Krigen i Afghanistan viktig og riktig?

Skreve av Daniel Ducrocq (publisert i Bergensavisen, 14. januar)

I et innlegg om Afghanistan i Bergens Tidende 12. desember 2012, skriver forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen at den norske innsatsen har vært både viktig og riktig. Også andre har kommet med lignende og ensidige vurderinger rundt den norske deltakelsen.

Allerede før de norske soldatene hadde forlatt PRT-leiren i Meymaneh denne høsten, uttalte daværende forsvarsminister Espen Barth Eide i Aftenposten 9. juli 2012, at det norske bidraget hadde vært veldig positivt. I det samme intervjuet sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre:
”Alle våre mannskaper har gjort, og gjør, en stor innsats for å bidra til en bedre fremtid for Afghanistan.”
5. oktober 2012 kom general Robert Mood med en litt mer nyansert uttalelse til ABC Nyheter. Samtidig som de norske styrkene fikk ros, stilte han spørsmål om verdien av det norske nærværet i Afghanistan.

Er det i det hele tatt mulig å evaluere resultat av en krig på så kort tid? Og hvilke kriterier inngår i en slik evaluering? Til sammenligning var det i 2012 femti år siden Algerie vant sin nasjonale selvstendighet, og det etter en åtte år lang frigjøringskrig mot kolonimakten Frankrike. Mens den hundre år gamle Titanic-ulykken har gitt anledning til en rekke reportasjer, har ikke slutten på Algerie krigen fått plass i verken vestlig kulturindustri eller media. Er det mon tro for ubehagelig å referere om denne delen av moderne europeisk historie? Bryter det med den etablerte oppfatningen av et Europa som fyrtårn for fred og menneskerettigheter?

I Frankrike har Algerie krigen lenge vært et tabubelagt tema. Selvfølgelig har konfliktens store momenter vært kjent lenge. Men historien om en krig kan ikke reduseres til noen datoer og til noen piler på et kart. Den handler også om de mer eller mindre tragiske hendelsene som i de årene konflikten pågår, rammer enkeltindivider. I menneskenes møte med frykt og sorg ligger det virkelige grunnlaget for å evaluere prisen av en væpnet konflikt. Femti års markeringen av slutten på Algerie krigen har nylig gitt anledning til å få enkeltindivider til å fortelle om hvordan de selv og deres nærmeste har blitt berørt. En mengde bøker har nylig kommet ut, fortellinger og intervjuer florerer på internett. Først femti år etter at Algerie krigen tok slutt, ble tiden moden for å evaluere konsekvensene av den.

I likhet med afghanere, var algirere et fattig folk som reiste seg mot okkupasjonen av eget territorium. Med få midler førte de krig mot en okkupant som var dem militært overlegen. I likhet med okkupanter av Afghanistan, undervurderte den franske kolonimakten besluttsomheten og utholdenheten som ligger i et okkupert folk. Som i Afghanistan ble bruken av militære midler i Algerie, begrunnet juridisk. Algerie var en del av Frankrike og landet er udelelig. Men hvor går de etiske grensene for en militærmakt som mener å ha jussen på sin side for å okkupere?

I Algerie kunne ikke den juridiske grunnen veie opp for avsløringene av overgrepene. For militærapparatet til det høysiviliserte Frankrike, landet som har fostret så mange tenkere og unnfanget mennesketsrettighetserklæringer, opptrådte barbarisk. Landsbyer ble brent med napalm, tortur og voldtekt ble brukt systematisk. I et forsøk på å kutte bånd mellom befolkningen og motstandsgeriljaen, ble opp til to millioner sivile internert i såkalte oppsamlingsleirer. Ahli Gasmi som levde i en av disse leirene i fem år, fortalte 4. Juli 2012 om kummerlige forhold og konstant redsel for arrestasjoner og henrettelser i avisen Le Monde. Han påpekte at det ikke fantes en eneste av familiene i leiren som ikke hadde mistet et medlem.

Hvor går de etiske grensene under okkupasjon av Afghanistan? Vi har blitt fortalt om at de norske soldatene har en høy etisk standard. Barth Eide har forsikret nasjonen om at Norge ikke har hatt noen stygge skandaler, og ser da ut til å ha glemt flere tunge saker som er brettet ut i riksmedia. Overskrifter og ingresser som sier ”Norske soldater driver aggressiv krigføring mot Taliban og provoserer selv kamper” og ”Krig er bedre enn sex”, har med rette vekket reaksjoner. Så har også det faktum at norske soldater har ropt krigsrop med referanser til norrøn mytologi. Var det ikke nazister som holdt på med det samme i sin tid?

Sannheten pleier med tiden å dukke opp. Den algirske motstandsmannen Ali Boumendjel ble erklært forsvunnet i 1957. Så sent som i mai 2001 fortalte den pensjonerte generalen Paul Aussaresses at Boumendjel var omkommet under tortur. Vil det gå like lang tid før man får vite hva som egentlig har skjedd i Afghanistan? Selv Afghanistan-ekspert Astri Surhe, forsker ved Christian Michelsens institutt, har poengtert hvor sparsomme opplysninger det finnes om de norske spesialstyrkene.

Teknologi i form av internett gir dog liten mulighet til å drive absolutt og systematisk sensur og tilbakeholdning av ømfintlig informasjon. En kan nok derfor trygt konkludere med at det ganske så kjapt vil komme ubehagelige vitneprov som vil reise vanskelig spørsmål rundt Norges deltakelse i krigen. Strøm-Erichsen, Barth-Eide, Gahr Støre, Robert Mood og samtlige stortingsrepresentanter som har vært med på å vedta at norske soldater skal i kamp, må ta det moralske ansvaret for lidelsene de har påført et helt, afghansk folk.

Daniel Ducrocq, fylkesleder i Rødt Hordaland

Advertisements

About ivarjordre

painter, aktivist, writer, revolutionary, human
Dette innlegget vart posta under Politikk, samfunn. Bokmerk permalenkja.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s