«Ti myter om Israel» kler av sionismen sine lygner

Avkledning av løgnen

Med Ti myter om Israel viser forfatter Ilan Pappe hvor lett «sannhet» kan konstrueres og selges til ukritiske masser. Hvilke konsekvenser får dette for den objektive, faktabaserte sannheten? Boken er rystende lesning, og et «must» for alle som er interessert i Midtøsten, demokrati, politikk og historie.

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Ti myter om Israel

Ilan Pappe

Solum Bokvennen Forlag

Israel bygger sin selvforståelse – og markedsføring av staten – på narrativet om jødene som endelig fikk sitt trygge hjem i «landet uten folk», om de «arabiske aggressorene» og om Israel som «det eneste demokratiet i et hav av despoter». Sterke allianser og mektige venner beskytter staten Israel grunnet dette narrativets lange tråder. En rekke andre konflikter har dessuten tilknytningspunkter til striden om den lille flekken av et landområde, som bare strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet. «Alle» har med andre ord en formening om Israel og Palestina.

Det er skrevet et helt hav av bøker om denne konflikten, fra ulike synsvinkler. Nå kommer enda en bok, oversatt til norsk, skrevet av Ilan Pappe, som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de «nye» historikerne. Disse historikerne kom på banen like etter første intifada – det første palestinske folkelige opprøret, som varte fra 1987–1993. Nyhetssendingene viste bilder av palestinske barn og unge som kastet stein mot israelske væpnede soldater i tanks. Plutselig var bildet av israelske David mot arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Historikerne fikk tilgang på viktige arkiver, fra en tid som lå svøpt i ulike nasjonale tilblivelseshistorier – eller katastrofehistorier. Avi Shlaim, Benny Morris og Ilan Pappe utga alle i denne perioden kontroversielle og interessante bøker, som hver på sin måte avkledde israelske myter: Shlaim viste i 1988, med kildehenvisninger, at påstanden om at alle araberstatene hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, var et falsum. Kontroversielt var også at han påviste at Israel hadde søkt en fredelig løsning i den første krigen som oppsto. Morris var om mulig enda tøffere da han samme år, igjen med solide kildebelegg, beviste at det var israelerne som hadde drevet palestinerne på flukt i 1948 – det var ikke deres egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte, slik Israel hevder.

Her gjengis en korrespondanse fra 1938, mellom Martin Buber, David Ben Gurion og Mahatma Gandhi.

En aktivistisk professor. Også Ilan Pappe utga bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og at det som videre skjedde, var etnisk rensing (kjent som nakbaen – arabisk for «den store katastrofen», red.anm.). I ettertid har Morris og Pappe skilt lag: Morris mener at Israels handlinger kan forsvares og forklares, Pappe har derimot blitt mer aktivistisk og inntatt et tydelig politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. I dag bruker han sin historiske innsikt til å forklare, påvirke og forsøke å endre. Han er historiker – og aktivist. Det har han betalt dyrt for: Det ble umulig for ham å fortsette som frittalende forsker ved universitetet i Haifa i Israel. Pappe holder i dag til ved University of Exeter i England.

Henta frå nytid.no

Her er ei bokmelding frå frifagbevegelse.no

Myteknusing fra Midtøsten

Ilan Pappe:
Ti myter om Israel
Oversatt av Jarle Petterson
Solum/Bokvennen 2018

Publisert 09.03.2018

 

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ilan Pappe (født 1954) er israelsk historiker, men såpass kontroversiell sett med israelske myndigheters øyne at han må tjene til livets opphold utenfor landets grenser. Han er professor ved Universitetet i Exeter. Som intellektuelle akademikere flest har han skrevet en del bøker. De aller fleste handler om Israelsk okkupasjon av Vestbredden og Gaza. Her er han aldri nådig. Nå er han også for første gang kommet ut i norsk språkdrakt med «Ti myter om Israel» ordnet under de tre kapitlene «Fortidens feilslutninger», «Nåtidens feilslutninger» og «Veien videre».

Sentrale spørsmål – eller myter som han kaller det – han tar opp er om palestinerne forlot hjemlandet sitt frivillig i 1948, om jødene var et folk uten land, om Palestina var et folketomt land og om Israel er det eneste demokratiet i Midtøsten. På det siste spørsmålet, går han sterkt ut – han mener Israel ikke er et demokrati i det hele tatt.

Mesteparten av Pappes argumentasjon kretser rundt bosettingsspørsmålet. Her levner han Israel ingen ære i det hele tatt.

Men det kanskje mest kontroversielle er at han avviser to-statsløsningen i Midtøsten – at både Israel og Palestina skal opprettes som to selvstendige stater som respekterer hverandre og lever i fred. Pappe tror bare på en stat, men her må både israelerne og palestinerne leve sammen – og det må være en demokratisk styring. Her er det nok en god del kritikere av Israels midtøstenpolitikk som faller fra.

Pappe tar stilling, mange vil nok si at han er i overkant aktivistisk. Han legger aldri skjul på sitt engasjement. Likevel er han mer tilbakeskuende i sin bok enn han er fremadrettet. Han forsøker å vise hvor de politiske «løsningene» har slått feil – også den berømte Oslo-avtalen.

Det fine med denne boka er at det ligger solid faglig ballast til grunn. Samtidig er det rystende lesning – også for de av oss som har hørt mye av både historien og argumentasjonen før. Bøker forandrer neppe verden, men noen av dem har i hvert fall potensiale til å forandre enkelte menneskesinn. Ilan Pappes bok er kanskje en sånn. Skjønt, vi veit jo fra tidligere bøker og debatter om dette ømtålelige feltet at her er frontene steile. Få om noen lar seg overbevise av motpartens synspunkter sånn over natta.

En ting bør det uansett ikke herske noen tvil om: Sjøl om Pappes bok er en ramsalt historisk kritikk av israelske myndigheter med ulik politisk tilknytning, så er også han ute etter fred i Midtøsten. Om denne boka er et konstruktivt bidrag i så måte, kan nok diskuteres. Men det er i hvert fall nok stoff her til ettertanke både for leg og lærd.

About ivarjordre

painter, aktivist, writer, revolutionary, human
Dette innlegget vart posta under Palestina, Politikk, samfunn, Vår globale verd og merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenkja.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.