Gaza-solidaritet på alle frontar

Viva Palestina, olje_85x40cm, 2013Viva Palestina, olje på lerret, 2013, Ivar Jørdre

Solidaritet med Gaza, er viktigare enn nokon gong. På alle frontar. Politisk, kulturelt, økonomisk, akademisk, medmenneskeleg. Verda må ikkje gløyme det palestinske folk, endå ei gong. Det kan ikkje det globale samvit tillate. Det globale samvit skal ikkje kunne tillate at ein okkupant raserar eit okkupert folk. Ja, det at ein okkupasjon av eit land finn stad i det heile teke. Eller kan det globale samvit det? Den globale politiske samvit kan visst det enno. Det er så vidt eg veit berre ein nasjon i denne verda som kan gjere som han vil mot andre folk, ut frå etniske kriteriar. Friteken for sine krigsforbrytelsar, okkupasjonar, undertrykkingar, er han. Friteken for sin apartheidpolitikk, ekspansjon, rasisme, er han. Som motmakt mot dette hjelper ikkje berre samvit, og slettes ikkje dårleg samvit utan handling. Men har verda (les: Vesten/USA) eit godt fungerande samvit i det heile teke over det som Israel føretek seg? Når DEI (maktene) utmerka godt kjenner til over 2100 drepne palestinarar i Gaza, av dei omlag 500 born, over 11 000 skadde, fleire tusen born. Av dei får mange varige fysiske handikap, mange fleire får truleg traumatiske psykiske vanskar resten av livet. Dette gjelld vaksne og sjølvsagt. Over 17 000 heimar heilt eller delvis øydelagte av bombing, infrastruktur som vass- kloakksystem, elektrisistet, vegar, raserte. Rafah-sjukehuset i sør knust nærast til grus, FN-skular trefne, idrettsbanar gjort om til jordhaugar, osb, osb.

Alt dette vanvittige som svar på Hamas-rakettar som mest trefte ingestader, men drepte diverre 4 israelske liv. I høve dei USA-forsynte mest moderne våpen sionistane brukar er Gaza-rakettane for «blekkboksar med krut» å rekne. Nei, det er sjølvsagt ikkje berre Hamas og rakettane deira som er problemet her. Det er Stor-Israel prosjekt, storpolitikk, geopolitikk, USA-alliert, våpenproduksjon, våpentesting i konflikt, osb. Og den uproposjonale militære israelske reaksjonen tilseier at det har meir enn med berre avvepning av motstandsgruppene i Gaza å gjere. Avskrekking, kollektiv straff, territorielle ambisjonar, nedgradering av det palestinske folk, kan vera stikkord her.

The Guardian skrivaren Owen Jones i si spalte, kalla vestleg media for ubalanserte i sine nyhende, med døme i ei BBC-overskrift som  sa: “Israel under renewed Hamas attack.” Sidan mange fleire palestinarar har døydd i konflikta, sa Jones at mediadekninga ikkje hadde reflektert realitetane i konflikta mellom eit militært overlegent Israel og Hamas si militante grein og andre sine utskytingar av “almost entirely ineffective missiles.” Han skreiv m.a.: “The macabre truth is that Israeli life is deemed by the western media to be worth more than a Palestinian life – this is the hierarchy of death at work.”

Solidaritet med Gaza tok denne konserten føre seg med mange gode aktørar (som plakaten visar). Det vart samla inn pengar til den einaste proteseverkstaden i Gaza, gjennom organisasjonen Krafttak for Gaza, der kvar einaste krone går til verkstaden. Og midlar trengs verkeleg. Som før nemt har over 11 000 personar vorte skadde. Her er det snakk om mange amputasjonar og trongen for protesar og trening er kjempestort. Dei tilsette har ikkje fenge løn dei siste tre månadane, men har likevel stilt opp og hjelpt sine brukarar av verkstaden. Dei verkelege heltar i denne meinigslause krig er desse tapre folk, dei verkelege heltar er det palestinske folk, dei verkelege heltar er det ukuelege folk som ikkje vil knekkast. Nei, aldri vil dei knekkast. Kampen deira er for fridom, sjølvstende, menneskeverd og likeverd. Denne kampen står me saman med det palestinske folk om – me skal ikkje svikte dei, aldri!

Mange flotte innslag var me som var der vitne til under solidaritetskonserten. Dette er Sara Bell (med hennar tillating) sin sterke appell under solidaritetskonserten for Gaza, torsdag 28, august i Korskyrkja i Bergen:

Hei, jeg heter Sara, jeg er leder i Fagforbundet Bergen og en av Fagforbundets Palestinaambassadører.

Det er utrolig fint å være samlet her med alle dere i dag. Det er så viktig å være samlet i solidaritet med hele det palestinske folket og sammen være forent i troen på menneskeverdet. Kjærligheten til mennesket.

Jeg har vært i tvil om hva jeg skulle snakke om i dag, det er så mye som fortjener å bli snakket høyt om når det gjelder Palestina. Jeg har valgt å snakke om hat, men det er kjærlig ment.

Hele sommeren har de fleste av oss med skrekk fulgt med på mediedekningen av den brutale massakren på Gaza.

Det er mer enn rimelig å spørre seg selv hvordan dette kunne skje? Selv om det er både vemmelig og vanskelig, blir vi nødt til å spørre oss selv hvordan det er mulig for noen å rettferdiggjøre bombingen av ubevæpnete folk som er innestengt på et lite geografisk avgrenset område uten mulighet til å flykte og uten mulighet til å forsvare seg.

Det skal ikke så mye fantasi til for å forstå at okkupasjonsmaktens umenneskeliggjøring av palestinerne grenser til det totale. Etter mitt syn er den 66 år lange ulovlige okkupasjonen sammen med angrepene på Gazas sivilbefolkning mer enn bare utallige og grove brudd på folkeretten, fra mitt ståsted ser dette klart ut som et folkemord. FN har dokumentert at mellom 7. juli og 21. august har 140 familier på Gaza blitt delvis eller helt utslettet av israelske angrep, mange mens de oppholdt seg inne i sine hjem. Israelske militære styrker har uten tvil systematisk og målrettet gått inn for å myrde hele familier som et ledd i en militær strategi.

Uten hatet hadde ikke den massive og nøye planlagte volden vært mulig. Vi som er samlet her i dag fordømmer hatet og volden. Vi sender våre varmeste tanker til alle som er berørte – inne i Gaza og utenfor.

I oktober i 2008 fikk jeg reise sammen med kvinnepolitisk utvalg i SV rundt på Vestbredden hvor vi snakket med kvinner og representanter for kvinnebevegelsen i Palestina. Noen av fortellingene fra den turen sitter som spikret i meg fremdeles. I Hebron, eller Al-Khalil snakket vi med Hashem, som fortalte oss om sin 10 år gamle nevø. En spinkel liten guttunge på 10 år, som var blitt angrepet med steiner av bosetter-kvinner på min egen alder. Kvinner med egne barn i samme aldersgruppe som Hashems lille nevø. Kvinnene knuste begge beina til den lille gutten med steiner, og en av kvinnene tok en stein og knuste den lille guttens tenner også. Ingen ble tiltalt eller straffet for forbrytelsen. Og livet i Hebron fortsatte sin skeive gang.

I løpet av denne sommeren har vi vært vitne til at det samme kalde hatet som ble rettet mot Hashems 10 år gamle nevø er blitt utbasunert fra talerstolen i Israels lovgivende forsamling, israelske aviser og fra israelske parlamentarikere på sosiale medier.

I juli kom det et opprop for folkemord på FB fra den høyreekstreme politikeren Ayelet Shaked, som skrev at alle palestinske kvinner burde slaktes ned før de kunne gi liv til flere terrorister. Palestinske spedbarn ble karakterisert som «små slanger».

Likeledes tok Moshe Feiglin, visepresident i det Israelske parlamentet, Knesset til orde for å gjøre Gaza om til konsentrasjonsleir. Og parlamentariker Yariv Levin ytret vilje til å tiltale journalisten Gideon Levy for landsforræderi for å ha skrevet kritisk om bombingen av Gaza mens den pågikk. Landsforræderi kan straffes med dødsstraff i Israel. Eksemplene er så forferdelig mange.

Hat avler hat. Jeg har ofte tenkt på hva det israelske samfunnet skal gjøre hvis de lykkes med å knuse det siste håpet for en to-stats løsning? Hva skal de gjøre med alt hatet de har sluppet løs – hvem skal bli gjenstand for volden og hatet da? Hat forsvinner ikke av seg selv, ikke vold heller.

Kampen for et fritt Palestina handler også om å bekjempe hat. Det er vi som er samlet her i dag som har den viktigste nøkkelen til det. Vi har tanken om solidaritet. Solidaritet begynner med en tanke som omsettes til handling. At vi er samlet her i dag er en manifestasjon av solidaritetstanken.

Vi har ikke tid til å vente på at verdenssamfunnet tar seg sammen og krever rettferdighet for det palestinske folket, at verdenssamfunnet tar i bruk pressmidler som virker.

Jeg har stor tro på at trykket må komme nedenfra – fra den palestinske diasporaen sammen med amerikanske jødiske aktivister, fra fagbevegelsen, kirken, og fra den jevne mann og kvinne. Fra folkelige markeringer i Chicagos gater, i London, Roma og i Bergen. Det er vi som har kraft til å omsette tanker til handling og handling til forandring.

Fra våre helt vanlige gater, møterom, kirker og skoler skal vi fortsette å heve våre helt alminnelige stemmer og kreve at Israel løfter blokaden, at okkupasjonen må opphøre og at det palestinske folket skal få fred, frihet og rettferdighet.

Advertisements

About ivarjordre

painter, aktivist, writer, revolutionary, human
Dette innlegget vart posta under Politikk, samfunn, Vår globale verd og merkt , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenkja.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s