemmende å lese sider opp og sider ned om den tilsynelatende kunnskapsløshet våre ledende politikere fremviser omkring begrepet «ansvar».

Regjeringen og opposisjonen synes å ha veldig ulik forståelse av hva ansvar er.

Statsministeren valgte å bli sittende ved makten, – og fremholdt at dette var fordi han nå tok ansvar for å rette opp de mangler og svakheter som hadde fremkommet.
Stoltenberg kunne velge «å gi seg selv en ny sjanse» også i forvisning om at et eventuelt mistillitsforslag ville bli nedstemt, ut ifra stortingets sammensetning.

Representanter fra opposisjonen hevdet samtidig at dette var en merkelig måte å ta ansvar på.
Den «riktige/logiske» måten å ta ansvar på, ville være at Stoltenberg og regjeringen gikk av, hevdet disse.

Under et oppgjør om ansvar i storting og regjering, ville det vært disse to begreper som ville kunne blitt anvendt:

Parlamentarisk ansvar
..det politiske ansvar som blir gjort gjeldende i Stortinget mot regjeringen eller enkelte av dens medlemmer. Det kan komme som kritikk eller mistillitsvotum.

Konstitusjonelt ansvar
..det særlige ansvar som kan gjøres gjeldende mot medlemmer av Stortinget, regjeringen og Høyesterett for straffbart forhold de måtte gjøre seg skyldige i under utførelsen av sine verv.

Å ha ansvar
Hva innebærer det så for Statsministeren?
.. i forhold til sikkerhet forut for, og i etterkant av 22/juli, – både når det gjelder dem som derigjennom ble berørt, – og befolkningen for øvrig.

Her snakker en om ansvar som en påtar seg i og med regjeringsdannelse.

Å ta ansvar
..forholde seg til de ting en har ansvar for – f.eks. som å se til at ting blir gjort.

Å ta konsekvenser
..av ikke å ha ivaretatt sitt ansvar – at nødvendige åtgjerder ikke har blitt gjort utført.

Det er herigjennom – hvilke konsekvenser 22/7 evt. burde ha for Statsminister og regjering, at «stridighetene» faktisk står.

Når jeg skriver (lenger oppe) «tilsynelatende» kunnskapsløshet om ansvarsbegrepet, er det fordi jeg mistenker at det her dreier seg om bevisst «tåkelegging», – som kan føre til (ønsket)
ansvarspulverisering, fra begge parter/ posisjon og opposisjon.
Denne mistanken styrkes, ikke minst ut ifra de konklusjoner som trekkes etter Stortinget kontrollkomités behandling av saken.

En samlet komité velger å gi regjeringen kritikk for diverse forhold.
Men opposisjonen unnlater å fremme mistillitsforslag, – til tross for at de samtidig hevder at de hadde grunnlag for kunne gjøre det.

Hvilket ansvar er det i så fall at de derigjennom frasier seg?

Det er selvfølgelig veldig nærliggende å tenke at et mistillitsforslag ville kunne ha uheldige konsekvenser for dem ved det kommende stortingsvalget.

Det som bekymrer er:
Hvilken innvirkning har denne ansvars(mangel)debatten på minigmanns tiltro til politikerne?
Hvilken «smitte-effekt» kan slik ansvarsfraskrivelse/-pulverisering ha utover i befolkningen?

André Fjereide, 25.02.2013

Bergens Tidende på lavt nivå

12. februar forsøkte Unge Venstre å kuppe parolemøtet til 8. mars-initiativet. Med seg på laget hadde de to BT-journalister, men det var det bare Unge Venstre som visste. De hadde kommet for å skaffe seg flertall for parolen «Nei til menneskehandel! – Fjern sexkjøpsloven!», og de skulle ha blest om det.

Det var flere som på saklig vis prøvde å forklare at vi kjemper mot prostitusjon, og hvorfor. Til ingen nytte. Vi blir alle fortalt at det er vi som påfører de prostituerte et verre liv med vår forbudslinje.

Løgnaktig overskrift
Det sprekker til slutt for en person. Hun har i over en time kjent på følelser som vekslet mellom sorg og sinne, og til slutt fikk hun nok av Unge Venstre sitt forsøk på å gjøre seg til ofre på bekostning av idealistiske feminister. BT fikk det de trengte for å lage den løgnaktige overskriften «De ba meg om å gå hjem og grine».

Ikke bare var det kun et menneske som ba henne gjøre dette, men samme jenten som tilsynelatende gråtkvalt sto frem på bildet, hadde like før smilende stått og befølt seg selv på brystene og mellom beina, mens hun ertende sa til sine politiske motstandere at sist hun kjente etter, så var også hun kvinne. Som om det er morsomt å debattere menneskehandel?

I ”Vær varsom plakaten” står det å lese følgende: «1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

I så tilfelle har BT et stykke å gå. De skrev ikke et eneste ord om hvordan Unge Venstre-folka fremla den ene løgnen etter den andre på møtet – som for eksempel at de aldri hadde blitt invitert til 8. mars-initiativet. Det hadde de, men gadd ikke komme før BT ble med. Hvorfor kommer de ellers seilende inn cirka tjue mennesker, når de aldri har giddet å komme på planleggingsmøtene som har vært siden september 2012? Og hvordan fylte BT sin egen rolle i dette tilfellet?

Verbal kloakk
Som om dette ikke er nok, svømmer kommentarfeltene til BT over av verbal kloakk som dette: «Tilbake til gasskammeret med deg, IQ-anemiske voldtektsoffer. Klor innvollene ut av et ihjelsprengte fittehølet ditt og legg deg på rygg enda en gang midt på Karl Johan klokken 0300.»

Salven var myntet på en av de mest sentrale personene i 8. mars-initiativet. Hennes eneste synd var at hun hadde kommet med en støttende kommentar til Sara Maria Bjørkly i hennes innlegg «En trussel for feminismen» søndag 17. mars. Men BT er mest bekymret for et ungdomsparti som bevisst har brukt dem på en heller uetisk måte.

Absurd historieløshet
Det er til slutt på sin plass å påpeke historieløsheten som har fått utfolde seg. BT skulle ha det til at Kvinnedagen blir dominert av ekskluderende sosialister og kommunister, men glemmer da helt å ha i mente at 8. mars ble stiftet av nettopp sosialistiske kvinner – først av Det amerikanske sosialistpartiet, og deretter av Sosialistinternasjonalen på et møte i København i 1910. Absurditeten i å kritisere sosialister for å ta vare på en sosialistisk tradisjon, er ikke bare stor, den er latterlig. Det er også ganske så latterlig at Unge Venstre takket nei til å gå bak noen av de andre parolene 8. mars. Hva er for eksempel problematisk med å være mot voldtekt?

Anna Kathrine Eltvik

Kvinnepolitisk leder i Rødt

«The Afghan People Are Fed Up»: An Interview with Malalai Joya
(with permission from http://www.commondreams.org to post this article from 10.01.13)

Malalai Joya, 34, first gained international attention in 2003 when she spoke out publicly against the domination of warlords. She was at that time serving as an elected delegate to the Loya Jirga that was convened to ratify the Constitution of Afghanistan; in 2005 she became one of 68 women elected to the 249-seat National Assembly, or Wolesi Jirga, and was the youngest member of the Afghan parliament.
Malalai Joya
Malalai Joya visits a girls school in Farah province in Afghanistan in 2007. (Image: Wikimedia Commons)

In 2007 she again spoke out against former warlords and war criminals in the Afghan parliament and was thereupon suspended from the parliament. Since then she has survived many assassination attempts. She travels in Afghanistan with armed guards and has worked tirelessly on behalf of Afghan women and to end the occupation of her country.

She has received broad international recognition. In 2010, Time Magazine placed Malalai Joya on their annual list of the 100 most influential people in the world, and Foreign Policy Magazine in listed her in its annual list of the Top 100 Global Thinkers. In March, 2011, The Guardian listed her among «Top 100 women: activists and campaigners.» Her most recent book is «Raising My Voice.»

I first met Malalai in 2007 in Berlin, after she was invited to speak in the German Parliament (see http://www.zcommunications.org/the-war-on-terror-is-a-mockery-by-elsa-rassbach), and we’ve met again during some of her further visits to Europe. This interview is based on our conversation during her most recent visit to Berlin and subsequent email correspondence between us.

The above text and following interview is by Elsa Rassbach, a US journalist and filmmaker based in Berlin, Germany.

__________________

RASSBACH: Last month in Paris representatives of the Taliban for the first time met with their former enemies of the Northern Alliance, the collection of militias that fought them in the 1990s and eventually helped the U.S. to oust the Taliban regime. Now President Obama has invited Afghan President Hamid Karzai to meet with him in Washington on January 11th.

What do you make of this?

JOYA: To make the current puppet regime in Kabul more powerful, the U.S. and NATO have been trying to bring together three groups that emerged during three criminal periods of war in Afghanistan: the warlords, the Taliban, and some of those who served the hated Russian occupation.

Both the Taliban and the Northern Alliance warlords are long-time allies of the West. These groups are criminal, dark-minded, and reactionary to the core. In their lust for power, they are ready to sacrifice national interests of Afghanistan to any foreign power.

The Taliban and the Northern Alliance warlords are responsible for much of the suffering of the Afghan people. They are like a wolf and a vulture and can never be regarded part of a “solution” to Afghanistan’s tragedy. Our people want them prosecuted as traitors and war criminals. But the West wants to “unite” them and impose them on our nation. Joining this dirty mafia regime are some of the ex-Russian puppets, the Khalq and the Parcham, who tortured and killed countless innocent democratic-minded people. Such «unity» may serve the U.S./NATO interests in Afghanistan, but will lead to another reign of terror and brutalities upon our poor people.

As history shows, the U.S. has relied on criminals, dictators, human rights violators, and reactionary forces in many other countries of the world. Recently in Libya the U.S. and NATO supported fundamentalists who are worse than Qaddafi; in Syria they are supporting Al-Qaeda and other such dirty groups. So it is not surprising that they are once again working with the Taliban and with Hekmatyar and other criminals in my country.

It was the U.S. that brought the warlords into power in Kabul, and the U.S./NATO puppet Karzai is even more shameless than previous Afghan puppets of the British and the Russians. While the puppets of Russia and Britain negotiated behind closed doors, Karzai is publicly selling Afghanistan to a foreign master. The so-called strategic agreements like the Bilateral Security Agreement provide for long-term U.S./NATO military bases in Afghanistan. The U.S. wants to remain in Afghanistan because of its geopolitical location: to be able to control other Asian powers like Pakistan, Iran, Russia and China.

Karzai and Obama are working on an outline of an agreement for legalizing permanent military bases in Afghanistan. But as long as we have foreign military bases in our country, we have no independence. And when we have no independence, we have nothing, and all talk of democracy, human rights and women’s rights is a joke. Afghanistan is the second most corrupt country in the world. And Afghanistan is the worst place to be a woman, according to a recent international study. They are looting our rich mineral deposit mines worth three trillion dollars, and they are raking in money from the drug trade.

For the U.S. government, the wellbeing of the Afghan people has no value at all. The U.S. elites just want relative stability in order to continue the occupation and maintain military bases in Afghanistan without much trouble. If “stability” can be achieved by empowering the worst enemies of Afghan people, they are ready to do this. After all, the U.S. schemes to interfere with and control Afghanistan did not begin with 9/11. They go back for decades.

What means has the U.S. used to interfere with and control Afghanistan?

The warlords who were put into power in Kabul by the U.S. are extremist fundamentalists. In the 1980s, during the Cold War, they received much financing and support from the ISI (the Inter-Services Intelligence agency of Pakistan) and from the CIA to fight the Soviets. The warlords were known to be misogynists; for example, one of their leaders was Gulbuddin Hekmatyar (founder of Hezb-e Islami), a fanatic who in the early 1970s ordered his followers to throw acid into the faces of Afghan women who refused to wear burkas in Kabul.

The U.S. government supported and nourished these fundamentalists to kill democratic, leftist, secular and progressive people in Afghanistan. Eight fundamentalist parties were created — seven in Pakistan and an eighth in Iran — and each of them wanted to be the one in power. After they ousted the Soviet-backed regime in Afghanistan, they conducted a brutal civil war among themselves in Afghanistan from 1992 to 1996. Alone in Kabul the warlords killed more than 65,000 innocent people and turned the city into ashes.

In the 1990s, the CIA provided financing to the ultra-fundamentalist Taliban and encouraged Pakistan and Saudi Arabia to support the Taliban in their drive to power; in 1996, the Taliban defeated the warlords and ruled Afghanistan for five years.

In 2001, after ousting the Taliban regime with the help of the warlords, the U.S. government announced that it had learned from past mistakes and would not empower Islamic fundamentalism again. But in reality they are still helping the brutal fundamentalists and imposing the old criminals and looters upon us. Islamic fundamentalism is once again the main tool in the hands of the U.S. to control Afghanistan, to suppress progressive and freedom-loving forces of my country, and to stop the emergence of a powerful democratic anti-occupation movement.

The power of media has been another effective way for the U.S. to mislead Afghans, especially the youth, to say «yes» to the occupation and to the continuing presence of foreign military bases in Afghanistan. Over the past eleven years, the U.S. has promoted media in Afghanistan and has spent large sums of money on propaganda and “soft war.” Almost all the major media outlets in the country are under U.S. control. A large majority of the Afghan people is illiterate, and we have no independent, progressive media to neutralize and counteract the pro-U.S. media.

The NGOs are another tool of the U.S. and other NATO countries in Afghanistan. Through financing NGOs, they buy the loyalty of some Afghans and use them as their puppets to advance their. agenda in Afghanistan. Unfortunately, there are many Afghans, especially intellectuals, who are paving the way for a continued U.S./NATO occupation.

There are many reports that the U.S. and NATO want to keep a significant «troop presence» in Afghanistan well after 2014. But if all the foreign troops were to leave, would there be civil war in Afghanistan?

There is already a civil war, a dangerous civil war. Whether the foreign troops stay or leave, war is going on. The presence of foreign troops only makes our struggle for justice harder, because the occupiers empower reactionary warlords — and now also empower Taliban, along with killers from the past Russian puppet regime. At least if the foreign troops leave, one of the biggest evils will be gone. Then we will face internal enemies. If the occupation leaves, at least the Taliban will not get more powerful. If the troops honestly leave, the backbone of these terrorists will break. They will become like orphans, because their godfather is the U.S., which was also the godfather of Al Qaida.

We are fed up with the so-called helping hand of the U.S. and NATO that is used to justify occupation. The mother and father of all these tragedies is the occupation itself and the U.S./NATO support of the killers of my people. When the occupation leaves, these fundamentalists will get weak. They have no roots in the heart of the people, and their backbone will break. If the U.S. stops helping terrorists and killers, then they may not be in a position to wage a civil war and destroy Afghanistan like they did in 90’s.

So the first request of the people is: Leave Afghanistan and stop supporting our enemies.

Have you seen any improvements at all for the people under the U.S./NATO occupation, for example in the situation of women?

The situation of women in Afghanistan was used as an excuse for the U.S. and NATO to occupy our country. But it is clear they were not fighting on behalf of women, because they have put into power the reactionary warlords who are sworn enemies of women. If your family were bombed in a wedding party or your daughter raped by Taliban, what would be your reaction? And you want to negotiate with them?

There is no question that some schools and universities have been built during the U.S./NATO occupation, and some money has been given to the Karzai regime for projects on behalf of women’s and human rights. Meanwhile, tens of thousands of civilians, most of them women and children, have been killed during these eleven years of occupation. They even used white phosphorous; they even bombed wedding parties.

In comparison to the dark period of the medieval-minded Taliban, today there is now a Ministry of Women, and 25% of the representatives in the parliament are women. But the female representatives have mainly a symbolic function, and little is done for ordinary women. In the larger cities like Kabul and Herat, women have some jobs and education, but in most of Afghanistan their lives are hell. The media don’t write much about the many women who are raped or stoned to death in public. Hundreds of schools have been closed, and even in Kabul women don’t have security going to school; in many provinces acid is thrown in their faces. In most places killing a woman is still as easy as killing a bird.

Due to lack of justice and pressure on women, last year 2300 suicide cases were recorded among Afghan women, which has no parallel in our history.

These warlords are misogynists, just like the Taliban, and they don’t want women’s rights in Afghanistan; a few token fundamentalist ladies wearing beautiful clothes should not fool people. And many of the women who have positions, who run NGOs, are corrupt and have received money from the occupation; they betray the truth and justify the U.S. occupation and are even ready to negotiate with the Taliban. Through this, the situation of women will become more bloody and more of a disaster.

Under the U.S./NATO occupation, there is day by day a widening gap between rich and poor. A small percentage of drug-lords, warlords and corrupt officials have everything in their hands while a large majority of the people suffers from poverty and unemployment. Under the occupation, Afghanistan has become the biggest producer of opium and heroin in the world. With the efforts of the U.S. and NATO, Afghanistan has become the capital of the world drug Mafia and also now tops the list of the world’s most corrupt countries (according to a recent study by Transparency International). All of the “achievements,» if any, that can be attributed to the occupation are spoiled by these shameful epidemics that have had and will continue to have a long-run disastrous effect on the whole society.

Where do you place your hopes for the future of Afghanistan?

I tell people, don’t just see two fronts like the Taliban vs. the occupation or the warlords vs. the occupation. There is a third front of democratic-minded intellectuals, activists, parties, organizations, groups, and individuals. Focus on them.

The Afghan people are fed up. Fundamentalism and occupation are no longer accepted among the common people because of the brutalities and savagery they have experienced over the past decade. There is more openness, now, to progressive and democratic organizations and ideas. With the passage of time, I hope for the emergence of a powerful justice-loving alternative in Afghanistan. The U.S. is the main obstacle towards the development of such democratic forces.

Some people are deceived by the anti-imperialist banner of the Taliban, and education is in fact the key to get rid of all of these miseries, all of this ignorance. I remember someone called me when I was in Kabul and said, «Oh my sister, I am in the mountains. I support you. I agree with you. You are against occupation. You are against these warlords. I went to the Taliban to take my revenge against the warlords» — and he told me a long story on the telephone. I said, «Please come down from the mountains. Don’t go with the Taliban. Going with one terrorist to take revenge on another terrorist makes no sense. They are deceiving you.» He said, «Yes, I agree with you, but there is no way for me.» And I discussed with him. This is part of the important role of democratic-minded activists.

When women learn to read and write, many of them become extraordinary activists, and these brave women are running projects and organizations that are really working on behalf of women’s and human rights, like RAWA, like OPAWC, like the Social Association of Afghan Justice Seekers, and a few others that I know who are also justice-seekers. And now women are even coming onto the streets and demonstrating, wearing the burka, in resistance against the U.S. and NATO and also against the Islamic fundamentalists. This is a positive example and a source of hope. In the history of Afghanistan, we have never before seen this kind of activism by women.

In different parts of Afghanistan there are small protests — in Kabul, in Jalalabad, in Helmand Province and in Farah Province, and in many other places — and for the first time women are joining these protests. I hope that with time, there will be a broader movement in Afghanistan like in many of the Arab countries. It will take time.

As the great German writer Bertolt Brecht said, «Those who struggle may fail. Those who do not struggle have already failed.»

If you were invited to speak to the U.S. and NATO officials, what would you say?

Stop this criminal war in my country as soon as possible. Your war, waged under a fake banner of human rights and democracy, is in fact a war against poor Afghan people. You are not only traitors to the Afghan people, but to your own people as well. You are stealing from the pockets of poor Americans and Europeans and wasting billions of dollars on killing and looting in order to safeguard only the interests of a very small, elite minority. You have a massive war and propaganda machine to sell your lies. But the world’s conscience, which includes a large number of U.S. antiwar veterans, is against you: you can’t overturn it by any means. So your war machinery is doomed to fail, and the toiling people of the world will win.

KAN VI UNNGÅ LUFTKRISER?
av André Fjereide, 29.01.2013

Folk på Danmarks plass – og i byen for øvrig – kan igjen trekke pusten.
Politikere, som de siste dagene har måttet tåle mye kjeft fra kolleger og aksjonister, er blitt bønnhørt. Gong-gongen/væromslaget kom dem igjen til unnsetning.
Men som vi alle vet; – der vil komme nye luft kriser. Og siden topografien/landskapet i Bergensregionen er som den er, vil det for alltid være folk ved Danmarks plass som vil måtte lide aller mest.
Forklaringen på dette er relativt enkel.
Tenk deg et timeglass – hvor Danmarks plass ligger der hvor timeglasset er trangest. Fana og områdene i sør, utgjør så den ene brede delen av timeglasset, og bysentrum med nordområder – den andre brede delen.
Så lenge man har arbeidsplasser i ene enden av glasset, og bosentraene i andre delen, vil luftforurensningene som skyldes traffikken, logisk nok – være aller størst ved Danmarksplass. Typisk i dag er at veldig mange mennesker i Åsane har sine arbeidsplasser i området Kokstad/Sandsli.
Slik er det man har valgt å utvikle denne byen så langt.
Skal byen og menneskene som bor – og alle dem som kommende år bosetter seg her, få en levelig fremtid, er det helt nødvendig at styrende politikere kommer opp med andre løsninger.
Det varsles en svimlende befolkningsøkning i Bergensregionen de kommende 10-20 årene. Hverken bybane, eller alle de busser man måtte ønske å sette inn, vil kunne ta unna.
Bussene ville stå i kork fra den ene bydelen til den andre.
Behovet for transport MÅ reduseres.
Sentrene som har kommet på Sotra, Askøy, Åsane, Arna, Lagunen/Fana,- og nye som kommer, må gjøres til fullverdige bydeler som innehar alt hva befolkningen trenger.
Og det er uholdbart å tenke seg en kjempestor næringsutbygging på Minde-myren, mens de som skal jobbe der – og bruke dette området, bor helt andre steder.
Transporten som en evt. bro over Bjørnefjorden vil skape, skal jeg ikke komme inn på i denne omgang.
«VI kan ikke drive symbolpolitikk», var byrådslederens svar til de mange som aksjonerte mot luftproblemene utenfor rådhuset onsdag 23.01.13.
«Det er forurensningene fra dieselbilene som er årsaken til problemene», hevdet hun.
Jo, hvis hun ser bort i fra hva jeg har tatt opp ovenfor (skapt reisebehov og topografi) – og det at hun ikke nevnte svevestøvet – som ALLE biler (og gamle vedovner) forårsaker, så har hun belegg for det.Men hva så?
I BT/fredag 25 jan. hevder Luftforsker Dag Tønnesen ved NILU at full trafikkstopp er løsningen på luftproblemene i Bergen på dager med de klimatiske forhold som dem vi nå har vært igjennom. Han viser til at vi fint kom oss igjennom det helgekjøringsforbudet som vi hadde vinteren 1973.
Er byrådslederen villig til å ta konsekvensen av sine uttalelser om forurensningen som dieselbilene skaper?
Eller vil hun igjen hevde at statlige styresmakter hindrer henne i å iverksette tiltak?
Jeg for min del vil hevde at kommunen kan tillate seg å ta de fleste metoder i bruk mtp. befolkningens helse.

André Fjereide
Medlem av Rødt Bergen

Har folk glemt sin forbrukermakt?
av Anna Kathrine Eltvik, 15.01.2013, i Bergensavisen
Mat for alle_647x
Ifølge rapporten «Global Food; Waste Not, Want Not» fra Institution of Mechanical Engineers» havner opptil 50 prosent av all mat som produseres i verden i søpla. Rapporten avslører også at enorme mengder vann, totalt 550 milliarder kubikkmeter, blir brukt til å dyrke avlinger som aldri spises.

Vann i mange verdenshjørner er en så knapp ressurs, at det er en uttalt sikkerhetspolitisk problem av generalsekretæren i Verdens Naturfond (WWF), Rasmus Hansson. 12. oktober 2011 kunngjorde han i Aftenposten at folk vil komme til å både drepe og krige for vann.

Krigen om vann er i gang
Krigen er på mer enn en måte allerede i gang. Vannressurser i afrikanske land brukes i stor grad til å produsere mat for kinesere, europeere og folk i USA. Vi bruker vår kapital til å kjøpe vannet ut av koppen til det sultende barnet under en stekende sol i Vest-Afrika.
Vatn for alle_1024x1024
Dokumentarserien «Den gode viljen» som for tiden går på NRK1, tar opp mange av de dilemma som dette synspunktet handler om. Norske seere kommer til å få se eksempler på hvordan korrupte og diktatoriske statsledere i Afrika først får bistandspenger, og deretter underkuer sitt eget folk med så brutal våpenmakt at man bare blir kvalm. Enten blir man utnyttet økonomisk at grådige utlendinger, eller så blir man sviktet av sine egne ledere. Er det ingen utvei?

Det er det heldigvis. Forbrukermakten er stor, og ved å være mer bevisst på hvilke matvarer man kjøper, har man gjort mye for å motarbeide uetisk matvareproduksjon og dårlig fordeling av goder. Fremfor å kjøpe appelsiner eller poteter fra Israel, kan man kjøpe matvareprodukter fra land som ikke driver med folkeforfølgelse og okkupasjon. Fremfor å kjøpe sjokolade fra produsenter som ikke opplyser om hvor de har fått fatt i sitt sukker og sin kakao, kan man kjøpe godteri som er merket med «Fair trade».

Rettferdig pris
Under en lenger reise rundt jorden, ble det norske ekteparet Olaug Christiansen og Per Person så påvirket av den fattigdommen de så, at de bestemte seg for å gjøre en positiv forskjell. Takket være dem, har millioner av småbønder og småprodusenter via Fair Trade fått tilgang til et større marked med færre fordyrende mellomledd, og med forbrukere som er villig til å betale en mer rettferdig pris.

Varemerket støtter manuell produksjon, økologisk jordbruk, gjenbruk av materiale og ressurser, samt bruk av naturressurser og produksjonsmetoder som er lite kapital- og oljekrevende. Tenk gjennom det neste gang du står i butikken og lurer på om du skal betale tolv eller seksten kroner for en sjokolade. Om mange nok spanderer bare fire kroner mer på rettferdig sjokolade, kan de til sammen være med på å gjøre verden til å bedre sted å være.

Anna Kathrine Eltvik
Medlem av Rødt Bergen

– Verdensbanken ødelegger miljøet

Av Julie Hval, 07.05.2012, FIAN Norge (FoodFirst Information and Action Network – En internasjonal menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltidividets rett til fullgod mat.)

– Flere tiår med Verdensbankens promotering av markedsbaserte løsninger for arealforvaltning har medført en massiv overtakelse av folks landområder, massive miljø-ødeleggelser og massive tilbakeslag for bønder og andre miljøer som kjemper i front, sier Giulia Franchi fra Campana per Riforma della Banca Mondial (Kampanjen for reform av Verdensbanken).

På den internasjonale dagen for småbønders kamp, 17.april 2012, ble det arrangert om lag 250 ulike aktiviterer over hele verden for å markere avstand fra en slik utvikling. Utviklingen går i retning av færre eiere både av jord som skal brukes til matproduksjon og vannområder.

– Folk i rurale områder mister kontrollen over land og vannområder som følge av det globale landranet, forteller den honduranske bonden Rafael Alegrìa i forbindelse med Verdensbankens årskonferanse om land og fattigdom.

Her ble Verdensbankens nye og svært kontroversielle policydokument Prinsiples for Responsible Agricultural Investments (RAI) lagt frem, https://www.responsibleagroinvestment.org/rai/node/256. Med de nye prinsippene legger banken opp til at nye 80 millioner hektar landområder skal kunne kjøpes opp av private investorer. Banken ønsker videre å drøfte strategier for store utenlandske selskapers mulighet til å kjøpe opp landbruksjord i utviklingsland.

Verdensbanken er med på å stjele land

I løpet av de senere årene har mellom 80 og 230 millioner hektar med land blitt leid eller kjøpt opp, med mål om å produsere mat, fôr eller drivstoff for det internasjonale markedet. Slike oppkjøp skjer ofte i områder der det bor mange småbønder, som mister kontroll og tilgang til jorda de har bodd på. Resultatet er ofte mangel på tilgang til mat, vann og bolig – brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Økt etterspørsel og interesse for jord har bidratt til økende priser på mat, biodrivstoff, fôr og andre råvarer. Med økende priser kommer også en økende interesse for å investere i slike landområder. I denne utviklingen bidrar Verdensbanken med mye kapital for å bidra til å bygge opp under et positivt investeringsmiljø for private aktører.

Sammen med flere andre organisasjoner, har FIAN International skrevet under på utropet “World Bank, get out of land, now” (se under).

Konferansen ble arrangert 23.-26 april, under temaet Arealforvaltning i en verden i rask endring. De andre organisasjonene som har tilsluttet seg oppropet mot Verdensbanken er: La Via Campesina, Campana per Riforma della Banca Mondial, Focus on the Global South, Friends of the Earth International, GRAIN og Transnational Institute.

– WORLD BANK: GET OUT OF LAND! –
“Land governance in a rapidly changing environment” is the theme of the 2012 World Bank Conference on Land and Poverty being held April 23-26 in Washington DC. Corporate investors, governments and International Financial Institutions are meeting at World Bank headquarters to “discuss issues of concern to land practitioners and policymakers worldwide”. While they devise ways to help corporations acquire land around the world, people on the ground are suffering from the corporate-friendly land policies and laws promoted by the World Bank and its allies.

The World Bank has for decades pushed a market-based approach to land management based on its political and economic recipes for poverty reduction. It has promoted land privatisation and sought to create the conditions for land markets to be established by transforming traditional and customary land rights into ready-to-be-marketed titles and by funding land-titling programs in many countries — in support of a corporate-led agri-industrial model of development.

Its land programmes have increased the concentration of land in the hands of a few and set the stage for a massive global land and water grab. Attracted by high food prices and an increasing demand for agrofuels, feed, and raw materials, multinational agribusiness corporations and players from the financial industry, such as private banks and pension funds, are rushing to gain control of land and other associated resources such as water. An estimated 80 to 230 million hectares of land have been leased or bought up in recent years, mainly to produce food, feed or fuel for the international market. As a result, peasants, herders, fishers and rural households are losing their access to and control over natural resources (land, water, fisheries, forests, pastures) and production processes, and therefore being dispossessed of the means to feed themselves and their communities. Local populations are being evicted and displaced, human rights such as the right to food and housing are being violated, and the environment, as much as traditional community structures, are being destroyed.

The World Bank is playing a key role in this global land grab by making capital and guarantees available for big multinational investors, providing technical assistance and support to “improve the agricultural investment climate” in so-called recipient countries, and promoting policies and laws that are corporate-oriented rather than people-centred. All this is being done while the Bank promotes its seven principles of Responsible Agricultural Investment (RAI) to legitimise the global capture of people’s lands by big corporate investors for industrial agriculture. The World Bank continues acting in total impunity. States must stop it and fully comply with their extraterritorial human rights obligations.

While the World Bank meets inside its headquarters with the global land grabbers, people outside are mobilizing around the world to outlaw land grabbing and to reclaim all the grabbed territories. They assert that no corporate-led transparency or responsibility schemes will ever make the expropriation of people’s land or the agri-industrial model acceptable or sustainable.

In the framework of the International Day of Peasant Struggle launched by La Via Campesina for April 17, we join with farmers and fisher-folk movements, agricultural workers’ organisations, students, human rights activists and environmental groups, women’s organisations and social justice movements in the struggle to oppose land grabbing and the corporate control of lands and to stop any attempts by the World Bank and its corporate allies to package the expropriation of peasant farmers’ land worldwide as a responsible deal.

World Bank, get out of land, now!

Signed by Campagna per la Riforma della Banca Mondiale, FIAN International, Focus on the Global South, Friends of the Earth International, GRAIN, La Via Campesina, and the Transnational Institute – 23 April 2012

Advertisements

7 Responses to Gjesteside

  1. Thorleif Berthelsen seier:

    Joya er et fantastisk forbilde og svarer inspirerende om at det faktisk finnes en voksende demokratisk kraft i Afghanistan. Hun skulle selvsgat fått Nobels Fredspris for lengst, men den tørr jo ikke Jagland og co. gi henne!
    Og regjeringen skulle selvsagt støttet denne opposisjonen istedet for å forlenge norske spesialstyrkers okkupasjon med ett år, dvs. ut 2014.

    Ellers takk til Andrè og Anna Kathrine for gode innlegg.

  2. Simply want to say your article is as astonishing. The clarity in your put up
    is just cool and that i can assume you are a professional in this subject.
    Well together with your permission allow me to grasp your RSS feed to keep
    up to date with impending post. Thanks one million
    and please keep up the gratifying work.

  3. ivarjordre seier:

    Thanks very much for your comments, Antonia! I appreciate that readers of my blog get important information out of the articles. I see it as vital to write about the big challenges of climate change. And yes, please use RSS and get up to date from my blog. Please take a look at the galleries of my art too. Again, thanks!

    • Kjære Ivar og takk for besøket ditt hos meg på Avmakten. Bloggen er blitt arkivert «utenfra» nå. Jeg er teknisk tilbakestående, men forstod det som at du mente jeg evnt kunne blogge her hos deg? Jeg holder ut og jobber med å kravle meg opp av hølet jeg ble hivd ned i. Viser til google- search sine to catch- i 2010 og 2011 på navnet mitt Linda Kristin West (facebook) – dette er fra den gangen jeg fremdeles hadde et liv. Så smalt det i alle kanaler og jeg ble tatt av den «usynelige» bølgen. Det kan ikke forklares- det må simpelthen oppleves. Du er et veldig inspirerende menneske- jeg håper å engang få møte deg i virkeligheten. Med vennlig hilsen Linda.

  4. 1000 dager med løgner fra Japan & 1000 dager med scientologiske avledningsmanøvre fra usa og 1000 dager med mer eller mindre stillhet fra Norsk media og norske myndigheter, inkludert norsk miljøbevegelse. Du ser- vår jord- den er felles- vi er alle en og jorda er vår mor. det som skjer nå er FORFERDELIG. It`s like a ghost story. In the future we will look back and say why did I make all this blogpost`S with all this links and arguments. Maybe you will to? PLEASE- se denne filmen og fokusèr og please spre denne, please I beg you.På forhånd takk. http://www.youtube.com/watch?v=y8QqkYsud4o

  5. #peker på seg selv=jeg er the bearer of bad news# Men jeg er ikke den eneste. Her har dere en «orginal» fra Canada som bues ut og geleides ut av politiet- jeg skjønner at folk IKKE vil vite dette, men vi bor på en felles klode- dette gjelder oss alle! Japans private selskap TEPCO har ansatt Yakuzi- mafiaen til å rydde opp- men de har videre «outsourcet» jobben til hjemløse japanere… Ja, tro det eller ei. Denne talen sier litt om hvor desperate mange er for å få budskapet ut- vi er truet av utryddelse- dette gjelder oss alle, det gjelder våre barn, det gjelder våre mulige barnebarn. Ikke rart «ingeniøren» her på filmen er rimelig forbanna og nekter å gå fra folkemøtet… http://www.youtube.com/watch?v=vP6WS1wrRXo …. It`s like a ghost- story kjære deg. http://www.youtube.com/watch?v=vP6WS1wrRXo … Ingen vil vil vite og imens tikker denne «time- bomb»`en videre … Tikk- takk- tikk- takk …. Unnskyld, men du sa jeg kunne poste her- min egen blogg er arkivert- e-posten min er «jammed», facebooken min er slettet- telefonen min er «filtrert», jeg skriver fra et «åpent nett» som jeg tror en eller annen anonym hacker (en snill en) holder åpent for meg. Please kjære deg, vær så snill og fokuser på Fukishima, spre videre- dette er det eneste viktige egentlig. Egentlig. Det finnes løsning på dette, men diversjonene er massive. Klem. Håper du har gode dager og at jeg en eller annen gang møter deg i virkeligheten 🙂 Takk for at jeg fikk poste her, om du vet om andre steder jeg kan poste Fukushima- informasjon- vennligst legg inn direktelenker til mye besøkte blogger. På forhånd takk.

  6. Ingrid seier:

    Hei Ivar, ei lita helsing frå «trønder Ingrid», vonar det går bra med deg, flytta attende t trøndelag,
    takk for inspirereande «web-pages»

    Klem Ingrid

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s